God morgen, og god søndag. Sitter her og krøller kalde tær ned i ullsokker og ulltøfler, og tenker at det ville vært mer bærekraftig om jeg bare kjøpte meg fire sauer, og tvang de til å henge med meg i sofaen. Jeg har pakket meg inn i mjuke klær og varme tepper, gubben har tent opp i peisen, og det er duket for en helt vanlig, passe slækk søndag i måsahuset. Til tross for at dagslyset kommer tidligere om morran nå enn for bare noen uker siden har jeg tent stearinlysene også. Det, sammen med knitringen i peisen gir en god og lun stemning. Følelsen av søndag. Skal ikke kimse av den.

I kjøleskapet står ei sjokoladekake og nærmest roper på meg. Planen er å vente til største poden står opp, men erfaring tilsier at det ikke skjer på en stund enda. Han fyller 22 i dag. Det er spinnvillt faktisk! Tenk at jeg har en 22 åring!!! Får ikke det til å stemme med min egne mentale alder, men fakta er fakta. Fineste Petter`n vår. Så lugn og god, så snill, så kul! Det ga liksom ikke mening i går kveld, da jeg satt å bladde gjennom barnebildene av han, at den bittelille lyse pjokken med det sjenerte blikket, er den mannen på 22. Tenk å ha en så flott bursdagsgutt! Det er fint det!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vårfølelse i Januar. Det hører sjeldenhetene til. Men, da jeg satt i klasserommet torsdag formiddag, og sola skinte gjennom vinduene, og himmelen var så sterkt blå at det nesten gjorde vondt å myse opp på den, da kom vårfølelsen. Og da jeg ruslet hjemover den ettermiddagen, og kjente at sola varmet i ryggen på kåpa, da blei jeg reint våryr, og det midtvinters! Så kom minnene, fra barneår i Lillestrøm, når asfalten ble bar, og vi fikk gå med “små-sko” for første gang, og kastet jakka så fort vi rundet hjørnet og mamma ikke kunne se oss. Jeg tenkte på det når jeg gikk hjemover, at det luktet sol! Det går faktisk an å lukte sola, lukte varmen. Fantastisk følelse! Fint øyeblikk.

Det jobbes fortsatt iherdig med de fire filmene våre Aurskog-Høland rundt. Denne uka har jeg filmet en sekvens på Neverstua, en annerledes arbeidsplass, hvor arbeidsgleden kjennes i det man kommer innenfor dørene. Jeg fikk rusle rund og snakke med de ansatte, ta del i arbeidene, se prosessen fra trestubbe til ferdig produkt. Det er så gøy å få være med på dette prosjektet, for jeg blir kjent med bygda, og bygdefolket på en helt annen måte. Det å få lov å reise rundt, prate med mennesker, treffe folk der folk hører til, oppleve eierskapet de har til sitt, uansett hva det måtte være, det er en opplevelse! Fantastisk fine øyeblikk.

Minsten er ikke helt i form om dagen, og når fremtiden brått blir usikker fordi det kanskje blir behov for forandringer, da er det ikke alltid så enkelt å sortere tankene for en så ung pode. Men han er så flink til å be om hjelp når han trenger akkurat det, å sortere tankene, sette ting i perspektiv. Så vi har gått turer flere kvelder denne uka også, for turer hjelper. Frisk luft, lange skritt, gatelys i kveldsmørket, og skravling. Også letter det litt, selv om vi fremdeles har en vei å gå i forhold til utredning og behandling. Han er ivaretatt, endelig, og det er vi også. Og når man kommer hjem etter slike turer i kveldsmørket, og hodet og humøret til poden er lettere, og vi kan varme kalde hender og føtter foran peisen sammen, da er det gode øyeblikk.

Ukas korteste øyeblikk… Da jeg tok ett minutts stillhet for sjokoladepuddingen som druknet i vaniljesausen. Ok, kanskje ikke et helt minutt da, kanskje nærmere fire sekunder. Men sjokoladepudding med vaniljesaus, en kveld midt i uka!!!! Myh Godhhh!!! Bra øyeblikk! Burde bli fast rutine.

Kjøretur med måsagubben, og endte opp i Sverige. Skulle ikke ha noe spesielt, men handlet en liten ekstra gave til bursdagspoden, fylte opp kurven på badet med såper og sjampo, og jammen med dro ikke gubben kortet da det var salg på jeans som faktisk passet denne skrotten! Så ble det et par nye jeans på a mor, og nye tøysko til våren…eller til bruk så fort det blir bar asfalt. Det beste av alt…god tid, bare rusle rundt, handle litt, og spise lunsj sammen i rolige omgivelser. God mat, god tid, godt selskap. Godt øyeblikk.

De tidlige morgentimene da jeg rusler over skolegården og ser at det er lys inne på C12. Det betyr at Martin er på treningsrommet og trener, og at Kine eller Torunn har satt over kaffen. Det er så godt å komme tidlig på jobb, ha god tid til å sjekke Teams, svare på meldinger, gjøre avtaler, drikke kaffe, og skravle, slarve og le! Lys på kontoret, og vintermørke utenfor, alltid så fine øyeblikk.

Og slik har hverdagsuken kommet og godt. Jeg har ledd litt av poteten som så ut som et hjerte på den ene siden, og som ei rumpe på den andre. Jeg har tørket tårer, og fått varme klemmer. Jeg har tatt imot neste års elever og deres foreldre på åpen kveld. Jeg har kjørt rånerbil gjennom kommunen, vært løvemamma, og sårbar mamma, jeg har vært en venn, og jeg har trengt en venn. Alt dette, og enda mer, øyeblikk på øyeblikk, pakket inn i ei lita uke. Det er fint det.

Og nå skal frokost til flokken mekkes, pakker finnes frem, og kake snart fortæres. Tror jammen det er duket for en god søndag også. Håper din uke har vært god, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Søndag. Statusrapport fra måsahuset: Knitring i peisen, check. Stearinlys som blafrer på bordet, check. Kaffe med fløte og knekkebrød med brunost, check. Fugler og ekorn på fuglebrettet utenfor vinduet, check. Tre poder sover, flere ungdommer sover over etter ungdomsfest i går, rundstykker står i ovnen, eggerøre er mekket, tipper det blir fullt rundt frokostbordet når alle under 22 står opp.

Huset fullt av ungdom. Hvor lenge kommer det til å være sånn? Jeg tenkte på det på fredag. Jeg stod å laget taco til flokken, da en av podene som nesten har vokst opp her, uten at han reint teoretisk er vår, ringte og spurte om det var plass til en til rundt bordet. Det var det selvsagt. Det er det alltid, spesielt til han. Han er jo “vår”, på alle måter som teller. Og plutselig satt de her, firerbanden, og spiste taco, pratet og lo. Alle i arbeidsklær, slitne etter arbeidsdagen, men så ungdommelig barnslig glade for at det var fredag og helg. Og jeg bare rusler rundt de og nyter selskapet og stemninga, og latteren, og håper så inderlig at det skal vare noen år til, selv om alle sparer iherdig til egen bolig, og alle drømmer om å “fløtte for seg sjæl”, ungkarsbuler og alt det der. Men enn så lenge nyter jeg å ha de hjemme, enten de er tre, eller alle fire. Herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg veit at jeg ofte gjentar meg selv med disse øyeblikkene, noen ganger til det kjedsommelige. Men så er det jo akkurat det som er essensen her da, med disse hverdagsøyeblikkene. Nettopp det at de er hverdagslige. Kanskje desto viktigere å notere seg disse små øyeblikkene av akkurat den grunnen. Det er jo hverdagsøyeblikkene som ofte blir en vane og kanskje ikke legges merke til, eller nytes. Morgentimene. De kalde, vakre morgentimene. Noen ganger, når vinterkulda gjør at snøen knitrer under skoene, og det er ferske spor fra elg eller rådyr oppover bakken, da kan jeg ikke annet enn å stoppe opp og bare nyte synet. Så herlig å ta noen sekunder på vei til jobb, skue ut over bakken og skogen, trekke iskald vinterluft inn i nesa, og bare nyte øyeblikket.

