Det var tidlig i sommerferien at jeg satt i bare badetøyet i skyggen på terrassen og skrollet nedover instagram. (bombe!!) Midt mellom bilder fra venner og kjente popper det opp en slikt reklameinnlegg, som det jo titt og ofte gjør. Vanligvis skroller jeg glatt forbi, for reklame på sosiale medier er irriterende… Men denne gangen gjorde jeg ikke det, for den genseren på bildet liksom bare ropte til meg!
Egentlig hånet den meg…Litt sånn typ “Hahahaha, du kan ikke strikke på tørre møkka, så la oss vise deg denne fine genseren du kommer til å elske men som du aldri vil få!!!”
Det er så typisk. Når du ser bilde av et plagg du bare elsker ved første blikk, også er det ikke en genser man bare kan bestille og betale…neida! For den er en del av en sånn strikkepakke med garn og mønster, dermed uoppnåelig for oss som ikke kan strikke annet enn et skjerf til Barbie-dukken. (Og Barbie-dukken min nektet å bruke det skjerfet…utakknemmelige blonde bimbo!!!!)
Likevel tok jeg bilde av den. Så på den flere dager på rad. Pippi-genser tenkte jeg. Full av glade farger i herlig virr-var mønster. Den var liksom bare SÅ meg! Ja, for en genser kan være det tenk!!!
Så postet jeg bilde av den i storyen på instagram, bare som en del av en story egentlig, også, før jeg rekker klø ferdig på et myggstikk under storetåa tikker den inn en melding fra Mary Anne på innboksen.
“Jeg kan godt strikke den for deg!”
Litt satt ut av den rause tilbudet takket jeg først høflig nei, for det var aldri det som var meningen, dessuten er mine vitale mål så langt fra alle andres. Jeg er født ekstremt kort fra navlen og ned til trusekanten, har brede skuldre, litt som en kar lissom, og armene er av type “bananplukker”, og hadde gjort seg bedre på en orangutang. Standardmål har aldri passet på denne dama! Men Mary Anne lovet at strikking er en hobby, og at hun mer enn gjerne tok fatt på denne som neste prosjekt, eller utfordring da, som jeg helst kaller det! Og plutselig var garn bestilt, og vitale kroppsmål sendt.
Utover sommeren har jeg fått små oppdateringer. Glimt av en arm, en vrangbord, en del av et mønster, og nå siste uka, tråder som skulle festes. Sånn ca 3000 tråder, røfflig regna! For en jobb!!! Jeg er stum av beundring. Alle dere strikkere der ute!!! Wow! sier jeg bare, og bøyer meg i støvet.
I dag kom den i posten. Genseren min. Og helt objektivt sett selvsagt, må jeg bare si at det er den fineste genseren i hele verden!!!! Jeg elsker ALT ved den!!! Fargene, mønsteret, lengden på ermene (spesialstrikket for en apekatt som meg!). For ikke å snakke om at navnet mitt står stemplet over rumpa!!!! “Genialt!” sa gubben! “Da blir du alltid sent hjem om du går deg bort!”
Nå sitter jeg her i shorts og ber til værgudene om kjølige høstdager, for jeg VIL BRUKE DEN NYE GENSEREN MIN!!! Jeg elsker den. Hver millimeter, hver eneste maske!
Tusen, tusen takk Mary Anne!!! Du er og blir ei dronning!!!
Ok! Hvem er det som stjal en anleggsmaskin av veivesenet, kjørte den til måsan, rulla den møkka frem og tilbake over kroppen min, og lot meg ligge igjen for å visne? For akkurat DET må ha skjedd. Denna skrotten har aldri, og da mener jeg ALDRI vært i dårligere forfatning! Altså, torsdag kveld var ille, da vi kom hjem fra klatreparken. Fredag var grusom, da gjorde det tilogmed vondt håra på leggene, og lørdag var det fysisk vondt å trekke pusten. Det tar slutt snart, ikke sant? Det må det bare. Jeg tror, håper at det ikke er rein innbilling fordi jeg ønsker det så sterkt, at jeg er litt bedre i dag.
Torsdagen. De verste og de beste øyeblikkene. Egentlig var de verste øyeblikkene de beste. Sært men sant. For da Elin lurte meg med til Høyt og lavt, og denne råtne skrotten kavet seg gjennom hinderløyper og zip-linere like elegant som en litt inntørka aldrende hvalross med revmatisme på øde strand, da hadde jeg det så himla gøy. Skummelt og gøy. For det å utfordre seg selv og indre demoner som vræler om høydeskrekk var rett og slett herlig befriende. Herlige øyeblikk.
At det resulterte i tidenes mest støle kropp, not so much. Men at det var verdt det, det er helt sikkert!
Mandagen, da jeg bare bråbestemte meg for å bytte plass på de to sofaene, bare for å få litt forandring i stua. Det ene dro med seg det andre, slik det ofte blir når man “skal bare”. Fant igjen en savnet raggsokk under sofaen, ble glad. Fant ikke den andre raggsokken jeg har lagt på et lurt sted i påvente av at den som i utgangspunktet var borte skulle bli funnet. Ble irritert. Fant en uåpnet smørbukk karamell under den andre sofaen og ble blid igjen. Fine øyeblikk. Noen ganger skal det ikke mer enn en gammel smørbukk til.
En neve blåbær. Vet ikke hvorfor jeg synes akkurat det var et så fint øyeblikk. Men jeg satt ved vannet, hørte bølgene slå mot land, og delte en bøtte blåbær med poden. Kan ikke huske at vi snakket engang, bare husker at vi satt der, og mumset store, søte blåbær, og bare nøt stunden. Skal jammen ikke mye til noen ganger, og det er fint det!
Tirsdagen var jeg sliten. Sånn sliten jeg av og til blir når hjertet pumper for raskt, og nattesøvnen er dårlig. Det resulterte i et par blemmer hva daglige gjøremål angår. Først pusset jeg tennene med sinksalve. Så skrudde jeg på knottene på sofabordet på innsiden av skuffene. To og en halv knott var ferdig skrudd før jeg innså at her var det noe som ikke stemte.
Da lo jeg. Høyt og lenge av meg selv. Så fylte jeg en kaffekopp til randen, og sank ned i godstolen, og lukket øynene mens jeg hørte på P4 en drøy halvtime. Pus hoppet opp i fanget og tok seg en blund, og da vi begge var uthvilt skrudde jeg knottene på utsiden av skuffen, der knotter tross alt gjør aller best nytte for seg. Så, en drøy halvtime djupt ned i godstolen. Fint øyeblikk.
Eldste podens nye tatovering. Jeg har litt delte meninger om at han i det hele tatt har tatoveringer, mest fordi jeg som 20 åring selv tok verdens dølleste tattis på skulderen, sånn litt for spontant, og det er ikke akkurat et kunstverk jeg gladelig viser frem i dag.
