Å være eneste kvinne i en flokk på fem har sine utfordringer, og selv om jeg nå, etter litt over 16 år i «mamma-gamet» har sanket nok erfaringer til å mentalt overleve de fleste hverdager som guttemamma, har jeg fremdeles kvelder hvor jeg sitter som et slakt, en punktert ballong, et takras av et kvinnfolk i sofaen og tenker: « Hva i huleste land og rike er det jeg driver med??»

Hverdagslivet består av møkkete arbeidsbukser, smuler på benken, oppvask i maskinen, pjuskete barter, gutterom som oser av svette sokker og gamle matrester, gutter som gapskratter av lyden en real fis lager i dusjen, rapekonkuranser, og fleksing av magemuskler i speilet i gangen.

Misforstå meg ikke, jeg elsker det! For oppe i alt dette kaoset av hormoner og noe laber skjeggvekst finnes også herlige gutter som bryr seg om hverandre, som fyller huset med latter og godhet, og som holder mammaen sin «ung».

 

For hver eneste gang den spermhaugen jeg er gift med skøyt blink tidlig på 2000 tallet, (Herregud, gubben været jo eggløsninger som en ulv på nedre Romerike værer inngjerdet sau) skal jeg innrømme at jeg så for meg minst en datter. En jeg kunne flette håret til, en som kunne arve Barbie-dukkene mine, og en som gladelig ville bli med på januarsalget på Strømmen Storsenter uten å iscenesette sin egen død for å slippe, men neida?

 

( Skjønner du hvorfor pappa alltid vinner eller??? )
 

 

For med en beundringsverdig selvsikkerhet, og med kun et mål for øyet, nemlig sønner, klappet gubben seg selv på skulderen og sa «Dent tenker jeg satt!» i det sekundet manndommen forlot «spetakkelfjæra» og han rullet seg ned og over på sin side av madrassen. Og spermhaugen hadde rett, for tre ganger på rappen skvatt den ene kommende råneren etter den andre ut av ei slarkete livmor, og siden 2004 har jeg desperat og tappert forsøkt å oppdra gutteflokken.

 

( Hiv og proooomp, snart er skatten vår! )
 

Dag ut og dag inn frem til de begynte på skolen var jeg hjemme med dem, da vi valgte det som i dag sees på som utradisjonelt, og ikke sendte ungene i barnehage. Med jevne mellomrom prøvde jeg å være en sånn pedagogisk korrekt mamma som skulle oppdra myke menn, lot de være med å bake brød, lage middag, jeg kjøpte dukker de kunne leke med for å jevne ut den store haugen av lekebiler, gravemaskiner og hjullastere. Men de var og ble prototypen på en skikkelig «guttete» brødregjeng, selv om jeg egentlig ikke liker å bruke det ordet. For brøddeigen ble som regel brukt som luer, gulerøttene de skulle skrelle til grønnsaksuppa ble til sverd og fektet med i ekte Kaptein Sabeltann stil, og dukkene ble skamklippet og brukt som kartlesere i en og annen rallybil.

 

( Når mamma er pedagogisk riktig og kjøper dukker til poden, og blikket hans bare lissom ” Denna skal herpes!!” )
 

Jeg kapitulerte tidlig, og innså at det var like greit å bli en sånn skikkelig guttemamma likevel. Men uansett hvor mye jeg har lekt, hvor mye møkk jeg har vasket, hvor mange blodige klær jeg har plastret, og hvor mange episoder av «Bygmester Bob» jeg kunne utenat, er det pappa som forble den store helten.

I årevis har jeg løpt rundt på tomta som en høylytt tomsing med indanerfjær i håret, skutt ørner, cowboyer og terrorister med hjemmelaget pil og bue, jeg har stått i en gummibåt midt på plenen og sunget «Hiv og Hoi, snart er skatten vår» til krampa har tatt meg, sittet timevis i sandhaugen og gravet tuneller til matchbox-biler, klatret i trær og bygget hemmelige klubbhus i skogen, for så å bli nektet adgang til egen hytte, bare fordi jeg ikke kunne det hemmelige passordet. (Som nesten alltid var «JENTELUS!») Jeg har servert mer saft og nystekte boller enn jeg noen gang vil klare å telle, likevel ble jeg aldri noen heltinne. For det var pappa som var det store!! Spermhaugen som jobbet hele dagen ble mottatt med jubel og applaus fra guttegjengen hver eneste dag han kom hjem fra jobb, og som ei sur og brukt skurefille kunne jeg henge ut av vinduet hver ettermiddag å være vitne til en pappa som ble mottatt som en helt, som en soldat etter krigen, HVER ENESTE DAG!!! I alle år! Mamma er helt ok, pappa er guddommelig!

 

( Den skal tidlig krøkes, som god råner skal bli! )
 

For pappa kan alt om biler og verktøy. Han kan fikse en motor i søvne. Han har skjegg, OG han digger «Wunderland» akkurat like mye som gutta.

Ja, for de siste månedene har gutta, OG gubben, til min store fortvilelse lagt sin elsk på TV2 sin siste dokumentar-satsing. En serie som omhandler alt det gutta elsker mest, til tross for min årelange iherdige satsing på alternativ barneoppdragelse ispedd blomsterplukking, strikking og fingerhekling, nemlig gamle biler, og rånere.