Å ha god tid før elevene kommer. Det er fine øyeblikk. Det har blitt noen søvnløse netter denne uka også, litt hjerteflimmer, og da blir morgentimene litt tunge. Det hjelper med noen kvarter ekstra hjemme i stolen, men da er man jo på plass på skolen bare rett før første økt…jeg liker å være tidlig ute. Ta en kaffekopp med andre morgenfugler, svare elever som har sendt melding ila kvelden, natten og morgentimene på Teams, slumre litt på kontoret. Og de nettene søvnen kommer og hjertet ikke hopper i utakt, da er det godt å å ankomme skolegården tidlig. Særlig når en annen morgenfugl har kommet rett før meg og traktet kaffe. Rusle over skolegården i vinterværet, og se at det er lys i kontorvinduene, slå av en prat med Anne Grethe som alltid er kvitrende blid uansett hvor tidlig det er, det er fine øyeblikk det.

Kanskje de beste øyeblikkene i uka…å komme hjem. Det har blitt en del møter etter arbeidstid denne uka, og noen sene kvelder før jeg kommer inn døra hjemme. Da er det så innmari herlig å komme hjem. Når jeg rusler over veien fra postkassa (ingen regninger i den, den dagen), når det lyser i vinduene, ryker fra pipa, og lukter middag i det jeg åpner døra. Det er fine øyeblikk. Uansett hvilke fine mennesker man tilbringer dagen med, uansett hva spennende som skjer på ettermiddagene…hjemme best. Alltid.

Ukas t-skjorte. En av mange t-skjorter jeg fikk i gave til jul. Synes det er så herlig med ting med gøyale tekster, særlig kaffekopper og t-skjorter. Og denne uka måtte kjørte jeg på med grå t-skjorte med passende tekst. Det er så lite, jeg vet det, men jeg digger det. Sånne små øyeblikk. Elevene begynner å bli vant med at undertegnede går rundt med rare tekster på skjorta, og hver gang de spotter en tekst stoppes jeg, de leser, flirer litt med eller av meg, og rusler videre.

En luftetur. Vi skulle egentlig bare på butikken og handle inn maten vi trengte til helgen, men en kort handletur ble til en lengre kjøretur, deretter en spasertur, og til slutt fikk vi handla. Og det ble så bra. En sånn spontan kjøretur hvor vi bare sitter og skravler i et par timer. Ler, prater, hører på radio, stopper langs veien, går ned til et vann eller ei brygge, snakker mens vi rusler. Så går liksom tiden, og plutselig mørkner det, og butikken er ikke like full av folk som stresser lenger, og vi kan handle i ro og mak. Spontane turer til ulike steder, fine øyeblikk.

Planlegging av en ny liten filmjobb. Frivillig sentralen ønsker små reklamesnutter som viser arbeidet de driver med, og jeg og Lars har fått i oppgave å snekre sammen noen manus, og stå for små intervjuer foran kamera. Mitt bidrag til frivilligheten dette året, fint å kunne gi noe i en tid hvor så så mye handler mest om å få. Denne uka møttes vi på Frivilligsentralen etter arbeidstid til idemyldring, og jeg har skikkelig trua på at dette blir veldig bra. Fine øyeblikk.

Når man bare ikke orker (eller gidder) å lage middag, og gubben som er like giddalaus, men desto mer sulten, klinker inn en bestilling på pizzasjappa. Ingen vane akkurat, men fytti så deilig det er å få en pizza levert på døra enkelte kvelder. Ingen kokkelering, ingen oppvask, bare masse mettende kalorier, akkurat nok til å mette sultne mager, og enda få et par stykker til overs som restemat i kjøleskapet. Det er rein lykke på en hverdag, og definitivt fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg har meldt meg på fagskole, og er straks klar for litt flere studiepoeng. Gleder meg til å lære mer om barn og unges psykiske helse. Jeg har spist salat fra kantina, og kasta i meg en hel plate melkesjokolade fra Kiwi. Jeg har henta pakke på posten med myk og herlig genser, og sendt tilbake ei olabukse som var deprimerende trang… Jeg har fyrt i peisen og rulla nesten naken i snøen. Jeg har fryst og jeg har svetta, ledd og vært sur, sovi og ikke sovi. Livet, sånn livet er. Helt vanlig, behagelig kjedelig, og veldig, veldig fint. Håper uka som gikk bød deg på gode øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær grei med seg selv, det fortjener du. God søndag, vi blogges.

Søndag igjen. Den tredje dette året, og ting er som før. Gammel “dame” vond å vende, eller noe sånt, for her i måsahuset er alt som det pleier en søndagsmorgen. Stearinlysene blafrer rundt omkring i stua, et forøk på å gjøre morgenen litt lys da det utenfor vinduene akkurat nå ser ut til å bli en sånn dag hvor dagslyset liksom aldri helt kommer. Utenfor kjøkkenvinduet er det stor trafikk, for gubben har lagt en haug nøtter på fuglebrettet, og er dermed blitt en sånn moderne Snehvit som tiltrekker seg skogens smådyr, og serverer frokost. Kvitringen fra brettet høres helt inn i stua, faktisk. Koselig lyd.

På rommene sover poder, og vil antagelig gjøre det i mange timer til. Jeg elsker søndagsmorninger. Rolige timer under et pledd foran peisen, siste rest av julete fra Mona i den store koppen, og rykende ferskt rundstykke med smør og brunost.

Planer for dagen innefatter de fire siste kapitlene i ei bok, forberedelser til filming den kommende uka, baking av matpakkebrød, bretting av en i overkant stor kleshaug, og rydding av diverse roteskuffer som nå rommer alt som engang var kjekt å ha, men som nå bare er søppel, og som antagelig var det den gangen vi kalte det “kjekt å ha” også. Med andre ord, en helt vanlig søndag i en helt vanlig hverdagsuke. Fint lite glam og fest, bare…. normalt. Normal er fint nok!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Litt fest har det faktisk blitt denne uka. Fredagen samlet noen kolleger fra de ulike avdelingene seg hos en kollega på Aurskog. Først pizza i latterlig lystig selskap, og så videre ut for å skravle og danse sammen med enda flere kolleger i Lillestrøm. Litt utradisjonell lønningspils, men fantastisk moro. For en gjeng! Det er så herlig å være med folk som gir energi. For meg er egentlig fredagene litt hellig. Jeg trives med å rusle hjem etter jobb, innta helgeuniformen bestående av pysj i BH-fri sone, og vare sitte hjemme og nyte at det er helg. Men innimellom er det jammen godt å være ute også, danse, le, skravle, slappe av med mennesker som gir herlig energi. Litt kjipt å innse midt under festen at man er eldst i flokken, og mest sannsynlig den folk anser som ei litt snerpete  skrellkolje med brodder under danseskoa, og den som trenger lesebriller for å se menyen, men noen må jo ta den rollen også. Dessuten har gamle folk unger som er gamle nok til å hente mora på byen! Aldersbonus! Uansett, herlig øyeblikk.

