Søndagmorgen. På tide å la fingrene vandre litt over tastaturet igjen. La tanken bli ord, og hente frem de små øyeblikkene. Kroppen kjennes rar. Ikke syk, eller sliten. Bare rar. Som om jeg våkner, og allerede er stresset selv om hodet fremdeles ligger på puta. Jeg har ingen ting å være stresset for. Skal ingen ting i dag, ingen planer, ikke noe jeg må. Som sagt, merkelig følelse.

Det er nok uka som har satt sine spor, på godt og vondt. Jeg er nok litt kontrollfreak. Ikke sånn manisk, men jeg trives best når jeg vet hva som skal skje, når jeg har en viss oversikt. Denne uka har jeg ikke hatt det. Man kan ikke kontrollere døden, selv ikke når den er forventet.

Triste dager, tårene har sittet litt løsere enn vanlig, likevel har uken vært god. Vi kan jo starte med akkurat nå. Det lukter kaffe. Og ikke vanlig kaffe heller. Neida, det lukter “kjærlighetskaffe”! Fint ska det værra serru! Jeg er ikke ei sånn dreven kaffekjerring som smaker stor forskjell på kaffe egentlig. Kaffe er kaffe liksom. Men jeg er jo slavisk tilhenger av fine etiketter, og derfor synes jeg denne kaffeposen var så innmari søt. En av godsakene i posen fra Mona som jeg fikk denne uken. Lukten av kaffe er alltid et fint øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Posen fra Mona. Jeg nevnte det jo tidligere i uka. Denne gaven litt ut av det blå, en samling trøstemat på en litt følelsemessig tung dag. Fine venner og trøstemat. Seriøst, trenger man mer her i verden? (ok, doruller kanskje…) Uansett, enda et fint øyeblikk.

Mandagen. Da vi enda levde i usikkerhet, men ting fremdeles ikke var endelig. Da jeg var alene på skolen i det som kjentes en evighet, og alt papirarbeidet var gjort. Da jeg i ren kjedsomhet spritet og vasket rommet til de fremtidige helsefagarbeiderene våre, og lo rått, brutalt og høyt for meg selv da jeg så “pasienten” i sykesenga. Ja, det er sånn galgenhumor som er helt på kanten, men  se selv da!

Tidenes mest skremmende øvelsesdukke, ser jo ut som et levende lik, der “hun” ligger i tidenes mest ironiske t-skjorte. Livsglede for eldre…. Fint konsept det altså, jeg bare lissom…synes det var festlig da…Livsglede på tvers over brøstkassa til akkurat denne “pasienten”. Greit, innser når jeg skriver at dette er skikkelig teit, men jeg lo! Sær humor, det kan gi fine øyeblikk det, når man kjeder seg alene på jobb!

Den dagen jeg måtte stoppe opp halvveis på vei til jobb for å skrelle av meg et lag med klær. Dagen før var det kjølig på morgenkvisten, men denne dagen varmet sola allerede før kl åtte om morningen, og vinden var så varm at jakken måtte av. Tenkte der jeg stod og tok av jakken at nå, for første gang i år, kjennes det ut som sommer. Det var et ganske fint øyeblikk.

Den dagen verden raste litt sammen rundt meg. Nå gjorde den jo egentlig bare det i mitt hode, men det var kjipt nok. Så snudde det litt- Eller, ikke bare litt. Det snudde helt. Ny brukt vaskemaskin kom i hus, middagen kom på bordet servet i en papp eske fra Pizzabaker`n, poden fikset gressklipperen, og jeg kunne stå barbeint ute i nyklippet gress, og kjenne den søte lukten av løvetann mens sola gikk ned bak åsen, og et titalls sommerfugler flagret rundt føttene mine. Og det var et fint øyeblikk det. Øyeblikket da verden liksom var i vater igjen.

Sjokoladekakerøre. Når man mister litt kontrollen på hverdagen er det bare en ting å gjøre. Bake sjokoladekake, og spise røre rett ra bakebollen. Jada, jada…Janne fire år, jeg vet! Men det er sant! Gutta og gubben hadde så lyst på sjokoladekake, og fint lite er mer beroligende enn å surre litt rundt på kjøkkenet, kokkelere litt. Og fint lite er mer tilfredsstillende enn å rope så lavt at ingen hører “Hvem vil slikke bollen?”, sånn at ingen svarer, også står man der selv, med kakerøre fra nesa og ned til knærne. Fint øyeblikk!Sjokoladekakerøre er svært undervurdert!

En halvtime oppe ved tjernet sammen med måsagubben. Kaldt i lufta den kvelden, men varmt i sola. Vi skulle egentlig bare handle litt på butikken, men havnet likevel oppe ved tjernet, og ble bare sittende der en halvtimes tid, Trengte å bare være for en liten stund, sitte sammen. Man trenger liksom ikke si stort bestandig, for noen ganger holder det å bare sitte nært, skulder mot skulder i sanda, og se utover vannet. Så er liksom hodet så mye klarere etter en stund, og når hodet er klart har kroppen mer futt. En halvtime ved tjernet, fint øyeblikk.

Den formiddagen jeg tillot meg selv å bare være! I hodet mitt hadde jeg sett for meg en hel liste av oppgaver og gjøremål for dagen. Måtte ditt, og måtte datt. Men så tok jeg en runde med meg selv og tenkte at jeg MPÅTTE faktisk ikke noe som helst. Det var ingen ting som ikkekunne vente. Så da gjorde jeg det. Ingenting! Satt i pysjen, med ugredd hår, og så i veggen helt til jeg duppet av litt. Snakket med bonusmamma på telefonen i halvannen time, byttet sittestilling, fortsatte å glo i veggen og gjøre absolutt ingen ting, helt til kroppen ble rastløs og arbeidslysten trengte seg på. Noen ganger er det are så digg å koble helt ut. Det er i følge gubben egentlig litt urovekkende hvor god jeg er på det å koble ut. Samma det, nydelig øyeblikk!

Og slik gikk uka. Innvendig stress, sorg, jobb, latterkuler, tårer, lukten av løvetann og varm og våt asfalt, gode amtaler, trøstemat, og tur i skogen. Kaffe bak disken til Mona, en tur til Lillestrøm for ny MR av bena, tid med kolleger jeg ikke har sett på mange uker, og tankespinn herfra til evigheten. Jeg er sliten, likevel glad. Uka var fin den, sånn egentlig!

Takk for alle gode meldinger denne uka, alle gode ord, og online-klemmer. Det varmer!

Håper din uke har bydd på fine hverdagsøyeblikk, og at uka som kommer bringer med søt lukt av løvetann, og solvarme solstråler på nesetippen. Vi blogges.