Det begynner å bli en stund siden jeg klaget (på bloggen, utenom bloggen klager jeg nesten kontinuerlig) på lite energi og dårlig søvn, og ei sånn nesten irriterende vågal og nytenkende venninne kom på døra med to poser Trollmatcha, og sa det var løsningen på mine “problemer”. Jeg er et skikkelig vanedyr, gammeldags og kjedelig, skeptisk til alt som er nytt og har aldri trua på klappe løsninger. (Bortsett fra de fire dagene i 2016 jeg trodde jeg skulle bli syltynn av fire poser Nutrilett med sjokoladesmak!)
Men som den alternative “hippie-venninna” sa, “Hva har du å tape?”. Så brukte jeg grønn te noen uker, synes jeg kjente antydning til bedre nattesøvn og litt mindre “vondt i vil ikke”, også ommøblerte jeg kjøkkenskapene, og glemte hele greia. Nå er jeg “på kjøret” igjen, og blander Trollmatcha i så godt som alt av mat og kaker. Mitt lille “Hippie-prosjekt” fortsetter og jeg har trua.
Fordi denne bloggen bare er en sånn fin liten hobby, og et spennende tidsfordriv er det selvsagt ikke alt fra hverdagen som havner her, derfor blir jeg like overrasket hver gang jeg legger ut bilder av bakverk og mat på de andre sosiale mediene, og det tikker inn spørsmål om oppskrifter fra folk rundtomkring, både på Instagram, og Snapchat.
Kjempekoselig, og jeg skal prøve å bli flinkere. Kjersti, en sånn sprudlende nordnorsk dame med vokabular som en full bryggesjauer spurte forleden etter oppskrifta på en eplekake jeg la ut bilde av, og fordi Kjersti tar kjempefine bilder av fjellene i Lofoten, og fordi jeg ikke tør å trosse ei kjerring som kan flere stygge ord enn meg, og ikke er redd for å bruke dem, deler jeg oppskrifta i dag.
Kaken smaker aldeles nydelig. Søtt av epler, kanel og sukker, syrlig av granateple og havsalt. (Og bare fordi jeg er på grønn te kjøret igjen tilsatte jeg litt Trollmatcha, også ble kaka plutselig dødssunn også. En energibombe for middelaldrende kjerringer med søstsug. ) Den holder seg også godt i kjøleskapet i flere dager, og kan fint fryses.
Oppskriften er som følger:
250 gr smør
250 gr sukker
(røres hvitt)
Rør inn:
1 ts bakepulver
2 egg
250 gr hvetemel
4 ss kaldt vann
Fremgangsmåten ser du under ispedd et aldri så lite bilderaid.
En ts Matcha-te i røren gir en herlig grønn farge, og skal i følge helsekost-freaker over hele verden tilføre kroppen en hel masse energi, og en stor dose antioksidanter. Jeg er åpen for det meste, til tross for at jeg er et selverklært vanedyr, og liker fargen den tilfører maten. Litt spenstig liksom. Den setter ikke mye smak på kaken, og du kan selvsagt fint lage kaken uten grønn te også.
Røres raskt sammen med mikser, mest fordi det gir gyldig grunn til å slikke røre av vispene etterpå. enkelte ting blir man aldri for gammel til.
Fordel røren i en langpanne. Min er 25x 35 cm. Akkurat passe, og gir en stor, høy og luftig kake.
Ta ut frøene av et granateple, og dryss over kaken. Disse vil under steking trekke seg litt ned i røren og tilføre fuktighet og nydelig smak. Godt med noe litt syrlig som bryter i alt det søte.
Fordel skiver fra to epler i ønsket mønster over kaken, og dryss på ønsket mengde kale, sukker, og et knippe flaksalt. Jeg drysser også over litt ekstra med hvitt perlesukker, bare fordi det ser pent ut.
Kaken stekes på nederste rille i ovnen. 180 grader, i 35-35 minutter. Bruk en tynn pinne for å kjenne etter om kaken er ferdig stekt.
Så er det bare å nyte. Smaker garantert bedre enn Nutrilett, og kaken er jo som salat å regne, med all den frukten. Kan ikke tenke meg at den inneholder en eneste kalori!!!
Ønsker alle som titter innom en nydelig Torsdag, med eller uten kake.
Jeg har tenkt på det i hele vinter. Helt siden snøen kom og la seg som et hvitt teppe over verden, og den speilblanke holka gjorde veien til og fra jobb til et hverdagslig mareritt og ei treningsøkt i kroppsbeherskelse. Hele denne tiden har jeg tenkt hvor deilig det skal bli når våren kommer, når veiene blir bare, og jeg igjen kan sykle til og fra jobb. Når arbeidsplassen bare er et pedaltråkk unna.
For selv om jobben ligger kun en 10-15 minutters spasertur fra måsahuset, er det unektelig herlig å kunne sette seg på en sykkel, tråkke avgårde, og være fremme på tre minutter.
Derfor var gleden stor da jeg mot slutten av forrige uke registrerte at snøen var så godt som borte fra gangveien, og temperaturene var stadig økende. Det var sykkelvær! Nå har det seg sånn at denne frua ikke har hatt egen sykkel på mange år, da det var guttas behov som måtte prioriteres, og da tjuvradder i tillegg forsynte seg grovt av sykkelstativet bak huset en vårdag i fjor, ble selvsagt utvalget av ting på to hjul særdeles begrenset her hjemme. Men måsagubben er liksom Bjørkelangens svar på Reodor Felgen, og som profesjonell skrotnisse med fagbrev i «Bruk og ikke kast», var han skråsikker på at han skulle klare å mekke sammen en fungerende sykkel av gammelt skrapmetall.
Gjennom et halvt liv som kona til en møkkete mekaniker med forkjærlighet for ting ingen andre vil ha, og med to inntekter som bare er sånn midt på treet har jeg lært meg å ikke være for kravstor, og selv om jeg går rundt med en hemmelig og nesten litt vår drøm om å en dag eie en egen kjerringsykkel med tre gir og kurv foran på styret, kan jeg lett si meg fornøyd med en sykkel av gammelt skrapmetall enn så lenge?bare den virker!
Og etter flere dager med utilslørt hinting og litt godt gammeldags mas og gnag, ble endelig måsagubben lei nok, og tuslet ut bak skuret, til haugen av gammelt skrot.
Her samlet han sammen jern og gummi, felger og dekk, bremseskiver og holker. Ei trillebår full av gamle deler fra diverse sykler som ikke har vært kjørbare på flere tiår, kjetting fra den rustne snøfreseren, samt en og annen dynamo og gasswire fra en gammal gressklipper. Her skulle det bli sykkel!
