jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og god søndag. Denne gang fra vakre Flåm. Vi har vært på veien ei uke, teknisk sett. Selv om vi har vært på de samme stedene over flere dager da. I dag setter vi snuta hjemover, rett og slett fordi værmeldingen ikke ser lovende ut. Joda, man kan fint være på tur i regn også, men vi trives aller best når vi kan gå ut av bilen, og utforske verden i mange timer, uten å bli gjennomvåte.

Vi rekker en bitteliten oppsummeringa av ukas små øyeblikk før vi begir oss ut på en lang kjøretur hjemover til måsahuset. For uka på veien har vært skikkelig fin, akkurat det vi trengte på tampen av sommeren. Det er så rart med det, hvordan bekymringer og sorger ikke tar like stor plass i hodet og resten av skrotten, når man er på tur. Som om man reiser fra det, for noen dager. Det er så godt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har reist mest etter været denne gangen, og opplevelsene som har fulgt med har ikke vært planlagte, bare velkomne, og snart blir de sommerminner vi skal leve på når lufta blir kaldere, og hverdagen innhenter oss. Det er en uke igjen med feriefri, før det er tilbake på jobb. Jeg har, om jeg skal være helt ærlig, litt blanda følelser rundt akkurat det, men jeg gleder meg også. Rutiner er fint det.

Ferien startet i Telemark der vi satte opp camp for ei natt. Nydelig vær, koselige omgivelser, og deilig varmt badevann. Gubben hæla for første gang i sommer, og blei liggende som en litt sliten dupp i vannskorpa i nesten en time. Endelig på tur, endelig fri, endelig følelsen av avslappende sommer. Fint øyeblikk.

Vi har et kjøleskap fullt av mat i bobilen, og en grill fetere i lasterommet enn den vi har hjemme, likevel nyter vi noen middager på en og annen restaurant når vi er ute og turer. Rein luksus, men så digg å få maten servert. Lykken var stor da denne kjerringa innså at veien bort til kanal-cafeen var ei hinderløype av en lekeplass. Garantert laga for unga, men det klør sånn i kroppen når jeg ser klatrestativ, at jeg ikke klarer la vær å prøve.

“Du Kan gå forbi, uten å sette det fast i et eller annet!!!” hører jeg gubben si, men hva er gøy med det da??? Det er ikke sommer uten noen myggstikk, noen skrubbsår på knæra, noen blåmerker, og et par øyeblikk med rein skam fordi andre voksne mennesker går forbi og ser at du sitter dønn fast i 40 meter tau! Gammal blir man fort nok likevel!

På mange av plassene vi har stått denne turen har endene tuslet rundt oss på jakt etter gratis måltider, til gubbens store glede. Han er jo en sann gakk-gakk entusiast, og går ikke en meter uten ei pakke solsikkefrø i sekken. Fuglenes egen Mc.Gyver lissom. Men det er noe med ender altså. Beroligende, avslappende, og underholdende. Gode øyeblikk.

Fra Telemark til Omlidstranda. Det er fint å komme til et sted vi vet vi trives, og vi er fremdeles ikke lei plassen, selv om vi har vært der mange ganger før. En skikkelig sommerperle. Og når været viser seg fra sin beste side i tre dager på rad, da er livet godt.

Og det er lett å samle mange fine, ulike øyeblikk, på en og samme plass. Sjø, mjuk sand under føttene, og strålende sol. Da trenger man bare et gammelt teppe, og en gammel kjølebag med Pepsi Max. Rein sommerlykke!

Lange turer på de tre strendene, hånd i hånd. Bare sanke solstråler og nyte stillheten. Høre små bølger slå inn mot stranda, et par måker som terger hverandre. Vakre øyeblikk.

Sitte side om side på et pledd nedpå stranda, og se kveldsola farge himmelen rød før den forsvinner ned i havet. Hver kveld ble vi sittende sånn, og jeg kommer ikke på en bedre følelse. Sitte så tett og så rolig at jeg kan kjenne hjertet hans slå, uten å måtte si et ord. Bare være. Det er gode øyeblikk det.

Is. Hver eneste kveld. Softis eller kuleis. Rusle bort i kiosken, sitte på en krakk og spise is, sende noen snapper med gutta, få en oppdatering hjemmefra. Bare gode øyeblikk.

Så satte vi snuta mot Flåm. Helt spontant, etter å ha sjekket værmeldingen. Etter mange timer i bil var det godt å lande litt igjen. Vi spiste hamburger på brygga, gikk ned til vannet for å sitte litt og dingle med beina. Gode øyeblikk.

I går satte vi oss på syklene for å utforske litt andre veier enn de vi kjører, og det ble en så fin tur. Mange timer på sykkelsetet, litt sår i skinka i dag, men så verdt det. (selv om jeg ikke var helt enig i det i alle de fordømte motbakkene… men jeg var veldig blid i nedoverbakkene da!)

Flott natur, smak av sommer, skoleboller og badetøy i sekken. Nydelig sommerdag, nydelige opplevelser.

Og bare sånn for å toppe kransekaka, fat jeg ut at hjelmsveisen er akkurat den samme som hverdagssveisen. På tide å ringe frisøren kanskje…

Men nå skal jeg logge av. Nettet er litt luggete her mellom fjellene, og vi har en lang reise foran oss. Jeg gleder meg til små rastestopper på vakre plasser. SommerNorge altså. Øyeblikkene ligger jo bare og venter på oss.

Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg grunner til å trekke på smilebåndet. Vær god mot deg selv, det fortjener du. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Først og fremst, tusen takk for alle øyeblikkene dere delte forrige søndag, da jeg ikke helt klarte å dele mine. Jeg har lest alle, svart noen, men langt fra alle. Facebook setter noen gang en grense for hvor mange ganger jeg kan like kommentarer under et innlegg, men for en glede det var å bruke søndagen, og flere dager utover i uka, på å se bildene dere, tankene, og øyeblikkene dere delte. Overveldende, og veldig. veldig fint.

Det er atter en ny søndag, og i skrivende stund er det to uker igjen til et nytt arbeidsår, tre uker igjen til elevene er tilbake i klasserom, korridorer, og skolegården. Selv om det er ferie fremdeles, ble det litt jobb denne uka også. Litt smått, slik som å svare på mailer fra nye og gamle foresatte, et par meldinger på teams fra elever som både gleder og gruer seg til å komme tilbake. Men mest av alt har uke vært rolig. Selvbestemt rolig, og i all hovedsak har den vært tilbragt her hjemme i måsahuset. Om få timer kjører vi minstepoden til Gardermoen, han skal tilbake på leir, og måsahuset blir ekstra stille igjen. Det har vært godt å ha han hjemme noen uker, viktig og godt, men nå starter et års tjeneste i luftforsvaret for poden. Neste sommer kommer han hjem for godt, håper vi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uka har, til tross for at den har vært stille, bydd på noen gode øyeblikk. Jeg har lett litt ekstra etter dem denne uka. En kollega fortalte meg om et uttrykk hun hadde lært på en tidligere arbeidsplass. “Å gå på lysglimt jakt.” Det handlet om å se små barn som hadde det vanskelig, og derfor kunne oppleves som utfordrende for de rundt. Jakten på lysglimt ble så viktig, for å kunne samle de gode øyeblikkene i løpet av en dag, slik at ikke de negative tok all plassen. Slik er det litt med denne bloggen også. I en hverdag der man møter utfordrende øyeblikk, utfordrende mennesker, er det så viktig å ikke overse alt det fine. For det er mye fint i en helt vanlig hverdag også. Denne uka har jeg og minstepoden gått lange kveldsturer rundt i bygda. I den timen da kvelden glir over til natt, når det eneste vi hører er vinden i den stadig høyere åkeren, elva som renner gjennom Bjørkelangen, og stemmene våre, da er det godt å bare rusle. Asfalten er fremdeles varm etter lange dager med sol, gresset lukter grønt, og vinden er varm. Bygda er vakker på sommernettene. Gode øyeblikk.

Luken av nyvaskede klær som har tørket ute. Det er sommer det! Tørketrommelen har stått urørt i flere uker, for i denne hetebølgen tørker jo klærne ute på et kvarter. På de få meterne bort til tørkestativet storepoden snekret for mange år siden, rusler jeg forbi den store tua med markjordbær. Hver kveld når jeg henter inn klærne fra snora, plukker jeg meg en neve. Det er rein sommerlykke, og så innmari fine øyeblikk.

En liten dagsutflukt med gubben til Årnes, mens alle podene var i Oslo for å kjøre gocart. Det var noen gode timer, noen gode øyeblikk. Vi fant oss en plass i skyggen nede på på brygga, og slappet av på krakken ved siden av Elvekongen. Varm vind, kald drikke, og glomma som renner sakte forbi båttene som er tauet fast til brygga. Vi ble sittende ei stund sånn i stillhet, bare lukket øynene, lente oss tilbake, nøt skyggen. Så ruslet vi oss en tur, spiste litt lunsj, og plutselig var det kvelden. Gode øyeblikk.

Neste kveld kjørte vi ut for å spise middag sammen, og endte opp på steinene nede ved vannkanten i Ørje. Vi matet ender, vasset i varm i Skullerudsjøen, og bare nøt enda en varm sommerkveld. Ferie skal være sånn. Ikke noe som haster, bare tid til å være.

Jeg har spist verdens mektigste donut. Altså, den frista så veldig der den lå sammen med de andre bakevarene i hylla på Coop, så den bare datt liksom ned i posen min. Uflaks. Det var en sånn donut med Dubai fyll. Alså sprøstekt butterdeig med pistasjesmør og sjokolade. O hellige ku!!! Den var så god, men så himla mektig. Jeg var mett i to dager, og på grensa til kvalm, men akkurat nå kunne jeg tenkt meg en til. Ny kulinarisk opplevelse, digg øyeblikk!

Også var det den dagen jeg sovna bittelitt i sola ute på terrassen, og den gamle solstolen var gjennomblaut av svette da jeg våkna. Først tenkte jeg ikke stort over det, men da jeg så avtrykket i stolen lo jeg så tårene trilla. For det er så typisk damer i overgangsalderen…Det eneste stedet som ikke var bløtt på den solen var der høna hadde sitti!!! Hvis ikke det er en selvtillitsknekk, så veit ikke jeg. Men så har du meg da, som har litt sånn galgenhumor, og la det ut på instagram-storien og på TikTok, også gikk videoen søren meg viralt. Det er helt tydelig at vi er mange kjerringer i samme bås (eller samme solstol da!), for over en million har sett det tilsammen. Tørre høner er vist ei greie på internettet.

Og slik gikk uka. Fra nattevandring til tørre høner. Fra fylte smultringer til vannmelon, fra hjemmesitting, til ettermiddager på brygga. Jeg har jobbet med å finne øyeblikkene, og de jeg har funnet har gjort godt. Og bare fordi det var så fint å lese om deres øyeblikk forrige uke, håper jeg du vil dele et øyeblikk denne uka også. Øyeblikk er så mye bedre når de kan deles, ikke sant?

Håper uken som gikk gav deg grunner til å smile, og at uka som kommer gir deg lysglimt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

En litt annerledes overtekst på søndagens blogg. Jeg sitter jo hver søndag morgen, og skribler med øyeblikkene fra uka som gikk. Det gir meg noe, alltid. Uansett om uka har bydd på store øyeblikk, eller de små hverdagslige. Denne uka er intet unntak, sånn egentlig. Akkurat nå er jeg nok bare litt tom, slik vi mennesker innimellom blir.

Jeg ligger på sofaen etter en natt som bød på fint lite søvn. En av mange netter i det siste. Noe skyldes nok varmen, noe skyldes tankekjør. Jeg har det bra, virkelig, jeg er bare sliten. Rart å si det, midt i ferien, men jeg tror det er fordi jeg har landa litt. Endelig, på en måte. Og når nettene blir sånn, lange med tanker som opptar hodet, da blir dagene lange også. Lar jeg noen mennesker ta for stor plass i livet mitt? Lar jeg de fine menneskene få nok plass? Skuffer jeg andre når jeg melder pass fordi det sosiale batteriet mitt lades aller best i stillheten hjemme?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne uka har jeg tatt den tiden jeg trengte alene, med mine. Jeg hadde planer jeg måtte avlyse, for behovet for alenetid ble større enn behovet for å være sosial. Det var godt! Jeg har gått turer tidlig på morgenkvisten, før varmen har blitt for intens. Jeg har stekt vafler, og dekket på til to i hagestua. Jeg har sovnet i skyggen på plattingen hver formiddag. Jeg har plantet litt nytt på graven til mamma, og tent lys på minnelunden for kameraten. Gode øyeblikk, bare for meg selv.

Nå starter gubben en ny liten runde med feriedager, og det blir fint. Litt senere kvelder i sofakroken, late morgener, noen turer ut, når bilen er pakket, og været meldes ok. Ikke noe som haster på enda et par uker.

Så denne søndagen ønsker jeg meg noe fra alle dere som titter innom. Kan jeg få ta del i deres øyeblikk akkurat denne søndagen, istedet for å dele mine? Hva var ditt fineste øyeblikk? Har du et bilde å dele? Da hadde jeg blitt så glad.

Jeg skal ligge her på sofaen litt til, så skal jeg spise frokost med gubben og minsten, før vi skal legge en liten plan for en deilig, rolig, ny og ubrukt søndag. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var enda en uke forbi, og en ny uke banker på døra. Men, aller først skal en helt urørt søndag få passere. Den starter slik de fleste andre søndager. Her hjemme i måsahuset, i sofakroken under pleddet, mens gubben pusler på kjøkkenet med frokosten. Det klør i øynene og ganen, og jeg nyser mer enn knipemuskulaturen egentlig makter. Hvert år på denne tiden reagerer jeg på noe ute, men jeg har aldri funnet ut av hva. Akkurat i år kan det virke som om blomstringa av hva det nå enn er, er et par uker senere ute enn vanlig. Sånne reseptfrie allergipiller tar unna det verste. Etter frokost farter måsagubben og jeg over grensa en tur. Han og minstepoden trenger badeshorts, og jeg trenger et nytt lite lager av Pepsi Max. Men først, en liten gjennomgang av ukas små øyeblikk.