Men poden sine, de er lenge ønsket, spart til, og nøye planlagt, også betyr de noe. Og historien bak gjør meg litt rørt. Brødretatoveringen, den alle gutta en dag visstnok skal ha, den tok han for et år siden. Alle guttas fødselsdatoer, i rekkefølge, i romertall. Den nye viser et gammelt tre-ur, og representerer oldefar, og klokkene han snekret. En av de er jo vi så heldige å ha i eie. Klokkeslettet viser da poden kom til verden, og de to rosene er for oldemor, og mormor Elin, altså min mamma som han aldri rakk å møte. Symbolsk og fint, og jeg gråt en skvett.. Fin pode, fint øyeblikk.
Jeg foreslo at den neste tatoveringen burde vare en sånn vaskelapp i nakken, der det stod “Made in fylla. av mamma!”, men han var visst ikke enig. Merkelig unge, ikke åpen for gode forslag i det hele tatt!
Sandaler hele dagen. Egentlig mest barføtt, men likevel. Vi har nådd August, og plutselig kom sommeren tilbake, også endte jeg opp med å gå barføtt i sandaler hele dagen. Det er sånne ting man kanskje ikke tenker over, men det slo meg da jeg parkerte sandalene i sanda for å dyppe tærne i vannet, hvor fint det er. Luft på tærne lissom. Fint øyeblikk.
Den dagen det kom pakke i posten. Jeg vet ikke om det overgangsalder eller PMS eller om det bare er alderen, men jeg blir altså så rørt når folk gjør fine ting, bare fordi. Så jeg grein da. Heldigvis for meg var pakken full av hjemmestrikkede kluter, koppehåndklær og pads, så da hadde jeg jo noe å tørke tårene med. Så omtenksomt, så raust, SÅ mange herlige glad-farger. Tusen hjertelig takk Marit, you made my week!
Stranda med gubben, hele dagen. Jammen fartet vi en tur til Hvaler og Skjærhalden denne uka også, bare for å være herlig late. Det faller seg skremmende enkelt for meg å være lat. Så lå vi der og slikket sol i sanda, eller vaket i vannskorpa, en hel dag, og det var så herlig. Ro og mak. Med håret til værs, røde kinn og kroppen seig av saltvann ble jeg servert Mojito av gubben som hadde pakket i all hemmelighet bare for å varte opp fruen. Makan til service. Egentlig hadde jeg litt kvaler når det gjaldt å dele dette bildet…Du vet, magene ligger lag på lag, nesten i tellekant, men så sier gubben bare : “Jammen, er ikke den magen ganske glad da? Ikke no feil i ha en glad kropp vel?”, og gubben er klokere enn han ser ut, for jammen er det sant som han sier. Glade kropper har gode øyeblikk! Jeg blir stadig bedre i å huske på akkurat det!
Andungen. Å herlighet, den fluffy, lille kulerunde andungen. Den som bare liksom kom svømmende sånn freidig nære da vi satt nede ved vika en kveld, og spiste solsikkefrø rett fra neven, mens mammaen vagget trygt rett bak. Andungen, det var et herlig øyeblikk det!
Og solnedgangen. Kjøre til tjernet, drikke kaffe fra termos, og se sola gå ned bak skogen. Bare være tilstede en liten stund, uten å si eller gjøre noe. Magisk egentlig!
Og slik gikk uka. Sprek og støl. Reddet ned fra tretoppene av en prins i blå hjelm, muskler så møre at jeg trodde min siste time var kommet, og så høy på adrenalin at føttene knapt rørte bakken. Ostepop til kveldsmat, og nudler til frokost. Kaffe i bøtter og spann, sandaler og gummistøvler. Død mus på dørmatta ute, tusen takk for den Bolla, og svaler under mønene på uthuset. en akkurat passe innholdsrik og herlig avslappende hverdagsuke. Måtte du nyte søndagen, og ta vare på de små fine stundene den byr på.
Har du noen gang sagt ja til noe du umiddelbart har angret på. Meg i et nøtteskall. Noen slenger ut en spontan ide` som høres aldeles festlig ut i nøyaktig et nanosekund, jeg biter på agnet, også bare …nei-nei-nei-nei-nei!!!! Men da er det for sent.
Angre-angre-angre!
Jeg har ei sånn venninne som skal dra meg med på alt mulig tull. Eller “trening” da, som hun kaller det. Vi har kjent hverandre sine barneåra, Elin og jeg. Hun var den kuleste i den lille, men sammensveisede ukule flokken vår. Elin gikk tross alt BÅDE i speideren og korpset! Altså, hvor kul går det egentlig an å bli sier jeg bare???
Uansett, nå som vi befinner oss sånn omtrent i midten av 40-åra kjenner vi jo begge litt på det at glansdagene er over, sånn rent kroppslig, og det til tross for at vi ikke engang satte pris på det som tydeligvis var glansdagene, fordi vi på det det tidspunktet var for unge og dumme til å vite at det var nettopp det de var.
Greia er da, at Elin fortsatt er 18 år i hodet når det gjelder å tenke konsekvenser, og jeg er fortsatt 18 år i hodet når det gjelder selvinnsikt! En dårlig kombinasjon når det kommer til dager som i går. For i våres trente vi trappetrening sånn ca fire dager, tok en laaang sommerferie full av ostepop, også fikk Elin det for seg at vi kunne starte frisk igjen med en sånn liten kosedag på Høyt og Lavt. Du har sikkert hørt om det? Hvis ikke, det er slike aktivitetsparker med hvor man klatrer i stiger, balanserer på tømmerstokker, henger i tau, og flyr metervis over bakken i en stålwire mellom tretoppene! Vi fartet til vår nærmeste, i gamlebygda, mellom Sørumsand og Frogner. Den er gedigen!
“Det kommer til å bli så GØY!” sa Elin med en sånn hvinende og overblid utestemme, og jeg skal innrømme at i det vi ankom var jeg tildels enig. Det er fordi det første jeg så var smilende barn i passelig høye tretopper, og en kafeteria med åpne vinduer hvor det sev ut deilig vaffel-lukt. Jeg så for meg ei litt tur mellom to små busker i ei line, og et vaffeltårn jeg kunne skylle ned med kaffe etterpå.
Lille frøken “Jeg har gått i speideren., så dette går fint!”
I resepsjonen ble vi møtt av en drøss blide eksperter på sikkerhet og høyder,fikk utdelt en sånn sele til å feste wire og kroker i, og et kurs i sikkerhet. Så langt alt vel. Det var da vi fikk hver vår hjelm jeg begynte å ane ugler i mosen… Det faktum at det aller første jeg gjorde var å klype dobbelthaka i den låsen på hjelmen burde jo vært varselsignal nok om at dette ikke kom til å ende bra!
Note to self: Gå aldri frivillig til et sted som påkrever hjelm!
Den første løypa gikk overraskende bra. ikke spesielt vanskelig i det hele tatt, og selvtilliten økte. Det var først da vi oppdaget at løypa het “Maurtua”, og at de andre som dristet seg rundt i klatrebanen var alle under ti år og ikledd Batman eller Minnie Mus t-skjorter, at vi innså at vi kanskje ikke hadde lagt lista så veldig høyt til å starte med.
Da en liten pjokk med manglende fortenner og fregner på nesa i tillegg prikket meg på ryggen, myste opp på meg full av nesegrus beundring, og sa: ” Du er flink du. Du fikk med hele den schvææære kroppen gjennom den lille tunnelen du!!!”, forstod vi at det var på tide å teste ut de litt mer avanserte løypene.
