Innlegget er illustrert med blyant i stedet for bilder for å ivareta eventuelle leseres mentale helse 😉

«Har du stått opp med feil fot eller?» tekstet gubben som svar, da jeg illsint og fresende som et speilegg i glovarm panne sendte en hissig tekstmelding hvor jeg fortalte hva jeg synes om mannfolk som slipper kattefaen inn på soverommet når de står opp for å dra på jobb på morran.

For jeg hadde ikke stått opp med feil fot. Vårt soverom er nemlig så trangt at dobbeltsenga står klemt inntil langveggen, og fordi jeg sover innerst må jeg enten rulle mot venstre og over gubben for å komme ut av den, eller jeg må sette meg opp, dra baken nedover mot fotenden, og sette bena i bakken på den måten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å rulle over gubben er uaktuelt. Det prøvde jeg tre ganger, og ble smelt på tjukka! Hver gang! Selv nå, mange år senere, og en livmor i minus, og en skrott som er så tørr på innsiden av det støver fra trusa når jeg nyser, tør jeg ikke rulle mot venstre.

Jeg aker alltid på den kvadratmeter store røven nedover lakenet som ei bikkje med blødende hemoroider og bendelorm aker seg langs gresset, før jeg setter begge bena ned på gulvet. Samtidig!

( Når du aker deg på stussen nedover mot fotenden av senga, så hemoroidene setter spor i overmadrassen og høna gnikker av seg vinterpelsen!)

Så nei, jeg stod ikke opp på feil bein, jeg stod opp på begge, og det var dumt!!!

For gubben hadde ikke lukket døra til soverommet når han dro, og soverommet, med alle sine kleshauger og små fjell av panikkryddede godsaker er et eldorado for hyperaktive nattedyr. Jeg tredde føttene ned i det som senest i går kveld var en av oldemor Reiduns vidunderlige  deilige, varme, hjemmestrikkede ullsokker, men som i morgentimene var redusert til en meter tovet ulltråd med dusk i enden. Kattefaen hadde maltraktert sokken i tidlige morgentimer, og i det jeg strakk fingrene ned mot gulvet for å redde restene av sokkeparet ble fire poter med spisse klør tredd inn i armen fra øverst i grevinnehenget, til nederst på håndleddet. Med et hyl og et kjemperykk ble både katta og ulltråden med sokkerest i enden kasta bort i sofaen og forsvant ned i mellom seteputene.

Det lå i kortene at det bare kom til å bli «en sånn dag»!

Etter å ha kastet både katt og ulltråd tvers igjennom stua tuslet jeg i tussemørket inn på badet for å gjøre det middelaldrende kjerringer gjør best i de tidlige morgentimene, tømme kroppen for gårsdagens utskeielser, og klargjøre tarmen for dagens inntog av kaffe og vaffel. Og mens jeg satt der og trykket og skvettet alt det litt slarkete underlivet maktet strøk jeg hendene over et morgentrøtt ansikt i takt med knipeøvelsene, og kjente med glede at hudpleien som ble utført kvelden i forveien faktisk så ut til å virke.

For i mange uker nå har ansiktet lidd av vintertørr hud. Kinnene har vært rødmussede og tørre, leppene sprukket, og en og annen hvit pigmentflekk har dukket opp strategisk plassert rundt omkring i fjeset, slik at jeg i perioder har vandret rundt som en flassende dalmantiner.

Kvelden i forveien tok jeg derfor endelig i bruk julegaven fra den minstepoden. En ansikts-skrubb med påfølgende fuktighetskrem. En bringebærduftende gavepakke fordelt på to små rosa flasker med glitter, som poden stolt hadde handlet selv på «sånn dærre jentebutikk». Og i går kveld satt jeg i badekaret skrubbet jeg dette tørre halvgamle og skrukkete fjeset nesten til blods med glitrende skrubbesåpe, før jeg masserte inn lyserosa fuktighetskrem og stupte i seng mens jeg ennå luktet av friske bringebær og tuttifrutti.

( Når du møter deg selv i speilet etter en kveld med litt uheldig hjemme-spa! )

Fornøyd med silkemyke babykinn reiste jeg meg fra toalettet, tørket skrotten, og gikk mot speilet for å beundre ansiktet som kjentes ti år yngre ut.

Under lysstoffrørene foran seilet bygger det seg raskt opp en panikkangst av en annen verden, for fjeset som i morgendisens tussemørke kjentes ut som en glatt barnerompe, viser seg å være lysende oransje!!!!

I ren panikk blunker jeg et par ganger før jeg skrur på springen og trer hodet panisk ned i vasken mens jeg gnukker et vått håndkle mot panna for harde livet. Fremdeles like oransje!

Og ikke litt heller! Jeg lyser. Som en redningsvest fra 70 tallet!!!

Med åndenød og tårer i øynene griper jeg den bringebærduftende, rosa og glitrende tuben fra hylla og ni-leser på etiketten. SELVBRUNINGSKREM!

FAAAAEEEN!!!

Jeg skriker så katta med den tova ulltråden skvetter ut døra raskere enn flytoget, og løper ut på kjøkkenet for å finne en sånn skuresvamp vi bruker på kjeler med fastsvidd pølsegrateng, og iler tilbake til lysstoffrøret for å skure signalfargen ut av fjeset.

Nytter ikke. Ansiktet er og blir skrikende oransje, tre ganger Donald Trump, og etiketten på kremtuben lyser mot meg. «Ultra strong tan»!

( Ufrivillig selvbrunings-overdose! )

Resten av morgentimene går med til god gammeldags kamuflering. Jeg dykker dypt ned i sminkepungen som knapt har sett dagens lys de siste årene, finner en pudderdåse og pudrer det som pudres kan. Som kronen på verket grer jeg panneluggen ned til over øynene og surrer et halvannet meter langt skjerf rundt halsen og opp over nesa. Heldigvis kan jeg skylde på kulda. Jeg trasker rundt på skolen hele arbeidsdagen med skuldrene opp etter ørene, kamuflert av pannelugg og skjerf, kun øynene synlige, som en eller annen ørkenkriger.

På et tidspunkt midt i lunsjen strekker jeg meg etter vannflasken på kontorpulten da jeg hører det snapper i BH stroppen bak på ryggen, og som en fange rømt fra fengsel tar venstre hengepupp sats og flykter fra en litt sliten, og hakket for liten, vattert BH-skål. Som en katapult spretter den ut fra kroppen, og flyter ukontrollert utover pulten som en puppe-tsunami, der den velter en kaffekopp utover fraværslister og notater. I et desperat forsøk på gjenopplivning og førstehjelp på den gamle hengekøya av en BH punkterer jeg nesten en lunge med ei sikkerhetsnål stjålet fra førstehjelpsskapet på personaldoen, men til ingen nytte. Resten av arbeidsdagen vasser jeg rundt med pannelugg, skjerf og en høydeforskjell på hengepuppene som potensielt kan forårsake skiveprolaps og hofteslitasje.

( Kamfuflert ørkenkriger med tsunami-pupp på ville veier! )

Etter jobb vrenger jeg innom apoteket og røsker med meg alt fra kosmetikkhylla, av rensekremer, og våtservitetter så fulle av alkohol og babyolje at til slutt trasker rundt i måsahuset mens jeg både ser ut, og lukter som en blankpolert, alkoholisert Boris Jeltsin.

