Hallo søndagsmorgen. Vanedyret fra måsahuset hat brutt gullrekka!!! Det knitrer IKKE i peisen. Tenk det da! Jeg har ikke fyrt opp enda, fordi det ikke er så fryktelig huskaldt. Nå er sommeren i anmarsj! Andre kjenner sånt på gikta, jeg kjenner det på gulvvarmen i dette 100 år gamle huset.

Men jeg bryter ikke alle vaner på en gang da, så vill og gæærn er jeg ikke. Jeg sitter fortsatt under pleddet, føttene er pakket inn i ullsokker, de siste i skuffen uten hull, skrotten er pakket inn i flanellspysjen, og på asjetten foran meg finnes to knekkebrød med brunost, og en kopp kaffe. Og sånn starter søndagen, med et fint lite øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Poder og podekjærester sover, og skal man gå ut fra tidligere statistikker og analyser vil det være stille på ungdommen enda noen timer. Jeg er litt sånn i ualge etter ujevnt med søvn, har vært oppe hos minsten et par ganger i natt, for han er så dårlig akkurat nå. Krysser fingrene for at formen stiger snart, stakkar. Planene for søndagen er ikke mange. Egentlig skulle jeg sette opp hageteltet jeg har bestilt på den nederste plattingen, men Postnord er ikke sånn himla keen på å levere til avtalt tid, så det har ikke ankommet. Utedag blir det uansett, med tanke på været som er meldt. Det har jo vært utedager hele uka.

Vi satte kursen mot vannet flere kvelder denne uka, nettopp på grunn av været. Man kan jo ikke spise middag inne, eller sitte i sofaen, når sola skinner ute. Franske bakevarer, mekket på Mysen, ble fortært på ei krakk på en brygge denne uka. Det var en sånn skikkelig varm kveld, så varm at jakka ble liggende i bilen, og skjorte-ermene ble bretta opp. Så satt vi der, flere timer etter middagen, gubben og jeg. Dinglet med bena fra en krakk, nøt stillheten, sola som speila seg i vannskorpa, og musikken fra en og annen forbipasserende råne-bil. Ja, også fylte vi på med kalorier da…det er jo også en del av kosen! Et sånt herlig øyeblikk.

Vi har, til gubbens store glede, mata gakk-gakker denne uka også. Fredag etter jobb! Rakk knapt å låse opp døra og slenge fra meg veska før vi var ute på tur igjen. Pakka piknik kurven med nok mat og drikke, og satte kursen for vaggende, kvekkende kamerater. Og så fort de hører det rasle i posen med solsikkefrø kommer de. Så herlige vesener, så trygge og menneskevante at de mer enn gjerne snårter frø fra neven. Så der ble vi sittende i flere timer, vi og endene, og bare nøt fredagskvelden. Fint øyeblikk.

Jeg hadde gruet meg litt til denne arbeidsuka, fordi sånn ca 90%  av kollegene har vært på utenlandsturer i forbindelse med jobb. Me det har gått fint! Sliten? Nja, litt, men også veldig glad. For uka har vørt annerledes og fin, og når været er så godt er det så herlig å kunne flytte klasseromsundervisningen ut. Onsdagen var en sånn dag. Ca 50 ungdommer på tur, rebusløp, volleyballturnering, og grilling i gapahuken. Det er godt med sånne dager, hvor man kan være med elevene på en litt annen måte. Mange fine øyeblikk.

Favnen full av hvitveis. Det er noe av det vakreste jeg vet om. Når det grønnes på trærne, og når bakken bugner av utslåtte hvitveis. Det er noe grådig nasjonalromantisk over det hele. Denne uka måtte jeg bare hoppe av og parkere sykkelen, og plukke med meg en bukett hjem. Måtte liksom holde liv i tradisjonen om en bukett hvitveis på bordet i mai-måned. Det minner om barndommen, om en hel dal med hvitveis bak byggefeltet på Sørumsand, turer med bikkja, og grønske på knærne. Tenk at en enkelt blomst kan inneholde så mange minner. Fine øyeblikk.

Lørdag vendte vi nesa mot kirkegården i Sørum, gubben og jeg, for å plante litt på grava til mamma. Det ble stemor denne gangen. Mamma satte alltid ned stemor før 17 mai. I potter og kasser og bed. Senere ble de byttet ut med blomster som skulle vare hele sommeren, men først ute var stemoren. Så nå blomster det på grava, av lilla favoritter. Forrige måned var det 25 år siden hun døde. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden. Jeg har levd lenger uten mamma enn med, jeg er nå flere år eldre enn hun var da hun døde. Det gir rom for ettertanke, og desto større grunn til å ta vare på de små øyeblikkene.

Konserter. Gitarkonserter, i stua og på plattingen ute i sola. Det spilles i hvert hjørne av måsahuset. Mellomste poden satt en hel kveld denne uka og klimpret på kassegitaren i sofaen. Min favoritt, sånn kassegitarspilling. Det er liksom en egen ro over det, den lyden av ballader på stålstrenger.

Ute rigges det til hver kveld med forsterkere og el-gitarer. Ikke akkurat samme ro over det, men det låter ikke så halvgæli likevel, når gutta jammer sammen. Gamle rockelåter, aller helst fra 70 og 80 tallet. Pappaen og jeg sitter i hageteltet på den øverste plattingen og bare nyter at gutta er samla, og at de spiller. Det er ikke mange slike stunder igjen, vi tar med oss det vi kan.

Og der har du hverdagsuka. En noe sliten, men ganske så glad skrott sitter igjen med akkurat nok fine øyeblikk i den mentale minneboka. Jeg har sitti under en teltduk og hørt tordenværet rulle over himmelen. Jeg har lukta vått regn på varm asfalt, plukket blomster, plantet blomster, spist lunsj med svigerfar, og duppet tærne i iskald vann. Jeg har hatt gode samtaler med elever, lagt meg tidlig, men sovet lite, og jeg har drukket nytrukket kaffe på kontoret hver morgen, og facetimet med kolleger som har vært andre steder i verden. Hverdager, slik hverdager skal være. Nå starter straks ei annerledes uke. Jeg skal være mamma for den skralle poden, feire 17 mai hjemme i måsahuset, og få utdelt eksamen på fredag….travelt, men fint og spennende.

Jeg håper uken som gikk bød deg på gode øyeblikk, og at uken som kommer blir fin. Ønsker deg en nydelig søndag, og vær raus med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen fra måsahuset. Jeg kjenner uka i kroppen! Kjenner at jeg har båret tungt, brukt muskler som egentlig var i vinterdvale. Også kjenner jeg at jeg har grua meg litt, og at jeg har ledd en hel masse, kanskje tilogmed litt for mye, på upassende steder og tidspunkt. Så da har det vel vært ei bra hverdagsuke da, sånn kjapt oppsummert.

Det knitrer som vanlig i peisen en stille søndagsmorgen. Måsahuset har liksom ikke helt forstått det der med årstider, så selv om temperaturene stiger utendørs, er det fortsatt huskaldt inne. Og mens jeg sitter her og varmer tærne forran flammene i peisen, og pakker resten av skrotten inn i flanell og ull, mottar jeg snapper fra kollega Martin som befinner seg på Kreta sammen med noen av elevene våre. Han bruker ihvertfall ikke ullsokker, for å si det sånn… Sku vært på Kreta…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uka som gikk var full av fine små øyeblikk. En salig blanding av skrekk og fryd, regn og sol, jobb og fritid. Ei helt vanlig uke, dette også.