Så Elin vandret freidig inn i resepsjonen igjen, og hentet kart over parken og løypene, merket med farger og vanskelighetsgrad og liknende. Jeg klarer ikke lese kart, eier ikke stedsans, og har en gang gått meg bort på OBS i Lillestrøm til tross for at de har selvlysende piler på gulvet og skilting i taket, og prøvde bare å nikke intelligent mens Elin pekte og forklarte! Igjen, DUMT valg, for den tidligere korps og speider-entusiasten fra Fetsund dro meg med til Mårløypa, type blå, merket “Krevende”!
Når du prøver å se intelligent ut mens du later som du leser kart, men egentlig tenker på vaffel!
I de neste to timene hang to midtlivskrise-kropper i hjelm og trange treningsbukser fast i et sett tauhusker sånn ca 7 meter over bakken, uten nubbsjangs til å komme videre. En ung mann med blond lugg og Høyt og Lavt logo på t-skjorta ante ugler i mosen, eller som vi kaller det, panikkalder i tretoppene, og stod under oss som tålmodigheten selv, og forklarte alt om klatreteknikker og effektivitet. Greia er, at når unge menn vier kvinner i overgangsalderen noen som helst form for oppmerksomhet går vi inn i en sånn akutt “Me Tarsan, you Jane-modus”, henter frem indre krefter, og gir gass!
Ser det lett ut? Da ser du feil!! Men fy flate for en mestringsfølelse!
Aldri før har vel to dissende kvinnekropper svingt seg mer i lianene, eller furu-trærne da… og aldri før har vi vel vært høyere på oss selv da vi endelig nådde bakken. Takk og pris for dyktige instruktører, og nyvunnen selvinnsikt.
Når ungt pågangsmot møter dalende selvinnsikt. Marius med den avgjørende og livsreddende peptalken, bilde tatt, og delt med tillatelse.
For en opptur, og for et adrenalin-kick! Likevel, fra nå av skulle vi velge litt enklere løyper!
Og det gjorde vi. I mange timer klatret vi i bekvemme moderate høyder, og det kommer fra to damer med medfødt høydeskrekk, kastet oss ut lufta , fløy fra tre til tre i en wire, og ble deilig svette på ryggen. Så lunsj.
Her er jeg god!! Dødsgod faktisk!
Spiste noe medbrakt, sjokolade og sukkererter. Det heter balanse, og er kjempeviktig faktisk. Å sjokkere kroppen med bare sunn mat samme dag som man utsetter den for mer trening enn den har gjennomgått de siste ti åra ville rett og slett vært uansvarlig. Lukta fra kafeteriaen var var for overveldende til å motstå, så jeg lot kroppen få litt drivstoff derfra også. Blid og fornøyd pakket jeg sammen, og så forventningsfullt på Elin. Tenkte jo at dagen var over, passe trent, god og mett, på tide og avslutte…men NEIDA!!
Den tidligere lokale speidermesteren i båtsmannknute med dobbel skru, mente vi skulle avslutte med noen runder til, nå som vi endelig var blitt litt varme i trøya! Velg dine venner med omhu, sier jeg bare…
På et tidspunkt løy jeg og sa jeg måtte bæsje, bare for å kunne gjemme meg i et koselig flisbelagt avlukke med vannklosett, bare for å få ei pustepause, før det var på`n igjen!
Så er det sånn da, at når to semi-voksne damer, hvis hjerne ikke eldes i takt med kroppen kommer sammen, så sitter latteren løst, og timene går fort. Beverløypa tok vi bare på grunn av navnet…Vi har jo bever begge to skal vite.
Løypa for vokse damer med utrimmet bikinikant!
Navnet på løypa som het Klatremusa var enda gøyere, og skiltingen toppet det hele…vi gliste til vi begge stod i vinkel og hev etter pusten, folk kikket rart på oss, men who cares?! Halve poenget med trening er jo å ha det gøy…det, og å kunne spise sjokolade med god samvittighet etterpå.
Hahahahaaa!!! Hah!
Det var da vi skulle avslutte med en aller siste løype før vi tok kvelden det gikk skikkelig gæærn`t! For når man har mer bodymasseindeks enn sunt folkevett, og legger ut i ei løype merket utfordrende, med en utrent kropp som allerede har pushet grenser i flere timer, da kan man bare takke seg selv! For omlag 30 meter over bakken svevde denne midtlivskrise-kjerringa mellom to furutrær i en tynn wire, da jeg bomma på hempa på endestasjonen, ble sendt tilbake ut på lina, og ble hengende bom fast midt mellom to trær, i fritt fall. To ganger fikk jeg dratt meg inn, bare for å miste grepet, for armene kjentes som kokt spaghetti, og kroppen var blytung! Livet passerte i revy, ostepop for ostepop…men før jeg rakk å i det hele tatt frykte døden hører jeg en sånn barsk og mannlig stemme rope fra bakken: “Bli hengende, slapp av, jeg redder deg!!!”, og plutselig, i mitt hode var jeg liksom Rapunsel i tårnet, og en kjekk prins i blå hjelm og rød t-skjorte med klatrelogo var på vei opp for å redde denne gamle “jomfrua” i nød.
Som en sånn superhelt av en Hollywood-mann klatret mannen opp, kastet seg ut på lina, og nådde meg før jeg i det hele tatt rakk å tenke på mer ostepop. Det var først da han nådde meg at jeg la merke til hvor ung han var, og da jeg innså at han mest sannsynlig veide halvparten så mye som meg ble jeg mer eller mindre handlingslammet, og mistet trua, men han bare “Jeg drar oss innover, bare hold deg fast!”. Og det var akkurat det han gjorde. Som tatt rett ut av en scene i den originale “Slipp Willy fri” filmen, der ung gutt redder spekkhogger fra en sikker død, dro den unge muskelbunten en handlingslammet hval med hetetokter, relativt gjennomtrukket truseinnlegg, og syltetøy i munnviken etter spontan vaffelfest i kafeteriaen en halvtime tidligere. For en prestasjon. For en MANN! Det var sånn seriøst nummeret før jeg gikk ned på kne og fridde, i 20 meters høyde, i en litt svaiende furutopp.
Og Sebastian, eller Prins Sebastian, som jeg kaller han lissom bare “Jeg følger deg resten av veien, så skal vi nok få deg gjennom!”, og jeg bare…DÅÅÅN, og fant frem indre krefter denne kroppen ikke har hatt siden “New Kids On The Block” slapp ny singel i 1990, og jeg kjempet om det siste eksemplaret med en niende klassing med tuppert pannelugg med permanent og rosa fluffy strikkegenser stappet ned i buksa!
Spekkhogger møter redningsmann! Se hva Sebastian superhelt dro i land da!!! Hederskar!