Og med røsdskrubbet ansikt, en pupp midt på brystet og en i klem i bukselinningen, koker fiskebollesausen over på komfyren, svir seg på platetoppen, og setter i gang brannalarmen.

Jeg kapitulerer!

Som et slakt med skrått puppestell overlater jeg koking av Wienerpølser til gutteflokken mens jeg drukner mine sorger i badekaret.

En time senere, trer jeg ut av boblebadet like varm som en nytrukket tosk og skrukkete som en rosin. Fordi badet er tåkelagt av damp fra badekaret tusler jeg inn i stua med kun et lite håndkle surret rundt overkroppen, og setter meg i sofaen for å puste ut.

«Røff dag?» spør gubben , som om han ikke kan lese på kroppsspråket at jeg fremdeles er en tikkende hormonbombe, som når som helst kan eksplodere.

Jeg lener hodet bakover og puster rolig inn og ut noen minutter.

Da jeg så smått begynner å føle meg bedre reiser jeg meg opp fra sofaen. Pusen som ligger ved siden av meg glipper så vidt med øynene, og skuler hatefullt på meg for å ha ødelagt den lille kveldsduppen. Med håndkle lett surret rundt hengejura, og naken fra livet og ned tusler jeg gjennom stua mot badet for å finne undertøy.

( Når du bare skal kaste håndkle og friste gubben med en kvadratmeterer dissende vaffelhud…)

Fra øyekroken kan jeg så vidt skimte at gubben snur seg og følger meg med blikket. Som om han med sultent blikk beundrer den litt punkterte hengerumpa mi der den klasker tungt mot lårene for hvert skritt jeg tar.

Litt lettere til sinns av den åpenbare beundringen hans rister jeg litt forførerisk  på cellulittene.

Han rister febrilsk på hodet og rekker så vidt å rope «NEEEEI!», før katta spretter opp fra sofaen, og mindre enn et byks senere tar sats, og setter fire sett katteklør dypt i skinka mi!

Det er som å få 40 nåler tredd inn i rassen på en gang, som ei levende nålepute. Ei vandrende dartskive full av piler, en testkanin på nåleseminar for hobby-akupunktører!

Jeg løper et par skritt rundt i stua, skrikende med ei katte hengende fast i skinka, før jeg klarte å riste den av!

«HVA FAEN!!!, roper jeg til gubben! « Hva feiler det den katta???»

( Når pus jager feil mus, og du blir en ufrivillig, levende nålepute! )

Gubben reiser seg sakte opp fra stolen, og tusler rolig mot meg. Han skjuler et latterfullt flir mens han tar tak i skuldrene mine og sakte snur meg rundt, før jeg kjenner han nappe noe ut fra sprekken mellom rumpeballene mine.

Katta titter på han med forventningsfulle øyne fra gulvet, mens han holder opp og dingler lekent med den tova ulltråden fra sokkene til oldemor Reidun. Den jeg i drittsinne kastet fra meg tidlig i morgentimene, og som jeg nå har satt meg på så den limte seg fast i hårene i rumpesprekken, som borrelås!

Med fremdeles antydning til oransje ansikt, med skjev ryggrad forårsaket av BH-katastorfe, og med røven full av katteklor trøstespiser jeg en halv melkerull mens gubben skurer kokeplata med stålull, og katta tygger ivrig på en ulltråd som antagelig smaker fis.

Jeg stod ikke opp på feil bein, jeg tråkka rett ut i salaten med begge. Og mens melkerullen smelter på tunga bestemmer jeg meg for at i morgen tidlig, da får det briste eller bære! Da skal jeg rulle mot venstre!

Vi blogges.

Helgen var slapp, bare fordi vi ville det. Formen til måsagubben var sånn litt på kanten til en manneforkjølelse, og han prioriterte derfor egenpleie i form av tykke sokker, halstabletter (egentlig bare smurfepastiller, men gutten er jo ikke eldre enn 43, så vi spiller med!), og Netflix. Gutta var opptatt med egentrening  og egentid, altså gitar og overdreven bruk av forsterker og basskasse, kattene snorket seg gjennom snøværet i haugen med rent ubrettet tøy, og jeg…jeg byttet mellom frivillig stabilt sideleie på sofaen og litt sånn nødvendig husarbeid.

Innimellom sofasliting, stjeling av smurfepastiller og spontane utbrudd som “Kan du se til svingende å skru ned den hel****s  bassen før hele denna fordømte gamle kåken blåses til pinneved!!!”, fikk jeg skuret kjøkkenet, og ingenting er mer fristende enn å søle til en ren kjøkkenbenk med mel og massevis av deilig sukker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Eplesnurrkake med Trollmatcha og kanel.

Når kjøkkenet bare skriker etter å bli rotet til litt med mel og sukker 🙂

I går delte jeg oppskriften på pizzasnurr pizza med Trollmatcha og chorizo, og i dag deler jeg oppskriften på kaken vi lagde av den andre halvdelen av deigen.

(Oppskriften på grunndeigen finner du i gårsdagens innlegg, HER.)

Innimellom er det fint å kunne slå to fluer i en smekk, eller lage to varer av samme oppskrift. For man trenger ikke nødvendigvis en søt gjærdeig for å lage en god dessert, eller i dette tilfellet, en eplesnurr-kake med kanel og Matcha. ( Jepp, jeg er helt i startfasen av mitt indre hippie-prosjekt, og dytter magisk grønn te i omtrent alt av mat og bakevarer om dagen. )

Om du har lyst til å lage en saftig bollekake med smak av eple og kanel kommer oppskriften her i form av et aldri så lite bilderaid.

Usøtet gjærdeig, ferdig hevet under plast.

Grønn te, også kjent som Jannes energidyrkende hippie-prosjekt.

Dryss en ts Matcha-te over deigen, og elt den lett slik at teen vender seg inn og lager fine, grønne marmoreringer i deigen.

Ser jo så lekkert ut! Får jo nesten mer energi bare av å se hippie-mønsteret i deigen.

Del ca to epler i små terninger.

Fordel utover et kjevlet rektangel, sammen med kanel og sukker. Mengde velger du selv, jeg har en tendens til å være veldig raus med fyllet. Skal man kose seg, kan man like gjerne gjøre det skikkelig!

Rull sammen og del opp i like store stykker. Mine er ca to cm tykke.

Fordel i en rund bakeform med smurte kanter og bakepapir i bunnen. Dryss over et lag med perlesukker.

Etterhev under plast i ca en time, og dryss over et knippe Maldon eller havsalt. (smaker nydelig med en liten kontrast til alt det søte.)

Stekes midt i ovnen på 200 grader i 20-25 minutter, avhengig av ovn.

Ta kaken ut av ovnen, og avkjøl noe på rist.

Så er det bare å nye. Smaker godt alene med et bitte lite melisdryss til kaffekoppen, og enda bedre med litt vaniljesaus eller en scoop med vaniljeis.

Så der…hipsterhippe Nordvang har tryllet magisk energi-te inn i enda et bakverk, og venter spent på energien som er lovet å komme snikende etter hvert.

