«Vaaaarskooo heeeer!!! Mutter`n har finni frem olabuksa!!!» Den mellomste poden vrir seg i latter mens han advarer resten av brødreflokken. De andre gutta løper rundt i stua mens de på demonstrativt vis kaster seg ned på gulvet med sofaputer over hodet som skjold. Som soldater i krig under skuddveksling beskytter de seg mot haglende kuler, eller i dette tilfellet, metallknappen øverst i bukselinningen til mutter`n!
«Møkkaunger!» mumler jeg, og gutta ler hysterisk. Greit nok, «frykten» er kanskje ikke helt ubegrunnet, for i går fikk vi alle erfare hvor kraftig, og hvor langt en bukseknapp av bronsefarget metall kan fly gjennom et rom, og hvor stor skade den kan medføre.
For da måsagubben og jeg i går kveld skulle på årets første foreldremøte tenkte jeg at det var på sin plass å møte opp i noe annet enn pysj, og tredde derfor kroppen inn i den siste gjenlevende olabuksa. Jeg viste det kom til å bli en kamp, for ikke bare er buksa gammel og slitt, den blir bare mindre og mindre. I går hadde jeg i tillegg stappet skrotten full av loff med eggesalat, og det resulterte i det ikke så ukjente fenomenet oppblåst mage med tendens til ufrivillige og høyst levende smygere. Drøye 8 minutter brukte jeg på å åle meg inn et par snaue jeans, og da alt endelig møysommelig var stappet på plass gjorde jeg noe så urutinert som å puste! I en brøkdel av et sekund glemte jeg alt om kvinnfolk i olabukse manualen, og puste ut for å la en smyger unnslippe eggesalat-trykket, og da var det gjort.
Jeg hørte så vidt et aldri så lite «knepp», men rakk ikke å reagere før bukseknappen aksellererte fra øvre del av smekken, skøyt gjennom stua som en revolverkule, og tippet over et halvfullt melkeglass før den traff katta som stod og inhalerte rester av eggesalat midt i rassen!
( Når du våger å puste med trange olabukser, og nesten tar livet av katta og deler av interiøret… )
Dyret spant som en tornado et par runder rundt seg selv før den klorte seg fast øverst i liftgardina, og kaoset var et faktum.
Den siste olabuksa måtte bøte med livet. Den forrige buksa ble kastet i våres da det rett og slett ikke var mulig å lappe den mer. Da hadde Tuppen og Lillemor (jeg kaller lårene mine det da de er bestevenner, henger sammen som erteris, og limer seg sammen i tide og utide!) i en årrekke gnisset sammen og laget huller på innsiden av hvert lår på størrelser med knyttnever. Da hele buksa revnet i skrittet med et høylytt «RRRITTSJJJ!!!» på Coop Mega i det jeg bøyde meg mot disken for å finne bærepose, var det bare å kaste den. ( Til deg som stod bak meg i kassa og fikk fritt innsyn til den utvaska bomullstrusa med slakk strikk, må jeg bare si at jeg er oppriktig lei for det. Håper sexlivet ditt ikke fikk seg en altfor stor knekk!)
( Når buksa revner i offentlighet og du ikke akkurat har på sexy blondetruse, og “rekelukta” sprer seg i hele kasseområdet på Coop Mega! )
Det er lenge siden sist jeg handlet olabukser. Årevis faktisk. Å finne et sett riktige jeans er et like stort mareritt som å finne en passende bikini. ( Hvordan bikinishoppingen gikk tidligere i år kan du lese HER! ) Uansett, her måtte det shoppes, uansett hvor lite jeg var klar sånn rent mentalt for en ny runde i prøverommene, der hvor tre vegger med speil i kombinasjon med neonlys avslører hver minste lille skavank, og kan sende hver kvinne på raden av midlivskrisa med østrogen-toget strake veien til helvete!
