I fjor på denne tiden hadde vi et helt kull med katunger på 8 uker løpende rundt i måsahuset. De var søte, men ekstremt plagsomme. Ikke en julekule fikk være i fred, og juletreet var en eneste stor lekeplass med muligheter for en og annen høneblund blant glitter og granbar. Vi bar flere katter ut av treet enn vi åpnet pakker på julaften, og trøstet oss med at neste år, da ville de være så store at julepynten fikk henge i fred.
Søteste julepynten, men rimelig rampete. Heldigvis blir det bedre neste jul! Eller???
To av kattungene ble boende her i måsahuset. De er nå et år gamle, sære, kosete, og kanskje litt bortskjemte. Sistnevnte tar jeg helt og holdent ansvar for. Jeg er svak når de lodne smådjevlene setter øyne runde som klinkekuler i meg, og maler høyrere enn høytrykkspyleren fra Biltema durer når vi spyler terrassen.
Denne julen har jeg tatt masse bilder av juleforberedelsene våre, nettopp på grunn av bloggen, og for hver gang jeg finner frem kameraet virker det som om kattekrekene bevisst går inn for å sabotere.
Det sies at bilder sier mer enn tusen ord, så i dag lar jeg rett og slett bildene tale for seg selv!
Når pus saboterer julen, i bilder.
“God morgen menneske. Jeg setter rumpehullet mitt litt her over fjeset ditt, kanskje det blir lettere å våkne når du ikke får puste!”
“Joda, det er bare å dekke på bordet. Jeg bare slapper av litt her ytterst på kanten!”
” Kakebokser? Hvilke kakebokser? Hva får deg til å tro jeg hadde tenkt til å velte dem???”
“Stolt av disse kjeglene du har laget heller? Greit om jeg fotobomber bildet ditt eller?”
” Men faen da menneske!!! Jeg lukter kaklun!!! Slipp meg inn!!!”
“Sorry for at jeg hoppa opp på benken og stjal det kalkunlåret, men gjort er gjort, og spist er spist, og åpner du ikke denne døra nå så spyr jeg på dørmatta! Bare nevner det!”
” Svor? Hvilken sprø svor? “
“Ååååh, så smart…pakke inn julegaver i gamle aviser…gir vel katta i om du skal ta bilder av det jeg!”
“Rene klær? Driter vel jeg i!”
“Ligger bare her og skremmer vannet av deg når du kommer hjem fra jobb jeg!”
“Du skvatt ja? Hah!”
” Hørte jeg majonestuben??? Blir det rekesmørbrød? “
” Mett! Bare la den reka bli liggende du menneske. Jeg tar`n seinere! “
” Gamle aviser? Fett, jeg joiner bildet jeg!”
” Åh, skulle du bruke disse stoffrestene jeg ligger på til dørkransen du lager? SYND! “
” Ikke sitte på den varme limpistolen sa du? Like I care! “
” Når du er ferdig med å moppe gulvet, sjekk kattedoen er du snill. La nettopp igjen en glitrende kabel der. Åt no juletrepynt i går nemlig! “
” Hæ? Skulle du egentlig lese denne reklamen? “
” Nyhetene og? Jaja, for sent nå! Uten Indre, vet du mindre! “
” Poserer for et idyllisk katt-i-snøen-bilde, før jeg skalperer og eter det ekornet der oppe, og tar med halen inn. Den vil gjøre seg godt under sofaen! “
” Hvem som har spist på denne julestjerna? Næh, det vet jeg ikke! “
“Finner ikke juledukene sa du? Vi sitter i hvert fall ikke på dem!! “
” PC`n din? Næh, den har jeg ikke sett! Får ikke blogga da vel? SYND!”
I fjor på denne tiden hadde vi et helt kull med katunger på 8 uker løpende rundt i måsahuset. De var søte, men ekstremt plagsomme. Ikke en julekule fikk være i fred, og juletreet var en eneste stor lekeplass med muligheter for en og annen høneblund blant glitter og granbar. Vi bar flere katter ut av treet enn vi åpnet pakker på julaften, og trøstet oss med at neste år, da ville de være så store at julepynten fikk henge i fred.
Vi tok skammelig feil!
Søteste julepynten, men rimelig rampete. Heldigvis blir det bedre neste jul! Eller???
To av kattungene ble boende her i måsahuset. De er nå et år gamle, sære, kosete, og kanskje litt bortskjemte. Sistnevnte tar jeg helt og holdent ansvar for. Jeg er svak når de lodne smådjevlene setter øyne runde som klinkekuler i meg, og maler høyrere enn høytrykkspyleren fra Biltema durer når vi spyler terrassen.
Denne julen har jeg tatt masse bilder av juleforberedelsene våre, nettopp på grunn av bloggen, og for hver gang jeg finner frem kameraet virker det som om kattekrekene bevisst går inn for å sabotere.
Det sies at bilder sier mer enn tusen ord, så i dag lar jeg rett og slett bildene tale for seg selv!
Når pus saboterer julen, i bilder.
“God morgen menneske. Jeg setter rumpehullet mitt litt her over fjeset ditt, kanskje det blir lettere å våkne når du ikke får puste!”
“Joda, det er bare å dekke på bordet. Jeg bare slapper av litt her ytterst på kanten!”
” Kakebokser? Hvilke kakebokser? Hva får deg til å tro jeg hadde tenkt til å velte dem???”
“Stolt av disse kjeglene du har laget heller? Greit om jeg fotobomber bildet ditt eller?”
” Men faen da menneske!!! Jeg lukter kaklun!!! Slipp meg inn!!!”
“Sorry for at jeg hoppa opp på benken og stjal det kalkunlåret, men gjort er gjort, og spist er spist, og åpner du ikke denne døra nå så spyr jeg på dørmatta! Bare nevner det!”
” Svor? Hvilken sprø svor? “
“Ååååh, så smart…pakke inn julegaver i gamle aviser…gir vel katta i om du skal ta bilder av det jeg!”
“Rene klær? Driter vel jeg i!”
“Ligger bare her og skremmer vannet av deg når du kommer hjem fra jobb jeg!”
“Du skvatt ja? Hah!”
” Hørte jeg majonestuben??? Blir det rekesmørbrød? “
” Mett! Bare la den reka bli liggende du menneske. Jeg tar`n seinere! “
” Gamle aviser? Fett, jeg joiner bildet jeg!”