Hippiestatus etter dag seks med Matcha-te: Var overraskende våken i dag tidlig til tross for mye unødvendig lyd fra to hyperaktive pusekatter sånn ca midt på svarte natten, og en mann hvis hårete arm på magisk, dog noe frustrerende vis beveget seg ivrig i søvne over bilring nummer en og to på fruen mellom kl 04.00 og 04.30 i natt.  Fremdeles ingen trang til å ta på lilla poncho med frynser eller moon-boots, men nynnet “All you need is love” i dusjen i dag tidlig. Lurer på om det er et tegn…

Ha en fortreffelig tirsdag.

Vi blogges!

Jeg er på dag tre av dette hipster-hippe prosjektet mitt. (Egentlig dag fem, men jeg glemte det litt i to dager, og nå er jeg på`n igjen.) Etter litt syting og klaging om mangel på energi på ekte kjerring i overgangsalder vis, fikk jeg en pose grønn te av en venninne som er mer alternativ enn Ari Behn, med beskjed om at dette vidundermiddelet ville hjelpe.

Det er mange som har spurt etter forrige bakeinnlegg, og etter diverse utblåsninger på Snapchat, så for de som lurer heter produktet Trollmatcha, og du kan finne det HER. Etter å ha Googlet meg ør og svimmel, mest fordi jeg er skeptisk til sånne “finn ditt indre deg selv og bli bestevenn med jeg”, kan jeg kort oppsummert fortelle at Matcha er grønt pulver, fremstilt av malte te blader, og har de senere årene tatt litt av over store deler av verden. Da ble det plutselig litt mindre skummelt å skulle bruke det i det lille måsahuset også.

For en som er over snittet glad i baking og matlaging var det jo egentlig riktig så spennende med et nytt produkt, og i helgen klinte jeg til med en Trollmatcha og chorizo pizzasnurr-pizza ( si det fort tre ganger etter hverandre uten å svelge tunga da!!!) med cheddar.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

( Pizzasnurr-pizza. Stønn og dobbeltsukk. Denne var digg! )

Jeg laget en stor gjærdeig av hvetemel (uten sukker), delte den i to, og bakte pizza av de ene halvdelen. Hva den andre halvdelen ble brukt til år du se i morgen. En deig, en middag og en dessert. To innlegg av samme deig. Lukter jo proffblogger (og gjærbakst) lang vei.

( Matcha-te fra Trollmatcha. Mitt lille energihentende hipster-hippie prosjekt. )

Vil du gasse deg med en gastronomisk pizzaorgasme denne uka anbefaler jeg denne. Gikk ned på høykant her i måsahuset ihvertfall.

Grunnoppskriften er som følger:

100 gr smør

7 dl melk

ca 1 kg hvetemel (prøv deg frem, jeg ender som regel opp med litt mer)

1 dl helkorn hvete (kan droppes, men jeg synes det er godt med litt tyggemotstand)

1 pk gjær

La deigen heve til dobbel størrelse, og del i to.

Den ene halvdelen brukes til pizza.

Del ferdig hevet deig i to. Min hevet under plast i en time. En halv deig skal holde til en pizza. Om du vil lage en annen pizzavariant eller rundstykker av den andre halvdelen er det supert, om du ønsker et lite dessert-tips til den andre halvdelen kommer i morgen 🙂

Dryss 1 ts Trollmatcha på deigen som er kjevlet ut til et rektangel, og gni det utover med hendene til det dekker hele deigen.

Fordel ønskelig mengde pizzasaus eller ketchup over deigen.

Kjør på med ønsket fyll. Vi brukte guttas favoritter denne gangen. Chorizo, gulost og cheddar. En innertier, alltid.

Rull deigen sammen på langs, og del opp i like store emner. Mine er ca 2 cm tykke.

Legg bakepapir i bunnen av en rund form, min er 26 cm i diameter. Det funker selvsagt med alle størrelser. Smør bakepapiret og kanten rundt hele formen.

Fordel snurrene i formen, og la de etterheve under plast eller kjøkkenhåndkle i ca 40 minutter, på et lunt sted.

Stekes midt i ovnen på ca 200 grader i 20-25 minutter, avhengig av hvilken ovn du har. Min stod i 25 minutter.

Avkjøles uten form, gjerne på rist, og server. God rykende fersk, men også super matpakkemat!

Smaker aldeles nydelig med en liten salat eller med rømmedressing. Her i huset rakk vi knapt å avkjøle den før ulveflokken samlet seg på kjøkkenet, så denne gangen tok vi Pizzaen “bar”! Godt smakte det, okke som!

Tadaaa….Pizzasnurr-pizza med Matcha-te og chorizo. Digg, digg og atter digg!

Hipster-hippie status etter dag 5 på grønn te: Ingen stor forandring, har dog heller ikke gjort noe påfallende energikrevende i helgen, da stabilt sideleie på en sliten tre-seter fra IKEA ikke kvalifiserer som trening. ( Selv om ingenting riktig nok er mer energitappende enn stabilt sideleie over tid!) Føler fremdeles ingen trang til overdreven bruk av batikkfargede slengbukser, lilla ponchoer eller spontan høytlesning av spirituelle dikt om indre sjelefred og enhjørninger. So far, so good.

Fortsettelse følger!

En nydelig mandag ønskes alle, vi blogges!

En ting skal være sikkert. Det var godt å komme tilbake på jobb etter en herlig, men lat vinterferieuke. Det er rart med det, hvordan helgen og fridager føles så mye mer velfortjent, og hvordan tiden sammen med flokken i måsahuset nesten virker enda mer verdifull etter travle uker. For uka har vært travel. Ikke sånn heseblesende løpe-til-og-fra travel, men det har vært mye å gjøre, så da vi endelig kunne pakke oss inn i måsahuset uten en eneste plan for helgen på fredag kveld kjentes det ekstra godt.

( Når fredagskvelden ser slik ut, da kan man enkelt konkludere med at din tid som party-løve er over! )

Nå er frokosten nettopp inntatt. Gutta og måsagubben sitter rundt bordet og har ide-dugnad. Det jobbes med den kommende cross-sesongen, og i år som i fjor jobbes det iherdig med å få endene til å møtes. Det er et puslespill som stadig mangler brikker, for å si det sånn. I år har den mellomste poden satt seg som mål å kjøre NM i etappe-enduro, og han har potensiale til å gjøre det godt. Det står i hvert fall ikke på innsatsvilje og trening, for poden lever og ånder for idretten sin, men kostnadene, det er noe annet. Det er dyrt, pokker så dyrt, og denne uka har han etter diverse runder for å søke spons fått avslag etter avslag. Det tar som sagt litt motet fra en ung pode, men vi får slå hodene sammen og se hva vi kommer opp med. Og mens gutta siter der med litt krummet rygg og litt oppgitte leter etter løsninger ser jeg, midt i håpløsheten deres, et av ukas siste fine små øyeblikk. For mens de og gubben sitter der med hodene i bløtt og ser etter løsninger, ser jeg samhold. En storebror som trekker seg fra treninger for å frigjøre og låne bort sitt eget sikkerhetsutstyr. En lillebror som låner bort egen sykkel slik at den mellomste skal ha en reservesykkel klar dersom uhellene skulle være ute under løp, en pappa som skrur inn i de sene nattetimer for at ting skal være i orden. En gjeng som sammen ser etter løsninger i stedet for å la seg knekke av utfordringer og avslag. Og det er et fint øyeblikk det! Et sånt øyeblikk man aldri skal ta for gitt, men bare lære seg å sette pris på.

