Hallo søndag! Fy filler`n så amputert uka blir når man ligger horisontalt på sofaen halvparten av den. Ukas små øyeblikk blir færre og, av naturlige årsaker. Det blir helt tydelig at det er du som finner øyeblikkene, og ikke de som finner deg. Man blir liggende og tenke litt på slike dager hvor kroppen er litt uggen, og ikke helt samarbeidsvillig. Tanker om hvor glad man er for de små tingene man vanligvis tar for gitt. Det å kunne sitte oppreist. Spise et helt vanlig knekkebrød. Kjenne vinteren bite litt i nesa. Små dagligdagse ting som man brått savner så fort de er litt utilgjengelige, eller satt på vent mens kroppen sloss mot bakteriene. Derfor kjennes det ekstra fint å kunne starte den siste dagen i uka med et fint øyeblikk, for er det en ting jeg virkelig har blitt glad i, så er det å sette meg ned på søndagene, tenne lys, koke te, og knotte løs på tastaturet. Sette meg ned og bruke litt tid før ungeflokken står opp til å reflektere over ukas små øyeblikk. I dag ble jeg vekket av to idiotkatter som spant rundt i senga på jakt etter en rød flekk fra en slik laser gubben stod å lekte seg med i stua mens han humret som en liten utspekulert unge, mens han var akkurat like irriterende som han typen fra den Flaxlodd reklamen. “Blir du blenda? Blir du blenda nå?? Nå???” Suppegjøk. Måtte karma komme og bite han i bak!

 

(Når mann og pus rotter seg sammen for å vekke mor i huset…hevnen er søt, bare vent!)

Ukas første øyeblikk verdt å huske var de uniformerte sexgudene. For uansett hvor mye trøbbel de brakte med seg, (egentlig var alt selvforskyldt, men det er lettere å skylde på andre) så er det ingenting som forandrer på den vassekte gleden det er å se en mann spankulere rundt i uniform. At jeg stirret så fælt at jeg gikk så til de grader på snørra, slo ei tann litt løs, og trasket rundt med litt blå og hovne knær resten av uka var bare en litt uheldig bonus. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe….tanna har festet seg, og gubben fikk tatt frem beret`n og bladd igjennom noen fotoalbum fra tiden i førstegangstjenesten. Fint øyeblikk, å se gubben sitte og småhumre over gamle bilder, mens han mintes ungdomstiden.

 

( Når kneskåla er dobbelt så svær som vanlig, bare fordi du mister balansen når du ser karer i uniform! Verdt det! )

 

Ukas andre glede kom med posten tidlig tirsdag morgen. I det humøret var like synkende som formen dukket det opp en pakke i postkassa, og ingenting slår slike pakker som kommer overraskende, i grå konvolutter med håndskrevet avsender. Man blir jo rent nostalgisk av slikt, og i et lite øyeblikk ble jeg bare sittende med pakken foran meg på bordet mens jeg drakk en kopp te. Så fint, å bare sitte der med en uåpnet pakke, klemme litt, og gjette hva det kan være. Bevare spenningen litt, som en unge som drøyer i det lengste for at julaften skal vare bare bittelitt lenger. I pakken lå det vakreste skjerfet jeg noen gang har eid. En nydelig gave, litt håndlaget magi, fra fineste Grete.

 

( Når du egentlig hater selfier, men prøver og se yndig ut likevel, fordi man tross alt blogger lissom! )

 

( Fineste gaven!!! )

Så fint var det, at jeg kostet på meg en aldri så liten selfie, til ære for skjerfet, og bloggen, enda så kleint det er å poste slike sjølknipsa bilder! Helt merkelig det der, hvordan man umiddelbart spotter alle de skavankene man liker minst med seg selv, så fort man ser inn i mobilkameraet. Uansett, det var et fint øyeblikk, for jeg var så oppriktig glad, og ikke så reint lite rørt, over den fine gaven.

På onsdagen var vi sengeliggende både minsten og jeg, og selv om vi lå der på hver vår sofa og konkurrerte i selvmedlidenhet, ble det en ganske koselig dag. Når man ligger der under hver sin dyne, med hver sin pus i fanget, og ikke gjør annet enn å stirre i taket og snakke om alt og ingenting, da er det fint å bare være sammen. Snakke litt, sove litt, snakke litt mer. Ikke måtte noe, bare være. Ganske fint, egentlig. Tenne lys i den nye favorittlykta fra butikken til Mona, og krølle seg sammen. Null stress, bare tid til å kjenne på nuet.

 

( Tenne lys midt på dagen, mens man ligger under teppet, og skravler med minsten om alt og ingenting. Fint. )

Torsdagen var kvalmen borte, men feberen satt fremdeles igjen. Vi kunne fint ha gjort ikke noe denne dagen også, men i stedet kledde vi oss godt, bar med et par vedkubber til den lille bålplassen rett bak huset, og grillet ostesmørbrød over åpne flammer mens sola varmet ansiktene. Det var så herlig å sitte der, kjenne at matlysten kom snikende tilbake, og at bålet varmet føttene. Frisk luft, etter noen dager inne. Det var fint det. Hverdagsmagi.

 

 

( Varme kinn og feberblanke øyne, men likevel så herlig å være ute i fint vintervær. Hverdagsmagi! )

Fredagen fant vi hverdagslykken i nystekte kanelboller, og at hele gutteflokken var hjemme samtidig. Ingen som skulle til kjæresten, ingen som skulle på klubb. Bare tre gutter med all verdens tid til å henge litt i stua med to ukule foreldre. Spise boller, drikke kakao, se film. Det er sånne stunder jeg bare nyter, fordi jeg frykter at det ikke er så mange av dem igjen. Gutta blir så store, tiden har gått altfor fort!

Lørdagen endte med et spontant cafe-besøk under rulletrappa (som bare går oppover) på senteret, med Tove,  en av barndomsvennene fra Sørumsand. Med hver vår doble kaffe mocca og et stykke Oreo-kake som bare bugnet av deilige kalorier slo vi i hjel et par fine timer mens skravla gikk og latteren satt løst. Så heldige vi er, som etter alle disse årene fremdeles har like mye å skravle om hver gang vi møtes. Venner er gull verdt, ingen tvil om det.

Det ble altså en rekke fine øyeblikk denne uka likevel, til tross fint lite på agendaen. Vi har snakket om oldefar, og kost oss med de gode minnene på det som skulle vært hans bursdag. Kattene har gasset seg med gourmet mat fra Silo`n, og naboen har bevist at hun har nerver av stål…tror nesten jeg må fortelle om det i et eget innlegg senere. Jeg har kjent på stillheten av å være alene i måsahuset, og jeg har gledet meg over et hust stappfullt av fine tenåringer. Gleden av å snike seg ut av huset med måsagubben etter å ha kokt kjedelige wienerpølser til gutta, og kjøpe hamburger på Shell`n! Når de blide jentene som jobber der kjenner deg igjen, og vet akkurat hva du vil ha. Det er fint det. Litt flaut, men mest fint. Uka har vært riktig så fin den, tross alt.

 

( Når jentene på grillen yter service og smeller til med en kanonburger. Digger det!! )

Nå skal jeg nyte siste rest av helgen, og bruke opp litt kreativ energi.  Planker skal pusses, og et skilt skal mekkes. Et påske-egg skal dekoreres og fylles, kanskje blir det en lite “gi-bort” på bloggen før uka er omme.

Ønsker alle som titter innom en fin ny uke. Måtte den bli full av fine små øyeblikk!

“Det er ikke ofte jeg griner”, sa gubben. ” Men når jeg satt der i bilen og forbanna den fordømte køen i Rælingstunellen, så spilte de plutselig den sangen vet du, også bare rant tårene, fordi da tenkte jeg på han!”

Gubben er ikke en kar som ofte tyr til tårene. Han er varm, kjærlig og raus med alle oss som står han nærmest, men knytter seg ikke alltid lett til nye mennesker. Likevel skulle det ikke mer enn en gammel dansk vise til for å fremkalle savnet over han. For han var helt spesiell.

“Han” er min morfar. Ikke var, men er, selv om det nå er flere år siden han ble borte. Han var et sånt menneske man ikke kunne unngå å bli glad i. Det er vanskelig å skulle sette fingeren på nøyaktig hva det var som gjorde han så spesiell. For meg var det nok det at han alltid var der, og at han var så veldig tilstede. Ikke med et slikt påtrengende nærvær,  bare lyttende, smilende og lekende.

For andre var det kanskje latteren og den lette stemningen som alltid var rundt han, og hvordan han alltid bød på seg selv.  Noen husker entusiasmen for livet. Hvordan han nøt hvert sekund, hvert lille øyeblikk.