( Når fattigfolk blir kreative og mekker konesykkel )
Flere timer, to plastrede fingre, og en real sveiseblink senere kom gubben baklengs ut døra på skuret, drassende på en doning bygda aldri har sett maken til. (Og Aurskog-Høland er ikke akkurat ukjent med merkelige doninger!)
«Nett liten sak» kalte gubben det, men fordi han ofte kaller meg det samme vet jeg at han ikke er spesielt kjent med hva uttrykkene «nett» og «liten» egentlig innebærer. For midt ute på gårdsplassen stod det som best kan beskrives som selveste Frankenstein av alle sykler. Et lappeteppe av skrapmetall tatt fra diverse rustne gamle tråkkere, snøfresere og gressklippere, nå satt sammen til en rusten doning av et fremkomstmiddel for ei småtjukk kjerring med dårlig balanse.
Kanskje ikke Rolls Roysens svar på sykler, men så lenge den kunne få meg til jobben på tre minutter sa jeg meg fornøyd. Gubben på sin side var mer enn litt begeistret for sitt nyeste mesterverk, og stolt som en hane pekte han ut detaljer som selvkomponert skivebrems, holker med innebygget batteridrevet blinklys og sladrespeil. Alle unødvendige finesser som satte et særpreg på doningen som regelrett ropte «fattigfolk» og «hjemmemekk»!
«Og hva er lissom dette da?» spurte jeg, og henviste til et digert skilt festet til bakskjermen med fire strips og en halv rull pakketape.
Gubben humret litt i skjegget slik han ofte gjør når han selv synes han er rasende festlig.
«Hehe…Satte på en varseltrekant jeg!» sa han. «Vurderte sånn «Bred Last» skilt, men så hadde jeg ikke det liggende!!!»
( Når røven er så bred og balansen så dårlig at du får eget skilt på bakskjermen. )
Selv om en varseltrekant i utgangspunktet ikke er så dumt med tanke på denne fruas ufrivillige hjerteflimmer og stadige spontane blodtrykksfall, sendte jeg gubben et sånt ublidt «kjøss meg i kjerringræva»-blikk, og gubben humret mens jeg fjernet varseltrekanten.
Den natten gledet jeg meg sånn til å sykle på jobb dagen etter at det nesten var vanskelig å sovne. Jeg kunne kjenne litt på den ekte og barnlige gleden man hadde som liten, da bar asfalt, «småsko» og sykkel liksom var selve tegnet på vår.
Tirsdagen ble jeg liggende i senga i over ti minutter etter at klokken hadde ringt. Hadde jo all verdens av tid, kom jo til spare drøssevis av verdifull tid på å sykle til jobb, i stedet for å spasere. Ti over halv skolestart tredde jeg en litt for trang hjelm på hodet, kløp dobbelthaka i låsen på sykkelhjelmen, fyrte av et par gloser som ikke egner seg på blogg, og trasket ut til metallhaugen på to hjul.
Til tross for et par startvansker og noen feilspark med halvannen meter lange bein i løse lufta kom jeg meg omsider opp på sykkelen. For en kropp som ikke akkurat har blitt mykere med åra var det ikke lett å skulle slenge en tømmerstokk av et lår over ei sykkelramme ment for unge, spreke mannfolk på rundt to meter, men tålmodighet er en dyd, og et par tøyeøvelser senere kunne jeg endelig tre stjerten ned på et sånn avlangt og smalt sykkelsete ment for sykkelryttere med polstring fra nedre del av ryggen , rundt bekkenet og opp til navelen. Slike sykkelseter er ihverfall ikke laget for rause overgangsalder-rumper, for til tross for et uvisst antall kilo med naturlig polstring av cellulitter og et drøyt lag ostepopp-isolasjon gnagde setet inn i rumpesprekken og opp i hemoroidene slik en bever gnager på gamle trestubber. For hver hump og hvert hull i gangveien skvatt det spinkle, harde setet lenger og lenger opp i «skroget», og det var bare buksa som hindret hele sykkelsetet fra å forsvinne opp i den litt slarkete, velbrukte glufsa.
Det hjalp heller ikke at pedalene hoppet ut av sporet hver gang kranken nådde en runde, og kjedet var så usmurt og rustent at pedalene bråstoppet på hvert femte tråkk, slik at jeg fikk venstre hofte ut av ledd, prolaps i kneskåla, pupp i øyet, og kjørte dobbelthaka med hjelmstropp ned i ringelokka på sykkelstyret, så det plinga og dinga så voldsomt at alle ungene i gata ropte og jublet fordi de trodde det var isbilen som kom!
( “Det er som å sykle!” sier folk, “Du glemmer det aldri!” Men folk tok feil. Folk tok veldig feil! )
Men den som gir seg er en dritt, og fast bestemt på at min tid som fotgjenger var over for denne vinteren tråkket jeg som en gal over fartsdumper og fortauskanter, mens svetten rant og hemoroidene svei. Jeg forbannet mekanikeren som hadde laget denne potensielle dødsfellen av en sykkel til kona si, men vel fremme på jobben kunne jeg likevel ganske så fornøyd med tiden jeg hadde spart, og forlate sykkelparkeringa mens jeg klappet meg selv på skulderen for å ha overlevd årets første sykkeltur.
Etter en passelig grei hjemtur på samme doning kunne jeg endelig slappe av, og etter å ha forlangt et par oppjusteringer som litt smøring og tilpassing av diverse løse muttere kunne jeg, til tross for et par småskader, si meg godt fornøyd med årets første sykkeltur. Faktisk var jeg såpass fornøyd med ny doning og egen innsats at jeg allerede på kvelden begynte å glede meg til ny sykkeltur dagen etter.
Men så er det en liten detalj da, som jeg på merkelig vis ser ut til å glemme fra år til år, og det er det forferdelige smertehelvetet som medfølger årets første sykkeltur. HVERT FORBANNA ÅR!!!
For man aner fred og ingen fare, kjenner seg våryr og lett til beins, gleder seg over hestehov og varme solstråler, trer hjelmen på hode uten å klype haka, klok av gårsdagens skade. Slenger benet elegant over sykkelen, tråkker i gang, setter seg ned på setet…og vil bare DØ!!!
For så støl blir man i bekkenet etter en årets første sykkeltur, at det dagen derpå kjennes ut som om hele høna revner i det skrotten treffer setet! Hvert tråkk er ren tortur, som om man har tredd en landmine opp i livmora, som detoneres og sprenger eggstokker og bekkenbein i filler. Sykkelsetet blir din verste fiende, og det hjelper ikke hvor forsiktig man prøver å sette seg ned, for om så setet er laget av dun fra flådde frittgående andunger skjærer det i underlivet som en rusten vedkløyver, og i de neste par dagene blir man gående som en breibeint cowboy, en nykalvet ku eller ei sur gammal jomfru med sansen for sprangridning.