Hele uka, så godt som, har jeg drevet på i hagen etter jobb. Raket løv, beskjært trær og busker, flyttet vekk det gamle ved-“skjulet”, fylt grus i hullene på gårsdplassen, klippet ned en gammel hekk, rettet opp tørkestativet, og byttet duk på hageteltet. Jeg er ikke noe god på sånt, ihvertfall suger jeg på å starte, men når jeg først kommer i gang, da er jeg et rivjern. Resultatet er vannblemmer inne i hendene, kvister i håret, leirete sko, vond rygg og støle skuldre…og masse, masse energi! For er ER digg å holde på ute, selv om jeg aldri kommer til å få grønne fingre. Og det er deilig å se at det spirer og gror og grønnes rundt huset, det gjør noe med hodet. Noe godt. Snart er det utesesong, hele døgnet, og det er så digg!

Etter mange timer ute med sag og spett og rive fyrte vi opp i bålpanna, også ble det pinnebrød og pølse til kveldsmat. Så herlig avslutning på dagen, skikkelig fine øyeblikk.

Den ettermiddagen jeg satte litt stemor i blomsterkassene som minsten en gang i tiden snekret. Det blir sjelden mye blomster i kasser og potter og bedd her i sommerhalvåret, for jeg er så dårlig til å vanne, luke og alt det der. Men det blir liksom ikke vår før jeg har fått plantet noen stemorsblomster som jeg sakte men sikkert kan ta livet av i månedene som kommer. Det er tross alt tradisjon, og det minner meg om mamma. Hun plantet alltid stemor på våren, og erstattet de med noe annet litt lenger ut i sesongen. De pynter opp da hvertfall, enn så lenge. Fine øyeblikk.

Og når vi snakker om blomster. To av podene var bak i skogen for å klatre i trær og gi moren sin små-angst og snev av hjerteinfarkt. De gjør det hvert år…selv om de nå har rukket å bli 21 og 22 år gamle. På en måte er jeg jo bla de beholder neo av den barnlige gleden, men jeg hadde jo helst sett at de gjorde noe annet enn å svaie fra tretoppene. Uansett, største poden kom opp på trammen, med flis i finger`n, granbar i håret, og fire blå blomster i hånda. “Versegod mamma!!!” Det ar søtt da han var fire, kleint da han var 14, og nå er det latterlig moro! Minner og tradisjoner og latter, skjønn forening, herlige øyeblikk.

Den dagen jeg fikk skylda for noe jeg IKKE hadde gjort, men det var gøy likevel. Egentlig tror jeg spøken var ment for meg, for vedkommende som låste kontoret kvelden før var nok sikker på at jeg skulle være først på kontoret dagen etter, og planen var nok å ta igjen for alle de gangene jeg har gjort det sammen. Men, denne gangen var det Mimmi som låste seg inn først, og nesten fikk hjerteinfarkt av pappmannen som var plassert foran døra! Og før henne var det Anne Grethe, tidenes blideste renholder, som hadde blitt vippet av pinnen. Jeg dævver!!! Papp-Paul skaper stadig trøbbel på kontoret, og jeg digger det. Herlig øyeblikk!

Da jeg kom hjem fra jobb på torsdagen hang det kake på døra! KAKE!!! Altså, noen kjenner meg FOR godt! Kaka bestod i tillegg i all hovedsak av krem og mandler, og utfra mine beregninger og hva jeg kan om kosthold, vil det si at den kaka nærmest var som en salat å regne. Melk og mandler? Hallo, to av fem om dagen! Etter litt heftig detektivarbeid kom jeg frem til at det var kollega Torunn som hadde vært julenisse. Så da ble det kake til kveldskaffen den kvelden. Lykkelig øyeblikk, for hele familien!

Den ettermiddagen gubben var hjemme før meg. Da jeg hadde parkert sykkelen, og var på vei opp trammen ble jeg møtt i døra. “Skal vi ta en burger et sted, også stikke å mate gakk-gakker eller?” Så rakk jeg altså ikke engang inn døra før det bar videre, men hvem klarer vel å si nei til burger og fjærkre? Så ble det junkfood til middag, og dessert på svabergene, mens vi mata ender, og nøt kveldssola, før vi kjørte hjem. Perfekt avslutning på arbeidsdagen, og mange, mange øyeblikk rikere!

I en stund har jeg vært på let etter to gamle stoler til spisestua, for de som til nå har stått ved enden av bordet, er jo egentlig stolene til utemøblene. Også har jeg kollega Ragnhild da, som har et loveloft fullt av gamle stoler, og jeg var så heldig å få arve to. Skikkelig solide stoler fra 70 tallet, klin like de vi engang arvet av svigers da vi flyttet inn her. Og nå er de på plass. Billig, nostalgisk, og ganske stilig. Gjenbruk er genialt!

Foredragsdagen. Jeg hadde grua meg så fælt til fredagen, for avdeligen skulle ha veiledersamling, og den samme kollegaen som hadde stoler på fjøsloftet, hadde hyret meg til et lite motivasjonsforedrag. Det er så vanskelig å skulle si noe klokt og nyttig, likevel holde det lekent og lett og underholdene. Jeg snakket om elevene våre, ungdommene våre, og de sårbare åra på vei mot voksenlivet. Lykken var stor da jeg var ferdig og endelig kunne ta helgen, men det gikk jo fint, tross alt. En vakker dag håper jeg å få kontroll over nervene før jeg gjør slike ting, akkurat nå er jeg bare fornøyd med å få det overstått. Fint øyeblikk, godt med alt som er gjort.

Og slik var uka. Hverdagslig og god. Lun humor, gode samtaler, kake til kvelds, og knekkebrød til frokost. Mange timer ute i hagen, nye sol-fregner på nesa, og støle muskler. Hverdagslykke.

Håper uken som gikk gav det noen fine små øyeblikk, og at uka som kommer gir deg enda fler. Vær god mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen ❤ Så var det søndag igjen, og enda ei hverdagsuke er over. Jeg kom på for nøyaktig fire minutter siden at det er 1 mai i morgen, og dermed fridag. Jeg visste det jo, hadde bare glemt det litt, og gleden over den ekstra fridagen ble derfor desto større. Håper jeg glemmer det en gang til, sånn at jeg kan nyte følelsen enda en gang.

Vanedyret er plassert foran peisen, med føttene tredd inn i ullsokkene fra Torunn, og det knallgule teppet fra tidlig 70-tallet har jeg pakket godt rundt meg. Måsahuset er huskaldt hele året, særlig om morgenen, men jeg liker det litt. Elsker å ha gyldig grunn til å pakke skrotten inn inn i noe mjukt og varmt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har vært ei helt vanlig hverdagsuke, ispedd et og annet øyeblikk som ikke er like hverdagslig. Noe har vært gøy, noe har vært vanskelig. Akkurat slik hverdagsuker bør være. Man vokser jo ikke om man ikke står i utfordringene.

Væromslaget som ALLE var forberedt på, fordi det var blåst opp stort i forkant i ALLE landets aviser og nyhetssendinger, kom som vanlig som et sjokk. Jeg satt jo ute på terrassen i bare BH`n hele lørdagen og slikket sol, og der og da bestemte jeg meg for at meteorologene hadde tatt feil. Det hadde de da altså ikke, og uka bragte med seg i overkant mye nedbør av både den kalde og den våte sorten. Litt nedtur, jeg innrømmer det. Meeen, jeg har jo denne gedigne fargeklatten av en paraply da, som gjør at det er nærmest umulig å ikke bli glad hver gang man får anledning til å bruke den. Rusle rundt i styrtregn, og likevel holde seg knusktørr under en gedigen rosa paraply, skikkelig fint øyeblikk.

Også var det den dagen jeg glemte den gedigne rosa paraplyen. Det regnet nemlig ikke da jeg gikk til jobb, så det var selvsagt fryktelig ulogisk å tenke at det skulle regne da jeg gikk hjem. Men, det gjorde det, og jeg ble våt! Søkkvåt! På buksene, skoa og håret hang som ei dau katte nedover panna. Jakka holdt vannet ute da, faktisk. Store regndråper prellet av jakke ermene. Og selv om det kanskje ikke er favoritthobbyen å få svømmeknappen på gangveien, så er det noe magisk deilig med å komme hjem, skrelle av seg alle våte lag, pakke seg inn i tørre, mjuke klær, og tine sakte opp foran peisen. Det gir jo en sånn akutt hytte i helgen følelse, midt i uka. Fine øyeblikk.