 

 

Jeg tror han var spesiell for alle, og et forbilde for mange. I dag sitter jeg her og mimrer, på det som skulle vært hans bursdag. Jeg er ikke lei meg, har ikke behov for å sitte alene og minnes litt ekstra i dag, likevel sitter jeg her og deler tankene mine, og minnene om han med andre. Hvorfor? Av ren takknemmelighet. Av glede over å ha hatt denne mannen i livet mitt. Jeg unner alle å kjenne en som han.

Fordi hver gang jeg tenker på morfar, så går jeg litt inn i meg selv. Ransaker sjela litt, som om jeg er en eller annen poetisk hippie på jakt etter meninga med livet. Jeg tenker på hvordan det har seg at enkelte mennesker minnes med så mye glede, selv mange år etter at de ble borte, mens andre knapt ofres en tanke i den travle hverdagen. Og midt i denne selvransakelsen sitter jeg jo her, og tenker at når min tid her på jorda er over, så håper jeg de som en gang var glad i meg minnes meg med den samme gleden og entusiasmen. Så hva er det da som gjør at akkurat morfar var, og er så inderlig spesiell for meg, og alle de andre som fikk gleden av å bli kjent med han.

Jo, det er hvordan han han levde livet.

Det er hvordan han forlot Danmark, og hele sin familie, for den store kjærligheten i Norge. Det er hvordan han i alle år holdt kontakt med venner og familie, slik at både barn, barnebarn, og oldebarn nå lenge etter hans tid, fremdeles har et stort nettverk i et annet land.

 

( Å feire kjærligheten, den som har seiret i så mange år. )

 

Det er arbeidsmoralen. Hvordan han arbeidet så hardt, år etter år, for å bygge et hjem og fostre opp fire barn. Hvordan han på et vis alltid hadde nok til alle, uansett hvor lite det var å ta av. Det er hvordan han så åpenbart gledet seg over andres fremgang, og hvordan han alltid heiet entusiastisk på sidelinja.

Det var hans evne til å se det positive i alle mennesker, og hvordan han på strak arm kunne tilgi de som noen ganger såret.

Det var hvordan han så åpenlyst gråt og sørget da mamma, hans datter, ble dårlig, og hvordan han kjempet for henne. Hvordan han gjennom egne tårer tok vare på mormor da de begge så åpenbart sørget over tapet av et barn, men likevel klarte å finne så mange gleder i den tunge hverdagen.

Det er hvordan han med åpne armer tok imot pappa sin nye kone, som om han med den største selvfølge ønsket et nytt menneske velkommen inn i familien, uten at det måtte erstatte noen.

Det er hvordan han holdt et nyfødt oldebarn i armene sine med tårer i øynene, og gledet seg over hvordan familien stadig ble større. Hvordan han i timevis kunne ligge på gulvet og leke med de små guttene, helt til han måtte ha hjelp til å komme opp igjen. Hvordan han aldri spyttet i glasset, og var så til de grader entusiastisk over “en lille en”, en “skikkelig gammel dansk”! Hvordan han danset på korte, og vonde bein hver gang akkurat den sangen spilte på radioen. Hvordan han tuslet rundt i hagen, og luket stolt blant nysådde gulrøtter og redikker. Hvordan han nøt solmodne jordbær rett fra planten, og hvordan bena dinglet når han satt på krakken i hagen og tittet på småfuglene på fuglebrettet. Hvordan bukseselene alltid holdt buksene oppe, og hvordan rullingsen alltid var lett tilgjengelig i skjortelomma.

 

( Å sitte på en krakk i hagen. Dingle med bena, og kjenne solen varme. En liten gutt, og en oldefar. )

 

Hvordan han bannet som en full bryggesjauer, og lo av de groveste vitsene. Hvordan han nøt livet, og hvordan livsgleden smittet over på alle han møtte.

Det var samtalen han tok med oss alle når sykdommen rammet, og livet var i ferd med å ebbe ut. Når vi måtte love å ta vare på mormor den dagen han ble borte. Hvordan han så lett og åpent snakket om døden, som om det var den naturligste tingen i verden. Ikke skummelt, ikke farlig, bare en avslutning på en helt fantastisk reise.

Det var hvordan han klemte meg litt ekstra i hånden da han pustet ut for siste gang. Det var stemningen rundt sengen hans da livet var over, hvordan vi alle samlet oss der, strøk på det gråe håret, og kjente på den kalde hånden. Hvordan ungene mine for første gang fikk oppleve døden, ikke som noe farlig, bare som noe endelig. Hvordan denne mannen kunne gi oss alle disse opplevelsene, og lære oss noe, selv når han ikke var blant oss lenger. Hvordan begravelsen, til tross for mange tårer, også ble en feiring av livet.

 

( Den aller siste timen. )

 

Og nå sitter jeg her i dag, på det som ville vært hans bursdag, og tenker at det må jo være det som er meninga med livet. At vi nyter de søte jordbærene rett fra plantene. At vi dingler med bena på krakken mens sola varmer kinnene. At vi banner grovt, og skåler med en gammel dansk! At vi lar tårene renne når dagen er vanskelig. At vi elsker med hele hjertet, og at vi ikke er redde for å vise det.

Så i dag skal jeg spise jordbær, danse på stuegulvet til den sangen du vet. Jeg skal skåle for han som ikke er her lengre, og glede meg over alle de gode minnene som har erstattet sorgen.

For deg morfar, SKÅL!

 

Og han lissom: “Hei, det er fra lokalavisa her, har du tid til en liten prat?”

Og jeg bare: “Ja-ja, seff!”

For det var jo ikke akkurat sånn at jeg hadde noe annet å ta meg til den lørdagskvelden. Pizzaen var fortært, kaffen på kanna var på vei til å bli kald, ikke hadde Geroge Clooney bedt meg med på party denne helgen heller, og skrotten var nydusja og klemt inn i en litt sliten flanellspysj, og en av gubben sine slitne arbeids t-skjorter med Bertel O. Steen logo på brystet.

Det skrikes så høyt i mediene om det glamourøse bloggerlivet til disse som til stadighet poster detaljer fra livene sine på ulike plattformer. Det postes bilder fra sponsede turer til kritthvite strender og kokosnøttpalmer, det deles oppdateringer fra negle salonger og den røde løperen.  Nå er det vel strengt tatt ikke slik at jeg går rundt og drømmer om en  liten daglig dose sprøyteinjeksjon i sinnarynka mellom øynene, men av og til tenker jeg at det kunne vært spennende å se litt mer av hva verden har å by på, enn innsiden av de gamle tømmerveggene i måsahuset. Slik ble det ikke denne lørdagen eller.

 

( Når du er åpenlyst stolt av kjerringa fordi du øyner at hun endelig kan bringe litt etterlengtet glæm inn i forholdet, så du sender snap til alle tre vennene dine på Snapchat!)

Det var, med andre ord, en helt vanlig lørdagskveld i måsahuset. Gutta spilte gitar oppe på gutterommene så basskassene nesten sprengtes, og veggene ristet.  Gubben klikket seg fra den ene videoen etter den andre på YouTube, videoer om vedlikehold av dempere til diverse crossere, og jeg tygget på en litt gammel og hard lakris mens jeg prøvde å vri kroppen rundt som et slangemenneske for å finne ut om den flekken bak på låret var en litt skummel føflekk, eller en bit smeltet sjokolade.

Kort fortalt, ja! Jeg hadde så definitivt tid til en prat med lokalavisa. Faktisk var jeg så skravlesjuk etter å ha blitt dumpa av gubben til fordel for dødskjedelige videoer på YouTube at jeg omtrent tok telefonen før den ringte, og et eller annet sted midtveis i samtalen hadde jeg i hodet mitt fått en ny bestevenn i den stakkars journalisten i den andre enden av røret. Jeg svarte på spørsmål på inn og ut pust, og den stakkars fyren i andre enden fikk ikke gjort stort annet en å supplere med et og annet “hah”, “uhuuum”, og akkurat!”.  Etter drøyt 20 minutter takket min nye bestis for samtalen, og la på røret, før han antageligvis løp rett til fryser`n etter en pose frosne erter, for å avkjøle øret. ( Jeg vurderer å sende stakkaren blomster, eller ei halvflaske himkok!)

Så er det nå engang sånn da, at denne dama er velsignet med en informasjons og hukommelsesavstøtende hjerne. Gjort er gjort, og spist er spist, og ikke noe jeg har sagt er særlig viktig før det plutselig hopper opp og biter meg i rumpa.

Min nye bestis fra Indre Akershus Blad ble brått litt glemt et sted mellom lørdagens potetgull bonanza, og søndagens spontane slankekur, og jeg ante fred og ingen fare helt til det plinget høyt i facebook alarmen på mobilen, og gubben hadde tagget meg i et innlegg. Min nye bestis hadde jobbet på spreng, skrevet så blekket spruta, og publisert intervjuet på avisens nettside.