Søvnløse netter er kjipe, men har dessverre blitt en del av livet. Noen uker er gode, med mange netter i strekk med søvn, andre uker er det mange våkenetter rad. Så handler det om å utnytte slike netter da, bruke de til noe. Jeg ligger så lenge som mulig i senga, prøver å slappe av, men noen ganger er det helt fint å stå grytidlig opp, og gjøre noe fornuftig. En dag denne uka hadde jeg stekt en raus porsjon grove vafler før frokost, og tadaaa…plutselig god start på dagen. Huset lukter vaffel når podene står opp, matpakkene blir fulle av godsaker, og alle forlater huset med masse digg i mette mager. Gov vaffel med masse syltetøy og brunost før jobb, godt øyeblikk.

Koppen jeg fikk til jul av Mona. Det er altså en sånn treffende mandagskopp! Elsker den, perfekt tilskudd i samlinga. Og det er egentlig ikke mer å si om den saken, annet enn at den koppen, med sin svært så treffende, dog upassende tekst, gjør humøret mitt så mye bedre! Digger det.

Endelig på treningsrommet igjen. Det var litt for lenge siden, ihvertfall siden det ble en skikkelig økt. Men denne uka klarte jeg ikke å komme på noen unnskyldninger for å la være, og tro meg, jeg prøvde virkelig. For den dørstokk mila er lang altså, og kneika tilsvarende høy, når det gjelder å frivillig gå inn for å løfte tungt og å svette. Men så er det denne kvinnfolk gjengen på C12 da, som pusher og lokker, også blir man med, for det er i det minste sosialt…som om vi ikke får skravla nok i løpet av arbeidsdagen liksom… Uansett. Det ble en god økt rett etter arbeidsdagen, på gymmen i kjelleren under kontoret, sammen med Tine, Line (Line kunne ikke være med for hun hadde ikke lyst), og Miriam. Svette, latter, og møre muskler. Fine øyeblikk.

Vaffeldag. Hvorfor ikke liksom. En elev har gått rundt og fantasert om vafler på skolen i flere uker, og en dag denne uka tenkte jeg bare…tja, vi kjører på. Så da ble det vaffel-stand i gangen da. Seks klasser, rundt 250 vafler…lett. Stekte til kjakan var rød og magene var mette. Det skaper litt stemning da, når vaffelpressa går midt i ei økt, og elevene får ei lita spisepause. Sosialt…mat er stemning! Så kom det plutselig elever fra andre avdelinger også, fordi lukta spredte seg…koselig. Skravlings. syltetøy og mat i hjerteform, fine øyeblikk.

Og der var du uka. Som forventet, helt hverdagslig. Hverdagslig god. Jeg har hatt lange gåturer og gode samtaler med en pode som trenger å få sortert tankene, Jeg har hatt samtaler med elever, både faglig og sosialt. Jeg har sklidd på isen, ødelagt en sko, sett gubben fikse skoen med rutelim, som en vaskekte Reodor Felgen. Jeg har flira av elevenes lille friminutts-date med kopimaskinen i korridoren, da de dekorerte veggene med dårlig humor. Jeg har drukket vann og vin, sovet på sofaen, hatt tunge våkenetter hvor tankeverna går og samvittigheten stikker på alt og alle der jeg kjenner jeg ikke strekker til. Og jeg har tatt vare på meg selv ved å omgi meg med fine folk, og å senke skuldrene helt. Evig takknemlig for folka i hverdagen, takknemlig for hverdagen.

Og nå ble planene for søndagen endret, for minsten vil ha med mor og far på kino. Måsagubben klinket inn tre billetter, så da blir det tur. Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, og en herlig ny uke. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Så skulle det se ut til at søndagene så langt dette året ikke fortoner seg særlig annerledes enn fjorårets. Det knitrer i peisen, som i fjor. Jeg sitter godt pakka inn i den samme, røde, flanell-pysjen, under det samme gule teppet, i det samme sofahjørnet. Knekkebrødet er bytta ut med havregrøt, men bare fordi det plutselig var tomt for brunost.

Samme kopp, samme te….hvorfor bryte rutiner man trives med?

Etter ei jul og romjul tilbragt på sofaen med sykdom var det hardt å starte arbeidsuka på en mandag. Ingen myk start akkurat, men fint likevel. Mandag morgen går derfor inn i historiebøkene som et av årets første fine øyeblikk. Først ruslet jeg over nysnøen i skolegården, skled rett på rattata fordi det var holke under snøteppet…Så var det  kontoret som sakte men sikkert fyltes opp mandag morgen, kolleger som henger fra seg skjerf og jakker på knaggene, fyller kaffekoppen, ønsker godt nyttår, også går skravla. Latter og fjas. Så godt å se alle igjen. Fint øyeblikk.

Bildet en kollega tok og sendte til gruppeschatten til oss på kontoret var relativt beskrivende for mandagen. Det var gøy å se folk igjen, gøy at latteren satt løst, gøy å være tilbake på jobb

Kjærestedagen. Det er jo sånne dager man feirer når man er 16, men glemmer når man er 46…helt til man skroller litt på internettet om kvelden og det dukker opp slike minner på Facebook. Så da kom vi på det da, når det dukket opp på face, at vi akkurat den kvelden hadde vært kjærester i akkurat 25 år. Også ble vi sittende å mimre da, vi to gamlingene, mens de nesten voksne unga surret med sitt rundt oss. Så mye som er annerledes, også så mye som er liket. Også ble vi enige om hvor heldige man er som ikke kan se eller spå fremtiden, for det er best å ikke vite, og heller leve skikkelig hver dag. 25 år som to, lenger enn halve livet. Godt øyeblikk.

Snømåkekvelden. Det har jo lissom bare ikke slutta å snø denne uka. Og vil man komme opp oppkjørselen og ut på veien, da må det måkes. Og ingen av oss var vel sånn veldig gira på å måke snø fredag kveld, etter middagen, men så dro bare minstepoden på seg ytterklærne, og gikk ut med ungdommelig pågangsmot. Så da fulgte gubben og jeg etter, utstyrt med votter og toppluer, og så gikk vi der ute da, og synes ikke det var så ille å ha svær gårdsplass alikevel. For nysnøen var av type lett pudder, og med tre går det mye raskere enn med en, og det til tross for en og annen snøballkamp, god gammeldags dynking av typen “svakeste taper”, og et par skravlepauser. Så ble hele skiten en koselig familiestund, og øyeblikket ble ganske så fint.

Og følelsen som følger med å ha virkelig brukt noen muskler på å måke en svær gårdsplass…den er også fine øyeblikk. Komme inn til varmen fra knitrende ved i peisen, skifte ut av våte sokker og votter, pakke seg inn i mjuke klær, og bare nyte resten av kvelden, og vite at det var helg. Ganske så nydelig øyeblikk det også.

