Slankekurer starter for mitt vedkommende alltid på full mage. Når metthetsfølelsen er så påtagende at den grenser til fysisk ubehag som kvalme. sure oppstøt og oppblåsthet, da er jeg klar for en ny “operasjon syltynn”. Et prosjekt som i årevis har vist seg å ikke fungere tilfredsstillende.

Det finnes i grunn bare en form for trening jeg virkelig liker, og det er turer i skogen. Gjerne lange, med bratte motbakker, små knauser, og stier med mykt underlag av mose, kvist og kongler. Da koser jeg meg, og kan gjerne sette opp tempoet nok til at svetten siler , eller rusle rolig og bare høre på fuglesang og kjenne på lukten av frisk skog. På grunn av diverse reparasjoner på begge føtter det siste halve året har det dessverre blitt lite med turer, og jeg kjenner at jeg savner det. Likevel er ikke den ene foten frisk nok enda til lange utflukter, og ikke har jeg riktig fottøy enda heller. (Venter på lønning?)

(OL i storspising med og uten gaffel)
 

Det har blitt mye sitting de siste månedene, og det eneste jeg har trent er kjeven. Den har jobbet seg gjennom diverse produkter av fersk gjærbakst, kaker med og uten mandelbunn, en og annen sjokolade, ulike typer potetgull og langtidsstekt ribbe med sprø svor.

Dersom «stillesittende matvrak med og uten gaffel» hadde vært en idrettsgren hadde jeg garantert vært innehaver av flere olympiske gull, men slik er det dessverre ikke. Gullmedaljer har jeg svært lite av.
 

Det jeg derimot har, er gnagsår på innsiden av hvert lår etter flerfoldige turer mellom kontor og kantine, nok valker rund midjen til å varme tre sett kalde hender etter en tur ute i kulda,(ja, vi har testet) og et såkalt «grevinneheng» på underarmen som slutter å vinke lenge etter at hånden er ferdig med samme oppgave.

Så i går kom motivasjonen til trening kastet over meg, like overraskende som den blå streken på graviditetstest nummer tre i 2004?

Jeg åpnet den ene snapchaten etter den andre fra treningsglade venner, og bak en mobilskjerm delvis dekket av brun saus, firkløversjokolade og nachos, poppet det frem bilder av stramme lår i fargerike treningstights, proteinshaker, skritt-tellere som har rundet flerfoldige tusen skritt.

I morgen tenkte jeg, i morgen starter jeg! På tide å være mer enn et støttemedlem på treningssenteret. Det må da være mulig å legge inn en times effektiv trening en torsdag ettermiddag, svette litt skikkelig uten at det skader den nyreparerte foten.

Og rett etter jobb i dag, relativt umotivert og med labert humør, entret jeg treningssenteret, og innen det hadde gått to minutter husket jeg hvorfor det er så lenge siden sist!!!

Jeg HATER det!!!

Jeg trengte å ta nøyaktig ett tråkk på mølla før jeg oppdaget «operasjon  syltynn» henger i en tynn tråd. Et heller uheldig kjøp av trenings BH virket mot sin hensikt , og de slappe velbrukte vrengte baklommene av noen pupper laget lyder som ikke hører hjemme på noe treningssenter. (Du vet, når puppene slår mot øverste valke, og lager samme lyden som når du slår en våt klut mot oppvaskbenken? klask-klask-klask?)

(Sports BH krise)

Ved løsvektene stod bygdas svar på Arnold Swartzenegger og løftet vekter som andre (meg) løfter Smørbukk karameller, og ved hvert eneste treningsapparat hang det tenåringsjenter stappfulle av rosa bobletygges og ungdommelig pågangsmot, mens en og annen pubertal pjokk på samme alder (min egen sønn inkludert) prøvde å imponere «damene» med en og annen armheving og fete Karate moves? Her var det bare å skygge banen, for å unngå total katastrofe og selvforakt.

Smygende langs veggen som Skybert (den usynlige kompisen til Albert Åberg) listet jeg meg så usett og lydløs som en hval på et treningssenter kan bli, langs veggen inn mot det lille rommet med matter på gulvet, boksesekk i taket, og et stort utvalg ergonomiske gigaballer og hoppetau! De ergonomiske ballene passer ikke for en sliten 40 åring totalt blottet for balanse, det fikk jeg bevist sist jeg var i dette rommet, da ballen punkterte, og jeg havnet på matta med forstuet halebein mens jeg kavet rundt på gulvet som en russer etter fredagspilsen, men hoppetau, det kunne jeg prøve.