 

 

 

 

 

Akkurat i det jeg trodde tilværelsen som hobbyblogger var i ferd med å bli litt mer glam (jeg hadde tross alt blitt telefon-intervjua, og jeg hadde holdt ut den nye lavkarbo-dietten helt siden kl 80.30 den morran med tanke på fremtidige sponsormøter og pessefotografering på røde løpere ), så smeller lokalavisa til med en overskrift som sender meg rett tilbake virkeligheten med et brak!

“Dvask kjerring fra Måsan!”

Og selv om “bestisen” bare gjorde heftig journalistarbeid, og mer eller mindre ordrett refererte fra intervjuet, innså jeg jo mer jeg leste at her ville de mest sannsynlig verken renne på med gratis Botox eller invitasjoner til premierefester. Min tid i rampelyset var over.

Men akkurat i det hverdagen innhentet meg, og en aldri så liten omgangssyken tok bolig i kroppen og resulterte i en aldri så liten selvmedlidenhetskrise, ringte mobilen enda en gang fra ukjent nummer.

Skeptisk svarte jeg med et forsiktig: “Ja, hallooo???”, og i andre enden hørtes en sånn grom og lattermild småhes og sexy herrestemme, som brått kunne tilhørt George Clooney, om han bare ikke hadde snakket norsk, med klar østlandsdialekt!

“Ja, mååårn du! Erè du som driver og blogger?”

“Eeeh, ja!!??”

“Ja, nå skal du høre! Jeg ringer fra Felleskjøpet sitt kontor, og nå har det seg sånn at det er en del avis-abonenter som har lest et slikt intervju i Indre, og de har ringt meg  og sagt at vi burde jo gitt deg en liten oppmerksomhet!”

 

( Når du er litt for skravlesjuk og sleivkjefta og folk tar deg på ordet… )

Plutselig lukter det spons lang vei, og mellom spybøtta og en skål tørre, salte kjeks reiser jeg meg litt i sofaen, retter på frisyren, skyter puppene litt frem, lager trutmunn, og prøver å se for meg hva det er jeg skal stå modell for på Felleskjøpet. Skal jeg stå modell for hageriver og spader? Halvnaken liggende mellom tre høyballer med ei hekkesaks mellom beina? Fotografert i bikini, med felleskjøpet caps, tredd skrevs over en sittegressklipper??? Spenningen er til å ta og føle på! I et kort øyeblikk priser jeg den pågående omgangssyken, og tenker at den er et kjærkomment kickstart til bråslankingen jeg nå må igjennom før en eventuell fotoshoot. Jeg rekker akkurat å se for meg en millionkontrakt og glitrende grønn felleskjøpet-kjole på rød løper, før mannestemmen i røret sier:

“Ja, så om du synes det er greit vil vi gjerne få lov til å spandere på katta di, et par poser med tørrfor!”

 

( Når katta er kjendisblogger, blitt moteriktig weekend-veganer, og har utviklet diva-nykker! Ny type tørrfor? Hmmm…skeptisk! )

KABLAAANG!!! Rett ned på jorda igjen!!! Nok en mann som slett ikke var interessert  i denne sugga av en bygdeblogger, men som bare ville være snill med katta! Kattefaen, som klorte opp halve rassen til undertegnede i forrige uke, og som mer enn gjerne lever av døde jordrotter og ekornkadavere, skal plutselig bli påspandert gourmemat som en eller annen bloggkjendis, mens jeg fortsetter å tygge på en litt gammel lakris og en skål med puffa ris!

Verden er og blir urettferdig!

 

( Ligg unna maten vår din pr-kåte kjerring!)

Så mens de glupske kattene gasser seg med for som om de er en eller annen pompøs kjendisblogger, sitter jeg her og leser på posen som både lover blank pels og minimalt med nyrestein for kastrerte kattepuser, og tenker at i mangel på oppmerksomhet og spons burde jeg kanskje tatt meg ei skål tørrfor jeg også. Jeg som både er kastrert, ikke særlig sugen på nyrestein, og som mer enn gjerne kunne tenkt meg blankere pels…

Nei, det glamourøse bloggerlivet er vist ikke ment for alle. Her er det tilbake til hverda`n. Tilbake til kloring av doen etter noen dager med spysjuken, tilbake til jobb og kjedelige middager, tilbake til rensing av sluk og støvtørking.

 

Tilbake til det uglamourøse bloggerlivet på bygda. (For noen av oss!)

Og til de som lurte, flekken bak på låret var sjokolade. Hater når det skjer!

 

 

PS: Sendte mail til forbrukerrådet, og spurte om det måtte merkes og skattes av osv når katta hadde fått en pose for av Siloen på Bjørkelangen. De svarte: “Hehe! Nei, det går nok bra!”

Ingen som tar bloggere seriøst lenger 😉

 

 

 

 

Innlegget er illustrert med penn og papir i stedet for bilder, med tanke på en eventuell lesers mentale helse.

Når man har brukt de siste tjue årene på aktivt kroppslig forfall med minimalt vedlikehold, da sier det seg selv at det går lenge mellom hver gang man har «en god dag». Ikke i den forstand at man går rundt og er dypt ulykkelig til enhver tid, men at det går lenge mellom hver gang alt liksom klaffer kroppslig, sånn rent estetisk, og man kan gå ut av huset og føler seg vel fra topp til tå. Nå skal de sies at dette kroppslige forfallet, og den manglende selvtilliten det bringer med seg ikke skyldes noen andre enn meg selv, om man ser bort i fra de helt naturlige årsakene som man får gjort fint lite med, slik som alder, og naturens gang.

For det er lenge siden jeg bare måtte innfinne meg med det faktum at det å bli smelt på tjukka i hytt og gevær har satt sine spor på det som i sin tid var en passelig stram og normal, ungdommelig kvinnekropp. Når man føder med ni måneder og et kvarters mellomrom i tre år på rad, sier det seg selv av mageskinnet til slutt vil henge som ei slaskete markise over høna, til evig påminnelse om den spermhaugen av en mann som ikke gikk glipp av en eneste eggløsning tidlig på 2000 tallet. Så løst er dette overflødige mageskinnet, at jeg selv ikke har hatt fritt innsyn til egen høne på et drøyt tiår.

 

( Når du ikke har sett høna di på et drøyt tiår, men vet den er der fordi den kakler hver gang du ser en mann i uniform!)

 

Utsugde hengepupper etter årevis som ei vandrende melkeku, et levende matfat, og grå hår, er det heller lite man får gjort med, da dette forfallet er forårsaket av helt naturlige årsaker, årsaker jeg ikke for alt i verden ville vært foruten. Ei heller et keisersnitt arr fra hofte til hofte er det noe å få gjort med. Sigende skinnfiller hengende til mer besvær enn til utstilling på brystkassa, ei slaskete markise over hønemor er et resultat av tre problemfrie svangerskap og verdens flotteste unger, og de grå hårene er en daglig påminnelse om at jeg har levd, og lever. Alternativet er så mye verre, og tankene går til min egen mamma som døde før hun rakk å bli grå i håret. Det naturlige forfallet er små skavanker jeg etter hvert ikke bare har fått et avslappet forhold til, men som jeg også har lært meg å bli glad i! Hvert arr, hvert strekkmerke, hver rynke og hvert gråe hår forteller min historie, og den historien er jeg stolt av.

Når det gjelder det resterende forfallet på dette kvinnfolket, så er det bare jeg, og jeg alene som kan ta ansvaret for det, for når man har tusla rundt den samme gubben, som stort sett er fornøyd med slik og ingenting, i over 20 år, er det fort gjort å la seg selv forfalle.

Særlig nå på vinterstid, når verden er full av mørketid og kald snø, og bikinisesongen fremdeles er flere måneder unna, da går denne frua rundt i en sånn kroppslig dvale, og alt av vedlikehold blir satt på vent.

Årevis med profesjonell jo-jo-slanking har resultert i intet mindre enn tre dobbelthaker og et grevinneheng det står respekt av, samt slike pløsete poser over knærne, og etter å ha ostepoppet meg opp enda en buksestørrelse i vinter har jeg nå en imponerende samling hudfolder under BH-stroppen bak på ryggen, så dype at de lett kunne blitt brukt til smugling av polvarer over svenskegrensa.

 

(Smugler-vin? Nei, det har jeg ikke sett!!!)

I tillegg suger kroppen mer vann en Titanic, og det som i sin tid så ut som to helt vanlige legger og ankler ser nå ut som to stutt-tjukke lår, tredd rett ned i skoa, og om man er helt musestille, kan man nesten høre det skvulpe i hovne bein for hvert skritt jeg tar.

Det toppet seg forleden kveld da gubben som skulle massere de slitne føttene mine, fasinert ble sittende å gre midtskill i hårene på leggene i stedet.