De korte, og desverre svært få øyeblikkene selvinnsikten kommer. Altså, jeg skulle låse døra, og gå på jobb. Snøen lavet, og kuldegradene var mange, og nøkkelen satte seg fast i låsen en halv vridning mot venstre. Så da stod jeg der da, men et helt knippe nøkler og kopierings-kort fra fylkeskommunen sittende dønn fast i døra, og der ble jeg stående. Fikk ikke vridd den ene eller andre veien, og jeg gjorde slik jeg alltid gjør når det er noe jeg ikke fikser, ringte gubben…som var på jobb, ca 5 mil unna….for det er jo fornuftig… Og gubben er som gubben alltid er da, rolig som skjæra på tunet. Og det ordna seg jo, etter noen kraftsalver av noen bannekuler, litt sparking i døra, og litt brøling… Også går jeg av meg frustrasjonen, på vei til jobb, med nøkler i lomma og låst dør bak meg, også kicker selvinnsikten inn, sent men godt. Det er greie øyeblikk det også, når skuldrene endelig blir lavere…

Den morran gubben, som egentlig vil være litt sånn manne-mann av typen macho, gikk ut for å måke vei over plenen, fra buskene til fuglebrettet, sånn at ekornene slapp å gå gjennom djup snø for å komme til ferdig dekket frokost buffet…. Jeg stod i kjøkkenvinduet og flira. Det er manne.mannen sin det. Men det funka, for trafikken ute på det fuglebrettet er så heftig at man lett kan bli sittende ved vinduet i flere timer og bare titte på nøtteskrike, kjøttmeis, dompap, ekorn og rådyr som forsyner seg av frømat, brødmat og meiseboller. Sånne øyeblikk, hvor livet ute bare leves, og jeg kan være passiv tilskuer inne i varmen. Fine!

Nystekte grove baugetter til frokost. Fredag kveld satte jeg en klissete deig til kaldheving i kjøleskapet, og lørdag morgen stekte jeg to lange baugetter som var mer enn nok til både frokost og lunsj. Det er noe med nystekt gjærbakst altså, blir aldri lei! Samler familien gjør det også, for så fort lukta sprer seg i huset kryper podene frem fra sine hjørner av huset, og kommer ned til frokost. Fine øyeblikk!

Og slik fortonet hverdagsuka seg. Den første hverdagsuka av 2023. Ingen dårlig start i det hele tatt. Det har vært travelt. Ungdommer som trenger en prat, trenger å gråte, trenger å ventilere. Jula er ikke like enkel for alle, det gjør oppstarten på skolen ekstra travel for oss som jobber med følsomme tenåringer. Jeg har vært samtalepartner, kokk og snørydder. Jeg har røket på en marsipangris på halv pris til tross for at jeg prøvde å styre unna….viljestyrken ble ikke umiddelbart bedre på nyåret. Jeg har kokkelert svære middager, og bestilt pizza fra sjappa nederst i gågata. Jeg har lest fagbøker og kioskromaner, spilt gitar og sunget surt. Søndagens skal brukes til det kroppen og hodet trenger. Hvile. Mandagen kommer fort nok…

Håper uken din var god, og at uka som står foran oss byr deg på fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det blir enda en litt annerledes søndagsblogg. Juleuka gikk med til horisontalt sideleie på sofa og i seng, ispedd hostekuler, hodepine og feber. Hele uka. Oppi det hele forsvant smak og luktesans, derfor er et helt lager julesnop lagt på vent til smaksløkene er i vigør igjen. Romjulen ble derfor en rolig affære, slik planen var, men av helt andre årsaker. Formen er, om ikke helt på topp, stigende, og i morgen er det jobb igjen. Energien skal derfor hentes i de små øyeblikkene resten av dagen, og ikke skrives bort nå på morgenkvisten.

Når man har tid til å stirre i taket har man tid til å tenke. Virkelig tid. Jeg tenker at 2022 var godt. Jeg har en jobb jeg stortrives i, kolleger som er like mye fortrolige venner som de er mennesker jeg arbeider med. Jeg har gode venner, familie, og akkurat nok av det jeg trenger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Likevel har året bydd på utfordringer også. To av podene befant seg plutselig i høst i arbeidssøker-situasjonen, da firmaet de jobber i skulle avvikles. Det ble tøft for podene, som til tross for at de er trygge, fine, unge menn, også trives aller best når ting er forutsigbart. Det ble noen pep-talker, og noen lange turer rundt i bygda i kveldsmørket, for å snakke, resonere, sette ting i perspektiv. De vokser på dette, det er jeg sikker på, og ting falt mer eller mindre på plass for begge før året var omme.

Det er ikke alltid så enkelt å være ung. Jeg merker det på mine egne poder, og på ungdommene jeg omgåes på skolen. Samtalene i år har vært mange, lange, og noe ganger såre. Samfunnet endres, vi voksne endres, forventingene til neste generasjon er mange og store. Verden går ikke fra verken oss eller ungene våre, gi de tid til å lære, og tid til å bare være!

Det siste skal jeg gjøre selv også, nå i 2023. Jeg skal være! For 2022 har lært meg det også… Det står ikke rader av folk og applauderer eller takker deg om du gir til du er helt på felgen. Man må passe på seg selv. Jeg skal gjøre nettopp det. I fare for å høres kynisk ut…jeg skal takke nei til ting jeg ikke har spesielt lyst til, jeg skal si nei til å jobbe gratis, jeg skal ha overskudd til det som gir meg energi. Overskudd til ungdommen, både mine og andres. Overskudd til vin med jentene en fredag kveld, overskudd til trening og turer. Enda mer glede.

Ja takk til både salat og sjokolade. Ja takk til solbrent nesetipp og regndråper som faller på den store rosa paraplyen. Ja takk til turer på fjellet, og til svømming i iskaldt isbre-vann. Ja takk til musikk på full guffe, livlige samtaler med alle fem i måsahuset rundt middagsbordet, dårlige vitser og latterkramper på kontoret. Ja takk til alle disse små øyeblikkene som til sammen blir gode hverdager, uker, måneder, og til slutt år.

Tusen takk for følget i 2022, takk til alle som sender en melding, legger igjen en kommentar, alle som leser. Jeg ønsker deg et godt nytt år, stappfullt av gode små øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det blir en annerledes søndagsblogg denne gangen. En litt kortere versjon enn den vanlige ukas små øyeblikk. Hvorfor? To ting. Skrotten er sliten. Jeg vil bare nyte morgenen, ikke skrive. Forkjølelsen sitter i. Er ikke dårlig, men mange uker med pjusk har gjort kroppen sliten, og nå som julaften er over skal det hviles, så godt som resten av romjulen.

Uka har fortonet seg slik uka før jul ofte gjør. Travel, og god. Spekket med små øyeblikk, ting vi har glemt på lista, handleturer, lukten av granbar, tente stearinlys, julelunsjer, marsipangriser, klemmer og julekort, og gode ønsker for juledagene. Jeg sitter med en følelse av takknemmelighet. Ting er vanskeligere i år for mange, for oss også. Likevel er vi så heldige å være godt etablert, snart er huset nedbetalt, vi er varme, tørre, reine og mette, alle vi fem i måsahuset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjøleskapet er fult av mat, bak uthuset ligger stabler med ved, juletreet glitrer, gavene under treet var flotte, og tre snart voksne poder har krøpet opp i sofakroken med oss to gamlingene flere kveder på rad for å se julefilmer vi har sett hundre ganger før, drikke gløgg, og spise kransekake så seig at det gjør vondt i kjeven på slutten av kvelden. Tradisjoner følges.