( Når hele understellet kjennes ut som ei krigssone, da vet du at det er vår! )
Det høgger i høna når man nyser, og enhver form for aktivitet som innebærer å røre på bekkenet er så godt som utelukket. I flere dager etter den første sykkelturen hver år, blir man gående med sig i knærne og fall i understellet, som om man er i konstant aktiv fødsel, eller som om man bærer en uplugga granat fra andre verdenskrig over grensa til Tyskland, med glufsa.
Gubben humret i skjegget da jeg forsiktig satte meg foran i bilen for å reise på butikken senere den kvelden, for omtrent liggende, men stumpen så vidt plassert på kanten av forsetet, bannet jeg i smerte hver gang bånnpanna på kjerra traff asfalten. «Jaja!» flirte gubben. «Åssen skal du forklare detta brede ganglaget da, om du treffer kjentfolk ved ostedisken?»
«Får vel bare håpe at folk har vett på å ikke spørre da!» svarer jeg, og sklir sidelengs ut av bilen på parkeringa utenfor Kiwi, irritert fordi gubben blir stående å somle med ett eller annet ved bakluka på bilen. «Kom da din sinke!» roper jeg, akkurat i det gubben lattermildt runder hjørnet med hevet hode og fremskutt brystkasse.
«Fant en løsning på problemet jeg!» sier han. «Bare sånn om noen skulle lure på hvorfor du går som ei pensjonert pornostjerne med betennelse i spettakkelfjæra lissom! Jeg tar mer enn gjerne på meg skylda for det ganglaget der!», også peker han ned på varseltrekanten jeg klippet av sykkelen, og som nå henger i beltestroppen over snoppen.
( Når noen ser muligheten til å skryte på seg faretruende digert understell! )
Jeg hadde ledd, hadde det ikke vært for at latter fremkaller falske rier i sykkelsete-brokket i underlivet. Men det skal han ha, denne skrotnissen av en sykkelmekaniker, at uansett hvor mye man vrir og vender på det, eller hvordan han velger å «pynte på sannheten», så er det hans feil at denne høna har sykkelforbud, og er dønn ubrukelig ut uka!
Mandagen kom som julekvelden på kjerringa. Ikke med pakker og stas, men overraskende fort. Det var liksom en sånn mandag som bare tynget fra vi stod opp. Gubben og minsten var i dårlig form, og måtte rett og slett bli hjemme fra jobb og skole, Den som sist hadde spist kveldsmat kvelden før (trenger ikke nevne navn,RONNY) hadde glemt å lukke brødposen, slik at matpakkebrødet hadde rukket å bli sånn udelikat tørt i kantene. På badet stod vi i tissekø, og morgenstell og tannpuss ble det så som så med der vi trippet rundt hverandre, vi tre som skulle gjøre oss klare til jobb og skole. Vi snublet i haugen med rene klær ingen hadde rukket giddet å brette, og utenfor stuevinduet stod to gjennomblaute katter og ulte fordi de ville inn, og unnslippe regnet som høljet ned utenfor måsahuset.
Sykkelturen til jobb ble en historie for seg selv, for kjededrevet hostet som et gammelt damplokomotiv, og dobbelthaka kom i klem i låsen på hjelmen. På ettermiddagen måtte gubben med sur mage og fruen ut på et ærende vi helst ville unngå, minsten snorket seg igjennom diverse symptomer i andre etasje, mellomste poden rev seg frustrert i håret over enda en uke full av tentamener og pugging, og kattekrekene som nektet å bli våte på labbene raserte heller stua i et forsøk på å få ut litt innestengt energi!
( Når du legger deg på bordet selv om det ikke er lov, for folka i huset er for late til å oppdra deg. )
I sofaen tidlig på kvelden satt vi bare i hvert vårt hjørne og skulte på hverandre under lave, bustete øyebryn, mens magene rumlet. For alle var vi sultne, men for sure til å lage middag, og sendte hverandre slike blikk som uten et ord fortalte at “Ikke pokker om jeg rikker meg fra denne flekken, og starter på middagen først!”
Det var med andre ord en skikkelig møkkamandag.
Men så spinner det i grusen ute på gårdsplassen, slik det ofte gjør når en motorfrelst pode i tenårene kommer kjørende hjem med en gammal moped. En breisladd og et bremsespor senere kommer en lykkelig 17 åring inn i stua. Skolesekken slenger han lekent fra seg på gulvet i gangen, jakka like så. Gudene vet hvorfor vi i det hele tatt har knagger i dette huset. Og selv ikke de sureste trynene får poden i dårlig humør, for han har hatt elevsamtaler med flere lærere, fått bare positive tilbakemeldinger, og er strålende fornøyd.
Og sånt smitter. Det skal ikke mer enn en “blidfis” til før hele stemningen begynner å snu. Måsagubben er den første som letter på droget, og tar med seg et par tomflasker og litt oppvask på vei inn mot kjøkkenet. Jeg finner frem en diger kjele, og sammen med den minste poden som har hanglet seg ut av senga koker vi e diger kjele risgrøt. Enkelt, men godt, og nok til alle. Matlukta gjør noe med humøret til den mellomste poden som rydder vegg alle bøkene i hoved og sidemål, og begynner å dekke bordet. Eldstemann drar moppen raskt over gulvene, og tenner noen stearinlys mens gubben blander to mugger fulle av rød saft.
( Når tenåringene kapitulerer etter skolen, i en sliten sofa fra IKEA! )
Så blir det middag på alle, samlet rundt spisebordet, ikke så innmari sure lenger. Ute bøtter det fremdeles ned.
“Kjedelig vær da!” sier jeg!
“Øvelseskjørevær!” sier de to eldste gutta i kor.
“Vri åtter vær!” sier minstemann.
Så sånn blir det.
(Kanelbolle-foccachia. Ikke dårlig å en litt råtten regnværsmandag. )
Gubben og de største gutta kjører en tur rundt i en våt og regntung bygd, mens minsten og jeg spiller kort i blafringen fra stearinlysene, mens favoritt tv-programmet durer og summer i bakgrunnen. Vi varmer restene av bolle-foccachian vi bakte i går, og bunkrer oss sammen under to ullpledd. Unger og katter, og to ikke lenger så slitne og sure foreldre avslutter dagen i sofaen, mens Ylvis rapper om Mette Marit på tittekassa. Det skulle altså ikke mer enn en “blidfis” til, en 17 åring med godt humør, til å redde restene av en slik regnværsdag, og selv om sola skinner i dag vet jeg at mange år fra nå, når jeg er gammel og grå (gråere) er det slike mandager, slike regnværsdager jeg aller helst vil huske. De er nemlig ikke så aller verst likevel.