Det var på tide å ta tak i forfallet. For sannheten er jo, at selv om det har blitt trendy å hylle hverdagskvinner, med alt som følger med av ekstra kilo og naturlig hårvekst, så handler det jo også om personlig velvære. Og om man ikke engang lenger engang prøver å gjøre det beste ut av det man har, ja da går det lenge mellom hver gang man føler seg vel.

På Europris ble det handlet en økonomipose med engangshøvler, og på badet høvlet jeg av mer hår enn det finnes på en gjennomsnittlig stor bever. Håret på hodet fikk en solid runde med glansvask i fargen «Deep chocolate», og jeg nappet monobrynet til tårene spratt før jeg kjørte på med fuktighetsgivende ansiktsmaske og deodorant.

 

( Når du tar en aldri så liten oppussing av kroppslig forfall hjemme på badet.)

Og det hjalp! Etter en god natts søvn følte jeg meg som et nytt menneske. Ikke det at jeg plutselig ble dødsdigg og syltynn over natten, men det gjør unektelig noe med humøret og selvtilliten når kroppen både er nybarbert og blankpolert. Så fjong følte jeg meg at jeg våget meg ned i ei litt for trang hold-in truse fra Lindex, og spradet rundt på jobben en hel dag med hevet hode og fornyet selvtillit.

Med nyvunnen selvtillit bestemte jeg meg for å ta turen innom senteret etter jobb for å kjøpe en lyserosa lipgloss, liksom for å «toppe verket» mitt. I joggesko med  altfor glatt såle slet jeg litt med å holde balansen på speilblank is i gågata, i det jeg øyner to uniformerte politimenn i utgangen av senteret. Jeg kjenner en akutt hjertebank og merker at rødmen kommer stigende, for er det noe jeg virkelig er svak for, så er det menn i uniform! Jeg vet ikke om det er uniformen i seg selv, eller om det er den maskuline myndigheten de utstråler de som bærer dem som jeg finner så fascinerende, men faktum er at så fort jeg får øye på en litt autoritær person med stripe på skjorta og militærstøvler forvandles jeg til ei skrulle av et kvinnfolk. Jeg mister totalt fatningen! Kinnene blir flaut røde, og hetetoktene så overveldende at jeg svetter oppover. Man kan høre det skrangle i eggstokkene på flere mils avstand, og kroppen vrenger seg i en akutt eggløsning mens jeg tripper rundt purken som ei verpesjuk høne, og nærmest bønnfaller om å bli lagt i håndjern.

 

( Når det rasler helt ukritisk i eggstokkene bare du ser en mann med etikett på skjorta!)

Nå hjalp det jo ikke akkurat at jeg nettopp denne dagen var både nybarbert og velduftende heller, for med nyvunnen selvtillit følger ofte reinspikka idioti, og som en sexgal middeladrende tuppe ble jeg så besatt av å smugtitte på de uniformerte herlighetene da de gikk forbi at jeg vridde på hodet til jeg ikke lenger så hvor jeg satte føttene, sklei på isen, mista balansen, og gikk i bakken med et fall som slo ut på Richters skalaen!

For denna dama er ikke akkurat liten, og når nærmere 100 kilo kvinnfolk fordelt på drøyt 180 cm lut holdning går i bakken, da smeller det. Først sklir om lag halvannen meter lange bein ut i hver sin retning, og forårsaker en underlivs-strekk som vil gi ufrivillig vagina-slark i mange uker fremover, og når det første man tenker på i et slikt fall er at man Guds skyld del ikke må få snø på mobilen, og holder armen opp og ut i stedet for å bruke den til å dempe fallet, ja da går man på snørra!!! Med nesa først.

Og mens jeg lå der og kavet i snøfonna rett foran senteret kommer de uniformerte sexgudene løpende for å hjelpe. De haler og drar i dette slaktet av et fallent kvinnfolk til jeg etter langt om lenge kommer meg opp på knærne, og blir stående som ei parringssyk tispe med løpetid, med ei drøyt kvadratmeter stor rompe i været, mens den ene purken ser medlidende ned på meg og spør om det går bra.

 

( Når du kaver rundt i snøen som et forslått kadaver, men hjernen fortsatt roper : “Kom å ta meg din uniformerte Don Juan! )

 

Flau, og redd for å tape mer ansikt enn nødvendig koker hodet over av en salig blanding av selvmedlidenhet og fullstendig uniform-fetisj, og det eneste jeg klarer å lire av meg, i en litt eplekjekk tone er: «Jada, det går kjempefint. Det er ikke første gang jeg faller for menn i uniform!»

Først da lovens lange arm har forlatt åstedet og forsikret seg om kadaveret av et kvinnfolk har det bra, får jeg tid til å samle meg. Jeg tusler hjemover uten å gå innom butikken. Lipgloss er plutselig ikke viktig lenger, for leppa er hoven og sprukket. I tillegg til såret stolthet verker det i knærne som traff isen, og vel hjemme kan jeg kjenne antydning til neseblod som har dannet en liten mørkerød Hitler-bart under nesa, og har jeg slått et skal av fortanna, som også kjennes litt løs ut!

Borte er det glattbarberte glansbildet jeg følte meg som tidligere på dagen. Med mørke ringer under øynene og en avskalet løs fortann er jeg bare en hjemmesnekret banjo og en krokodille-kotelett unna hovedrollen i neste sesong av Norske Rednecks!

 

( Bare en banjo og en krokodille-kotelett unna neste sesong av Norske Rednecks! )

Gubben er som vanlig full av sarkastisk sympati når han ser «medlidende» bort på meg der jeg sitter lut og trist i sofaen, og rugger på ei småløs tann.

«Pusen min da!» sier han. «Ikke vær så deppa da! Du er fortsatt deilig i mine øyne!»

Jeg fnyser av den påtatte medlidenheten. «Dust!», svarer jeg.

Gubben humrer litt mens han setter seg ned ved siden av meg, og stryker meg litt oppover låret!

« Nå går du og vasker deg under nesa og ruller opp den markisa di, så går jeg og tar på meg beret`n jeg brukte under førstegangstjenesten, også møter du meg på soverommet!»

Litt tent på tanken om å dele seng med en mann med et snev av uniform (selv om det i realiteten bare er ei grønn lue full av pins fra OL på Lillehammer og Mikke Mus klubben), vrenger jeg av hold-in trusa og slipper magen(e) løs, og bråvasker bort neseblodbart før jeg setter et plaster på kneet og hopper til sengs. Mer usexy blir det ikke, men hva gjør vel det. Det var herlig så lenge det varte.

Mens jeg ligger der i armkroken til måsagubben minner jeg meg selv på å bestille en tannlegetime dagen etter, bare sånn for å forsikre meg om at skadeomfanget på fortanna ikke er verre enn det kjennes ut, og jeg tar meg selv å smile da det går opp for meg at tannleger også bruker uniform? Så var kanskje ikke denne dagen og alt plunderet bortkasta likevel. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe, si!

Håper bare jeg ikke sklir av tannlegestolen!

Vi blogges.

 

Det er liksom ikke måte på hvor fort det går fra en søndag til den neste, og brått sitter jeg her igjen og noterer meg ukas små øyeblikk. De små hendelsene som i løpet av uka som gikk fikk meg til å stoppe opp bittelitt, om enn bare for et sekund eller to, og trekke pusten dypt inn, og bare kjenne på nuet.

Søndager er fine.

Jeg liker å sitte her i stua på søndagene, med litt for svære dameføtter tredd ned i varme ullsokker, og taste ned ditt og datt om små hverdagsøyeblikk. Ubetydelig for andre, viktige for meg.

 

( Hobbyblogger i snøen. Jeg må altså ha verdensrekord i svære nesebor! Fra denne vinkelen ser man jo hjernen min!!! Flatterende… )

 

For det betyr ingenting for noen andre enn meg, at jeg på mandagsmorgen var så mye mer våken og opplagt enn jeg noen gang kan huske å ha vært på en mandag, at jeg lenge før klokka bestemte det, tredde på meg altfor tynne sko for snøføret, og trasket på jobb lenge før de andre. Ubetydelig for andre, men hverdagsmagi for meg.  Det var så herlig akkurat i det jeg rundet hjørnet av B-blokka, og kunne se utover en foreløpig stille skolegård, akkurat i det sola trengte gjennom skyene. Det var fint det. Et sånt lite ubetydelig øyeblikk egentlig, men som likevel satte standarden for det som normalt ville vært en vanlig og litt stressende mandags morgen.