” Åh, skulle du bruke disse stoffrestene jeg ligger på til dørkransen du lager? SYND! “
” Ikke sitte på den varme limpistolen sa du? Like I care! “
” Når du er ferdig med å moppe gulvet, sjekk kattedoen er du snill. La nettopp igjen en glitrende kabel der. Åt no juletrepynt i går nemlig! “
” Hæ? Skulle du egentlig lese denne reklamen? “
” Nyhetene og? Jaja, for sent nå! Uten Indre, vet du mindre! “
” Poserer for et idyllisk katt-i-snøen-bilde, før jeg skalperer og eter det ekornet der oppe, og tar med halen inn. Den vil gjøre seg godt under sofaen! “
” Hvem som har spist på denne julestjerna? Næh, det vet jeg ikke! “
“Finner ikke juledukene sa du? Vi sitter i hvert fall ikke på dem!! “
” PC`n din? Næh, den har jeg ikke sett! Får ikke blogga da vel? SYND!”
Altså, vinner ikke jeg “årets click-bait” med den overskriften, så vet ikke jeg!!! Det er ikke bare toppbloggerne som kan trekke lesere med fete overskrifter lenger lissom! Og hvis du har et litt småskittent sinn, så må jeg dessverre skuffe deg, for bollemusa er laget av sukker og mel. Å si at den i tillegg smaker aldeles fortreffelig blir vel bare å helle bensin på bålet for de som klikket seg inn med skittent sinn, men det er faktisk sant.
For i dag har jeg tilbragt noen timer ved kjøkkenbenken, og nok en gang lekt meg med gjærdeig. En søt, og en litt grøvere. (grøvere…kniiis!)
På middagsmenyen i dag stod god gammeldags risgrøt, med sukker, kanel og smørøye. Slik julegrøt er jo mektig i seg selv, av og til kanskje litt for mektig. Ihvertfall synes et par av podene her at for stor porsjon grøt er litt kvalmende. Derfor serverer vi alltid boller med grøten. Boller med bare en anelse sukker, slik at de ikke blir for søte, og med en god blanding av siktet hvetemel og noe korn. Da blir man god og mett etter middag, men ikke like stinn som man lett blir etter kun grøt. Også er det nå engang sånn da, at vi i julen gjerne gjør litt ekstra ut av måltidene vi har sammen. Noen ganger dekker vi bordet litt ekstra pent, tenner lys og sitter lenge etter at vi er ferdige å spise. Noen ganger koser vi oss med dessert etter maten, selv om det er midt i uka, og av og til, slik som i dag, leker vi litt med maten. Dette gjorde vi oftere når gutta var små. Spennende farger og fasonger gav matlyst til matleie gutter. I dag, som stadig voksende tenåringer er de som søppelkverner alle tre, og hiver innpå helt ukritisk av det aller meste, men det er nå engang likevel artig å gjøre litt ekstra ut av maten, og som sagt, spesielt i julen.
( Nissegrøt med smørøye. Tradisjonelt og mektig. )
Så mens nissen sitter på låven og spiser sin julegrøt danser musene på bordet…eller noe i den duren, og til grøten i dag ble det rett og slett, som “click-baitet” mitt forteller, bollemus!
( Bollemus. God alene til grøten, nydelig med smør og brunost. )
De er enkle å lage, og fenger sikkert like mye små nisseunger, som mine store tenåringsslamper, og deres til tider særdeles umodne pappa. ( Ja, for det var han som sendte snap til samtlige småmøkkete mekanikerkollegaer, og fortalte at dagens middagsmeny bestod av rykende fersk bollemus.)
( Form små avlange boller av lettere søt, og litt grov gjærdeig, klipp to snitt til ører, og sett på øyne. Hvis ingen går i fella, men passer seg for den…osv. )
Den grove deigen skulle bli middag for den eldste poden i måsahuset, for han er ikke spesielt glad i grøt. Og siden jeg først var i sånn godt driv med tilløp til usaklig drøy julestemning tenkte jeg pizza og pasta-prinsen (skulle tro ungen hadde italienske gener) også skulle få desember inspirert middag, og slo til med en juletre-calzone. Altså en innbakt pizza, formet som et juletre.
( To lag deig, rikelig med fyll i midten. )
( Snurr sammen grenene, og stek som en vanlig hjemmelaget pizza. Du grønne, ostedryppende treeeee-ee god dag! )
Og pizzaen falt så absolutt i smak, og fordi fyllet er bakt inn i deigen tørker den ikke like fort ut som en vanlig pizza, og kan brukes opptil flere dager som matpakkemat. God når du varmer den i mikroen, og god kald. Vårt juletre ble fylt med pizzasaus, ost, middagspøler og peperoni.
Dagens julemiddag, som slett ikke var spesielt “julete”, ikke sånn egentlig, ble i hvert fall en suksess, og i morgen fylles matboksene av både bollemus, og juletrær med peperoni.
( Snaddermat for middagsasjetten, og for matpakkene. )
Etter middag kledde vi på oss ullsokker og luer, og trasket en liten tur rundt i bygda. Ribbetrimmen kaller vi det, når vi er så stappmette alle mann, at vi aller helst vil ligge helt i vater fordelt på sofaer og senger, men innser at det aller beste for forspiste, grådige måsafolk er en liten tur ut i frisk luft. Og det magiske med sånn frisk luft og sakte bevegelse er at så fort vi kommer hjem og inn i varmen er appetitten tilbake, og vi kan steke snøstjerna som har stått på benken og hevet i snaue to timer. Så nå sprer lukten av bakverk og kanel seg nok en gang i stua. Varm te står på kanna, og hele hurven har inntatt obligatorisk aftenantrekk, som hovedsakelig består av flanellpysjer og varme sokker. Vi er klare for å innta sofaen, se julekalendere på tittekassa, og nyte resten av kvelden sammen.
( Snøstjerne av søt gjærdeig, med deilig fyll av kanel, sukker og smør. Det snør, det snør, tiddelibom! )
Møkkanissen var en av de som klikket seg inn på bloggen i dag i god tro om at overskriften ville lede han til noe helt annet enn bakverk. Han straffer derfor undertegnede ved å slippe inn “den ekte varen”… Musevisa fikk det plutselig til å gå kaldt nedover ryggen min.
Ønsker alle som titter innom en riktig god Desemberkveld, enten det har blitt mus på deg i dag eller ikke!
Det har vært en god uke. Så god som bare en førjulsuke kan bli med alt det innebærer. Snøen har kommet og gått, og kommet tilbake igjen. Gutteflokken tok helgen med god samvittighet og lav skulderføring fordi de er ferdig med alt av tentamener og prøveeksamener før jul. Jeg er ferdig med alle julens innkjøp. I fryseren ligger det mange kilo julepurke og bare venter på salt og pepper, i boden står flere poser fulle av julegaver som skal leveres ut den kommende uka, og i kriker og kroker er presanger pakket inn og gjemt for nysgjerrige måsagutter, Man skulle tro at slike store tenåringer for lengst var ferdige med smyging, og snoking og klemming på pakker, men den gang ei!