Julestrømpene var fulle av snop og lego, for sånt blir man visstnok i følge avkommet aldri for gammel til. På juletreet henger bilder av de som ikke finnes blandt oss lenger, og i på julekvelden tente vi lys for alle vi savner. Stearinlysene tennes til frokost, og slukkes ikke før sistemann legger seg om kvelden. Vi holder fast på at det er julenissen som fyller opp både strømpene og plassen under juletreet, og i år foreslo podene selv å legge seg tidlig lille julaften, slik at nissen slapp å drøye så lenge før han kom, slik at “han” også kunne legge seg tidlig.

Frokostene er seine og lange, og metter magen helt til middag.

Akkurat nå er det godt at butikkene er stengt. Det er for sent å komme på noe vi kanskje kunne komme til å trenge, for sannheten er at vi ikke trenger noen ting. Vi har mer enn nok, og ingen har dårlig samvittighet for å subbe rundt i tjukke ullsokker og pysjbukser hele dagen.

Vi lufter skrottene og hodene med små turer rundt i snøen og kulda, titter inn i andres stuer gjennom vinduene mens vi går, ser hvor koselig det ser ut med stjerner i vinduene, og lysene fra juletrærne i stuene, også skynder vi oss hjem igjen, for å kose oss videre med å gjøre akkurat det vi vil, om det så betyr å ikke gjøre noe. Juleferie!

Jeg har hatt tre travle dager på jobb, resten av uka fri. Jeg har steppet inn som vikar, stresset fra en samtale til en annen, og jeg har klemt mange ungdomskinn da de hastet ut døren, småløp ut av skolegården, og ropte “Goood jul!!”

Jeg har spist julelunsj med gode kolleger, hørt lærerbandet og Øyvind synge jula inn i aulaen, fått gavedryss på pulten av gode kolleger og verdens snilleste hemmelige nissevenn. Jeg har høstet julekort fra postkassa annenhver dag, fått morgenlevering og fersk bakst på døra lenge før sola stod opp, bakt krumkaker som er gjemt for snopsjuke karer i alle aldre, sklidd på isen, intervjuet fantastisk gode Morten om Julehjelpen, levert julegaver, sklidd enda mer på isen, stekt flere medisterkaker enn vi kommer til å spise i julen.

Jeg har vært på kirkegården og tent lys for mamma og de andre vi gjerne skulle hatt med oss enda, ruslet langs Glomma og sett iskald tåke flyte over vannet i tidlige morgentimer, og pakket inn de aller siste gavene som kom på døra bare timer før julekvelden.

Og nå er det jul. Sånn jul som vi liker. Pappa og bonusmamma var sammen med oss på julekvelden, god mat, gode samtaler, masse pakker og masse latter.  Senere i dag kommer svigerfar til middag. Men akkurat nå skal ferske rundstykker ut av ovnen, måsagubben skal dekke bordet, og så fort podene våkner og kryper ut av hulene sine skal vi spise frokost sammen.

Resten av uka skal vi spise julesnop, bake litt, fyre i peisen, se julefilmer, jobbe litt med filmprosjektet, lese bøker, gjemme oss under pleddet og sove middag midt på dagen. Romjulen er til for å nytes, og akkurat det er vi veldig gode på.

Jeg takker deg som titter innom for bloggfølget i år. Jeg håper du finner litt glede i julen, enten du er alene, eller sammen med mange. Jeg håper øyeblikkene finner deg, og jeg håper du er god mot deg selv. Det fortjener du. Riktig god jul.

God morgen, god søndag, og riktig fin 4. advent til deg og dine. Håper du har det fint. Håper uka har bydd deg på gode øyeblikk, og at du gleder deg til noe med julen. Det er morgen i måsahuset. Hverdagsmorgen, på en helgedag. Vanedyret sitter som alltid godt tulla inn i flanell fra topp til tå, under et tjukt teppe, djupt nede i stolen, og nyter knitringa fra peisen, og rykende varm te i diger kopp. Jula kan bare komme, selv om ikke alle kakeboksene er fulle, selv om ikke alle gulv skinner, og selv og det ligger tynne støvlag på synlige flater.

Jeg orker ikke stresse, gidder ikke, jul blir det uansett. (dessuten er det aldri skinnende reint i måsahuset uansett!)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Smultringer har jeg da, i bøtter og spann, men så er det av erfaring smultringer og krumkaker det går mest av her hjemme og. Sistnevnte kakesort kan jeg nesten ikke steke før vi skal spise desserten på julaften, ellers forsvinner de! Gubben og unga er krumkakomane…

Det med smultringene var litt sånn hell i uhell. Det er jo litt tidkrevende, og jeg hadde ikke helt klart å plotte en tid for koking, men så våknet vi en morra til frosset vann i måsahuset. Litt småpanikk da vi etter et par timer med intens oppvarming av kjelleren fremdeles ikke hadde vann, og jeg kjente liksom panikken stige med tanken på sprekte rør og ei feit rørlegger- regning når i jula. Men så ringte vi kommunene som sendte ut en knakandes blid arbeidskar, og han snuste seg frem til en kum uten lokk lenger borti veien, en forglemmelse av andre kommuneansatte fra et par uker tilbake. Han fyrte opp varmen i kummen, og en halvtime senere var vannet på i måsahuset igjen, men fordi det måtte stå og renne noen timer, ble det hjemmekontor den dagen. Og enkel forskning viser at hjemmekontor lar seg kombinere med koking av smultringer, så nå er fryseren full av små godsaker med trange hull i midten. Kort historie ble lang, der altså, men smultringer til jul er fine øyeblikk!

Jeg kokte smultringer mandag og, men da ble det ikke med noen hjem. De ble sendt ut døra på skolen med et knippe kolleger i stedet. For på mandag, etter jobb, samlet alle på avdelingen seg på skolekjøkkenet til et julekoldtbord, i anledning kollega Marte sin siste arbeidsuke hos oss, før hun flytter hjem til Tønsberg, og ny jobb i Sandefjord. Etter mat, og skravling, og mimring og latter, brettet vi opp armene og kokte smultringer og stekte flatbrød, en tradisjon vi har hatt i mange år. Så koselig å samles også etter jobb, og gjøre noe litt annet enn å snakke om elevene våre. Herlig øyeblikk.

Det har kommet noen julekort i posten denne uka, og det gledes! Det er så herlig når snora under trappa fylles opp av kort med håndskrevne hilsninger, og kortet jeg fikk av Anne denne uka har fått hedersplassen midt på snora. Skikkelig flott hjemmelaget kort, med koselige ord, og nå stopper jeg opp for å studere det litt, og lese det om igjen, hver gang jeg rusler forbi det. Tusen takk for fantastisk nydelig kort, Anne! Nydelig øyeblikk.