Det er jo ingen hemmelighet at kroppen til denne amatørbloggeren ikke akkurat sklir inn i en feminin bitteliten str 36. Det er flere årsaker til det. Ser man bort i fra det åpenbare, altså de medføtte feilene, som manglende midje, og ekstremt lange ben, er det ellers mer man kan sette fingeren på. For ikke bare er en og en halv meter lange ben bare tredd opp i bekkenet fordi genene spilte meg et artig lite puss i fosterstadiet da de tenkte: «Hey, la oss lage ei kjerring uten midje, med lange ben og lang hals, totalt blottet for overkropp!», de ordnet det i tillegg sånn av beina er like feite nedover det hele, og i stedet for knær og ankler fikk jeg halvannen meter lår bare tredd ned i skoa! Som om ikke dette gjorde jeans shoppingen trasig nok er jeg i tillegg født med flat rumpe, hofter man bruker et kvarter på å komme seg rundt, og en ikkeeksisterende midje. Ta alt dette og legg til en moderat vektøkning forårsaket av profesjonell ostepopping og en velutviklet treningsallergi, så skal det godt la seg gjøre å finne et par olabukser i snedig sitt og passform. Kort fortalt er jeg Svampe Bob Firkant, med lange bein, og slappe pupper!
( Når et liv i ostepop-rus gir deg en smekk på lanken, og “belønner” deg med ukledelig firkantfasong, og smuler i BH`n! )
Med relativt labert humør og krum holdning entret jeg en sånn «stor mote» butikk, hvis navn skal vare ukjent for nå. Som om det å skulle handle en fire kvadratmeter stor olabukse ikke var nedverdigende nok viste det seg at damen bak kassa var ei sånn irriterende liten snelle av et kvinnemenneske, ei sånn som kan kaste et blikk på understellet ditt g automatisk vite hva du spiste til middag, hva du fikk til jul, om du har noen kjønnssykdommer, og hvilken størrelse du bruker! Hun målte meg med blikket, og hentet fire ulke sett med jeans, før hun shushet meg inn i et prøverom med forheng som var lite samarbeidsvillig, og etterlot en deilig liten gløppe på enden slik at gid og hvermansen kunne traske forbi og titte inn om de følte for det.
«Slim fit» het den første buksa, og undersøkelser viser at sånn skinny jeans er trendy. Jeg så jo med en gang at denne ikke kom til å nå høyere enn knærne, men spetakkelet av en ekspeditrise stod utenfor og ropte høyt om stretch og strikk, så jeg tok sjansen. Men ganske riktig, noen minutter og flere brannsår senere satt buksa fast midt på leggene, den bråstoppet som et vogntog mot en fjellvegg, og måtte vrenges av og tråkkes ut av. «Det går bra!» ropte spetakkelet, «Jeg henter en størrelse større!», men jeg takket høflig nei. Å traske rundt i bygda med en bukse som ser ut som om den skulle være tatovert på kroppen er uaktuelt! Ikke tror jeg det er bra å trøkke seg inn i noe så trangt og tett at den i løpet av en formiddag potensielt vil kunne forårsake mugg og råte i «underetasjen» heller. En bukse så trang at den burde kommet med egen advarsel og varseltrekant, resept på svielindrende midler og en egen lomme til en tube Canesten! Nei takk! Skal jeg ha sopp skal jeg få det på den gammeldagse måten…nemlig uten buksa på!
( Skinny jeans, et mekka for underlivssopp og andre uvelkomne mikroorganismer! )
Bukse nummer to virket lovende, da den i motsetning til den første klarte seg til over knærne, og hadde stretch nok til å dekke Tuppen og Lillemor. Jeg var ved godt mot helt til smekken skulle igjen, og knappen kneppes, for da ble det vanskelig å puste. «Bare vær hardhendt!!!» ropte spetakkelet, «det er stretch, den tåler det!» Så jeg strammet og dro det jeg kunne, hekta på knappen og slapp ut pusten.