(Juleepler og levende lys. )
I korridorene på jobben lukter det pepperkaker og klementiner. Både elever og kollegaer er klare for juleferie om få dager, og roen senker seg liksom litt rundt om kring i klasserommene også. På vei hjem fra jobb biter det godt i nesa av kald vinterluft, men det gjør liksom ikke noe. Ikke når en av gutta alltid har fyrt opp i peisen før jeg kommer hjem.
På fredag lot vi gutta ha huset for seg selv noen timer, og spiste middag ute med gode venner. Et lite avbrekk i hverdagen, masse latter og nydelig mat. Akkurat sånn dagene før jul skal være.
( Håndskrevne julehilsener på ei snor. Sånne ting som man blir helt varm i hjertet av. DET er juleglede det! )
I postkassen har det ligget flere julekort enn vanlig, og jeg åpner den ene konvolutten etter de andre, og blir helt varm om hjertet. Denne uka har det kommet flere julekort enn det gjorde i hele fjor, og snora i gangen fylles opp med herlige, varme, fine julehilsener. Fra folk jeg kjenner, og mennesker jeg aldri har møtt. Tusen, tusen takk til alle som har sendt julekort. Jeg har tidligere sagt at julekortene er den fineste juletradisjonen jeg vet om, og i år overgår det liksom alt. Tusen, tusen takk til alle som har tatt seg tid til å skrive og sende, det betyr så innmari mye, og jeg kjenner på en sånn barnslig og herlig juleglede hver gang jeg kikker opp på julekortene.
( Ekte juleglede. )
Sakte men sikkert fylles huset opp med julepynt, til og med noe rødt, til guttas store glede. Jeg har jo tidligere sagt noe om at rødt ikke akkurat er min farge. Det er så flott hos alle andre, men jeg får liksom ikke til rødt her hjemme. I år har jeg til og med malt stua grønn, i håp om å kunne pynte med litt rødt til jul. Overpynta er det fremdeles ikke, men litt små røde blikkfang her og der har jeg fått til. og det skaper jo en helt egen julestemning. I mangel på rød julepynt etter en årelang allergi mot fargen satte jeg meg ned ved symaskinen, og sydde noen røde julehjerter. Nå henger de rundt omkring i måsahuset. Noen er fylt med nellik og laubær, og sprer herlig julelukt også.
( Håndsydde julehjerter, hengende på stas rundt om kring i måsahuset. )
( Okei da…ikke mye rødt, men jeg prøver!! )
Søndagen kom fortere enn svint, og plutselig sitter vi her i måsahuset og innser at det bare er en uke igjen til julaften. Gutta var tidlig oppe i dag. I to dager har de trippet rundt, og gledet seg til å pynte juletreet vi hugget for et par dager siden. Enkel forskning viser at store tenåringsgutter aldri blir for store til den slags heller. Vi har tasset rundt i pysj og tøfler, sunget julesanger med sure sangstemmer, kranglet overraskende lite med juletrelysene, og pyntet treet med juleminner. Vi blir jo rent nostalgiske hele gjengen hvert eneste år når vi pynter grana. I esken med juletrepynt ligger de aller fineste glasskonglene, så gamle at de nesten ikke har glitter igjen. Der ligger små håndmalte nisser fra min barndom, og gamle bilder av kjære familiemedlemmer som ikke lenger er blant oss. Det blir litt krims-krams. Ikke akkurat et slikt instagram vennlig katalog-juletre, men det er vårt. Det er vårt, det er fult av minner, det er hugget i egen måsaskog, og det lukter skikkelig, herlig jul!
( En ung kjekk danske, på vei mot Norge, og det som skulle bli et liv fullt av varme, latter og kjærlighet. Fineste morfar. )
( Barndomsminner. )
Når grana var tent kledde vi på oss skjerf og votter, og trasket en liten tur ut på måsan. Vi sanket noen bjørkekvister som skal bindes til små serviettringer. Må jo gjøre litt ekstra stas på middagsbordet nå i julen. Vi har tråkket i snø så kald at den knirket under skoene, og vi har drukket varm gløgg og spist nystekte sveler med brunost til lunsj. Resten av søndagen skal nytes. En måsagutt skal i hallen og se kjæresten spille håndballkamp, en annen skal stryke finskjorta før juleballet på tirsdag, og minsten ville bake enda en porsjon med pepperkaker. Jeg befinner meg i skrivende stund horisontalt på sofaen under et pledd.
( Overgansalderbloggere blir aldri for gamle til å lage engler i snøen! )
( Nystekte sveler. Det blir aldri feil! )
Over føttene ligger en sort og lodden pusekatt pent dandert på ryggen med alle fire potene i været, og på bordet stor en kopp lunken gløgg og en god husmor roman. Innen søndagen er over vil jeg antagelig ha liggesår på store deler av kroppen, Norge vil forhåpentligvis være verdensmestere i håndball, og den grå katta vil ha lært at når du klatrer i juletreet blir du faktisk kastet ut av huset til du har lært leksa di!
( Når du blir kasta ut for å ha klatret i juletreet, og ber til høyere makter om at broder`n vil åpne stuevinduet og slippe deg inn igjen! )
Og fordi jeg har hatt en slik strålende juleuke vil jeg spre litt juleglede sånn helt på tampen av den 3. adventssøndagen. I måsahuset ligger det to hjemmesydde julehjerter og venter på ny eier. Vil du få et julehjerte i posten legger du igjen en liten kommentar under linken som omhandler dette innlegget på bloggens FACEBOOKSIDE, eller du kan legge igjen en komme tar her på bloggen. Vinneren trekkes i kveld kl 21. 30, og annonseres på facebook.
Ønsker alle som titter innom en god søndag. Jeg håper den siste uka før jul blir aldeles nydelig. Jeg håper du finner glede i julen, og at du finner noen å glede.
For en som nå er gift med sin aller første kjæreste, og ikke akkurat kan skryte på seg bred erfaring hva mannfolk angår, er snømenn helt perfekt!
For det første kan du bygge de akkurat slik du vil. De kan være høye og slanke, butte og stutt-tjukke. De kan ha smale hofter og bred brystkasse, og utstyrt med et bar solide snøballer. Du bestemmer størrelsen på gulrota, og hvor du vil stikke kvist og pinner, og du kan kle han akkurat slik du måtte ønske. Er du typen som tenner på en staselig kar med flosshatt og slips er det flott, liker du best en sånn grom friluftsliv type med topplue og skjerf, så er det også fint. Du velger.
