Bolla spiste akkurat ei flue. En høyst levende flue. Tok bare en sånn karate-kid bevegelse, kitta til ei flue i fart med labben, og spiste den som om det skulle vært en delikatesse… Så nå har jeg mista matlysta, og Lillegrå har overtatt to knekkebrød med brunost. Føler nesten at jeg driver gourmet restaurant for katter denne søndagsmorgenen.

Så da kan vi jo starte med kattene da, når jeg først skal gå gjennom ukas øyeblikk. Lillegrå, selskaspusen over alle selskapspuser. Den morgenen jeg bare skulle ut og henge opp klesvask før jobb. Denne årstiden altså. Tenk å fint, henge ut ei vask om morgenen, og høste inn rent og tørt tøy som lukter av ren sommer når arbeidsdagen er over. Det er gull det. Særlig når man kan toppe det med en liten, grå pus som fotfølger meg gjennom hagen, klatrer litt i tørkestativet, balanserer litt på snora, river ned et par rene truser som hun drar gjennom gresset før hun mister interessen, og tusler inn igjen etter endt oppdrag slik at vi kan sitte sammen på trammen og nyte morgensola og en kopp kaffe før jeg tusler på jobb, og hun gjør seg klar for en dag på jaktmarkene vi andre kaller plenen! Nydelig øyeblikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den dagen det lå et magasin jeg egentlig ikke abonnerer på i posten. Lagt der av en av de som jobber i magasinets redaksjon, fordi de har brukt noen av mine tegninger som illustrasjon til en artikkel. Det er så rart å se sine egne tegninger på trykk. Rart, og ganske kult faktisk, om det er lov å si det om sitt eget arbeid. Så da satte jeg mer på verandaen etter jobb, og leste magasinet i skyggen under parasollen. Fint øyeblikk.

Fredagen. Kommer ikke utenom fredagen. Da den siste elevgruppen hadde avslutning på skolen, og jeg skulle si hadet til den siste gjengen med elever som jeg har blitt så inderlig glad i. Det var rart, vemodig, og fint. Alt på en gang. Jeg holdt talen jeg hadde skrevet, samlet på smil og latter fra blide ansikter, og så ungdommen snu ryggen til skolen og vende nesa mot sommeren. Sånne dager gjør alltid noe med meg. På veien hjem var kurven full av blomster, bobler og kort med vakre hilsninger, og hjertet fullt av kjærlighet. Retten og sletten, og det var et fint øyeblikk.

Sommerkjolen. Eller sommerkjoler generelt egentlig. Jeg har så mange i skapet. Elsker tanken på å vandre rundt i flagrende sommerkjoler, men gjør det sjelden. Føler meg overpynta og jålete, utspjåka, som om kjoler er forbeholdt andre, og ikke ei lang tønne som meg. Men så har jeg utfordret meg selv den siste uka, for det har jo vært så varmt, og kjoler er så behagelig. Så jeg har brukt kjoler, nesten hver eneste dag. Tilogmed den blondekjolen som egentlig får meg til å føle meg som ei bløtkake med tre lag, og sakte men sikkert gror de på meg. Disse kjolene. Hvorfor skal kjoler være forbeholdt alle andre damer lissom? Teit. Det sitter jo bare i hodet mitt. Så kjoler, sandaler, og skjørtekanter som flagrer i sommervind, det er fine øyeblikk!

Og når vi er inne på det der som liksom er forbeholdt alle andre, og ikke oss selv, men som egentlig bare er en sperre i vårt eget hode… Sommerkroppen. Åh, herremin-fnatt så lei jeg er sånt gnål om den hersens sommerkroppen. Det er en kropp! En helårskropp! Ferdig snakka. Og selv om det har tatt meg godt over 40 år å komme dit, så kan jeg endelig, med hånda på hjertet, si at jeg endelig, gir en ganske lang faen (pardon my french) i hva andre måtte synse og mene. Det er varmt, jeg vil bade, jeg trer på en bikini, også tar jeg med kroppen min på alt det jeg har lyst til å ta den med på! Fordi det fortjener den faktisk! Bade, i bikini, med en mage som disser, lår som gnisser, og et smil som nesten går rundt…fint øyeblikk!

Så da kan jeg jo like gjerne utdype det badeøyeblikket litt til. For det var i går at gubben vekket meg og sa: “Om du pakker badetøy og solkrem, og hopper i bilen, så skal jeg ta deg med på et sted du ikke har vært før!” Så jeg gjorde som han sa, for jeg er jo ei lydig kjerring sånn (også vet jeg at sånne turer nesten alltid ender med en Big.Mac med pomfrittes og milkshake). Så vi farta, og havnet på et sted langt utpå landet. En perle av en plass! For omtrent rett inntil veien, bare et steinkast uti skogen, forbi en drøss sauer og en håndfull bjellekuer, rant en elv gjennom nydelig natur, og oppover hele elven var det knauser og fossefall, og fantastiske plasser å sitte. Så vi badet i elven, dusjet i fossen, og strakk oss ut på et teppe i sola, i mange timer. For en dag, og for en plass! For et øyeblikk!

Varmen er nydelig. Helt nydelig, men jammen blir man sliten av den også. Derfor er det gamle bassenget, det som nå er lappet med gafftape på intet mindre enn fem steder helt gull verdt. Å avkjøle seg på kveldene, etter jobb og middag, i noen liter med vann fra hageslangen, det er sterkt undervurdert. Alle ettermiddagene og kveldene denne uka, ligge å duppe i vannskorpa mens gubben bryter med en flytemadrass fra i fjor, og stort sett taper kampen, det er herlige øyeblikk!

Sitte ute i teltet på verandaen til sent på kveld. Det er fint. Se film sammen på netflix, eller lese ei bok, under et teppe, og drikke bobler i stetteglass. Det gir sånn skikkelig sommerfølelse! Nydelig!

De elevene som har samme humor som deg. De som treffer deg på et plan hvor latteren sitter løst, og sarkasmen og ironien når høyere plan enn toppetasjen. Det er så kult. Så da jeg fikk tilsendt kanskje tidenes beste photoshop lo jeg så jeg hadde vondt i magen! Noen ganger tror jeg at enkelte av disse ungdommene vet altfor mye om meg…uansett, en sommerhilsen med ungdomscrushet over alle ungdomscrush…fantastisk løyeblikk! Vurderer å printe ut, ramme inn, og ha på nattbordet!

Spise seg mett på moreller. Enkelt og greit! Det var et fint øyeblikk. Finne en hjertemorell, og spare den helt til sist, bare fordi!

Og slik gikk uka! Mellomste poden har fått lærlingplass fra høsten av, og har hatt sin aller siste dag på videregående. Mammaen er lettet og glad, poden går spennende tider i møte, og det gleder meg. Jeg har stoppet og luktet på villroser på veien hjem fra jobb, bare fordi ingenting hastet, og fordi jeg ville. Jeg har sittet musestille og sett på elgkalven som tok seg en langsom rundtur gjennom hagen og gårdsplassen, tilsynelatende likegyldig til mitt nysgjerrige nærvær.Jeg har spist mer is enn jeg kanskje burde, klødd på myggstikk, vaket i bassenget som en strandet hval, hørt hamle slagere på overtent basskasse i opprånet Volvo, og ruslet hånd i hånd med måsagubben bortover stien for å kjøpe kokosboller.