( Fineste gutteflokken, konkurrenter og bestevenner, akkurat slik det skal være. )

Det har i grunn vært mange slike øyeblikk den siste uka, og jeg kjenner at det gjør noe med meg. Ideboka mi, den som alltid ligger i vinduskarmen er full av små skisser. Jeg har en skrivekløe jeg aldri klarer å komme til bukt med føler jeg, og hadde jeg ikke hatt jobb og unger kunne jeg sikkert ha plantet meg foran tastaturet og slått rot der en uke eller to fremover. Om det hadde blitt spennende for andre enn meg å lese er jo slett ikke sikkert, men bloggen er jo først og fremt mitt lille fristed. Det skulle jo i utgangspunktet ikke bety noe hvem andre som leste, og hvorfor, men jeg tar meg stadig i å tenke på hvorfor helt ukjente mennesker klikker seg inn på nettopp denne lille bloggen, og hva de egentlig ønsker å lese. Har du svar på det vil jeg forresten gjerne vite det 🙂

( Når solen enda ikke har gått ned når man er ferdig på jobb, og skogen byr på iskalde, men herlige hverdagsøyeblikk. )

Folk har klaget på sprengkulda hele uka. Jeg tør ikke annet enn å nikke på hodet til dobbelthakene rister, men i  mitt stille sinn nyter jeg siste rest av vinteren. Tirsdag kledde jeg meg i ull fra innerst til ytterst og ruslet en diger omveg gjennom skogen på vei hjem etter jobb. Det er noe helt magisk med skogen i vinterkulda. Når frosten biter i kinnene, men resten av kroppen er varm og bare sånn godt sliten. Da er det godt å stoppe opp, se opp på trærne som knitrer i den kalde vinden, og bare “være”, et lite sekund eller to. Fint øyeblikk. Ekstra godt å komme hjem til flanellspysj, tykke sokker og varm peis. En pus i fanget mens det knitrer i vedovnen, og middagen putrer i gryta på kjøkkenet. Det er et herlig hverdagsøyeblikk det, midt på kaldeste vinteren.

( Når man ikke ser hva som er foran og bak på dyret, men hører at han maler, så du er ganske sikker på at det er katta, og ikke en loball fra filteret i tørketrommelen.)

Utfordringene på jobb har stått for mange fine øyeblikk. Kontrastene er så store i løpet av en uke, spesielt på videregående, når man er så heldig å få være med på nesten alle de ulike linjene. Jeg har tatt meg tid til å kjenne litt på det denne uka, gleden over kontrastene. Fra dikt og novelleanalyse, til engelsk innlevering og førstehjelp, for så å avslutte med fotoprosjekt av frosne såpebobler. Heldig er jeg, som får ta del i alt. Hverdagsmagi på jobben, det er ikke alle forunt. Mange fine øyeblikk.

( Når frosne såpebobler er et avbrekk fra novelleanalyse og engelsk fordypning, da har man havnet på rett hylle! )

Jeg har ledd til mageknipen har kommet og tårene trillet av en pode og hans sans for dårlige vitser- Jeg har gledet meg over nystekte sjokolademuffins fra en pode som helt spontant bakte før jeg kom hjem fra jobb, og jeg har kjent på stoltheten over en gutt som mestrer ting som før har vært vanskelig, og jeg har sklidd på isen UTEN å slå halebenet! Alle fine øyeblikk.

Jeg har tuslet rundt i matbutikken i Sverige med en mann som HATER å handle, men likevel lar seg lokke til en harryhandel om belønningen er en vanilje milkshake på Mc.Donalds. Vi, som sjelden er alene uten gutteflokken, kunne nyte en times biltur hver vei, til og fra Harryhandel, i strålende vintervær. Så fint det er, å kjøre rundt midt ute i ingenmannsland, med bagasjen full av billige bakevarer,  og Pepsi Max på boks, og snakke om alt og ingenting. Et fint hverdagsøyeblikk.

( Midt mellom Sverige og Måsan, bare han og jeg. Fint det. )

Det toppet seg da måsagubben, som kanskje er Aurskog-Hølands minst romantiske mann, i all hemmelighet hadde plukket med seg to poser polkagriser som han serverte fruen sent fredags kveld. Altså, her snakker vi magiske øyeblikk for en polkagris-elsker! Var nesten så jeg bare sklei av sofaen, kasta ulltrøya og hoppa på gubben som en kjøleskapsmagnet mot et flunkende nytt kjøleskap! Full tenning! Hverdagsmagi!

( OOOO-store lykke!!!! )

Jeg har kost meg med baking av det som så langt ble årets beste pizza (oppskrift kommer ila neste uke for de som er interessert), og jeg har så smått begynt å tenke på påskedekorasjoner. Jeg har skravlet med gode venner, drukket kaffe med en tidligere elev og fått glede meg over andres fremgang. Det kjennes godt. Hverdagsøyeblikk verdt å huske.

( Fiiii-flate! Pizzasnurr-pizza. DEN var digg den!!! )

Nå skal jeg sette meg ned sammen med gutteflokken min og se om vi sammen kan finne litt løsninger på diverse sportslige utfordringer for kommende sesong. Fem hoder tenker bedre enn fire….hvis ikke det femte hodet plutselig får noen sånne akutte gjærdeig-ideer i hodet da, og lar seg forvirre av kanel, sukker og de polkagrisene som hun har gjemt unna øverst i skapet, bak den pakka med fullkornsmakaroni. Det har skjedd før nemlig. 

Ønsker alle som titter innom en nydelig vintersøndag, enten du er lei kulda eller ikke. Håper uken var full av fine øyeblikk, og at den neste blir proppet av hverdagsmagi. Det fortjener du.

Vi blogges.

Jeg er litt skeptisk til alle enkelte nye ting. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde et litt mer åpent sinn, at jeg turte å prøve mer, hoppe bekymringsløst og fordomsfritt ut i ting. Jeg har liten tro på kjappe løsninger, og mer tillit til hardt arbeid over tid. Nå skal det sies at jeg ikke alltid lever som jeg “preker”, for hardt arbeid over tid krever også tålmodighet og innsatsvilje, og jeg er uheldigvis født med det noe ukjente, men ikke så sjeldne, “snevert tålmodighets-syndrom”! Dette resulterer blant annet i flere korte og særdeles mislykkede slankekurer, og et heller amputert og noe anstrengt forhold til støttemedlemsskapet på treningssenteret.

Jeg har en lei tendens til å himle litt med øya og riste litt på hodet når sånne hipster-hippier med lilla poncho og batikkfarget slengbukse, de som møter seg selv i døren og slipper seg inn, de som går på “ut-av-kroppen-reise-kurs” uten returbillett, messer om helsekost og flokete auraer.

Derfor slo jeg det egentlig fra meg da ei venninne sa jeg burde teste grønn te, etter at hun hadde lest bloggen forrige søndag, og fått med seg at jeg følte meg litt slapp, og tidvis tom for energi. For mens denne dama er sånn som drikker kaffe med spøkelser og snakker dyrespråk, er jeg dritredd for “Åndenes makt”, og forstår knapt at katta må ut og tisse før den nesten har klort seg desperat gjennom utgangsdøra med blødende klør og sprengt blære.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men da hun plutselig dukket opp på døra til denne skeptikeren med ei pakke grønn pulver-te kunne jeg jo ikke si nei, og da jeg skjønte at dette ikke var sånn vanlig grønn te man skal drikke rundt leirbålet, iført sjal med frynser fra panna og ned til knærne, mens man synger sanger om indre sjelefred og enhjørninger, fikk faktisk skeptikeren Nordvang blod på tann.

