Så ikke den komme…bokstavelig talt!

Med alder kommer klokskap sies det, men med alder kommer så innmari mye mer også.

Som kvinne kan jeg bare meddele at «alderstillegget» kommer sånn omtrent over natten. Fra å danse forbi speilet med lette, ungdommelige skritt, og smile til eget speilbilde den ene dagen, til å neste morgen stå foran speilet med lut rygg og slunkent blikk, og tenke «Hvordan i all verden var det den spermien som vant???»

Ja, for evnen til å snakke seg selv ned, er for oss kvinner en medfødt egenskap. En egenskap vi finpusser gjennom årelang erfaring. Innen tenårene har vi svart belte i faget, og når overgangsalderen kommer, og hormonene løper mer løpsk enn en gjeng fireåringer høye på sukker og wiener i lompe på 17 mai, da har vi tatt doktorgrad i selvmedlidenhet.

Nå skulle man kanskje tro at det er det usynlige forfallet som prege en stakkars kvinne mest, men slik er det ikke. Neida, i forfengelighetens tegn fokuserer de aller fleste av oss på det synlige forfallet.

Dette til tross for høyst aktuelle plager som for eksempel de lydene ledd og knokler lager ved enkle øvelser som ut og inn av bil, ut og inn av hold-in truser og BH, inn og ut av dusj/ badekar, og opp og ned av Stressless, do-sete, og/eller fortauskant. Ja, for når du kommer opp i en viss alder lager kroppen i disse sammenhengene mer avanserte lyder enn Steven Spielberg under en produksjon av Jurassic Park.

For ikke å snakke om andre usynlige utfordringer og skavanker som ufrivillige hetetokter med påfølgende uttørking samt sopp og, råteskader i kjeller-etasjen, også kalt underlivet, eller nedfallen livmor og forstuede eggstokker, selskapssyke hemoroider, og tarm som blir irritabel i kontakt med gluten, glutenfritt, melkeprodukter fra geit, ku og okse, erter, bønner, løk, skalldyr med og uten skall, småfugl, storfugl, påfugl og gjøkur.

 

Tro det eller ei, dette er ikke utfordringer som plager en kvinne nevneverdig i hverdagen, faktisk står de i skyggen i forhold til de virkelige helseutfordringene som kommer med alderen.  Alvorlige helseutfordringer som grått hår i tinningen, rynker rundt øyne og tunge øyelokk, åreknuter store nok til å fortøye et 40 fots langt fartøy, flate rumpeballer, fleske-knær, uønsket hårvekst av ymse omfang, og lange bryster som stadig har behov for akutt førstehjelp da de har en tendens til å komme i klem i kjøkkenskuffer, bildører, oppvaskmaskin, buksesmekk eller heisdører i halvfulle til fulle heiser. Det er ikke til å komme utenom at kvinnekroppen er som en litt dårlig konstruert trebygning, der du veit at forfallet vil komme med vannskader i kjelleren, brist i reisverket, og tidvis gjennomtrekk i toppetasjen.

Etter fylte førr er faktisk kvinner oftere til EU-kontroll av understellet enn bilen, og blir sjelden godkjent på første visning!

 

 

Det er og blir et sårt, men sant faktum at menn eldes som fin vin, mens kvinner eldes som melk i romtemperatur!

 

Derfor kom det skadefro kone-monsteret frem i meg den dagen gubben kom hjem fra helsekontroll i forbindelse med fornying av førerkortet, og fortalte at synet hans hadde endret seg til det verre, og at han trengte nye kontaktlinser og briller. Ja, jeg skal være så ærlig å si at det gikk en liten faen i meg, for synet mitt, det er faktisk de eneste ved denne halvgamle kvinnskrotten som fremdeles funker noenlunde slik det skal.

 

 

Så er det nå engang slik at, at jo flere feil man påpeker med andre, dess mindre tid bruker man på å dvele ved egne feil og mangler. Så da gubben hadde fått hentet seg ut et par nye kjørebriller, kontaktlinser med mer styrke en slagene til Mike Tyson, og fått helseattesten levert og godkjent hos biltilsynet, vekket vi bobilen frem fra vinterdvalen, og kjørte en tur mot Fredrikstad, bare for å lufte sjel, kjerring og kjerre, og gi oss selv en velfortjent forsmak på sommersesongen.

Med gubbens nye nedsatte syn i friskt minne ble jeg, med mine litt slitsomme ektefelle-gener, sittende i passasjersetet og rope ut advarsler som «BIL FRA HØYRE!!!», «FOTGJENGER FORRAN DEG!!!», «GULT LYS!!!», «MANNE MED RULLATOR», «LØS BIKKJE MED BÅND», og en og annen uviktig beskjed som «KU PÅ JORDET!!!», bare for å sjekke reaksjonsevnen bak de nye brilleglassene.

Gubben er en lugn kar, av den typen som snakker når han må, men helst ikke da heller, og mistet, irriterende nok, ikke tålmodigheten en eneste gang. Kanskje var den noe sarkastiske kommentaren om at «Ei førerbikkje hadde vært bedre selskap!» ment som et lite stikk, men selv ikke da jeg, under parkeringa på bobilplassen, hyttet med armene, pekte i nord og sør så grevinnehenget danset og ropte ut flere kommandoer enn en sersjant under NATO øvelsen, så gubben ut til å bry seg nevneverdig.

 

 

Det var først da vi hadde parkert, og jeg med stolthet i stemmen kunne fortelle at jeg hadde overlevd min første kjøretur med en «blind mann», at gubben ristet på hodet og mumlet noe om at det var bedre å være svaksynt enn svær i kjeften, men på det tidspunktet var jeg så gira over å ha overlevd kjøreturen, at adrenalinet kokte i skrotten, og jeg informerte gubben om at jeg skulle bruke opp noe av energien ved å rusle meg en tur rundt på campingen, og teste ut sanitæranlegget.

Jeg var ikke borte i mer en snaue ti minutter. Derfor ble jeg så imponert da jeg gikk tilbake mot bilen, og så hva min svaksynte mann hadde fått gjort på så kort tid.

Markisa var dratt ut, det samme var den ene le-veggen. På bakken var det rullet ut en gress-matte, campingstolene hadde fått tykke puter, bordet var slått opp, en koselig lykt hang tent over bordet, en godteskål full av sjokolade var satt frem, og to kopper rykende fersk kaffe stod på hver sin side av godteskåla! Imponerende! Snakk om å varte opp fruen da, og det til tross for et nyoppdaget handikap! Gubben selv var ikke å se noe sted, men jeg hørte at han romsterte inne i bilen, antok at han redde opp senga, og satt meg derfor klokt ned i den ene stolen ute, gravde opp en raus neve konfekt og sjokolade fra godteskåla, svelget det ned med store slurker kaffe, og lente meg bakover, lukket øynene, og nøt å være på tur igjen.

Det er da jeg hører det. En dyp manns-stemme, med brei Toten-dialekt, som ikke tilhørte min mann, rett ved siden av meg.

-« Jasså… hadde je vørti innforrmert om att de køm gjæster, så hadde je jo tilbudt dikk en fotskammel au, men det ser ut slik tel at dikk har finni dikk ei god stilling, åkke som!»

Rett foran med stod selve prototypen av en totning. En sånn med grønn militær-caps og tilhørende skjorte fra Toten Skytterlag. En sånn som skyter egen middag som grilles på bål, og som spikker tannpirkere av velta brøytepinner fra Hedmarken.

Da slo det meg!!! At gubben selvsagt ikke hadde fiksa alt dette mens jeg var på toaletten! Jeg hadde bare gått mot den første sølvgrå Fiaten jeg så, fordi for oss vanlige kjerringer er jo bil bare bil, ikke sant, og alle ser dønn like ut!!!

Jeg skvatt så kaffen skvulpet over låra, reiste meg raskere enn jeg noen gang har kommet meg på beina før, og hostet frem enn beklagelse da jeg hørte rungende, skoggende, og rå latter fra den andre siden av le-veggen!

Der stod gubben og hev etter pusten, lo så tårene rant, slo seg på låra, og hikstet frem til den fremmede Totningen mellomlatterkulene, at han måtte ha kona hans unnskyldt ….

Flau og lutrygget satte jeg kaffekoppen fra med, la tilbake konfekten jeg ikke hadde rukket å spise, og ruslet bort til egen gubbe og egen bil.

Lenge var det helt stille. Han sa ikke noe, og jeg holdt klokelig kjeft. En stund senere tenkte jeg det var trygt å få i gang en liten, lett samtale, glatte over feilen fra tidligere, og tenkte det var klokt å begynne med noe enkelt. Gubben satt med nesa ned i mobilen, og så svært så oppslukt ut i hva det nå enn var han skrollet igjennom, så jeg spurte i lystig tone: -«Hva er det du ser på da vennen?»