For et halvt liv siden hadde jeg et puppestell som mer eller mindre snudde livet til gubben på hodet. En sjenert og litt røslig unggutt som tidligere ikke hadde justert stort annet en forstillinga på en gammel rustrød Opel Ascona, fikk plutselig justere litt på «hyllene» til en desperat jomfru fra Sørumsand, og omtrent før vi rakk å få sukk for oss hadde vi gjeld til banken, hus med hage og en liten skokk med smågutter flygende rundt i huset.
Han var ikke akkurat vanskelig å lokke med seg, denne litt unnselige gutten fra Lørenfallet, med ungdommelig nysgjerrighet på det motsatte kjønn, og denne frua hadde i sin tid mer enn nok å lokke med. Ikke mange centimter`ne nedenfor skuldrene hang nemlig et knakandes fint sett med puppestell i en raus størrelse 75 C. Omtrent en håndfull hver seg, faste som to solmodne tomater, med lyserøde knopper som stolt struttet nordover, og strakk seg opp mot solen.
Det var på den tiden jeg bare kunne gå inn i en hvilken som helst butikk, raske med meg undertøy i en bestemt størrelse fra restekasser og salgsstativ, og velge og vrake fra en velfylt undertøysskuff hver eneste dag. Det var da jeg kunne danse rundt på pikerommet til en LP plate med Madonna, med formfult og fast puppestell tredd inn i to små kjegler av sort lær med dusk på tuppen, akkurat som mitt store idol, mens jeg sang «Like A Virgin» til halsen var sår og naboen klaget.
( Når du er 19 år, fast i fisken, og digger Madonna. )
Det var på den tiden av nittitallet da undertegnede, i sko med brede, høye såler danset rundt til tecnomusikk på alle nattklubber, puber og diskoteker på hele nedre Romerike. Da jeg fremdeles hadde minimalt med uønsket hårvekst strategisk plassert på ulike steder av kroppen, og det ikke fantes spor av rynker. Da jeg kunne hoppe og danse BH-løs i en kort magetopp uten av puppene fløy veggimellom, og åle slanke lår inn i en sånn litt trang slengbukse av myk trikot, og sprade rundt foran en fortvilt og litt gammeldags pappa som dro seg i håret og ropte: «Du kan da ikke finne på å vise deg ute blant folk i de «PÅMALTE BOLLEMMUS-BUKSENE» der!!!»
Men det kunne jeg, og det gjorde jeg, og en kald Januarkveld i 1998, på datidens kanskje mest blodharry pub på Strømmen, ei lita bule kalt Roots, danset jeg vågalt rundt på dansegulvet med en rusbrus i hånden, og jeg, og det strøkne puppestellet mitt snudde opp ned på livet til måsagubben.
( Når du danser rundt med rusbrus, platåsko, magetopp med blonder, trikotbukser, og hele livet ligger foran deg. )
Men da nittitallet tok slutt gjorde puppestellet det samme, for med et fast forhold kommer også et realt forfall. Det startet for alvor da den tidligere så forsiktige og sjenerte ung-gutten plutselig ble modigere, og befruktet frøkna lenge før hun blei frue. Og under svangerskapet ble det ene vågale undertøysettet etter det andre for lite. Det var slutt på små trekanter av delikate blonder og kjegler av frynser og lær. Skulle jeg danse som Madonna måtte jeg tre to trafikk-kjegler utenpå to melkesprengte jur, og hekte de fast med jekkestropp! Jeg hoppet fra en snerten 75 C til en 90 D på ni måneder, og gubben gned seg frydefult i hendene over «utviklingen» og godsakene som ville fått en hvilken som helst midtsidepike i Vi Menn til å dø av misunnelse. To dager etter fødselen nådde forstillinga nye høyder med en melkesprengt størrelse 95 dobbel F, og innen en seks måneders periode var vi tilbake i en litt slapp og noe lengre str 85 C med strekkmerker.
Det var på den tiden vi fikk oftere unger enn vi fikk tilbake på skatten, og etter å ha gjentatt prosessen tre ganger på mindre enn fire år hadde de engang, akk så jomfruelig spretne brystene, forvandlet seg til et sett utsugde vrengte baklommer. De solmodne tomatene med lyserosa knopper som strakk seg nordover og opp mot solen hang nå som to slitne saccosekker fra Jysk sengetøyslager betraktelig lengre ned på brystkassa. De kom ofte i klem i bukselinningen, og de tidligere lyserosa nordgående knoppene var nå to møkkbrune sølepytter dryppende mot parketten. De solmodne tomatene var intet annet enn billig tomatpure på boks.
Forfallet skjedde gradvis, og godt kamuflert av min hjemmeværende mamma-uniform, som i all hovedsak bestod av bukser med elastikk i livet og måsagubbens slitne og romslige hettegensere. Det var ikke før jeg etter mange år senere fant frem magetoppen og den mye omdiskuterte «påmalte bollemus-buksa» jeg forstod hvor ille det virkelig stod til. Det antrekket som en gang i tiden lokket til seg en våryr unggutt slik tisper med løpetid lokker til seg lausbikkjer, ville ikke engang lenger kunne lokke til seg en blind mann med lommene fulle av Viagra. For magetoppen var morken og mange størrelser for liten, og buksa så trang at den kom med egen underlivssopp-garanti. Her var det bare å bytte ut rusbrusen med en irriterende svie og en tube Canesten.
( Når antrekket er det samme, men kroppen ikke er det, og rusbrusen må byttes ut med en tube Canesten. )
På daværende tidspunkt fantes det ikke lenger håp for det engang så heftige puppestellet, og i stedet for å friste et og annet stakkars mannfolk ble de nå brukt som ren underholdning i en og annen festlig sammenkomst, uten videre hell. Onkel Øyvind for eksempel, var sykemeldt i fire uker med traumer, og har fremdeles et anstrengt forhold til brus etter at jeg på en liten familiesammenkomst viste hvordan hengepupper fint kan brukes til å bære to fulle halvannen liters flasker med Pepsi Max uten hjelp av hendene. Med klar beskjed om å aldri melde meg på Norske Talenter med det jeg trodde var et skuddsikkert partytriks dalte selvtilliten bare ytterligere, og siden den gangen har jeg kviet meg for å kjøpe undertøy, da særlig BH. Lite passer, ingenting sitter pent, og det meste gnager på steder jeg ikke engang viste jeg hadde.
( Når du kan tidenes feteste partytriks, men ingen lar seg imponere, og Onkel Øyvind utvikler en personlig angst for leskedrikk med kullsyre. )
Det har gått flere år uten så mye som et eneste BH innkjøp, men forleden måtte jeg bite i det sure eplet, og ta en tur innom den lokale klesbutikken, da den aller siste BH`n var så morken i stroppen at den røyk midt i kontortiden og sendte venstre pupp ut på tur på egenhånd slik at den veltet kaffekoppen og kortsluttet tastaturet på PC `n.