Vel nede på trygg grunn innså både Elin og jeg at husmormusklene hadde fått nok for dagen, og at det var tryggest for alle om vi innså våre begrensninger, og avsluttet. Det fikk vi i grunn bekreftet da jeg på vei ut av selen, som om skjebnen bare tenkte “Ok da, bare ei blødme til, så lar vi a slippe!”. For med en oversliten kropp klarte jeg det kunststykket det er, å bli fintet ut av egen sele, snublet i tauverket, og datt så lang jeg var på flatmark, til stor glede for parkens ansatte og skuelystne, rett foran resepsjonen! Elin, som den gode venninnen hun er dro frem mobilen istedet for en hjelpende hånd, og knipset bilder mens hun iverksatte heftige knipeøvelser for å ikke tisse på seg mens hun lo. Det er dame å ha med seg i krigen det…
Og hvem dukker opp bak meg, med fløyelsmyk stemme, og bare “Jeg kan ta selen din deg, det der kan skje med hjem som helst!” ? Joda, Mr Hollywood-helt, Prins Sebastian. Sukk!!!
I dag sitter jeg igjen med tre tanker i hodet.
1. Fy fader for en dag. Jeg er så hinsides stolt av meg selv, og Elin, for å ha trosset frykt og gangsperre, og kastet oss ut i det skumle og utrygge, for det er noe av det gøyeste jeg noen gang har gjort!!! Rått, rett og slett!
2. Jeg tar av meg hatten for de ansatte i den parken, alle som en. For en service, for en medfølelse, for en styrke og profesjonalitet til fingerspissene! Jeg har blitt så voksen at slikt setter jeg pris på!!!
3. Det gjør vondt i HELE kroppen, og det eneste synlige beviset jeg har på akkurat det er et blåmerke på INNSIDEN av underleppa!!! Du vet du er svær i kjeften når du faller med ansiktet først!
Ja, neida, så…
I dag skal jeg pleie ømme muskler, og fryde meg over adrenalinet fra gårsdagen som fortsatt sitter i kroppen. Vil du se litt videoer fra klatreopplevelsen har jeg laget en festa story på Instagram…rett og slett fordi den dagen vil jeg ikke glemme. Ser du storyen vil du skjønne hvorfor jeg har ei høne å plukke meg gubben også 😛
Når du er LITT støl!!!
Ønsker deg som vrenger innom en nydelig dag, enten du tilbringer den på jobb, i sofaen, eller hengene midt på en wire i skogen, mens du venter på Prins Sebastian med blå hjelm.
Så er det en snau uke igjen til skolestart. Kanskje du gleder deg. Kanskje du gruer deg. Kanskje er du bare likegyldig. Samme greia som i fjor, og i årene før det, ikke sant?
Kanskje er du motivert som pokker. Tenker at dette blir bra, gleder deg til å ta fatt på studier igjen. Kanskje har du en plan. Et klart og tydelig mål. Vet hva du vil bli, og hvordan du skal nå målet ditt.
Kanskje er skole det aller siste du egentlig vil. Kanskje aner du ikke hva du vil bli. Kanskje du er drittlei skolebenken, lærere som gnåler om ting du ikke interesserer deg for. Kanskje du aller helst ønsker deg et friår.
Kanskje ønsker du å gå på skole. Kanskje du ønsker å gjøre det bra. Kanskje har du et mål, vet hva du vil, men ikke aner hvordan du skal komme deg dit. For skole er vanskelig, og kanskje har du tenkt at du ikke er god nok, selv om ønsket og viljen er stor.
Uansett hvilken kategori du stiller i, skal du vite at det er rom for deg.
En snau uke før deg begynner de ansatte på skolen på jobb igjen, meg inkludert. Målet er å forme timeplaner, lage gode undervisningsopplegg, sette seg inn i rammeplaner, regler for fravær som stadig er i endring, tverrfaglig samarbeid, nye nettsider, fagfornyelsen….og off!!!, og vi svetter sidelengs.Dette er jo den delen av jobben lærere flest ikke brenner aller mest for. Det er jo i klasserommet, sammen med deg, vi aller helst vil være. Det er der vi, ihvertfall de aller fleste av oss, trives best. Tro det eller ei. Første skoledag møter vi deg, rette i ryggen og med fullt fokus. Tilsynelatende.
For sannheten er, at selv om vi har gjort dette mange ganger før, er vi også nervøse. Vi skal også møte en skokk tenåringer med uro i kroppen, noen med mer pågangsmot enn vett, de fleste med en ungdommelig glød og energi vi bare så vidt husker selv at vi har hatt, og som vi, selv om vi ALDRI vil innrømme det foran deg, faktisk er misunnelig på! Tro meg, mange av oss husker ikke engang hvordan det er å stå opp fra sengen om morgenen uten å knirke som en rusten Volvo 240 med hull i potta, og når sant skal sies har mange av oss, meg inkludert, omtrent like senket understell som den nevnte kjerra også.
Bare husk på en ting. Kua har selv vært kalv, selv om det er lenge siden. Om vi fremstår som bitre, gamle inntørka rosiner, ( ingen liker jo egentlig rosiner…) så kan det rett og slett være fordi vi en gang i tiden var faste, modne solmodne druer som gjennom en årrekke har sugd til oss den erfaringen verden har gitt oss, og kanskje, om du lytter, vil den erfaringen komme deg til gode. Det beste hadde vel vært om vi delte erfaringer, for det er ikke til å komme bort i fra at vi gamligene har mye å lære av dere ungdommer også. Det forutsetter selvsagt at du deler med oss.
“Bare vær deg selv!” sier folk, så går alt bra. Jeg er til dels enig, men vet du, det er greit å late som også! Det er helt ok å gjemme seg bak en klesstil, en frisyre, en holdning. Vi gamle gjør også det, oftere enn du tror. Om du ønsker å passe inn, og om du mener den enkleste måten å gjøre det på er å spille en eller annen form for rolle, så gjør det. Gjør det som kjennes trygt. For når du er trygg, da blomstrer du. Er det tryggest å være en “outsider”, så vær en outsider. Er det tryggest å være malen, en som er tilnærmet lik “alle andre”, vær som alle andre. Bare husk at der du er aller tryggest, om det er hjemme på rommet, i armkroken til bestemor, hos kjæresten, eller ved et stille tjern i skogen, der må du av og til ta av deg masken, og puste med magen. Være bare du! For bare du er bra nok, selv om du kanskje ikke helt har oppdaget det enda.
Vet du, det er først når DU bestemmer at du er god nok, at brikkene faller på plass. Det har ingen hast. Om det puslespillet som er DEG blir ferdig dette skoleåret, eller den dagen du fyller 100 har ingen betydning. Mange av oss, meg inkludert, finner stadig nye brikker, og det er faktisk helt greit, og om sant skal sies, ganske spennende.
Ta med deg noen velmenende råd på vei ut i det nye skoleåret, fra en litt skrukkete rosin.
Ha et åpent sinn. Sorthvitt er stiligst på bilder, livet er best i farger! Omfavn mulighetene, de er mange om du har øynene og hjertet åpent.
Vær høflig. Du trenger ikke alltid være blid, smile eller ha gode dager, men husk normal folkeskikk. Respekt går begge veier, og førsteinntrykk varer lenge, uansett om det kjennes rettferdig eller ei.
Ta imot hjelp, enten du har bedt om det eller ikke. Vær i det minste åpen for det.
Ting du ikke mestrer er ikke det som definerer deg. Du er SÅ mye mer enn karakterene du får!