Gubben snudde seg sakte mot med, flyttet brillene litt nedover nesa med hånden, myste mot meg med hevet øyebryn over brilleinnfatningen og sa: «Jeg googler leveringstid på hvit stokk og labrador. Til deg kjære.»

Jeg burde sett den komme…bare så synd at synet svikter.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, folk og fe. Gubben hoster og fryser, jeg gjesper, og ute på fuglebrettet sitter til sammen tre ekorn og knasker i seg frokost. Søndag igjen, langhelg for noen, ikke meg. Jobb igjen i morgen, og faktisk litt jobb på 17 Mai også. Filmprosjektet vårt har nå blitt sponset av de store bankene i bygda, og den 17. mai starter vi filmingen av Aurskog-Høland rundt. Ett år skal vi farte rundt i bygda, fire sesonger, masse mennesker, vise det beste av alt kommunen har å by på. (og det er MYE!) Derfor blir det litt jobb på denne skrotten på selveste nasjonaldagen. Må huske å prøve festdrakten etterpå, slett ikke sikker på om jeg kommer inn i den i år….noe sier meg at den “har krympet” litt. Det har en tendens til å skje med klær som henger lenge ubrukt av gangen. Merkelig fenomen…

Men i dag, i dag har jeg fri, og det kjennes fantastisk. Det har vært ei sånn uke med minimalt med søvn, og det merkes på kropp og hode, selv om den siste natten ikke var sånn halvgæli. Lite søvn til tross, det har vært en god uke. Full av disse små øyeblikkene det er så hyggelig å se tilbake på en søndagsmorgen.

Ingen svære øyeblikk denne uka heller, bare slike hverdagsøyeblikk som gjør godt for sjela. (Skulle vært filosof egentlig!)

 

Vi kan jo starte med lukten av løvetann. De står i full blomst nå, over alt, og det kjennes som om hele bygda lukter honning. For hvert vindkast virvler det søtlig lukt opp i nesa, og hele hodet fylles av vår. Grønt, sprettende løv, varm asfalt, og knallgule løvetanntepper i alle skråninger og mot alle husvegger. Kall det gjerne ugress om du vil, men det er kanskje verdens vakreste ugress i mine øyne. Tar du deg tid til å sniffe litt på løvetann?

Torsdagen var litt sånn marerittdag. Fire økter med intens jobbing. Jeg hadde ikke sovet natten før, kroppen gikk kun på stahet og koffein, og arbeidsdagen var et evig kaos av elever med følelsene uttapå kroppen, og litt sånn pannikkrelatert jobbing i forhold til fredagens store innlevering. I fjerde økta skalv hendene mer enn ei pakke sjokoladepudding i en sykkelkurv på grusvei (hadde ingen gode metaforer her altså, skulle kanskje ikke vært filosof likevel). Og du kjenner kanskje til det, det at når alt raser litt, da blir alt også fort fryktelig morsomt!? Så når kollega Line i et kort friminutt hadde skrevet en teit vits og lagt på pulten min, da dævva jeg nesten!!! Gøyal vits, og veldig godt øyeblikk på en litt tung ettermiddag!

For maaaange år siden, over et ti-år faktisk, mistet jeg et smykke etter mamma på crossbanen. Ihvertfall var det det jeg trodde. Jeg har endevendt bagger med cross-utsyr, saumfart garasjen, men det var og ble borte. Et viktig arvestykke for meg, og det var så vondt å miste. Så her om dagen, ut av det blå, kommer poden med sammenknyttet neve, kun en bit av et sølvkjede stakk ut, og sa : “Jeg tror jeg har funnet noe som var mormor Elin sitt!”  Og under teppet i forsetet på en avskiltet varebil som for tiden funker som lager for gammelt verktøy, hadde minsten funnet, på leting etter lappesaker til moped-dekket sitt, mamma sitt smykke. Noe falmet, men like helt, og etter en liten runde med sølvpuss, også like vakkert. Det var et herlig øyeblikk det. Litt sånn snørr og tårer, men mest brede smil. Kvalifiserer ikke egentlig til hverdagsøyeblikk engang, mer hverdagslykke!

Torunn og polkagrisene. Torunn er en sånn raus kollega som legger omtanke i hver gode gjerning. Nå høres det kanskje rart ut at en pose polkagriser skal bety så mye, men det handler jo mer om tanken bak enn selve sukkertøyene. At noen på kontoret kjenner deg så godt at de vet hva du liker aller best, og så handler med bare for de de kommer over noe, og bare for å være snille, slikt må verdsettes. En pose polkagriser i skuffen på kontoret, livreddende, og fint øyeblikk.

Det skumleste med dårlig nattesøvn er kanskje hva det gjør med evnen til å ta gode beslutninger. Jeg skulle egentlig bare på do, kjente behovet for en “bommelom”, men så kikket jeg i speilet når jeg gikk forbi do, fikk se en hårlogg som ikke samarbeidet med resten av håret, og grep kjøkkensaksa. Det blir litt det samme konseptet som at man tror man skal klare å bare spise en rute av melkesjokoladen, men når du kommer til deg selv har du klemt i det en 250 grams plate ra Freia. ( Se der ja, plutselig var jeg god på metaforer igjen!!!) Så da fikk saksa kjørt seg da, over hele skallen, og plutselig var håret mange cm kortere. Skeivt, skakt, hakkete, men hva gjør det vel om håret matcher resten av kjerringa? Rufsete både inni og uttapå. Skulle vært hos frisøren, men budsjettet for all form for velvære røyk jo da varmtvannsberederen tok kvelden forrige uke. Samma det, sommersveis, festlig øyeblikk!

Regn!!! Den morgenen paraplyen måtte frem for første gang på lenge. Endelig regn, vår-regn, godt for jorda, godt for sjelen. Å rusle til jobb, danse litt mellom små sølepytter, kjenne lukten av varm og våt asfalt, helt nydelig. God samvittighet til å pakke seg selv inn i tepper i hjørnet av sofaen etter jobb, og bare lytte til regnet mot ruta. Herrrlig!

Og dett var vel dett, i grove trekk. Hverdagsuka i små øyeblikk. Så kan man selvsagt legge til andre små gleder, slik som å våkne til lukten av ferdig traktet kaffe, å legge seg i rent sengetøy som har tørket ute på snora hele dagen, den lille sorte katten som stadig rusler gjennom hagen og stopper og studerer oss på god avstand når vi er ute.

Ommøblering av sofaen klokken fire om morningen, når tankekjøret stopper søvnen, blåbær så store som meloner (nesten), en stor, ru arbeidsneve å holde i mens man ser en dårlig film på Netflix, og trør som omkranser hagen, alle fulle av lysegrønne knopper og spirer.

Jeg håper at uka som gikk bød på gode øyeblikk for deg og dine, og at dagene som kommer byr på smil og sjokolade. Snakk pent til deg selv, det er du verdt. Riktig god søndag ønskes alle, vi blogges ❤

Ukas små øyeblikk.

Hei sveis! Håper du har hatt en strålende søndagsmorgen, så langt. God morgen!

Dette var den uka jeg hadde sagt ja til litt for mye (igjen), og nattesøvnen var nok preget litt av det. Lange netter uten særlig søvn, tankespinn om alt som skulle på plass, alt som kunne gå gæli. Men så gikk alt fint, slik som ting har en tendens til å gjøre, og nå sitter jeg her igjen, den siste ukedagen, med en kopp te, knekkebrød med brunost, klar for å finne frem igjen noen av de fine små øyeblikkene fra uka som gikk.

Det er, som alltid på søndagsmorgenene, stille i måsahuset. Podene sover, måsagubben pusler litt på kjøkkenet, romsterer med stekepanner på ovnen. Erfaring sier at han er i ferd med å svi et speilegg eller to…. Slike øyeblikk, sånne som nå, er fine. Roen, lukten av nytrukket te, frokost, lydene av fuglekvitter utenfor vinduene, romsteringen på kjøkkenet, alt dette kombinert med viten om at søndagen er fri. Helt fri. Fri til å sove på sofaen, bake litt, gå en tur, lese… skikkelig søndagsro!

Jeg ligger rett ut på tre-seteren,. blogging i horisontalt ustabilt sideleie, under gammelt gult pledd. Slett ikke dumt!

