God morgen, og god søndag, igjen. enda ei uke kom og gikk, hvor det aller beste været falt på ukedagene, og ikke i helgen. Selv om helgeværet kunne vært mye verre da… Måtte bare finne et eller annet å klage på, for her ligger jeg med beina høyt etter en natt med litt for lite søvn, og litt for mye hjertebank, og dermed hovner føttene opp. Det er som å gå på to overfylte vannsenger, og de ser ut som beina til en litt forspist ettåring. Syltelabber.
Jeg vet det går over, been there, done that, likevel blir jeg alltid litt sur når det skjer! Gubben styrer med frokosten, så snart er det servering i sofakroken. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, si! Det knitrer borte i peisen. Selv om våren har begynt opptiningen av dette gamle måsahuset, er det fremdeles akkurat nok kjølig til å fyre litt i peisen på morrakvisten, og på kveldene. Mest for kosen sin skyld, ofte fordi vi er frøsne av å ha vært ute nesten hele kvelden.
For sånn er det hver eneste vår, når klokka stilles, og sola gjør dagene lengre og lysere. Gubben har vår-sjekk på alle bilene, både våre, podene sine, og svigerfar sin. eller så pusler han litt i garasjen, leker seg med fjernstyrte biler, eller snekrer fuglebrett. Jeg holder på i hagen på den andre siden av huset. Det er liksom noe nytt å rake hver eneste dag. Som om hvert vårlige vindkast hiver tørt rusk og rask ned mot bakken. Jeg, som ikke har det minste peiling på hage og blomster, sår frø, og leker at jeg er en blanding av Blomster-Finn og Mor Theresa. Jeg har ikke hjerte til å luke vekk ugress, så jeg sår blomster blandt det istedet, og håper på det beste. Om det bare kommer opp så mye som en eneste blomst i løpet av sommeren, da skal jeg være fornøyd.
Hadde jeg vært millionær skulle jeg ha handlet stor innkjøp på gartneriene rundt omkring, og fått en lidenskapelig gartner til å hjelpe meg med ideer og drømmer, men fytti så dyrt det er med planter. Heldigvis er jeg så amatør at jeg gleder meg over det lille som har stått her i alle år også. Sånn som hekken foran verandaen, bare fordi knoppen har spretti i løpet av den siste varme uka, og endelig lager liv i alt det brune og grå igjen. Det er som om den siste uka ropte til alle trær på hele Bjørkelangen, -“Hey, gutta, på tide å våkne!!”, også gjorde de det. For i løpet av et par dager er det jammen meg blitt grønt over alt, og hvis ikke det er gode øyeblikk, så veit ikke jeg.
På en av de gode, solfylte kveldene, fikk vi satt opp hageteltet på den nedre plattingen. Da kunne jeg like gjerne sette ut hagemøblene også, og fant frem pledd og puter. Så ble det plutselig klart for sommeren. Og mens jeg satt der, nøt varmen i vårlig vind, og belønte meg selv med en kald Pepsi Max for et godt stykke ærbe, kom to av podene og podekjæresten kjørende for å slå noen slag golf på gresset. Godt selskap, sol og kald drikke, nydelige øyeblikk.
Er det flere enn meg som fremdeles kjøper leketøy til voksne unger? Jeg trodde den tiden var over da to flyttet ut, og en dro i forsvaret. Men så ble det julekalender på alle likevel… Også ei golfkølle til alle, og plutselig, som om det skjedde automatisk, klikket jeg på en sånn putter-trener på nettet, la den i handlekurven, og nå står den hjemme på plenen. Jeg har aldri golfa i hele mitt liv, så den er helt klart til gutta. Eller, mannfolka da, som de nå egentlig er. Kanskje, bare kanskje, sørger det for at jeg slutter å finne golfballer på avveie i hver kratt og hver busk resten a sommeren. Uansett, pliiis si meg at det finnes flere sånne mammaer der ute, som innimellom kjøper leker til store unger. Uansett, at de kommer hjem, bare for å leke, og dermed skaper litt etterlengtet liv og røre i måsahuset, det gir fine øyeblikk.
Torsdag tok jeg, og et par andre ansatte, bussen til Aurskog med 130 ungdommer, for å se på et foredrag om hacking. Fantastisk foredrag, og flott ungdom å ture med. Den eneste ulempen var å gå glipp av bursdagsfeiring og kake i midttimen… Men, da vi kom tilbake den ettermiddagen lå det igjen et kakestykke oppe på personal rommet, og det ble mitt!!! ALDRI har kake smakt så godt. Rakk ikke lunsj den dagen, så magen rumlet, og da jeg kunne sitte i ro og mak, sammen med et par selskapssyke ungdommer på miljøteamkontoret den ettermiddagen, og gasse meg med kake, kjente jeg på et øyeblikks ekte lykke! Det e rikke mer som skal til for å gjøre dette fugleskremselet lykkelig. Herlig øyeblikk.
Og slik gikk hverdagsuka. Ei helt vanlig uke, full av små øyeblikk. Jeg har tørket klesvask ute, for første gang i år, og bare det er i seg selv hverdagslykke nok. I full blåst, og sol, tørket to sengesett på ti minutter. Tror det må være ny rekord. Jeg har tenkt så mye på hvor heldig jeg er med de fine kollegene mine, de som tar seg tid til en prat, de jeg kan drodle med, være sliten med, og de jeg kan le med. Jeg har hatt ungdommer på kontoret, noen med tårer, noen med boblende latter. Jeg har bakt gulrotbrød, og gulrotkake, og hvis ikke det er fasiten på et balansert kosthold, så veit ikke jeg!
Nå skal denne skrotten få syltelabbene ned på gulvet, og sjekke om det hjelper å rusle litt rundt i stua. Forhåpentligvis slutter harahjertet snart å løpe maraton, slik at dagens gjøremål kan starte. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell fint med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