For det andre vil han forgude deg så til de grader at han blir så heit at han smelter ved et kyss, og når våren kommer forsvinner han gladelig og lar deg gå over til en omstreifende sommerflirt, før du neste vinter nok en gang kan bygge enda en drømmemann.
( Når muffinsen lissom bare strekker armene mot deg, og nærmest bønnfaller deg om å ta en bit! Da skuffer du ikke muffinsen lissom! )
Nå høres det kanskje ut som om jeg har gitt denne teorien i overkant mye tanker, men jeg har ikke det altså. Jeg er svært tilfreds med min helt ekte førsteutgave, altså måsagubben. Han er passe røslig, passe bleik, og har en relativt grei gulrot. Når det er sagt synes jeg likevel det er noe helt spesielt med snømenn. Noe litt magisk, og jeg er sikker på at når resten av verden sover har snømenn over hele verden sin egen vinterfest i hagene rundt omkring.
( Snømannen Kale, med marsmallow-skalle! )
Snøen har lavet ned i hele dag, og lagt et nydelig hvitt teppe over hele Liermåsan.
Det står foreløpig ingen staselig snømann i måsahagen, men det står omtrent et dusin av dem i kjøleskapet.
Siden det er lørdag var det jo på plass med litt ekstra kos, og tradisjonen tro har vi alltid en dag i førjulstiden som vi setter av til snømannkaker, snømannkakao og julefilmer. Slik har det vært siden gutta var små, og den som trodde at tenåringer er for store til den slags, må tro om igjen.
Vi har bakt muffins av en slik skuddsikker oppskrift, som alltid gir høye og luftige muffins.
( Idiotsikker muffinsrøre, alltid luftige, deilige muffins. )
Oppskriften er som følger:
125 gr mykt smør
125 gr sukker
(røres hvitt)
125 gr hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
2 egg
2 ss kaldt vann
(røres inn i smør og sukkerblandingen)
Stekes midt i ovnen i 10-15 minutter på 200 grader.
Topping:
Melisglasur, marsmallows, saltstenger og sort matfarge.
Hver muffins pyntes med melisglasur laget av eggehviter, melis og sitronsaft, før de pyntes med hvert sitt snømannhode.
Marsmallows er herlig søte, og smelter på tunga. Salstenger tilfører noe sprøtt og godt.
( Et dusin snømenn, klare for å smelte på tunga. )
Og man kan jo ikke spise muffins, og se julefilm uten en stor kopp fyldig og rykende varm kakao. Den skal lages av herlig mørk sjokolade, melk, appelsinsaft og kanel, og toppes med en stor dose pisket krem. Hvilke snømann drømmer vel ikke om å ende sine dager i en kopp himmelsk varm sjokolade?
( Hvor er David Hasselhoff med den trange røde badeshortsen og ei livbøye når du er i ferd med å drukne lissom??? )
Og mens snømennene smelter på tunga, og unga får tidenes sukker-kick, ruller Snekker Andersen over TV skjermen. Og mens julenissen peker mot trerota der nisseungene venter, og sier “Innover der, og bortover sånn!”, rører jeg drømmende rundt i en kopp kakao, mens jeg planlegger mitt neste mesterverk av en snømann.
( “Innover der, og bortover sånn!”- åh, barndomsminner altså. )
Jeg tror jeg skal lage en litt sånn heftig Geroge Clooney utgave.
Husker dere at nissen la brev i kalenderen, og skrev at det var på tide å hugge juletre i skogen?
Husker dere hvordan vi jublet? For endelig, ENDELIG skulle vi ut å finne det perfekte juletreet, og ta selve symbolet på jul inn i stua. Så store planer vi hadde. Vi viste akkurat hvor høyt det skulle være. Stort, nesten helt oppe i taket skulle det ruve, også skulle vi sjekke i albumet hvem sin tur det var til å sette stjerna i toppen.
Husker dere hvor mye vi måtte kle på oss, og hvor kaldt det var? At ullbuksa som alltid klødde plutselig ikke klødde mer bare fordi det var snart var jul, og alt var spennende. Av de små fingrene deres var varme og gode i hjemmestrikkede votter fra oldemor, og at det ikke gjorde noe om tærne ble litt kalde eller at vi fikk snø i nakken.
Husker dere at vi fulgte sporene til nissen innover i skogen? Og det var helt klart nissen sine spor, for mamma hadde ikke så store føtter, for det målte vi, og pappa kunne det ikke være, for han var altfor mørkredd til å tusle rundt i skogen på natten. Så lot vi sporene til nissen vise vei, og vi kunne så tydelig se hvor han hadde gått, ved siden av reven, for snøen var ny, og sporene dype.
Husker dere da vi fant ut hvor nissen hadde parkert sleden? Der hvor han helt sikker hadde parkert, for vi fant sporene til reinsdyrene hans. De så ut som små hjerter, reinsdyrsporene. Det var fordi nissen var så snill tenkte vi, så snill at til og med reinsdyrene hans laget hjertespor, bare fordi de var så glade i han.
Husker dere at skogen bak huset vårt var så uendelig stor? At vi var så innmari langt hjemmefra, at vi bare så vidt kunne skimte det lille røde huset vårt langt der borte mellom trærne. At vi brukte timer, til og med nesten dager virket det som, på å traske i dyp snø over stubber og mose, og at grenene på de store trærne bøyde seg under snøen, og laget hemmelige huler hvor vi kunne ta små pauser, og drikke varm kakao fra termos.
Husker dere hvordan hver kvist var dekket av frost? At trærne glitret som diamanter i kald Desember-sol, og så ut som verdifulle skatter. Skatter vi ville ta med oss hjem, men som smeltet og forsvant når de kom inn i varmen, slik at det bare var små vannperler igjen av de engang så glitrende diamantene. Det var julemagi, og kanskje litt trolldom.
Husker dere ekorn lunden? At vi viste det ikke var langt igjen når vi gikk under de store furutrærne, og kunne samle kongler ekornet hadde spist av. Hvordan vi samlet de de fineste konglene i kurven vår, så vi kunne lage juletrepynt og små konglenisser av dem når vi kom hjem. Hvordan vi kunne titte opp og se ikke bare et, men mange ekorn som hoppet mellom trærne, og stirret ned på oss. Små ekorn som visste akkurat hvilket ærend vi var ute i, for de hadde jo helt sikkert sett nissen selv natten før.
Husker dere gjerdet midt i skogen? Gjerdet som skilte skogen fra de åpne snødekte “fjellene”. Fjellene som var så høye at selv pappa kunne gjemme seg bak dem, og som skjulte den hemmelige juletreskogen, den som bare vi, og nissen viste om. Hvordan nissen hadde gjerdet inn den hemmelige juletreskogen for hundrevis av år siden, og at det bare var menneskene som bodde i det lille røde huset i skogkanten som fikk lov å velge seg juletre derfra.