Det har vanket noen fine øyeblikk de andre dagene denne uka også. Lørdagen forsvant i et herlig kaos av mennesker. Musikere, artister, lydfolk, arrangører og publikum. For noen uker siden ble jeg spurt om å være konferansier på en konsert til inntekt for Ukraina, og våre ukrainske flyktninger. En konsert ledet av kulturrådet, i kultursalen her på Bjørkelangen. Frivillige fra hele bygda stilte, og jeg kunne jo ikke si nei. Det ble en lang dag. Masse lyd, litt kaos, men du verden for en fin opplevelse. En ting er helt skråsikkert! Denne bygda har så mange fantastisk flinke artister, og mer enn en gang satt tårene løst! Så fint å være en del av noe litt større, fint å kunne bidra med å flette forestillingen sammen, kjenne på fellesskapet og velviljen. Tusen hjertelig takk til alle som bidro, alle som tok turen, 110.000 kr ble samlet inn! Det er ikke småpenger! Fine øyeblikk.

Det blå øyeblikket. Jeg skulle egentlig bare ut i skogkanten rett bak huset for å lempe et lass med fjorårets løv, men ble møtt av blått i blått så lenge øyet kunne se. Det var et sånn typisk «Stå rolig og bare ta det inn» øyeblikk! For selv om våren er en fin tid, så er den jo ikke spesielt fargerik før løvet virkelig spretter, og det har det ikke gjort over alt enda, så den blå bakken lyste så til de grader opp. Det måtte selvsagt plukkes litt, forsiktig, slik at ingen rot ble dratt opp. En håndfull blått ble med inn i måsahuset, og pynter nå opp vinduskarmen, i en skjør gammel kaffekopp. Vakre blomster, vakkert øyeblikk.

Noen ganger er de aller minste tingene i livet fine øyeblikk. Ubetydelige nesten, likevel nok til en bitteliten mental pause, kort nok til at du rekker å smile, og i dette tilfellet, trekke inn lukten av rykende varm te.  En tidlig morgen denne uken satt jeg alene på kontoret før kollegene kom. Det er godt å være tidlig ute noen dager, sitte en drøy time ved skrivebordet, forberede dagen, svare på meldinger elever har sendt i løpet av natten. (Enkel forskning viser at tenåringer et utprega nattedyr!) Så satt jeg der da, i litt egne tanker, og oppdaget den lille teksten i enden av te-posen. Sånne ting, sånne bittesmå ting, som gjør at det rykker litt i smilebåndet, det er fine ting det. Fint øyeblikk.

Spring has sprung. Kveldssola, elven, broen, musikken på øret, rådyret i skogkanten, hestehoven i grøfta. Tenk å få klemt alt dette inn på en drøy halvtime! Hverdagsluksus kalles det. Jeg hadde egentlig inntatt sofaen. For mandagen hadde vært lang, først jobb, så møter, så middag….og egentlig ville hjernen bare koble ut med noe skvip på tv`n men skrotten skrek etter frisk luft og en liten strekk. Så mot hjernens vilje tredde jeg føttene ned i joggeskoa, og ruslet en runde på Bjørkelangen. Holdt meg til grusveier og stier, en rask runde, nok til å bli litt svett i nakken og sliten i beina. Nydelig øyeblikk! Noen ganger er det greit at hjernen lytter til kroppen, og ikke omvendt.

Damenes aften. Endelig! For første gang siden pandemien startet kunne endelig senteret på Bjørkelangen arrangere damenes aften.  Jeg var så heldig å få overvære arrangementet fra scenen, som konferansier, og for en kveld det ble. 100 flotte damer samlet i restauranten, kaker, kaffe, mineralvann, lokale flotte kvinnfolk i finstas fra butikkene. Skikkelig moteshow, musikk og lys, og fantastisk innslag på scenen med skolelærer Skaret og advokat Gunnhild. Det var så god stemning, så mange blide kvinnfolk, så godt arrangert. Herlig kveld, herlige øyeblikk. Om noe skulle trekke ned må det være bildet lokalavisa valgte å publisere. Jeg har ei høne å plukke med fotografen, for å si det sånn. Eller så må jeg kanskje bare innse at ansiktet siger sørover, og at morsk er mellomnavnet mitt. Heldigvis har jeg venner som opptrer som akutt psykologhjelp på snapchat, når lokalavisa publiserer for ærlige, uretusjerte bilder!

Noen som har tilbud på botox eller? Spør for en «venn»…

Når man vinner i spill! Jeg er en dårlig taper, og en enda dårligere vinner. Jeg må bare gni det inn lissom, når jeg en sjelden gang vinner noe. Denne uka ble jeg invitert med på terningspill av noen elever, også ble jeg sittende rundt et langbord å kaste terning, telle til 50, bytte ark…. aner ikke hva spillet heter, men det er rikke så viktig heller, for jeg VANT!!! Herlig stund med herlige elever, fint øyeblikk! Og for de som lurer, joda, det hender vi har undervisning med elevene også. Denne dagen for eksempel, underviste jeg i dårlig sosial kompetanse…. VANT!!!!

Og der har du hverdagsøyeblikkene. Ikke Nobel-prisverdige noen av dem, men like betydningsfulle for det. Mange små øyeblikk = et helt liv. Fint å tenke på. Nå skal jeg koble av nettet litt, og logge på søndagsfølelesen.

Håper øyeblikkene har vært gode denne uka. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag. Har uka di vært god? Håper det.

Jeg sitter her som vanlig, med te i kruset, knekkebrød på asjetten, i flanellspysj, og med kalde tær. Ulltøflene har fått store hull ved tærne, og denne gangen tror jeg de er forbi reperasjonsstadiet. Vurderte å bestille et par nye, men ukas omstendigheter gjorde at den utgiften får vente ei stønn til. Snart er det sommer uansett, og tærne kan varmes i sola. Har liksom vært frøsen hele uka, derfor er det ekstra godt å pakke seg litt inn her nede i sofahjørnet, en søndagsmorgen. Øyeblikket er godt. Det er et svare leven på fuglebrettet utenfor vinduet, et tegn på at frokosten er servert, og at pippen, ekornene og rådyrene er og forsyner deg av buffeen. Om få strakser vil resten av flokken i måsahuset gjøre det samme, for i går kveld satte jeg en gjærdeig til kaldheving over natten i kjøleskapet, og snart prer lukten av kanelboller seg rundt i rommene her. Enkel forskning viser at det da blir mange til frokost rundt bordet her.

Skuldrene er i ferd med å senke seg etter en uke med litt mye av det som ikke er så stas. Det sies jo at uhell sjelden kommer alene. Når det er sagt har jeg faktisk klart å finne lyspunkt i det litt kjipe og uforutsette denne gangen…kanskje denne søndagsblogginga er godt for noe likevel. Jeg lærer meg jo å se etter de små øyeblikkene, selv når «shit happens».

Det var torsdags kveld mellomste poden setter i et relativt feminint hyl fra badet da vannet i dusjen gikk fra lunket til iskaldt på et sekund eller to, og det vi har fryktet en stund var et faktum. Takk og farvel til kjellerens trofaste varmtvannsbereder. I tillegg til iskaldt vann i dusjen fulgte det med en deilig liten (stor) lekkasje i kjelleren, som for øvrig er en 100 år gammel jordkjeller, og kloke hoder vet jo av erfaring fra barndommens leg i sandkasser, at jord+ vann= leire…. Festlige greier…. Det passer sjelden med et dypdykk i sparekontoen, særlig når dypdykket nærmer seg 8000 grunker, og minstepoden er midt i det obligatoriske av kjøreopplæringen på førerkortet. Nedtur!!!! MEN, det fine her da, er at en lokal rørleggerhelt kunne komme samme dag som vi ringte, og innen fredag ettermiddag var ny tank levert og montert, og innen kvelden kom fikk familien igjen dusjet i varmt vann. FINT øyeblikk, tross alt. Så får man heller leve sparsommelig de neste månedene, nye tøfler får vente litt, og sommerferien blir noe redusert kostnadsmessig. Det fikser vi, har i grunn aldri vært særlig fasjonabelt her uansett.

 

Jeg trodde jeg var ferdig med seksualundervisning på skolen før påske, da alle tre klassene på vg1 hadde fått høre alt jeg kunne om «fukt og råte i kjeller-etasjen», også kalt kjønnssykdommer, men så spredte ryktet seg litt, og denne uka måtte jeg enda en hang innom heleseykepleier på skolen, og hente den røde posen med 15 dildoer og en halvannen kilometers remse med kondomer…  Klar for seksualundervisning i helsefagklassen på vg 2. Det gikk fint, artig greie, supert å kunne ufarliggjøre et tema som ansees som «kleint» blant mange, også oss voksne. Det gøyeste var likevel den vanvittig morsomme vitsen jeg kom på helt selv da jeg skulle levere «bordmodellene» tilbake til helsesykeleier.