Hver onsdag har far og sønner gnidd arbeidsbukserumpene sine langt ned i sofaen, poppet popcorn, jekket korken av hver sin Solo, og klistret seg til TV`n. De har ledd av møkkete rånere fra hele landet, lagt sin elsk på spesielt en råner med navn Torodd, en kar med heftig snusleppe og urovekkende dystre tanker om kvinnfolk og forplantning, og sukket henført av gamle amerikanske biler og rustne hjulbolter. De har drømt seg vekk i en verden av plysjterninger, wunderbaum, og sleivkjefta rånere med kinnskjegg og snuslepper.

 

( Bilde fra TV2 )
 

Jeg har stått tappert på sidelinjen og ristet oppgitt på hodet, og mens gutta stønner og sikler og drømmer om og en dag eie en skikkelig raggarbil har jeg nærmest kastet inn håndkle og tenkt at skulle jeg forsvinne nå, hadde de ikke merket det engang, hverken gutta eller gubben.

For om de fikk velge, mutter`n eller muttere (altså verktøyet), er jeg sikker på at jeg latt hadde blitt vraket.

Helt til i går!

4 Juli, Amerikas nasjonaldag. I et siste forsøk på å bli en kul mamma dro jeg gutta med til Lillestrøm, og etter et herremåltid på Mc.Donalds på Kjeller parkerte vi bilen hos Onkel Benny og Tante Malla i Storgata, og trasket nedover til varemessa for å bruke kvelden blant gamle biler, Amerikanske flagg kinnskjegg og spisse blanke sko. Rånerenes mekka.

I flere timer tråkket vi rundt i en eim av havarerte chevyer, motorolje, svette mannfolk og wunderbaum. Gutta var i himmelen, gubben svevde på en sky, og jeg var, som vanlig, bare «hun som gikk bakerst og bar veska».

 Men så, helt plutselig, stoppet gutta opp, og stillheten var til å ta og føle på. Plutselig stod de der, alle gutta mine, som tause statuer, med haka nedpå brøstet, og antydning til sikkel i munnvikene. I et øyeblikk var jeg redd jeg måtte finne en hjertestarter, helt til en av dem så vidt fikk løftet en finger, pekt mot midten av parkeringsplassen og hvisket « Der er Torodd!».

 

( Starstruck, midt i rånermekka! )
 

Og ganske riktig. I en klynge av gamle biler og skinnvester, i en eim av svette og wunderbaum stod han, selveste sjefsråneren over alle rånere, Torodd fra favorittserien «Wundeland». Starstruck som småjenter på Justin Bieber konsert stod mine tre tenåringsslamper og avstandsbeundretet idolet sitt, i et virrvar av møkkete skinnskjegg og snuslepper. Etter et par minutter iherdig oppmanning listet de seg ærbødig over til sjefsråneren, og spurte pent om en selfie og en autograf.

 

( Når helten er verdens mest trivelige kar, og stiller opp på bilder med hele gjengen. )
 

Og helten innfridde til forventningene. Så til de grader! Han ble gladelig med på bilder, slo av en prat, og skrev autografer helt til mine avkom stod der med stjerner i øynene og hvisket til hverandre at nå var livet komplett.

Det var da jeg slo til. Da jeg så mitt snitt til å endelig slå spermhaugen i kampen om å bli den kuleste forelderen. Endelig hadde jeg kjangs til å bli guttas heltinne, om det så bare skulle vare en liten periode.

Jeg kastet meg fram, klinte til, og sugde meg fast i kjakan på en kjendisråner, til stor jubel fra gutteflokken, og en spermhaug som var urovekkende lite sjalu? (Jeg mener, han kunne jo blitt litt sur lissom, ikke bare stå der å heie, som om drømmen var en heftig trekant med en annen møkkete mann? )

Og selv om et sugemerke fra ei sugge på 40 sikkert ikke stod høyest på ønskelista til Torodd, var han sporty nok til å stille opp på bildene, og ganske riktig, plutselig var mamma verdenes kuleste menneske, noensinne!!

 

( Når mutter`n kliner med en fremmed mann, og 15 åringen til venstre aldri har sett mer fornøyd ut… )
 

 

Resten av kvelden gikk gutta rundt i en slags drømmerus, etter møtet med sitt store idol, og i dag har de brukt tiden på å fordøye inntrykkene. Jeg lever på etterdønningene av gårsdagens stunt og høster fremdeles beundrende blikk fra gutta mine, som på alle tenkelige sosiale medier har erklært at «Mutter`n har klina med en kjendis!». I skrivende stund har 12 åringen lagt ned forbud mot å vaske leppene mine, slik at ikke rånerens DNA forsvinner ut av huset. En 15 åring har tilbudt meg fotmassasje for å printe ut selfien han tok med helten i går, og ber je om det, er jeg ganske sikker å at noen vil skrelle druer og håndmate meg med dem og! Med andre ord, som de sier på fjortis-språker, «Mutter`n ruler fett!»

Om få strakser vil det ha roet seg, og pappa vil igjen være helten her hjemme, men frem til da skal jeg jammen hvile på laubærene, og nyte den nyvunnede respekten fra pubertets og hormonflokken her hjemme.

Dronninga av plysjterninger og møkkete mannfolk?det står det respekt av!