Med friminuttene fulle av hoppetau-skills fra barneskolen friskt i minne tok jeg sats på matta , svingte tauet, hoppet, landet og angret!!! I iveren etter å endelig ha funnet den perfekte kardio treningen glemte jeg alt om lavthengene livmor, raslende eggstokker, manglende knipeøvelser og smålekk blære!

Hopp-skvett-hopp-skvett!

 

 ( Hoppetau-trim, med nødløsning med bøtte for lekk lavthengene blære uten knipekontroll)

Langsomt, og så stille jeg kunne , forlot jeg gymmen, nøyaktig 21 minutter etter at jeg ankom, med såret stolthet og et særdeles velbrukt truseinnlegg. Men den som gir seg er en dritt, og vel hjemme gjorde jeg et siste helhjertet forsøk på å forbrenne kokosbolle og kaffe latte kalorier. Horisontalt på gulvet tredde jeg tær og albuer ned i parketten, en øvelse kjent for treningsglade som «planken». Og mens jeg ligger der midt på stuegulvet, med en pusekatt klatrende på ryggen, og endelig føler at jeg for første gang i dag mestrer en øvelse, trer fjortisen hodet inn døra, titter på meg og spør:

-« Er det ikke litt juks når du bruker puppene og???»

 

 

( Jukseplanken, men ekstra hengepupp-støtte!)

That`s it!!!

Nok trening for i dag, kanskje for i år faktisk, ihvertfall helt til venstre fot blir friskmeldt, eller jeg får kjøpt de fete løpeskoene, og igjen kan komme meg ut på langtur i skogen, helt dønn alene! Da skal jeg tre en napoleonskake på ei fiskestang bundet til panna, og flyge etter den til krampa tar meg.

(Napoleonskake-maraton)

Og om det ikke virker skal jeg sette på den hårbøylen med reinsdyrhorn som jeg fikk i julehave, stikke ut i skauen under neste elgjakt, og løpe for livet fra langsynte elgjegere. Det må da være bra trening. Det er ca 6 måneder til elgjakta starter. Det betyr, på treningsspråket, 472 kokosboller, 300 kaffe latte og 57 stk firkløver sjokolader til neste trening!

Frem til da vurderer jeg husmor-yoga! Teste ut ulike spise, drikke og strikke stillinger. Der er jeg i alle fall garantert mestringsfølelse!

 

 

(Husmor-yoga. Tøy, bøy, drikk og strikk!)

Nå blir det pizza!
 

Operasjon syltynn er herved utsatt!

 

 

Uten at vi helt har klart å finne ut hvorfor, kommer som regel mandagene på denne familien som en iskald dusj.  Søndag kveld er vi som regel motiverte for ei ny uke, men likevel kan det virke som om alle står opp med feil bein. Alle er sure, alle er trege, og alle tenker at angrep er det beste forsvar, slik at ingen trenger å ta ansvar for egen læring eller atferd! Vi går hverandre på nervene fra vi våkner og til skolebussen kommer, i så stor grad at vi til tider skulle ønske at hver og en av vår familiemedlemmer var en pinjata, slik at vi kunne banke løs på dem med god samvittighet. ( det hadde for øvrig ikke kommet sukkertøy ut av en eneste av disse såkalte “familie-pinjataene”, kun rein møkk!!! Og med møkk som stikkord starter denne lille mandagsutblåsningen)

 

06.00

(angrepsforsvar nr 1)

Ronny våkner av alarmen, strekker den lodne mannekroppen i en 45 graders vinkel (rettere blir han ikke så tidlig om morgenen) og fyrer av sin faste kruttsalve av en morgenfis!

Meg: Hva i helsikke er vitsen med å blåse hue av meg med en sånn unødvendig tarmsmell, når du veit at jeg skal ligge på dette rommet i den sure lufta i 45 minutter til????

Ronny: Jeg kan vel ikke no for at det koker i magen!!! Det var du som lagde middagen i går! Du putta vel noe i den sausen som jeg ikke tåler da!!!

 

( minsten har illustrert et kjent problem og starten på mang en heftig diskusjon i måsahuset!)
 

Jeg står opp så fort jeg hører bilen til gubben starte, og kjøre ut av tomta! Det er umulig å få mer søvn i det gasskammeret av et soverom, så jeg kan like gjerne starte med matpakkesmøring og styling av nyklippet hår som for øyeblikket får meg til å se ut som den mannlige halvdelen av musikkduoen Roxette fra tidlig 90 tallet….

 

(nyklippet… hater hvordan den frisørkappa tvinger frem en nesten ikke-eksisterende dobbelthake….)

 

07. 20

(angrepsforsvar nr 2)

Minstemann: Det er jo ingen sokker i sokkeskuffen!!!

Meg: Hadde du bretta sokker i helgen, som jeg ba deg om, da hadde vi hatt to fulle sokkeskuffer akkurat nå!!!

Minstemann : Jammen!!! Det er jo ikke min feil at du kjøper alltid helt like sokker!!! Alle sokkene er hvite eller sorte!!! Det er jo umulig å finne ut hvem som hører sammen når alle er LIKE!!!

(Jepp, det er tydelig at minsten er på god vei inn i den velkjente hormonbobla, pubertetskomaen de havner i når de nærmer seg tenårene, for makan til dumt argument har jeg ikke hørt siden kl 06.00 i morges da gubben prøvde å unnskylde morgenfjerten)

 

07.35

(angrepsforsvar nr 3)

Eldstemann: Off, jeg har fremføring i morra jeg! Fy flate som jeg gruer meg!

Meg: Det går sikkert fint! Du har vel lest?

Eldstemann: Jeg skulle det, etter at jeg hadde hugget trær, men så sovna jeg på sofaen , også rakk jeg ikke!

Meg: Da skulle du kanskje ikke ha lagt deg på sofaen da!!!

Eldstemann: Jammen det er vel ikke min feil at de trestammene var skikkelig svære og gjorde veden så tung at jeg ble sliten!!!

 

07.55

(angrepsforsvar nr 4)

Meg: Martin!!! Nå må du se å komme deg vekk fra speilet, få på deg klærne, pusse tenna og rekke den hersens skolebussen!!!

Martin: Jada, jeg bare prøver å få på plass håret!

Meg: Du har jobba med det håret et kvarter!!! Enten så klipper du deg, eller så trer du en lue nedover det ullhuet, og  KOMMER DEG UT AV BADET!!!!

Martin: Det er jo ikke min feil at jeg må bruke lang tid på å gre vekk krøllene! Det er du som tok med de stålull-genene fra morfar!

 

( utemmet rottereir nedarvet fra generasjon til generasjon)
 

08.10

Vi er ute av huset. Vi rakk bussen i dag og, og sakte men sikkert blir stemningen bedre, og uka ser ut til å starte med solskinn og skoleklare gutter likevel. Gubben kom seg på jobb uten å havne i den verste køen på Fetsund-brua, og jeg spiser en litt småtørr skolebolle på vei til jobb , og kan bare erkjenne at heller ikke denne uka fikk jeg en pangstart på den planlagte slankekuren!

 

( tre skoleklare gutter venter på bussen, til tross for svære hindre de absolutt ikke kunne noe for…leses med ironi og sarkasme!)
 

 

Men det er pokker ikke min feil! For hadde jeg ikke blitt så himla stressa av mannelukter på soverommet, fire hundre like hvite sokker uten partner, tunge vedkubber og tenåringer med afro-hår som er limt fast i speilet på det eneste badet vi har, så hadde jeg kanskje hatt tid til å smøre et knekkebrød, og ikke MÅTTE hive i meg en skolebolle til frokost i stedet!

Så usunt er det forresten ikke! Den skolebolla er full av kokos. Kokos er en nøtt. Nøtt er nesten en grønnsak. Jeg startet faktisk med en av fem om dagen!

 

(  kjempesunn frokost for kvinnfolk som aldri vrir på sannheten eller gjemmer seg bak dårlige unnskyldninger, sarkasme eller ironi!)
 

Nå må jeg bare ta en prat med resten av familien om de ansvarsfraskrivelsen. Den må vi gjøre noe med. Aner virkelig ikke hvor de har den fra!

Håper alle har overlevd mandagen! Ønsker dere en god uke!

 

 

Når man lider av selvdiagnostisert treningsvegring, bollemani , og i tillegg har bikka 40, det magiske nummeret for kroppslig forfall, da er det god grunn for et aldri så lite panikkanfall i forkant av den mellomste podens konfirmasjon i Mai. Jeg har aldri hatt, og kommer heller aldri til å ha et urealistisk mål om å verken være, eller bli sykt deilig, men dette handler om personlig velvære, og akkurat det synes jeg er viktig. Helt siden forrige konfirmasjon, altså i fjor ( vi fikk jo som tidligere nevnt unger omtrent like ofte som vi fikk tilbake på skatten en periode ) har jeg gått med planer om å stille til neste fest noen kilo lettere. Det handler mest om å kunne stå foran 35 gamle og unge slektninger og holde en tale, uten å holde inn magen, og knipe rumpeballene sammen. I utgangspunktet virker det jo ikke kul umulig, å gå ned et par kilo på et år, men det har det altså vist seg å være.

