Oppslukt av hverandre, planene våre og samtalen, vissheten om at den neste turen over fjellet ville bli en slik småromantisk reinkarnasjon av den aller første kjærestetferien vi hadde for drøyt 25 år siden, tok det litt tid før vi la merke til blikkene de tre tenåringene våre sendte hverandre. Hevede øyenbryn over himlende blikk, små rykninger i munnvikene under pjuskete tenåringsbarter kunne minne om ironiske smil.

Vi kastet et blikk bort på guttene, tilbake til hverandre, så bort på guttene igjen.

«Hva er det dere sitter sånn og fnyser sånn av da?» spør vi.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Tenåringene humrer litt, og utveksler slike blikk bare tenåringer kan. Du vet, slike blikk som gjør at du bare vet at de tenker på det samme, som om de har en slags hemmelig fjortis-kode, et kryptert hormon-språk som stadig går under foreldre-radaren.

Mellomste poden, den i gutteflokken som allerede i tidlig sperm-alder antagelig jukset seg frem, og snek i køen om  kampen mot en plass i egget, og helt fra fosterstadiet har hatt mer mot enn vett, er den som med et pågangsmot og en ærlighet jeg ikke kan annet enn å beundre, tar ordet på vegne av brødre flokken.

-«Altså, dere snakker som om dere liksom skal gjenskape en sånn «hurra-tur» fra ungdommen, men dere har liksom ikke tatt med i betrakninga at dere på de åra fra da til nå har blitt sånn typ stein-gamle!!! Kanskje greit å begrense planlegginga litt eller???»

Gubben setter et smule knekkebrød på tvers i halsen og hoster som en 95 år gammel kjederøyker med blødende lunger!

-«GAMLE??? Vi? Mora di og jeg???? Nå får du fanden meg gi deg gutt! Vi er jo i vår beste alder!»

Jeg nikker litt i overkant ivrig, som for å bekrefte hva gubben sier, og kjenner antydning til prolaps i nakken. Litt for ivrig på nikkinga der altså.

Gutta utveksler blikk igjen, snakker sammen med det hemmelige, nedlatende kroppsspråket bare tenåringer har, men lar, kloke av skade, heldigvis saken ligge.

Dagen etter er bobilen pakket full av det aller nødvendigste, og lykkelig setter vi, gubben og jeg, to kjærester i «sin beste alder», snuta mot fjellet, på jakt etter fortidens minner. Vi gleder oss til å gjenskape vår første sommer sammen. Gleder oss til å bade nakne i forfriskende fjellvann, elske under åpen himmel på en besteget fjelltopp, snakke sammen hele natten, synge høyt til litt skikkelig heavy metal på radio`n, danse på festival, kjøre karusell på tivoli i Fagernes. Vi skal leve på luft, kjærlighet og pizza fra utvalgte pizzasjapper langs reiseruta. Det gledes.

Vi har kjørt en drøy halvtime da jeg kjenner at frokostens to kopper kaffe er i ferd med å gjøre kjøreturen ubehagelig, og vi avtaler en pit-stop langs veien for å lette på trykket. Stille forbanner jeg den mangelen på blærekontroll tre tette barnefødsler og manglende evne til å gjennomføre anbefalte knipeøvelser har dratt med seg, men gubben tar det med et smil. Han sliter litt med stiv rygg og leie skuldre om han blir sittende lenge i samme stilling, og en liten tur ut av bobilen for å tisse og tøye, er et kjærkomment avbrekk. Ingen av oss nevner det med ord, men begge er vi smertelig klar over at disse små rastestoppene som nå er en ren nødvendighet av medisinske årsaker, var et ikke-eksisterende tema for 25 år siden.

Aldersgløppa gjør seg for så vidt gjeldene da vi skrur på radioen også. For planen var jo, eller senarioet vi så for oss inne i hodene våre, var slik at vi skulle synge tostemt og høyt, og kanskje litt surt til Guns`n roses, og rocke litt skikkelig til Metalica, og så flette fingrene sammen og holde hender mens vi kjørte, til tonene av en heftig 80-talls rockeballade. Men, det som engang var musikk for sjelen, toner av ungdomsromanse, er nå bare støy for en pågående tinitus og et par overkokte trommehinner. I stedet finner vi roen med kjærlighetsvisa til Halvdan Sivertsen, glede i den litt hese kols-røsten til Jørn Hoel, og gjenkjennende latter i reiseradioens lille hyllest til Øystein Sunde. Vi nikker anerkjennende mot hverandre, men holder klokelig kjeft om oppdagelsen over at alder er mer enn et tall.

Vi har jo hele resten av turen og de planlagte aktivitetene å se frem til. Fortsatt skal mye av ungdommen gjenoppleves og gjenvinnes.