Også julegaven fra Heidi da! JA, jeg fikk lov å åpne den før jul. Jeg lo!!! Høyt og lenge! For i pakka lå intet mindre enn tidenes feteste genser og matchende lue. For en selvutnevnt ostepop-entusiast som meg er jo dette selve symbolet på vakker uniform! Ser litt for meg at dette antrekket burde pryde denne skrotten under høytider og festligheter også. Hvem trenger vel bunad når man har ostepop-genser! For en lykke!!! Fantastisk gøyalt øyeblikk!

Vi har pyntet juletreet. Etter mye mas og gnag fra podene kom buska opp i stua, og fikk både pynt og lys samme kvelden. Og det er jo koselig da, når kveldsmørket kommer, å skru på juletrelysene og bare nyte stemningen det gir i stua. Lukter godt gjør det også har jeg hørt, så nå gleder jeg meg til nesa er tom for gørr og luktesansen kommer tilbake, slik at jeg også kan sitte i stua og sniffe litt gran.

Snøen- Til vrede for mange, måsagubben med måke-angst især, men også til glede. Det holder nå da, etter snøfallet i går ligger buskene tunge langs bakken. Men vakkert er det! Og ikke varer det eller, så den kan like gjerne nytes mens den kan. Forrige dagen, da jeg var på vei til jobb, snudde jeg meg i innkjørselen for å vinke til poden som stod i vinduet i gangen, også kom julestemninga kasta over meg, bare på grunn av snøen. Og litt på grunn av den rødmalte veggen og stjerna i vinduet da. Men snøen er herlig, alt ser liksom reint ut. Mørk himmel, lysende måne, lys i vinduene, og mjukt snøfall, fine øyeblikk!

Den hemmelige nissevennen min på kontoret er av den rause typen, og hver gang det ligger en liten nissegave på pulten varer den lenge. Eller, den hadde gjort det da, og ikke de andre på kontoret var like konstant snopsjuke som meg. Jeg tror jeg har klart å plotte så godt som alle sin hemmelige nissevenn, for ikke alle evner å være spesielt diskret, men min er jeg fortsatt usikker på. Jeg har to muligheter igjen…Uansett, nissestreker, og nissevenner, gøyale øyeblikk i arbeidshverdagene.

Kransen til døra er endelig klar, og hengt opp.  Planen var en skikkelig grankrans som oste jul, men så ble det ikke slik. For granbarene stakk igjennom vottene, og jeg ble sur som en muggen drittunge, og istedet for å hisse meg unødvendig mye opp knakk jeg kvister av bjørka og syrintreet istedet, og bandt krans av den. Så nå har jeg vinterkrans på døra, istedet for julekrans, men det funker lell! Varer lenger gjør den også, bærekraftig og greier! Litt pønt på inngangsdøra, fint øyeblikk.

Også julepakken i posten fra Marianne. My God!!!! Alt av det beste. Sjokolade, bøker jeg ikke har lest, og en hel drøss med t-skjorter med morsomme tekster. Jeg er i himmelen!!! Nå gjenstår det bare å velge hvem jeg skal bruke først, og når. Valgets kval, rein luksus. Bortskjemt, det er det denne kjerringa er!!! Tuuusen takk for koselig gave, og enda koseligere julekort, Marianne!!!

Og slik gikk uka. Mørkt når man drar hjemmefra, og mørkt når man kommer hjem igjen, men lys inne. Masse herlig lys inne. Kosekveld med gode venner. Gløgg og pepperkaker, salat i kantina, og sjokolade på pulten. Latter og fjas, litt sofatjeneste, og litt snøballkrig. Fritime, og vikar-økter. Gitarspilling i alle rom, julesanger på Spotify, julefilmer på TV, og en god prat med Tante Mariann på telefonen. Hverdag, på Desember-vis, og masse, masse fine små øyeblikk. Håper uka som gikk var god mot deg, og at de siste dagene frem mot jul gir jeg fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det er du vert. Vi blogges.

God morgen og god søndag. Tredje søndagen i advent, det er som om ukene bare flyr forbi. Heldigvis er juleforberedelsene så godt som ferdige, det mangles bare litt småkaker og slike ting som er kos, men ikke kjempeviktig. Ikke veit jeg helt når jeg skal få tia til baksten eller, for det ser ut til at dagene går i ett for tia, men noe søtt skal opp i de kakeboksene, okke som. Pepperkakene vi bakte denne uka, podene og jeg, de er allerede spist opp.

Det er noe rart med pepperkaker. Brune, kjedelige, men så fort de får et tjukt lass melis og blir overdekket av enorme mengder nonstop er de som dop for podene, og de slutter ikke å snoke før kakeboksene er tomme. Mye tyder på at vi må kjøre ei runde til med pepperkaker før julekvelden. Selv om det er tomt var pepperkakebakst et fint øyeblikk. Tradisjoner, latter, og lukten av jul. Stemning!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke så verst stemning akkurat nå eller. Søndagsmorgen er et fint konsept. Det knitrer som vanlig i peisen, og det er akkurat så kaldt ute at det rimer på utsiden av kjøkkenvinduet. Blir jo reint magisk stemning av slik. Stjerne og adventsstake bak hvite gardiner, og fuglebrettet rett utenfor hvor kjøttmeis og dompapen gjør jeg store for å holde varmen mens de høgger innpå med svære mengder solsikkefrø. I koppen er det jule-te, smaker som gløgg, og kroppen er pakket inn i mjuk flanell og ull. Livet er godt.

I skrivende stund skulle jeg egentlig ha sittet på post ute i skauen, sammen med en skokk jegere, og ventet på en biff i form av rådyr som vandret forbi, men fordi skrotten ikke er helt feber-fri utgikk akkurat de planene. Jeg slapper av hjemme i stedet.

Natt til fredag var slitsom. Nesa sluttet ikke å renne, halsen var sår, og feberen gjorde senga våt og ukomfortabel. Søvnløs…. burde nok ha blitt hjemme den dagen, men jeg hadde et par elevsaker jeg ikke ville utsette, så jeg kledde godt på meg, og ruslet bort på jobb, i nysnøen, før fugger`n feis. Og selv om kroppen var sliten var det så vakkert i skolegården så tidlig på morningen, at jeg bare ble stående ute å ta inn alt det vakre. Mørkeblå himmel, fullmånen som hang lavt over bygget, nysnø so dekket skolegården, og lys i grana som pryder inngangspartiet. Herlig øyeblikk.

Godt gammeldags juleverksted med elevene på vg 1 og vg 2. Onsdagen fylte vi klasserommene med kreativitet. En salig blanding av formingsmateriell, blide elever med julepysj og nisseluer, og grøt med kanel og sukker så langt øyet kunne se. Hvem sier vel at tenåringer er for gamle til å leke seg med glitter, lim og papir? Det er så koselig med sånne annerledes-dager, og selv om vi dytter inn en hel haug med kompetansemål, kjennes det ikke ut som skole, bare kos.. Viktig for ungdommene, viktig for de ansatte. Og jeg fikk gaver da dagen gikk mot slutten. Så nå står en snømann og ei grønn kongle i potte på skrivebordet mitt, og skaper enda mer julestemning på et allerede overpyntet kontor. Fine øyeblikk.

