Slike regnværsdager.

Mandagen kom som julekvelden på kjerringa. Ikke med pakker og stas, men overraskende fort. Det var liksom en sånn mandag som bare tynget fra vi stod opp. Gubben og minsten var i dårlig form, og måtte rett og slett bli hjemme fra jobb og skole, Den som sist hadde spist kveldsmat kvelden før (trenger ikke nevne navn,RONNY) hadde glemt å lukke brødposen, slik at matpakkebrødet hadde rukket å bli sånn udelikat tørt i kantene. På badet stod vi i tissekø, og morgenstell og tannpuss ble det så som så med der vi trippet rundt hverandre, vi tre som skulle gjøre oss klare til jobb og skole. Vi snublet i haugen med rene klær ingen hadde rukket giddet å brette, og utenfor stuevinduet stod to gjennomblaute katter og ulte fordi de ville inn, og unnslippe regnet som høljet ned utenfor måsahuset.

 

( Når mandagen setter sine spor. )

Sykkelturen til jobb ble en historie for seg selv, for kjededrevet hostet som et gammelt damplokomotiv, og dobbelthaka kom i klem i låsen på hjelmen. På ettermiddagen måtte gubben med sur mage og fruen ut på et ærende vi helst ville unngå, minsten snorket seg igjennom diverse symptomer i andre etasje, mellomste poden rev seg frustrert i håret over enda en uke full av tentamener og pugging, og kattekrekene som nektet å bli våte på labbene raserte heller stua i et forsøk på å få ut litt innestengt energi!

 

( Når du legger deg på bordet selv om det ikke er lov, for folka i huset er for late til å oppdra deg. )

 

I sofaen tidlig på kvelden satt vi bare i hvert vårt hjørne og skulte på hverandre under lave, bustete øyebryn, mens magene rumlet. For alle var vi sultne, men for sure til å lage middag, og sendte hverandre slike blikk som uten et ord fortalte at “Ikke pokker om jeg rikker meg fra denne flekken, og starter på middagen først!”

Det var med andre ord en skikkelig møkkamandag.

Men så spinner det i grusen ute på gårdsplassen, slik det ofte gjør når en motorfrelst pode i tenårene kommer kjørende hjem med en gammal moped. En breisladd og et bremsespor senere kommer en lykkelig 17 åring inn i stua. Skolesekken slenger han lekent fra seg på gulvet i gangen, jakka like så. Gudene vet hvorfor vi i det hele tatt har knagger i dette huset. Og selv ikke de sureste trynene får poden i dårlig humør, for han har hatt elevsamtaler med flere lærere, fått bare positive tilbakemeldinger, og er strålende fornøyd.

Og sånt smitter. Det skal ikke mer enn en “blidfis” til før hele stemningen begynner å snu. Måsagubben er den første som letter på droget, og tar med seg et par tomflasker og litt oppvask på vei inn mot kjøkkenet. Jeg finner frem en diger kjele, og sammen med den minste poden som har hanglet seg ut av senga koker vi e diger kjele risgrøt. Enkelt, men godt, og nok til alle. Matlukta gjør noe med humøret til den mellomste poden som rydder vegg alle bøkene i hoved og sidemål, og begynner å dekke bordet. Eldstemann drar moppen raskt over gulvene, og tenner noen stearinlys mens gubben blander to mugger fulle av rød saft.

 

( Når tenåringene kapitulerer etter skolen, i en sliten sofa fra IKEA! )

 

Så blir det middag på alle, samlet rundt spisebordet, ikke så innmari sure lenger. Ute bøtter det fremdeles ned.

“Kjedelig vær da!” sier jeg!

“Øvelseskjørevær!” sier de to eldste gutta i kor.

“Vri åtter vær!” sier minstemann.

Så sånn blir det.

 

(Kanelbolle-foccachia. Ikke dårlig å en litt råtten regnværsmandag. )

 

Gubben og de største gutta kjører en tur rundt i en våt og regntung bygd, mens minsten og jeg spiller kort i blafringen fra stearinlysene, mens favoritt tv-programmet durer og summer i bakgrunnen. Vi varmer restene av bolle-foccachian vi bakte i går, og bunkrer oss sammen under to ullpledd. Unger og katter, og to ikke lenger så slitne og sure foreldre avslutter dagen i sofaen, mens Ylvis rapper om Mette Marit på tittekassa. Det skulle altså ikke mer enn en “blidfis” til, en 17 åring med godt humør, til å redde restene av en slik regnværsdag, og selv om sola skinner i dag vet jeg at mange år fra nå, når jeg er gammel og grå (gråere) er det slike mandager, slike regnværsdager jeg aller helst vil huske. De er nemlig ikke så aller verst likevel.

 

13 kommentarer
    1. Vi driver med renovering her, og sånn mandagshumør har jeg hatt i over en uke, og skal sikkert ha det i tre uker til. Det hender jeg smiler innimellom, da.
      “”Skolesekken slenger han lekent fra seg på gulvet i gangen, jakka like så. Gudene vet hvorfor vi i det hele tatt har knagger i dette huset.””
      Knagger trenger man ikke…. min sønn kledde av seg ransel og jakke i en operasjon og slengte det rett innenfor inngangsdøren. så sto kjøkkenet for tur….. sukker og melk..

    2. Tenk så kjedelig det ville vært om alle dager var like! Optimistiske klemmer fra Vestlandet😀PS,Våren kom i dag🌞

    3. Har en regn/sludd dag i dag, og på toppen har man fått reinsdyr i hagen som sover stående!
      Mine fire barn er for lengst flytta hjemmefra, og jeg pratet i timesvis med datteren min på telefonen og hun skulle høres i historie. Snart muntlig eksamen må vite, og mor med hjerneceller som er gått i glemmeboka skulle høre på historie.. Ho ligger godt an i løypa, men jammen ble dagen bra likevel..

    4. Eva: Reinsdyr i hagen???? Er det veldig feil av meg å bli fysen på Joika-kaker nå? 😉 Håper historiehøringen gikk bra 🙂

    5. Bare kjøp Joika-kaker du med go samvittighet. Disse reinsdyrene vandrer rundt her og jeg aner ikke hvem som eier dem. Bor landlig til så man ser det ene og det andre. Historiehøringen kommer til å gå bra. Var to fag i fra videregående hun måtte ha og telle på knappene om det skal bli mer utdanning.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg