Så var det søndag igjen, helt plutselig, og jeg er hele 6 dager uti en lang sommerferie. Vi har tilogmed starta, gubben og jeg, md en bobiltur litt rundtomkring. Alt er duket for den deilige, avslappende feriefølelsen. Og her sitter jeg, med en litt sånn uforklarlig tomhetsfølelse. Joda, jeg er klar for ferie, glad den er igang, jeg har tilogmed kost meg litt allerede, men jeg kjenner ikke feriefølelsen slik jeg pleier å gjøre rett etter skoleslutt. Det er så mye annet som liksom burde vært landa litt før skuldrene kan senkes helt, men i år tror jeg rett og slett at vi, her i måsahuset, må leve litt etter den berømte “en dag av gangen”- strategien.
Forrige søndag ble det ingen oppsummering av ukas små øyeblikk her på bloggen, for første gang på veldig mange år. Istedet tilbragte jeg over et døgn på sykehjemmet hos bestekameraten, gubben, søsteren hans, og jeg. Ukas øyeblikk ble ikke viktige i det hele tatt, det gjaldt bare å være i nuet, våke over, stryke på hånda, og i panna, hviske at vi var der, fortelle at vi var glad i han, og fortelle at det var ok å slippe taket nå. At kampen hadde vart lenge nok, Etter en lang våkenatt sovnet han stille inn søndag formiddag. Så vondt, så inderlig vondt, men godt på samme tid. Så tenker man kanskje ikke at det finnes gode øyeblikk i slike stunder, men det gjorde det. Lettelse i sorgen, vite at kampen som allerede var tapt for lenge siden ikke lenger måtte kjempes. Sykepleierne på Lindrende enhet som med sin kunnskap og hjertevarme gjorde tiden hans der så god som mulig, nattevakten som hadde all verdens tid, selv om natten var travel. Når jeg klarer skal kameraten fortelles om her. Jeg må bare fordøye litt først.
Uka før sommerferien gikk, slik den siste uka før skoleferien pleier å gå. Litt stress og kjas, men mest kaotisk kos og moro. Det er ikke alltid kjempelett å motivere ungdommen til å møte på skolen, når ordens og oppførselskarakterer allerede er satt, og skolebøkene er levert tilbake til skolebiblioteket. Men, når fagene liksom er lagt litt på hylla, så får man jo muligheter til å bli kjent med elevene på en litt annen måte. Vi har lekt, snakka, spist is, spilt spill, fotball, og volleyball. Annerledes-dager med fine ungdommer er heller ikke å forakte.
Og sånn plutselig, før jeg visste ordet av det, så var det over. Aller sårest er det alltid å skulle si god sommer til de man vet ikke skal tilbake på skolen til høsten, de du ser for siste gang på avslutningsdagen. Det har blitt felt noen tårer, både i løpet av skoledagene, de siste samtalene, og under skoleavslutningen og seremonien for avgangselevene våre. Men, til tross for snørr og tårer, så var det jo fine øyeblikk også!
Festdrakta gikk på, selv om den absolutt var bedre å stå i, enn å sitte i, i år! Fint øyeblikk.
Med meg hjem de siste skoledagene var poser fulle av kort og brev med gode ord fra ungdommer jeg er så glad i, og som jeg kommer til å savne så innmari mye. Jeg ønsker de alt godt på veien videre, og jeg vet at de vil gjøre det godt, men den lille egoisten i meg skulle gjerne beskyttet de under vingene (også kalt grevinnehengene) et år til. Gaver fra de unge håpefulle, valgt meg kjærleik, nok til å gjøre dette lettrørte gamle skroget om til foss av tårer…fine øyeblikk.
Gaven fra kollega Roald. Altså, gaver fra mange kolleger, faktisk. Herlighet så heldig jeg er, som er omringet av venner på jobb. Det er bare det at akkurat Roald sin gave fikk meg til å le så høyt, og det dagen etter alt det som var så vondt. Og det var så godt å le med magen, bare timer etter at vi mistet kameraten. Spøken er intern, for intern til å forklare, derfor ekstra gøy. Vin med hjemmelaget etikett….får jo aldri drukket den vinflaska. Den må bare stå til utstilling.
Den dagen vi bar pakket og dro, måsagubben og jeg. Det var dagen etter at kameraten gikk ut av tiden…som egentlig bare er en pent innpakka måte å si at noen er død på… Vi tenkte vi skulle bli hjemme, kjente på dårlig samvittighet for å dra. Hvorfor skulle vi kjøre rundt på jakt etter sol, og fjell og strand, og late dager, når vi nettopp hadde mistet en som betydde så mye. Men gutta g\hjemme ba oss reise. Ta en tur for oss selv, og en tur for “onkel”, så da gjorde vi det. Og selv om sorgen henger over oss, og tårene renner nå og da, så har vi hatt gode dager. Vi har ledd tilogmed! Masse!