Du kan ikke like alle, og alle kommer ikke til å like deg, sånn er det bare. Godta det, respekter det. Tro meg, drua di holder seg solmoden lengre om om du ikke dveler ved ting du ikke får gjort noe med!
Sats så stort du bare vil, drit litt i fallhøyden om det skulle gå galt, bare sørg for å ha en god fallskjerm. En myk landing trumfer en kræsjlanding. Skulle det likevel ende med total kræsj, så tillat en en utstrakt hånd fra de rundt deg.
Finn deg en klippe. Det kan være en venn, en mamma, en lærer, en helsesøster, en miljøarbeider. Hvem som helst. Du kan komme til å trenge det, selv om livet er chill akkurat nå. Livet er nemlig sånn, det har en tendens til å kaste en skruball nå og da, og kanskje, en dag, litt uventet, vil du trenge hjelp til å fange den.
Sånn, da har jeg sagt det meste av det jeg ville si, tror jeg. Jeg er jo en av de rosinene som aller helst skulle snakket hull i hodet på deg, og sagt at “alt vil bli bra”, men klok av skade vet jeg bedre. Skoleåret vil for deg, som for alle oss andre, by på opp og nedturer. Det skal vi takle sammen.
Uansett hvordan ditt forhold til skole er, så vit dette. Om noen dager står et hav av kunnskapsrike, kjedelige, inspirerende, gamle, rykende ferske, spente, avslappede og nervøse skoleansatte for å ta imot deg. Håper du vil ta vel imot oss også.
Lykke til med nytt skoleår, og enda et skritt på veien mot voksenlivet. Jeg gleder meg til å bli kjent med deg.
Dersom man kunne velge seg en favorittuke ut av alle ukene i året, da tror jeg at jeg ville valgt meg denne. Ingen storslått uke dette heller, ikke sånn egentlig. Likevel kjennes det som om det ene øyeblikket har overlappet det andre. Gubbens siste ferieuke, sånn offisielt, og akkurat nå, selv om det blir vemodig å høre vekkerklokken i morgen tidlig, så er jeg glad for at vi fikk så mye ut av den aller siste ferieuka sammen. Så avslappende at selv kroppsdeler tar en egen ferie…sjekk bildet under liksom…
Mandag morgen hoppet vi inn i svigerfar sin bobil og satte kurs mot ubestemte besøksmål. Ingen planer, bare åpne muligheter og et lite kjøleskap fullt av knekkebrød og ferdig skivet brunost. (sistnevnte er unntakstilstand for måsafolket, og vi følte oss som rikfolk!) Føste stopp ble Gol, og et etterlengtet besøk hos min kusine, og tantegullene der. Ukas desidert fineste øyeblikk. Jeg ser de altfor sjelden, sånn er det med avstander, derfor var det ekstra herlig å kunne rufse de litt i luggen igjen. Oppleve de dagligdagse tingene som ikke er dagligdagse for meg. Sykle uten støttehjul, grave i sanda, skli på sklia, leke med ballonger. Nå skal det sies at onkel “Donny” (Ronny) var hakket mer populær en tante Janne, fordi han sitter med større kunskap om anleggsmaskiner, og hvilke lyder de lager, men jeg kosa meg okke som. Tantegull, ukas første, og beste øyeblikk.
Tantegull nr to.
Da vi stod på toppen av Vøringsfossen og sendte snap til podene hjemme, og fikk svar tilbake “Kos dere, gamlinger!” Jepp, for folk som kjører rundt i bobil og lar seg imponere av fjell, fjord og foss er i følge ungdommen gamlinger med slitasjegikt og kronisk forstoppelse. MEN, vi kosa vårs! Så kunne vi rusle rundt der, vi to gamlingene, og være stumme av beundring over naturkrefter som rennende vann i fritt fall. Har du fulgt med på snap og instagram har du og sikkert fått med deg at måsagubben var “gøyal” og dyttet litt frist på meg på kanten av stupet, og fikk tilnavnet Satan…et navn han har båret med stolthet hele uka. Kjært barn har mange navn i løpet av en ferie…Donny, Satan… Uansett, Vøringsfossen, og oss to, fint øyeblikk.
Gamliser tar klassisk turist-selfie!
Å kjøre en hel dag, stoppe i busslommer og på utsiktsposter over vidda, smøre knekkebrød med ferdig skivet brunost, det er supert, men sånn utpå kveldinga første dagen var vi så himla fysne på et varmt måltid, og urutinerte som vi er, sånn bobil-messig, hadde vi ikke et lass kulinariske underverker i bilen. Gleden var derfor stor da vi parkerte for kvelden rett utenfor Eidfjord, midt mellom to fjell, sånn delvis i ingenmannsland, og fant ut at en bitteliten restaurant i det eneste huset vi kunne finne serverte middag. Hele to retter på menyen å velge mellom. Vi valgte kjøttkaker. Sitte der mellom bakkar og berg sent på kvelden, mens sola gikk ned et sted ute i fjorden, og spise kjøttkaker ved et rundt bord i en tilfeldig, men vakker hage. Det var et fint øyeblikk det! Sjelden har vel kjøttkaker smakt bedre.
Middag mellom to fjell, i slike omgivelser. Fint!!!
Øyeblikket da vi egentlig var både stive. støle og trette, men ikke helt klare for å sove, til tross for at resten av campingturistene så ut til å gjøre akkurat det. Da vi ruslet ned til fjorden, og bare ble sittende skulder mot skulder, se utover vannet, og drikke kaffe fra termos. Det var et nydelig øyeblikk. Stillheten i tospann er fint, virkelig fint!
Hendelsen som allerede har fått eget innlegg her på bloggen. Altså, å si at det var et fint øyeblikk vil være å ta hardt i, men fyttirakker`n som vi har glist av det i etterkant. Da jeg tok en såkalt “multe-pause” bak en knaus i grøfta over fjellet, ble omringet av sauer mens jeg tissa en skvett i lyngen, og fotografert av en tysker med rallarhartt og bobil på størrelse med ytre Enebakk. Han fikk sjokk, jeg briljerte ikke akkurat med tysken jeg pugget så iherdig i niende klasse, og tyskeren stakkar, og sauene og forsåvidt, fikk antagligvis varige men… Dette til tross, og som jeg sa, vi har flira oss skakke mer enn en gang denne uka av akkurat den hendelsen, og latter er alltid fine øyeblikk.
Vi er ikke spesielt kultiverte, hverken gubben eller jeg. (Såpass har du nok allerede fått med deg!) Men denne uka har vi fått øynene opp for disse kulturskattene i form av stavkirker, som ligger spredt rundt en dårlig planlagt reiserute. Vi har stoppet ved mange, tatt oss god tid, gått rundt og kikket. For noen fantastisk flotte bygg. Jeg er jo en smule opptatt av vikinghistorie (ref instagram og snapstorier, tipper mange av dere har lært mye i sommer av historielærer Nordvang!), og lar meg så til de grader fascinere av byggteknikken og historiene bak. Måsagbben er litt mindre belært enn meg og synes stavkirkene er som tatt rett ut av Harry Potter filmene… (Gud, gi meg styrke!!!) Uansett, rastestopper ved disse kulturskattene, fantastisk fine øyeblikk!