Husker dere hvordan vi måtte hjelpe hverandre over gjerdet? Hvordan pappa måtte over først, fordi han hadde de lengste bena, og hvordan lillebror kunne krabbe under, fordi han hadde de korteste. At vi måtte bytte på å holde gjerdetrådene for hverandre slik at ingen skulle snuble og lande på nesa i den kalde snøen, eller sette fast føttene og miste skoene, så vi fikk snø ned i sokkene.
Husker dere at vi snart var fremme, når vi endelig kom til den store stubben der skogmusa hadde hiet sitt. At vi alltid hadde med litt brødsmuler og nøtter i lillerommet i sekken, slik at musa skulle få litt julegodt, og holde på hemmeligheten vår. Ikke fortelle til noen at den hemmelige juletreskogen bare var noen meter unna, rett bak den store stubben.
Husker dere hvordan frosten skinte på alle de fine juletrærne, og et magisk vinterland nærmest åpenbarte seg, der inne, midt i skogen vår? Hvordan vi lette og lette etter det aller fineste treet, og ikke gav oss før alle var enige. Hvordan vi holdt hender i ring rundt treet for å se om det var stort nok, og hvordan vi måtte måle treet ved siden av pappa, for juletreet skulle være enda litt høyere enn han. At dere satt på rad og rekke i snøen, og tittet spent på når pappa hugget treet, for øksa var skarp, og den måtte dere ikke røre.
Husker dere at vi sammen bar treet hjem. At vi måtte bytte på, fordi det jo var kjempestort og tungt. At dere byttet på å sitte på nakken til pappa, og at dere lovet å rope når dere igjen kunne skimte det lille røde huset vårt mellom trærne, og at vi rakk hjem akkurat til blåtimen? Når lyset møtte mørket, og la et blått teppe over det lille røde huset. At stjerna lyste i vinduet når vi kom hjem, og at pappa tente opp i peisen så vi kunne spise kveldsmat foran den, og varme kalde tær. At dere fikk på myke pysjer, og at dere kikket inn i boden for en siste titt på juletreet før dere tuslet trette, mette og varme opp trappen. At dere sovnet i varme senger, og viste at i denne helgen, den aller siste helgen før det ble jul skulle vi pynte verdens fineste juletre, og at julen endelig var her. Sånn helt på ordentlig.
Nå står et nyhugget juletre i boden. Vi har igjen varmet kalde tær foran peisen, og vi har drukket varm kakao. I helgen skal treet pyntes, og i kveld skal vi sjekke albumet, slik at vi vet hvem sin tur det er til å sette stjerna i toppen av treet. Noen tradisjoner er så fulle av gode minner, at man nesten kan høre 17 år med barnelatter og kjenne på årevis med barnlige forventninger. Slike tradisjoner har kommet for å bli.
Visste du at den tiden du tilbringer med barna dine, hver eneste dag, er med på å skape minner de vil ta med seg inn i voksenlivet. At den julen du gir dine barn er den de bestandig vil huske. Lag dine egne tradisjoner. Senk skuldrene litt, og forventningene til deg selv. Opplev julen gjennom dine barns øyne, ta deg tid til akkurat det. Nyt roen, leken, fantasien og magien. Gjør julen god for barna. Julen skal ikke koste så mye, julen skal ikke være dyr. Julen skal være dyrebar.
Ønsker alle som titter innom en nydelig Desemberdag.
Krumkaker er måsagubbens favoritt. Han sniffer seg frem til bortgjemte kakebokser som en blodhund på viktig oppdrag, og smugspiser til det bare er tørre smuler igjen. Selv ikke forseglede kakebokser får stå i fred om han vet de inneholder krumkaker. Han vrenger av gaffatape og hengelåser, og åpner kakebokser like effektivt som Egon Olsen i sin tid åpnet en “Frans Jeger”! Andre gjemmer julekaker for unga, jeg gjemmer dem for gubben. I dag har jeg stekt krumkaker. MANGE krumkaker. Noen skal prøvesmakes i dag, noen skal gjemmes unna til julaften, og skal tradisjonen tro være en del av dessertbordet etter julemiddagen.
Det finnes vel få julekaker som er like anvendelige som krumkaker. En røre, et helt hav av spennende muligheter og gode desserter. I dag tenkte jeg å dele bestemors idiotsikre oppskrift på krumkaker, og noen av måsafolkets dessertfavoritter.
Bestemor var i sin tid kokke og servitør på Vertshuset på Sørumsand, og Fru Fjeld er fremdeles kjent for sine kokke og bakekunster. At hun lot meg overta stafettpinnen, oppskriften og krumkakejernet hennes er en stjerne i boka for min del.
Pisk egg og sukker til eggedosis. Sikt inn hvetemel og kardemomme. Røres inn vekselsvis med smeltet smør. Rør inn kaldt vann. La deigen svelle under plast i ca 30 min. Stek og avkjøl på rist.
Krumkakene er gode i seg selv, og trenger verken pynt eller tilbehør. Men så er det nå engang sånn da, at hodet til denne måsafruen er tidvis så proppfullt av ideer, og ideer er til for å prøves ut. Derfor har vi i måsahuset, helt iden guttene var små, eksperimentert med krumkakene og kommet frem til noen juledesserter vi har blitt riktig så glade i.
VINTERSKOGEN:
Guttenes favoritt, helt fra de var små, er krumkakeskogen. Vi lager snødekte juletrær av krumkaker, og serverer med vanilje-is. Barnevennlig og morsomt. Hvilke småbarn vil vel ikke mekke sitt eget, og sette til livs en liten porsjon med vinterlandskap?
Stek krumkaker med litt ekstra vidde i bunnen. Da blir de flotte og stødige juletrær. Lag glasur av eggehviter, melis og sitronsaft, og “granbar” av kokosmasse med konditorfarge.
Sprøyt ut et raust lag glasur rundt deler av kaken.
Rull kaken med glasur i kokosmassen.
Fyll igjen resten av kaken med melisglasur, og tadaaa, du har et fiks ferdig snødekt juletre.
Sett ønskelig mengde juletrær i en bolle med vaniljeis, og du har en barnevennlig og velsmakende juledessert. Her er det bare fantasien (og sukker-suget) som setter grenser for hva du kan pynte trærne og landskapet med. Marsipanfigurer, seigmenn, en pepperkakestjerne i toppen av grana…
Winterwonderland.
Hiv innpå, garantert suksess og kraftig hjernefrys.