Særlig den dagen vi satte på oss de ufattelig grelle bobil-dressene på campingplassen, og sprada rundt bare for moro. Planen var å sende et par snapper til gutta hjemme. Få de til å flire litt, men også få de til å bli litt flaue. Det er jo en forelders jobb, tross alt. Så vi øvde inn en liten dans, og lo så magen ble støl! Grilldress, dans, og latter, herlige øyeblikk.
Det blir aldri mørkt på sommeren, ihvertfall ikke sånn dystert mørkt. Og denne uka har lyset gjort godt. Kvelden vi rusla rundt ved Loen ved midnatt, da hele campingen var stille, da fjellene speilte seg i blikkstille vann, og sola kasta røde og oransje skyer over himmel og vann. Et spektakulært skue, og vi ble bare stående å se. Nyte øyeblikket.
Måsagubben som stadig trakk inn i grilldressen bare for gøy, og litt for å gjøre meg flau. Da han stod og avkjølte føttene i vannet, med Espa-bolle capsen, og et knippe tyske bobil-turister åpenlyst fotograferte gubben og ikke landskapet…gøye øyeblikk.
Og slik har dagene gått. I en v\blanding av sorg og små gleder. For selv om det kanskje ikke virker sånn når livet butter som mest, så går alltid verden videre. Og når man logger seg på, puster inn litt og åpner øya, så skjer øyeblikkene. Vi har kjørt gjennom så nydelig landskap. Vi har bada i iskaldt bre-vann, og i lunken salt sjø. Vi har grilla middag hver dag, spist oss mette og sovet middag. Vi har hatt lange rastestopper langs veien, nyti sjøsprøyten på ferga, og sovna både i sola og skyggen.
Nå skal snart vaskemaskinen få ta seg av en ukes reisetøy, før vi pakker inn i bobilen igjen. Om noen uker, når gubben har bittelitt mer ferie, reiser vi igjen. Men først blir det begravelse, mer tårer, også skal vi lande litt sammen her hjemme. Det kommer til å bli fine øyeblikk av det også, helt sikkert.
Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr deg på gode øyeblikk. Ta vare på hverandre. Ta vare på deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.
Et varmt innlegg med mye sårt i seg men også mye glede og farger 🙂 Glede og sorg – hånd i hånd. Vakkert i Olden når veret er på den siden – men også vakkert når det skyer til 🙂 Herlige dere – fargerike! Stå dere vel inn i resten av ferien. Det er godt å kjenne latteren river i magen – og la tårene renne fritt – innimellom fotoshoot og bading og kos 🙂
❤️
❤️
Det blir flere fine øyeblikk, det er sikkert. Og det å få leve videre, i visshet om at en man elsker fikk forlate livet med godhet og varme rundt seg, det er tross alt en fin ting å ta med i viderelivet. For det er ingen selvfølge. Det å få avslutte omgitt av kjærlighet. Det å få holde en hånd som snart skal falle til ro på dyna og få lov å hviske at det er ok å slippe taket. Noen slags rare privilegier som kanskje er med å mildne sorgen og pusse taggene av det vonde tannhjulet som maler i magen.
Og de fine øyeblikkene, de må man ha for å minne seg på at Verden går videre. For oss og alle måsagubber og grevinner med sleng. At det skal bli flere gale bobilturer og rødmende aftner i fæl grilldress.
Godt at kinn er impregnerte, at hjernen er av teflonblanding og at måsa er fornybart materiale. Tusen takk for ukas små øyeblikk ❤️
Tror det var lurt med en tur jeg 🙂 Dere har jo fulgt han helt HJEM, og fått tatt farvel. Man har lov å kose seg litt midt i all sorgen. <3 Og de grilldressene må jeg si var helt fantastiske 😀
Kondolerer. Det er vondt å miste en kammerat.
Flott innlegg. Vi står i en lignende situasjon som dere har vært i. Kammerat med alvorlig sykdom. Nå er ikke vår kammerat døende. Han er i den andre enden. Utredning. Hvor ille er det? Hva skjer videre? Mange prøver, mange tanker og enn så lenge få svar. Bare at dette nok ikke kan kureres.
Godt da å lese at livet går videre, tross alt. At det er lov å le, og også å gråte. Så innlegget ditt var akkurat det jeg trengte i dag.