 

( En mandagsmorgen, helt uthvilt, og helt fri for stress. Skolegården før den våkner til liv, og fylles med herlige ungdommer, og fine kollegaer. Ikke mange uker som starter med en herlig indre ro, det er helt sikkert. )

 

Tirsdagen startet med hodepine og høye skuldre, og etter jobb kapitulerte jeg mer eller mindre i godstolen. Det gikk så smått med middagen at gutta selv tok ansvar, uten å måtte bli bedt om det. Og mens jeg satt der i stolen og var sånn passelig full av selvmedlidenhet, tuslet en gutteflokk på tre rundt mellom stua og kjøkkenet, mens de multitasket som et drevent kvinnfolk, og fikset middag, tente opp i peisen, og gjorde lekser. Og akkurat i det gubben kom inn døra stod tre småsvidde Grandiosa pizzaer og en stor salat på bordet. Kanskje ikke akkurat et herremåltid for den gjennomsnittlige hobbykokken, men akkurat da var det bare fint å sitte rundt bordet, snakke om dagen, tygge på en tørr pizzaskorpe, og bare “være”. Og med ketchupflekk på genseren hvilte jeg middag i armkroken til gubben på sofaen, mens gutta kjørte i gang oppvaskmaskinen, og jeg ble liggende og døse, og tenke at om resten av dagen var full av stress, så var i hvert fall akkurat det øyeblikket kjempefint!

 

( Når to tjukke mennesker får plass på samme sofa. Horisontalt til og med. Det er hverdagslykke det! )

 

Onsdagens aller fineste øyeblikk må ha vært lunsjen. Ikke bare fordi den involverte mat (selv om spising riktig nok er en av mine absolutte favorittsysler), men fordi den eldste poden jobbet på et bygg i forbindelse med min arbeidsplass akkurat denne dagen, og hadde lyst til å spise lunsj med moder`n. I 40 minutter satt vi i kantina med hver vår matpakke, og snakket om skole og jobb, og de nye benkene til spisestua vi har planer om å snekre sammen neste uke. Så hverdagslig, likevel så fint.

 

( Meg: “Se normal ut på bildet da, vennen min, sånn at mamma kan blogge om det lykkelige familielivet vårt.”

Petter`n : “Ok!” )

 

Onsdag kveld tok lesertallene av på bloggen som aldri før, og jeg trodde først det var noe galt med statistikken. For selv om et og annet innlegg tidligere har høstet greie lesertall, har jeg aldri opplevd maken til dette, og innlegget om den litt uheldige dagen resulterte til flere dager på bloggtoppen. Med dette ble pågangen stor på alle sosiale medier, og selv om det unektelig er kjempegøy når noe man skriver fenger så til de grader over hele landet, så fikk det meg til å tenke. For det må jo være så stressende å ha bloggen sin som en jobb. Ikke fordi alle som troner topplistene til enhver tid bruker å mye tid på de publiserte tekstene, men kampen om lesertallene. Det å hele tiden skulle, eller i alle fall burde, levere noe som ikke bare fenger, men som er matnyttig og oppriktig nok til at du kan stå inne for det du leverer til enhver tid, det må være så vanskelig. Når man skal leve av lesertall og jakten på betalende samarbeidspartnere. Artig å være på topp, men å kjempe for å holde seg der? Det hadde jeg ikke klart, ikke dag ut og dag inn. Derfor var det så herlig å logge av om kvelden, finne frem papir og blyant, høre på gamle slagere på radioen, og slappe av med et lite tegneoppdrag for en hyggelig dame som hadde tatt kontakt tidligere i uken.

Det var godt å kjenne på hvor artig det er å stille denne konstante skrivekløen min på bloggen, uten at jeg MÅ. En liten vekker, rett og slett. Et fint øyeblikk.

 

( Når man kan senke skuldrene og forsvinne litt inn i sin egen verden med papir og blyant. Hverdagslykke! )

 

Når det er sagt, så har denne bloggen skapt mange fine stunder, og mange små, herlige øyeblikk denne uka, som jeg har gledet meg over. Flotte, snille mennesker som har tatt kontakt, lagt igjen kommentarer både til fryd og ettertanke. Det toppet seg i går da Gunn Kristin sendte meg bilder av leirefigurer hun har laget, fritt tolket etter ukas mest leste blogginnlegg. Både måsagubben, kattefaen og meg, foreviget i leire. Så herlige er de, at måsagubben brått ble litt høy på seg selv, og nå går rundt og dagdrømmer om seg selv i helfigur i voks, på Madame Tussauds i London… Hvorfor han tenker at turister vil flomme til London for en helfigur av en halvgammel, smådvask og sliten bilmekaniker aner jeg ikke. Orker ikke spørre 😉

 

( Måsafruen i leire! Jeg dævver!!! )

 

Lørdagens høydepunkt må være timene ute med den minste poden. Helt spontant pakket vi sekken full av pølser, sjokolade og kakao, og trasket gjennom en drøy halvmeter høy snø utover myra, og bort til den lille lavoen vi har laget der. Det var så fint å sitte der i på den lille lune plassen, kjenne lukten av bål, og speide etter elg, rådyr, hare og rev. Så heldige vi er som har en sånn liten perle av plass rett utenfor stuedøra. Bare et steinkast hjemmefra, likevel unna alt og alle. Men magene mette av pølser og varm kakao skravlet vi om alt og ingenting, fulgte haresporene innover i skogen, og laget engler i snøen. Akkurat passe kaldt. Kjempefint. Hverdagsøyeblikk verdt å legge på minne.

 

( Når du er 183 cm høy, og likevel forsvinner i snøen. )

 

Mange flere øyeblikk kunne vært nevnt. Å sovne i armkroken til måsagubben etter å ha skravlet mye lenger ut i nattetimene enn vi burde. Postbudet som hilser gjennom bilvinduet hver dag, enda vi aldri har snakket sammen. En hilsen fra en dame vi ikke har sett på lenge, men som i en årrekke fraktet guttene trygt til og fra skolen hver eneste dag. Varme sokker, bortgjemt sjokolade funnet i skapet, og chatten med barndomsvennene. Det lille glimtet av vår som kranglet seg frem gjennom kuldegrader og snø. De små tingene.

 

( Et lite vårtegn midt i snøen. Hverdagsmagi. )

 

Noen øyeblikk vurderer jeg også å gjemme i glemmeboka…som da jeg gikk på snørra foran to uniformerte menn, og fremdeles kjenner at nesa er øm, og den ene fortanna bittelitt løs….pokker ta den glattisen, og min trang til å sikle på uniformerte mannfolk!

Det lukter nystekt eplekake i måsahuset. Ute i skuret skrur gubben og den mellomste poden liv i den gamle mopeden som skal brukes flittig til våren, og tvers over bordet jobbes det med arbeidstegninger til et snekkerprosjekt den kommende uka. Det er mye å glede seg over, og mer å glede seg til.

 

( Når huset lukter av nystekt eplekake og traktekaffe. Da kan man ikke annet enn å nyte en av ukas siste små øyeblikk. )

 

Ønsker deg som titter innom en avslappende søndag. Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer blir proppet av hverdagsmagi.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

Om det blir stille på denne bloggen fra nå av er det fordi jeg ligger rett ut i ei sykehusseng med blodfortynnende intravenøst tredd inn i den ene armen, og en håndbok om hvordan å stake opp tette blodkar i den andre. Det vil uansett være verdt det, for lidelsen er forårsaket av selvforskylt kakeoverdose så stor at den fikk bukseknappen til å skyte gjennom rommet.

De som har lest denne bloggen en stund vet at jeg har et spesielt nært forhold til ostepop. Disse magiske maismarkene med gyllent ostepulver i fargen av varm sommersol, som lukter som en frisk blanding av gamle reker og uvasket underliv, og som setter flekker på klærne til evig minne om kosestunder med trøstespising og brutte slankeløfter. Jeg elsker det!!!

Og her om dagen tagget den eldste poden meg i en sånn bitteliten kokkevideo det florerer så mange av på Facebook om dagen, der et eller amerikansk vindundermenneske med forkjærlighet for tette blodkar og høyt kolesterol delte oppskriften på en konfektkake med sjokoladetrukket ostepop-topping, og jeg var solgt. Hvem trenger pikante husmor-romaner fra Narvesen eller Fifty Shades of Grey filmene, når ei kake får det til å skrangle i eggstokkene så man nærmest sklir av stolen lissom??? Så fort jeg var ferdig å tørke skjermen på mobilen for sikkel fartet vi bort på Rema for å handle inn en pose magisk gull med ostepulver, og i dag ble det endelig tid til å bake. Det er en ren lykke når man kan kombinere kake med lørdagsgodteri, og når man kan mikse sjokolade og ostepop i en og samme kake, da er lykken fullkommen.

 

Resultatet var enda bedre enn forventet, og i skrivende stund er jeg kun et lite stykke unna fullstendig “foodgazm” og kakekoma, men det er så verdt det, og jeg bare vet at jeg kommer til å ryke på mer enn en kakesmell til i løpet av lørdagskvelden. Gutteflokken, som tidvis er noe skeptiske til nye smaker sitter i hver sin ende av sofaen og knasker på hvert sitt kakestykke med stor iver. Suksess hele veien denne kaken her altså, og om du er en proff ostepopper, slik som meg, og litt over snittet glad i sjokolade også, da bør du teste denne kaken.

