Martin: “Skulle ønske vi hadde en hund jeg!”
Meg: “Vi har jo det. En skikkelig kjøter!” (peker på gubben)
Martin: “Joda, men jeg mener en sånn som hadde orka å gå tur da!”
Også ser vi på hverandre, bryter ut i rå latter, gir hverandre en high-five, og er særdeles fornøyd med dagens fornærmelse.
Rundt middagsbordet sitter de tre andre i familien og ser dumt på oss. Som om vi ikke har humor i det hele tatt. Men vi vet bedre, Martin og jeg. Vi er døds morsomme.
Noen ganger kan vi se eller høre noe. Noe ikke andre engang registrerer. Men vi tenker det samme, og et blikk er nok til at vi flirer oss skakke.
Martin var mammadalt. Da han var bitteliten. Han kunne snu seg rundt etter en duplo-kloss på gulvet, ikke se at jeg satt en halvmeter bak han, også hyle etter mamma. Han satt foran meg på gulvet når jeg måtte på do, og satt aller helst på armen når jeg lagde middag.
Det året han var seks år kranglet vi. Han skulle utfordre meg i alt. HELE TIDEN! Og jeg hadde jobbet akkurat lenge nok i barnehage til å tro jeg var pedagogisk anlagt, og firte ikke en tomme på oppdragelsen. Det funka bare sånn delvis. Vi fant en gylden middelvei, tok og gav begge to. Det året han var syv var det over. Vi husker begge det året han var seks. Vi ler av det nå.
I dag er jeg alt det mammaer pleier å være, tror jeg. Jeg er chill, hissig, storforlangende, klein, kul, sær, snill…hele den vanlige mammagreia.
Martin er bare Martin. Sånn Martin alltid har vært, og jeg ville aldri forandret en ting med den gutten. Han er god, tvers igjennom. For andre, de som observerer fra sidelinja, virker han nok bekymringsfri. En som tar litt lett på det. En som sklir gjennom livet. Han er jo litt sånn, på mange måter. Men det er mer med Martin. Ting bare vi nærmeste vet om. Omtanken for andre, både de aller nærmeste, og de vi ikke treffer så ofte. Kjærligheten til menneskene han er glad i. Brødrene sine, de som er mer enn bare brødre. Bestevenner. Vennene, de han har vokst opp med, og de han har møtt i ungdomsårene.
Hvor varmt han snakker om mormor og morfar, de som er så kule til å være så gamle. Hvor glad han er bestefar, i Tante Mariann og Tante Malla, Onkel Øyvind og Onkel Benny. Vil egentlig være akkurat slik som onkel Benny faktisk. Hvordan han gleder seg over de to små tremenningene på Gol. Gutten har barnetekke, er glad i å leke.
Martin liker ikke urettferdighet. Han sier sjelden noe, observerer fra avstand, men ikke om det går for langt. Han sier i fra når nok er nok. Ikke på egne vegne, der sitter det langt inne å bite fra seg, men på andres. Står støtt som en påle foran den svake, viker ikke en tomme før det er ordnet opp i. En sånn storebror og kamerat alle fortjener i skolegården. En trygghet. Det er jeg skikkelig stolt av.
Modig, på så mange måter. Tar utfordringer på strak arm, hvor gæli får det gått liksom. Og går det helt på snørra, ja da er det vel rom for å le litt av det, riste det av seg, og prøve igjen. Spille gitar foran hele storsalen på skoleavslutninga? Hvorfor ikke. Synge i kor? Tja, så lenge man slipper matte timen så!
Kanskje den mest spenningssøkende i brødreflokken. Blir med på alt, kjede seg er uaktuelt. Tester litt grenser? Garantert! Men ærligheten selv. Driter man seg ut legger man seg flat. Ikke verre enn det. Sånt lærer man av.
Når alltid målene han setter seg. Viljestyrke av stål, og utholdenhet jeg aldri har sett hos noen andre. Det har han ihvertfall ikke arvet fra meg! Konkurranseinstinkt så det holder, jukser i kortspill! Må liksom vinne!
Martin tar gode valg, kloke avslutninger, og tullete avgjørelser. Han er hele pakka. En fot i det lille røde måsahuset, og en fot ut i veien mot voksenlivet, et skritt videre mot alvoret. Sånn skal det forbli en stund til. For selv om poden er 18 i dag, myndig, voksen, så tviholder jeg på han en stund til. Jeg er ikke klar for å gi helt slipp. Ikke helt enda.
Fortsatt skal han spille gitar når vi sitter sammen rundt bålet ute. Fortsatt skal han harve opp banen og gi mora hjerteinfarkt med skrekkelige stunt på crossykkelen. Fortsatt skal vi sitte oppe når de andre har lagt seg og drikke kaffe, spise rundstykker og snakke om ting bare han og jeg vet om, og fortsatt skal vi fleipe om upassende ting, se på hverandre og le oss skakke mens de andre ser dumt på oss og rister på hodet.
Gratulerer med dagen gutten min. Jeg er så innmari stolt av deg, og den unge voksne du er i ferd med å bli. Voksen, men alltid gutten min. Glad i deg, alltid!
Gratulerer så mye med den store dagen din i dag Martin🎉 heldig er du som har den mora du har og brødrene og pappa’n din👍nå har jeg fulgt bloggen til mora di veldig lenge, og føler nesten at jeg kjenner henne… Men jeg “kjenner” jo nesten dere gutta også🤣 har fått følge dere i mye av det dere gjør og er. For noen flotte gutter dere er! Samholdet deres er unikt både dere brødre imellom og med foreldrene deres. Vær stolte av dere selv, og følg drømmene deres. Veldig gøy å følge Nordvang , og det er en ære å støtte dere med grasrota👍 ha en strålende bursdag🎉klem 🌺. Ps! Vi er fler som har den humoren, lo meg skakk her av hundehistorien🤣🤣
<3
Gratulerer så mye med gutten din 🎉🎈 Sitter her med tårer i øynene, etter å ha lest hvordan du beskriver han og forholdet deres ❤️
Grugleder meg til jenta mi blir «voksen» om bare 3 dager 🙈
Ha en fin dag, med sannsynligvis en litt annerledes feiring enn planlagt 😊🎉☀️🎈
Gratulerer med straks voksen jente. Det er helt merkelig hvor fort tiden går. Podene her var små i går! Nesten.
Denne bursdagshilsen gjemmer han nok i skuffen merket « skatter»
🙂
Så nydelige ord til en ung flott mann🤗
Takk. Lett å skrive om slike fine karer 🙂
De gutta dine høres fantastiske ut – å vite at det finnes slike greie karer rundt om gjør en jentemamma litt mindre bekymra. Gleder meg til jentene drar med svigersønner hjem dersom det er mulighet for de er så fine som gutta dine.