Jeg har nå kommet dit at det synes lettere å utvide kjolen, enn å slanke seg inn i den. Jeg har delt kroppen inn i tre hovedproblemområder. ( Det er selvsagt flere områder å ta tak i, men noen er lettere å skjule enn andre, og vil derfor ikke ha hovedfokus selve konfirmasjonsdagen )

 

 

1: Puppene. Jeg er per dags dato utstyrt med den godt kjente “aldrende ammepuppen”. Kort beskrevet er det den meget lengre og slappe utgaven av den tidligere “struttpuppen”, ødelagt og utsugd over tid av sultne spebarn og overivrige ektemenn. Til tross for at denne type pupp er særdeles lite flatterende lar den seg likevel enkelt skjule med ulike typer BH, med og uten vatterte innlegg, og ekstra brede skulderstropper. Mine “ammepupper” er for øvrig lange og tunge nok til at gubben foreslo å bytte ut de elastiske BH-stroppene med kjetting. (hevelsen rundt hans venstre øye kunne skimtes i flere uker etter at han fremmet forslaget!!!)

2. “Nei, jeg er ikke gravid!”-magen. En struttende, dog likevel merkverdig slapp mage som starter rett under “ammepuppen, og ender nede ved keisersnittet der den danner en slags markise over høna, og beskytter den mot vind, vær og eventuelle kakesmuler. (Jeg har jo som tidligere nevnt sort belte i kakespising, med og uten klær…) Denne kroppsdelen er vanskeligere å skjule enn “ammepuppen”, men kan ved å trekke inn magen, holde pusten og ikle seg en og annen hold-in-strømpebukse fra Cubus skjules noe.

3.Punkterte rumpeballer. Et fenomen som oppstod får få år siden på denne kroppen, og som etter hvert har blitt et særdeles uflatterende fenomen, for ikke å snakke om, usedvanlig vanskelig å kle, og skjule. For mens markisen over høna ble stadig større, og antall cm rund hoftene flere, ble rumpeballene flatere!!! Nå henger de der nedenfor korsryggen, og slår mot lårene når jeg løper, som om de applauderer meg for innsatsen. Flate, slaskete, og fullstendig uflatterende. Punkterte!

Umulig å skjule….trodde jeg! Helt til jeg surfet på nettet en kveld, og kom over disse!!!

 

( Snerten juksetruse med vatterte rumpeballer og nedfelt rumpesprekk! )
 

 

Underbukser med vattert struttrumpe innlegg! Fantastisk, tenkte jeg! Til den nette sum av 19 kr får man et realt rumpeløft, og vil se “totally fabulous” ut i en snerten sak av en avslørende bomullskjole i midten av mai. Ikkeno slanking, ikkeno unødvendig borkastet styrketrening eller knipeøvelser. Kun en underbukse unna en stjert ala Kim Kardashian!

 

( Min utgave. Bestilte sort…litt mørk og mystisk lissom! )
 

Men jeg har driti på draget. Nok en gang. For i iveren over denne fantastiske nyoppdagelsen som kun vet et truserøsk vil gjøre kroppen min flere år yngre, har jeg blingset på avsenderland, og nok en gang bestilt fra Kina! Og om det var noe jeg lærte fra forrige Asia-blemme, så er det at en stor kineser er betraktlig mindre enn en stor nordmann. Det var ikke vanskelig å se at denne trusa i str. L ikke kom til å passe. Likevel, i håp om et aldri så lite stretch-mirakel, og for bloggens del, kunne jeg jo ikke la være å prøve.

 

( Hit men ikke lenger. Cellulit politiet har teknisk kontroll rett ovenfor knæra! )

Umulig.

Så mens jeg lå der på parketten og spente kroppen i vinkel etter vinkel, og tøyde muskler jeg for lengst hadde glemt jeg har, fikk jeg et aldri så lite mentalt bilde på netthinnen. Et flashback tilbake til midten av 70 tallet, da generasjonen over meg, min egen far inkludert, brukte slengbukser så trange at de kom med underlivs-sopp garanti og egen lomme til en tube Canesten!

 

( Småfeit blogger trøkker seg inn i vattert juksetruse uten særlig suksess! )

Og her ender et blogginnlegg jeg lenge var i tvil om jeg i det hele tatt burde dele. I frykt for alle diagnoser videre bruksforøk av denne løft-og-dytt-trusa vil kunne forårsake (gnagsår, sopp og hønehår-slitasje) legges den på hylla. Det står klart for meg at det å jukse seg til struttende kroppsdeler og ungt utseende ikke på noen måte er heldig for denne fruen. Det er bare å innse at alderen og forkjærligheten for kalorier har satt sine spor, og at valget nå står mellom tre måneder på intens salat og agurk kur, eller en ny, litt større kjole.

De solgte sjokolademuffins i kantina i dag.

Det blir ny kjole.