Veldig lett å lage, mektig, og aldeles nydelig på smak.

Og om du skulle få bakelysten over deg, og plutselig får et akutt fyse-anfall på noe skrekkelig godt, da kan du teste ut denne oppskriften mens jeg staker opp blodkar tette av konfektkake, og klargjør kroppen for enda et sukkersjokk og et kakestykke i kveldinga!

 

 

Oppskriften er som følger:

4 ss kakao

2,5 dl sukker

1,5 dl hvetemel

1 ts vaniljesukker

1 ts salt

2 egg

150 gr smeltet, og avkjølt smør

Topping:

300 gr smeltet sjokolade

5 dl ostepop

 

Bland alt det tørre i en bakebolle.

 

Finn frem det du trenger til toppingen. “Datt” av et hjørne av sjokoladen. Hater når det skjer…

 

Rør inn smeltet smør og egg. Røren blir seig, og tung.

 

Fordel i rund bakeform på 24-26 cm.

 

Stekes midt i ovnen på 160-175 gr i 30 min. Kaken blir kompakt, seig i midten med litt hard skorpe.

 

Smelt sjokoladen i vannbad eller i mikrobølgeovn, og rør inn ostepop.

 

Fordel toppingen over kaken og sett den kjølig en halv times tid.

 

Så er det bare å spise til du ligger i stabilt sideleie med mageknip og sukkersjokk…om du ikke er et sånt menneske som har lært å begrense deg da…  Lurer på om det fremdeles er håp for slike som meg!

 

 

Ønsker alle som titter innom en knakandes fin, og salt, søt og sprø lørdag, enten du ligger i kakekoma eller ei.

Jeg skal klargjøre magen for en liten kakebit til, og vaske det gule “støvet” av tastaturet. (Kanskje med tunga, for enkelhets skyld. Man sløser jo ikke med maten!)

Vi blogges 🙂

 

 

 

 

I to dager har gubben spretti opp av senga, i den grad en lettere småstiv og hobbyhypokonder av en måsagubbe er i stand til å sprette, og logget seg inn på sosiale medier før sola står opp, og fugger`n fiser. For gubben som til vanlig har et relativt avslappet forhold til sosiale medier, fikk blod på tann da innlegget om selvbruningskatastrofen og tsnunamipuppen plutselig tok av på nett, og høstet lesertall jeg aldri har sett maken til, og etter all sannsynlighet heller ikke vil se igjen.

 

( Når (endelig) det siste synlige beviset av selvbrunings-katastrofen er i ferd med å forsvinne fra håndflaten. O lykke! )

 

Plutselig synes han, som fnyser hver gang jeg legger ut en matoppskrift, eller bare titter skrått på meg her jeg sitter  på kveldene og koser meg med blyant, papir og tegningene mine, at blogging plutselig er dødskult likevel. Grunnen til denne akutte interessen er litt uvisst. Kanskje var det spennende for en litt utrent og møkkete middelaldrende gubbe å se noe stige så raskt til værs, (lesertallene altså) da det slett ikke er mye som stiger spesielt fort lengre her i måsahuset, eller så har han sett litt for mye reality-tv og fått det for seg at alle bloggere tjener fett med cash, og så for seg en førtidspensjonering med påfølgende paraplydrinker og høy partyfaktor på rød løper.

 

( Når gubben nesten kan hører millionene rulle inn! )

 

“Du må jo blogge i dag også”, skrev han på melding mens jeg var på vei til jobben i dag tidlig.

“Meh, tro`kke det, ha`kke no å skrive om!”, svarte jeg, og ruslet videre mot skolen.

“Jammen!!! Du må jo smi mens hjernen er varm!” tekstet han igjen. (Her er jeg litt usikker på om det er stavekontrollen på mobilen som ikke er helt frisk, eller om måsagubben faktisk tror det er slik ordtaket går. Jeg holder begge mulighetene åpne!)

Til tross for to dager som bloggdronning på toppen av lista har det verken vært rullet ut rød løper eller flommet over av champagne på jobben, men reaksjonene har ikke latt vente på seg, og mange, overraskende mange, er av samme oppfatning som gubben. At millionene vil renne inn bare man skriver litt til, og at sponsorer vil stå i kø så fort lesertallene stiger.

Men sannheten er, at selv om man treffer blink med et og annet innlegg, selv med noe så ubetydelig som en helt vanlig hverdag med noen små “arbeidsulykker”, så er det ikke for folk flest verken enkelt, eller ønskelig å leve av blogg.

For jeg har ikke mottatt et eneste tilbud jeg! Og her skorter det ikke på talenter, for å si det sånn. Jeg, som har bred erfaring med trøstespising på inn og ut-pust, som kan spiste flytende føde i stabilt sideleie uten å søle så mye som en dråpe, og som kan klemme ned seks sjokoladepunsjeboller med kokos uten å miste en eneste smule, burde jo være et prakteksemplar og en vandrende reklameplakat for både Maarud og Freia, men jeg har ikke fått så mye som en mail engang.

 

( Når du snorter kokos som en amerikansk rapper snorter kokain, men enda ikke har millionkontrakt med Freia! #DenFølelsen ! Så mye uoppdaget talent. )

 

Og grunnen er ganske enkel. Folk utenfor boksen, de som ikke faller innafor bloggbobla, de er ikke spennende nok.

Ei litt smådvask og overvektig dame fra bygda blir ikke millionær på blogg, selv om det oppbrukte og litt slarkete underlivet alene kunne reklamert for halve intimbeholdningen til Boots apotek. For denne dama kan ikke engang nyse uten å skvette, og det trengs mer enn en tube hårfjerningskrem for å fjerne bever`n som har vokst seg over alle trusekanter nå i vintersesongen. Men står det en apotektekniker og vifter med millionkontrakter på trappa mi? NEI!

For det skal mer til enn et heldig innlegg på toppen en dag eller to, og et A4 liv formidlet fra et lite rødt hus i skogkanten fenger ikke nok i lengden. Og det er helt greit! For hva er vitsen med å pynte på livet, om man trives godt med det lille man har, kun for å fenge andre? Mister man ikke seg selv, når hverdagshistoriene blir fiktive, og sannheten stadig må krydres? Når ditt liv skal dokumenteres for å fenge andre! For selv om det er artig at et og annet innlegg tar litt av på nettet, og engasjerer folk fra fjern og nær, så er det umulig skrive noe for hvermansen, dag ut og dag inn. ( Helt utrolig at noen bloggere klarer det, og ikke minst lever av det! Kudos! )

 

( Burde malt vinduskarmen, burde vaska vinduene, burde sluppet inn katta…men blogger jo, så det er viktigst å få tatt bilder først! )

 

For livet er ikke søte små barn i matchende lyserosa kjoler. Det er ikke evig nyforelskelse og lyserosa skyer. Det er ikke bare fluffy bløtkaker og stramme rumpeballer. I hvert fall ikke i denne kåken.

Her er det katter som hyler og vil inn gjennom vinduer som trenger en vask. Det er kjedelige hverdagsmiddager, og rotete ytterganger. Det er en håpløs og litt latterlig kamp mot kaloriene. Det er husmor-romaner og hockeypulver, jobb fra åtte til fire, og bena på bordet.

 

( Når du har bikka 40, og det er duket for en spennende fredagskveld! )

 

Og jeg elsker det, og jeg kommer til å fortsette å skrive om nettopp det, helt uavhengig av lesertall. Og om noen år, når jeg er gammel og grå, vil jeg kunne lete frem minnene på bloggen, og glede meg over minnene fra et levd, og virkelig liv.

Så får heller millionene utebli, og beholdningen av hårfjerningskrem og voksenbleier kan jeg stå for selv, og  bloggen  kan forbli som den er. En litt usminket og passelig kjedelig hverdag, på godt og vondt. Humor og tegninger, og tanker om alt og ingenting, uten at det må fenge alle til enhver tid. Bilder fri for filter og redigering, som synlig bevis på et helt vanlig liv, i en helt vanlig familie, i en helt vanlig bygd, for ei helt vanlig middelaldrende kjerring.

 

( Livet, sånn det egentlig er, og det er ganske så fint! )

 

Og helt til slutt, gubbeluren, pusen min, smukkasen i møkkete arbeidsbukse, nå har jeg smidd “mens hjernen er varm”, og blogga i dag og!

PS: Det blir medisterkaker til middag, og om du leser dette er det fint om du stikker innom Kiwi på vei hjem og kjøper en pakke buljong til sausen!

Vi blogges!

 

 

 

 

 

Til deg som går først i toget, og til deg som blir sittende hjemme.