Krom i ryggen og lut i skuldrene gikk jeg flau rundt i undertøysavdelingen mens jeg desperat prøvde å unngå de unge ekspeditrisene med fremdeles intakte struttepupper og feilfri eyeliner. Sånne små snertne sneller med livet foran seg, som sender deg medlidende blikk når du tusler ut av prøverommet med enda en bukse som er for trang, og trøster deg med fraser som: «Passet den ikke? Så shiiipt da! Men du ser ikke så shjukk assa, helt serr!»
Inn i prøverommet hvor speilet avslører hver eneste skavank under sylskarpt neonlys, kledde jeg av meg på overkroppen for å prøve et titalls BH`er med og uten blonder og vatterte skåler. Jeg hadde ikke engang pløyd meg gjennom en brøkdel av dem før jeg svetta mer en pappa gjorde det året han skulle til Malorca med ferskenfarget badebukse i blank sateng, og trimma aerobic hjemme i stua til Jane Fonda på VHS, hele forsommeren!
For finner jeg en BH med mer vatt i skålene enn en overmadrass til dobbeltseng, en som klarer å holde puppestellet oppe i riktig høyde kan du banne på at stroppen bak gnager seg inn i ryggflesket, lager dobbelt valk over og under, resulterer i en såkalt trekkspill-rygg , så fremtredende at du får plutselig tilbud om sommerjobb som omreisende torader for et dansebænd fra Gjøvik.
( Når du bare skal prøve en BH, men ender opp som vikar-torader i et dænsebænd fra Gjøvik. )
Finner jeg en med nok elastikk og regulerbar ryggjustering kan du banne på at skålene er for små slik at det danner seg en ekstra pupp under hver arm foran, og jeg blir spradende rundt som en Engelsk Setter med nok jur til å fore et helt valpekull av små fuglehunder.
Jeg testet en BH uten stropper, men den rullet seg sammen som et av disse refleksbåndene man slår rundt ermet, sa svopp og smakk, og ble sittende som en sammenrullet elastisk pølse rundt bringa! En rød liten sak i dristig og moteriktig blonde fikk det til å se ut som om puppene var dekket av kløende eksem, og etter det som kjentes ut som en hel evighet og ei real treningsøkt samlet jeg undertøyet, hang det tilbake på stativene og listet meg ut av butikken, mens jeg sterkt vurderte å kjøpe meg en lilla poncho, pannebånd, og bli hippie på heltid, med «fri puppene» som kampsak.
( Når du finner en BH som passer bak, men som lager ekstrapupper under armene foran. )
I mangel på pågangsmot og bedre alternativer tuslet jeg inn på Rema 1000, og dro med meg den største trenings BH`en fra Pierre Robert. Ikke løfter den, og ikke former den, men den holder i det minste «hyllene» sånn delvis samlet og på plass, og hindrer de fra å gå i klem i bukselinningen. Ei heller vil stroppen ryke og sende en og annen pupp på avveie i kontortiden, og forårsake ytterligere skade på Fylkeskommunes eiendeler.
Forfallet er et faktum. Surt, men sant, og nesten ikke til å unngå. Det er bare å innfinne seg med at struttpuppen som i sin tid snudde livet til gubben på hodet er borte for alltid, med mindre jeg ikke bare velger å snu mitt eget liv på hodet fra nå av, og heller la tyngdekraften jobbe for meg…
( Når du vil tilbake til den struttende puppe-perioden men tyngdekraften ikke lenger er på din side. Da må man finne alternative løsninger. Gå på henda for eksempel! )
Tror kanskje det blir slitsomt i lengden!
Ønsker alle som titter innom en riktig god helg, enten du fremdeles er sprek eller under forfall.
«Hva ønsker du deg til bursdagen din da, Martin?» spurte jeg.
«Ny crosshjem, og et blogginnlegg om hvor kul jeg er!» svarte ungen!
Greit gutten min, her kommer det. Du er kul! Kjempekul faktisk, og som vanlig, hver gang en av dere gutta har bursdag, så sitter jeg her og mimrer som ei gammal oldemor, og gråter nesa sår og rød over tiden som gikk alt for fort. For det kjennes ikke lenge ut siden i det hele tatt, at du kom som ei kule den vårdagen det var så varmt i været at både bjørka og hestehoven spratt omtrent samtidig.
Så satt vi der, en tidlig formiddag en herlig vårdag, og beundret den nye fine gutten vår, både pappa og jeg.
Fatter`n var stolt som en hane, og kalte opp sønn nummer to etter Martin Schanche, og mutter`n gikk bare rundt og var helt og holdent stormforelsket i de myke kinnene, det bløte håret, og den lille oppstoppernesa.
Makan til mammadalt hadde verden knapt sett maken til, men sakte men sikkert våget du deg litt rundt omkring på egenhånd, og i dag er du kanskje den mest selvstendige av alle gutta i måsahuset. Din evne til å se positivt på livet, til å ha trua på at det meste ordner seg, og din viljestyrke er beundringsverdig. Jeg har enda til gode å se deg feile på noe du har bestemt deg for! Du får til ALT du vil, og det meste av det du ikke vil.
Med en selvironi andre bare kan lete lenge etter, og med humor og stå-på-vilje, ligger verden for dine føtter. Det er bare å erobre!
Du har ventet lenge på denne dagen, og var kanskje ikke helt fornøyd da den måtte tilbringes med en litt uønsket Engelsk tentamen, men kjenner jeg deg rett klarer du å gjøre det beste ut av nettopp det også.
16 år, selvstendig og stor, men fortsatt mammas «lille» gutt. Måtte du aldri forandre deg Martin. Måtte du fortsatt dele ut varme klemmer, og spre smil og latter til alle rundt deg. Måtte du alltid elske åpenlyst av hele ditt hjerte, slik du gjør nå, og for alltid verdsette familie og venner i like stor grad som du gjør i dag. Måtte du fortsette å finne glede i alle de små tingene, trene hardt for å nå målene dine, og unne deg selv smaken av seier.
Snill, morsom og raus. Min Martin. Min aller fineste Martin. I dag skal det koses og klemmes, mimres og snufses over årene som har gått, og det skal gledes over dagen, og alt det fine du har foran deg.
Gratulerer med dagen gutten min, måtte alle dine ønsker for dagen gå i oppfyllelse. Vi fikset ihverfall et blogginnlegg om hvor kul du er!
Elsker deg!
Klem fra mamma.
Tekst og bilder i innlegget er som alltid godkjent av en rykende fersk ( og skikkelig kul ) 16 åring.