Fredag kvelden. Feber`n fra natta før inntok skrotten igjen, og selvmedlidenheten nådde nye høyder. Det er jo bare noen uker siden omgangssyka, så, så jeg tenkte det var lenge til neste runde med sofatjeneste. Den gang ei. Feber, sår hals, vondt i brystet…føkk my life lissom! Men, så fyrer gubben i peisen, jeg sovner på sofaen, i pysj, under et varmeteppe, og våkner et par timer senere til lys som brenner på bordet, og en pode som kommer hjem fra harry-tur med sjokolade. Og i de timene paraceten gjorde jobben var det ikke verdens undergang å litte i stabilt sideleie på sofaen heller. Sånn akkurat passe fint øyeblikk, faktisk.

Kvelder foran peisen. Sitte der og kjenne at varmen sprer seg i kroppen, drikke gløgg, lese mange kapitler i boka, og høre julemusikk fra radioen på kjøkkenbenken. Det er så lite, men sånne stunder gir så mye. Rusle en runde ute i kulda og kveldsmørket, for så å nyte en time foran varmen. Avslappende, herlige øyeblikk.

En ettermiddag med skribling på julekort. Nå er de skrevet, til uka blir de sendt, eller gitt bort. Det tok litt tid, å skrive noe personlig til alle, bare bittelitt mer en god jul og godt nyttår, men det er så verdt det. Jeg koser meg sånn med det, det å sende noen varme tanker til folk jeg bryr meg om. Julekort er noe av det beste med hele jula, både å gi, og å motta.

Da alle tre podene hoppet inn i finstasen for å gjøre seg klare til julebord i går kveld. Jeg satt i hjørnet mitt i sofaen og tittet på dem. De strøk skjorter, pusset sølvet som skulle i vest-lomma, knøyt slips, og skravla i munnen på hverandre. Brødre og kompiser. Jeg prøvde å ta et bilde av dem alle sammen, men enkel forskning viser at selv om alderen tilsier noe annet, blir gutter aldri gamle nok til å posere som normale individer på samme bilde. Samme kan det være, gromme er de uansett. Herlige øyeblikk.

Og slik var uka. frisk og skrall, mørk og lys, latter og fjas… En salig blanding av havregrøt og marsipangriser, roser i kinna etter kulda ute, og roser i kinna etter varmen fra peisen inne. Jeg har flira så masse av historiene fra julebordet forrige uke, særlig videoen av gjengen på kontoret som hadde blåsekonsert foran kollegene…jeg hadde seriøst ikke trodd at det låt SÅ gæli!

Nå skal skrotten hvile seg noen stunder til, før matpakkebrød skal bakes, og tre store deiger til smultring koking i morgen skal settes. Tror jammen meg det blir en fin adventssøndag! Håper uka di gav deg fine stunder, og at uken som kommer byr på fine små øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, god søndag! Jeg har runda livet denne uka, ting får ikke blitt bedre, kvelder jeg nå fra det bare stå til! Neida…men joda! Har du noen gang fått en sang dedikert til deg og bare deg? Sunget av en staselig kar med heftig bart og sjarmerende glimt i øyet??OG med eget keyboard??? Det har jeg!!! Så takk for meg, nå kan jeg dø lykkelig.

Litt bakgrunns historikk i korte drag er på sin plass. På skolen finnes et lærerband. En gruppe sammensatt av herlige mennesker med en felles genuin interesse for musikk og sang, samlet fra skolens ulike avdelinger. (Det ligger jo litt i navnet) De øver, rocker, speller og synger, og gjør ikke bare festdagene, men også den vanligste midttime på skolen til noe annerledes, feststemt og gøy. Også har du meg da, tidvis lam i lillehjernen med en sporadisk trang til å fleipe med alt og alle, og under en tale for en jubilant tidligere i år kom jeg til skade for å tulle med akkurat lærerbandet. Fredag var det julebord på skolen… Og da gode, rause kollega Øyvind entret scenen med nyanskaffet keyboard dro han igang en solofremføring av Vikingaranas number one hit, “Leende guldbruna øgon”, dedikert til undertegnede. Og dermed var stemninga for kvelden satt! Fantastisk. Og fordi jeg ble så rørt, velger jeg å se bort fra intro-talen til sangen, der han fortalte at lærerbandet nå har eget dart-spill, med bilde av meg på dart-skiva…såpass får det væra! Og da skjønner du sikkert at det var stemning på julebordet, og at det florerte av gode øyeblikk den kvelden. Høydepunktet var likevel sangen fra Øyvind!

Akkurat nå er også et godt øyeblikk. Det holder lenge med kun en fest i uka, for å si det sånn. Vanedyret er tilbake under det gule teppet i sofakroken. Det knitrer i peisen, skinner i julestjernene i vinduene, og kaffekoppen er akkurat passe varm. Søndagsmorgener på sitt beste, og i dag brenner det to lys fra en litt provisorisk adventsstake oppe på skjenken. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Torsdag! Den morran jeg gikk rett ned i knestående da jeg kom på kontoret om morran. Da jeg ruslet over skolegården registrerte jeg at jeg var førstemann på plass, så jeg låste opp døra til c12, og skrudde på lyste, klar for å sette på kaffen! Men da lystet skrur seg på får jeg set at rommet er STAPPET til randen av gammal julepynt,. Det finnes ikke så mye som en kvadratmeter som ikke er pynta med lys, glitter, julekuler, engler, bjeller og nisser. Det er som om noen har spydd opp jula, og reist igjen. Totalt kaos, fantastisk smakløst, fryktelig stygt, og så morsomt at jeg ler enda! Juleduker, nisseluer, plastikktrær…. Det viser seg at det er ledergruppa på skolen som har tatt på seg å pynte kontoret til Helse og Oppvekst avdelinga til jul, så i hele desember skal jeg ha gleden av å jobbe i det som kjennes som en glitrende søppeldynge, utviklet for å gi mennesker med en snev av OCD hyppige hyperventilerende anfall! Fantastisk øyeblikk!

Og når vi først er inne på tacky pynt. Torsdag kunne jeg åpne julegaven fra Lena på kontoret, og i den befant det seg en nisse av typen grell, en sånn som synger og danser når du trykker den på hånda. Som skapt for den røde juleduken og alt glitteret ledelsen allerede hadde lagt på pulten min. Jeg jobber i et reint “julehelvete”, og jeg ELSKER det! Herlig øyeblikk!

Ny fillerye. Flotte kollega Ragnhild har svingt veven sin hjemme på gården, og jeg har fått meg verdens fineste fillerye, i alle de nyansene av grønt jeg liker aller best. Gulvet i mellomgangen burde att et strøk maling, men det blir ikke dette året ihvertfall, så i mellomtiden får slitasjen heller dekkes og pyntes med ei hjemmelaga rye i favorittfargene istedet! Litt nytt skikkelig håndarbeid på plass i måsahuset, gledelig lite øyeblikk.

Enda en liten sekvens er filmet til prosjektet vårt. Denne uka var jeg så heldig å få intervjue Rita på Frivilligsentralen. Vi snakket om fattigdom, ensomhet, frivillig arbeid, og ønskejuletreet i kommunen. God prat, viktig tema! Og for de av dere som stadig titter innom denne bloggen, og som i tillegg bor her i kommunen, her kommer en liten oppfordring. Skulle du være i den situasjonen, at du er så heldig å kunne bidra, ta deg en tur ned på sentralen på den gamle stasjonen, finn deg et hjerte på ønskejuletreet, og kjøp en julegave til et av de barna eller ungdommene i kommunen som trenger det. Det er så mange flere enn vi tror som trenger et lite bidrag i disse dager.