For denne teen (selv om den også kan drikkes) brukes hovedsakelig i matlaging, og da var jeg solgt. Jeg er jo over middels glad i både kokkelering og baking, og elsker å teste ut nye oppskrifter.Den smaker ikke stort annet enn ettersmaken av vanlig te, men er stappet av antioksidanter, og skal som sagt gi rikelig med energi.

( Matcha pulver. Sjekk den grønnfargen a! Kjempestilig, og herlig delikat. Nå blir det kokkelering på Måsan! )

Jeg har Googlet  oppskrifter, og anbefalinger, og innhold i det vide og det brede, og for en gangs skyld har jeg bestemt at skal jeg teste noe over tid. (Altså lenger enn 7 og en halv time, som for øvrig var varigheten på siste slankekur. ) Om det blir resultater får tiden vise, og jeg har vel kanskje ikke trua på at jeg i slutten av måneden løper halvmaraton mens jeg balanserer en kopp Matcha te i den ene hånden og strikketøy i den andre, men pokker heller. Jeg finner frem min indre hipster-hippie og slår et slag for det alternative.

I dag har jeg bakt vikingbrød i stekepanna, proppet av Matcha, og jeg har spist de med hjemme-mekket krydret Matcha smøreost med sitronpepper, paprika og lime. Det smakte aldeles nydelig. Brødene holder seg lenge, er gode til alle måltider, også som et brødalternativ ved siden av middagen, for eksempel suppe, gryterett eller lassagne, og de er kallgode i matpakken, eller som turmat.

Om du vil teste Vikingbrød er oppskriften som følger:

4 dl hvetemel

2 dl grovbakst

1 dl helkorn hvete

1 ts Matchapulver

3 dl vann.

Eltes sammen til en fast deig.

( Ingrediensene. Enklere blir det ikke, rene råvarer. )

( Korn fra gamlelandet, og litt pulviriserte teblader fra Japan. Nå blir det vikingbrød…med japansk vri! )

( Deigen, kort eltetid, herlig farge! )

( Kjevle ut små 2-3 mm tykke sirkler på ca 10-15 cm i diameter, avhengig av hvor store brød du ønsker.)

( Stekes i panne eller på takke på lav varme til de får små gylne bobler og en litt hard stekeskorpe på hver side. )

( Etterstekes/tørkes på rist i ovnen i ca 30 minutter. 100 grader, varmluft. Avkjøl i ovnen med døren oppe etter at varmen er skrudd av. )

Veldig tynne brød blir harde, slik som flatbrød. De litt tykkere blir stive, men litt mykere inni. Begge deler er riktig, og like godt. Oppbevares i tett boks i romtemperatur, eller pakket inn i et kjøkkenhåndkle.

Smøreosten lages av en pakke Philadelfia nøytral, en ts sitronpepper, en halv finskåret rød paprika, saften fra en kvart lime, og en ts Matcha.

Tadaaa. Vikingbrød med japansk energi-te på menyen i mange dager fremover.

So far, so good.

Dag en som alternativ wannabe hipster-hippie. Stappet av korn og grønn te.

Status: Kjenner ingen forandring hva energi angår, men er god og mett, og har fremdeles ikke funnet frem verken lilla poncho, sjal med frynser, eller utviklet en trang til å ri på enhjørninger eller gre flokete aurarer på tilfeldig forbipasserende mennesker.

Fortsettelse, og flere Matcha-oppskrifter følger.

Vi blogges-

“Vekker du meg litt tidligere i morgen, mamma? Jeg tror jeg går til skolen jeg.”

Poden har spist kveldsmat, gjort lekser, og skal til å legge seg for kvelden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Men det er meldt over 20 kuldegrader!” sier jeg, “Og jeg har fylt på busskortet ditt, så nå skal alt være i orden!”

Den ellers så glade 13 åringen ser bekymret ut.

“Men hva hvis det er den samme bussjåføren i morgen da, mamma?”

Storebroren bryter inn.

“Bare slapp av!”, sier han. ” Det er ikke deg det er noe galt med, og han kommer sikkert ikke til å huske deg engang. Han er jo sånn mot alle! I morgen tar vi bussen alle tre, også bare smiler du når du går på, og setter deg bak. Det kommer til å gå helt fint”!

Minsten roer seg med det. Det blir nok buss til skolen i morgen, men jeg er litt sjokkert over det jeg har hørt.

( Hva ser du? En opprørsk tenåring med ring i øret og dårlig holdning? Jeg ser en snill gutt med stor kjærlighet for musikk og med så mye empati for andre at han ofte glemmer å ta vare på seg selv også. Jeg ser en flott tenåring! Jeg ser fremtiden. )

Da den minste poden skulle ta skolebussen hjem første dagen etter vinterferien var busskortet tomt. Jeg tok det med for å fylle på etter jobb, poden fikk med seg kontanter til å betale med. 17 kr klarte vi i morgenkaoset å skrape sammen. Flaks, vi hadde akkurat det bussbilletten kostet, liggende i kontanter. Så skulle det vise seg at  prisen på en billett hadde økt med en krone siden sist. Vi hadde ikke fått det med oss. Jeg burde ha visst det, selvsagt. Mitt ansvar, som mamma.

Poden forklarte bussjåføren at mamma sikkert ikke visste at prisen hadde økt, at han hadde en krone for lite, at han fikk nytt busskort så fort han kom hjem. Han unnskyldte seg, sa han kunne gå hjem, og snudde seg for å gå av. Bak han var det selvsagt en liten kø av andre skolebarn. Bussjåføren, en godt voksen mann hever stemmen. Ikke litt, men så mye at både de i rekka bak poden, og de som allerede sitter på bussen får det med seg.

“Bare gi meg de penga du har, og pell deg bak i bussen, du lager kø!”, sier han. River nærmest til seg kronestykkene, slenger til poden billetten, og nærmest roper etter han da han beveger seg innover i bussen: “Og i morra får du sørge for å ha med deg nok!“, mens han sender han et blikk som får poden til å krympe seg sammen bak setene bakerst i bussen.

Poden sender meg melding . “Prisen har gått opp mamma, sjåføren ble skikkelig sint! Du MÅ ikke glemme å kjøpe nytt busskort! Jeg kommer litt senere hjem, for jeg går av ved stasjo`n. Tør ikke å spørre om han stopper utenfor hos oss.”

Vel hjemme varmer han litt frosne fingre og tiner en rød nesetipp. Ingen skade skjedd, ingen unger har vondt av å gå hjem fra skolen, kuldegrader eller ikke. Jeg trøster, sier at sjåføren sikkert hadde en dårlig dag, at fra i morgen av er busskortet fylt på. Ingen skade skjedd. Men inne i meg tenker jeg, “hvorfor kunne han ikke bare sagt at poden ikke hadde nok penger. Bedt han om å gå hjem i stedet for”. Hvor vanskelig er det, å si med vanlig høflig stemme og en liten dose folkeskikk, at “dessverre, sånn er reglene, slik blir det i dag!” Det hadde poden taklet helt fint. I stedet sitter han her og gruer seg til å ta skolebussen.