Og så kom sola igjen. Noe kaldere enn forrige uke, men likevel sol. Og etter dager med regn, selv under rosa paraply, er det skikkelig deilig å våkne opp til sola som smyger seg inn gjennom sprekken i gardinene. Alt er liksom hakket lettere når asfalten er tørr, og sola skinner. Humøret er lettere også. Tenk deg det da, fredagsfølelsen kombinert med solskinn når jeg ruslet over skolegården fredag morgen. Skikkelig fint øyeblikk.

Damenes aften. Torsdag samlet butikkene på torget et knippe flotte damer som skulle vise klær fra butikkene Hos Mona, Must og Floyd. 100 lokale kvinns fylte restauranten, og jeg fikk være konferansier for hele arrangementet. Som alltid, en kjempegøyal aften. Det forundrer meg sånn, at selv om jeg nå har gjort dette mange ganger før, blir like nervøs hver eneste gang. Men det gikk bra, topp stemning, og storhandel i butikkene lenge etter normal stengetid. Toppen av kransekaka var å bli overrasket med et weekend opphold for to på et valgfritt Thon hotell! Storveis! En vellykket kveld, flotte øyeblikk.

Tidligere den kvelden, da jeg stod hjemme og bannet høyt fordi jeg ikke hadde “noen ting å ha på meg” (velkjent, dog relativt urealistisk kvinneproblem), satt mellomste poden og kastet i seg potet og brun saus, mens han var vitne til mora sin kleskrise. Kald og rolig som skjæra på tunet knipset han med fingrene, og sa “Chill a mutter, jeg fikser!” Så fikk jeg beskjed om å ta på meg  olabukse, og dressjakke, mens han henta t-skjorte fra skapet til lillebroren sin, og vipps, så var jeg kledd! Dresset opp av en 21 år gammel, layedback, semi-møkkete tømrer med tatoveringer og ring i øret. Så ikke den komme!!! Så da lo vi, lenge! Og antrekket ble på det, hele kvelden, og nå har jeg bare bestemt at jeg eier den t-skjorta! Det er sikkert jeg som har kjøpt den en gang i tiden likevel. Årets mor der altså….men kult øyeblikk da!

Feiring av flott femtiåring på jobb! I snart to uker har jeg strevd med å få strofene i en bursdagssang til å rime, og på fredda`n braket det løs. For endelig skulle fantastiske kollega Line feires av hele personalet i midttimen, og selv om hun gruet seg, gledet jeg meg! Ikledd roooosa, sammen med resten av Helse og Oppvekst avdelingen, sang vi, drakk kaffe og spiste marsipankake. Skal ikke kimse av kakefreda’1 Fine øyeblikk med gode kolleger.

Årets aller første tur til Ørje for å mate gakk-gakker. Gubben sendte ei melding rett etter den overnevnte bursdagsfeiringen. “Skal vi spise ute i dag, og mate gakkene på vei hjem?” Og sånn ble det. Kjørte til Ørje i strålende solskinn, spiste middag, kjøpte fuglefrø, og gledet oss stort over at isen var gått, og gakk-gakkene var tilbake. Så da satt vi der på steinen nede ved vannet, kastet fuglefrø til vaggende ender, og bare nøt fredagskvelden i ro og mak og kvekkende selskap. Gubben elsker ender! Skulle gjerne hatt huset fullt av andunger…tenker vi sier det holder å besøke dem innimellom, det gir alltid fine øyeblikk!

Og slik gikk uka. Våt av regn, og varm av sol, knekkebrød og marsipankake, middag hjemme og middag ute, sofaen og skogen, jeg har lært noen noe, og jeg har lært noe av noen. Balanse, vanlig hverdag, vanlig liv, og det gjør en akkurat rik nok. Håper uka som gikk gav deg gode øyeblikk, sånne som du smilte litt av akkurat da de skjedde, også håper jeg at uka som kommer byr på flere. Nyt søndagen, og vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Vanedyret i måsahuset har rigget seg til med kaffe og knekkebrød foran peisen, klar for å bla frem ukas små øyeblikk fra den mentale minneboka. Det har hersket en litt deilig ro over denne uka. Ikke nødvendigvis fordi den har vært mindre travel, men fordi jeg ikke har hatt noe på kalenderen som jeg gruet meg til…slik som stand up`n forrige uke. Enkel forskning viser jo at vanedyr trives aller best når vaner opprettholdes.

Derfor lukter det altså kaffe i måsahuset, føttene er marinert i ullsokker og grilles foran peisen, og det planlegges noen runder med bakst i dag, og et par turer ut. Vanedyr i sitt rette habitat. Burde jo vært en egen dokumentar på National Geographic eller noe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg gikk tur med måsagubben en kveld denne uka. Vi gikk innom butikken for å handle litt pålegg, og fordi vi var kledd og skodd for noe litt gøyere enn asfalt tok vi den gamle linna hjem. Jeg ble som en liten unge igjen da jeg nesten tråkket på den første hestehoven, og jublet av barnlig glede, viste den til gubben og greier, som om ingen av oss liksom skulle sett en hestehov før… Gubben, som jo er litt mer rasjonell i tankegangen, og rolig som skjæra på tunet, bare rista på hodet, og ba med vende nesa litt opp og fremover, mens han pekte mot grøfta. For der stod jo hestehovene på rekke og rad, i klynger, flere meter bortover. Så var det kanskje ikke årets først hestehov da, men det var det første JEG så, og det er øyeblikk nok det!

En ny sekvens til film nummer 3 er spilt inn, og denne gangen var det isbading. Den hadde jeg flaks med… Neida, isbading er fint det, det er bare litt kaldt. Fikk med meg kollega Kine, for hun har en sånn liten underliggende kjærlighet til isbading hun også. Bikkjekaldt i vannet. Leggene ble blå, leppene ble blå, nummen i tær og fingre, og flytende biter av is sørget for litt sånne Titanic-vibber. Vi var heldige med været da. Bittelitt varmegrader på land, såpass varmt at det slett ikke var dumt å sitte på brygga etterpå, pakket inn i hvert vårt ullpledd, og drikke kaffe. Bra selskap, bra dag, bra øyeblikk.

De aller minste øyeblikkene. De nesten ubetydelige. De man egentlig ikke tenker over at er et øyeblikk engang, bare en refleks, en hverdagslig refleks. Jeg stakk nesa ut av døren en morgen, og bestemte meg for at allværsjakke var et godt valg over ullgenseren. Så gikk jeg inn og kledde på meg, klar for å rusle på jobb, klar for en dag litt mindre kald en den dagen som nettopp reiv litt i nesa og bet i kinnene. Så, halvveis bort til skolen skulle jeg bare skjekke klokka, for jeg visste jeg var litt senere ute enn jeg bruker å være. Og da jeg dro opp ermet for å sjekke tiden traff sola urskiva, blendet meg litt, gjorde at jeg kikket opp. Og himmelen var skyfri og knallblå, før klokka halv åtte, og sola varmet allerede ansiktet. Og så endret humøret seg, sånn ut av det blå. Fint øyeblikk.

Og når vi er inne på sola. Den morningen jeg var første mann på kontoret, og sola skinte inn gjennom branndøra nederst i korridoren. Så da måtte jeg jo bare rusle til enden av korridoren først da, og stå mutters alene i solskinnet der nede, og kjenne varmen. De som jobber i skole vil sikkert kjenne seg igjen. Følelsen som sniker seg innpå når sola varmer opp korridorer og klasserom, lukta som spre seg da, av solskinn og vår, og unger og ungdom, og alle nervene i kroppen roper at om ikke så lenge er det sommer, og ferie. Den følelsen. Godt øyeblikk.

