Så våknet man opp til enda en søndag. Det er kaldere i lufta rundt måsahuset i dag, enn det har vært de siste ukene. Ullsokkene er på igjen, og det er nesten så man kunne fyra litt i peisen. Men bare nesten. Det greier seg med ull på føttene og resten av skrotten krølla opp under et tjukt teppe, her innerst i sofakroken. Ukas små øyeblikk skal oppsummeres, en drøy halvtime skal gå med til litt erindring og skriblerier, samtidig som dagens første kaffekopp skal nytes. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Poder og podekjæreste sover, og måsahuset er stille. Det er en så fin følelse det. Nyte stillheten, men vite at huset likevel er fullt av folk man er glad i. Gubben pusler med sitt. Ukene er preget av litt indre uro for oss alle, men søndags morgen gir likevel ro. Godt øyeblikk.
Det er eksamensdager på skolen. De siste par ukene har vært prege av det, uka som kommer blir også slik. Det er en litt annen stemning i korridorene, blant ungdommen. Noen er lette til sinns, klare for opptrekk uansett fag, bare krysser fingrene for at de ikke kommer opp, og lever godt med det. På andre sitter nervøsiteten nesten utenpå, og Flere av de som øver til praktisk eksamen er liksom stressa og chill på samme tid. Jeg rusler mellom klasserommene, mellom elevene, veileder litt, trøster litt, avleder litt, og leker litt! Helt utrolig hva en runde gjemsel kan gjøre, selv for de som har runda 18. Denne uka har jeg spilt volleyball, bakt muffins, gått turer, lekt boksen går, gjemsel, og hoppet strikk. Pauser med fysisk aktivitet klarner hodet for unge og gamle, også gir det gode øyeblikk. Skikkelig gode øyeblikk. Selv om man ligger på ryggen i et blomsterbed, og venter på at en tilfeldig ungdom skal rope “BOKSEN GÅÅÅÅR!!!”
Et lite besøk av den firbente vennen, og en gyldig grunn til å rusle en tur tidlig på morgenkvisten. Det er så deilig det! Å stå opp, pusse tenna, ta på skoa, og rusle en tur med voffsen langs grusveien. Kjenne på lukta av vått grøftegress, plukke med seg noen markblomster, skryte uhemmet av dyret som bæsjer i grøfta, og rusle hjemover med blomster i den ene hånda, og en pose bæsj i den andre. Fin måte å starte dagen på, og frokosten smaker bedre når kroppen både har fått luft og rørt litt på seg. Fine øyeblikk.
Jeg holdt foredrag denne uka. Det er halvannen måned siden sist. Jeg har liksom takket nei til alt i Mai, i et forsøk på å lande litt. Da er det alltid rart å på en måte skulle prestere noe igjen, etter å ha hatt noen “fri-uker”. Men det gikk så fint så. Flotte damer fra sykehjemmet på Hemnes hadde arbeidsmiljø-dag, og det var så fint å kunne bidra.
Neste fredag skal jeg på scenen igjen, denne gangen i Nannestad! Og akkurat det gruer jeg meg til. Ikke bare er det seint på kvelden, men sjølveste Koht skal på scenen før meg! Frykter at all latteren og engasjementet til publikum er brukt opp innen jeg skal på, MEN…. Den flyeren, med bilde av meg og henne på samme side, den lever jeg lenge på! Kult øyeblikk. Wish me luck!
Fredag minte gubben meg på at vi hadde bryllupsdag. 22 år! Jeg hadde helt glemt det! For første gang på 22 år hadde jeg glemt det, og gubben husket det. Gjett om han er stolt a, og jeg skal love deg at han veit å gni det inn! Vi feira med risengrynsgrøt fra pose til middag… Fintfolk veit du! Også ble vi enige om at vi heller får ta en middag ute seinere i sommer. Når verden ikke spinner like fort, og når feriepengene er på konto. Uansett, 22 år som kona til måsagubben, det er ganske fint faktisk. 22 år med hverdagsøyeblikk.
Kjøretur i regnet. Det hender vi gjør det, etter middag og litt utpå kvelden. Bare for å komme seg ut, klarne hodene litt. Det er så godt å ta med en kaffekopp i bilen, høre på radioen, se regnet tromme mot frontruta, og bare titte ut på de grønne jordene. Stoppe ved et vann, lukke øynene litt, skravle og le litt. Og om det passer seg sånn, stikke innom et sted å kjøpe en is ellerno. Det ble en sånn tur denne uka, og det var skikkelig fine øyeblikk.
Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har knipset mindre øyeblikk enn jeg pleier, tror kanskje øyeblikkene har kommet mens jeg har holdt på med ting, for så å forsvinne igjen før jeg har foreviget dem. De skjedde jo likevel. Jeg har laget middager til alle fem i måsahuset, og jeg har fått middager servert av poder og gubbe. Jeg har gått en lang tur i regnet under den rosa paraplyen, og jeg har spist lunsjen min ute i sola midt i skolegården. Jeg har bakt litt, strikket litt, tegnet litt, og vært på besøk hos kameraten. Hverdagsuke. Det telles ned til sommerferie, men før det venter enda to hverdagsuker med fine ungdommer.
Håper uka som gikk bød på noen fine øyeblikk, og at uka som kommer vil deg vel. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.