Er det ikke typisk! At det beste sommerværet kommer når gubben ikke har ferie, og jeg ikke har stort andre planer enn små utflukter med podene, litt besøk, og litt jobb i form av planlegging av høstens foredrag som skal holdes litt ulike steder. Jeg tror dette blir mitt siste år med foredrag rundtomkring, men da kan man i det minste gå ut med den beste utgaven av seg selv. Å sitte ute i hageteltet på de varmeste dagene, med en kopp kaffe, en skål jordbær, og planlegge høstens eventer, både på skolen og på privaten, det er ganske fine øyeblikk faktisk. Følelsen av å være litt i forkant, ha noe på papiret, og slippe den siste liten panikken. Det er fint!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forrige søndag satt jeg med tanker om å plante noen stauder. I måsahagen finnes det nemlig ikke annet enn en og annen markblomst, for jeg har ikke grønne fingre. Så jeg spurte internettet om råd, og internettet svarte. Både her på bloggen, på snapchat og på instagram. Tusen, tusen takk for voldsomt engasjement. Målet var å starte i det små, og gjøre det så billig som mulig. Gjenbruk og sånt. Et bittelite bed ble laget av gammel kantstein, og avleggere fra rause mennesker har fått plass i bedet, sammen med blomsten jeg fikk av kollegene på c 12 ved skoleslutt. Helt i enden plantet jeg restene av påske-rosen jeg fikk av svigerdatteren i påsken. Det gøyeste er at den rosen kommer seg. Den har vokst så masse på bare fem dager! Om den overlever vinteren? Neppe, men la meg i det minste beholde gleden ut Juli.

Det ble et lite bed der bålpanna har stått også, og planen er å utvide i somrene som kommer, med flere avleggere, og kanskje tilogmed noe selvsådd. Tiden får vise. Akkurat nå er det bare gøy å grave litt i jorda, bli litt møkkete på hendene, og drømme meg bort i bilder av andres bed og blomster. Har du en flott hage, så send meg gjerne inspirasjosnbilder. Tenkte å lage meg et album jeg kan hente inspirasjon fra til våren igjen. Gode øyeblikk.

Om det er en ting det vokser nok av rundt måsahuset, så er det markjordbær. I år bugner det, og hver morgen kan jeg rusle ut med skåla mi, og plukke nye røde skatter. En nesten full skål hver morgen. Og etter en liten skyll under springen, og med en liten skvett innkjøpt fløte, koser jeg meg med det eneste jeg foreløpig kan høste fra hagen. Det smaker sommer, og barndom, og gode minner, og fine øyeblikk.

Nå som minstepoden er hjemme på perm, frekventerer de andre utflytterpodene oftere hjemme. De ber seg selv på lek i ganen, boller i skyggen, eller grillmat rundt middagsbordet. Og jeg NYTER å ha flokken hjemme, samlet. Selv voksne unger kan lage liv og røre i hagen. Volleyballen flyr over gresset, badminton-fjæra forsvinner i buskaset, og det krangles blant de dårligste taperne i cricket og kubb. Gode sommerdager, fulle av fine øyeblikk.

Så reiser flokken for å bade, og mammaen blir igjen hjemme sammen med voffsen. Og denne lille voffsen, til tross for et lag tjukk pels, får nesten ikke nok av sol og varme. Noen ganger drikker hun litt fra vannskåla, og flater ut litt i skyggen, men aller helst vil hun ligge på fanget mitt, midt i solsteika nede på verandaen. Så da ligger vi der begge to, nyter sommeren, hører gamle mordgåter på podcast, og lar humla bare suse. Gode, stille øyeblikk.

Og slik går sommerdagene. På dagen er jeg ute så mye jeg orker, for å sitte inne når sola skinner byr meg litt i mot. Om kveldene kryper jeg opp i sofaen ute med en bok, og til kveldsmat blir det stort sett nystekte brød eller rundstykker. For fint lite smaker bedre enn nystekt brød med rørte markjordbær til kvelds.

Mye hjemme, og litt borte. Jeg har laget en ballerina på stranden, bare fordi jeg ikke klarer å være ved havet uten å plukke runde stein og skjell. Jeg har gått turer med en voffs som aller helst bare vil ligge i armkroken hjemme, og jeg har fått oppdatering på hverdagene til et par av ungdommene jeg holder litt kontakt med i ferien. Jeg har fylt opp fryseren med båtis, snakket lenge på telefonen med ei god barndomsvenninne, leitet etter en rimelig brukt symaskin uten stort hell, og jeg har laget årets første julekort.

Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer gir smil og varme. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen. Jeg rakk å klippe plenen før regnet kom, derfor lukter det frisk av sommer-regn og vått gress inn av de åpne vinduene. Gubben står på kjøkkenet og fikser frokost, oppe ligger  poden som er kommet hjem fra forsvaret på ferie og sover, og plutselig blir det litt ungdommelig liv i måsahuset igjen. I morgen skal gubben tilbake på jobb, og jeg er nødt til å underholde meg selv et par uker, før han forhåpentligvis får et par ferieuker til, slik at vi kan reise litt mer, slik planen var.

Jeg har ihvertfall tatt ferie. Eller, hodet er nok fremdeles koblet litt på jobb, innimellom kommer det meldinger fra ungdommer jeg har sagt kan sende meg noen ord om det skulle trengs, men tankene er kanskje mest hos de det er helt stille fra. Til dere andre som jobber med barn og ungdom, klarer dere å koble hodet helt ut i feriene?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har blitt noen timer på skolen denne uka også. Jeg har leita etter litt forefallende arbeid, om man kan si det sånn. Litt rydding, klargjøring av plasser til nye ansatte som starter til høsten, rydding og vasking av kontor. Mulig det blir beising av en gapahuk senere i ferien også. Men nå skal jeg ikke inn på skolen på ei stund. Torsdag var det rart å være der. Kun vaktmesteren, og et par ukjente arbeidskarer som har inntatt c-blokka med vernesko, og en mikrobølgeovn tilfeldig plassert ved ei kontakt midt i korridoren, som jeg snubla i… Ingen så det, så da later jeg som om det ikke skjedde at jeg lå paddeflat i byggestøvet og kavet…Det var jo nesten som å være i spøkelseshuset på Tusenfryd. Men, det er godt med alt som er gjort, og det blir jo hyggelig å komme tilbake om noen uker til rent kontor. Vinn-vinn.