Livet er i grunn helt ok om dagen, akkurat passe kjedelig og deilig, og det håper jeg at du får kjenne på også. Lag det noen fine øyeblikk i uken som kommer.

Vi blogges.

Jeg sier det hvert år, for det er sant hvert år. At det er vanskelig å si hadet til elevene. Trist at de skal videre uten meg. Hvert eneste år. Hver eneste sommer.

Og hvert eneste år står jeg med klump i halsen, ser at de får utdelt blomster, klemmer, gode ord og vitnemål, før de tripper glade og sommer-yre ut av skolegården, knapt uten å se seg tilbake. Jeg griner. Hvert år. Tenker at jeg kommer til å savne dem, at intet skoleår noen gang vil bli det samme.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Så lander man litt i sommerferien. Noen sender en melding nå og da. Noen hilser i køen ved kassa på butikken. Men sakte men sikkert forsvinner de ut av livet mitt, med unntak av en og annen venneforespørsel på sosiale medier. Vemodig, likevel riktig. For de er jo egentlig ikke mine, disse ungdommene. Jeg bare låner dem litt, noen år, også sender jeg de ut i verden, med en ørlite håp om at jeg har gjort akkurat nok inntrykk til at de nå og da i årene som kommer vil huske noe jeg har sagt eller gjort.

Så kommer en ny høst. En ny skolestart. Nye ungdommer å bli glad i, nye utfordringer, nye gleder, og en drøss nye grunner til å banke hodet i veggen og rive seg i håret. Hverdagen kommer tilbake, og den litt tomme, triste følelsen fra siste skoledag falmer.

Så hvorfor kjennes det da i år så ekstra tungt?

Kanskje er det fordi situasjonen de siste månedene har vært så spesiell. Kanskje er det fordi jeg i år, mer enn noen gang har utfordret både meg selv og elevene både faglig og mentalt. Er det fordi jeg har kommet innpå mennesket “bak eleven” på en ny måte, blitt kjent utenom skolen, fordi vi måtte tenke kreativt for å være nær hverandre?

Er det fordi jeg kjenner på at jeg kanskje ikke har nådd alle slik jeg burde, fordi skolen har vært så til de grader digital? Fordi jeg har savnet nærværet til de som bor langt unna, de jeg ikke kunne møte og gå en tur med?

Eller er det fordi jeg blir eldre? At jeg i enda større grad ønsker meg enda mer tid med hver enkelt, at jeg i enda større grad kan lese ansiktene, og kjenne igjen tankene, smilene eller tårene?

Jeg er faktisk ikke sikker. En kombinasjon av alt, det er det nok. Det, i tillegg til en helt spsiell gruppe elever. De kommer under huden på meg.

I går var aller siste skoledag, med aller siste elevgruppe. Ungene “mine”. De som har en fot i barndommen, og en fot i voksenlivet. Det beste av begge verdener, i motsetning til meg. Gamla, som har en fot i voksenlivet, og en fot i grava…noe overdrevet der selvsagt, men det kjennes litt sånn.

I går var en god dag. Det var leker, mat, is, spill, blomster og smil og latter.

Klemmer og håndtrykk ble erstattet med gode samtaler. Rare tider, å ikke kunne klemme.

Det var blomster til elevene, og det var blomster til lærere. Jeg fikk fortalt hver og en av dem hvor spesielle de er, og jeg gråt. Stod med klumpen i halsen da de, som alle elevene før dem, trippet ut av skolegården, på vei inn i sommerferien. Kurven jeg hadde på armen hele veien hjem var full av bobler, blomster og håndskrevene kort. Kvelden brukte jeg i hagen hjemme. Tuslet rundt i gresset, plukket blomster til bordet, dyppet tærne i bassenget, og delte boblene med gubben i sofakroken ute da sola forsvant ned bak åsen. Sommerkjolen var på helt til natten.

Og nå sitter jeg her. Kjenner at det er godt å ha gårsdagen litt på avstand, og at jeg gleder meg til å starte helt på nytt igjen til høsten. Men før det skal jeg nyte en lang sommerferie, med et litt tomt, men fullt hjerte.

Riktig fin lørdag til deg.

Så var det den tiden på året igjen. Den tiden hvor dere tripper utålmodig og rastløst med føttene i iveren etter å forlate klasserommet, og entre sommeren med alt det den fører med seg. Jeg derimot, selv om jeg også er mer enn nok klar for ferie, står i likhet med mange andre ansatte på skolen med en klump i halsen, og en tåre i øyekroken. For nok en gang slipper vi liksom “unga våre” ut i verden. Det er rart, sårt og fint, alt på en gang. Noen av dere ser vi igjen neste år, noen av dere skal videre på veien mot voksenlivet uten oss. Så kan vi bare stå her, og krysse fingrene, og håpe at noe av det vi har sagt og gjort er ting dere tar med dere i bagasjen, og som dere får brukt for.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For noen av dere har skoledagen vært et slit. For noen har det hver eneste dag vært en utfordring å komme seg hit, og det har vært tungt å være her. For noen av dere er skoleveien skummel, klasserommet utrygt, og hver dag en hinderløype av følelser som skal gjennomføres. Tenk at du har klart det! Tenk at du kom deg hit, tenk at du gjennomførte! Jeg er så stolt av deg!

For noen av dere har skolen vært et fristed. Kanskje har ikke fagene og karakterene hatt mest betydning. Kanskje har det vært viktigst å ha et sted å være. Et sted å være sammen med vennene dine, eller bli sett og hørt av en voksen du er trygg på. Jeg er stolt av deg også, så glad du har funnet en trygg plass på skolen.

Noen av dere har jobbet, og jobbet. Nesa konstant i en bok, pugge til neste vurdering og neste prøve, nesten før prøvesvarene på den forrige er levert og sendt. Dere har store mål, og høye krav til dere selv. En selvdisiplin mange av oss bare kan drømme om. For en innsats dere har gjort!

Og noen av dere har tilsynelatende sklidd bekymringsfritt gjennom enda et skoleår. Mestret et kaotisk sammensurium av skole, lekser, venner, familie og fritid, tatt hver utfordring på strak arm. Jeg har stått på avstand og sett dere også, tenkt tilbake på min egen ungdomstid, og husket hvor inderlig jeg ønsket å være en av dere. Dere er heldige, vit det, og omfavne det.

Ungdommen får ufortjent mye pepper. Sånn er det bare, sånn har det alltid vært. Kua glemmer fort at den selv har vært kalv. Ungdommen fortjener så mye mer ros enn det dere får. I år særlig tar jeg av meg hatten. For en opplyst generasjon dere er! Reflekterte, modne, ærlige, sårbare, tøffe og modige. Som dere har omfavnet situasjonen de siste månedene, tatt utfordringene på strak arm, og gjort alle “synsinger om dagens ungdom” til skamme. Vær stolt av dere selv, og slutt aldri å la dere engasjere. Bruk stemmen, rop ut, våg å utfordre verden, og oss gamlingene. Vi trenger det.