Men, selv om sola skinner er Viken i sparemodus, og noen av klasserommene, særlig i den gamle c blokka, kalde!!!Iskalde, og det trekker fra vinduene. Straffen til oss som klarte å kapre vindusplass på kontoret. Og jeg er en ihugga frysepinne, har alltid vært det. Men så har jeg kofta til bestefar hengende over kontorstolen, og hver gang jeg tar den på blir jeg både varm i skrotten og toppen. Jeg arvet jakken da bestefar døde i 2002, og da var den allerede velbrukt og gammel. Elsker den, minner om bestemor og bestefar, og gir gode varme øyeblikk nederst ved vindusrekke.

Latterkula den dagen poden, storebroren og en kompis hadde spleisa på ei pakke sort hårfarge. Poden farget skjegget, kompisen farget barten, og storebroren farget håra på storetærne. De angra, alle tre. Jeg lo! Høyt og lenge, for sånn mamma er jeg! Så er de en erfaring rikere, og poden gikk rundt som mafiaboss en hel dag. Latterkramper! Gøyale øyeblikk.

I et forsøk på å rydde opp i skjeggskandalen barberte han alt bortsett fra barten. Jeg lo da også, for han var bare et hjembrentapparat og en skinnvest unna ærestrønder. Jeg elsker latterkramper!

Og slik fortonet uka seg. Sol som regnet tok over for i dag, is i sola i gågata sammen med elever som trengte å lufte hodet litt, og iskalde fingre rundt varm kaffekopp etter årets første bad i Roytjern.

Jeg har vært student på kveldstid, og lærer på dagtid. Vi har tatt med elevene ut i skolegården for å ha undervisning i sola, og vi har sett oss leie på lange powepointer. Jeg har lekt med en liten gullklump på knappe fire måneder, drukket vin med damene, og hatt mange timer i armkroken til måsagubben. Hverdagsøyeblikk.

Nå skal søndagen brukes. Føttene skal varmes mer foran peisen, pensum skal leses. og jeg skal tvinge podene til litt kvalitetstid med moder`n sin…uten at noen farger skjegget.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer blir fin. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så kom det enda en søndag. Kanskje ikke så overraskende, likevel litt brått. Helgene er over før de har begynt, men sånn er det liksom litt med ukedagene også. Det må jo være et positivt tegn, sånn egentlig. Det er bare det at jeg noen ganger føler at jeg ikke henger helt med, men om tiden hadde stått stille hadde vel livet vært kjipt. Det er det ihvertfall ikke. Travelt, men langt fra kjipt.

Har du lest bloggen før, da veit du hvilke setninger som kommer nå. Det knitrer i peisen. Ull og flanell er på, for selv om det våres på måsan, så er måsahuset fremdeles fryktelig huskaldt, særlig på morgenkvisten. Det varmer godt fra peisen, og knitringa gir en sånn indre ro. Om knitring fra peisen hadde vært et eget soundtrack på Spotify, da kunne jeg lett ha lytta til det hele døgnet. På asjetten ligger et par knekkebrød med brunost, og fra koppen ryker varm kaffe. Alt dette her, de sære og litt kjedelige vanene gir meg ro. Det er digg, og det trengs. Nå er et fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så var det uka som gikk da, og øyeblikkene den bragte med seg. Vi kan jo starte med tirsdagen. For da jeg låste meg inn på kontoret første arbeidsdag etter ferien stod det en diger gavepose på pulten min. En påskegave jeg ikke var innom for å ta med hjem før ferien, og som venta på meg og starta uka med et veldig fint øyeblikk. Posen var proppfull av ostepop, sjokolade, ei herlig påskehøne som nå pryder ei hylle i stua, og verdene koseligste kort med håndskrevet hilsen fra Anne Grethe, en herlig kollega, og et at de blideste kvinnfolka jeg vet om. Ingen sak å starte på jobb etter ferien, når sånne overraskelese venter på kontoret.

Men Anne Grethe var ikke den eneste kollegaen som hadde overraskelse den dagen. For Line, min speilegga tvilling, og kontorets herligste dame, hun hadde handla på nett, og kom med pakke til meg. Du vet det er fare på ferde når noen ler så de nesten dette av stolen, mens de sier “Jeg så denne, og tenkte på deg!!!!” Det er sjelden et godt tegn. Alle vet jo at jeg digger kopper med tekster, og Line tok kaka denne gangen. Så nå har jeg ny kopp på jobb. En sånn jeg egentlig ikke burde drikke av foran elevene, eller kollegene, og ihvertfall ikke på foreldremøter…. så da kan du jo banne på at jeg kommer til å gjøre nettopp det.

Herlighet for en kopp! Jeg ELSKER den!!! Fantastisk gøyalt øyeblikk!

Den dagen det luktet vår av skogbunnen. Jeg satt på jobb da klokka nærmet seg halv fire, og kjente at beina var rastløse. Har du det sånn noen ganger? Det hender innimellom, hvis jeg har hat en arbeidsdag med mye samtaler, mye stillesitting, at beina bare verker etter å bli litt godt slitne. Det regna mot ruta, og været var grått, men da jeg pakka bagen og gikk ut i skolegården var det ikke så gæli temperatur. Dessuten hadde jeg joggesko på beina, så jeg gikk en liten tur i skogen på vei hjem. Bare en drøy halvtime, bare for å gå. Og skogbunnen var snøfri, mjuk og lukta vår. Regndåpene kilte på nesa, og beina fikk brukt seg litt. Da jeg endelig kom hjem var jeg godt sliten, og hadde lommene fulle av kongler… Hvorfor vet jeg ikke. Det er vel bare en gammel vane å måtte plukke med seg litt smått hver gang jeg er i skogen. Deilig øyeblikk!

Fredagen. Herregud som jeg har grua meg til fredagen. Jeg sa ja til dette for maaaange uker siden, måneder faktisk, og har hatt så god tid til å grue meg på, at når freddan kom var jeg helt frynsete. Jeg ble spurt om å holde et lite stand-up show da Eik Maskin gjorde, tradisjonen tro, lokalene sine om til bonde-pub i anledning vårdagene. Publikum bestod av rundt 300 mennesker, 99 % av dem mannfolk, arbeidskarer, i flanellskjorte og med logo på capsen. ALDRI har jeg underhold for mannfolk før, kun damer som kjenner seg igjen i en kvinnfolks tankegang og kroppslige utfrofdinger, så dette var SKUMMELT! I tilleg ble entreen arrengert av Eik sine sjefer, så jeg sklei ned ei lang jerntrapp til fete rytmer som ljomet i høytaleranlegget, og scenen var to metallplater på toppen av ei så-maskin! Har aldri følt meg mer malplassert! Men så ble det artig likevel da, og de avtalte ti minuttene ble til 20, for når kjeftamentet først starter er er det vanskelig å stoppe. Laaaangt uttafor komfort sona, kjempeartig, gjør det aldri igjen! Men, fryktelig spennende, og gøyalt øyeblikk!

Det gøyeste av alt med hele greia var likevel dagen etter, da jeg i bilen på vei til Harryhandel med gubben, leste lokalavisa på nett, og så hva to av jentene, forøvrig to av ca 8 kvinnfolk blant 300 menn, hadde kommentert til journalisten. Jeg dævver! Dødsgøy! Ukas øyeblikk!

Og slik føyk uka avsted, øyeblikk for øyeblikk. Jeg har sittet i kjøkkenvinduet med kaffekoppen, og sett ekorn familien skrelle solsikkefrø som om det skulle vært en OL-gren. Vi har hatt huset fullt av poder, podevenner og podekjærester, og nå har de unge voksne pløyd seg gjennom alt av gjærbakst fra fryseren, så i dag skal den fylles opp igjen med fersk bakst.