Planen var klar. Sove lenge, spise frokost under et pledd i sofakroken, gå tur i solskinnet med ei venninne, og lese siste kapittel i boka jeg har pint meg gjennom i påsken. Endelig skulle morderen avsløres. Den siste dagen av påskeferien skulle virkelig nytes.
Men så gikk det slik det som regel går, når man i en årrekke lot seg befrukte av en motorinteressert mann. Alenetid er et fremmedord, og planer om latmannsliv må vike for pålagte familieaktiviteter, kamuflert som kvalitetstid. Tre gutter var kjøresugne, og gubben som nesten sklir av setet hver gang han kjenner lukten av totaktsolje hadde allerede lempet tre crossere bak i hengeren, klar for enda en dag i et avsidesliggende grustak midt i Eidsmarka, nær svenskegrensa! Lite sugen på å bruke siste feriedag på gjørmete vannhull, motordur og klaustrofobiske små utedoer lot jeg meg likevel lokke, dum som jeg var, med en aldri så liten Harry-handel når vi først var på de kanter. Som den konstant søtsugne overgangsalderpurka jeg er, lot jeg meg friste av muligheten til et par poser polkagriser og et brett Pepsi Max på boks, og en drøy neve småmynt i døra på passasjersiden av bilen holdt lovnader om en bitteliten vaffel eller to i den provisoriske lille kiosken i klubbhuset på Magnor.
Med fokus på vaffel og polkagriser tuslet jeg ut på badet for å klargjøre kroppen for noen timer i vårsola mens gutta kjørte noen heat og gubben telte rundetider med begge hendene.
Klok av tidligere skade viste jeg at til tross for solskinnet lar vårlige temperaturer vente på seg, så under overtrekksbukse og jakke klemte jeg kroppen inn i det litt for snaue ullsettet fra Kari Traa, det gubben både kokvasket og tørketromlet for noen uker siden. Til tross for at buksa bare når til midt på leggen, og genseren nå er en litt snau magetopp, varmer det fremdeles greit på nærmere 60 prosent av kroppen, og alt er bedre enn ikkeno. Ulempen er jo at det knapt er plass til undertøy under fordi ulla nå sitter som et pølseskinn. Derfor droppet jeg like gjerne trusa. Det sies jo at ull varmer best rett mot kroppen, og det er jo greit at høna unngår fugleinfluensa (blærekatar) sånn på tampen av vinter`n. Og siden jeg først droppa trusa lot jeg like gjerne BH`n ligge hjemme og. Den eneste BH`n jeg har røyk jo knapt ei uke før ferien, og provisorisk løsning med en stropp i sikkerhetsnål gir likevel ganske skjev fordeling av jura sånn rent høydemessig, samt at den utgjør en viss fare for punkterte lunger dersom nåla spretter under raske bevegelser. (Ikke det at denne kroppen beveger seg spesielt fort lenger.) Nei, jeg skulle uansett ha ei romslig boblejakke utenpå, og muligheten for å treffe på kjentfolk var relativt liten. Her gikk vi for frittgående pupp! Det var tross alt ferie.
Utenfor sto tre gutter midt i en runde av «stein-saks-papir», og konkurrerte om hvem som skulle sitte foran. Dreven mamma som jeg er smøg jeg meg inn i forsetet mens de diskuterte, og henviste alle tre til den bakre delen av bilen. Er så lei den evige krangelen om hvem som skal sitte foran.
Med ulla rett mot kroppen og en kopp reisekaffe til turen i hånda, i en overfylt, rusten og litt trang kassebil, satte vi kursen mot Magnor, gjørme, grus og en Toro posevaffel med jordbærsyltetøy.
Vi hadde ikke kommet lenger enn Setskauen da uhellet skjedde. Etter en usedvanlig lang og kald vinter hadde gjort det som tidligere er kjent for ikke bare bygdas, men Norges verste vei enda verre, med et tælahiv som gjorde en helt vanlig landevei mellom Liermåsan og Svenskegrensa om til en berg og dalbane av dimensjoner. Det rista i kjerra så innvollene bytta plass, og lagde krøll på både tynn og tykktarmen, og akkurat i det du trudde det verste var over kom ei ny dump, så djup og så skarp at jeg dro på meg en aldri så liten ufrivillig nakkesleng, kjørte fortenna ned i lokket på termokoppen fra Shell så lokket skvatt, og varm kaffe skvulpet ut av koppen og opp i panna. Så varm kaffe at jeg kunne høre det frese mellom øyebryna, og kjenne huden prelle av i et to ganger to cm svær brannblemme.
( Når gubben kjører i tælahiv og du trøkker to tenner ned i lokket på termokoppen, og ender opp med kaffeblemme i panna! )
«Ro ned kjærra da for pokker!!!» skriker jeg til gubben som hugger inn bremsen, og forårsaker enda en skvulp kaffe mellom låra, før jeg får skrudd på korken igjen.
«Det var da faen til tælahiv da!» sier gubben litt unnskyldende, før han legger seg inn bak en gammel Mazda, hvis sjaffør har bart, hatt, og baksetet fult av gamle kjerringer med kjøpekrøller, på vei over grensa for billig kjøtt og rulletobakk!
Resten av turen ligger vi og trøkker bak «turistkjerra», som en kjernefamilie på søndagstur, med tid til å høre på fuglesang og lukte på rosene mens vi kjører. Veien blir bare verre og verre, enda vi ligger i knappe 50 km i timen, selv over de mest åpne slettene. Her er det ingen grunn til å ta sjanser.
Vel fremme på crossbanen lar jeg gutta og gubben seile sin egen skute mens jeg leter igjennom førstehjelpskrinet etter brannsalve til blemma i panna, før jeg setter meg til rette i en campingstol for å nye sola og roe nervene.
En drøy time senere bråvåkner jeg i stolen etter en spontan høneblund, og kjenner meg herlig uthvilt, lettere rød i kinnene av vårsola, og i betraktelig bedre humør. På banen briljerer gutta, og på sidelinja står en stolt pappa og noterer rundetider. Alt er fryd og gammen, og med lomma full av mynt ra passasjerdøra rusler jeg bort i kiosken for innkjøp av posevaffel og traktekaffe.
Enkel forskning viser at det skal vanskelig la seg gjøre å kjøpe bare en vaffel når man har nok penger til fler, og til tross for nøye planlagt viljestyrke røyk jeg på to. Med opparbeidet sult av ufrivillig mye frisk luft stappet jeg ansiktet fult av halvfabrikata vaffelhjerter, skylte ned med lunken traktekaffe, og nøt et par timer til med motorsport før gubben og ungene pakket sykler og utstyr i bilen, klare for en snartur over svenskegrensa før hjemturen. Men med en tarm som i de senere årene har utviklet en reell angst mot gluten og laktose begynte jeg å kjenne det svi litt rett over hemoroidene, og småløp mot den eneste utedoen på Magnor for å rense avløpet, men etter fem hele dager med tilreisende campingturister med magene fulle av sur kaffe og grillpølser var doen så full at den nesten rant over, og det fantes ikke så mye som en flik av et dopapir å se noe sted. Her var det bare å ta i bruk alle innøvede knipereflekser, og trippe på tærne med sammenknepne rumpeballer bort til bilen, hive seg inn i forsetet og rope «KJØR!!!»