Husk likevel å være ydmyk. Et levd liv betyr mange erfaringer, og spør du så deler vi gjerne. Det kan komme oss begge til gode. Forvent ikke å like alle du møter, men behandle alle likevel med lik respekt. Forvent ikke at alle du møter skal like deg. Godta det, men ikke la deg tråkke på!

Jeg kjenner meg så heldig som har fått bruke dagene mine sammen med akkurat deg. Noen av dere har jeg vært så mye sammen med at jeg vet dere er lei meg! Det er helt greit. Noen har jeg fått mindre tid sammen med enn det har vært behov for, det er ikke greit. Jeg har fått være der når dagene har vært tunge, og tårene har sittet løst. Jeg har fått gråte med dere, gitt en klem, og fått en klem. Du har hatt tillit nok til meg til å ta imot mine råd, du har gitt meg lov til å veilede. Vit at det er en tillit jeg ikke tar for gitt. Tusen takk for muligheten. Jeg har fått være der nå du er sliten etter å ha rulla med russen hele natta, når du har trengt litt ekstra hjelp til den muntlige fremføringen, når du har trengt en voksen i ditt hjørne, når du har trengt en kopp kaffe eller noe å spise, når mutter`n har vært ekstra kjip,og jeg har fått tatt del i stoltheten og gleden over å oppnå flotte resultater i fagene du synes var ekstra vanskelig, eller når crushet ditt likte et bilde du postet på instagram, og du bare MÅTTE si det til noen.

Noen dager synes du jeg har vært kul, andre dager har jeg fått et bitch-blikk som kunne skremt faen på flatmark. Begge deler er greit. Hvorfor? Fordi da har du i det miste følt deg sett, visst at jeg har vært der.

Et par råd skal du få med deg ut i sommeren, fra denne gamle kua, enten du vil eller ei.

Jeg vil ikke at du skal angre på noe som er ugjort.

Spis is! Spis masse is!

Forelsk deg! Forelsk deg i den kjekke gutten, eller den søte jenta. Forelsk deg gjerne i begge to! Forelsk deg i den litt uoppnåelige tv-stjerna, bare for å kjenne de herlige sommerfuglene i magen! Forelsk deg i deg selv! Ja, jeg mener det! Bli skikkelig glad i deg selv, for det fortjener du. Bli glad i smilet ditt, øynene dine, latteren din. Le høyt! Smil bredt! Vis det til verden!

Gå barbeint i gresset, vend nesa mot sola, mys mot himmelen bak dritfete solbriller! Svøm naken i havet, men ikke ta bilder og legg ut av andre som gjør det. Du vet bedre enn det, og jeg fillerister deg om du glemmer det!

Spill musikk, og syng høyt, alene og sammen med venner. Sov hele dagen, og vær våken hele natten, om det er det du vil.

Vær trist om det kjennes vanskelig. Gråt om du må, lås deg inne på rommet, og stur gjerne i ensomheten. Bare lov meg at du ikke gjør det hele tiden. Let litt etter lyset også, for det finnes der ute! Helt sant!

Pust dypt inn, la lukten av markblomster, og jordbær og solkrem kile i nesa. Blås på en vissen løvetann, og ønsk deg noe. Det er sommer`n, alt kan jo skje!

Dvel ikke ved alt det gamle, blås i de karakterene som ikke stod til forventningene, ditch de folka som ikke gjør deg godt. Ta vare på hverandre, ta vare på deg selv. Du har en fot i barndommen, og en fot i voksenlivet. Det beste av to verdener, og jeg vil at du skal nyte det mens du kan.

Riktig god sommer!

Det er så lett lett å glemme alvoret litt, nå som man har blitt litt mettet av alt medieoppstyret rundt pandemien, og Norge har åpnet litt opp igjen. Så plutselig på mandag kjentes det veldig skummelt og nært igjen, for mellomste poden ble dårlig, enda dårligere enn han hadde vært før helgen, og vi ble kalt inn til en  ny test, for så å bli satt i karantene, hele hurven. Det gikk bra denne gangen også. Ingen tegn på viruset, og karantene varte bare noen dager. Formen til poden er også sakte men sikkert stigende. Godt, og bra. Men det fikk meg til å tenke, for dette er langt fra over, og det er på ingen måte noen grunn til å slutte å vaske, sprite og holde fornuftig avstand. Men så, oppe i alt dette da, stresset med venting, karantene, sliten og syk pode, så ble jeg bare så takknemlig for alt vi har, selv om det i Norsk standard skala sikkert er relativt lite og slitt. Jeg ble takknemlig for den store hagen der vi kunne spille volleyball og badminton uten å forstyrre noen. Takknemlig for verandaen og parasollen, den store gårdsplassen med plass til alle de små og store motorprosjektene til gutteflokken. Og for all maten i fryseren…så fikke vi røsket opp, ryddet, og spist litt ut fra den også. Mindre matsvinn. Vi er så heldige, og når den tanken, og den følelsen kommer over deg, sånn plutselig, oppe i alt det som kjennes litt kjipt, så er det et flott øyeblikk!

Bolla er i jaktmodus om dagen. Hun omfavner utelivet med en iver jeg sjelden har sett maken til, og er i overkant glad i å servere matmor delikatesser som padder, firfisler, mus, og humler, og legger de gjerne igjen på dørmatta dersom døren er lukket, eller tar de med inn på salongteppet dersom muligheten byr seg. Jeg HATER småkryp, og vurderer å gi bort katta om hun ikke lærer seg å tolke de desperate skrikene mine. Likevel synes jeg det er suverent at hun rydder litt opp i gnagere rundt på tomta, for de er jeg redd, men når kattekreket  inntar jaktposisjon foran fuglebrettet, og innstiller seg på en liten hvitløksmarinert indrefilet av spurv, da er det nok! For fuglen må få leve! Så den dagen Petter`n akkurat rakk å avverge en “katta-strofe”, og fanget katta i det den satte fart etter en pip-pip, det var et fint øyeblikk. Egentlig mest gøy, med tanke på for forskrekket og fornærmet katta ble.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Lørdag ettermiddag. Hopper rett dit jeg, for ettermiddagen og kvelden i går var så fin. Mellomste poden igjen i god nok form til å være sammen med oss alle. Slitne av sola trakk vi inn i skyggen under teltet på terrassen. Spiste grillmat til magene var så fulle at vi nesten rullet av sofaen, likevel ikke så mette at vi ikke orket både dessert og lørdagsgodteri. Slike stunder, hvor alle bare har all verdens av tid, og ingen ting haster. Sitte i mange timer sammen sånn, spise, skravle, le. Jeg og gubben som plutselig kjenner oss urgamle fordi de tre podene nesten snakker sitt eget språk, og flirer høyt av ting vi ikke forstår. Fint likevel, bare fordi det er så herlig å se samholdet i brødreflokken. Nok en gang slår det meg hvor store de har blitt, og jeg tar meg i å lure på hvor mange flere slike stunder vi får med dem alle. Så plutselig er de ikke helt voksne likevel, for det rigges til både volleyball, og badminton kamper i hagen. Herlige øyeblikk, spille på tur, notere poeng, diskutere høylytt uskrevne regler, og avslutte med en avkjølende dupp i bassenget. Slike sommerkvelder er så GULL!!! Magiske øyeblikk!

Kvelden vi hadde sommerfest med avdelingen, for å feire de tre flotte damene som ved skoleslutt pensjonerer seg. Jeg gruet og gledet meg.

Gruet fordi de tre damene som går er er helt nydelige, tvers igjennom, og jeg kommer til å savne de så veldig neste skoleår. Forandringer er oppskrytt! Gledet meg fordi denne gjengen , alle på C 15, er fantastisk flotte folk, og det var duket for en herlig avslutning. Og det ble det. Fra ende til annen.

Akkurat slik en sommerfest skal være. Lek, latter og moro, taler og tårer, og Anders! En allerede pensjonert kollega, nå trubadur på heltid, som spilte og sang den ene sommerlåta etter den andre. For en gjeng, for en stemning, og for en kveld. Nydelig øyeblikk! Helt nydelig!

Det er noe med disse sommerkveldene. De gjør noe med meg. Jeg sier egentlig dette hver eneste årstid. Høsten er vakker, lukten av vårregn, kalde vinternetter…og nå sommerkvelder. Det er flott da. Når lukten av markblomster kiler litt i nesa, og sola liksom aldri helt går ned. Fargene er liksom ikke skarpere enn nå, og kveldshimmelen ser jeg meg aldri helt mett på. Sommerkvelder er fine øyeblikk, og de nytes!

En kveld på brygga med måsagubben, oppe ved tjernet. Bare sitte sånn, skulder mot skulder og nyte varm sommervind. Vi begynner å bli gode på dem nå. disse små timeoutene i hverdagen, små avbrekk, pusterom. Ikke det at vi egentlig trenger det, vi bare ønsker det. Sitte sånn og være stille i hverandres selskap, duppe tærne i vannet, spise jordbær rett fra kurven. Nydelig øyeblikk. Denne skrotten bestemte seg for å bade også, men vasset ikke lenger uti enn til magen…fanken så pysete jeg har blitt når det kommer til kaldt vann. Men neste gang, da skal jeg helt under. Kanskje.

Sovne på sofaen etter arbeidsdagen. Fint øyeblikk. Ikke helt planlagt, men føttene var slitne, det samme var hodet, og da hodet traff sofaputa seilte jeg langsomt inn i drømmeland. Våknet etter en halvtimes tid av en jevn dur i øret, og en varm snute mot kinnet. Kunne ikke annet enn å bli liggende litt til, stryke fingrene over en myk pusemage, og bare nyte stillheten. Sofadupp med kosepus er herlig! Anbefales!

Og slik gikk uka. Øyeblikk på rekke og rad. Rusle hjem til måsahuset på gjengrodd sommersti, kjenne lupiner og visne løvetann kile mot leggene, og plukke med seg en bukett hjem. Med lupiner altså, ikke visne løvetann…  og spise is. Shoppingtur med minste poden, fornye garderoben til den langbente lillebroren, spise middag sammen på restaurant, bare han og jeg. Se eleven som har brukt så mye energi, svette og tårer på å komme seg gjennom skoleåret stråle av glede når standpunktkarakterene ble satt. For et øyeblikk, og for en glede. Gråt som vanlig en skvett, er jo mer lettrørt en jordbærsyltetøyet til mormor. En siste tur innom leiligheten til bestemor. Rart at den er tom, rart at hun ikke er der, men godt med en slags avslutning. Kjøpe hvit blondekjole som er så innmari “ikke meg”, men likevel glede seg til å bruke den bare fordi det er sommer, spise frokost på terrassen før jobb, og ta årets styggeste selfie i bassenget, likevel tørre å poste den.

Jo, uka var full av øyeblikk.

Håper du også har hatt massevis av hverdagsgleder, og at uken som kommer byr på mange, mange flere. Riktig god søndag til deg og alle dine!

Skulle bare gjøre det jeg synes er litt flaut å innrømme…du vet, ta en sånn snedig liten selfie av meg selv i bassenget, legge det ut på instagram, og skrive noe dypt og meningsfullt for å liksom skjule det faktum at jeg egentlig bare ville poste en snedig selfie fra bassenget for å vise verden at også jeg, ei litt småtjukk, middelaldrende kjerring i et gammalt hus og trekkfullt hus på Måsan, kan leve det gode liv. Eller “skryte på meg litt luksus” da, kort forklart. Slik som de aller fleste andre influensere.

Men…slike små lystløgner kommer ofte og biter deg litt i rassen. Desverre. Det gikk som det måtte gå. Litt våte fingre, litt ugreit telefon-etui, en meget uheldig vinkel, og en litt for kjapp pekefinger på avtrekkeren idet måsagubben titter over bassengkanten og sier ironisk: “Du flyter godt, ihvertfall!”

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så da stikker jeg bare innom bloggen for å minne deg på at livet på sosiale medier er ofte oppskrytt! For bassenget er lappet med gaffatape på tre steder. Bikinien er arvet av tante Mariann og er festet bak med binders som punkterer venstre lunge om jeg vrir litt på meg. Øyene er hovne og røde fordi jeg enda ikke har hentet ut allergitablettene fra apoteket, neseborene er så svære at du kan se hjernen min. Samma pokker kan det være! Nyt hverdagen, gled deg over sommeren, og ta deg en is. Da flyter du godt, si!

Og om du ikke er så selvhøytidelig, og våger å legge ut et sommerbilde av den virkelige hverdagen, så gjør gjerne det i kommentarfeltet. Vi trenger alle, meg selv inkludert, av og til en påminner om at livet er langt fra hva det fremstår som i sosiale medier, og vi er gamle nok til å forstå akkurat det!

Vi blogges!

Stemningsrapport fra måsahuset: Ullsokker, bena høyt, rester av gårsdagens potetgull med salt og pepper til frokost, pus i fanget, og Kim Larsen på radio. Ja, også te. Byttet ut kaffe med te i dag. Sånn te som lukter bedre enn den smaker, men er god likevel. Helt ok stemning.

Podene sover, gubben sover, og jeg nyter ei stille stue. I dag, som mange andre søndager når jeg sitter her i kroken min og noterer ned ukas små øyeblikk tar jeg meg i å tenke at..hvorfor? Hvorfor deler jeg sånne små ting? Og enda merkeligere…hvorfor leser folk? Så tenker jeg på alle dere som i kommentarfeltene deler av deres egne øyeblikk i uka som gikk, både med ord og bilder, også kjenner jeg at det gjør meg så glad. Det at så mange biter seg merke i hverdagsøyeblikkene, og omfavner dem. Det er ganske fint å tenke på det egentlig.

Mandagen var et sånt langt fint øyeblikk. Hele dagen var et øyeblikk. Sol, fri, poder som slappet av hjemme, og en måsagubbe som ville ut og farte litt. Så da gjorde vi det. Fartet. Bare en liten tur til nabobygda. Fant oss en plass ved Glomma, og ble sittende en stund. Den plassen vi stadig ender opp på, når vi setter snuta mot Årnes. Kaffe i termoskoppen, en boks jordbær, og side om side i skyggen ved elva. Nydelig øyeblikk.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Tirsdag morgen. Da det allerede var varmt når jeg ruslet til jobb. Ikke sånn frisk vår-temperatur, men skikkelig sommervarmt. Sånn varmt at jakke ble liggende hjemme, og bare legger i lette sko var et must. Så herlig å rusle bort til skolen i sommerklær, kjenne sola varme i ansiktet i det bygda våkner, høre på musikk hele veien, og bare nyte stunden. Nydelig. For en start på dagen!

Den dagen jeg pakket ut en drøss esker fulle av scrappesaker utover hele spisebordet, og laget kort i mange timer. Det var lenge siden sist. Ofte tenker jeg hvor fint det hadde vært med et eget hobbyrom, der tingene kunne stått fremme hele tiden, og jeg når som helst kunne satt meg ned og vært kreativ. Drømmen er en brakke ute i hagen. En sånn isolert gammel trebrakke, en egen liten hobbyhule for meg selv. Det blir nok med drømmen, og jeg skriver meg litt bort her merker jeg… Uansett, sitte noen timer i et kaos av lim og mønsterpapir, og bare være kreativ, det var et skikkelig fint øyeblikk. Å være kreativ er verdens beste avkobling! Note to self: Så fort feriepengene kommer på konto farter jeg til Bikuben på Strømmen for å handle mer papir. Håper på mange kreative dager i sommer.

Timout ved Fossersjøen. Bare fordi. Vi var trøtte etter jobb, både gubben og jeg. Gjespet så fort middagen var ferdig, og fant ut at vi ikke kom oss ut ville vi sove bort kvelden på hver vår sofa. Så vi kjøpte is på Joker`n på Fosser, og satt oss ved vannet for å kule`n litt i sommervinden.

Det er noe med disse sommerkveldene altså. Når det blåser varm vind, når det eneste du hører er lyden av vann som slår litt mot stenene, og et par sånne litt ufine spontane snork fra gubben som har flata ut på gresset ved siden av deg. Bladene og gresset får liksom ikke blitt grønnere, eller himmelen mer blå. Denne årstiden er fin! Gir rom for så mange fine hverdagsøyeblikk.

Liljekonvall. Skogen vår bugner av dem nå! Hele skogbunnen er dekket, og når jeg står ved tørkestativet og henger opp klær kommer eimen av blomster med hvert eneste vindkast. Så blir jeg bare stående der nede i hagen, med armene ned langs sidene, og med nesa i været, og bare sniffe inn lufta som en tomsing. Det er helt FANTASTISK! Sånn helt seriøst, finnes det en blomst som lukter bedre? Jeg har vært ute tre kvelder på rad. Plukket med meg buketter hver gang. Å stå opp om morgenen, komme inn i stua, og kjenne lukten av Liljekonvall i huset, det er fint øyeblikk det!!!

I går, da jeg lo så innmari mye av meg sjøl. Ja! Av og til synes jeg at jeg er skikkelig morsom. Satt og sydde et veldig enkelt, dog noe brutalt ubroderende kostyme. Det skal brukes i en setting litt senere, og etter gårsdagens runde ved symaskina begynner jeg å glede meg skikkelig. Le av seg selv, det er bra øyeblikk.

Symaskinen står fremme enda. Dels fordi jeg er litt lat, og dels fordi jeg har en gammel blondegardin etter mormor som jeg plutselig fikk for meg kunne blitt et stilig sommerskjørt. Mulig det blir en av syslene for denne søndagen. Det og baking. Fyser på kringle i dag.

Latskap. Late øyeblikk er skikkelig undervurdert. Den dagen jeg skulle jobbe hjemmefra siste halvdel av dagen, og innimellom veileding på nett kunne lese et par kapitler i boka. Hjemmekontor ute på verandaen i strålende sommervær, det var skikkelig fint. Jeg kler å være lat….dessuten er jeg skrekkelig god på det også, har nesten gjort det til en kunstform, faktisk!

Og slik har uken fortonet seg. Å si at jeg lever et spennende liv er å ta hardt i, men A¤ livet på måsan er fint likevel. Jeg har spist flere kokosboller enn jeg har lyst til å fortelle. Jeg har droppet all form for trening, og flatet ut i sola i hagen istedet. Jeg har vasket og brettet tøyet jeg ga en lang blanke i forrige uke, og endelig fått ryddet i ledningsknutene under TV-benken. Jeg har drukket kaffe med ei venninne, sett ekornet stjele peanøttene jeg egentlig skulle spise i skyggen under parasollen, gått barbeint i gresset, og drukket kaffe i morgensola før jobb. Hvem trenger vel glamour og spenning, når hverdagen byr på alle disse øyeblikkene. Nå skal jeg logge av. Jeg skal sette den deigen til den kringla jeg fyser på, lage meg et mønster til det skjørtet jeg kanskje skal sy, vekke gubben med et kyss og fortelle han at vi har bryllupsdag. Han har garantert glemt det i år også.

Og helt til slutt! TUSEN TAKK! Tusen takk til alle dere som har stemt frem ungdommen fra BI, de som har brukt mine tegninger til sin studentbedrift. De har nå nådd NM, og jeg er så glad på deres vegne. Det er et spennende prosjekt de har begitt seg ut på, og jeg unner de så inderlig å nå langt. Kreativ og hardarbeidende ungdom trenger vi. Om du ikke allerede har stemt, eller du har mer enn en enhet å stemme fra  (mobil, pad, pc, så stem gjerne igjen. Følg linken, bla deg ned til bildet av flaskene, og trykk tommel opp. Tenk så gøy om de hadde nådd toppen, og kunne videreutvikle produktet sitt.

https://www.ue.no/publikumsprisen?fbclid=IwAR3VgaUqrbrrxMhcgbq28gA_EnWlbtj15lGF_l-LDjQGnd3OKO2Tbv2bVyk

Ønsker alle som titter innom en fin-fin søndag- Håper du har hatt gode hverdagsøyeblikk denne uka. Vi blogges.

Sola hadde ikke engang nådd tretoppene da en eller annen bygdeungdom med senka 240 og løs potte dro en “burnout” forbi måsahuset. En av nattens siste kjøreturer for bygdas unge håpefulle. Lyden av pottesleng og skrikene dekk jallet utover myra, og slo tilbake i veggen utenfor soverommet, og så var det slutt på natten. Umulig å sovne igjen, selv om klokka var uhøflig tidlig.

“Er du våken?” spurte gubben, uten at det egentlig var et spørsmål. Mer en bekreftelse.

“Skal vi bare stikke av i dag?” sier han. “Du pakker bagen, jeg smører matpakke. Så sier vi fra til gutta, også bare stikker vi?”

Det er noe ekstra fint med slike dager, når man bare kan pakke bagen og dra. Som antatt ville ingen av podene være med. Et kjøleskap fult av mat, tilgang på egen bil, og huset for seg selv lokker tenåringene mer enn en dagsutflukt med opphavet. Jeg ser den.

Det skal ikke mye til. En termokopp med kaffe, en bag med to håndklær og solkrem, nystekte rundstykker pakket i matpapir. That`s it. Ja, også solskinn da. Det hjelper!

Og i går var det solskinn. Så godt som skyfri himmel, og nesten vindstille. Sommervarme.

Vi kjørte dit vi alltid kjører. Det er liksom ikke sommer før vi har vært noen turer der. Den fine stranda bak skogholtet. Jeg tror jeg egentlig er født i feil land. Eller kanskje bare feil landsdel. Lukten av salt sjø er balsam for sjelen, og innerst inne drømmer jeg om å bo en plass der kveldene kan nytes på et svaberg, og føttene kan dyppes i saltvann hver dag.

Egentlig hadde det holdt med tilgang på ei hytte ved sjøen, eller kanskje en båt. Jeg hadde garantert tatt meg sjukt bra ut på en båt eller på ei hytte ved sjøen ass 😉 Neida, men jeg hadde trivdes, det er ihvertfall sikkert!

Sånn helt seriøst, når jeg vinner i Lotto, to ganger på rad, da er et eget svaberg med personlig måke det første jeg skal kjøpe meg!

Det var kaldt i vannet enda. Fryktelig kaldt faktisk. Likevel så varmt på stranda at vi måtte dukke under vannskorpa tre ganger tilsammen, bare for å kjøle ned skrottene. Det er noe eget med roen på stranda. Ligge sånn ved siden av hverandre på hvert vårt håndkle, duppe av litt. Innimellom stryke armen inntil hverandre, og kjenne varm, hvit sand renne ut av hendene. Ro! Kjerring på lading!

Dette var en slik dag da ingenting hastet. Det var jo uansett fri dagen etter. Så da vi hadde fått nok sand i hulrom kroppen egentlig ikke trenger sand i, pakket vi sakene og startet jakten på et sted å spise. Matpakkene ble inntatt på en gressplen nede i en stille vik, og ettermiddagshvilen, som er helt obligatorisk etter en hel dag med formiddagshvil, tok vi på et svaberg på Tangen. Så fint det også. Sitte sånn på en stein og dingle med bena over sjøen, få kalde dråper av sjø på tærne fra bølgene båtene skyver inn mot land.

Stoppet for å spise på vei hjem. Saftig hamburger med tilbehør, og iskald brus. (middag for “fintfolk”) Spise ved et bord i skyggen mens man kjenner det prikker litt i kinnene etter en hel dag i sola. På vei hjem, ved rundkjøringa utenfor skolen møter vi en gammel senket Volvo med løs potte. Bygdas håpefulle, ute på første kjøretur for kvelden. Vi gliser litt begge to, gubben og jeg. “Der kjørte vekkeklokka vår jo!” sier han.

Vel hjemme flater vi ut i hver vår sofa, etter å ha dusjet av oss saltvann og sand. Sigen etter en lang dag, likevel herlig uthvilt. Det er akkurat slike dager man trenger etter en uke der følelsene har ligget litt utenpå, og hodet kjennes i overkant fullt. Kjerring på lading. Akkurat det som skulle til.

Ønsker alle en strålende mandag, og en herlig ny sommeruke.

Søndag, og fri i morgen. Liker det! Hodet og kroppen har liksom jobbet litt overtid hele uka, og akkurat nå kjenner jeg at den fri-mandagen blir kjærkommen. Akkurat nok til at man får hentet seg litt inn. Tenker egentlig at slike fire dagers arbeidsuker burde kommet på resept.

Uka har vært god. Virkelig god. Selv midt i det tyngste har det vært fine øyeblikk. Det rare denne uka er at jeg nok ikke egentlig var forberedt på sorgen. Nå er jeg jo ikke ukjent med det å miste noen, døden har egentlig tatt en stor plass i livet mitt i mange år nå, og særlig de siste åtte årene. Men det er tydelig at døden ikke er en vanesak, og man kan liksom aldri helt forberede seg på den og alle følelsene den bringer med seg. Ekstra tungt å se hvor vondt den gjør andre. Særlig minste poden har slitt denne uka. Oldemor var en stor del av livene til gutta, og minsten synes det er fryktelig vondt at hun nå skal være et minne.

Likevel ble begravelsen en fin stund, og et fint øyeblikk. Tårer til tross. Det ble en verdig avslutning og en feiring av et langt liv.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Da ting roet seg senere den kvelden, og vi alle fikk skiftet inn i hverdagsklærne, spist litt sammen, og snakket masse, fikk vi også de gode øyeblikkene. En liten dupp på sofaen, en kopp kaffe på trammen i sola, og rusleturen med største poden ned til sentrum. Vi ruslet egentlig i ganske sakte tempo, kjøpte en is på Kiwi, og spiste den på gresset nede ved elven. Fint øyeblikk. Stå på trebrua, se vannet renne noen meter under oss, og skravle om alt annet enn sorg. Det var herlig!

Bakeglede! Det kjentes ikke ut som om jeg hadde bakt noe digg på evigheter. Hadde tross alt gått nærmere ei uke siden forrige gjærdeig ble satt. Så den dagen jeg og “Bodil” kunne blande, elte, mikse og slumpse var skikkelig herlig. Kjøkkentjeneste er terapi, og ren avslapning. Deig mellom fingrene, lukten av ferskt bakverk, og musikk på full guffe fra høytaler i åpent kjøkkenvindu..aaah, nydelig øyeblikk!!!!

Da go`været kom. Sånn på ordentlig. Da det liksom bare gikk fra vår til sommer på null komma nix, og morgen kaffen kunne nytes på verandaen! Tre dager på rappen faktisk. Denne tida er er så herlig. Opp og hopp, pusse tenner, smøre matpakker, og nyte en kopp kaffe i sola på trammen før dagen er skikkelig i gang. Sitte sånn og dagdrømme litt, og vifte med tærne mens Bolla og Lillegrå jakter sommerfugler nede på plenen. ( Baghera jakter ikke…Baghera er lat!) Finnes det bedre starter på dagen? Man blir liksom litt automatisk lettere på foten på vei til jobb, sår sola skinner og hodet allerede er fult av frisk sommerluft. Nydelig øyeblikk.

Den ettermiddagen nakken  var stiv og stegene tunge på vei hjem fra jobb. Hadde egentlig bare vært en lang dag, ikke verre enn det. Det var bare så herlig da jeg tråkket over veien ved postkassa, og fikk øye på Bolla som satt nede ved porten og ventet på meg. Greit…jeg er i ferd med å bli “crazy cat lady”, jeg ser det selv, men sjekk bildet da!!! Det gjør jo noe med deg, når man blir møtt etter arbeidsdagen av en liten sort, pelskledd velkomstkomité. En sånn som maler høyt, stryker seg mot bena dine, og hopper opp i armene for en snutekos. Herlig øyeblikk!

Måsagubben. Må bare skryte litt av denne gubben min. Det har vært ekstra tydelig denne uka, hvilken evne han har til å gjøre så mye godt, uten å gjøre noe ut av seg i det hele tatt. Han ser ting som ikke nødvendigvis snakkes om. Han leser minsten som en åpen bok. En tenåring med tunge dager har søkt trøst i garasjen og verkstedet sammen med pappaen sin, og måsagubben er alltid der. Et skritt foran, eller helt ved siden. Pusser og gnir litt, skrur litt, lærer opp og svarer på spørsmål, gjerne de samme om og om igjen. Spørsmål om felger, drivaksler, girkasser, og livet. Jeg kan bare stå litt i bakgrunnen og observere far og sønn. Fine øyeblikk.

Så rusler poden inn igjen, litt lettere til sinns, for å spille litt gitar med bass og forsterker, og jeg får litt tid med måsagubben jeg også. Den ettermiddagen vi sovnet i sofaen på verandaen, mens sola varmet kinnene da trafikken på veien stilnet litt etter ettermiddagsrushet. Nydelig øyeblikk. Å bare være to er godt innimellom det også.

Også har du de de øyeblikkene da, som ungdommen beskriver som “bare lissom totally random”, men som for meg er ganske fine. Når elever sitter og spiller, og sender meg bilder som dette.

Jada, kall meg gjerne gammal og sentimental, men noen ganger, og særlig denne uka, er det ikke mer enn slike små fine ting som skal til for å glede en middelaldrende skrott!

Overskudd. Bare sånn spontant overskudd. Sitte helt rolig i sofaen og kjenne at kroppen egentlig lengter etter å flyge en tur. Tok på treningstøy og joggesko. Skulle egentlig bare gå en tur rundt bygda i rask gange, men så var det liksom uventa mye futt i stegene da jeg gikk forbi idrettsbanen. Det var ingen andre der, og da ble det like gjerne noen runder på mykt underlag, med musikk på øret. Ikke ofte lysta til å svette skikkelig kommer over meg, men når det gjør det…bra øyeblikk! Også kjenner man seg så fresh etterpå! (etter en dusj og litt mat da!)

Og det var den uka. Lang og kort, trist og fin, og massevis av små fine, øyeblikk. Koselig prat med fine kusiner jeg treffer så altfor sjelden, rusle stien hjem og subbe bena i gresset til skotuppene er gule av løvetann-støv. Sove med vinduet oppe og våkne grytidlig til fuglesang. Ferske rundstykker og nykokt kaffe på trammen i morgensola, og lukten av varm asfalt etter regn. Nydelig.

Jeg har spist salat og kokosboller, i den rekkefølgen. Jeg har møtt gamle kjente og en litt for nysgjerrig elg ku med dårlig ånde. Jeg har et blåmerke på leggen jeg ikke helt kan forklare, og et brannsår på tommelen som jeg vet akkurat hvor kommer fra. Jeg har hatt røde kinn etter sommersola, og våte tær etter å ha løpt i fuktig gress. Jeg har vært på tur med gubben. Kjørt gammal Volvo med nedrulla vinduer, og spist is på brygga på Årnes. Da var livet egentlig skikkelig fint!

Enda er ikke uka helt over, for den siste dagen har nettopp startet. Jeg pakker sekken med kaffe på termos, og setter snuta mot et par timer i sommerparadis.

Håper din uke også har vært full av små, fine hverdagsøyeblikk. Vi blogges.

Det ligger en slags tåke over myra bak måsahuset. Enda er det for tidlig til at fuglene synger i tretoppene, og selv om man kan ane at dagen vil by på solskinn, trenger fremdeles ikke strålene gjennom trærne i skogen utenfor vinduet. Jeg kunne ha sovet i to timer til, men har ligget våken en stund allerede. De siste nettene har vært søvnløse, jeg har jo en del slike netter. I natt har jeg sovet. Få timer, men jeg har sovet. Kjenner meg nesten merkelig uthvilt til tross for mange netter uten å knapt ha lukket øynene.

Det står rundstykker i ovnen, klare til å bli matpakker for alle podene. Minsten skal på tur med klassen. Bort til vannet for å grille og fiske. “Pandemi-skole” på sitt beste. Tror det blir fint for han. Uka har vært tung, spesielt for minste poden. Gårsdagen særlig.

“Nå er jeg bare så lei av døden mamma! Nå orker jeg ikke å miste flere!”

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dagen før begravelsen følte han seg syk. Jeg lot han bli hjemme fra skolen. Pedagogisk eller ei, men gutten var sliten, rett og slett. I går gråt han sårt. På vei til kirken, i kirken. Klamret seg til meg og lot tårene renne da kisten ble senket ned i jorden.

“Kan vi gå nå mamma? Jeg får nesten ikke puste mere!”

Jeg synes så fryktelig synd på han akkurat da. 15 år, også har han mistet så altfor mange av sine nærmeste de siste årene. Brødrene slo ring om han. Tok han med seg, kjørte hjem. Kjørte en ekstra runde med vinduene nede så sommerlufta blåste i krøllene. Spilte musikk på fete høytalere,  dro på Mc. Donalds og kjøpte milkshake, mens jeg og gubben tok en kopp kaffe med pappa, onkler og noen kusiner.

På kvelden var det bedre. Han hadde behov for å snakke. Egentlig hadde vi alle det. Så vi snakket. Hadde behov for å le, så da lo vi også. Minsten sovnet på sofaen, måsagubben ble sittende hos han. Jeg og eldstepoden gikk en runde på Bjørkelangen. Snakket og luftet hodene våre. Spiste is nede på gresset ved elva, og ruslet hjemover igjen. Kveldsmat rundt spisebordet alle fem. Snakket og lo da også.

Pappa ringte senere på kvelden. Vi takket for dagen. Lo litt da også, og det kjentes fint.

Det er så rart hvordan en dag kan være så vond, og så fin samtidig.

Jeg holdt tale i begravelsen. Tungt, men godt. Kom ikke helt igjennom uten å briste bittelitt, men det gjør ingen ting. Godt å få sagt akkurat det jeg ville si. Så rart, å skulle takke for et 89 år langt liv i en tale på bare noen minutter. Jeg valgte å la det være en feiring av livet, ikke en tale om døden.

Minsten la seg tidlig. Klem på kinnet. Lukten av sportssåpe, og våte krøller på skuldrene. “Natta mamma. Sov godt, glad i deg!” Samme strofen hver eneste kveld, i 15 år. Godt med det vante, kjenne på hverdagen, det som ikke forandrer seg. Særlig etter en slik dag. Vi trenger hverdagen!

Og nå er det morgen. Tåka letter, og plutselig er det solstråler over myra. De har trengt gjennom trærne utenfor vinduet. Gikk jammen fort det.

Jeg sitter i sofaen, pakket inn i varme sokker og ullsjalet til bestemor. Det lukter fremdeles av henne. Herlig.