Jeg har vært i det vågale hjørnet, og satt på meg ei hvit bukse til en 14 timers arbeidsdag. Det gikk 47 minutter før den fikk den første av i alt fire kaffeflekker. Jeg skal ha for forsøket tenker jeg!

Jeg har hatt forelesning og skolekveld, fått bestått det første arbeidskravet på fagskolen, gaflet i meg mer kjøtt fra lageret til kollega Martin, spist påskemarsipan på halv pris, dermed har den også bare halvparten av kaloriene. (logisk tankegang!), og jeg har fått invitasjon til vin-kveld neste fredag, og takket ja til nytt konferansier oppdrag for Damenes Aften. Ting skjer, livet skjer, hektisk, men godt.

Nå skal frokosten fortæres, kaffekoppen fylles på nytt, og “Bodil” skal få en dose mel og gjær så vi sammen kan trylle frem noe snadder til matpakkene, og til dessertmagene. Også skal søndagen nytes! For det er fridag, tross alt.

Håper uken din var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer byr på nye. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Jammen bra det er helligdag i morgen også, for denne ferieuka gikk fort! Det er vel egentlig et godt tegn, for tiden flyr jo når man har det godt, men jeg føler fortsatt at jeg har lyst på enda flere sene kvelder, og late morninger! Men, for all del. Jobb skal bli bra det også, gleder meg til å se både kolleger og elever igjen.

Akkurat nå er det likevel fremdeles ferie. God påske forresten! Håper haren verpet sjokolade i hele huset ditt, og at du spiste deg uvel på søtsaker i går!

Her knitrer det som vanlig i peisen, og ullsokkene Torunn strikket til meg før ferien er på føttene. Jeg nyter at det allerede er lyst ute, og at det kommer til å være sånn til langt utpå kvelden. Det er liksom vår for alvor nå, til tross for snøfallet forleden. Jeg drikker kaffe med melk og sukkerbit, og spiser en kvikk-lunsj til frokost. Kvikk-lunsj er jo 95 % kjeks, som nesten er grovbrød, så jeg antar at det er knallsunt! Dessuten er det viktig å holde kalori-inntaket oppe, fordi jeg har trent borte på skolen noen dager denne uka, og vil jo ikke bli så sprek at kolleger ikke kjenner meg igjen i overimorra….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt alene på trenings rommet på skolen, det er digg. Jeg har startet dagen der et par dager denne uka, og det har vært så godt. Lot turen bort til skolen være oppvarminga, så en snau time med styrke og musikk på full guffe, svette ut litt skikkelig, bli grådig sliten, for så å rusle hjemover med møre muskler lenge før podene har våknet. Fin måte å starte dagen på, fine øyeblikk!

Da den mellomste poden fylte 21. Ble sittende lenge å tenke på det akkurat den dagen, hvordan den lille gøyale rampungen plutselig er voksen. På ekte. Med førerkort og svennebrev og fast jobb. Det mennesket der har jeg laget liksom…med bittelitt hjelp fra måsagubben selvsagt, men tenk på det da. Vi har oppdratt en fin fyr, en fin fyr på 21. Tradisjonen tro ble det pakker og kake, også stakk han ut for å feire med venner etter jobb. 21 år, fulle av fine øyeblikk.

Men selv 21 åringer forblir unger på enkelte områder, og i vår pode sitt tilfelle gjelder det et rotete rom. Hjelper ikke at han bor på husets aller minste rom, når en elefant kunne gått seg bort i rotet innpå der. Så da gjorde mor en avtale med påskeharen, og sammen kom vi på en krem-ide av de sjeldne, og årets påskerebus innebar at rotekoppen måtte rydde for å finne påske-egget sitt. Så mens poden stod på hue i sure sokker og jamret seg over livets urettferdighet satt mora i sofaen og skogg-lo! Jeg er fader meg genial!!!

Så hører det med til historien da, at poden selv var meget fornøyd da egget endelig var funnet, og frokosten kunne inntas i form av kalorier! Blir aldri helt voksen, og takk for det!

Kjøretur i solskinn. Vi skulle ingen steder, men havnet i Sverige. Så sent på ettermiddagen at handel-kaoset for lengst var over. Så da handlet vi bittelitt, spiste litt, og kjørte akkurat passe gjennom skogene hjemover igjen. Det er så godt å reise ut en tur uten mål og mening. Godt når sola skinner inn gjennom rutene og varmer ansiktet, godt når radioen spiller Eric Clapton, og godt når hånda hans finner min og holder den varm over de lange slettene. Sånne små øyeblikk er de aller beste.

Lange ettermiddager på en stubbe i skauen, måsagubben og jeg. Late påskedager med sola i ansiktet, så godt som vindstille, og ikke en bil eller et annet menneske å høre. Vi hadde lefser i matpakka og kaffe på termosen, og all verdens tid. Påskeaften på sitt aller beste, knallfint øyeblikk.

Ei litta latterkule inne på Coop, rett før stengetid. Skulle bare ha popcorn, for vi fikk plutselig så lyst på det. Også er vi sånn ca like mentalt ustabile da, både gubben og jeg,når det kommer til humor. Så vi lo veldig av noe påskepynt på halv pris, en fjær ble til fem høns, også stod vi der og gjorde narr av den “ustelte påskehøna” mi…Ja, det er teit. Jeg vet det…men gøy var det, og vi fnisa som to småunger. Gøy øyeblikk.

Og slik har påskeferien fortonet seg. Uten de helt store utskeielsene og festlighetene, men med massevis av små øyeblikk som gjorde uka akkurat passe god. En blanding av hverdag og ferie. Jeg har leita litt i skuffen med restestoffer, og funnet meg et par sy-prosjekter for regnværsdagene som kommer. Jeg har lest litt pensum til fagskolen, og litt kioskromantikk fra blad-hylla på butikken. Jeg har spist middager det to timevis å lage, og ostesmørbrød varmet på bålpanna ute. Jeg har sittet oppe om kvelden, sovet lenge om morran, og jeg har vært på gymmen lenge før resten av måsahuset våknet. Påskeferie, sånn jeg liker at påskeferien er.

I dag skal det også trenes litt i form av en langtur i skogen. Jeg skal bake fylte horn og brownies, fikse en god frokost til poder og podekjærester, spise rester fra påske-egget, og holde gubben med selskap i garasjen mens jeg stiller dumme spørsmål om motor og verktøy som jeg egentlig ikke har noen interesse av å vite svaret på. Håper du har en fortreffelig påske, enter du er på afterski, eller i sofakroken hjemme. Også håper jeg at uka som kommer byr deg på mange fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Halleluja!!! Det er påskeferie. Og en som hadde vinterferie for bare drøye fem uker siden burde kanskje ikke juble så høyt over en ny ferie, men fy flate så godt det føles med ei uke fri nå. Jeg er liksom konstant på hælene nå kjennes det ut som. Prosjekter, jobb, studier, og masse annet innimellom, også skal man jo rekke å være både konemor og “mutter`n” også. Ferien skal brukes fornuftig. Noe skal ta`s igjen, også skal det lades! På sofaen, og ute i skauen. Vi reiser ikke på hytta i påsken, mest fordi vi ikke har hytte… Det gjorde jo avgjørelsen og hjemmepåske mye enklere.

Nå er et fint øyeblikk. Knitring i peisen, og skrotten godt pakket inn i det gule teppet. Også har jeg nye ullsokker på føttene. En supersnill kollega hadde lagt et par sprett nye hjemmestrikka sokker på pulten min en dag denne uka, helt ut av det blå. Finnes det bedre gaver? Kjærleik i hver maske, og varme tær. Bonus at de har en aldeles nydelig sjøgrønn farge, og at de er tynne nok til å brukes rett i turskoa, om jeg skulle finne på å få et ikkebefinnende og ønske å bevege meg utenfor døra… Neida, tur er bra det, men enn så lenge varmer de føttene inne, foran peisen, under teppet. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Snakker om rause kolleger. Line, min kollega, og speilegga tvilling vet hva jeg liker, og hadde kjøpt tre helt nydelige påskeegg til meg. Sånne i duse farger som jeg helst ville hatt oppe hele året. Så søte. Sånne fine overraskelser, blir så glad. Fint øyeblikk.