Og når det ikke fantes noen kolleger på jobb, og lengselen etter slarv og latter var stor, så kunne det ikke passet bedre med en date på cafeen nede på senteret, med tre av dem. Da ‘Tine sendte melding og lurte på om vi skulle møtes, svarte jeg vel raskere enn jeg noen gang har svart på en snap. Lunsjen varte i sånn ca tre timer, og flere kolleger stakk snuta innom for en prat. Det var så koselig. Toppen av kransekaka var selvsagt kollegaen med babyen, for da kunne denne lissom-tanta snuse litt i den lubne babynakken, og bare nyte det tannløse smilet. Kolleger, som er venner, og god mat og gode samtaler, det gir gode øyeblikk.

Etter et par dager hjemme med håndklevask etter bobilferie, satte vi oss i bobilen igjen. For gubben sjekka YR og så det var meldt to varme sommerdager i Karlstad, så da dro vil til Karlstad. Enda mer strand og vann, enda mer grillmat, enda mer følelsen av skikkelig sommer. Da vi traska bort til Pizzeriaen første kvelden (gikk alle de 35 meterne fra bilen) gliste gubben. For sjelden har jeg vel sett mer ut som en bobil-turist. Det så ut som om Adidas hadde spydd på meg, og de noe skjeve solbrillene fra Nille var fulle av fett fra grillribba jeg spiste på forrige tur. Men hvem bryr seg, sånn egentlig. På pizzeriaen ble jeg stoppet av tidenes koseligste dame (som jeg ikke husker navnet på, og det er flaut!). Hun sa hun leste bloggen, og bare ville hilse. Det er SÅ koselig når det skjer, jeg kjenner at jeg rødmer av oppmerksomheten, men det er skikkelig koselig. Så til deg med en kusine på Bjørkelangen, og den like trivelige mannen med grått hår og bredt smil, takk for at dere sa hei ❤️

Lykken er å kunne ligge på stranda i timesvis. Lytte til unger som leker og bader, eller unge jenter som snakker om sommercrush folk de ikke liker. Lykken er å rusle hånd i hånd på stranda på kvelden, og bare nyte stillheten og den varme sommervinden.

Lykke er å sitte i stolen under markisa mens gubben varter opp med grillmat og godt drikke. Lykken er å sove som en stein bak i bilen, vel vitende om at det er meldt deilig sommervær dagen etter også, og at den eneste planen er å være så lat som over hodet mulig.

Lykken er mobbing og sarkastiske tilbakemeldinger på tekstmelding fra en gubbe som ikke er like glad i sola, men som gladelig smører mat, og bringer fruen som foretrekker sand mellom tærne og sol, fremfor en bok om biler i skyggen i forteltet.

Lykken er IKKE å sovne i sola i nesten tre timer. Det fikk jeg erfare senere den kvelden da jeg synes jeg var “litt varm i kjakan”. Heldigvis er jeg gift med Temu-utgaven av Mc.Gyver, så i altmulig-kofferten i lasterommet hadde han flere matter, og flere flasker med branngele. Det så ikke spesielt intelligent ut, der jeg satt inne i bilen med ansiktet fult av kjølende effekter, foran ei vifte på full guffe, men du verden som det hjalp. Dagen derpå var jeg så godt som like fin igjen.

Samme kvelden vi kom hjem kom største poden innom for å lakkere en galle gitar. Nytt kreativt prosjekt mamsen får være litt med på i sommer. Gode øyeblikk.

Ved stubben av treet vi felte i fjor vokser de nydeligste oransje blomstene opp, og jeg klarer ikke legge fra meg tanken om at jeg ønsker meg et staudebed eller to i dagen. Folk på Instagram og Snap har foreslått stauder for nybegynnere, og Hosta går igjen blant forslagene. Nå må jeg enten finne noen jeg kan gå på slang hos, eller ta turen innom Hageland en dag til uka. Nå har vi bodd er i over 25 år, kanskje på tide at denne hagen får minst en blomst.

Og slik gikk uka. Små øyeblikk, hver dag. Grunner til å smile, eller bare stoppe opp og puste litt ekstra. Håper uka som gikk ga deg noe fine sommerøyeblikk, og at uka som kommer er raus med deg. Stell fint med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Reklame |

God morgen, og god søndag. Så var det plutselig ukeslutt igjen, og vi kan se tilbake på nesten en uke på veien i bobilen. Vi har ikke kjørt så voldsomt mye altså. Denne gangen, etter litt endring i original planene for den første reisen, endte vi opp med å parkere lenge på samme plass, bare for å sanke ro i kropp og hode, og for å hvile ut litt skikkelig noen dager. Til uka er det igjen et par dager på jobb for meg, mens gubben skal slappe av hjemme, før ferien hans allerede er over i første omgang. Heldigvis blir det noen dager til med fri for oss begge mot slutten av sommeren. Sommerferie følelsen har latt vente på seg litt denne gangen, men jeg jobber med saken, og det kommer seg. Og selv om hodet fortsatt tidvis er koblet på litt annet enn feriemodus, så har uka bestått av flere gode øyeblikk.

Mandag startet jeg med sjauing av noen kontorer på skolen. Det ble ei skikkelig treningsøkt. Gjennomsvett, og støl i mange dager etterpå. Meget mulig jeg spytta ut et par velvalgte gloser da et bord datt ned på stortåa og gjorde den både blå og svær også, men sjauing ble det, okke som. Og når svetten rant som verst, og musklene var godt brukt, tok jeg en kaffekopp med vaktmesteren og et par av renholderne, smugspiste Twist som lå igjen etter skoleavslutningene, og til slutt satt jeg i over en time og bare snuste på babyen til kollega Fredrik, som hadde tatt med familien på jobb. Den lille, lubne, og smørblide jenta på snaue seks måneder gjorde underverker for sjela, og da arbeidsdagen var over fikk jeg sommergave av kollega Fredrik. Vi har for vane å dele en del sjokolade, og annet som inneholder sukker i arbeidstiden, og de ettermiddagene vi sitter litt etter skoleslutt for å diskutere, støtte,  oppsummere eller planlegge, og derfor hadde han fylt en hel liten bag med ulike sjokolader og annet snacks. Og nå har jeg smakt livets første svindyre Dubaisjokolade. Oppskrytt? Næh! Den var kjempegod. Verdt prisen? På ingen måte, men det er gøy å ha prøvd. Sjokolade i fleng, alltid fine øyeblikk.

Så satte fruen og måsagubben seg i bobilen og fartet til sjøen. Vi var fremme litt sent på ettermiddagen, så kvelden gikk med til å lage middag, sette opp forteltet, rigge til campen, før vi endelig kunne sette oss ned, slappe av, og nyte utsikten. Det er noe med sånne sommerkvelder nede ved sjøen, når sola så vidt går ned, før den titter frem igjen. Akkurat den halvtimen både sjøen og stranda bader i varmt lys fra kveldssola, og den eneste lyden som høres er bølgene som slår inn mot sanden. Da er det godt å sitte ute da, med et pledd over skuldrene, og bare nyte tanken på enda flere slike sommerkvelder. Så herlige øyeblikk.