Et sett jeans ment for kvinner med midje, klassisk timeglassfigur funker dårlig for ei firkanta skreppe fra Måsan. Over linningen, rundt hele livet (vi snakker 360 grader her) fløt flesket som en redningsbøye fra Vesta, og ikke var det rom for å stappe noe mer ned i buksa heller! Over høna hang bilringen som ei markise, og alt av innvoller skrek av glede da jeg åpnet smekken, og lot tarmer finne tilbake til rett plass.
( Når du prøver å tenke at tak over høna er vel så stilig som timeglassfigur, mens invollene sloss imot den midlertidige og ufrivillige ommøbleringen! )
«Prøv den steinvaska da!» sa spetakkelet da hun lettere oppgitt stakk nesa inn luka i forhenget! «Den er ungdommelig, skikkelig inn akkurat nå!»
Jeg tredde kroppen inn i ei lys slitt olabukse med sømmer i hytt og gevær, med huller på låra, knærne og under baklommene. Den satt greit, men ærlig talt! Buksa ropte 1989, da vi stjal lærtråd fra sløyden og surret rundt armene, klipte opp kliss nye olabukser, sprayet ozonfientlig hårlakk i nyinnkjøp permanentpannelugg med påfølgende rottehale eller hockey-sveis i nakken, og sang «Taaaake oooon meee!» av Morten Harket til krampa tok oss. Nei takk. Skal jeg betale 700 kr for ei bukse skal den i det miste være hel når jeg går ut av butikken. Huller blir det fort nok når Tuppen og Lillemor sverger til stadig tettere samarbeid, og til stadighet gnisser sammen, til tross for at de er og blir uadskillelige. (Ja, vi snakker fremdeles om låra her!)
( Flashback til hullete jeans og hockeysveis med permanent. )
Den siste buksa var grei til jeans å være. Helt enkel, uten for mye dill-dall, og pen, jevn blåfarge. Forfra var jeg overraskende fornøyd, og hadde bestemt meg for kjøp da jeg fikk et glimt av et bekymringsfullt stille spetakkel i gløppa i forhenget. «Du har ikke rumpe du!» sier hun litt høyere enn hun burde, og en rask titt i speilet avslører en «sægge-ræv» en garvet rapper verdig! Jeg kunne vel sluppet unna med det om jeg gikk med lut holdning og lange rytmiske skritt, mens jeg hilste hvert menneske jeg møtte med et «Yo Bitch», eller et «What`s up madda fakka», og levde meg inn i rollen som deprimert rapper/tidligere gangster, men det blir for slitsomt i lengden, og jeg er rett og slett for gammel til å virke troverdig i slik sammenheng!
( Yo Bitches, waaaz up madda fakkas? Me gotz me some bad-boy pants and an attitude! )
Mens spetakkelet i trange jeans nærmest kastet seg inn i prøverommet til en annen kunde listet jeg meg stille ut av butikken, og ned på Narvesen. Der kjøpte jeg med en Pepsi Max og en Troika før jeg busset hjemover, uten ei eneste bukse i veska.
( Å rutinert spise deg opp tomme for tomme! )
På vei hjem trøstespiste jeg sjokolade og tok innover meg nederlaget. Hvor vanskelig kan det være å finne en ålereit olabukse som faktisk passer? Er jeg virkelig det eneste kvinnfolket i verden med jeansavvisende kroppsfasong. Uansett, jeg gir ikke opp, og jeg tror det finnes et lys i enden av tunellen. På bussen slikket jeg nemlig ikke innsiden av sjokoladepapiret, slik jeg normalt pleier, og sånn jeg ser det må da det utgjøre minst en tomme i livet ved neste buksekjøpforsøk???
I teorien vil det si at jeg kanskje er 10-12 sjokolader unna en snerten liten størrelse 38! Jeg har trua!
Vi blogges, med etter uten bukser!