Det er visst på jobben øyeblikkene skjer. Ihvertfall denne uka. Jeg skulle vikariere litt for en kollega som hadde satt i gang operasjon lussekatter til hele skolen, og var derfor på skolekjøkkenet en tidlig morgen for å finne frem kjevler, sette på ovnene osv, før elevene som skulle bake kom. Og da jeg skrudde på den ene ovnen fikk jeg se at det stod et bakebrett i den, fult av de sorteste pepperkakene jeg noen gang har sett. Og da lo jeg igjen. For dette er så typisk gjengen på kontoret…glade og glemske, og veldig i stand til å flire av seg selv. Kullsvart bakst, gøy øyeblikk.

Også følger jeg pappa og bonusmamma på reise i Karibien, via sosiale medier. Det er fint det også, sitte her hjemme, se at det tikker inn en snap eller melding, med bilde av folk som for tiden virkelig nyter pensjonistlivet på cruise i varmen. Misunnelig? Jeg??? Ja, gjett om, men det er artig å følge med hjemme fra måsahuset også.

Og nå er det bare en dag igjen av uka, og går alt etter planen blir det tid for noen gode små øyeblikk i dag også. Det skal matpakke-bakes, leses, luftes, og det skal slappes av. Digg med søndag. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uken som kommer byr på små øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du! Vi blogges!

1, advent. Altså, i overigår var det sommerferie, og vi kjørte over fjellet i sommervarmen, og svømte i iskalde fjellvann. Og nå er det første advent. Det er sånn det kjennes ut. Som om halvåret bare has sust forbi som et hurtigtog, og her sitter jeg med julekuler på et fat foran meg og lurer på om jeg i det hele tatt har fått med meg høsten… Uansett hvor fort tiden går, nå er det søndag. Og søndag betyr rutiner og ro. Det er kaffe i koppen, frokost på asjetten, flannellpysj og tøfler, knitring i peisen, og stillhet i måsahuset. Bare måsagubben har stått opp sammen med meg, podene sover enda. I tre av vinduene lyser det stjerner og adventsstaker, og det er nesten sånn at jeg ikke vil skru på flere lys, bare for stemninga sin skyld.

Nå er et fint øyeblikk altså. Julestemning! Jeg brukte lørdagen på å sette frem litt julepynt, vaske litt, tørke litt støv. Og nå nyter jeg det. Egentlig pleier jeg å pynte 1 desember, men siden det er advent og greier, og fordi uka som kommer blir litt travel, så kom jula frem i små doser i går. Elsker det. Så i går kveld tusla jeg rundt her i pysjen, mens gubben satt på sofaen og så på et eller annet på pc`n. Jeg spilte julemusikk, spiste pepperkaker fra billig boks og satte frem litt smått fra kassene  med julepynt. Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går morges, lenge før gutta våknet, ble vi sittende under samme teppe i samme hjørne av sofaen, gubben og jeg, og å på julefilm mens vi spiste frokost. Vi hadde ingen planer for dagen, og på et tidspunkt under den “akk så amerikanske” og relativt glorete julefilmen duppet vi av litt også. Det  ar liksom bare en sånn herlig, rolig start på dagen. Godt øyeblikk.

Vi er godt i gang med innspillingen av den andre filmen om kommunene vår, og nå jobber vi med jul og vinter. Denne uka har jeg vært så heldig å få intervjue utflytta sambygding Ida Larmo, som akkurat hat fått Brageprisen for en av bøkene sine. Javier styrte og stelte med kameraer, mikrofoner og redigering, jeg fikk en hyggelig prat med Ida nede i Frivillighetssentralen sine lokaler på den gamle stasjonen, og vips, så satt man der midt i et a ukas fine små øyeblikk. En kopp kaffe, en hyggelig prat, og avtaler om neste intervju gjort.

Snødagen. Da alle på skolen fikk julestemning, fordi det lavet ned store og tette snøflak ute i skolegården, og bakken og trærne ble hvite. Jeg ruslet nedover mot gågata på vei hjem fra jobb, akkurat i blåtimen, og følelsen av knitrende snø under skoene og kald luft som kilte i nesa gav en sånn god følelse. Skal ikke så himla mye til. Et par kalde grader, litt nysnø, bittelitt hverdagslykke.

Pakke fra Lena. Jeg har fått pakke, lever på jobb, med streng beskjed om at den skal bli liggende på jobb, og åpnes 1 desember. Og jeg, nysgjerrig som jeg er klør i fingrene ette rå åpne.,,, men så er kollegene mine sånne moralske voktere da, som sørger for at pakka blir liggende i vinduet ved pulten, med papiret på, enda noen dager til. Gøy å ha noe å glede seg til også.

Men, kortet som fulgte med pakka, det kunne jeg lese. Og da blei jeg så rørt at jeg måtte grine en skvett…jeg griner av alt om dagen egentlig, og tipper det enten er fordi jeg er i overkant sliten, eller fordi jeg har noen hormonelle utfordringer jeg ikke er helt klar over… Uansett, sånne kort gjør noe med meg. Så selv om pakka ligger på jobb, ble kortet med hjem, og nå henger det på snora i gangen, årets første julekort. Det gledes!

Tur i skogen. Så innmari digg å rusle en tur i skauen mens lett snø drysser ned på stien, og nesa blir akkurat passe kald. Ting løsner i skogen. Hodet og tankene, stive muskler og ømme knær, humøret. Skogen er medisin, slett og rett! Fint øyeblikk.

Også naturen da. Den forunderlige fine naturen. Forleden var det skikkelig kaldt da jeg tuslet hjem fra jobb, og det var lett snø i lufta. Så lett at da den nådde bakken fikk vinden tak i den, og kastet den rundt som bomull. Og den lette snøen la seg i alle sprekkene i asfalten, og dannet sånn sjiraffmønster på bakken, og da ble jeg så fascinert at jeg måtte stoppe opp, undre litt, og knipse et bilde! Herlig øyeblikk.

Morgenstund. Sykkelen er parkert, og nå rusler jeg til jobb hver dag. Det tar fem minutter ekstra å komme seg på jobb, men det er så herlig med en sånn rusletur hver morgen. Stort sett er det mørkt i alle vinduer, men gatelysene, mørkeblå himmel, og lett snø på bakken gav så lun stemning på vei til jobb denne uka. Elsker å kjenne kulda rive litt i kinnene, og det blir så ekstra herlig å komme frem til skolen og en kopp nytraktet kaffe, i goood tid fr eleven fyller skolen, og arbeidsdagen starter, Gode øyeblikk.

Sofakonsert. Tre glade poder som fyller sofaen hver kveld, små ting som stadig faller på plass for gutta, latter og fjas og musikk. Det er alltid et par gitarer i stua, alltid klart for en liten konsert, spontan klimpring på strengene, og en og annen sang. Jeg blir bare sittende å lytte, le med dem, og nyte tiden. Sånne øyeblikk.

Og slik var uka. I dag skal det igjen bakes til matpakker, jeg skal bort en tur i ettermiddag, jeg skal lufte hodet, kanskje brette litt klær, tenne lys og lese bok. Søndager er gode, og plutselig er det ny uke, igjen. Håper uken som gikk var god med deg, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk.

En riktig fin første advent til deg og dine, og husk å være snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.