Så kom en barndomsvenn av gubben til sjøen også, sammen med frua. Så ble det to dager med skravlings, middager sammen, og god stemning. Damene solte seg, badet i saltvann, og snakket om typiske dameting, mens gutta slappet av i skyggen, og mimret om gamledager. Denne uka var det ett år siden bestekameraten døde, og Espen, som også var kommet til sjøen, var en av gutta i den gamle kompisgjengen som hadde så mange timer med kameraten i tiden før han døde. Det ble mye mimring, litt sårt, men mest fint. Tenk at vi nå skriver et år uten deg, Knut Arild. Du er savnet.

Syklene har blitt flittig brukt denne uka, en super måte å få rørt litt på ferieskrotten, og veldig greit å kunne sykle litt rundt og oppdage nye steder. Espen og Kristin ba oss med på stolpejakt, i terreng, på sykkel. De sanka stolper, jeg hadde mer enn nok med å holde balansen, men gøy var det!

Og slike treningsøkter i terreng har det blitt flere av denne uka. På med hjelmen, av med jakka, opp på hjula, og til slutt, fryktelig øm i røven. Jeg var faktisk ikke klar over at jeg hadde bein i rumpa jeg, men etter så mange dager på et litt hardt sykkelsete, viser det seg at det har jeg! Og de gjør vondt!!!

Men gode øyeblikk har sykkelturene gitt, til tross for ømme bakender. Vi har syklet til Oddanesand, og gravet føttene ned i kritthvit sydensand. Vi har syklet til Nevlunghavn, og spist burger på brygga, og vi har syklet til Helgeroa for å spise den største softisen jeg noen gang har inntatt. Mange, mange gode øyeblikk.

En dag hadde jeg en hel strand, helt for meg selv. Været var strålende, sol fra skyfri himmel, men det var sterk vind. Sikkert derfor stranda var tom. Så jeg tok med meg sekken, pakket ned litt niste, og et håndkle, og gikk på jakt etter et lunt hjørne.

Og jeg fant, jeg fant. På den midtre stranda, litt oppe i en slak skråning, midt imellom to nyperose-busker som luktet så godt at nesa hadde fest, fant jeg et lunt sted der vinden ikke kom til. Så varmt ble det i kroken at det ble intet mindre enn tre svømmeturer i sjøen de timene jeg lå der. Podcast på øret, litt musikk på en liten høytaler, fersk gjærbakst fra kiosken, og masse, masse deilig sol. Drømmetimer. Jeg sov litt, bada litt, sovna litt til. Kanskje ukas mest avslappende dag, proppfull av deilige sommerøyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har trasket alene på nye stier, med vannflaske i sekken, og raske briller på nesetippen. Funnet roen i raske skritt og litt svett rygg, for så å hoppe i sjøen og svømme noen tak, deretter tørke skrotten i sola før middag.

Jeg har spist grillmat tilberedt av måsagubben, gått turer på stranda om kveldene, og sovnet til lyden av bølger, uten å våkne til vekkerklokken.

Til uka venter et par nye arbeidsdager, men også mer ferie, og det gledes. Håper uka som gikk gav deg fregner på nesa, og grunner til å smile. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges, og fortsatt god sommer.

Så var det plutselig en ny søndagsmorgen. Egentlig skulle jeg våknet opp i trøndelag, vært på besøk hos minsten i forsvaret, men måsahuset er fortsatt basen. Det er slett ikke værst å våkne opp hjemme heller, og det blir snart tur på både måsagubben og kjerringa. Nederst i trappa ligger klærne minsten glemte å rydde sist han var hjemme på perm. Jeg har latt det ligge dere denne uka, da er det nesten som om han er her. Gubben står på kjøkkenet og mekker frokost, jeg nyter en kopp kaffe, og elsker lukten av gårsdagens plenklipp som siver inn gjennom det åpne vinduet. Planene for dagen er ikke store, eller mange. En tur i skogen for å lufte skrotten litt, vaske siste rest av klær som skal pakkes i feriebagen, og kanskje skure bittelitt i kriker og kroker. og ja, også durer vi over grensa til Sverige for å kjøpe shorts til gubben… Han mener det holder med den ene han har, jeg er uenig! Skrotten er, om jeg skal være helt ærlig, litt tappet akkurat nå. Hodet er fullt, skuldrene høye. Tankene er litt overalt, men om noen dager er det ferie, og jeg har bestemt meg for å klare å lande. Og uavhengig av skrottens tilstand, så har uka vært full av fine små hverdagsøyeblikk.

Så godt som alle øyeblikkene denne uka består av nærhet, omsorg, vennskap og kjennskap. Det hører jo liksom med til avslutningen av et skoleår, når både elever og kolleger går hvert til sitt, men dette året har jeg kjent ekstra på det. Kjent på varmen og omsorgen, særlig de dagene jeg har tvilt mest på meg selv. Innerst inne vet jeg at det er dette jeg ønsker å gjøre, kanskje tilogmed resten av arbeidslivet. Så skrev jeg noe om det på instagram, egentlig bare en liten tekst under bilder fra siste dag med elevene, også kom det en kommentar fra en gammel klassevenn, som jeg måtte lese flere ganger. Hun skriver så klokt om akkurat det der med å tvile. Jeg skal prøve å endre litt på akkurat det, hva jeg lar tvilen gjøre med meg. “Gammel dame vond å vende” er mitt favoritt ordtak, men jeg skal gå litt i meg selv i sommer. Vi gamlinger har heller ikke vondt av endring.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En ettermiddag gikk ferden ned til cafeen rett etter jobb, for å spise litt mat, litt kake, og for å være litt sammen med kollega, tidligere kollega, og venner, Anne Grethe og Sandra. Og det var så koselig. Bare sitte der og snakke om alt og ikkeno, oppdatere hverandre på livet og hverdagene, og til slutt klemme litt og ønske hverandre god sommer. Nydelige øyeblikk.

Da jeg kom hjem den kvelden åpnet jeg sommergaven fra Anne Grethe, og tror du ikke jeg har fått meg ny kaffekopp til neste skoleår. Jeg har en forkjærlighet for kopper med gøye motiver og tekster, og koppen fra Anne Grethe er så teit at den er kjempekul. Gubben tok den ikke, derfor er jeg sikker på at det er god humor.

Så var den vondeste, men samtidig fineste dagen. Torsdag, da det var avslutning for ungdommene som ikke skal rusle rundt i korridorene neste høst. Da skoledagen var over var minneboken min full av de nydeligste hilsner, og da starta tårekrana. Tidligere på dagen hadde jeg hatt flere samtaler med elevene, for aller siste gang, også toppes det med minner i ei minnebok. Jeg måtte vente til det var sent på kvelden med å lese ferdig, så jeg ble sittende oppe til over midnatt med tårene trillende nedover kjakan.