Da vi stod på “toppen av verden”. Etter en sånn kjøretur fra helvetet, ihverfall for en som ufrivillig tisser litt på seg bare hun må kjøre rulletrappa opp til Cubus på senteret her i bygda, var det rett og slett magisk å stå på toppen og speide ut over Norge. Ja, for det var slik det føltes akkurat da, selv om man ikke så mer enn hav, himmel og et par fjell. Toppet hele opplevelsen med sjokolade! Jada, dronningen av trøstespising, og godis-belønning…olabuksene sitter bra trangt etter ferien, for å si det sånn! Uansett, toppen av verden, toppers øyeblikk!
Å komme hjem! Det var et fint øyeblikk det. Ryddig og rent måsahus, mette og gode pusekatter, og tre gutter som til tross for at de elsker friheten ved å ha huset for seg selv, var veldig glade for å se mutter og fatter igjen. Dusje, bæsje på egen do, legge seg på sofaen og bare nyte det å være hjemme igjen, det var et nydelig øyeblikk.
Innser nå at med den sveisen kunne jeg glatt spilt den mannlige hovedrollen i Grease!!!
Så fartet vi avgårde igjen dagen derpå. Til Hvaler og Skjerhalden, sommerparadiset. Dagstur denne gangen, måtte liksom dra det aller siste krampetrekket ut av ferien. Lange og late timer på stranda. Duppe kroppen i litt kaldt sjøvann, spise middag på brygga. Herlige øyeblikk.
Årets første soft-is! På høy tid egentlig!!! Også et sånt fint øyeblikk!
Da gubben dro av gårde lørdag morgen. Pakket mat og fire poder inn i den gamle varebilen, og dro til Jevnaker på Enduroløp. En formiddag hjemme alene for fruen før en handletur. Det var herlig det. Kaffe i stabilt sideleie på en treseter fra Ikea. Litt støvsuging, litt bretting av klær, mer kaffe i stabilt sideleie. Takket ja til å holde to foredrag denne høsten, gruer og gleder meg! Mer kaffe. Sånne alenedager, eller alenetimer blir det jo egentlig, det er kjekt innimellom! Fine øyeblikk.
Og nå er det søndag. Øyeblikkene så langt er talt opp og gjort rede for, og spiller jeg kortene mine riktig dukker det kanskje opp enda flere fine øyeblikk før uka er helt over. Det ligger jo tross alt en hel søndag foran meg og bare venter på å skape minner.
Ønsker deg en nydelig søndag, uansett hvilken do eller grøftekant du tisser i. Se opp for tyskere med kamera! Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?
Jeg visste med en gang jeg møtte gubben at han var mannen i mitt liv. Eller, kanskje ikke med en gang, for jeg var ikke videre imponert over den siste overlevende forhistoriske hockeysveisen, ei heller var jeg spesielt begeistret for de digre mokasinene med dusk og de hvite tennissokkene med røde og blå striper han hadde nedi de mokasinene, men mannen grodde på meg! Det var noe med den litt ukultiverte bondske guttesjarmen, den litt sjenerte fremtoningen, og den enkle væremåten som til slutt vant meg over.
Måsagubben er og blir seg selv, i ett og alt. 100 prosent ekte, finnes ikke tilgjort. Det du ser er det du får, og det du får er en romslig og hårete bauta av en mann. En som aldri har skrytt på seg å være spesielt kultivert, bereist eller rik på penger, men snill som dagen er lang, med en helt egen evne til å få mye ut av lite, tilfreds i møkkete arbeidstøy, og med kjærlighet i bøtter og spann til de han er glad i.
Vi er like på mange måter, ulike på andre. Alt i alt, en bra match. I alle år har jeg sagt til meg selv at det er ulikhetene våre som gjør at det funker. For i mitt hode har han vært den stødige, ryddige, mens jeg har vært den kreative, rotete.
Han kan fikse bil, jeg kan lappe hullete arbeidsklær. Han er god i matte, min styrke er språk. Du skjønner sikkert tegninga. Vi utfyller hverandre. Vi har hver vår greie.
1997. “prinsesse” Janne møter kongen av hockeysveis!
Det er og blir oss to. Selv ikke seks dager sammen i en trang bobil langs smale norske fjellveier kan klare å skille oss, selv om det å, som to passelig tjukke middeladrende arbeidsfolk, skulle dele en kvadratmeter boflate i ei snau uke selvsagt byr på noen utfordringer.
Det å bruke bobildoen for eksempel, det er litt ugreit. For det første er den så liten at man må gå ut for å skifte tankegangen. Om man skulle være så heldig å klare å klemme den litt utrente stive kroppen ned i en tilnærmet 45 graders vinkel slik at skrevet treffer doringen, en doring som for øvrig ikke er laget for en kvadratmeter kjerring-ræv fra Måsan, er det fremdeles mye som skal på plass før man kan begynne å trykke både foran og bak. Den ene armen må henge vertikalt langs veggen ut mot sittegruppa, den andre armen må ligge horisontalt over vasken. Venstre fot må ligge i kryss over høyre lår, og hodet må stikke drøye 7 cm utenfor døren, noe som da vil si at den ikke kan lukkes, og en noe som helst form for privatliv mens man gjør sitt fornødende er utelukket.
Nå skal det sies at veggene rundt doen likevel er laget av to-lags bølgepapp med kontaktplast, og er omtrent så lyddempende at selv om man mot formodning skulle ha fått lukket døren under en real tarmtømming, ville man likevel fra utsiden høre hver prutt og fjert.
Når du må være en ni år gammel rumensk olympiamester i turning med falsk pass for å klare å vikle deg ned på bobildoen.
Nettopp derfor, og fordi måsagubben er utstyrt med en overluftig tarm som ikke egner seg for tettbebyggelse, ble vi enige om at all bæsjing skulle forgå på camping toaletter langs strekningen, og at tissingen, så langt det lot seg gjøre, skulle foregå på samme sted, og i nødstilfeller i gjengrodde grøftekanter langs landeveien.
Måsagubben er av den primitive sorten, type huleboer, og hadde tilsynelatende ingen problemer med dette. Jeg derimot, oppdaget etter snart 20 års ekteskap at jeg nok har giftet meg noen klasseskiller nedover, og at jeg har litt høyere standard hva tømming av kroppens avfallsstoffer angår.
Likevel er det merkelig hvor fort man tilpasser seg den noe primitive levestilen som kommer med det å være dronning av bobil. Slik må det jo nesten bli når man i sin storhetstid gjorde unna tre barnefødsler med ni måneder og et kvarters mellomrom, og siden da kun sporadisk har husket på knipeøvelsene gynekologen anbefalte. Dette har resultert i en kronisk slark i vaginaen og en vertikal anti-selskaps blære med sporadisk lekkasje, noe som går dårlig overens med en innebygget forkjærlighet for kaffe og Pepsi Max på bilturer. Selv den kultiverte, språkdyktige måsafruen ble til slutt godt kjent med snaufjellets grøftekanter, og mestret raskt tissing i fristil med lav huk og svak urinalstråle som ikke treffer skoa.
Grøftekant-tissing i frittstående vinkel med lav stråleføring. No problem!