Den kreative dagen. Eller dagene er vel mer rett, for prosjektet brukte et døgn på å tørke. Jeg ble så inspirert av påske-eggene jeg fikk av en kollega, og fant ut at det var på høy tid at det kom litt påskepynt inn i måsahuset. Så jeg lagde selv, bare for å ha til bordet. Ved hjelp av dopapir, vann, lim og ballong mekket jeg meg et par godteskåler formet som knekte egg, og nå pryder de sofa og spisebordet. Synes de ble akkurat passe dekorative, og prosessen var så latterlig enkel at det var reint moro. Jeg liker prosjekter som krever lite tid, men som gir fine resultater. Litt sånn kreativ avkobling når man egentlig burde lese pensum er alltid kjærkomment. Gode øyeblikk.

Klokka var fire og så godt som alle trasket fra kontoret. Alle, bortsett far kollega Martin som skulle ha foreldremøte den kvelden. Da vi gikk ut døra, og bortover stien forbi kontorvinduene banket det på ruta, og da jeg kikket opp stod han der med papp-mannen min i armen, og vinket. Bittelite øyeblikk, akkurat gøy nok til å bringe frem både smil og latter, og så var øyeblikket over igjen Tenk at noe så lite kan gjøre at man smiler så lenge. Herlig øyeblikk.

Den sammen kollegaen overrasket meg siste arbeidsdag før helgen også, med tidenes spiselige gave. Vi snakker mengder med mat!!! Digg mat! Så mye kjøtt t kjøleskapet fikk sjokk, også så mye mat som minner om barndommen og morfar. Røde pølser, dansk salami, bacon og flesk, spearribs og pulled pork. Herlighet, vi har gasset oss som konger denne helgen. Toppen av kransekaka, en flaske Cava! Den ryker en kveld i påskeferien. For en gave, og for et etegilde, og jeg føler ikke at jeg har gjort meg fortjent til noe av det. Jeg er omringet av fantastisk rause mennesker! Lykke, på en helt vanlig hverdag!

Den BLÅ himmelen. Det var en morgen da jeg ruslet mot jobb, og himmelen hadde en sånn helt fantastisk dyp korn-blå farge. Hele Bjørkelangen badet liksom i blått, og det var så innmari pent! Så jeg ble gående bortover veien da, med nesa i været, på et tynt lag nysnø, og tenke at akkurat den blåfargen kunne jeg hatt på alt! På gardiner, på veggen, på en ullgenser….Blå himmel, fint øyeblikk. Små ting.

Onsdagen. Det var den dagen vi hadde alle klasseromsdørene åpne. Det ble satt ut tegne og malesaker, vi dekket langbord i korridoren med påskelunsj til alle elevene, og på de ulike rommene ble det arrangert ulike aktiviteter både for læring og for gøy. Jeg elsker sånne dager. Uvisst av hvilken grunn endte jeg og Miriam opp med hver vår parykk, og fant ut at det var et av tidenes lureste påfunn, for om ikke elevene kjenner oss igjen trenger vi heller ikke å hjelpe dem med noe. Så satt vi bare der da, som to fremmede, gjorte ikke en skit, og likevel fikk vi lønn for det! Genial plan, gøy øyeblikk!

Men så gir man visstnok kreative ungdommer ideer da, når man finner frem kostyme-esken sin. (Ja, jeg er en av de rare voksne som faktisk har en sånn eske!). Og før jeg fikk sukk for meg hadde jeg en rolle i en elevprodusert påskekrim- film. Det er så moro når elevene tenker kreativt, og tør å være lekne, ekstra gøy når ei gammal røy som meg blir invitert med i leken! Artige øyeblikk!

Arbeidskravet levert. DET var en digg følelse det! Jeg elsker å skrive, men det må være kreative tekster. Å skrive som student er noe helt annet, og helt ukjent for meg.Så å skulle skrive en fag tekst, begrenset med ord, kildehenvisninger, og fandens oldemor, og enda klare å trykke ut noe fornuftig, det var en utfordring. Men, nå er det skrevet og levert, i god tid før fristen, og jeg går inn i påskeuka med en ting mindre hengende over meg. Så gjenstår det å se om jeg får bestått da, og slipper å gjøre greia på nytt.

Og dett var dett. Eller, det er jo mer, sånne småting. Bursdagsfeiring av Line i avdelingsmøte-tiden, med påfølgende restekaker i lunsjen dagen etterpå. Ekorngjengen på fem ute på fuglebrettet, dompapene som sitter i vinduskarmen og peker nebbet mot sola som varmer. Nye sko i posten, arvet en knallrosa kosegenser, EXIT i sofakroken sammen med gubben. Jeg har malt og fornyet et par blomsterkrukker og vaser, gått tur i skogen, kjørt tur og kjent sola varme gjennom ruta. Nysnø og tegn av vår på en og samme dag. Alle fine øyeblikk.

Nå skal søndagen nytes, matpakkebrød skal bakes til de som ikke har startet påskeferie enda, og jeg skal lese ut boka jeg startet på denne uka. Det gledes. Håper uka som gikk gav deg gode øyeblikk, og at uka som kommer byr på mange nye. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Søndag igjen, og god morgen til deg. Det står kaldt opp fra gulvet i stua…ulempen med gamle hus. Men, det varmer fra flammene i peisen, og det ryker fra en kopp fersk kaffe. Bare kaffelukten alene varmer jo skrotten. Jeg har på den samme gamle pysjen, den samme gamle strikkagenseren, og de samme slitte ullsokkene. Søndagen er, og skal bli lat. Det er planen. Den eneste planen for dagen. Eller, jeg skal bake litt, lage et bursdagskort, male to påske-egg, men det er sånne ting som bare er kos. Og hvis jeg klarer å endelig klemme tur meg noe fornuftig litteratur om barn og unges psykiske helse, så skal jeg få ferdig arbeidskravet til studiene også. Time will show.

Snakker om studiene. Denne uka var det Teams undervisning, og selv om jeg foretrekker det fysiske klasserommet når jeg skal lære noe, så er det fint å sitte hjemme og få forelesningen rett i stua også. Jeg satt på en side av bordet, fulgte undervisningen, jobbet med gruppearbeid, skrev notater, og gubben satt på den andre siden av bordet med sitt. Meg jevne mellomrom ble kaffekoppen fylt, sjokoladen sendt over bordet, og smil ble utvekslet. Så ja, hjemmeskole, ikke bare dumt det heller. Ganske fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den dagen det banket på kontordøra tidlig om morningen, rett før skolen begynte, og to av jentene fra ei russegruppe trasket inn med en diger bag full av kaker de selger på dugnad. Jeg hadde betillt bare en boks denne gangen, greit å begrense det litt når man liksom føler at man bær kjøpe fra alle russegruppene. En boks kaker på pulten sånn på starten av dagen, slett ikke noe dårlig øyeblikk. Klappet meg selv på skulderen fordi jeg ikke åpnet den med en gang. Viljestyrke kalles det!!!

Fire minutter senere røyk jeg på en sjokoladebolle fra boksen. Pokker ass, viljestyrke finnes ikke i mitt vokabular… Men de var gode da! Sjokoladebolle til kaffen, genial erstatning for en sunn frokost. Det var jo tross alt fredag. Fint øyeblikk.