( Hva ser du? En litt innbitt tenåring med slaskete hettegenser, en som ikke hilser når du møter han, og som lukter trøbbel lang vei? Jeg ser en dedikert og skoleflink ung mann. En som hjelper eldre damer med tunge handleposer, som jobber hardere enn noen andre for å nå målet. Jeg ser et forbilde! Jeg ser en flott tenåring! Jeg ser fremtiden.)

“Hva mener du med at han er sånn med alle?” spør jeg den eldste poden.

“At han alltid er sur vel. Snakker til alle unga på bussen som om de er idioter. Hjelper ikke om vi hilser eller smiler eller noe, han er bare skikkelig sur!”

Så kan det altså ikke avskrives som bare en dårlig dag tenker jeg.

“Men han kjører vel ikke skolebussen hver dag?” spør jeg.

“Neida, bare innimellom. Men han er ikke den eneste som er sur han altså!”

“Så det er flere av skolebuss-sjåførene som er sånn?” spør jeg.

“Ja, mange. Men det er jo sånn over alt, da mamma! Det er nesten ingen som liker tenåringer!”

( Nå skal det også nevnes, som seg hør og bør, at det finnes en drøss fantastisk flotte sjåfører som også kjører denne ruta. Folk som tar seg tid til å snakke med ungdommen på vei hjem, har tid til å slå av en prat, stopper selv der det ikke er holdeplass for å slippe av ungdom i vinterkulda, og som spiller julemusikk og kjører med nisselue hele Desember, som alltid smiler og sier “Ha en god dag”, når ungene går av bussen. Tusen takk til alle dere, som får ungene våre både glade og trygge til og fra skolen hver eneste dag! )

Den mellomste poden er også ferdig med tannpussen, og setter seg ned sammen med oss. De forteller om ulike opplevelser, om hvordan det er å være gammel nok til å forstå når mennesker synes de er til bryderi, men for unge til å ta til motmæle.

Kjøpmannen på matbutikken som fotfølger tenåringer rundt i butikken, som skuler på dem med senkede øyebryn og med jevne mellomrom bjeffer: “Ikke no tull nå!!!”, slik at hårene reiser seg i nakken, og de føler seg som uglesette småkriminelle bare de stikker innom butikken etter skolen for å kjøpe med en liter melk til moder`n, og en pakke tygges til seg selv. Om de eldre damene som har fast bord på cafeen i senteret, som høylytt beklager seg over “den slappe ungdommen” som gasser seg med skoleboller på bordet ved siden av, uten å vite at ungdommen slapper av etter en lang skoledag, men bakevarer kjøpt for egne opptjente penger.

De forteller om blikk fra godt voksne mennesker som vitner om at de er uønsket på treningssenteret, at ungdommen kommer inn og tar opp plassen på tredemølla, som om den er forbeholdt folk i midlivskrise og panikkalder.

( Hva ser du? En fjortis, en slapp tenåring med lua bak-frem og skrukkete skjorte, en som suser gjennom tenårene uten mål og mening? Jeg ser et midtpunkt, en som kan holde på hemmeligheter og trøste de som trenger det. En som trener hardere enn noen andre for å oppnå resultater, en som bringer frem latteren selv på de aller mørkeste dagen. Jeg ser en flott tenåring. Jeg ser fremtiden.)

Jeg blir bare sittende og nikke anerkjennende. Jeg har jo sett det. Tenåringer opplever slikt hele tiden. Jeg har bare ikke tenkt over det. Litt fordi det ikke angår meg, og litt fordi, til tross for at jeg har egne barn i tenårene, ofte tar meg i å tenke liknende tanker om enkelte unge mennesker. Man ser det ikke før man tror det, er det noen som så klokt sa en gang. Og jeg kjenner at det stemmer.

Når gutta forteller, så tror jeg. Og jeg ser det jo, nå som jeg tror.

Men så er det nå slik da, at om ikke så alt for lenge, er det dagens tenåringer som overtar rollene vi voksne har i dag, og sannheten er at man høster som man sår. Ønsker du en sitteplass på en full buss den dagen du er gammel og skjør, ja, så vil jeg anbefale å smile til den tenåringen som sitter ovenfor deg på bussen i dag. Kanskje han  eller henne husker det om noen år, og smilende gir opp plassen sin til noen som trenger den mer.

Og om du tror at å sende en gruppe unge jenter eller gutter advarende blikk og krasse ord i det de kommer inn i butikken din for å unngå eventuell stjeling, da vil jeg tro det er enda mer forebyggende med et enkelt “God ettermiddag, er det noe spesielt dere ser etter, og kan jeg hjelpe dere med noe?”. For tenåringer er faktisk ikke noe annet enn helt vanlig unge mennesker, helt i starten av voksenlivet, med behov for veiledning, forståelse, og tillit, akkurat slik som alle vi voksne var, for ikke så altfor mange år tilbake.

Joda, men noen av de er vanskelige å ha med å gjøre tenker du kanskje, og selvsagt har du rett. Blant tenåringer finnes det, i likhet med godt voksne folk, et og annet råttent egg, men det gir da ingen grunn til å ta alle under en kam?

Skal tenåringene våre bli gode voksne mennesker må vi å gå foran som gode forbilder. Vi må tørre å oppdra. Finne balansen mellom det å være streng, og det å være sint. Vi må ikke være så forutinntatt, men gi de rom for å prøve og å feile. Vi må støtte, vi må lære bort, og vi må lære av. Vi må ha et åpent sinn, selv på en dårlig dag, og vi må tenke at om noen år vil de gjøre slik vi har gjort, ikke slik vi har sagt! Hvis vi som voksne ikke forventer mer av ungdommen enn slappe holdninger og dårlig oppførsel, hva gjenstår det for dem da å bevise?

Smil litt da!

For bak fasaden, bak capsen som sitter bak-frem på hodet, bak den åpne skinnjakka i minusgrader, bak de hullete olabuksene, og bak den lange slentrende kroppen med litt lut holdning, der gjemmer det seg bare en snill, god og litt usikker 13 åring som gjerne vil ta skolebussen hjem, uten å bli kjeftet på i all offentlighet.

Alle bilder og all tekst er gjennomlest og godkjent av de det gjelder.

Her sitter jeg under et tykt pledd i sofaen, det knitrer i vedovnen, og kroppen er pakket inn i ull fra topp til tå, men jeg får pokker ikke varmen i skrotten. Ikke hjalp det å trekke en snau time i et dampende badekar heller. Det kjennes ut som om energilageret er så godt som tomt, enda vi nettopp er ferdig med tidenes kanskje mest avslappende vinterferie. Kreativiteten derimot, den blomstrer som følge av flere dager fri, og skapergleden er det ikke noe å si på, det er bare det at kroppen er tung, hodet er tungt, og evnen til å syte tydeligvis blir større og større jo lenger ut i denne teksten jeg kommer. Hah! Tror vi lar det ligge gitt.

Det er vel verken for min del, eller du som leser, noen stor vits i å oppsummere ukas små øyeblikk, for med fri fra jobb ble det jo tid til en liten oppdatering på bloggen hver dag i uka som gitt. Likevel synes jeg det er koselig å samle de små tingene i et eget innlegg, sette litt fokus på de små hverdagsgledene, slik at jeg med tid og stunder kan logge meg inn her, og se tilbake på alt det gode med hverdagene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

( Søndager altså! Først luft i hodet, så oppsummering av ukas små øyeblikk. Kan fort bli en vane det der. )

Som nevnt mange ganger tidligere denne uken har hele måsahuset, bortsett fra gubben som har jobbet, kjent på gleden, og nødvendigheten av ei uke fri, sånn midt i skoleåret. Senke skuldrene litt, ikke tenke jobb, lekser og resultater. Ikke måtte holde innleveringsfrister eller pugge til prøver. Vi har slappet av alle sammen, og det har vært så godt. Vi har snakket, spilt spill, og spist alle måltider sammen. Ren hverdagslykke.

( Når man har tid til å bake slike frokoster. Hverdagslykke. )

En av ukas mange små øyeblikk er definitivt morgentimene i sofaen. Av og til har vi vært samlet, alle gutta og jeg, for å se OL-sendingene, men veldig ofte var det den mellomste poden og jeg som stod opp aller tidligst. Vi har satt oss godt til rette under et ullpledd, drukket nytraktet kaffe (poden er skikkelig kaffekjærring!), spist frokost, og heiet frem den ene nordmannen etter den andre til gull.

( Noen synes det er slitsom å bøye seg for å ta på ullsokker, andre tar gull i OL uten å bli anpusten engang! Fyyyflate den dama er RÅ! )

Selv som mamma til store unger er det jammen fint med litt alenetid med hver og en av dem innimellom, og ingen får latteren til å sitte løsere enn den mellomste i gutteflokken. Det har vært så fint å dele noen slike øyeblikk med han denne uka. Kjenne at han er i ferd med å bli en trygg ung voksen, men likevel ha tid til noen tidlige morgentimer i armkroken til moder`n. Sånne øyeblikk man bare vil gjemme i hjertet, og hente frem om og om igjen.

Vi har brukt masse tid ute i strålende vintervær. Tenk det, at rett bak måsahuset, denne gamle skjeve kåken langs kompveien, så finnes det et eget lite vinterparadis bare man legger godvilja til, og ikke har så skyhøye krav. Det blir mange fine øyeblikk rundt et bål der man griller kanelsnurrer på pinne under trær som er tunge av snø. Jeg blir helt rørt når jeg ser hvordan den lille brødreflokken koser seg sammen som en kameratgjeng. Mine gutter liksom. Det er fint å tenke på det.

( Et lite vinterferieparadis, akkurat der vi bor. Små øyeblikk, og store gleder. )

Det var herlig den vinterferiedagen tre store tenåringer plutselig ikke var så himla store likevel, og kjøpte miniski, av alle ting, på sporten for sparepengene sine, og satte kursen mot den bratte bakken på andre siden av veien. Jeg veit ikke om det er testosteronet som bruser bak frontallapper som ennå ikke er ferdig grodd, eller om det er ren skjær dumskap som gjør at gutter i den alderen må gjøre stunt med livet som innsats, men sett ut fra hvor mange uplanlagte saltoer og harde landinger som fant sted i den bakken på andre siden av veien, må et av ukas fineste øyeblikk være da alle tre kom delvis hele inn døra senere den ettermiddagen, og det eneste som var brukket var en miniski-tupp. Mammakroppen har rett og slett blitt for gammel for slike psykiske påkjenninger, det er helt sikkert!

( I det øyeblikket du vet det kommer til å gjøre litt vondt! )

Jeg klarer ikke engang å telle alle de kreative øyeblikkene jeg har harr denne uka. Jeg har kost meg skikkelig, hver eneste dag, men mange små og litt større kreative prosjekter, og for meg er disse øyeblikkene balsam for sjelen. Vinduet i gangen har fått ei ny lampe av en gammel potteskjuler fra IKEA. Jeg har laget nøkkelskap, og flere skilt. Jeg har sydd et omslagsskjørt og et bakeforkle til ei lita tulle, jeg har bakt en hel masse, slappet av med blyant og papir, og jeg har snekret meg et dekorfat til salongbordet. Det er jo ren hverdagslykke å ha tid til slike ting midt på dagen.

( Hjemmesnekret og nymalt fat, slik at noen av favorittene kan samles på stuebordet. )

( Lampe til vinduet, laget av en gammel potteskjuler fra IKEA. )

Flere små øyeblikk kan nevnes i fleng. Te og wienderbrød og skravlings med naboen, en lang tur rundt Bjørkelangen med eldstepoden en tidlig fredagsmorgen, sovne i armkroken til måsagubben en helt vanlig ettermiddag, tacofredag på en onsdag, og en varm pusekatt i fanget (rett under puppene som er tapet fat til hver sin lindrende ispose) mens man leser en god bok.

( Gleden er stor når man endelig finner tid til litt kos med papir og blyant. )

Og sist, men ikke minst, knitrende snø under skoene, og lav vintersol som brant i kinnene mens jeg ruslet gjennom skogen i formiddag, helt alene. Ikke musikk på ørene, ingen å snakke med, likevel så innmari deilig. For selv om kroppen ikke ville samarbeide, selv om dørstokkmila var lang, og energinivået var kranglende og irriterende lavt, var det herlig å komme ut en tur, tusle rundt på gjensnødde stier i denne fine bygda i et par timer. Det trengtes, og finere øyeblikk å avslutte vinterferien med, det finnes vel knapt.

( Helt alene, og masser av tid til å nyte en nydelig søndag! Sånne øyeblikk 🙂 )

Nå skal middagen i ovnen. Gutta har besøk, så det blir mange til bords i kveld, og jeg kjenner at det gjør meg skikkelig glad!

Håper din uke har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer er proppet av små og store hverdagsgleder. En nydelig søndag ønskes alle.

For en middelaldrende småtjukk dame med overutviklet sans for trøstemat og medfødt treningsvegring var det en velsignelse å motta følgebrevet etter fotopperasjonen i Januar. Der stod det nemlig at all form for løping og hopping måtte utgå i fire måneder. Selvsagt gjorde jeg et stort nummer ut av det til venner og kjente, klasket meg teateralsk med flat hånd på panna, offet og stønnet, og la til med gråtkvalt stemme :» Åneiii?også jeg som eeelsker og  både løpe og hoppe lissom!» Sannheten var jo at jeg lykkelig og med god samvittighet satte meg godt til rette på nærmere en hel kvadratmeter stor fleskeræv i en treseter fra IKEA, gnagde meg gjennom den ene Troikaen etter den andre, og nøt det pålagte treningsforbudet.

Så skjedde da det som ofte skjer når middelaldrende damer setter seg til i sofaen i romslige joggebukser. Klærne man vanligvis bruker, de krymper!

Så stod jeg der da, slukkøret og småforbanna, foran speilet den dagen måsagubben og jeg skulle feire 20 år som kjærester på bygdas eneste restaurant som ikke serverer ketchup fra beholdere som likner på jura til en melkesprengt ku, hengende over disken, og forbannet den olabuksa som hadde krympet så mye at den kortsluttet all blodtilførsel fra toppen av høna og ned til bena.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( Når du skal på date med gubben, men sakte men sikkert, Troika for Troika, har spist deg ut av alle bukser med knapp! )

«Fader altså!», klaget jeg høylytt! «Dette hadde jo ALDRI skjedd om jeg ikke hadde treningsforbud!», sutret jeg, og kikket over skulderen på gubben som stod der som en handlingslammet neandertaler mens han med skremt blikk tittet på knappen i olabuksa, som om han var redd den skulle fyre av som ei revolverkule, og utslette deler av familien.