Til deg som er sterk og modig, og til deg som  fremdeles venter på motet. Til deg som griper dagen med begge hender, og deg som trenger styrke til å møte hver nye morgen. Til deg som rakrygget smiler til ditt eget speilbilde, og til deg som med hånden visker ut din egen refleksjon i vannskorpa.

Til deg som oppdrar en liten jente, slik at hun en dag blir en modig og stolt ung kvinne, og til deg som skal skape trygge og gode menn av små gutter. Til deg som har født egne barn, og deg som med en mors hjerte og kjærlighet skaper en trygg hverdag for barnet som er født av en annen kvinne.

Gratulerer med dagen.

 

( et levd liv, en gammel hånd, en av de flotteste kvinnene jeg har kjent )

Til deg som tar utfordringene på strak arm, og til deg som trives best med det kjente og vante. Til deg som danser på bordene i de sene nattetimer, og deg som passer på at dansedronningen kommer seg trygt hjem.

Til deg som lever ut drømmen, og deg som dagdrømmer.

Til deg som sier stopp, og modig forlater det farlige, det utrygge, det uriktige, og til deg som enda fremdeles står midt oppe i det. Til deg som har funnet din indre styrke, og til deg som fremdeles leter den frem.

Til deg som står oppreist, og til deg som ligger nede.

Gratulerer med dagen.

Til deg som elsker en mann, og til deg som elsker en annen kvinne. Til deg som elsker andre, og til deg som elsker deg selv.

Til deg som er midtpunkt, og til deg som er en i mengden. Til deg som stråler, og til deg som enda ikke har vist verden den flotte kvinnen du egentlig er. Til deg som ler, og til deg som gråter. Til deg som hver dag setter andre foran deg selv, til deg som tar vare på et annet menneske, til deg som alltid er noens trygge havn. Til deg som pleier deg selv!

Til deg som teller kalorier, og til deg som har mistet tellinga. Til deg som blunker, smiler og flirter, og til deg som sjenert vender blikket ned.

Til deg som kjemper en kamp ingen andre kan se, som ingen andre vet om, og til deg som kjemper åpenlyst. Til deg som kjemper for andre.

Til deg som drar i forveien, og til deg som blir igjen.

Til deg som strekker deg i solen, og til deg som elsker å kjenne regnet på nesa. Til deg som drikker kaffe på en barstol midt i byen, og til deg som nyter en kopp ved et stille skogsvann.

Gratulerer med dagen.

Til alle de modige kvinnene som har kjempet før oss, til alle som kjemper i dag, og til alle som vil kjempe i årene som kommer.

 

Til deg som er kvinne! Vær stolt!

Gratulerer med dagen.

 

Innlegget er illustrert med blyant i stedet for bilder for å ivareta eventuelle leseres mentale helse 😉

«Har du stått opp med feil fot eller?» tekstet gubben som svar, da jeg illsint og fresende som et speilegg i glovarm panne sendte en hissig tekstmelding hvor jeg fortalte hva jeg synes om mannfolk som slipper kattefaen inn på soverommet når de står opp for å dra på jobb på morran.

For jeg hadde ikke stått opp med feil fot. Vårt soverom er nemlig så trangt at dobbeltsenga står klemt inntil langveggen, og fordi jeg sover innerst må jeg enten rulle mot venstre og over gubben for å komme ut av den, eller jeg må sette meg opp, dra baken nedover mot fotenden, og sette bena i bakken på den måten.

Å rulle over gubben er uaktuelt. Det prøvde jeg tre ganger, og ble smelt på tjukka! Hver gang! Selv nå, mange år senere, og en livmor i minus, og en skrott som er så tørr på innsiden av det støver fra trusa når jeg nyser, tør jeg ikke rulle mot venstre.

Jeg aker alltid på den kvadratmeter store røven nedover lakenet som ei bikkje med blødende hemoroider og bendelorm aker seg langs gresset, før jeg setter begge bena ned på gulvet. Samtidig!

 

( Når du aker deg på stussen nedover mot fotenden av senga, så hemoroidene setter spor i overmadrassen og høna gnikker av seg vinterpelsen!)

 

Så nei, jeg stod ikke opp på feil bein, jeg stod opp på begge, og det var dumt!!!

For gubben hadde ikke lukket døra til soverommet når han dro, og soverommet, med alle sine kleshauger og små fjell av panikkryddede godsaker er et eldorado for hyperaktive nattedyr. Jeg tredde føttene ned i det som senest i går kveld var en av oldemor Reiduns vidunderlige  deilige, varme, hjemmestrikkede ullsokker, men som i morgentimene var redusert til en meter tovet ulltråd med dusk i enden. Kattefaen hadde maltraktert sokken i tidlige morgentimer, og i det jeg strakk fingrene ned mot gulvet for å redde restene av sokkeparet ble fire poter med spisse klør tredd inn i armen fra øverst i grevinnehenget, til nederst på håndleddet. Med et hyl og et kjemperykk ble både katta og ulltråden med sokkerest i enden kasta bort i sofaen og forsvant ned i mellom seteputene.

Det lå i kortene at det bare kom til å bli «en sånn dag»!

Etter å ha kastet både katt og ulltråd tvers igjennom stua tuslet jeg i tussemørket inn på badet for å gjøre det middelaldrende kjerringer gjør best i de tidlige morgentimene, tømme kroppen for gårsdagens utskeielser, og klargjøre tarmen for dagens inntog av kaffe og vaffel. Og mens jeg satt der og trykket og skvettet alt det litt slarkete underlivet maktet strøk jeg hendene over et morgentrøtt ansikt i takt med knipeøvelsene, og kjente med glede at hudpleien som ble utført kvelden i forveien faktisk så ut til å virke.

For i mange uker nå har ansiktet lidd av vintertørr hud. Kinnene har vært rødmussede og tørre, leppene sprukket, og en og annen hvit pigmentflekk har dukket opp strategisk plassert rundt omkring i fjeset, slik at jeg i perioder har vandret rundt som en flassende dalmantiner.

Kvelden i forveien tok jeg derfor endelig i bruk julegaven fra den minstepoden. En ansikts-skrubb med påfølgende fuktighetskrem. En bringebærduftende gavepakke fordelt på to små rosa flasker med glitter, som poden stolt hadde handlet selv på «sånn dærre jentebutikk». Og i går kveld satt jeg i badekaret skrubbet jeg dette tørre halvgamle og skrukkete fjeset nesten til blods med glitrende skrubbesåpe, før jeg masserte inn lyserosa fuktighetskrem og stupte i seng mens jeg ennå luktet av friske bringebær og tuttifrutti.

 

( Når du møter deg selv i speilet etter en kveld med litt uheldig hjemme-spa! )

 

Fornøyd med silkemyke babykinn reiste jeg meg fra toalettet, tørket skrotten, og gikk mot speilet for å beundre ansiktet som kjentes ti år yngre ut.

Under lysstoffrørene foran seilet bygger det seg raskt opp en panikkangst av en annen verden, for fjeset som i morgendisens tussemørke kjentes ut som en glatt barnerompe, viser seg å være lysende oransje!!!!

I ren panikk blunker jeg et par ganger før jeg skrur på springen og trer hodet panisk ned i vasken mens jeg gnukker et vått håndkle mot panna for harde livet. Fremdeles like oransje!

Og ikke litt heller! Jeg lyser. Som en redningsvest fra 70 tallet!!!

Med åndenød og tårer i øynene griper jeg den bringebærduftende, rosa og glitrende tuben fra hylla og ni-leser på etiketten. SELVBRUNINGSKREM!

FAAAAEEEN!!!

Jeg skriker så katta med den tova ulltråden skvetter ut døra raskere enn flytoget, og løper ut på kjøkkenet for å finne en sånn skuresvamp vi bruker på kjeler med fastsvidd pølsegrateng, og iler tilbake til lysstoffrøret for å skure signalfargen ut av fjeset.

Nytter ikke. Ansiktet er og blir skrikende oransje, tre ganger Donald Trump, og etiketten på kremtuben lyser mot meg. «Ultra strong tan»!

 

( Ufrivillig selvbrunings-overdose! )

 

Resten av morgentimene går med til god gammeldags kamuflering. Jeg dykker dypt ned i sminkepungen som knapt har sett dagens lys de siste årene, finner en pudderdåse og pudrer det som pudres kan. Som kronen på verket grer jeg panneluggen ned til over øynene og surrer et halvannet meter langt skjerf rundt halsen og opp over nesa. Heldigvis kan jeg skylde på kulda. Jeg trasker rundt på skolen hele arbeidsdagen med skuldrene opp etter ørene, kamuflert av pannelugg og skjerf, kun øynene synlige, som en eller annen ørkenkriger.