Dette var likevel ikke noe jeg hadde planer om å dele med gubben, da jeg tenker at noen hemmeligheter er det greit å ha i et ekteskap, for ikke helt å miste piffen. Derfor tillot jeg meg selv å gjøre et nummer ut av den noe primitive og ukultiverte måten han stadig slo lens på under turen, mens jeg, hver gang jeg kjente trangen til å late vannet dro en liten hvit løgn og fortalte at jeg bare skulle plukke en neve multer…
Så med verdigheten stadig i behold, og så tissetrengt at jeg nesten var gul i øynene ba jeg gubben stoppe bobilen slik at jeg kunne plukke «multene», og satte kursen mot ei litta steinrøys mens gubben sjekket GPS`n før neste stoppested.
Bak ei litta røys, og med så lav huk at lyngen kilte lett rundt hemoroidene sukket jeg henført da jeg endelig kunne åpne slusene. Så lenge hadde jeg holdt meg at da jeg på få sekunder ble omringet av fem-seks ekstremt nysgjerrige og selskapssyke sauer med bjelle, hadde jeg null sjangs til å knipe strålen i påvente av at de skulle gå videre, og måtte bare la det stå til.
Vifting med armene og et høylytt «sjusjhh!!!» hjalp ikke, sauene ble stående i flokk rundt meg til siste dråpe var ute. Det var ikke før jeg høynet vinkelen på knærne med ti grader og gjorde meg klar til den karakteristiske ristingen av undelivet i mangel på dopapir at saueflokken virket bråskremt, delte seg på midten, og til syne kommer en mann med nyplukket blomst i en sliten rallarhatt, med speilreflekskamera med 40 cm objektiv pekende rett mot mine flagrende vaginale vinger!!!
Tysk bobilturist og hobbyfotograf møter ullen høne fra Måsan.
Jeg ser at mannen skvetter så han detter bakover i lyngen i det blitzen blinker, før han kaster armen foran øynene, snur seg over på magen, reiser seg og løper, mens han roper:
« Scheiße!!! Entschuldigung bitte!!!!»
I mitt hode, og det til tross for tre år med tysk i grunnskolen, og utallige kvelder med Derek på NRK i ungdommen, oversatte jeg raskt Scheiße til skit….kanskje på grunn av situasjonen jeg var i da han så meg. Derfor følte jeg en unaturlig stor trang til å forklare meg, la han vite at jeg ikke satt der og dreit langs veien, og løp etter han med buksene delvis nedpå knærne mens jeg veivet med armene, pekte på underlivet og ropte:
«Ich Scheiße nicht!!! Ich habe tissen!”
Vel oppe på grusveien over fjellet løp turisten med rallarhatt og speilreflekskamera mot en bobil med tyske skilter som stod parkert bak foran måsagubben, og inne i bilen satt en dame, en sånn skikkelig tysk «diesel Dorris» og så forskrekket på gubben sin, deretter en forskremt saueflokk med bjeller,og til slutt på meg som kom halvt påkledd løpende etter, pekende på buskas brutalis, mens jeg forgjeves, og atter engang ropte på gebrokkent tysk «Ich habe tissen!!!»!
Tissetrengt kvinne forsvarer seg seg selv!
Bilen med tyske skilter spant av gårde raskere en «Il Tempo Gigante», og la igjen vår knøttlille bobil i en sky av grus og sauemøkk.
I førersetet satt måsagubben og ristet på hodet, så lugn som bare en måsagubbe kan være. Stille og saktmodig hevet han et øyebryn mens han kikket min vei, og spurte rolig : « Har du plutselig begynt å ta knipeøvelsene på alvor, og plukker multer med slufsa nå eller?», før han starter kjerra og kjører videre mot Fagernes.
Et eller annet sted i Tyskland sitter en naturfotograf med tre blinkskudd fra Norgesferien. To av en flokk beitende bjellesauer som spiser multer, og et av ei litt sjelden forskremt og ullen måsahøne med delvis nyflådde ferskenfargede «vinger».
Igjen på fjellet ligger en flokk sauer med en akutt post traumatisk lidelse og ser frem til får-i-kål sesongen, og en stor dose av min verdighet. Tror kanskje ikke gubben giftet seg over sin klasse likevel. Jeg er i hvert fall en erfaring rikere. Bobilferie er ikke for pyser!
Ferieuke nr 2 av 3, check. Just like that. Gikk jammen meg fort den også, og det til tross for at vi “bare har vært hjemme”!
Sitter her i en altfor diger joggebukse jeg har stjålet fra gubben. Ullsokker på føttene, godt tullet inn i det gule teppet. Har enda ikke rørt kaffekoppen eller frokosten. Egentlig er jeg trøtt enda, selv om jeg ikke fikk sove mer. Ser ut til å bli en sånn slaraffendag. Det gjør ingen ting kjenner jeg. En dag med stjerten godt plantet i sofaen, kanskje bake noe godt til kaffen etterpå, slappe av hele dagen, lese en bok…det blir fine søndagsøyeblikk av det også
Håper du har hatt en god uke. En sånn hvor øyeblikkene har stått i kø.
Skal jeg oppsummere uka her på måsan vil den i grunn bli ganske lik de fleste andre uker. Minus jobb da. Det har vært en sånn uke, hvor dagene har sklidd litt i hverandre. Litt sånn type: “Er det tirsdag eller torsdag i dag egentlig???” Litt godt det også, selv for en som er ganske glad i rutiner.
Måsapoder!
Det blir jo noen øyeblikk verdt å notere seg så late dager også.
Klatre i trær for eksempel. Den dagen vi klatret i trær, gubben og jeg. Må jo ha sett passe snålt ut for de tilfeldige forbipasserende, to middelaldrende, passe overvektige måsafolk, knisende, halvveis oppe i et par vridde furutrær. En ting fant vi ganske raskt ut…folk på vår aldre er ment for flatmark!! Makan til treningsøkt har jeg sjelden vært med på. Ikke bare tar det en drøy halvtime å komme seg 35 cm opp i trærne, men det tar minst like lang til å komme seg ned igjen også, da med en god samling bark, barnåler og tørre kvister i kroppsdeler jeg ikke vil nevne. Men artig, det var det! Gøyalt øyeblikk! Har du enda ikke klatret i et tre denne sommeren anbefaler jeg det på det sterkeste. PS: Ta med plaster!!!
Har lissom alltid vært en sånn delikat og snerten liten snelle jeg…
Stranda! Nydelig dag! Da vi pakket bagen med håndklær og solkrem, og kjørte i to timer mot kysten, bare for å tilbringe noen timer på stranda. Hvaler leverer alltid! Det blir liksom sommer i hodet og blodet med en gang vi kommer dit. Følelsen av å ta av skoene i det gress møter myk hvit sand, rusle barbeint ned mot strandkanten, brette ut teppet, og flate ut. Deilig. Bare ligge der og myse mot sola, høre bølgene skvulpe mot land, og bare være noen timer. Magisk, rett og slett.Nydelig dag, nydelig øyeblikk!
