Kinnene er varme, litt røde enda. Litt av ukas små (men brutale flauser), litt av den varme teen som står ved siden av meg nå, men mest av sola. Tenk at vårsola skulle komme så til de grader frem mange av dagene denne uka, og drysse fregner over nesa og gjøre kinnene røde. Jeg elsker den følelsen. Når man kan plugge musikk i ørene, sette seg ned i stolen med sausekinnet, vende ansiktet mot sola og koble ut verden litt. Lukten av varme terrasseplanker, våt jord, og solkrem. Beste vårtegnet. Tar meg alltid tilbake til de tidligste barneårene. Da vår betydde “småsko”, paradis på asfalten utenfor bakgården i Lillestrøm, åpne vinduer og mammaer som ropte oss inn til middag, og seig solkrem på nesa. Annen vår, annet år, men samme lukta. Herlig øyeblikk.

Torsdag morgen. Første fridagen til måsagubben på veldig lenge. Da vi ikke hadde en eneste plan, og hele huset liksom sov. Da vi våknet tidligere enn vi hadde lyst til, som om hodet, men ikke kroppen var innstilt på å sove lenge. Da vi ble liggende ansikt mot ansikt i senga (overholdt meters-regelen da…ikke på grunn av smittefare, men på grunn av mårraånde) og snakke en time før vi stod opp. Spiste frokost sammen, podene har snudd døgnet og kommer som regel ikke ned og plyndrer brødboksen før tidlig formiddag. Så dumpet vi ned på hver vår sofa, under hvert vårt teppe, og slappet av igjen, etter å ikke har gjort noe som helst. Hver vår pus i armkroken. Sånne rolige fine hverdagsøyeblikk, og det å ha tid til bare å nyte dem. Nydelig.

Den kvelden jeg ble sittende å skrive meldinger med en av guttas kompiser på Snapchat. En av alle de podene som ikke egentlig er mine, men som jeg liksom føler et eieforhold til likevel. En av de som har sittet ved spisebordet her flere ganger enn jeg kan telle, og spist brødskiver med jordbærsyltetøy, og snakket om kjipe lekser, sure lærere, og søte jenter. Denne gutten lurte på litt hjelp til merker som skulle syes på russedressen. Ute i garasjen fant gubben frem verktøy til en annen av disse podene som kommer og går, en som trengte hjelp med girkassa på en gammel Volvo. Tenk så heldige vi er, som har slike ekstrapoder og “podetter”, som stadig kommer innom.Jeg håper det aldri tar slutt. Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De av dere som leser innleggene her på bloggen fast har allerede fått med dere hvordan det gikk den dagen “påskeharen” skulle piffe opp sexlivet med måsagubben litt…Det gikk bare sånn delvis bra. Nei, forresten, det gikk rett til helvete! Kan like gjerne kalle en spade for en spade lissom. Å si at det var et av ukas fine øyeblikk er å ta hardt i, for tre traumatiserte tenåringer ville nok ikke være enige i det, men responsen på innlegget jeg delte fra hendelsen dagen etter derimot! Den var over all forventning. Og det er egentlig her jeg bare vil benytte anledningen til å beklage. For jeg synes det er så fint å kommunisere med leserne , svare på kommentarene dere legger igjen. Det er liksom det minste jeg kan gjøre når folk er rause nok til å legge igjen noen ord, men på dette innlegget ble kommentarene så mange at Facebook stengte muligheten min til å svare på hver enkelt. Uansett, vit at jeg leser alle kommentarer, og jeg setter så stor pris på dem. Det var bare det jeg ville si. For tilbakemeldingene jeg får, de gir meg alltid så fine øyeblikk.

Det var den samme dagen innlegget ble lagt ut at jeg ruslet ned på apoteket for å kjøpe tape til en lillefinger jeg nå har klart å lage brist i… kort historie. Gikk, snubla i et armeringsjern Maxbo har kastet på stien, tryna forover, ødela fingeren, møkkvondt! Men det var ikke det jeg skulle si da, for det løyeblikket var ikke sånn kjempestilig egentlig. Det jeg skulle si var at apoteket er rett overfor butikken til Mona, så da slo vi av en prat i samme slengen. Og Mona var litt sånn “Jasså, så du var påskehare du da? Er det sant at du tegna på deg egentlig?”, og jeg bare “Tadaaaaa!”, og bretta opp genseren. Også tok Mona verdens styggeste bilde, og jeg fikk akutt motivasjon til brutal slankekur og mageøvelser, men det gikk over da Mona hadde sjokolade bak disken, også flira vi oss skakke av akkurat det. Og det var et fint øyeblikk! Le litt skikkelig, på en meters avstand, i en butikk på senteret. Så for folk heller tro vi er stein gærne. ( Det er jo en reell sannhet i akkurat den påstanden!)

Bolla, som vi jo forrige uke fant ut at er halvt katt, halvt jakthund, byr på øyeblikk hele tiden. Altså, makan til snodig pelsdott skal man lete lenge etter. Så mye personlighet i en så liten hårball. Hun skal liksom alltid være der vi er. Om det er på do, i badekaret, i senga, eller i boden er samme søren, bare hun kan være der, så nær som overhodet mulig. Men når vi spiser, da setter vi ei grense. For hun vil jo aller helst sitte på gaffelen når vi spiser også. Men nå har hun endelig lært at intim-sone er viktig under måltider. Så nå, hver gang vi spiser, finner hun seg en plass en drøy meter unna, og stirrer til vi er ferdige med å spise, og klare for å være tett igjen. Sånn helt seriøst, katta blunker ikke før vi rydder vekk bestikket. Og de øyeblikkene byr på mye moro for oss tobente. Og morsomme øyeblikk, de er fine øyeblikk! Bolla er kul altså. Intens, men kul!

Og der har du uka som gikk. Ingen store høydare denne gangen heller, likevel en jevn flyt av fine små øyeblikk som gjør denne litt uvante og isolerte hverdagen fin og trygg. Lukten av bakst nesten hver eneste da, Alt fra sjokoladecookies, til havrebrød, til rullekake og kanelsnurrer. Og ja, det blir spist opp. Timer i solveggen ute, med en jevn dur av motorer, vinkelsliper, sirkelsag og hamring fra alle prosjektene podene driver med rundt omkring på tomta. Sånn herlig lyd som vitner om poder som ihvertfall ikke kjeder seg mens de er hjemme. Alle de herlige videonsnuttene på snapchat fra tantegullene på Gol, åh som jeg gleder meg til å se dem igjen. Alle meldingene fra dere som stadig titter innom bloggen, det er så gøy å bli kjent med dere, og se hva dere også bedriver dagene med.

Dager med sol, og kvelder med tente lys og påskekrim i bokform. Det er noe ekstra herlig med de kveldene man ikke føler man må tidlig i seng, fordi dagen etterpå er så full av planer. Sene kvelder, det er hverdagslykke det også. I dag skal jeg trene litt, tror jeg. Også skal jeg bake litt, vet jeg. Og nå, nå skal jeg logge av litt, drikke opp teen min, og spise opp resten av marsipanen fra påske egget i går. Det er en brutal jobb, men noen må jo ta ansvar 😉 Håper du også har sanket noen små øyeblikk denne uka. Vi blogges.