Det ligger en slags tåke over myra bak måsahuset. Enda er det for tidlig til at fuglene synger i tretoppene, og selv om man kan ane at dagen vil by på solskinn, trenger fremdeles ikke strålene gjennom trærne i skogen utenfor vinduet. Jeg kunne ha sovet i to timer til, men har ligget våken en stund allerede. De siste nettene har vært søvnløse, jeg har jo en del slike netter. I natt har jeg sovet. Få timer, men jeg har sovet. Kjenner meg nesten merkelig uthvilt til tross for mange netter uten å knapt ha lukket øynene.
Det står rundstykker i ovnen, klare til å bli matpakker for alle podene. Minsten skal på tur med klassen. Bort til vannet for å grille og fiske. “Pandemi-skole” på sitt beste. Tror det blir fint for han. Uka har vært tung, spesielt for minste poden. Gårsdagen særlig.
“Nå er jeg bare så lei av døden mamma! Nå orker jeg ikke å miste flere!”
Dagen før begravelsen følte han seg syk. Jeg lot han bli hjemme fra skolen. Pedagogisk eller ei, men gutten var sliten, rett og slett. I går gråt han sårt. På vei til kirken, i kirken. Klamret seg til meg og lot tårene renne da kisten ble senket ned i jorden.
“Kan vi gå nå mamma? Jeg får nesten ikke puste mere!”
Jeg synes så fryktelig synd på han akkurat da. 15 år, også har han mistet så altfor mange av sine nærmeste de siste årene. Brødrene slo ring om han. Tok han med seg, kjørte hjem. Kjørte en ekstra runde med vinduene nede så sommerlufta blåste i krøllene. Spilte musikk på fete høytalere, dro på Mc. Donalds og kjøpte milkshake, mens jeg og gubben tok en kopp kaffe med pappa, onkler og noen kusiner.
På kvelden var det bedre. Han hadde behov for å snakke. Egentlig hadde vi alle det. Så vi snakket. Hadde behov for å le, så da lo vi også. Minsten sovnet på sofaen, måsagubben ble sittende hos han. Jeg og eldstepoden gikk en runde på Bjørkelangen. Snakket og luftet hodene våre. Spiste is nede på gresset ved elva, og ruslet hjemover igjen. Kveldsmat rundt spisebordet alle fem. Snakket og lo da også.
Pappa ringte senere på kvelden. Vi takket for dagen. Lo litt da også, og det kjentes fint.
Det er så rart hvordan en dag kan være så vond, og så fin samtidig.
Jeg holdt tale i begravelsen. Tungt, men godt. Kom ikke helt igjennom uten å briste bittelitt, men det gjør ingen ting. Godt å få sagt akkurat det jeg ville si. Så rart, å skulle takke for et 89 år langt liv i en tale på bare noen minutter. Jeg valgte å la det være en feiring av livet, ikke en tale om døden.
Minsten la seg tidlig. Klem på kinnet. Lukten av sportssåpe, og våte krøller på skuldrene. “Natta mamma. Sov godt, glad i deg!” Samme strofen hver eneste kveld, i 15 år. Godt med det vante, kjenne på hverdagen, det som ikke forandrer seg. Særlig etter en slik dag. Vi trenger hverdagen!
Og nå er det morgen. Tåka letter, og plutselig er det solstråler over myra. De har trengt gjennom trærne utenfor vinduet. Gikk jammen fort det.
Jeg sitter i sofaen, pakket inn i varme sokker og ullsjalet til bestemor. Det lukter fremdeles av henne. Herlig.
I dag blir en bra dag. Jeg skal henge vekk skjorter og dresser, og håpe at neste gang vi ikler oss finstasen er det til fest. Minsten kan trekke pusten, kose seg på tur med klassen. Vi andre skal jobbe, og nyte en bitteliten hverdag før det er langhelg.
Klokka er straks 06.00. Tror jeg skal åpne vinduet litt og slippe sommeren inn. Straks starter fuglesangen også.
Ønsker deg en nydelig fredag.
Nydelig lesning👍❤️ Døden er en del av livet, enten vi liker det eller ei. Og heldig er en, når det bare er gode minner
Nydelige ord nok en gang Janne❤️ tenkte masse på deg og dine i hele går😘 godt å se at storebrødrene slo ring om lillebror 💕 Dere er så flinke til å se og lytte til hverandre, mange som burde bli bedre til det… Jeg har alltid tenkte at ting skal prates om , og få ting ut. Viktig at ting bygger seg opp innvendig! Håper det verste er nå over og at dere får en strålende pinse alle sammen ❤️ klem🌺
Ikke bygger seg opp skulle det selvfølgelig stå!!!!
Mi Bæsta sa alltid at sånn tåke var alvene som danset. Og fortsatt i en alder av 50, går jeg fortsatt inn i en fantasiboble når jeg ser sånn sommernatt-tåke. Innbiller meg at jeg hører musikk og latter i det fjerne. Og at de som jeg savner danser med alvene borte i skogbrynet. Kansje din fru Fjeld dansa litt i natt hun også💓
Mange varme tanka har svevd i retning av deg og dine denne uka Janne ♥️ -som en del av flokken min – ♥️ Dere er så flotte, så gode på å favne hverandre, og det varmer hjertet mitt at du deler så raust fra det når du skriver ✍🏼 Livet og hverdagene i det….. sorg & savn, lykke & glede….. Livet med alle dimensjonene….. og vi i det…. i de fine mjuke hverdagene. Varm go’klæmm & god pinse ☀️
Det er rart hvor mye vi skal igjennom i løpet av et liv. Noen ganger kommer det litt mye av gangen. Andre gangen er det lange perioder med mye bra. Håper det kommer bedre dager for dere alle fort 🙂