Blåsebort dagen. Nå står jo ikke akkurat skit-vær høyest på lista mi over fine øyeblikk i livet, men noen ganger er skikkelig møkkavær skikkelig digg! Det hadde vært en så lang dag på jobben. Tidlig på`n, seint hjem, mange såre ungdommer med behov for å snakke, og det kjentes som om skjorteskulderen var tung av tårer. Trøtt og lei kledde jeg på meg, umotivert for å traske hjem i vind og rein. Men så skjedde det liksom noe, når vinden blåse inn i hetta og regndråpene traff nesa. Jeg våkna liksom. Og lufta var så frisk at hodet ble klarere, og jeg kjente på takknemligheten av å skulle komme hjem til måsahuset, varm middag, tørre sokker og knitring i peisen. Godt øyeblikk. En vekker.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb, og hadde handlet med ferskt bakverk til bilturen hjem. Det var digg det!!! Nå er ikke bilturen hjem særlig lang, så vi kjørte en lang omvei bare for å sitte inni i den varme bilen, drikke kaffe ra thermo-kopp, og spise ferskt bakverk som smulet ned hele forsetet. Det skal ikke så mye til! Små, gode øyeblikk…og litt kalorier da!

Ut på tur. Sånne ettermiddager når det ikke er for kaldt, og ihvertfall ikke for varmt. Bare akkurat passe for ull, anorakk, joggesko og lange skritt. Det er fine øyeblikk det. Akkurat langt nok uti skauen til å komme litt hjemmefra, litt vekk fra folk, være aleine noen stunder, svette litt, bli akkurat passe andpusten og sliten, også tusle hjemover hjem i god tid før det blir helt mørkt. Gode øyeblikk.

Den dagen poden så rart på meg da jeg tok den siste frokostslurken med kaffe før vi begge skulle ut av huset og på jobb. Han lo fordi jeg visstnok så ut som en mannlig britisk naturfaglærer, og når en som er utprega morragretten ler før klokka er sju om morran, da er det et godt øyeblikk. Da vi i tillegg innså at kaffekoppen matcha antrekket flira vi enda mer. Vi “leker” ikke blokkere her i måsahuset altså.

Også er det den kaffekoppen da…eller, disse kaffekoppene. Jeg blir så glad av dem, og samlingen begynner å bli stor. Jeg kan bruke en ny kopp 14 dager på rad, og velge ut tekster etter humør. Gigger dem! Hver kopp gir så glade øyeblikk.

Tulipanene fra tante Unni. Jeg fikk en bukett tulipaner denne uka. Jeg elsker tulipaner. Litt fordi det var mamma sine favorittblomster, og litt fordi de minner om, og lover vår. Jeg elsker at de pakker seg sammen om kvelden, og springer ut igjen hver morgen. Som om de starter litt på nytt hver dag. Hvis ikke det er en ba metafor for å gripe øyeblikkene, så vet ikke jeg.

Også var det den buksa jeg sverget på at jeg ALDRI skulle kjøpe. Jeg hadde jo sånn tilsvarende olabukse i 1992, når den var på mote, og da jeg så smått begynte å registrere forrige skoleår at ungdommen igjen kledde seg i olabukser så vide som telt, da lo jeg høyt og rista på hodet. Sånne bukser var jeg ferdig med. Helt til mandag…fader altså, så ikke den komme. (like lite som jeg så den sjokoladebolle-smellen” komme. Så nå er jeg eier av syv kvadratmeter olastoff forkledd som ei bukse, og får litt flashbacks til ungdomsåra hver gang jeg tar den på. Er fire kviser og hubbabubba unna å gå niende klasse om igjen. Gøyale øyeblikk!

Og det var den uka, i korte trekk, fordelt på små hverdagsøyeblikk. Jeg har hatt våte tottilotter flere ganger enn jeg hadde tenkt. Jeg har handlet i Sverige, og kjøpt vin kun basert på fine etiketter.

Jeg har spist kake før frokost, støvsuget ville hybelkaniner, vært på spennende møte angående et lite stand up show jeg har takket ja til, og jeg har sovnet til lyden av regn mot ruta, og våknet til sol og hvite tretopper. Hverdagsuka, sånn hverdagsuker skal være. Håper uka som gikk gav deg noen fine øyeblikk, og at uka som kommer bringer noe fint. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Har du noen gang våknet opp på søndag og hatt følelsen av at det ikke har vært helg? At du ikke har fått landa? Der er jeg nå. Rett fra fredag til mandag. Eller, det kjennes sånn ut da, uten at det egentlig er tilfelle. Det er bare det at dette vanedyret har brutt vanene litt, og dermed gått på ei litta smell hva hviletid angår. Det er verdt det da, sånn for den mentale helsa sin del, men det koster også, når man er av typen som henter mest energi i eget selskap, innenfor husets fire vegger.

Men nå er et godt øyeblikk, selv om jeg kjenner litt på mangelen av søvn. Nå er søndagsøyeblikket, en fryd for vanedyret i meg. Som hver søndag knitrer det i peisen, jeg er pakket inn i varm ull og flanell, og kaffe og knekkebrød med brunost legger grunnlaget for et godt øyeblikk. Verden utenfor skal få være nettopp det i dag, verden utenfor.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gårsdagen var så bra! Ut med gode venner. Spill, lek latter og herlig galskap i selskap av bra folk. Skikkelig bra folk. Vi har tenkt på det lenge, bare samles og la kvelden bli til etter hvert, glass for glass. Det beste med store unger er jo at man alltid har en sjåfør så man kommer seg trygt frem til festen, og det beste med å ha en måsagubbe er at man alltid kommer seg trygt hjem. Og det beste med gode venner er at feste ALLTID blir en innertier.  Jeg trengte gårsdagen, selv om den korter ned helgen. Den forlenger jo livet! Herlige øyeblikk.

Snøengler. En gjeng elever halvveis lå over pultene sine. Noen hadde øynene lukket, noen leste, alle skulle forberede seg til tverrfaglig fagsamtale, og stemningen var deretter. Så jeg spurte hvem som ville bli med ut og lage snøengler. Og de ble med, nesten hele klassen, for alt var bedre enn å lese, og ungdommene trenger sånne avbrekk, selv om det er noe så enkelt som å kave i snøen noen sekunder. Så ble vi kalde i nakken, våte i bukserumpa, men alle våknet. Både ungdommene og jeg, også ble det ett av disse fine små hverdagsøyeblikkene, da sola skinte, kulda beit, og skolegården dekket i nysnø ble full av snøengler.

De sjukt dårlige vitsene på kalenderen jeg fikk av Torunn da nyåret startet. De er SÅ dårlige. Du veit, så dårlige at man blir flau av å lese dem, og enda flauere av å faktisk le av dem. Men de skaper fine små øyeblikk, faktisk. For jeg leser de høyt, også gremmer kollegaene seg, også går det sport i å se hvem på kontoret som faktisk ikke klarer å holde latteren inne, også er den kollegaen dagens taper. Disse små øyeblikkene.

Den dagen alle elevene hadde fagsamtale, og jeg var “overflødig” nok til å kunne starte på mitt eget arbeidskrav til studiet. Men….jeg jobber dårlig med skriveoppgaver på jobb ass. Så jeg vanna blomster istedet. Også feide jeg gulvet på kontoret. Også rydda jeg pulten. Også spiste jeg sjokolade. Også rydda kollega Martin i boksen med tusjer, og jeg ble helt satt ut, fordi han gjorde det tusje-trikset jeg aldri har kommet på selv, med å sette hempene på tusj-korken langs kanten av boksen, sånn at de ikke faller. Hjernen min tippa…pokker så genialt. Jeg fikk ikke skrevet mer enn 19 ord på arbeidskravet, men jeg ble sittende i en snau time og beundre boksen med tusjene.

Bålet. Forrige søndag spilte vi inn åpningssekvensen til forrige film, på Røytjern, i skumringstimen, mens bålet brant. En kveld denne uka satt vi oppe ved vannet, og tente opp i det samme bålet. I blåtimen. Kaldt i lufta, men varmt ved bålet, og så deilig å bare koble av en halvtimes tid, høre knitring og vind i tretoppene. Sånne små avbrekk i travle uker, det er gull verdt.