«Hva kaller man en mann som lyver om størrelsen på snoppen sin??? PIKKNOCCIO!!!!» Herregud, jeg skulle vært komiker!!! Nå lo jeg kanskje mer selv enn kollegene mine gjorde, og noen satte spørsmålstegn ved at jeg var mer opptatt av å ikke ha dobbelthake på bildet enn det faktum at jeg hadde en penis midt i fjeset, men forfengelighet er viktig…. Uansett, hjemmelaget vits. Fantastisk øyeblikk!

Minsten er kalt inn til sesjon, og har lenge ønsket å gjennomføre førstegangstjenesten når han er ferdig i læra om et par år. Derfor har vi denne uka startet med trening til sesjon, gjort de øvelsene han snart skal igjennom. Måsagubben og undertegnede er nok ikke noen match for poden sånn rent treningsmessig, men vi kan i allefall være en slags moralsk støtte under trening, eller som gubben sa» Gå foran som et eksempel på hvordan det går om man ikke trener!» Uansett, på trening med senior og junior, svette, fin prat, og litt latter. Det er jo litt kvalitetstid det også, på en måte. Fine øyeblikk!

MR av skulderen som har gjort vondt i lang tid nå. Jeg kaller det en idrettsskade, bare fordi jeg synes det høres kult ut, men for alt jeg vet, og mest sannsynlig er det en slitasje…sånn som kommer med alderen. (nekter for det om noen spør!) Men skulderen har verket lenge, og hindrer meg litt i ganske mye egentlig, og selv om jeg ikke får noen resultater på sånn ca en drøy uke til, så er det godt med alt som er gjort. Derfor, MR, som jeg tror kan sammenliknes med å ligge i et romskip) fint øyeblikk.

Jordbær! For første gang siden sommeren i fjor hadde de jordbær på butikken som faktisk luktet jordbær! Så da gikk jeg på ei litta smell da, og handlet et par kurver mens jeg var ute og gikk tur med en elev. Økten etter delte jeg ut til elever og kolleger, og to urettferdig mye av kurven selv, fordi de smakte nesten like godt som de luktet. Så satt vi der da, i klasserom, korridorer og kontoret, spiste jordbær og drømte om sommer, og lukten av jordbær satte seg i hele C-blokka på skolen. Fiiiint øyeblikk!!!

Det dagen jeg kom så sent hjem. Rundt klokken 20.00 om kvelden. Det gjør jo vanligvis noe med humøret til denne litt hjemmekjære og makelige anlagte kvinneskrotten, men hele veien hjem kjente jeg at sola varmet meg i nakken. Klokken åtte om kvelden! Og det gjør noe med humøret det, den kveldssola. Lyst når man står opp, lyst nesten helt til leggetid. Knopper på trærne, hestehov i grøfta, og sol i nakken. Nydelig øyeblikk!

Straks skal kanelbollene ut av ovnen. En pode har allerede sendt melding fra rommet sitt (generasjon SMS) og spurt når det er frokost, og om lukta kommer fra «det han tror det er». Måsahuset er i ferd med å våkne til liv.

Så da avrunder jeg her. Vi skal ut på tur, kjøre litt, stoppe litt, gå litt….senke skuldrene og lufte hodene, finne ut hva vi kan spare hvor for å hente inn igjen det varmtvannet i springen. Jeg har allerede foreslått å selge litt av kroppen min, men gubben mente det var dårlig butikk…frekk fyr!

Uansett, jeg håper du har hatt fine øyeblikk denne uka, og at uken som kommer byr på en glede eller to. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Den uka solen skinte. Det er sånn jeg vil huske denne uka. Uka da våren virkelig kom, når både varmen og sola sendte folk og fe ut av vinterdvalen. Jeg er rød i kinnene, og har noen nye fregner på nesa, enda størstedelen av uka er tilbragt inne på skolen. Jeg har ledd mye denne uka også…veldig mye. Hva kaller du de smulene i bunnen av en pose potetgull??? Chips-vrak!!! DÆVVER!!!!!!

God morgen og god søndag. Jeg holder meg til det vanlige, det på kanten til det kjedelige. Knekkebrød med brunost, og nype-te. Spiser som en pensjonist. Deler av kroppen kjennes gammel ut også…men hodet er ungdommelig. Hodet og den nye olabuksa. Jeg fikk nye jeans i postkassa denne uka nemlig. Jeg gikk på en liten smell og handlet sånne 90-talls jeans, en sånn med flere hull enn tennene til Jens, og helt uten stretch. Den første timen var rein tortur egentlig, for når man først har blitt vant med bukser som tøyer seg når man beveger seg, er det vanskelig å sette seg ned, eller bøye seg fremover i «vanlige» gammeldagse jeans.  Men de er kule da, og det er jo det som betyr noe, ikke sant. Skjønnhet før komfort…Kollegene lo høyt og lenge hver gang jeg laget lyder av sorten »oooufff», da jeg reiste meg opp og ned fra skrivebordet på kontoret, men mobbing på arbeidsplassen til tross, hullete jeans og flashback til ungdomsskolen var fine øyeblikk! (selv om det beste øyeblikket var da jeg etter jobb kunne skrelle de av meg og hoppe inn i joggebukse med strikk i livet! Snakk om FRIHETSFØLELSE!!!)

Og mens vi er inne på jobben… Det var digg å komme tilbake, selv om jeg er stor fan av konseptet påskeferie også. For det er noe med hverdagen og rutiner altså, noe trygt og godt. Og med den gjengen på Helse og Oppvekst er det alltid herlig å komme tilbake på jobb etter noen dager hjemme. Latter og fjas, klapp på skuldrene og herlig lett stemning. Også elevene da. Godt å se dem igjen, fint å kunne klemme de, lytte til de, se de rusle rundt i korridorene igjen. Vg3 har kledd seg i russedressene og det spilles musikk i friminuttene. Vårstemning på skolen, alltid fine øyeblikk.

 

På by`n. Jeg gjentar, PÅ BY`N!!! Tenk det du! For første gang på denne siden av pandemien har jeg vært ute, på restaurant, i by`n! Fredag etter siste økt satte avdelingen kursen mot Lillestrøm for middag og sosialt samvær. Så deilig å endelig kunne møtes utenom arbeidstid, skravle, spise, drikke, flire. Det er først når man endelig gjør det at man kjenner hvor mye man har savnet å kunne gjøre det, og hvor mye man trenger det lille ekstra sosiale. Knytte bånd med fine kolleger utenfor skoletiden. Herlige øyeblikk med herlige folk.

Lukter du på vårblomstene? Eller er det bare meg? Jeg må jo se helt skrullete ut for tilfeldige forbipasserende når jeg står opp-ned i grøftekanten og snuser på noe så enkelt som en hvitveis, men du verden for en glede det er. Det lukter så vår, så barndom! Denne uka stoppet jeg rett og slett sykkelen, satte den fra meg, hoppet ned i grøfta og plukket med meg en liten bukett for å ha på bordet hjemme. De står ikke lenge, allerede henger de med hodet, men ute blomstrer de enda en stund. Vårblomster altså. Fine øyeblikk.

Jeg har alltid vært et sånn utprega b-menneske. Tidlig i seng, sent oppe. Men det har skjedd noe de siste årene, og særlig det siste halvåret. Jeg klarer ikke sove lenge om morgenen, uansett hvor heftig innsats jeg legger i det. I starten var det litt kjedelig, men nå er jeg blitt glad i den ekstra timen på morgenen. God tid til smøring av matpakker, god tid til frokosten, og god tid til kaffekoppen. Det føles nesten som om man får litt ekstra fritid, og nå som det er lyst tidlig på morgenkvisten kjennes det enda bedre. Kaffekoppen i hånda, sittende ved kjøkkenvinduet, holde ekornet på brettet med selskap før resten av verden våkner til liv. Fine øyeblikk.

En liten rusletur langs Glomma i vårværet. Vi var der forrige helg, og kjørte en tur dit denne uka også. Fint å rusle rundt der i kveldssolen, når vannstanden er lav og været godt. Kaffe på termosen, sola i ansiktet, og stumpene plassert side om side på brygga. Rolige, gode øyeblikk.

Det har vært mye jobb denne uka, både på dagtid, og med andre prosjekter flere kvelder. Kombiner en litt sliten kropp med et par glass vin, og noen GT på fredagskvelden med kollegagjengen, så får man ei kjerring som var litt i overkant sliten på lørdagen. Jeg har aldri vært noen utprega festløve, og fire drinker går rett i fletta på denne skrotten. Derfor ble lørdagen, altså dagen derpå, en rolig affære. Gubben slang kjerringa i bilen, kjørte til Mysen for en real burger i sola, og deretter satte vi kursen mot Ørje, bare for å sitte ved vannkanten og slappe av. Aldeles nydelig for kropp og sjel! På et tidspunkt våknet jeg av min egen snork, og hadde sikkel på haka. Da vet man at man har slappet skikkelig av på brygga. Fint øyeblikk!