I dag blir en bra dag. Jeg skal henge vekk skjorter og dresser, og håpe at neste gang vi ikler oss finstasen er det til fest. Minsten kan trekke pusten, kose seg på tur med klassen. Vi andre skal jobbe, og nyte en bitteliten hverdag før det er langhelg.

Klokka er straks 06.00. Tror jeg skal åpne vinduet litt og slippe sommeren inn. Straks starter fuglesangen også.

Ønsker deg en nydelig fredag.

Søndagmorgen. På tide å la fingrene vandre litt over tastaturet igjen. La tanken bli ord, og hente frem de små øyeblikkene. Kroppen kjennes rar. Ikke syk, eller sliten. Bare rar. Som om jeg våkner, og allerede er stresset selv om hodet fremdeles ligger på puta. Jeg har ingen ting å være stresset for. Skal ingen ting i dag, ingen planer, ikke noe jeg må. Som sagt, merkelig følelse.

Det er nok uka som har satt sine spor, på godt og vondt. Jeg er nok litt kontrollfreak. Ikke sånn manisk, men jeg trives best når jeg vet hva som skal skje, når jeg har en viss oversikt. Denne uka har jeg ikke hatt det. Man kan ikke kontrollere døden, selv ikke når den er forventet.

Triste dager, tårene har sittet litt løsere enn vanlig, likevel har uken vært god. Vi kan jo starte med akkurat nå. Det lukter kaffe. Og ikke vanlig kaffe heller. Neida, det lukter “kjærlighetskaffe”! Fint ska det værra serru! Jeg er ikke ei sånn dreven kaffekjerring som smaker stor forskjell på kaffe egentlig. Kaffe er kaffe liksom. Men jeg er jo slavisk tilhenger av fine etiketter, og derfor synes jeg denne kaffeposen var så innmari søt. En av godsakene i posen fra Mona som jeg fikk denne uken. Lukten av kaffe er alltid et fint øyeblikk.

Posen fra Mona. Jeg nevnte det jo tidligere i uka. Denne gaven litt ut av det blå, en samling trøstemat på en litt følelsemessig tung dag. Fine venner og trøstemat. Seriøst, trenger man mer her i verden? (ok, doruller kanskje…) Uansett, enda et fint øyeblikk.

Mandagen. Da vi enda levde i usikkerhet, men ting fremdeles ikke var endelig. Da jeg var alene på skolen i det som kjentes en evighet, og alt papirarbeidet var gjort. Da jeg i ren kjedsomhet spritet og vasket rommet til de fremtidige helsefagarbeiderene våre, og lo rått, brutalt og høyt for meg selv da jeg så “pasienten” i sykesenga. Ja, det er sånn galgenhumor som er helt på kanten, men  se selv da!

Tidenes mest skremmende øvelsesdukke, ser jo ut som et levende lik, der “hun” ligger i tidenes mest ironiske t-skjorte. Livsglede for eldre…. Fint konsept det altså, jeg bare lissom…synes det var festlig da…Livsglede på tvers over brøstkassa til akkurat denne “pasienten”. Greit, innser når jeg skriver at dette er skikkelig teit, men jeg lo! Sær humor, det kan gi fine øyeblikk det, når man kjeder seg alene på jobb!

Den dagen jeg måtte stoppe opp halvveis på vei til jobb for å skrelle av meg et lag med klær. Dagen før var det kjølig på morgenkvisten, men denne dagen varmet sola allerede før kl åtte om morningen, og vinden var så varm at jakken måtte av. Tenkte der jeg stod og tok av jakken at nå, for første gang i år, kjennes det ut som sommer. Det var et ganske fint øyeblikk.

Den dagen verden raste litt sammen rundt meg. Nå gjorde den jo egentlig bare det i mitt hode, men det var kjipt nok. Så snudde det litt- Eller, ikke bare litt. Det snudde helt. Ny brukt vaskemaskin kom i hus, middagen kom på bordet servet i en papp eske fra Pizzabaker`n, poden fikset gressklipperen, og jeg kunne stå barbeint ute i nyklippet gress, og kjenne den søte lukten av løvetann mens sola gikk ned bak åsen, og et titalls sommerfugler flagret rundt føttene mine. Og det var et fint øyeblikk det. Øyeblikket da verden liksom var i vater igjen.

Sjokoladekakerøre. Når man mister litt kontrollen på hverdagen er det bare en ting å gjøre. Bake sjokoladekake, og spise røre rett ra bakebollen. Jada, jada…Janne fire år, jeg vet! Men det er sant! Gutta og gubben hadde så lyst på sjokoladekake, og fint lite er mer beroligende enn å surre litt rundt på kjøkkenet, kokkelere litt. Og fint lite er mer tilfredsstillende enn å rope så lavt at ingen hører “Hvem vil slikke bollen?”, sånn at ingen svarer, også står man der selv, med kakerøre fra nesa og ned til knærne. Fint øyeblikk!Sjokoladekakerøre er svært undervurdert!

En halvtime oppe ved tjernet sammen med måsagubben. Kaldt i lufta den kvelden, men varmt i sola. Vi skulle egentlig bare handle litt på butikken, men havnet likevel oppe ved tjernet, og ble bare sittende der en halvtimes tid, Trengte å bare være for en liten stund, sitte sammen. Man trenger liksom ikke si stort bestandig, for noen ganger holder det å bare sitte nært, skulder mot skulder i sanda, og se utover vannet. Så er liksom hodet så mye klarere etter en stund, og når hodet er klart har kroppen mer futt. En halvtime ved tjernet, fint øyeblikk.

Den formiddagen jeg tillot meg selv å bare være! I hodet mitt hadde jeg sett for meg en hel liste av oppgaver og gjøremål for dagen. Måtte ditt, og måtte datt. Men så tok jeg en runde med meg selv og tenkte at jeg MPÅTTE faktisk ikke noe som helst. Det var ingen ting som ikkekunne vente. Så da gjorde jeg det. Ingenting! Satt i pysjen, med ugredd hår, og så i veggen helt til jeg duppet av litt. Snakket med bonusmamma på telefonen i halvannen time, byttet sittestilling, fortsatte å glo i veggen og gjøre absolutt ingen ting, helt til kroppen ble rastløs og arbeidslysten trengte seg på. Noen ganger er det are så digg å koble helt ut. Det er i følge gubben egentlig litt urovekkende hvor god jeg er på det å koble ut. Samma det, nydelig øyeblikk!

Og slik gikk uka. Innvendig stress, sorg, jobb, latterkuler, tårer, lukten av løvetann og varm og våt asfalt, gode amtaler, trøstemat, og tur i skogen. Kaffe bak disken til Mona, en tur til Lillestrøm for ny MR av bena, tid med kolleger jeg ikke har sett på mange uker, og tankespinn herfra til evigheten. Jeg er sliten, likevel glad. Uka var fin den, sånn egentlig!

Takk for alle gode meldinger denne uka, alle gode ord, og online-klemmer. Det varmer!

Håper din uke har bydd på fine hverdagsøyeblikk, og at uka som kommer bringer med søt lukt av løvetann, og solvarme solstråler på nesetippen. Vi blogges.