KAKESKÅLER MED RISKREM:
Krumkakeskåler lages enkelt ved å legge kaken rett fra jernet og over et glass eler en kopp. De kan fylles med hva du måtte ønske. Trollkrem, multekrem, is, eller riskrem. Sistnevnte er min favoritt. Tradisjonelt, og veldig godt.
Dessertskålen, klar for å fylles til randen av godsaker som får hårene til å reise seg på leggene til Grethe Roede!
Myk herlig riskrem, jordbærsaus og friske jordbær. “Come to mama!!!”
Skal de værra ei skål med no digg?
FYLTE KRUMKAKERULLER:
Hvert år lager jeg noen krumkakeruller. De tas ut av jernet og rulles rundt skaftet på ei tresleiv, slik at de blir rørformet. En ende dyppes i sjokolade og pyntes med kakestrø, deretter fylles de med bringebær og valnøttkrem. Syrlig og søtt, sprøtt og mykt. Nydelig!
Smeltet sjokolade, fyttikatta! Vurderer å fylle badekaret med det i romjula og bade hele måsagubben….da snakker vi dessert da!!!
Fylles med krem med friske bringebær og finhakkede valnøtter. Stønn…sikla litt på tastaturet mitt…
KRUMKAKETACO:
Lag “taco-skjell” av krumkakene ved å forme de over et sleivskaft til de blir avkjølte.
Fylles enkelt og greit med pisket krem og friske bær.
Og simsalabim og hokuspokus, tacofredag med julevri.
Skal du steke krumkaker denne julen? Hvordan ser dine favorittkrumkaker ut, og hva serverer du de med? Har du gode ideer vil jeg gjerne høre, men først skal jeg ut i hagen og grave ned en kakeboks….må gjemme unna litt for blodhunden måsagubben.
Det er i år 20 år siden måsagubben stod på trammen til barndomshjemmet mitt, med stjerner i øynene, roser i kinnene og ba meg med på julebord. Den aller første daten. Jeg takket ja. Dels fordi det var noe godt og varmt over denne jordnære og litt sjenerte gutten i de enorme mokasinene med dusk, og dels fordi jeg så smått begynte å innse at sannsynligheten for at en Australsk såpeoperastjerne ved navn Jason Donovan neppe ville ri på en hvit hest inn i Sørumsand sentrum og ta meg med storm. Det var på tide å ta et steg ut i den virkelige verden, og se hva den hadde å by på.
( Måsagubben, anno 1997, det året han niholdt på hockey-sveisen og mokasiner med dusk. )
Så skulle vi altså på julebord, måsagubben og jeg, i regi av Bertel O. Steen, på Fagerborg Hotell i Lillestrøm. Nå kom han riktig nok ikke ridende opp gårdsplassen på en hvit hest den kvelden, men ting var liksom på stell likevel. Bestekompisen Knut Arild stilte som privatsjåfør i en brun-rød litt rusten Oplel, gubben selv hadde pusset mokasinene, pynta seg med nisseslips og luktet intenst av en ikke så altfor dyr Axe bodyspray. I baksetet på Opelen lå en rød rose og ventet på meg.
Romantisk, tenker du kanskje. Joda, jeg var imponert jeg, helt til det viste seg at «rosen» var en av disse sammenrullede røde blondetrusene, tredd på en grønn trepinne, av den typen man får kjøpt i moro-avdelingen på Kondomeriet.
( Når du aldri har hatt dame før, og tror at veien til en kvinnes hjerte går gjennom Kondomeriet på Strømmen Storsenter. )
Måsagubben, som nok muligens hadde «vorset» seg til mot, krøp litt nærmere der vi satt i baksetet på vi inn til Lillestrøm, og hvisket: « Det eneste jeg ønsker meg til jul, er å seg deg i den trusa!»
Hadde dette skjedd i dag ville selvsagt både gubben og rose-trusa gått på hue og ræva ut det bilvinduet fortere enn du kan si mokasiner, men uerfaren og smådesperat etter en smak på livet som jeg var, ble jeg faktisk relativt smigret, og svarte noe litt keitete som: « Vi får se om julenissen synes du har vært snill gutt, da vet du!»
Daten var kanskje ikke akkurat en tier på Richters skala. Den foregikk slik som julebord flest, med ribbefett på slipset, og rekedansen på dansegulvet. Vi ble hentet av samme sjåfør som kjørte oss innover, og endte med et lett kyss på kinnet da han fulgte meg til døra hjemme.
Han fikk ikke se meg i noen bitteliten rosetruse den julen, fordi vi ikke ble offisielt sammen før i Januar året etter, og prippen som jeg var anså jeg meg selv som forbuden frukt frem til da.
Den neste julen derimot, da ble det andre boller. Da dukket nemlig denne egentlige glemte, og bittelille røde g-strengen, ikke stort større enn en tanntråd, opp under et ryddesjau. Etter snaut 11 måneder som kjæresten til han med de svære mokasinene anså jeg meg selv som ikke lenger en kjedelig jomfru, og forbuden frukt, men heller en relativt erfaren fristerinne. Og med en selvtillit større enn vettet smøg jeg min den gang, akk så ungdommelige og faste kropp, inn i denne lille trekanten av et tøystykke, fant en matchende rød blonde BH, og overrasket den engang så unge og virile måsagubben midt i juletrepyntinga.
Det samme skjedde året etter, og plutselig hadde denne lille røde blondesaken av ei truse blitt en tradisjon, og ble nå omtalt som «juletrusa!»
Det gikk som det måtte gå når en titt og ofte sprader rundt i en rød g-streng, og denne nissemora ble smelt på tjukka hele tre år på rad. Midt oppe i bleieskift og amming, oppdragelse og gulpekluter ble juletrusa år etter år liggende i skuffen, der den forble et svakt, men også herlig juleminne.
( Når du er sånn ca 12 måneder på vei for tredje året på rad, og innser at det bare er å legge sexy undertøy på hylla! )
Helt til nå nylig, da jeg ommøblerte litt på soverommet for å få på plass en ny kommode. For i det jeg drar ut skuffene av det gamle nattbordet, og lettere svett og irritert prøver å få helt ut en skuff som har gått i lås, lyser jeg med lommelykten og ser at et lite stykke rødt tøy har kilt seg fast helt bakerst.
Men en stor porsjon tålmodighet og ei gammal pølseklype klarer jeg å lirke ut det som viser seg å være et vakkert juleminne. Rosetrusa!
Først vil jeg egentlig rope til måsagubben, «Se hva jeg fant!», men så får jeg det for meg at jeg heller skal overraske han.
Den kvelden bruker jeg ekstra lang tid på badet. Det høvles av flere lag med vinterpels på legger og i armhuler, og jeg smører inn kroppen med en litt fet bodylotion. Er jo innafor å skinne litt sånn i jula?
( Vil du bli høvla over, må du først høvle sjæl. Her skal det bli blankt! )
Nydusjet, og glinsende blank lirker jeg meg inn i det som engang var en tøyelig fin liten blondesak, men som nå virker særdeles ubehagelig og få på. Det sies jo at stoff som ligger ubrukt over tid både blir stivt og skjørt, og det viser seg at tøyeligheten i stoff og strikk også forsvinner så godt som helt. Nå hører det også med til historien at kroppen på disse 20 årene har gått opp nøyaktig like mange kilo, og at strekkmerker, keisersnitt-arr og en raus mengde vaffelhud kanskje ikke er det optimale utgangspunktet for en noen som helst form for g-streng, langt mindre en som har ligget urørt i 17 år!
At jeg i tillegg ikke i stående tilstand har sett mine egne tær på flere år gjorde det heller ikke lettere å lirke seg inn i en sliten gammel rød trekant av ei truse, men jeg skal ha for innsatsen!
Halvsvett, og med brannsår på innsiden av hvert lår etter et heftig møte med u-tøyelig strikk vrikket jeg meg ut av badet og inn på soverommet, der jeg villig poserte foran gubben som lå og leste i en verktøyskatalog fra Wurth.
«Tadaaaa!!» synger jeg, og tar et par piruetter foran senga. «Husker du denna eller?» sier jeg, og venter spent på reaksjonen.
«Husker hva da?» spør han, og ser like spørrende ut som jeg gjorde den gangen jeg fikk Jif mop og engangskluter i julegave.
«Juletrusa vel, dummen!» prøver jeg meg flirtende, men gubben bare myser, og ser fremdeles ut som et spørsmålstegn.
«Hæ? Truse? Ser ikke no truse jeg!» svarer han.
Jeg er i ferd med å miste tålmodigheten i det jeg nærmest trer hele skrotten oppi ansiktet hans, og peker.
«HER!!! Jeg har jo på den røde juletrusa!!!»
( Når g-strengen er så godt skjult mellom valker og vaffelhud at gubben må ha GPS for å finne den!)
Jeg koker innvendig da gubben ikke lite diskret løfter magen min noen cm opp, og smiler.
«Der var`n ja! Den ja, den husker jeg. Jeg så`n ikke jeg! Blei jo helt borte under alt detta den!» sier han og klapper meg kjærlig på låret, som om han nettopp har liret av seg tidenes kompliment.
( En bitteliten og morken trekant av blonder, godt gjemt under markisa som holder høna tørr i ruskevær. )
«Kjøtthue!» svarer jeg, og skrur demonstrativ av lyset, før jeg kaster dyna mi til side, og slenger meg ned på senga.
Da hører vi det begge to.
«SNÆPP»
Lyden av strukket strikk som ryker, etterfulgt av et lite «PFFFT». 20 år gammelt stivt og slitent rødt blondestoff som smuldrer opp mellom lårene.
Jeg reiser meg opp i det gubben skrur på lyset. Igjen på madrassen ligger en revnet strikk uten elastikk, og en bitteliten trekant med rødt blondestoff.
«Hmmm.» sier gubben. «Hvor er resten a?»
«Veit ikke!» svarer jeg, og later som ingenting da jeg kjenner at det klør litt i stive blonder akkurat der hvor hemoroidene titter frem som nysgjerrige lemurer på de afrikanske slettene.
( Når blondetrusa ryker, og du ikke kan finne den siste lille trekanten. Hater når det skjer… )
Det er stille på soverommet en stund før gubben snur seg mot meg, stryker meg over magen og sier: «Du skal ha for forsøket da!»
Takk svarer jeg, og blir umiddelbart i litt bedre humør. Kanskje vi kan leve litt på minnene, og komme i skikkelig julestemning likevel.
« Det er jo litt deilig å bli godt voksen og da!» sier jeg. «Nå er jeg jo ikke akkurat forbuden frukt lenger. Nå er det bare å forsyne seg av hele fruktfatet lissom!»
Det blir stille, så stille det alltid er før stormen.
«Nei», svarer han.
«Nå er du litt mer sånn… sånn nedfallsfrukt!»
Kjære julenissen.
Jeg vet ikke om du leser blogger, men ønskelista mi er som følger:
Det har aldri vært voldsomt mye pomp og prakt i måsahuset. Ikke har det passet inn med overdådig stas i dette gamle lille røde huset, og aldri har vi hatt råd til å bruke spesielt mye penger på staselig dekor heller. Vi klager ikke altså, vi har det vi trenger, og kan spare til det vi ønsker oss, men fordi det å kjøpe masse julepynt aldri har vært et alternativ har det heller blitt til at vi har laget vår egen.
Når sant skal sies synes jeg mye av sjarmen med akkurat denne høytiden er forbundet med tradisjoner, og pyntingen trenger ikke være overdådig. Den største julegleden finner vi frem fra gamle esker hvert år. Nissene fra mormor og morfar-huset, gamlenissen mamma sydde da jeg var liten, og julestrømpene jeg sydde til gutta da de var små. Minner og tradisjoner, det er jul for meg. Jo mindre glitter, jo bedre, og jeg går aldri lei naturlig dekor.
Derfor lager jeg kranser hver eneste jul. Mange forskjellige, i de materialene jeg finner i skogen rett bak huset. Gratis, og dekorativt, også lukter det så godt. Frisk mose, gran, bjørkekvister. Det lukter jul det.
I går var den store kransemekkedagen her hjemme. Jeg tok med meg en diger kurv, en hagesaks, langstøvler, og trasket bak i skogen på jakt etter brukbare mosedotter og kvister, og når kvelden km satt jeg foran peisen i stua og lekte meg med blomstertråd, former og fasonger. Kransene har fått ligge til tørk på badegulvet over natten , og i dag er de plassert rundt omkring i måahuset. I hvert rom lukter det frisk skog. Det lukter jul.
Tyttebærlyng har nydelig, frisk grønnfarge hele året. Jeg pleier å ha små vaser og krukker fulle av tyttebærkvister plassert rundt omkring i måsahuset hele Desember, og i år har jeg også bundet meg et par tyttebærkranser. Enkelt og dekorativt.
