Jeg gleda meg så innmari til å bli voksen. Ikke nødvendigvis det høye tallet på alderen, men det som fulgte med av klokskap, erfaringer, og selvtillit. Som barn gledet jeg meg til å bli ungdom.

Som lita, sjenert jente, i en stor verden, var jeg full av nesegrus beundring over de unge vokse. Tenåringene. De som syklet på bakhjulet, gikk uten lue på vinteren, og hadde store hull på knærne i olabuksene.

De hadde livet på stell de! Lo og snakket høyt, eide liksom veien når de gikk i store flokker. Skumle, men kule!

Men jeg ble aldri en sånn tenåring. Jeg forble stille. Var nesten litt revet mellom ønsket om å være en del av den store gjengen, og behovet for alenetid. Bare sitte på rommet, dagdrømme, tegne hjerter i skoledagboka.

Fortsatt var jeg sjenert, men likevel trygg blant mine. Den lille jentegjengen som trakk sammen i alle friminutt, vi som så på de samme tv-seriene, forelsket oss i de samme pop-stjernene, og beundret de samme kule gutta med Levis bukser og hockeysveis i klasse 9c. Her var jeg trygg. Her, og hjemme. Og slik gikk tenårene.

Så gledet jeg meg til å bli voksen. For voksne kunne, og voksne turte. Alt!

Og jeg ble voksen, i hvert fall hva alderen  tilsa. Jeg møtte den snille gutten som ble kjæresten, så ektemannen. Voksen nok til å være gift.

Jeg kjøpte hus, voksen nok til å eie egen bolig, betale på huslån.

Jeg fikk barn. Tre fine gutter. Voksen nok til å være mamma.

Men selvsikkerheten, roen, erfaringene, klokskapen og selvtilliten, den lot vente på seg. Overraskende nok, og til tross for at livet var godt. Akkurat så godt jeg hadde våget å håpe på.  For barna var friske, mannen så snill, huset varmt, og det var alltid akkurat nok penger på kontoen slik at familien ble mette til hvert måltid.

Hver gang jeg sammenliknet meg med andre kjente jeg på følelsen av å ikke være nok.

Huset var ikke stort nok, tomta ikke ryddig nok, blomsterbeddene ikke fargerike nok.

«Bare» hjemme med gutta, karrière på pause. Kun husmor.

Det var jo dette jeg ville, dette jeg ønsket, og jeg koste meg. Oppdro tre, til tider fire poder på egenhånd, stod i trassalder og tårer, pusset hver forkjølte nese, skiftet hver eneste våte bleie.

Jeg var klassekontakt. Hvert eneste år. Huset var alltid åpent, alltid fullt av liv. Gangen fylt til randen av sko, gutterommene fulle av latter og høy musikk, og kveldene rolige, side om side med mannen.

Likevel var jeg, i mitt hode, ikke nok. Hvor ble det av den etterlengtede selvtilliten, roen, følelsen av å være noen, eller noe? Følelsen av å være nok?

Det var rett før 40 årsdagen jeg tok grep. Tenkte at nå får nok jammen meg være nok. Jeg hadde ryddet i det ene skapet i stua, og ble sittende å lese i mammas dagbøker som hadde ligget ulest i skuffen i flere år.

Jeg nærmet med faretruende fort akkurat samme alder som mamma var da hun døde. Med klump i magen husket jeg at jeg strøk henne på armen, og holdt henne i hånden det aller siste døgnet. At vi ventet på døden, og at jeg, på daværende tidspunkt tenkte at selv om det var usigelig trist at mamma skulle dø, så var hun i det minste voksen. Hun hadde levd, i mange år. Ungdommelig dumskap fra min side.

Og der satt jeg, på samme alder som mamma var da hun trakk pusten for siste gang, og jeg kjente meg så langt fra voksen som det gikk an å bli. Voksen i alder, ja, men alt det andre??? Nei!

Og da tok jeg grep! Man kan ikke, man skal ikke, sitte der i sin beste alder, og snakke seg selv ned. Sitte der og tro at man burde være litt bedre, litt flinkere, litt rikere, litt mer etablert, litt rausere, litt snillere, litt vakrere!

Nok var nok. Og slik ble bloggen født! Den skulle være mitt fristed, en påminner til meg selv. En påminner om alle hverdagsgledene, alle øyeblikkene som betød noe. Noe å skrive ned, noe å se tilbake på.

Og det skjedde en endring. For ved å sette ord på alle de små gledene, ved å ta vare på øyeblikkene fikk jeg en indre ro jeg ikke helt har kjent på før. Det kom ikke over natten, men gradvis, sakte, men sikkert, ble jeg klar over alt jeg har, alt jeg greier. Og det er ikke lite! I den store verden synes jeg knapt, men det er helt greit! Jeg trenger ikke sette dype spor over alt, jeg trenger bare å være nok! Og det er jeg.

Noen ganger er jeg mye. Noen ganger er jeg lite. Noen ganger tar jeg mer enn jeg klarer å gi, og noen ganger gir jeg mer enn jeg får. Men når alt kommer til alt går regnestykket opp!

Timeglassfiguren jeg en gang strebet etter har litt for mange minutter i timen, men kroppen virker! Jeg lever! Måsahuset som egentlig skulle byttes i noe større, noe nyere, rommer fremdeles en familie på fem, ofte mange flere, og uansett hvor trangt det er rundt bordet, så er det plass til alle. Plass nok.

Karrieren jeg trodde andre forventet av meg ble ikke noe av, men jeg brenner for jobben. Fagarbeiderlønn, alltid litt slunkent på kontoen uka før lønning, men jeg kunne ikke tenke meg en bedre jobb. Ungdommen gir meg så mye, hver eneste dag.

Vennegjengen jeg trodde jeg måtte ha, det store fellesskapet jeg trodde jeg burde ønske meg, de er redusert til et fåtall nydelige mennesker. Mennesker jeg har valgt, og mennesker som har valgt meg, fordi de mener jeg er god nok. Mennesker som gjør meg godt, som gir meg energi. Mine mennesker! Det er fint å tenke på det!

Om en drøy måned runder jeg 45. Jeg skylder mammaen min å være glad i meg selv! Hun som ikke rakk å bli skikkelig voksen engang.  Innimellom kan jeg fremdeles si til meg selv at jeg burde kunne mer, være mer, orke mer, ville mer. Men for det aller meste kan jeg se meg i speilet, smile, og tenke at jammen var det rette spermen som kom først til egget! Tenk på det, helt i starten var jeg raskest….første og siste gang jeg har vunnet noe som helst!

Om få dager er bloggen 5 år.  Fem år med små øyeblikk og hverdagsgleder. Fem år med god nok. Takk til deg som stadig stikker innom, som innimellom legger igjen små spor etter deg. Husk at du er god nok!

Kveldstanker fra måsahuset. Klem til alle som vil ha. Vi blogges.