På et tidspunkt midt i lunsjen strekker jeg meg etter vannflasken på kontorpulten da jeg hører det snapper i BH stroppen bak på ryggen, og som en fange rømt fra fengsel tar venstre hengepupp sats og flykter fra en litt sliten, og hakket for liten, vattert BH-skål. Som en katapult spretter den ut fra kroppen, og flyter ukontrollert utover pulten som en puppe-tsunami, der den velter en kaffekopp utover fraværslister og notater. I et desperat forsøk på gjenopplivning og førstehjelp på den gamle hengekøya av en BH punkterer jeg nesten en lunge med ei sikkerhetsnål stjålet fra førstehjelpsskapet på personaldoen, men til ingen nytte. Resten av arbeidsdagen vasser jeg rundt med pannelugg, skjerf og en høydeforskjell på hengepuppene som potensielt kan forårsake skiveprolaps og hofteslitasje.

 

( Kamfuflert ørkenkriger med tsunami-pupp på ville veier! )

 

Etter jobb vrenger jeg innom apoteket og røsker med meg alt fra kosmetikkhylla, av rensekremer, og våtservitetter så fulle av alkohol og babyolje at til slutt trasker rundt i måsahuset mens jeg både ser ut, og lukter som en blankpolert, alkoholisert Boris Jeltsin.

Og med røsdskrubbet ansikt, en pupp midt på brystet og en i klem i bukselinningen, koker fiskebollesausen over på komfyren, svir seg på platetoppen, og setter i gang brannalarmen.

Jeg kapitulerer!

Som et slakt med skrått puppestell overlater jeg koking av Wienerpølser til gutteflokken mens jeg drukner mine sorger i badekaret.

En time senere, trer jeg ut av boblebadet like varm som en nytrukket tosk og skrukkete som en rosin. Fordi badet er tåkelagt av damp fra badekaret tusler jeg inn i stua med kun et lite håndkle surret rundt overkroppen, og setter meg i sofaen for å puste ut.

«Røff dag?» spør gubben , som om han ikke kan lese på kroppsspråket at jeg fremdeles er en tikkende hormonbombe, som når som helst kan eksplodere.

Jeg lener hodet bakover og puster rolig inn og ut noen minutter.

Da jeg så smått begynner å føle meg bedre reiser jeg meg opp fra sofaen. Pusen som ligger ved siden av meg glipper så vidt med øynene, og skuler hatefullt på meg for å ha ødelagt den lille kveldsduppen. Med håndkle lett surret rundt hengejura, og naken fra livet og ned tusler jeg gjennom stua mot badet for å finne undertøy.

 

( Når du bare skal kaste håndkle og friste gubben med en kvadratmeterer dissende vaffelhud…)

 

Fra øyekroken kan jeg så vidt skimte at gubben snur seg og følger meg med blikket. Som om han med sultent blikk beundrer den litt punkterte hengerumpa mi der den klasker tungt mot lårene for hvert skritt jeg tar.

Litt lettere til sinns av den åpenbare beundringen hans rister jeg litt forførerisk  på cellulittene.

Han rister febrilsk på hodet og rekker så vidt å rope «NEEEEI!», før katta spretter opp fra sofaen, og mindre enn et byks senere tar sats, og setter fire sett katteklør dypt i skinka mi!

Det er som å få 40 nåler tredd inn i rassen på en gang, som ei levende nålepute. Ei vandrende dartskive full av piler, en testkanin på nåleseminar for hobby-akupunktører!

Jeg løper et par skritt rundt i stua, skrikende med ei katte hengende fast i skinka, før jeg klarte å riste den av!

«HVA FAEN!!!, roper jeg til gubben! « Hva feiler det den katta???»

 

( Når pus jager feil mus, og du blir en ufrivillig, levende nålepute! )

 

Gubben reiser seg sakte opp fra stolen, og tusler rolig mot meg. Han skjuler et latterfullt flir mens han tar tak i skuldrene mine og sakte snur meg rundt, før jeg kjenner han nappe noe ut fra sprekken mellom rumpeballene mine.

 

Katta titter på han med forventningsfulle øyne fra gulvet, mens han holder opp og dingler lekent med den tova ulltråden fra sokkene til oldemor Reidun. Den jeg i drittsinne kastet fra meg tidlig i morgentimene, og som jeg nå har satt meg på så den limte seg fast i hårene i rumpesprekken, som borrelås!

Med fremdeles antydning til oransje ansikt, med skjev ryggrad forårsaket av BH-katastorfe, og med røven full av katteklor trøstespiser jeg en halv melkerull mens gubben skurer kokeplata med stålull, og katta tygger ivrig på en ulltråd som antagelig smaker fis.

 

 

Jeg stod ikke opp på feil bein, jeg tråkka rett ut i salaten med begge. Og mens melkerullen smelter på tunga bestemmer jeg meg for at i morgen tidlig, da får det briste eller bære! Da skal jeg rulle mot venstre!

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

 

Helgen var slapp, bare fordi vi ville det. Formen til måsagubben var sånn litt på kanten til en manneforkjølelse, og han prioriterte derfor egenpleie i form av tykke sokker, halstabletter (egentlig bare smurfepastiller, men gutten er jo ikke eldre enn 43, så vi spiller med!), og Netflix. Gutta var opptatt med egentrening  og egentid, altså gitar og overdreven bruk av forsterker og basskasse, kattene snorket seg gjennom snøværet i haugen med rent ubrettet tøy, og jeg…jeg byttet mellom frivillig stabilt sideleie på sofaen og litt sånn nødvendig husarbeid.

Innimellom sofasliting, stjeling av smurfepastiller og spontane utbrudd som “Kan du se til svingende å skru ned den hel****s  bassen før hele denna fordømte gamle kåken blåses til pinneved!!!”, fikk jeg skuret kjøkkenet, og ingenting er mer fristende enn å søle til en ren kjøkkenbenk med mel og massevis av deilig sukker.

 

Eplesnurrkake med Trollmatcha og kanel.

 

Når kjøkkenet bare skriker etter å bli rotet til litt med mel og sukker 🙂

 

I går delte jeg oppskriften på pizzasnurr pizza med Trollmatcha og chorizo, og i dag deler jeg oppskriften på kaken vi lagde av den andre halvdelen av deigen.

(Oppskriften på grunndeigen finner du i gårsdagens innlegg, HER.)

Innimellom er det fint å kunne slå to fluer i en smekk, eller lage to varer av samme oppskrift. For man trenger ikke nødvendigvis en søt gjærdeig for å lage en god dessert, eller i dette tilfellet, en eplesnurr-kake med kanel og Matcha. ( Jepp, jeg er helt i startfasen av mitt indre hippie-prosjekt, og dytter magisk grønn te i omtrent alt av mat og bakevarer om dagen. )

Om du har lyst til å lage en saftig bollekake med smak av eple og kanel kommer oppskriften her i form av et aldri så lite bilderaid.

 

Usøtet gjærdeig, ferdig hevet under plast.

 

Grønn te, også kjent som Jannes energidyrkende hippie-prosjekt.

 

Dryss en ts Matcha-te over deigen, og elt den lett slik at teen vender seg inn og lager fine, grønne marmoreringer i deigen.

 

Ser jo så lekkert ut! Får jo nesten mer energi bare av å se hippie-mønsteret i deigen.

 

Del ca to epler i små terninger.

 

Fordel utover et kjevlet rektangel, sammen med kanel og sukker. Mengde velger du selv, jeg har en tendens til å være veldig raus med fyllet. Skal man kose seg, kan man like gjerne gjøre det skikkelig!

 

Rull sammen og del opp i like store stykker. Mine er ca to cm tykke.

 

Fordel i en rund bakeform med smurte kanter og bakepapir i bunnen. Dryss over et lag med perlesukker.

 

Etterhev under plast i ca en time, og dryss over et knippe Maldon eller havsalt. (smaker nydelig med en liten kontrast til alt det søte.)

 

Stekes midt i ovnen på 200 grader i 20-25 minutter, avhengig av ovn.

 

Ta kaken ut av ovnen, og avkjøl noe på rist.

 

Så er det bare å nye. Smaker godt alene med et bitte lite melisdryss til kaffekoppen, og enda bedre med litt vaniljesaus eller en scoop med vaniljeis.

 

Så der…hipsterhippe Nordvang har tryllet magisk energi-te inn i enda et bakverk, og venter spent på energien som er lovet å komme snikende etter hvert.

Hippiestatus etter dag seks med Matcha-te: Var overraskende våken i dag tidlig til tross for mye unødvendig lyd fra to hyperaktive pusekatter sånn ca midt på svarte natten, og en mann hvis hårete arm på magisk, dog noe frustrerende vis beveget seg ivrig i søvne over bilring nummer en og to på fruen mellom kl 04.00 og 04.30 i natt.  Fremdeles ingen trang til å ta på lilla poncho med frynser eller moon-boots, men nynnet “All you need is love” i dusjen i dag tidlig. Lurer på om det er et tegn…

Ha en fortreffelig tirsdag.

Vi blogges!