Fagskolekvelden. Ikke så mye mer å si om det, men faglig innputt om barn og unges psykiske helse, alltid fint.

Boka jeg fikk låne av Ragnhild. Før jul fikk jeg gleden av å intervjue Ida som har skrevet og illustrert boka. Den er så mørk, og dyster, men fantastisk god formidlet, og den er en så viktig del av en historie som liksom aldri har nådd ut. Anbefales! Jeg rekker nok å bli ferdig med boken i dag.

Ostepop og Yellowstone.Vi er på nest siste sesong, og selv om jeg ser på, klarer jeg ikke helt å bli kjempe-engasjert. serien er grei nok, og Kevin Costner er et vindu til tenåra når Bodyguard og Robin Hood var fett, men Yellowstone…njah… Men pausene den gir, når man setter seg ned, graver djupt i ei skål ostepop, og bare slapper av litt, de er gull verdt. Fine øyeblikk.

Og slik har uka fortonet seg. Full av små og store gjøremål som stjal av ladetiden hjemme, men likevel gav noe tilbake. Møtet i banken som er sponsor til filmene vi lager, produktivt og godt. Da jeg viste fingeren (inni votten) til bilisten som ikke bare lot vær å stoppe ved fotgjengerfeltet, men som også sprutet meg ned med sludd og sølevann. Ettermiddagene foran peisen, for å varme tærne etter å ha trasket hjem fra jobb i kulda. Fordype seg litt i faglitteratur om psykisk helse mens man drømmer om kioskromaner fra Narvesen, og tilhørende sjokolade.  Små øyeblikk, gode øyeblikk (bortsett fra sølete buksebein da!)

Og nå skal søndagen brukes til akkurat det jeg føler for. Baking av matpakke-mat. Litt lesing. En laaaang dupp på sofaen, og den stratosen i kjøleskapet skal få bein å gå på før dagen er over. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig søndag igjen. Rare greier det der. Statusrapport fra måsahuset blir sånn copy-paste fra så godt som alle andre søndager. På tørkestativet midt i stua henger ei turbukse til tørk, og votter og lue er funnet frem. I kveldinga, rett før det mørkner skal det filmes en sekvens ute i naturen, åpnings-sekvensen til neste filmprosjekt. Så hadde man plutselig en plan med søndagen, litt mer enn baking av matpakkebrød og slækking på sofaen.

Det knitrer i peisen, som vanlig. Det ryker av en kopp varm te, som vanlig. Jeg er pakket inn i tepper, pysj og tøfler, som vanlig. Men vanlig er bra det, mer enn bra nok. Det er noe rolig og trygt over søndagsmorgener som likner alle andre søndagsmorgener, og når uka har vært full av gjøremål, såre halser, feber og ting som bare må falle på plass, da er det godt at søndagen bringer ro.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det skal filmes i kveld, og det var filming på mandag. Planen var å lage en sekvens om en av bygdas ungdommer som driver med idrett, og håndball var temaet denne gangen. Så skulle jeg liksom får være med da, på min aller første håndballtrening på over 30 år. Det som er så rart, er jeg jeg, i mitt hode, har vært overbevist om at evnen til å spille ball sitter i hodet… Jeg var derfor ikke forberedt på at noe så enkelt som å kaste en ball 15 meter skulle bli en utfordring…Men det var det! Altså, ikke bare en utfordring, det lot seg bare ikke gjøre!!! Det er som om kroppen bare har glemt hvordan en ball skal forlate hånda… Så stod jeg der da, med kamera rett i panna, zooma inn på manglende evner og null talent, og kasta ball rett i bakken mens frustrasjonen steg. Prøvde meg i mål også, gikk ikke videre bra det eller…. Så jeg dro fra hallen da, med knuste illusjoner om straffekast og stjernestatus, og skammet meg hele veien hjem… Men oppi den gedigne reality- check`n da, så var det gøy å være tilbake på håndballbanen, om det så bare var for noen knusende dårlige minutter. Fint øyeblikk, sånn egentlig!

Et tegneoppdrag for ei svømmegruppe med babysvømmings-kurs. Så gøy å ta frem papir og blyant og få bryne seg litt på andre tegneoppgaver enn jeg vanligvis begir meg selv utpå. Det er så deilig etter litt tunge dager på jobb, å kunne sette seg ned med en kopp kaffe, litt sjokolade, høre på podkast, og bare koble ut litt med streker og tusjer. Rein avslapning, fine øyeblikk.

Den morgenen jeg gikk i fotspora til minsten. Bokstavelig talt. Minsten går seg ofte en tur på kveldinga for å løsne opp kroppen litt, og for å lufte hodet. Ofte går vi sammen, noen ganger går han alene. En kveld denne uka gikk han alene. Da han kom hjem var kinnene røde og nesa kald, og han fortalte at han hadde trasket i nysnø. Tidlig dagen etter ruslet jeg på jobb, og innså at de eneste fotsporene på gangveien tilhørte poden. Vet ikke hvorfor jeg i det hele tatt synes det var fint, eller om det egentlig er et “øyeblikk”, men det ble liksom det likevel. Så tok jeg meg selv i å strekke bena ut for å gå i de samme fotsporene, og flira litt av hvor langbeint poden har blitt. Det må være mammahjertet mitt som bare la noe ekstra i det. Fin start på dagen ihvertfall.

En liten formiddags-date. I går morges skulle klesvask sorteres og vaskes og brettes. Kjøkkenbenken skulle skures, og kjøkkenskapene skulle ryddes og organiseres. Gulvene skulle vaskes og støvsuges, og et par hybelkaniner skulle jaktes og slaktes. Så da satte vi oss i bilen og dro vekk fra huset! For ute av synet, ute av sinn, eller no sånt, og begge, både måsagubben og jeg, var vi enige om at ikke noe av de vi skulle verken hastet eller gikk noe sted, så vi dro på date istedet. Kjørte lenge rundt i gamle trakter, mimret og snakket, og endte av alle steder opp på Kløfta der vi spiste en sein lunsj, før vi handlet litt og satte snuta hjemover igjen. Da gjorde vi en brøkdel av det som var planen, sov litt på sofaen, og fant ut at vi hadde tatt veldig kloke valg hele dagen. Sånne øyeblikk er fine!

Kvelder foran peisen. Disse øyeblikkene som skjer så godt som hver dag, likevel er de så fine selv om de er så hverdagslige. Det er som om jeg tømmer hode for stress og mas når jeg kan vifte med tærne inne i varme store sokker, og bare stirre lit fjernt inn i flammene. Det gir ro, etterlengtet ro etter lange dager, og er en fin avslutning på kveldene.

Yellowstone. Har hørt snakk om serien lenge, og tenkt at jeg skulle se noen episoder. Og denne uka har jeg det. Eller vi da, gubben og jeg. Det har blitt en liten greie, en episode eller to seint på kvelden. Fortsatt er jeg ikke sikker på om jeg synes den er så fin som alle sier den er, men det er likevel avslappende å bare ha en verden å flyte inn i noen minutter hver kveld. Jeg håper den engasjerer enda mer etter hvert, for det er lenge siden noe som helst på tv har gjort det.

Og sånn gikk uka. Nysnø og bar asfalt, ja takk, begge deler. Filming til neste film, gjenopptatte håndball evner som tydeligvis aldri har eksistert. Turer alene, og turer med poden, kald nesetipp og varme føtter. Mange fortrolige samtaler med de fine ungdommene, og mange fortrolige samtaler med gode kolleger. Fancy lunsj ute, og en litt uggen pakke cottage cheese som måtte mette hele dagen. Uka, sånn uker er, ikke spesiell, men spesiell nok.

Jeg skal sette en deig og lese litt i boka jeg har lånt av Ragnhild. Deretter skal jeg se på arbeidskravet til fagskolen, og kanskje lage meg noen notater, deretter forberede meg på filmsekvens ute i kveld. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg flere. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.