Avslutningen i Aulaen var fin, og elevene verdig, og heldig er jeg som fikk holde tale til ungdommene som nå er ferdige på yrkesfag. En ære, rett og slett. Det er så rart det der, å stå foran i aulaen, skue utover en flokk ungdommer som gjennom skoleåret har ruslet i gangene, spist i kantina, vandret over skolegården, løpt til og fra skolebussen, engasjert seg i klasserommene…også er det plutselig over. Fint for mange, trist for mange, og veldig, veldig rart for meg. Hvor mange ungdommer han man egentlig plass til i et hjerte? Jeg fyller ihvertfall opp hvert eneste år.

Etter avslutninga måtte jeg bli med kollega Line ut på parkeringsplassen, for hun sa hun hadde kjøpt en “liten” sommergave til meg. Og ut av bilden drar hun intet mindre enn en diger solstol, en som som gjør at man strekker ut skinnet, og unngår solskille mellom bilringene. Line er det gøyeste mennesket jeg kjenner. Et som kvinnfolk som bare er en eneste lang fest å være sammen med. Herlig øyeblikk.

Så kom den aller siste skoledagen, når man skulle avslutte året med de som aller mest sannsynlig kommer tilbake til høsten. Ikke like trist, men vemodig likevel. Også noen av kollegene forsvinner. Noen for et år, og noen for godt. Gavedrysset på fredagen var enormt. Fra elever og kolleger, og det er vanskelig å sette ord på hvor mye det betyr. Ikke gavene i seg selv, men klemmene, ordene, kortene, alt som følger med. Jeg kan, med hånda på hjertet, si at menneskene på denne arbeidsplassen er av aller beste sort. Det finnes knapt et sted med mer omsorg, men humor og latter, mer kunnskap og godhet, enn det finnes i c-blokka på Bjørkelangen videregående. Gode, overveldende øyeblikk.

Og akkurat i det man tar helg, og skoleåret er over, og man tror man skal vente på høsten for å kjenne på samholdet igjen, så tikker det inn en melding med varsel om morgenlevering, lørdag morgen.

Og det gjorde dagen. Tenk å få frokosten levert rett i postkassa, toppa med varme, ferske kanelsboller. Det er hverdagslykke det!

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har grini så manga tårer at denne skrotten er på kanten til dehydrert. Heldigvis har kollega Roald sørget for påfyll til tørr skrott, og laget egen vin-etikett til forfriskningene. Bare en av ukas svært interne latterkuler.

Jeg har spist jordbær ute i hage teltet, i stedet for middag, bare fordi det er sommer, og fordi jeg var lei av å lage mat.

Jeg har fått de blåeste joggeskoa i gave av gubben, slik at jeg er klar for turer i fjellet senere i sommer. Jeg har fått flere klemmer en jeg har klart å telle, mottatt den kuleste t-skjorta noen sinne av elever med tilsvarende humor som meg, og jeg har kjent på at det skal bli skikkelig fint med sommer.

Håper uka som gikk gav deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør skrotten og toppen din godt. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen. Sommersøndag. Jepp, for nå viser kalenderen langt inn i Juni, og det kjennes endelig ut som sommer på ekte. Enkelte dager denne uka har jeg syklet til jobb uten jakke, og da jeg luftet voffsen til podekjæresten i går morges ruslet jeg bare ut i ei tynn skjorte. Endelig! Årets sommerfest med jobben er unnagjort, de praktiske og skriftlige eksamener er over, og om man ser bort fra siste eksamenstrekk til tirsdag, så hersker det en sånn egen følelse av sommer på skolen nå. Litt kaos, virrvarr av elever som har undervisning ute, spiller volleyball i timene, spiser is i friminuttene, og sitter ute i sola i skolegården og snakker om alt annet enn skole. Det er ei uke igjen før jeg skal si hadet til mange av de for godt. Jeg utsetter å kjenne på den følelsen litt til!

Uka har vært såpass hektisk at jeg ikke helt har benyttet muligheten til å stoppe opp og nyte de små øyeblikkene. Likevel har de vært der. Derfor er det ekstra fint å sette seg ned denne søndagen for å tenke gjennom dem, bla litt i bildene jeg har knipset med mobilen, gjenoppleve noe av det som har gjort uka fin. Det er virkelig de små tingene som betyr noe. I går hadde jeg et sånt øyeblikk. Det var den halvtimen da sola forsvinner bar det høyeste treet utenfor gjerdet, og det meste av hagen får skygge, før sola kommer tilbake rundt tretoppen. Da fylte jeg bensin på gressklipperen, og klippet gresset. Det var ikke så langt at det var krise, men det var deilig likevel, å få tatt de tustene og blomstene som vokser litt fortere enn resten. Så er det en uke til neste gang det trengs en klipp. Så ble jeg sittende litt i skyggen på plattingen, strekte ut bena, drakk et stort glass is-te, og nøt synet av en nyklippet plen. Voksenpoeng, og fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vesle voffsen har vært her i helgen, og det gir alltid fine øyeblikk. En liten tur tre ganger om dagen, og selskap når jeg driver i hagen. alltid bare et par skritt bak, nysgjerrig, og litt lat. Og hver gang vi har ruslet en tur, så tripper hun mot godteskapet og stirrer meg og gubben i senk, helt til vi gir etter, og tilbyr en godbit. Og i går, da jeg hadde knipset et par bilder av en godtesjuk bikkje, måtte jeg glise da jeg så bildene. Makan til fornøyd firbeint venn skal du lete lenge etter. Herlige øyeblikk.

Minste poden er hjemme på en veldig kort helgevisitt, ene og alene fordi det var Aurskog-Høland Rally denne helgen. Gubben og gutta har gjort det til en tradisjon, hvert år fra de ble født har de vært på rally med papsen, i år var intet unntak. Så poden tok flyet fra Trondheim for å se biler kjøre på to hjul i svingen. Fint for mammahjertet da, å få han litt hjem, for det ble jo tid til skravling, grilling, og litt lek i hagen også.  Mange gode øyeblikk.

Etter sol kommer regn. Ja, for selv om det er sommer, så har jo noen av dagene bydd på nedbør også. En kveld denne uka ble det endelig litt opphold etter mange timer med nedbør, og gubben dro meg med ut på tur. Det var så deilig å rusle en lang runde sånn uti kveldstimene. Gå i sikksakk mellom sølepyttene som lå som små speil på asfalten. Lufta etter regn på sommeren er helt magisk. Også blir man så godt sliten av en lengre tur i slik frisk luft. Vel hjemme ble det en varm dusj, tørre sokker, kveldsmat, og tidlig natta. Herlige øyeblikk.

Onsdag kveld var jeg invitert til å holde et foredrag for Sørum revmatiker-forening. På Bestefarhuset i Blaker i gamlebygda rigget jeg meg til, klar for å gi et skråblikk på det å være kvinnfolk. I publikum satt det så mange gamle kjente jeg ikke har sett på mange år. To av mamma sine venninner, en mamma til en av de ungene jeg husker aller best fra tiden jeg jobbet i barnehage på Sørumsand, gamle kolleger. Det var liksom som om hverdagen plutselig ga meg minner som har vært gjemt bort en stund, og det var så innmari fint. Onsdagen på Bestefarhuset ble et skikkelig fint øyeblikk. Latter, mimring, og høner og haner som kaklet og gol utenfor den åpne låvedøra. Kjempe-kjempefin kveld.