( Når Toro posevaffel i trassig tarm skal kombineres med overfylt campingdass på et forlatt grustak i gokk! )
Gubben og unga kjenner igjen både det desperate utrykket og lukta av sur fis, for de kaster seg inn i bilen og gubben klemmer gasspedalen i bånd.
«Glem Sverige!» sier jeg!!! «Kjør rett hjem!!!»
«Har`u eti vaffel igjen nå eller?» spør gubben, og jeg kan ikke engang nikke som svar, i frykt for at en kraftig rykning i nakken vil jekke ut det jeg desperat prøver å knipe inne.
Ut fra Magnor og over Skotterud er det minimalt med trafikk, og med lovlig toppfart er vi bare snaue 45 minutter unna egen do. Dette lover godt! Takk Gud for mange år med iherdig øvelse i ufrivillig løs mage, for rumpemusklaturen er sterk nok til å knipe av en ølkork på glassflaske.
Men rett etter Skotterud, på vei mot Vestmarka begynner helvete. For tælahivet som bare var så vidt overkommelig i lav fart er så ille at bånnpanna på Vito `n skraper langs asfalten og lager mer gnister enn billig fyrverkeri nyttårsaften, og i forsetet letter tjukka med kjerringkroppen fra setet i hver eneste dump. «Hva er den lyden?» spør gubben og kikker ut mot panseret, mens han referer til klaskelyden som kommer hver gang løspuppene treffer haka, deretter lårene.
( Når tælahivet gjør at grusen skvetter om kapp med frittgående pupper! )
Det er ingen biler hverken foran eller bak, så gubben gasser enda litt mer over tælehiv, dupmer og sprekker i asfalten djupe som fjorder, med en rusten varebil som er stivere enn Stoltenberg var da Giske bød på kos og klem, og har mindre fjæring enn hoftene til en 90 år gammal benskjør jomfru. Bak kjerra rister en skaphenger verre enn en stivfrossen turist på Svalbard. Og mens jeg kniper med stumpen, og løspupper flyr så det klasker mellom sladrespeil og sidevindu prøver jeg så godt det lar seg gjøre å sette solbrillene på nesa samtidig som jeg diskret vendt mot høyre prøver å grave ut en litt irriterende størknet buse som piper på innpust og kiler på utupust, men i det det alle fire hjula lander i asfalten etter en liten flytur over ei dump punkterer jeg nesten øyet med stanga på solbrillene, og fingeren i nesa butter med bihulene.
( Når du endelig får igjen for all smugspisinga, og kan brife med en bandasje av gammal kjeks-embalasje! )
Neseblodet fosser ut av venstre nesebor og i en panisk jakt på tørkerull eller dopapir ender jeg opp med en sammenrullet gammel kjeks-embalasje jeg fant under setene, oppe i nesegrevet for å stoppe den verste blødningen. I baksetet sitter tre tenåringer med mobil og øreplugger i hver sin Spotify-koma og aner fred og ingen fare. Knipehelvetet er bare minutter fra å være over når vi akkurat har runda Setskauen og nesten kan kjenne lukta av Bjørkelangen, idet gubben hiver inn bremsen på kjerra, og sender løspupper og blodig kjekspapir som ei kule mot dashbordet. For der, rett i grøftekanten står et drøyt tonn med rykende ferske elgkarbonader på fire bein og rauter. En snau halvmeter fra sidevinduet ser jeg rett inn i en litt vintermager, dog diger og ragget elgokse, og etter uttrykket dens å dømme er jeg mer redd enn den. For den blir stående å se dumt på meg gjennom vinduet mens den sakte tygger på det som ser ut til å være en død bjørkekvist, og gjør ingen tegn til å flytte på seg før gubben oppgitt og anpusten, med begge henda på rattet lener panna mot hornet slik at det gir fra seg et langt og høylytt tuuut!
( Når du nesten kan kjenne lukta av potetstappe og viltgryte, men er for sur i magen il å ha matlyst! )
Da skvetter både oksen og jeg. Den glemmer alt som heter veivett og bykser over til den andre grøfta, jeg glemmer alt som heter kniping?og driter på meg!
Det som til vanlig kanskje kunne kamufleres som en liten smyger gir fra seg en litt for skarp skvalpelyd etterfulgt av en lukt som river litt skikkelig i nesa. Gutta i baksetet har akkurat tatt av seg ørepluggene da gubben, fremdeles med panna mot hornet sakte snur seg mot meg og sier: « Men faen da kjerring, finnes det ikke et eneste høl på kroppen din som ikke er lekk i dag???»
I svingene nedover fra Røytjern til Bjørkelangen sitter tre gutter i baksetet og jamrer og bærer seg over lukta, og i forsetet sitter jeg og skammer meg mens jeg kniper det jeg kan for å unngå ytterligere skade. Vel hjemme tipper gubben meg ut av bilen rett foran trappa, og breibeint som kalvende ku får jeg låst opp døra og kommet meg inn på badet. Stilongsen fra Kari Traa står ikke til å redde denne gangen, da den neppe tåler enda en kokevask.
Den siste dagen av påskeferien ble ikke på langt nær så avslappende som jeg hadde sett for meg, og med et brannsår i panna, solbrilleskille, punktert hornhinne, skrubbsår på bihulen, nesten elgpåkjørsel og rennebæsj i ullbuksa ønsker jeg hverdagen velkommen. Ikke fikk jeg handla polkagriser hos «Søta Bror» heller!
( Når det ikke lenger er håp for det en gang så dyre og deilige ulltøyet. )
Om man skal se det positive i alt dette må det jo være at det fra nå av er helt slutt på guttas krangling om å få sitte foran i bilen. Det lukter vist dritt av forsetet…
Hver høst tenker vi det samme, gubben og jeg. Når crosser`ne parkeres, og hjelmene legges på hylla for en liten stund. Da snakker vi i timevis, dag etter dag, kveld etter kveld, og konkluderer med litt trist sinn at denne sesongen, det var nok den siste. Men så er det ikke lett da, ikke lett i det hele tatt, å måtte legge noe man ikke ønsker på hylla. Hadde det bare angått han, gubben og meg, hadde det ikke vært noe problem, men å ta den avgjørelsen på vegne av ungene, det er pokker ikke lett. Så bruker vi vinteren, alle de kaldeste snødagene, på å spinke og spare, vri på hver eneste krone, for å kanskje, bare kanskje, klare en sesong til. En sesong til med lange kjøreturer med en gammel sliten varebil og en henger på slep. En sesong til med tanken full av drivstoff, grusbaner så langt øyet kan se, timer og lange kvelder i garasjen for å skru og for å holde ved like. En sesong til uten råd til en skikkelig sommerferie eller fancy vintersko og nye ski. En sesong til uten å spise middag på en stilig restaurant. En sesong til med pølser på en kulegrill på et eller annet bortgjemt sted blant andre motorsportentusiaster. En sesong til med glade ungdommer, massevis av iherdig trening, mye familietid, bekymringer og idrettsglede.