Utskeielser!!! Det er jo liksom straks bikini-sesong, og fokuset mitt burde sikkert ha vært litt på hvilke plagg som strammer hvor, men jeg har gitt opp. Utskeielser gjør meg glad. For glad til å la vær, uansett hvilke kroppsdeler som henger hvor. Så jeg har skeiet ut denne uka også, og når en av de fine elevene byr på sånn skikkelig god, gammeldags sjokoladebolle, da takker man ja! Med glede. Utskeielser, i sola, midt i skolegården, i dagens siste friminutt…det er herlige øyeblikk! Viktig å kose seg si!

Og med det avslutter jeg like gjerne dagens søndagsblogg. På tide å sanke sammen de siste av ukas små øyeblikk, de ligger jo bare et sted der ute i søndagen og venter på oss, ikke sant?

Jeg håper uken din var god. Full av hvitveis, dårlige vitser, og små utskeielser. Ønsker deg en riktig så flott søndag, og en nydelig ny uke.

Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag, og riktig god påske. To herlige fridager til ligger foran meg, og selv om en av dem allerede er igang, har jeg tenkt til å nyte mest mulig. Helt merksnodig hvor fort en fri-uke går, enda man ikke har brukt tiden til noe som helst fornuftig. Den politikeren som vedtar to uker påskeferie neste år får min stemme! Sånn da, har jeg kasta den ballen videre, måtte bare en eller annen på stortinget plukke den opp.

 

Søndagen er i skrivende stund ganske så lik alle de andre søndagene i måsahuset. Podene sover enda, så huset er herlig stille. Det knitrer i peisen, for selv om temperaturen ute tar seg opp for hver dag som går, så er det ganske så huskaldt i denne gamle stua. Ved-sesongen er nok ikke over riktig enda for oss. På skrotten sitter den litt loslitte pysjamasen, og lodne tøfler, og på bordet står en asjett knekkebrød med brunost, og en kopp nype-te med litt revet ingefær. En litt så hals skal fordrives før jobb på tirsdag. Rett utenfor vinduet sitter bustehalen og inntar dagens første måltid. Vi er kamerater nå, tror jeg. Nok til at vi kan stirre på hverandre fra hver vår side av vinduet uten at noen av oss stikker av.  Noen nevneverdig påskestemning med kyllinger og malte egg finner man ikke i måsahuset, bortsett fra litt påskegodt i egget fra i går. Det er påskestemning nok det, seigmenn og marsipan.

Uka har kanskje ikke bydd på noen store høydare i form av hendelser, likevel har den, til tross for hjemmepåske, bydd på nok av disse fine små hverdagsøyeblikkene.

Hjerteskyen. Jeg satt egentlig og halvsov ute i stolen, i le for vinden på den nederste plattingen, og med musikk på øret. Så kikket jeg opp fordi jeg kjente at sola forsvant bak en sky, og fikk se hjerteskyen. Jeg har aldri kommet forbi det stadiet der man ser på skyer, og tenker over hva de er formet som. Du vet, sånn man lå i gresset på sommeren når man var liten, og gjorde. Kikket på hvite fluffy ender og krokodiller som fløt over blå himmel. Jeg gjør det enda. Og i går fløt et mykt, hvitt bomullshjerte over meg. Ubetydelig hendelse, likevel, for meg, et fint lite øyeblikk.

Den første feriedagen. Altså den dagen i uka hvor alle podene hadde fri. Jeg satt inne og klippet til litt stoffbiter som skal bli nye lommer på en gammel vårjakke, et prosjekt jeg har hatt liggende lenge, men ikke gjort noe med. Rundt meg surret podene med sitt, og uten at jeg egentlig hadde registrert det hadde det blitt stekt pizza og ostesmørbrød, og traktet kaffe. Så, midt under det lille klipp og sy prosjektet mitt ble jeg bedt på kaffe på plattingen. På et støvete glassbord som hadde trengt en vårvask, ble det dekket på, og så satt vi der ute i sola, alle tre podene og jeg, kledd i filler og ugredde, og spiste ostesmørbrød, drakk kaffe, og snakket om alt og ikkeno. Så fin stund, latter og fjas, kaffe og mat, og feriedag. Slike øyeblikk.

Før halsen ble sår og nesa litt tett hadde jeg planer om å faktisk opprettholde de to dagene i uka med styrketrening. Det gikk nesten. Minstepoden ble med moder`n bort på gymmen for å svette litt mandag morgen, og det ble en så fin start på dagen. Ikke det at vi snakket all verden når vi trente, men det var likevel fint å være to. Fint å svette litt, og ekstra fint å pakke sammen, rusle ned på butikken for å kjøpe oss litt frokost, og så tusle hjemover for å starte resten av dagen. For selv om jeg nok aldri kommer til å bli en sånn som synes det er “så herlig å trene”, så er det jammen meg godt å ha trent. Særlig når klokka bare er tidlig formiddag, og resten av dagen liger foran deg. Derfor, gymmen med Mattis, fint øyeblikk.

Over grensa. Minstepoden har så lenge hatt lyst på ei klokke han så i Sverige for en tid tilbake, men alle pengene han har tjent har gått til å sette i stand bilen han kjøpte seg i høst. (et lite evighetsprosjekt)  Denne uka hadde han spart nok til klokka, men har sagt ja til å jobbe i ferien, så han kom seg ikke over grensa. Det er ihvertfall ikke noe å si på arbeidsmoralen til guttungen. Storebror tok derfor på seg jobben som innkjøpsassistent for lillebror, og benyttet anledningen til å invitere med seg mora på svensketur samtidig. Så i morgentimene på onsdag satte en rustrød Volvo fart over skogen, og endte hos søta bror. Klokka til lillebror ble kjøpt, sammen med litt brus og påskesnop. Hyggetur, rett og slett. Lunsj på burgersjappa, litt vindus-shopping, og rock`n roll på stereoen hele veien hjem. Herlig dag med storepoden, fylt av herlige øyeblikk.

Den dagen tidenes søteste påskeoverraskelse kom i posten. Heidi er ei sånn herlig dame, og rausere enn gjennomsnittet. De gangene det ligger noe mer enn regninger og reklame i postkassa blir jeg glad helt inn i margen. Og denne uka lå en polstret konvolutt i postkassa, med påskekort og en lodden kanin full av de godbitene jeg liker ALLER best. Heidi kjenner meg godt, for kaninen var proppet av karamell, sjokolade og lakris. Den type godteri man IKKE deler med noen. Tusen hjertelig takk, kjære Heidi, for ukas mest velsmakende øyeblikk.

 

James Bond. Normalt sitter jeg sånn delvis opptatt i egne tanker når gubben velger film, men den kvelden vi så den nyeste James Bond filmen ble jeg helt oppslukt av scenene fra Norge. Akutt fedrelands-patriot liksom. For det var faktisk litt stas å se 007 kjøre som et jaget svin over Atlanterhavsveien, når minnene om turen vår dit for et snøtt år sien sitter så friskt i minne. Jeg og Daniel Craig lissom, vi liker å henge på de samme stedene. Artig øyeblikk.

 

Jeg har sagt det før, men gjentar meg selv bare fordi jeg fremdeles synes det er skikkelig stas, og skikkelig rart, å se sine egne artikler og illustrasjoner trykket på glanset papir. Denne uka lå Bobil-magasinet i postkassa igjen. Like artig å bla seg frem til egne skriblerier hver gang. Artig øyeblikk.

Og slik har påskeuka tuslet forbi. Rolige dager, mye tid med podene, litt senere kvelder enn vanlig, likevel oppe tidlig nok til å se småfuglene innta frokosten på fuglebrettet. Vi har ikke gjort mye, bare nok til at dagene har fått litt innhold. Lange frokoster, litt bakst av brød og kaker, for mye søtsaker. Jeg har sett første sesong av Outlander, og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg er hekta fordi serien er fin, eller fordi en av hovedrollene er skremmende lik en gammel klassekamerat…

Jeg håper påsken har gjort deg godt, og at søndagen blir god. Ta vare på de små øyeblikkene, og vær snill med deg selv. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

Man skulle nesten tro at skrotten ville stille seg inn på feriemodus, og automatisk sove litt lenger denne søndagsmorgen, men den gang ei. Jeg var lys våken lenge før jeg egentlig hadde lyst, likevel er humøret på topp. Tanken på ei uke påskeferie nå er herlig!