Vel fremme ved turens destinasjon parkerer vi bobilen, ser oss rundt, og nikker gjenkjennende. Joda, det var akkurat her vi parkerte den gamle Opelen, og slo opp teltet for 25 år siden. Vi smiler til hverandre, gleder oss til å gjenoppleve natten. Hånd i hånd, starter vi på den lille turen opp mot flellknausen. Med pågangsmot og sommerfugler i magen kommer vi omtrent halvveis opp knausen før vi må lene oss forover, sette henda på knærne og puste ut. Var det virkelig så langt opp til den fordømte knausen sist vi var her? Ble vi så slitne da? Vi skuler bort på hverandre, ser at vi begge tenker det samme. Sunn fornuft tilsier at et ukjent antall kilo forårsaket av årevis med intensiv trening i inntak av diverse friterte tynne potetflak og sjokolade er en medvirkende årsak til den pågående motbakke-vegringen.

Da vi endelig når toppen, snaue tre kvarter senere enn planlagt blir vi stående lenge å nyte utsikten, noe som egentlig bare er kodeord for å få tilbake pusten. Røde i topplokket og så svette at ulltrøya klister seg til ryggen kjenner vi begge på at behovet for å hoppe på hverandre som to vårkåte kaniner frister betraktelig mindre nå enn det gjorde for 25 år siden.  Men i det vi begge har fått pusten tilbake, og sola er i ferd med å gå ned over horisonten, strømmer minnene fra svunnen tid på, og jeg kjenner at det rasler litt i godt brukte eggstokker likevel. Gubben værer muligheten for en hyrdestund slik en sulten ulv værer et kadaver, så i en rask håndvending kastet han seg over meg slik jeg kaster meg over en skål ostepop, og før vi vet ordet av det, eller egentlig etter noen minutters fomling med bukseknapper som sitter fast, og bh-hekter som har surret seg fast i ei ulltrøye er vi akkurat nakne nok til å nyte litt mer enn utsikten.

Enkel forskning viser at en hyrdestund på en fjellknaus er vanskeligere å gjennomføre for folk midt i livet, enn for ungdom i starten av tjue-åra. For ikke bare er man så stiv i leddene at et forsøk på en horisontal hyrdestund ender med skiveprolaps og stabilt sideleie, ei eller kan man overse det faktum at kroppen lager flere lydeffekter en produksjonsavdelinga på en Steven Spielberg film, men i løpet av 25 år har antall steder på kroppen hvor kvist, kongler, mose og tyttebærlyng kan samle seg, økt drastisk. Så etter flere minutter i desperate forsøk på å finne en behagelig stilling endte vi opp med en hoven ankel, en forstuet lillefinger, skrubbsår på hofter og knær, samt en kongle på avveie i en litt sliten rumpesprekk, og mer modne multer i valken bak på ryggen enn i frysedisken på Rema 1000.

Vi kapitulerte. Ingen grunn til å bli sittende der oppe på knausen og se drømmende mot stjernene når kroppen, utilfredsstilt, verket og drysset mer enn et juletre i midten av Januar.  Begge var vi enige om at vi heller, som i gamledager kunne finne de de mye madrassene bak i bobilen, og snakke hele natta.

Men det ble ikke helt som planlagt det heller. For i stedet for å ligge der våken og fristende ved siden av meg, slik som i gamledager, svulmende av ungdommelige muskler, og duftende av billig aftershave, snorket gubben i det hodet traff puta, og den eneste eimen i lufta var av myggspray og flått-middel. Det sies at gammel kjølighet aldri ruster…men jaggu sovner den tidlig om kvelden!

Resten av turen gikk som det måtte gå. Karuseller på tivoliet i Fagernes ble byttet ut med kaffe og wienerbrød på ei litta veikro lenger ned i Valdres, og musikkfestival med øl-telt ble byttet ut med plass med eget strømuttak på en campingplass på Beitostølen, og en tre og en halv times høneblund i to fem-punkts campingstoler med pute og ekstra nakkestøtte.

På feriens siste dag ble vi enige om en ting, gubben og jeg.  Det finnes mengder av gleder i gode minner, og masse fornyet livsglede i myggspray og flått-middel, sokker i sandaler, wienerbrød på veikro,  ettermiddagslurer som varer i timevis, og en litt trang bobil for to. Og det beste av alt? Det var på ingen måte noen som helst fare for at ferien ville ende opp med at en litt småfrekk sperm befruktet et litt overrasket egg, og endte opp som en litt småfrekk tenåring med overbærende kroppsspråk, og med trang til å poengtere hvor gamle foreldrene har blitt!  Det er vi faktisk, heldigvis, for gamle til!