Fredag var det duket for årets sommerfest med jobben. Jeg er så glad jeg valgte å dra, selv om skrotten og hodet var sliten etter uka. Fine kveldstimer sammen med noen av verdens aller beste kolleger og venner. Jeg tenker så ofte på det, hvor heldig jeg er som har så mange fine folk rundt meg på jobb hver dag. For selv de vondeste, travleste dagene har noe godt over seg, når man føler at man jobber sammen med gode venner. En kveld ute, sånn på tampen av arbeidsåret, ga skikkelig mange fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke, og den nest siste uka før sommerferien. Nå skal jeg lade opp til en uke jeg både gruer og gleder meg til. Jeg forbereder meg på å si hadet til gode kolleger som slutter, eller som skal i permisjon. Jeg skal klemme elever som ikke kommer tilbake til skolen etter sommeren. Jeg skal felle noen tårer på avslutningskvelden til torsdag. Også skal jeg glede meg til ferien.

Håper uken som gikk bød deg på mange gode øyeblikk, og at uken som kommer gir deg mange grunner til å smile. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag fra oss to gamliga i måsahuset. Jeg sitter her i sofakroken min, i julepysjen, godt pakket inn i dyna. Vinduet bak meg står åpent, og det lukter friskt regn og våt skog. Skal ikke skryte av skikkelige sommertemperaturer akkurat i dag, selv om deler av uka har bydd på skikkelig sol og sommer også.  Kaffekoppen er full, gubben har stekt rundstykker, og vi går inn i enda en av søndagene i tospann, som vi har begynt å venne oss til. Også er det fridag i morra også. Akkurat det er kjempedeilig å tenke på. Eksamensukene på skolen er ekstra hektiske, følelsesladde ungdommer over hele linja, og miljøarbeidere som har skuldre høye som fjell på slutten av hver arbeidsdag. Uka som kommer vil gå i akkurat samme tralten, med møter, eksamen, oppkjøring til avslutning…men i morra, da er det fridag. Gode øyeblikk.

Uka har hatt så mange fine hverdagsøyeblikk. Alt fra sol til regn, latter til tårer, salat til sjokolade. Små øyeblikk, en salig blanding av arbeidskaos, og nedtelling til sommerferie. Mandag morgen stod jeg og en kollega i miljøteamet ute og hilste på elevene da de kom. Vi var skjønt enige om at vi sikkert hadde de kuleste skoene på hele skolen, og synes egentlig at fargerike sko burde være et kriteria i vår og sommerhalvåret.

Dagen etter brukte jeg de hjemmelagede regnbue skoene mine for første gang i år. Måtte jo matche flagget i flaggstanga på skolen. De skoa er så kule at jeg ser ned hele tiden mens jeg går. Fargerike sko gir gode øyeblikk. Ferdig snakka.

Skoleuka har bydd på et gavedryss uten like. Har aldri opplevd maken. Litt bannking på døra til kontoret, lure smil. Elever som har plukket blomster i midttimen, bakt blåbærmuffins til lærerne, eller tegnet noe til oppslagstavlen min som jeg har på veggen bak pulten min. Minneveggen kaller jeg den. Så mange koselige øyeblikk.

Flere kvelder denne uka har vi rusla på tur, gubben og jeg. Tanken er at jeg sover bedre, om vi går en lang tur på kveldene. Enkel forskning viser at det stemmer omtrent halvparten av gangene, men deilig å gå en tur i kveldinga er det uansett. Bjørkelangen er helt ok alle årstider, for det finnes plasser som er vakre på hver sin årstid, men når det begynner å gro til på sommeren, da blir liksom alle steder vakre. Gubben blir gitt oppgitt over kjerringa som stopper opp hver 50`nde meter for å gestikulere med armene, og si: “Ååååiii, se så pent det er her da, Ronny!!”, mens han bare : ” Det er da vel for pokker akkurat den samme grøfta og det samma jordet som det var rett borti her!!!”  Vi har ulikt syn på grøftekanter og spirende jorder, gubben og jeg, men fine øyeblikk er det uansett.

Borte i skråningen ved den gamle HV leieren, har geitene kommet på beite igjen. Å gå forbi der gir nesten følelsen av sommerferie på fjellet. Dyr på beite gjør meg glad, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Det er bare noe befriende med å stoppe og se på dyra som rusler rundt på jakt etter gode vegetarmåltider, som tar livet med ro, og ikke har en eneste bekymring bortsett fra at noen i kompisgjengen kanskje har driti litt i matfatet… Tenk å leve så enkelt, og så godt.

På den ene turen denne uka kom en liten pusekatt løpende ut fra gresset i grøftekanten, og klatret nesten opp på beina våre for å få litt kos. Gubben klarer ikke å gå forbi en katt uten å sette seg ned, klø den bak øret, og snakke med den. Sånn skikkelig samtale liksom, av typen: “Næmmen, hvor kommer du fra da? Har du noe navn? Så fin du er, er du ute på tur helt alene du da?” Høres jo ut som om han er på speed-dating i regi av “De Ensliges Forbund” ellerno. Men kos er det da, når en liten pusekatt følger deg på deler av kveldsturen, bare for å holde deg med selskap, før den smyger deg inn i gresset igjen. Gode øyeblikk.

Ukas gøyeste øyeblikk var fredag, i midttimen. I auditoriet skulle det være premieutdeling etter fotball cupen som har pågått hele skoleåret. Jeg har jo vært så “heldig” å få være målvakt for det ene lærerlaget. Laget vårt tapte alle kampene i sesongen, og scoret 1 mål! Kun et mål. Jeg ble toppscorer på laget… Så da skjønner dere hvor dårlige vi var. Men plot twist!!! Gjett hvem som ble årets kvinnelige spiller, og fikk pokal og greier???? Jeg! Og her har nok både elever og lærere stemt med en god dose humor og ironi, men den tar jeg lett altså, for jeg skulle bli 48 og et halvt år før jeg fikk livets første pokal! Fikk to tilogmed, men den andre husker jeg ikke hva var for, for jeg var fortsatt så gira over den første. Takketalen min var særdeles ydmyk! “Noen vinner i fotball, noen vinner i livet. Jeg vinner i begge deler. Takk for meg!” Rein poesi! Vaktmester Stian fikk også pokal! Dette lever vi leeenge på! Knall øyeblikk!

Stolt av premiene og utnevnelsen sendte jeg bilde til tidligere fotball trener fra sesongen 89/90 på Sørumsand jenter 14, også kjent som pappaen min, for å skryte litt! Det gikk så som så… Han er en sånn sjel av den gamle skolen som mener at ærlighet varer lengst, og at kritikk bygger selvbilde… Jeg tror han er grunnen til at jeg trøstespiser ostepop seks av syv kvelder i uka!