( Krans laget av tyttebærlyng. Synes det er så fint med litt grønne blikkfang rundt omkring i stua. Naturlige materialer og levende lys. Det gir skikkelig julestemning. )
( Enkel dekor på kroken på kjøkkenskapet. )
( Bjørkekrans med et lag mose. Kan fint dekoreres med andre elementer, men jeg synes mosen med alt sitt fargespill er fint i seg selv. Også lukter det godt. Skikkelig godt. )
( Enkel mosekrans, og en lyslenge. Akkurat passe stemningsfullt i en litt mørk krok i gangen. )
(Enkel bjørkekrans. Kan lett dekoreres med bånd, blonder, nisser, kongler og liknende, eller stå fremme slik, i all enkelhet. )
( En liten ring, laget av kun en bjørkekvist. Disse kan knytes på juletreet med fine sløyfebånd eller blonder, eller de kan brukes som serviettringer. )
( Enkel serviettring til julebordet. )
( Liten rund bjørkekrans. Brukes som en del av et enkelt stillben, robbet for gitter og glam, men koselig likevel. )
( En helt enkel bjørkekrans til ytterdøren. Dekortert med epler og et rødrutete stoffhjerte. Her kan jo pynten lett byttes ut med de ulike årstidene. )
( I solveggen på måsahuset. En kornkrans, mat til småfuglene. Smådyra skal jo også ha litt ekstra kos i julen. )
( En enkel mosekrans rundt en kurv med eføy, og levende lys. Enkle moseballer med lærtråd og kongler. Enkelt, men skaper likevel stemning på bordet. )
( Pusekatter gjør seg godt til mose….bare husk at værhår og haletipper fort lukter svidd i nærheten av levende lys! Lærte det på den harde måten, for å si det sånn! )
En gammel halmkrans fikk nytt liv under håndballkampen mot Spania i går. Greit å ha noe å drive med så ikke de gamle idrettsnervene tar helt overhånd.
Stoffremser av lin i kalde vinterfarger, en oppklippet striesekk, og en liten bunt furukongler. Alt klippes i remser og bindes røft i knuter rundt hele halmkransen.
Man tager hva man haver, svir av noen fingertupper på en limpistol, og stæsjer med en neve barkestjerner, fjær og kongler.
Kransen fikk pynte opp vitrineskapet, bare fordi den matcher det blå porselenet som står til pryd inne i skapet.
( Rødrutet stoffhjerter, koselig dekor på enkle kranser i alle materialer. )
Og bare fordi det er jul har jeg lyst til å gi bort en krans. Har du lyst på et bjørkehjerte på døren din?
( Hjerte bundet av bjørkekvister, og pyntet med koselige, vatterte stoffhjerter. )
Om du har det legger du igjen en kommentar på JanneNordvanBlogg på FACEBOOK, under linken til dagens blogginnlegg, eller du kan legge igjen en kommentar her på bloggen. Vinneren trekkes, og annonseres på facebook kl 21.30 i kveld. Det er jo tross alt snart jul, og gir vel mer julestemning enn å glede noen?
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jula er til for å glede andre. Og for å spise bøttevis med sprø svor, men mest for å glede andre. Hvis du kan glede andre med bøttevis av sprø svor så er du helt sjef, men fordi posten neppe blir imponert over en haug konvolutter fulle av ribbefett, velger jeg det nest beste. Her skal det deles ut en julegave.
( Røde ruter og nostalgi. Vil du være med å glede en annen? )
I går kveld fant jeg frem symaskinen for å lappe sammen et par bukser, og for å fikse glidelåsen på en av guttas vinterjakker. Det gikk som det ofte går når mor finner frem symaskinen. Måsafruen fikk blod på tann, og så seg ikke på langt nær ferdig med sømprosjekter etter bytte av glidelås og lapping av slitte klær. Esken med restestoffer bugnet av gjemte og noen glemte skatter, og da dette rutete julestoffet smilte til meg fra bunnen av esken var jeg solgt. Jeg sydde flere hjerter som fyltes med vatt, og nå henger de rundt omkring i måsahuset og skaper en litt sånn god gammeldags julestemning. Rødrutete stoff minner så veldig om et julepyntet mormorhus, der kjøkkenvinduet oste av julestemning med slike smårutete gardiner, svibler, og adventsstake.
( Når man så til de grader koser seg med nostalgiske juleminner, at man blir sittende å sy til langt på natt. )
Jeg ble sittende å mimre mens jeg sydde. Kunne nesten høre stemmen til mormor, og kjenne hånden hennes på skulderen. Kunne føle godheten og varmen, og kjenne lukten av nykokt kaffe, krumkaker og leggevann til de nykjøpte, overprisede krøllene.
Da det bunnen av esken også dukket opp noen meter med blonder som faktisk kommer fra mormor sitt gamle syskrin, da ble jeg nesten overtroisk. Jeg husker hvordan jeg og kusinen min som små kunne sitte på gulve hos mormor og morfar i timevis og se igjennom alle skattene i mormor sitt syskrin. Hun sparte på alt, og for to små jenter var det et mekka å kunne boltre seg i blonder, skinnende gulltråd, og haugevis av knapper. Vi fikk sy og brodere, være barnslig kreative med alt vi kunne finne, og uansett resultat, stort som smått, viste mormor alltid en sånn ekte glede over de små hjemmelagede gavene hun fikk. Vår belønning var varme klemmer fra et rynkete kinn, og så masse pannekaker vi orket å spise.
( Verdens fineste mormor. Slik satt hun alltid i kjøkkenvinduet bak rutete gardiner, og vinket når vi kom, og når vi dro. Gode minner og stort savn. )
Og fordi jeg i dag plutselig kjente litt på den nostalgiske og gode julegleden ville jeg dele bittelitt av den med dere. Gleden av å gi, ikke av å få.
Den siste resten av det rødrutete mormorstoffet og blondene ble til en liten gavepose. Den er verken rett etter vakker, men det er ikke viktig. Jeg har fylt den med litt småsaker fulle av gammeldags julestemning, og nå skal den pakkes inn.
Jeg skal gi den bort i kveld, det er min juleglede denne litt kalde og grå Desembermandagen. Du kan være med å bestemme hvem som skal få den. Å glede noen andre vil være din juleglede.
Kjenner du en ung jente eller feiende flott dame som fortjener en liten pakke i posten nå rett før jul?
( Julegave. Det er jo ikke skikkelig jul før man har smugtittet på gavene! )
Da vil jeg at du skal klikke inn på FACEBOOKSIDEN til denne bloggen, og skrive en kommentar under linken som omhandler dette innlegget. Har du ikke facebook kan du legge igjen en kommentar her på bloggen også.
Fortell hvem ( tag de gjerne) og hvorfor du mener fortjener en ekstra liten oppmerksomhet, pakket inn i rødrutet nostalgi.
En vinner trekkes i kveld kl 21.30, og resultatet vil publiseres HER kort tid etter.
Vil du være med å glede en annen?
Ønsker alle som titter innom en fin mandag, og en feiende flott ny Desember uke. Måtte den bli full av julegleder.