Vi hadde planer om å reise på hytta i påsken, men så kom vi på at vi aldri har hatt hytta, så da røyk jo den muligheten… Jeg er uansett, som alltid, klar for å kose meg hjemme, og gubben har uansett ikke mer fri enn de røde sagene. Hjemmepåske er fint det også. Aller mest gleder jeg meg til å senke skuldrene, for uansett hvor mye man trives i en jobb er det godt med pauser også. Fredag sa jeg hadet bra til papp-mannen min på kontoret, men gleder meg selvsagt til å se han igjen etter ferien.

 

På asjetten ligger knekkebrød med brunost, og i koppen er det rykende varm nype-te. Noen ganger tenker jeg at jeg har matvanene til ei 98 år gammal tante. Nype-te er liksom ikke akkurat trendy, men ganske så godt. Minner meg om mormor, og søndagsfrokoster rundt det brune kjøkkenbordet, med utsikt over hagen og fuglebrettet morfar hadde snekret. Rart hvordan smaker og lukter kan fremkalle gamle minner, og gjøre noe med hele deg. Akkurat  nå er et fint øyeblikk.

 

Peisen knitrer. Akkurat slik den gjorde fredag kveld. Det var da roen virkelig senket seg i denne skrotten, og hjernen faktisk koblet at den kommende uka er fri. Jeg hadde ruslet hjem fra jobb, en ganske travel dag, mekket vårull middag til hele flokken, satt på ei klesvask, støvsuget gulvene. Så fyrte en av podene i peisen, stearinlysene ble tent, og så sank jeg sammen i stolen foran peisen, med en bok i fanget, og lesebrillene langt nede på nesa. Så langt nede at de falt ned i fanget da jeg bråsovnet et øyeblikk, og hodet falt litt forover. Det var et ganske så fint øyeblikk.

Morgentrim. Fortsatt har jeg en lang vei å gå før jeg gleder meg TIL å trene, men har kommet dit at jeg synes det er overraskende digg når treninga er OVER! Derfor må nesten denne ukas morgentrim også med i blandt de fine øyeblikkene. For tiden er vi bare to kolleger som har hengt oss på denne morgenrutinene, og mellom vektløfting, situps og squats er det også fryktelig mye latter og fjas. Fine øyeblikk, hver gang.

Og, det aller beste med hele treningsgreia!!! Det er å låse deg inn på kontoret etter en dusj, sette på kaffetrakteren, og ha skikkelig god tid på kontoret før jobb. Sitte der på plassen min, lese nyheter på nett, planlegge noen økter, forberede noen elevsamtaler, si God Morgen til gode kolleger, og nyte kaffe. Alt dette før skoledagen starter. Det er bra start på dagen det, og slikt gir fine øyeblikk.

Konsert med podene. Nå om dagen er de helt i ekstase, alle tre podene, for under mandagens lille feiring av husets 20 åring bestilte morfaren til gutta billetter til seg selv og podene til Alice Cooper konsert i Juni. Derfor har “Poison” ljomet fra alle kriker og kroker av måsahuset denne uka, og gitarstrengene på alle husets gitarer har gått varme. En av de fineste tingene jeg vet er å sitte i sofaen på kvelden, og høre en av podene klimpre på en eller annen gitar. Det er noe med lyden, og roen det gir. Kjente låter, og noen egenkomponerte. Det er alltid så herlige øyeblikk.

De aller minste øyeblikkene. De som ikke har noen betydning i det lange løp. ikke et øyeblikk man deler med noen. De helt ubetydelige små tingene som får deg til å stoppe opp bare et par sekunder, for så å gå videre, uten at verden har merket noe. De teller jo, de også. Den morgenen det var så kaldt at vanndammene hadde fått en skorpe av tynn is. For tynn til å skli på, uten å plumpe, men akkurat tykk nok til å knase under føttene om man tråkket forsiktig på dem. Jeg stoppet, jeg tråkket, og det knaste. Slike øyeblikk liker jeg!

Det har vært en grå uke, sånn værmessig, og jeg innrømmer at jeg har savnet sol, og blåere himmel. Likevel var det ganske så vakkert den ettermiddagen vi ruslet en liten runde for å lufte skrottene, gubben og jeg. Bygda er litt beige om dagen, føler jeg. Beige gress som venter på farge, beige greiner som venter på knopper. Fint likevel, på sitt vis. Kveldstur med gubben, over brua, så stien hjem, ganske så fint øyeblikk.

Noen ganger kjører vi litt sånn på måfå, gubben og jeg. Bare for å komme ut en tur. Spesielt fint de dagene det er litt vått i lufta, og det ikke frister å rusle gatelangs. Denne uka havnet vi på Mc. Donalds, og to desserten der. Frappe til meg, milkshake til han. Kjøre langt for å fylle kroppen med søtsaker…ikke spesielt bærekraftig for miljøet eller kroppen, men en sånn frappe er verdt å synde litt for innimellom. Fine øyeblikk. Noe godt i plastkopp, musikk på radioen, fine samtaler, fine øyeblikk.

 

Og det var den uka, mer eller mindre. Selvsagt kan det også nevnes at jeg har fått is av et par elever, russekort av den flotte og bittelitt stolte jentegjengen på påbygg, jeg har holdt kurs for en gruppe flotte ungdommer, spist sjokolade fra påskeegget til gutta, bestillt hullete jeans som er aaaaltfor ungdommelige for denne middelalder-rumpa, matet ekornene, og danset til Bon Jovi med moppen som mikrofon. En helt vanlig hverdagsuke, proppfull av bittesmå, fine øyeblikk.

Ønsker deg en nydelig søndag, og en strålende påskeuke. Snakk pent til deg selv. Vi blogges!

Verden går ikke tom for åpne dører.

«Gratulerer! Da blir det vel mer studier etter hvert da? Starte ditt eget firma kanskje? Mye penger å hente på det være sin egen sjef vet du!»

 

Poden nikket, smilte høflig, men blikket var senket, og så lett for en mamma å lese. Bra, men ikke bra nok.

Jeg burde sikkert ha sagt noe, tatt poden litt i forsvar, men han er 21 år gammel. Om han vil ta opp den kampen er han fullt kapabel til å ta den opp selv. Dessuten er han tøffere enn mammaen min, ikke på langt nær så hårsår, og han er tryggere på egne valg enn jeg var på hans alder. Faktisk er han tryggere enn jeg er nå, og i skrivende stund er jeg akkurat dobbelt så gammel som avkommet.

 

Likevel føler jeg for å si noe, for dette temaet er så viktig for meg.  Okei da, så skriver jeg istedenfor å rope høyt… Noen som sa konflikt sky???

For hjemme hos oss har tre av tre poder bestemt seg for å bli tømrere. Storepoden tok svennebrev i fjor. Mellomste tar til våren, og minsten starter i læra denne sommeren. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker! Stolt fordi de har valgt selv, fordi de gleder seg over hva de har lært, hva de får til. Og dette er sakens kjerne.

 

Hva om vi innimellom stoppet opp litt, trakk pusten langt ned i magen, og tenkte at akkurat nå er det bra nok.

Det skal litt trening til, det å tro på det. At ting er bra nok, at du er bra nok. For meg har det tatt lang tid å komme hit, 45 og et halvt år, for å være mer presis, og enda har jeg en lang vei å gå før jeg er helt skråsikker på at det jeg forteller meg selv er sant. At jeg er nok.

Jeg snakker om i arbeidssammenheng denne gangen, et tema jeg har skrevet om før. (du kan lese det HER om du vil)

Jeg jobber på en videregående skole. Arbeidstittelen er elevassistent. Utdannelsen er fagbrev i Barne-og ungdomsarbeider faget. At jeg skulle jobbe med ungdom var nok jeg den aller siste som hadde trodd. Jeg, som ikke likte ungdom da jeg var tenåring selv engang. Jeg som knapt turte å se andre tenåringer i øynene. Men etter å ha jobbet med de minste barna i barnehagen, deretter barneskolebarna, deretter de aller eldste på sykehjemmet, havnet jeg ganske tilfeldig i en jobb som assistent på ungdomsskolen, før jeg ble ansatt i videregående. Heldig tilfeldig kaller jeg det, for jeg trives, mer enn jeg noen gang hadde turt å tro. Jeg gjør en god nok jobb. Ikke bedre enn noen andre, men god nok. Noen ganger så god at kolleger i beste mening sier slikt som: «Du skulle ikke bare ta Ped`n da? Bli lærer? Du som har så godt tekke med elevene?»