Lørdag, sånn ca midt på dagen, kom vi på at vi hadde bryllupsdag. 23 år som lovlig ektefolk, og ca 28 år sammen. Tenk det a! Vi begynner å bli gamle, mer enn et halvt liv har vi vært sammen. Tren unger, en enebolig, bobil, og et helt hav av hverdagsøyeblikk. Lenge leve kjærligheten, selv om man husker bryllupsdagen lovlig seint.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Hverdagsøyeblikk som perler på ei snor. Nå skal søndagen nytes. Det skal bakes, to poder som har vært på Iron Maiden konsert med lillebror i helgen skal hentes på Gardermoen, to klesvasker skal brettes, sprell til skolens avslutninger skal forberedes, og fryseren skal fylles opp med brød og rundstykker. Hverdagsting.

Håper uken som bød på grunner til å smile, og at uken som kommer er raus med øyeblikkene. Smil bredt til deg sjøl i speilet, husk at du var den spermen som vant. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til alle innom-tittere.  Nok en søndag ligger jeg godt plassert under dyna bakerst i bobilen, mens gubben mekker frokost. Jeg har enda ikke tittet ut av vinduet, men krysser fingrene for at været er godt nok til å spise frokosten ute før vi setter snuta hjemover. En drøy halvannen times kjøretur, over landegrensa, og hjemover til måsahuset. De to neste uken blir travle på jobb. Lange og intense dager, da mange av elevene jeg følger skal opp til eksamen. Kan like gjerne bruke søndagen til å lene meg bakover, slappe av, og nyte fridagen.

Uka gikk fort. Det kjennes ut som om det er et kvarter siden jeg våknet opp i Fredrikstad. En uke fylt med små øyeblikk, både til glede og frustrasjon. Mest glede da, tross alt. Mandagen var god. En kollega som nå er i fødselspermisjon fylte 30 år, og ble invitert til lunsj på jobben, med kake og kalas. Så mye kalas man kan lage i en midttime da. Men hyggelig var det! Vi spiste kake, og jeg fikk snuse på de mjuke og runde babykjakene til vesle Hedda. Også fikk jeg vært litt kreativ med penn og papir igjen, for sånne feiringer fortjener jo en liten karikatur. Deilig å sone ut litt foran tegnebrettet igjen. Musikk på øret, kaffe i koppen, og nye streker på papiret. Gode øyeblikk.

En liten tur ut, nesten hver kveld, bare for å nyte våren. Enda en tur til Ørje denne uka, i nydelig solskinn. Ikke hastet det med å komme seg hjem utpå kveldingen heller, for det var jo himmelsprett og fridag dagen etter. Så vi spiste middag ute, handlet litt fuglefrø til endene, og ble sittende på en krakk nede på stranda nesten til sola gikk ned, bare for å slappe av og nyte kvelden.

Innimellom titter vi bort på hverandre og ler litt, fordi vi glemmer å snakke sammen, men det er litt fint det også. Å bare kunne sitte side om side, bare være. Sånne øyeblikk er skikkelig, skikkelig fine, og gjør underverker for slitne hverdagshoder.

En tidlig morgen fikk jeg melding om at pakken jeg hadde bestilt lå på dørmatta! Jeg pleier å kjøpe meg et pas sko hver sommer, for å ha noe nytt å tråkke rundt i frem til neste sommer. Vanligvis går jeg for sånne helt stilreine, hvite sneakers av noe slag, men i år var jeg vill og gæærn da jeg bestilte, og landa på et par ganske så knallgule sko. Trodde det skulle bli en tilvenningssak for et gammalt vanedyr som meg, men jeg digger dem! Lyser liksom opp litt, passer egentlig ikke til noen av klærne mine, men veldig gøyale. Ekstra stas da jeg så de passet perfekt til kaffekoppen på jobb. Så da gikk jeg rundt hele dagen, med kaffekoppen i hånda, selv da den var tom for kaffe, bare for at det skulle se ut som om jeg hadde skikkelig sans for detaljer. Skoa gjør meg glad, rett og slett.

Onsdag var det duket for årets førstehjelpsdag på Helse og oppvekst-studiet, både vg 1 og vg 2. og det ble en skikkelig god dag. Solskinn, engasjerte og knallflinke elever, masse lærdom, masse gøy. Jeg fikk æren av å stå for sminken i år også. Alt fra ble ansikter, til brannsår og åpne beinbrudd. Kjempegøy å få være litt kreativ med flytende latex og falskt blod. Makabert underholdende, og herlige øyeblikk.

Den kvelden jeg var så innmari fysen, men tenkte jeg skulle være flink, og knaske på ei gulrot istedet! Men, så ser jeg at hele pakka med gulrøtter har liggi med hverandre i en sånn kjøleskapsorgie, og alle har begynt å formere seg. En hel pose hippi-gulrøtter som har latt hårene gro. Joda, de er sikkert spiselige og alt det der, men sånn seriøst, det der hadde aldri skjedd med en sjokolade. Så jeg spise sjokolade. Det  var et fint øyeblikk!

Vi har kjøpt oss sykkelhjelmer. Det var litt av en prosess skal jeg si deg, for å kjøpe noe man bør ha, men virkelig ikke kler, det er ei utfordring. Men jeg har altså glist så masse, for gubben er sånn kjempestolt av hjelpem og sykkelen sin, og har nå brukt den både inne og ute i flere dager, for å tilpasse den. Mens han laget middag, mens han leste nyheter, mens han så på tv, og mens han “steila” med sykkelen i hagen. Å være gift er egentlig det samme som å jobbe i en døgnbemannet bolig. Det er bare mye mindre betalt!

Også skal man ikke kimse av fredagsfølelsen altså. Når klokka var to på fire fredag ettermiddag gikk jeg ut av skolegården. Snudde meg for å sjekke at døra var låst bak meg, og nøt synet av tom skolegård i solskinn. Plutselig er det bare tre uker igjen til sommerferien, skal bare få noen gjennom eksamen og litt sånn smått først. Men å rusle hjem fra jobb på en fredag, i solskinn, det gjør noe med humøret! Skikkelig fint øyeblikk.

Og så dura vi til Sverige, og her er vi. Straks klare for frokost, før vi vender nesa hjemover etter enda en bitteliten miniferie med bobilen. Så godt å reise bort litt, sitte i sola, rusle langs vannet, og vasse i vannkanten. Herlig å sitte ute om kvelden, pakke seg inn i pledd og lese en bok, når sola fra dagen har gjort nestetippen litt rød. Enda en forsmak på sommeren. Tenk at det er Juni allerede! Herlige, herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Regn og sol, varmt og kaldt, dårlig nattesøvn, og god nattesøvn. Jeg har klippet gresset, plukket markblomster, blåst på vissen løvetann og ønsket meg noe.

Hverdagsøyeblikk, i en helt vanlig hverdagsuke. Nå lukter det frokost fremme i bobilen. Jeg skal komme meg ut av senga, spise litt, også skal vi dure himmat til måsahuset.  Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer gir nydelig smak av sommer. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.