For i høst gjorde det ekstra vondt, tanken på å måtte fortelle ungene at det var på tide å legge opp. Spesielt da den mellomste poden avsluttet sesongen med seier i et stort løp på hjemmebane. Kan leses HER. Så flink, så dyktig, endelig betaling for iherdig egeninnsats, og med så mye potensiale for å bli enda bedre. Men det koster. Det er ingen billig idrett gutta bedriver. Ikke bare er utstyret kostbart, men hver trening, hvert løp er et pengesluk. Vi kan absolutt ikke klage. Det var vi foreldre, eller egentlig bare gubben, som startet det hele, med innkjøp av motorsykkel lenge før de var ferdige med smokken og bleia. Gutta har det i blodet. Interessen for alt som durer og går, talent, ikke minst, og drømmen om å en gang bli skikkelig god.
( En ung mann, med et mål, og en drøm. )
Men i denne idretten når man sjelden toppen uten midlene vi mangler. For skal du bli best må du kjøre, og å kjøre koster penger. Vi, en familie på fem skal ha et liv utenom idretten også. Regninger skal betales, skole skal fullføres, garasjen står enda uten panel og takstein, 15 år etter byggestart. Alt vi har til overs går til idretten. Og forrige høst skulle være den siste, det kunne ikke gå lenger.
Vi er dårlige til å søke spons, synes det føles som tigging, som å stå med lua i hånda. Noen ganger har vi prøvd, men lokale bedrifter støtter allerede andre utøvere. Jeg er full av beundring for de som får det til, de som byr på seg selv, og klarer å hente inn slike ekstra midler. Vi har sendt brev til de alle større organisasjonene som støtter lag og foreninger, år etter år, uten hell. Statoil, som utad støtter “Morgendagens helter”, en bedrift som ironisk nok livnærer seg på drivstoff støtter ikke motorsport. Avslag på avslag gjør det vanskelig å ikke gi opp. Det spinkes og spares i stedet. Gutta klipper gresset for naboer, tar på seg små jobber for litt ekstra bensinpenger. Det er greit det og. Ungene har utvilsomt godt av å måtte jobbe for noe, se at ting ikke kommer av seg selv. Det er fin læring, rett og slett, Men det er også tidkrevende, og det brukes masse energi.
Jo, fjorårets sesong med den flotte avslutningen var så ut til å bli den siste.
Men så gikk vinteren. Syklene står i garasjen enda. Det ble kjørt noen få treninger, både for å holde syklene og kroppen varm. Og hva skjer da? Jo, idrettsgleden holdes varm den også. Den mellomste poden har knapt hatt en treningsfri dag i hele vinter. Egentrening på Avancia, styrke. Løpetrening hver eneste kveld, alt med et mål for øye. Drømmen om bare en sesong til. Bare en sesong til for å bevise hva han er god for. For det er helt klart den mellomste poden som satser mest, det er han som har de største ambisjonene, og det er intet annet enn rørende å se hvordan brødrene backer han opp! Ekte idrettsglede på andres vegne.
( Medaljens bakside… )
( Motocrosslivets bakside, for crossmammaer med ufrivillig hyppig vannlatning og slarkete blære. )
Fremdeles var ingen avgjørelse tatt. Dette var det året vi skulle legge opp. I går skulle vi bare, tradisjonen tro, kjøre en liten påsketrening på Magnor. Møte gamle og nye motocross entusiaster. Spise grillpølse fra kulegrillen, kjenne lukten av drivstoff, og høre brummingen fra små og store sykkelmotorer.
Og i strålende solskinn på en plass midt i ingenmannsland et sted nær svenskegrensa stod vi der, gubben og jeg, og tenkte “hvordan i all verden skal vi kunne nekte gutta dette?” For ute på banen kjørte gutta som knapt har sittet på en sykkel siden i høst, som om de aldri skulle har gjort noe annet. Vinterens egentrening har gitt resultater. De er utholdende, teknisk gode, og de kjører med en sånn iver og glede at alle tanker om ta dette fra dem blir gjort til skamme. Om få uker skal den mellomste poden kjøre sin første NM runde i år i etappe enduro. Hans drøm, som han har jobbet for det siste halve året, og hvordan kan vi ta fra han det?
( Så møkka spruter! )
For gutta her hjemme krever aldri noe. Aldri! De går mer enn gjerne i arvede klær, ferie for dem er et sykkelsete i et avsidesliggende grustak, og en varm pølse rett fra en gammel kulegrill er alt de trenger for å virkelig være lykkelige. Virkelig lykkelige. Og lykkelige barn betyr glade foreldre. Enkelt og greit. At det fremdeles ikke er takstein på garasjen betyr ingen ting. Ei heller at den gamle varebilen er rusten. De ønsker bare en ting. At vi sammen gleder oss over idretten, og deler hverandres drømmer. Det være seg drømmen om bare en eneste skikkelig god rundetid i enduroløypa på Magnor, komme over det store platåhoppet i Eksismoa, eller å bli Norgesmester på Rømskog i slutten av April.
Hvem vet, om noen år tar det sikkert slutt, men i gårdsdagens solskinn og motorbrus ble vi enige om “bare en sesong til”. En sesong til med rusten varebil og tre gutter klemt sammen i baksetet. En sesong til med stinkende utedoer og grus mellom tenna. Vi skal spinke og spare, snu på hver krone. Vi har klart det før, og vil skal klare det igjen. Med nyinnkjøpte brukte crosstøvler, med en liten sparebøsse full av oppsparte feriepenger, og med litt tippemidler fra familie og venner som har valgt å støtte Nordvang Motorsport med sin grasrotandel tar vi fatt på en ny sesong, forhåpentligvis den beste så langt. For midt oppe i alle bekymringene finnes det noe som veier tyngre, noe som betyr enda mer enn fin sommerferie og fancy merkeklær. Der finnes veien mot drømmen, og ekte idrettsglede, og dette skal vi få til!
( Mamma og Martin. Sammen om drømmen, i en sesong til. )