Og når vi er inne på det der med tur. Kjølebagen min!! Aaah, jeg digger den bagen. Jeg er egentlig ikke så fryktelig opptatt av materielle ting, men akkurat denne kjølebagen gjør meg så glad, av en eller annen grunn. Arvet av svigers, grelle farger i retro (les gammeldags) blomstermønster. Så syttitalls det går an å bli. Men den gjør meg happy!!!! Skikkelig happy. Kjølebagen har vært med på turer hele uka, små og større utflukter. Akkurat stor nok til et par matpakker, en rull med kjeks, og noe kaldt å drikke. Alle øyeblikk med den kjølebagen er fine! Føles nesten som om jeg er med Fleksnes og Modern på tur.
Åkei…teit øyeblikk, men det må med. Det er jo sant! Do!! Yep! Når man er utstyrt med sånn nedadhengende anti-selskaps-blære, etter å ha mekket tre under med ni måneder og et kvarters mellomrom, og kanskje ikke akkurat har vært helt overivrig på antall anbefalte daglige knipeøvelser de siste 16 åra lissom. Da er det noen ganger litt utfordrende å kjøre på tur, særlig i en gammal rusten kassebil uten nevneverdig god fjæring i understellet på norske landeveier. Offentlige toaletter som er gjenåpnet etter pandemien, med både vask og såpe! OMG!!! Tisse på do, fint øyeblikk!!!
Tid til litt kreativt syssel. Det er alltid bra. Vi dro jo med, til gubbens store glede (ironi) et lass med drivved hjem fra Gudbrandsdalen forrige helg. Det lå på bordet ute noen dager, til jeg fant ut hva jeg hadde lyst til å lage. Det startet med et lite velkommen skilt. Så ble det knaggrekke. Så ble det kombinert velkommen skilt og knaggrekke, og til slutt en lampefot. Har jeg egentlig plass til noe av de??? Eh, nei…så fikk gubben litt rett ser altså, selv om jeg ikke kommer til å si det høyt, men prosessen var gøyal. Det er jo det som teller, sant? Så nå ligger det skilt og knaggrekke i boden, litt usikker på hva jeg skal med den, men lampa står foreløpig i gangen. Uansett, nyttig eller ei, sitte sånn å fundere, male litt, snekre litt, det var fine øyeblikk!
Spise skolebolle midt på natta. Det er øyeblikk det. Ikke no å skryte av kanskje, men det er jo ferie. Hadde sovet en uanstendig lang dupp på ettermiddagen, og var ihvertfall ikke trøtt på kvelden. Så gubben ble sittende å se en film med altfor mange skurker og dårlige karatemoves til at jeg synes den var verdt å se, så jeg ble sittende i andre enden av sofaen med gamle epiosoder av neighbours på pc`n, og spise kokosbolle, klokken 01.30 om natta. Og jeg kosa meg!! Bare fordi det er ferie, og da er sånne ting helt greit!
Øyeblikket jeg ikke har bilde av, men som ikke kan la være å nevne. Da vi, gubben og jeg, på Europris på Årnes av av alle steder, møtte på mamma sin aller beste venninne fra barndomstiden. Irene og jeg ble stående å snakke en stund. Så fint øyeblikk. Minnene raste liksom på, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg var på besøk hos Irene som lite, da vi alle bodde i Lillestrøm. Irene hadde hunder, stadig nye valpekull, og alltid boller og saft. Møte Irene, og gubbe hennes, slå av en prat, minnes mamma et øyeblikk, det var et fint øyeblikk det. Takk for praten Irene!
Sende meldinger med storepoden. Høres sikkert ut som snåle øyeblikk det og, men det er så fint å se disse små gutta bli voksne. Rart å tenke på at den lille poden med den lyse luggen som konstant hang fast i føttene mine, og knapt ville la meg gå på do alene plutselig er på farten alene, eller med brødrene eller kompiser. At han er selvstendig, modig, åpen…så sitter jeg og ler av meldingene vi sender, bare fordi vi er litt like der. Teit humor, samtidig er det en påminnelse om at han alltid bare er en melding unna. Fint øyeblikk.
Og slik gikk uka. ikke spesielt spennende. Bare deilig late dager, og små fine øyeblikk. Klatre i trær, ligge på stranda, le av den måka som bare ikke klarte å holde nebbet lukket, spise skolebolle på natta, og drikke kakao til frokost på trappa. Le av mellomste poden som ikke for alt i verden klarte å naile det kort-trikset han hadde øvet så iherdig på, “løpe” ei treningsøkt med minsten men bli hengende etter som et slips, grille pølser på bålpanna ute til kveldsmat, og sitte på en odde ved Mjermen og bare se utover det blikkstille vannet en times tid. Kan man ønske seg noe mer da?
Ønsker deg som vrenger innom en nydelig søndag. Håper du fyller den med fremtidige gode minner. Blogges!
Fartet avgårde på en liten rundtur i dag, måsagubben og jeg. Ble sittende, som ganske vanlig, å snakke om podene på veien hjemover. De store podene som farter hit og dit. Nyter ferien, slakke innetider, og relativt få regler. Ungdommen vår.
Så kommer vi hjem, også sitter de på verandaen alle tre, To av bilene er vasket og polert for kveldens utflukter. På bordet står asjetter og brus, de sitter sammen og skravler og ler, om ting vi gamlingene ikke helt får tatt del i. Det er fint det. Komme hjem til tre glade gutter, brødre og kompiser, og bare vite at disse, disse har jeg laga!!!
Pakke med campingstoler og det gule teppet, og finne seg en liten odde ved Mjermen.
Lokal liten hverdagsglede i dag. Sitte der i tospann til sola har farget nesa sånn akkurat passe rød, snakke om alt og ingenting, bare høre humla suse. Kjisje kanskje, men jammen meg fint også.
God kveld i stova. Stikker bare kjapt innom med dagens lille øyeblikk jeg.
Har fartet litt hit og dit i dag. Egentlig skulle dagen tilbringes hjemme i måsahuset, ta igjen litt forsømt klesvask og støvtørking, mens måsagubben byttet bremseskiver på Volvon, meeen…. Sola skinte serru, så da ble de planene midlertidig skrinlagt, eller i det minste utsatt til kveldinga.
Det ble istedet en tur bittelitt utenfor kommunen for å mate ender, deretter en rundtur i egen kommune for å sjekke ut litt forskjellige skjulte skatter av noen bortgjemte badeplasser. Så gubben og jeg har loffet rundt i en rusten kassebil, spist rosinboller fra Rema, hørt på gamle sommerslagere, og svømt i bortgjemte skogstjern.
Nå er vi hjemme igjen. Gubben står under løftebukken i garasjen, og jeg skal straks brette klær, og sette på enda en vask. Men først…tam-ta-ta-taaaammmm!!!
Offentlige toaletter som ikke er Corona-stengt!!!
Det er hverdagsglede altså! For jeg er utstyrt med en sånn sydovervendt hengekøye av en blære som ikke lenger er helt vanntett, og dersom jeg skulle driste meg til å gå forbi brushylla på en nærbutikk, ja da må jeg tisse!!!
Jepp, denne dama skvetter hele tiden, og selv om jeg ikke akkurat bryr meg særlig om det å sitte på huk i lyngen i et nærliggende skogholt, så er og blir en do med vask og såpe den heftigste løsningen! Man kan trygt si jeg har testet ut en del av dem i sommer.