Jeg vet de mener det godt, alle som en, og det at de mener jeg ville bli en god lærer er et stort kompliment. Likevel kjennes det nesten hver gang ut som et lite slag under beltet. Som om det å være fagarbeider er fint, men ikke helt nok. Som om jeg kunne vært noe mer, noe bedre, bare jeg gadd.

 

Og det er greia! Jeg gidder ikke. Jeg vil ikke. Jeg har så enormt respekt for mine kolleger i skolen, for jeg jobber sammen med en stor gjeng enestående lærere, fantastiske pedagoger, men jeg ville ikke byttet med dem for alt i verden.

Skolen trenger fagarbeideren, trenger assistenten. Ungdommene trenger et voksent menneske som ikke skal vurdere arbeidet deres, eller sette karakterer.  Ungdommene trenger den voksne som kan dele opp en vanskelig oppgave, forenkle en innlevering, være bindeleddet mellom ungdommen og den litt skumle voksenverden, eller lytte til de tunge tankene, og rusle en tur for å lufte et ungt hode som nærmest koker over av hormoner, forventningspress, stress, og forvirring over å stå midt imellom de trygge faste rammene og den store verden.

 

Jeg er bra nok. Ikke enestående, ikke fantastisk, noen ganger er jeg ikke engang spesielt god…bare god nok. Og det burde holde. Så har jeg tenkt at dette er kanskje bare meg, at det er jeg som kjenner på dette, at det er den lille og fortsatt litt utrygge jenta i denne halvgamle skrotten som er litt nærtagende, men så overhørte jeg det igjen. Enda en kommentar fra en velmenende annen, til min egen pode. Han som straks har jobbet ett år som tømrer, med svennebrev. Han som har to år med byggfag etter ungdomsskolen, to år som lærling i bedrift, og straks et år som fast ansatt i godt, anerkjent, lokalt tømrerfirma. Han som legger all sin stolthet i et stykke godt utført arbeid, han som kan bygge bolig til folk og fe. Han som hver dag gleder seg til å dra på jobb, gleder seg til å arbeide, til å bruke kroppen, og til å mestre. Han fikk spørsmål om når han skulle bli noe mer. Som om alt det han har oppnådd så langt, i sitt 21 år gamle liv, ikke er nok.

Han har jo så vidt startet! Kan han ikke bare få jobbe, mestre, eie tittelen sin med stolthet? Ihverfall en stund til, før verden begynner å kreve at han skal være enda mer?  Kanskje han ønsker seg mer, om noen år. Kanskje han vil studere videre, bli sin egen sjef. Men hvis ikke? Hvis han vil være fagarbeider resten av livet? Hva så?

 

Ikke alle må ha en master eller doktorgrad. All ære til de som jobber mot det målet. Jeg er stum av beundring over de som både evner, og har pågangsmot.

Men vi trenger fagarbeiderne også. Vi trenger de som skifter bleier og tørker tårene til de aller minste, når foreldrene er på jobb. Vi trenger assistentene i barnehagene som med innlevelse og omsorg forteller eventyr om tusser og troll og prinser og prinsesser, de som er den trygge favnen hver dag, når mammaer og pappaer ikke er der.

Vi trenger menn og kvinner som graver i jorda, bytter rør, fikser ledningsnett, vasker gulv, maler vindskier, feier piper, skifter dekk, og fyller spylevæske. Vi trenger de som kan klippe hår, stabler matvarer i hyllene, booker billetter til sommerferien, og som med verdighet og ro steller en gammel kropp som har sluttet å virke.

De er gode nok. Alle som en.

Og selv om det kanskje er i aller beste mening, når du spør hva planen er videre, eller oppfordrer til neste skritt på veien, så kanskje du bare skal stoppe opp litt, snu det tankesettet, og heller si: «Tenk på alt du har fått til! Så flink du er!» La oss heie på alle. Både på de som stadig vil lengre, og på de som er fornøyd med langt nok. For mange er “langt nok” en bragd, har du tenkt på det?

 

For verden går aldri tom for åpne dører, det må bare være opp til hver og en av oss hvilke dører vi velger å gå igjennom.

Hilsen fra hun som ikke «bare er» assistent, men også en god nok, og ikke minst, sabla stolt fagarbeider.

Ukas små øyeblikk.

På`n igjen. Samme leksa. Søndag, pysj, tøfler, kaffe og knekkebrød. Vandedyret Nordvang koser seg i sofakroken, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Man skulle jo egentlig tro at det i en helt vanlig arbeidsuke ikke ville være så mange små øyeblikk å rope høyt om, men summen av små øyeblikk som gjør ei hverdagsuke god er egentlig ganske mange, dersom man passer på å legge merke til dem, nyte dem, og spare litt på dem.

 

For hverdagsuke har det vært. En ganske så vanlig en, likevel så full av små latterkuler, varme klemmer, dårlige vitser, solskinn på nesa, småfugl og ekorn på fuglebrettet, og bar asfalt under skoene. I da skal jeg ikke noe, og det kjennes fint. Vanligvis ville huset fylles opp av familie i dag, for å feire poden som fyller 20 i morgen, men bursdagsbarnet selv er opptatt, storebroren ligger med influensa, og da blir det slaraffensøndag med litt baking, tegning, lesing, og kanskje en liten luftetur for skrotten istedet. Ganske deilig egentlig.

Fredag morgen, da jeg ankom kontoret fant jeg en sjokolade på skrivebordet. En sjokolade som ikke lå der dag jeg gikk hjem ettermiddagen før. Kollega Torunn hadde sørget for litt ekstra energi sånn helt i innspurten av uka, og det passet meg utmerket. Sånne små hverdagsoverraskelser er så gode, gjør liksom dagen. Og jammen meg trengte ikke denne kroppen litt energi-inputt i tredje økta. Passet perfekt med ei litta sjokoladepause mellom elevsamtaler, norsk debatt-innlegg, og tverrfaglige caser. Sjokolade er alltid fine øyeblikk.

Torsdagstreninga. Jeg klarer liksom aldri å bli helt komfortabel med dette konseptet som kalles trening. Folk sier at man etter noen uker blir vant til det, at det blir en del av rutinen, men jeg er nok ikke skrudd samme slik folk som flest. Trening er noe pes. MEN, jeg gjør det. Bare det er jo i seg selv en bragt for en som lider av medfødt trenings-vegring, og har svart belte i selvmedlidenhet. Men jeg gjennomførte treninga før jobb torsdag morgen. Bonusen var da jeg fant en twist i jakkelomma. Forøvrig en jakke jeg ikke har brukt på lenge, så det er uvisst hvor gammel twisten var, men jeg liker å leve farlig, og tok sjansen. Angra ikke. Sjokolade på trening, fint øyeblikk!

Jeg hadde ett sånn litt skremmende “a-ha” øyeblikk i uka som gikk. Altså ikke skremmende av typen skummelt, litt mer skremmende av typen “åh-dæven”! Mellomste poden satt og spiste lunsj etter trening, også fikset podekjæresten musefletter på topplokket hans. Så ble det litt latter rundt det, litt sånn at jeg egentlig, årets mor som jeg er, lo mer av enn jeg lo med! For vi fleipa med at jammen er det flaks han ikke er jente, for da hadde han ikke vært særlig attraktiv, og at det der…

Også sendte eg bilde til et par utvalgte på snapshat, og fikk melding tilbake fra en barndomsvenn at han var klin lik meg som tenåring. Så måtte jeg dykke litt ned i albumene, og fant ut, til min store forskrekkelse at poden var slett ikke ulik mora si, som tydelig ikke var noen smellvakker ungpike hun heller. Så da lo vi igjen da, høyt og lenge, og slo fast at det kanskje er like greit det bare kom guttebarn fra denne livmora. Gøyalt øyeblikk..

Etter middag på fredag satt vi ved siden av hverandre i sofaen, under det gule teppet, gubben og jeg. Vi snakket om alt vi burde ha gjort. Satt på ei klesvask, sydd opp den buksa, vaska de kjøkkenskapene, rydda den hagestua….og jo lengre vi snakka, jo trøttere ble vi, og til slutt satt vi bare der, som to søvnige slakt, hånd i hånd, og fant ut at ingen ting av det der hastet. Så vi ble sittende, i stillhet i tospann, og bare døse. Og det var så deilig. Kjenne at helgefølelsen bare kom synkende, og at kroppen slappet skikkelig av! Det var et sånt herlig hverdagsøyeblikk.

