Julenissen kom alltid på natta. Han la igjen pakker under treet, og små rester av glitrende tryllestøv foran peisen der han på magisk sett hadde krympet for å komme ned gjennom pipa, også forsvant han igjen, før huset våknet til liv julaften morgen. Det var best slik. For selv om julenissen bare var snill og god, så ble nærværet hans også litt for spennende. Så spennende at det var på grensa til skummelt for tre små poder.

Men påskeharen, den var ikke skummel. Påsken var bare en høytid full av kos og sjokolade. Ok, så har vi brukt i overkant mange år på å få tre poder til å forstå biologien i hvorfor det er en hare som kommer med egg, og ikke en raus høne med sjokoladeovertrukket gavmild livmor, men haren er i hvert fall ikke skummel, slik som nissen.

Så kommer man til den tiden der podene blir store. Den tiden man kan høste fruktene av årevis med moderlig tålmodighet og omsorg, og hva det gjør med engstelige små mammadalter. Når de endelig har kommet dit at de mer eller mindre er klare for den store verden, og ingen ting lenger er skummelt. Det er en deilig tid egentlig. Når tre barn som i mange år har subbet forsiktige og sjenerte rundt buksebena til mor endelig, voksent og modig tar lange skritt ut i den store verden, der ingenting lenger virker skremmende. Sånn hadde vi det. Helt til i går.

Det startet med en sånn vanlig vennlig spøk mellom gubben og meg. Den samme gamle greia egentlig. Han masserte meg på føttene, strøk hånden oppover leggene, fnyste på nesa og påstod at det “stakk så veldig!” Flirte litt av hvor ustelt man blir i denne isolasjonstiden, når man ikke egentlig trenger å pynte seg for noen. Jeg spurte om han kanskje egentlig mente jeg burde gå over denne kadaver-lignede kroppen med en høvel eller tre, men han flirer, sier det nok hadde vært bedre med en runde med hekkesaksa, også lo vi begge to. Samma gamle vitsen, blir liksom aldri gammal.

Så gikk samtalen inn på påskehandelen, hvorav vi diskuterte om vi skulle ordne påske-egg til bare podene, eller om vi skulle kjøpe til hverandre også. Gubben flirer, stryker meg over leggen enda engang, og sier at han ikke trenger å handle inn noe, fordi kona hans allerede er utstyrt med en nett liten skostørrelse harelabb i 42, og på nåværende tidspunkt er like fluffy som påskeharen , og fortsetter det sånn kommer jeg antagelig til å hoppe inn i påsken og verpe ett sjokolade-egg eller to innen høytiden er over uansett.

Det er da jeg får den brilliante ideen. Altså, brilliant i mitt hode, vel og merke. Det skal sies at slike ideer nok ikke vanligvis popper opp i hodene til folk flest.

Podene er ute og kjører Volvo. Råner litt frem og tilbake på bygdas landeveier, lei av isolasjon, og kjente behovet for å sitte et par timer sammen i et lite mekka av wunderbaum, gamle rockeballader fra midten av 80-tallet, og gir-olje. Jeg hadde badet for meg selv. Ikke akkurat hverdagskost for et “kadaver” som deler et bad med fire karer.

Så jeg benyttet sjansen. Tenke å spille litt videre på den påskehare-vitsen til gubben. Flørte litt når vi to først hadde huset for oss selv lissom.

Så jeg strippet ned til nettoen, og høvla som om det stod om livet. Etter en drøye 45 minutter (ja, det tar faktisk så lang tid) var leggene så blanke at jeg kunne se mitt eget speilbilde i dem. Men det stoppet ikke der. Neida, når denne dama skal flørte er det like greit å ta den helt ut. I mangel på et sånnt classy kaninkostyme ala Playboy, med søte kaninører på en nett hårbøyle, og en lodde hale på trusa fikk jeg en annen sjefs-ide. Hvorfor ikke utnytte denne middelaldrende flerbrukskroppen med all dens skavanker til min fordel?

Så jeg fant frem en tusj, og begynte å tegne. Midt på magen tegnet jeg to små øyne. Rundt navlen tegnet jeg nesa, derfra en strek loddrett ned til keisnersnittarret, som ble en munn med to tenner rett ovenfor “skjegget”. Dusken fra den gamle OL-lua ble festet bak på ei litt sliten blondetruse med ei sikkerhetsnål (for øvrig en risikosport da sikkerhetsnålen på et tidspunkt forsvant mellom to rumpeballer og enda ikke har blitt funnet!)  For å toppe det hele tegnet jeg på undersiden av hver hengepupp innmaten til kaninører før jeg avsluttet kunstverket med værhår på hver side av bilring nummer to. Foran speilet ble jeg stående å beundre kunstverket, og kunne ikke annet enn begripe at her ville gubben om få strakser få full overtenning, og vi kom til å “ha oss som kaniner” i dobbel forstand. Egentlig var jeg på nippet til å rusle sånn nesten naken ut i stua da jeg hørte han dro i dørhåndtaket på badet. Aldri har jeg handlet raskere, kunne jo like gjerne glede gubben på badet. Jeg rakk akkurat å legge et sånt lite sjokolade-egg fra Nille i glitrende papir mellom bena da døren ble åpnet. Jeg snur meg rundt på tåspissene som en nett liten ballerina, løfter hengepuppene så “kaninørene” står, sprer låra så sjokolade-egget faller, og roper “Overaskelseeee! Her kommer påskeharen med no skikkelig goooodt!!!”

Men det er ikke gubben som står i døra!!!

I det egget faller mot gulvet gjør haka til tre tenåringspoder som bare er innom for en liten do-pause akkurat det samme! Faller til gulvet. Fra der av går alt i sakte film. Livet mitt passerer liksom i revy, ostepop fra ostepop. Det er så stille at man kan høre en knappenål falle (men ikke den forsvunnede sikkerhetsnåla), eller i dette tilfelle, høre to slappe “kaninører” klaske mot magen.

Jeg strekker meg etter det største håndkle i skittentøyskurven bak meg, men det finnes ikke et laken i hele verden som kan bøte på skadene jeg nå, ifølge gutta har påført dem. Det snakkes høyt om testikler som skrumper seg sammen og trekker seg så langt opp at de sloss om plassen med polypper og falske mandler. Det trues med akutt innleggelse av mentalt forstyrret kjerring, og skal man tro på ryktene har jeg spolert enhver mulighet for fremtidige barnebarn… Påsken vil visstnok aldri bli det samme igjen.

Det er først litt senere på kvelden vi klarer å se humoren i det. Da jeg sitter litt småflau i et hjørne av stua og spiser sjokolade-egget jeg verpet tidligere. (Hallo, man sløser ikke med sjokolade liksom!)

Det er da det smeller fra minste poden. “Nei, påskeharen har nok mista litt av magien…men julenissen virker plutselig ikke så skummel lenger da!”

God påske!

Mvh Hun som ikke blir årets mor i 2020 eller…