Stjertmeisen. Det kommer stadig nye arter flyvende til fuglebrettet for å gasse seg i et koldtbord av frø. Denne uka har vi hatt daglig besøk av duer også. Litt sånn stas med “by-folk” i hagen lissom. Også var det denne lille pippen da, med hvitt trillrundt ansikt, og laaang stjert. Den er så fin, og okkuperer remsa med meiseboller store deler av dagen. Fant ikke ut hva den het, så jeg spurte i storyen på instagram, og fikk svar fra mange av dere fugle-kjennere. Stjertmeis altså, herlig skapning, herlig øyeblikk.

Sommergardiner. En sånn liten hverdagsglede. I hele vinter har vinduene vært delvis dekket av grønne tykke gardiner, og de har laget så lun og god stemning i stua. Jeg liker at det er mørkt, elsker at møkka på vinduene eller støvet i vinduskarmene ikke synes. Men, denne uka trengte jeg forandring, fikk så vårstemning av sola ute, og synes brått det var for gæli å ikke la den skinne litt inn også, nå som kveldene tross alt er mye lysere. Så da kom de tynne, hvite sommergardinene opp, og vipps sp var stua brått litt mer romslig, litt mer luftig. Hverdagsglede. Akkurat det samme kommer jeg til å si til høsten, når jeg finner frem gardinen jeg nettopp har tatt ned.

Kaffe som alltid smaker bedre ute. Det er så godt å kunne rusle ut og kjenne at sola varmer skikkelig, til tross for at vinden biter litt i kjakene enda. En ettermiddag ved bålpanna, kaffe i trekoppen fra onkel Svein, og en pode som spiller gitar på krakken ved siden av meg. og bål som knitrer. Skikkelig på tur, hele syv meter unna utgangsdøra. Nydelig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Små doser glede i form av en melding fra en tidligere kollega, gammel twist som fremdeles var spiselig, lyden av bar asfalt under tøysko, ungdommer som smiler i korridorene på skolen, vafler stekt av mellomste poden til kveldsmat, ekornet på fuglebrettet, såre føtter i varmt fotbad og dårlig vits servert med ekte nordnorsk vitseglede av lattermild kollega.

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at uken som kommer blir god. Riktig god søndag. Snakk pent til deg selv. Vi blogges.

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Forrige søndag satt jeg egentlig bare å gledet meg til fredag. Gledet meg til alle ukas gjøremål skulle være forbi, og til at jeg kunne innta helgeantrekket, altså joggebukse og hettegenser og ullsokker, og bare ligge som et frivillig slakt på sofaen. I tillegg til at kroppen fremdeles kjenner litt på at den fremdeles blir fortere sliten etter uka med Covid, så har den inneholdt mange gjøremål jeg føler at jeg “måtte igjennom”, gjøremål jeg ikke nødvendigvis har valgt selv. Slikt tar litt på en introvert.

Da fredagskvelden kom var jeg så sliten at jeg ikke orket å nyte den skikkelig engang. Faktisk så sliten at jeg havnet i sofaen med både BH og olabukse på, og ikke orket å skifte til noe komfortabelt før seint på kvelden. Og nå sitter jeg her igjen, søndag morgen, og lurer på om uka egentlig hoppet over lørdagen, for denne skrotten har ihvertfall knapt rukket å få med seg at det er helg…

Nå klager jeg voldsomt, ikke det som er meninga altså. Det er vel bare det at jeg ikke helt har rukket å senke skuldrene før mandagen står der og banker på igjen. Uka har vært god da, det skal den ha, og akkurat nå er et av disse fine øyeblikkene som fortjener en plass i søndagsbloggen. Kaffen er nytrukket, og fløten så fersk at den nesten luter litt ku enda. Jeg har lempet brunosten på sånne trekanta knekkebrød fra Sverige, og mer skal det ikke til før jeg føler meg uanstendig eksotisk her jeg sitter. Knekkebrød fra Charlottenberg lissom…fintfolk!

 

Jeg har ledd mye denne uka også. I overkant mye kanskje. Å ha kontorplass på C12 er jo nesten som å sitte midt i en komedie hvor det ene festlige poenget etter det andre blir servert på gullfat. Digger det! Årsakene, eller forhistoriene til disse øyeblikkene er vanskelige å gjenfortelle, de er som oftest av en sånn “du måtte ha vært der” kaliber. Likevel er det vel en bestemt greie som har gått igjen litt denne uka…elevene på vg1 har nemlig ønsket seg seksualundervisning med undertegnede.

Det som ble sagt var noe i retning av: “Hvis Janne tar den undervisninga så blir det litt gøy, ikke så flaut lissom!” Lite visste vel ungdommene at når undertegnede kommer i besittelse av en pose med intet mindre en 15 “bordmodeller”, altså dildoer, så jobber hjernen på høygir, og det er helt ufattelig hvor mye moro det blir ut av slikt. I fem dager har den posen stått på pulten min. Hver dag har tre pauser. Det gir mange pusterom for underbuksehumor det! Jeg skal ikke gjenfortelle alle vitsene her, noen deler jo garantert ikke den type humor, men jeg kan ihvertfall fortelle at med en “bordmodel”l i panna ser man ut som en enhjørning, og når du lager en hinderløype bestående av mannlige kjønnsorgan av latex, og plasserer de møysommelig bortover linoleumen på kontoret, så øker det trenings lysten betraktelig. Knebøy for eksempel, er svært motiverende. I say no more….Festlig øyeblikk.

Premiere. Torsdag kveld hadde Albatross Films premiere på prosjektet vi har jobbet med nå i et års tid. Representanter fra det lokale næringslivet, sparebankene, og medvirkende var invitert. Selv om det var rart, rett og slett på grensa til ubehagelig å se ansiktet sitt på kinolerretet, enda verre å høre sin egen stemme på høyttalere i kulturarenaen, så er jeg stolt av prosjektet så langt. Kenneth og Javier, produsenten, og kamaermagikerne har lagt igjen et imponerende stykke arbeid, og det var flott å se hvor mye de har fått med av den fine bygda vår disse sommermånedene. Nå håper vi å få litt lokale instanser med på laget, slik at dette kan bli et helårsprosjekt. Tosdagskvelden var et fint øyeblikk!

Vårværet. Den dagen det var så varmt i luften at jakken måtte av! I mange år har jeg tatt med meg elever som trenger å snakke ut for å gå en tur. Erfaring viser at det løsner litt da. At det er lettere å være åpen, lettere å snakke når man går side om side ute, istedenfor å sitte ansikt til ansikt på et lite grupperom. Denne uka har jeg gått mange turer, med mange ungdommer, og ikke noe slår følelsen av vår. Vår i lufta, vår i vinden. En dag denne uka måtte jakka av, og jeg trasket rundt i bare skjorta, og enda var det overraskende varmt. Sola varmet i ansiktet, og brant litt i nakke da vi snudde og gikk tilbake til skolen.Enda er det ikke grønt på bakken eller på trærne, men å kjenne at det nærmer seg, det er fine øyeblikk det.

Fredagen. Den timen etter middag, før alle podene hopper i dusjen, farter ut i bilen, ut i garasjen, ut til venner, og forsvinner hvert til sitt…den timen når alle enda er samlet her hjemme, senker skuldrene, og bare er sammen. Det er så fine øyeblikk. Gubben og jeg satt henslengt i hver vår sofa, podene samlet seg i andre enden av stua, og podekjæresten krøllet seg sammen i stolen foran peisen. Gutta spilte gitar, sang litt, lo litt, snakka litt. Liv og latter og familie. Jeg satt bare der, sa ikke noe, nesten redd for å gå glipp av øyeblikket. Det var en fin stund det! Så veldig hverdagslig, likevel så spesielt fint.

Treningsøkta før jobb mandag morgen. Jeg trente alene, uten kollega Martin denne gangen. Og når han ikke er der for å gnåle om at jeg slækker litt, da blir ofte treninga litt sånn halvveis, og full av juks. Men på mandagen trente jeg så godt at jeg overrasket meg selv litt. Gjennomførte hele den oppsatte økta uten å somle eller jukse, blei skikkelig svett, og passe støl dagen etter. Nå har jeg vondt i armen, sånn vondt at jeg faktisk vurderer å bestille en legetime til uka, men om den kan armen kan forklares som en idrettsskade, da er det egentlig bare kult. Uansett, klapper meg selv på skuldra (den som ikke har idrettsskade), og tenker at treninga, tross alt, var et fint øyeblikk.

Og med det skal tastaturet få hvile, akkurat slik som denne skrotten. Jeg skal nyte det som er igjen av enda en litt for kort helg, og forberede meg mentalt på ei ny uke, denne gangen uten altfor mange “må” ting, heldigvis. Oh, også skal jeg sette ei diger ribbe i ovnen. God jul til meg i dag, lissom! Det gledes! Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at søndagen blir strålende.

Vær snill med deg selv, hilsen enhjørningen.

Vi blogges.