«Nå fikk du vel kanskje ikke egentlig treningsforbud da!?» svarte neandertaleren, og kastet seg ned på gulvet med armene over hodet da jeg bråsnudde meg, i frykt for å få en bukseknapp i panna.

«Kaller du meg feit?», freste jeg, vel vitende om at det egentlig ikke var det han hadde sagt, men vi damer uten livmor og antydning til svettetokter flere ganger om dagen er som kjent vandrende udetonerte østrogen-bomber, klare til å gå av når som helst.

( Småredd ektemann med bukseknappfobi og nedsatt sympatievne! )

«Neida, neida, pusen min!», stammet gubben mens han karret seg opp i knestående, fremdeles med blikket vaktsomt plassert på bukseknappen min, før han stotret videre med skjelvende stemme: « Det er bare det at selv om du ikke akkurat skulle hoppe på ei stund, og jeg VET jo hvor glad du er i hopping og sånn, så har du jo lov å bevege deg LITT!»

( I det øyeblikket du innser at Troika og ostepop ikke er lavkarbo…)

Dagen etter var jeg tilbake i joggebuksa med strikk i livet, men hjernen hadde ligget i hardtrening hele natten. Jeg hadde vridd hodet i flere omganger, og prøvd å komme på diverse treningsmetoder jeg kunne utføre hjemme i egen stue, noe som hverken innebar nevneverdig hopping (som jeg jo elsker!) eller bruk av treningssko som fremdeles klemmer på hovne føtter. I de sene nattetimer slo det meg. Rockering!

Herrgud lissom, skru klokka 25-30 år tilbake i tid, og jeg var dødsgod på rockering.

De som har fulgt bloggen en stund husker kanskje at jeg i fjor sommer fortalte om ting jeg var god på i ungdommen, men som hadde gått i glemmeboken, og som jeg plutselig slett ikke var god på lenger. ( Du finner historiene HER, og HER ) Med flere punkterte nakkevirvler, en nær døden opplevelse og nesten drukningsulykke friskt i minne, gikk jeg raskt igjennom mulige farlige scenoarer i hodet mitt, men kunne ikke på noe tidspunkt klare å koble noe som helst av potensiell fare forbundet med rockering!

Full av pågangsmot og Troika stappet jeg kvadratmeter`n av en hengeræv inn en sånn snasen treningstights med kryss på låret. Bare å komme inn i en slik treningstights med mindre elastikk enn en lekablokk, og ben så trange at blodtilførselen stopper før den når knærne var trening nok i seg selv, og jeg var gjennomsvett og rød i pæra lenge før jeg fant frem rockeringen. Og vi snakker ikke en hvilken som helst rockering heller! Neida, for jeg har arvet en sånn svær treningsrockering av Randi på jobben. En sånn som er omtrent halvannen meter i diameter, har masserende harde gummikuler rundt hele innsiden, og veier et tonn. En sånn rockering som garanterer vektreduksjon bare du ofrer den et blikk, og som ved korte treningsøkter av og til smelter bilringer og gir en sånn timeglassfigur Marilyn Monroe i sin tid bare kunne drømme om. Bare å løfte monsteret ut av boden fikk det til å gå rundt for meg, og gav tilløp til skiveutglidning og prolaps. Men den som gir seg er en dritt, og etter en aldri så liten pustepause og en shot med Pepsi Max var det på tide å rocke den ringen!

( Den følelsen, når du har tatt på deg treningstights med kryss på låret for første gang på tre måneder, og føler deg utslitt og ferdigtrent fordi du faktisk klarte å rulle den oppover lårene! )

Genialt, ikke sant. Stå rolig midt på stuegulvet, la ringen svinge om midjen slik som en dødsfet hjulkapsel spinner på dekket til en senka Volvo 240, og bare la kiloene renne av mens bikinikroppen strider frem som en ridder i rustning på hvit hest.

Men samma hvor hardt jeg tok i og slengte den fordømte ringen rundt midja gikk den omtrent bare ei halv runde før den først hektet seg fast i en valk for deretter å falle i gulvet. Samme hvor mye jeg snurra og vrikket på hoftene gikk ikke driten rundt. Jeg prøvde igjen og igjen, slang rockeringen mot høyre rundt bringa alt det armene maktet, skøyt hoftene frem og tilbake til hofteskålene skvatt inn og ut av ledd, men rockeringen kom seg pokker ikke en halv runde rundt engang!  Midt på stuegulvet stod jeg og luftjokka ut i intet, som en parringskåt blandingsbikkje som har fått snusen på ei tispe med løpetid, med rockeringen liggende rolig rundt bena mine på parketten!

Til slutt måtte jeg la faenskapen ligge på gulvet mens jeg småflau og slukøret, men ei hofte ut av ledd, dro meg på albuene bort til PC`n for å Google «Hvordan rocke med rockering!»

Hva skjedde med talentet fra barndommen? Jeg rocka jo ringer som en proff på så nær som alle kroppsdeler gjennom hele 80-tallet, og nå klarte jeg knapt å rotere underlivet engang???!!!

For jeg var virkelig kjempegod! Helt sant.

( Når du slenger rockeringen mot høyre så grevinnehengene rister til de slår ut på Richters skala, og du luftjokker som en gal, men rockeringen ikke snurrer en halv runde engang!)

Det tok meg to timer, enda en Troika og tre «How to hoolahoop» videoer på YouTube før jeg endelig så smått begynte å få teken på det igjen.

Det viser seg at det stemmer som det blir sagt, at øvelse gjør mester, og idet dag ble til kveld klarte jeg hele femten og seksten runder med ringen av gangen. En knust vase og et par nedrevne lysestaker fra nærliggende hyller og salongbord var en liten pris å betale for gjenvunnet rockering-talent!  Så rå, og så selvsikker ble jeg, at da gubben kom inn i stua etter endt arbeidsdag satte jeg opp tempoet på den blytunge rockeringen med massasjekuler, for å virkelig brife litt!

 Herregud, jeg var jo dødsgod!!!

Litt lut i ryggen og foroverlent av utmattelse luftjokket jeg den rockeringen som en proff, en grasiøs turner, med armene i været, mens jeg smilte flirtende til den over snittet imponerte måsagubben som tittet beundrende på imponerende hofterulling i profftempo.

«Blir du ikke tent nå, så veit ikke jeg!», rakk jeg akkurat å lire av meg idet 25 kilo roterende massasjekuler satte rakkettfart, steg fem cm oppover, kjørte over og klemte i filler et sett hengepupper!

Det var som å ta mammografi hos en sadistisk radiograf med seriøse mammakomplekser, som å få puppene i klem i heisdøra! For etter alt slitet med å få på tightsen med kryss på låret droppet jeg alt som het trenings-BH. Hadde ikke overskudd til å tre overkroppen inn i utvasket spandex med smale stropper og vattering. Trengte jo ikke den når jeg hadde hoppeforbud. Tenkte at de hengejura ikke kom til å slå mot haka ettersom jeg likevel ikke skulle riste nevneverdig på overkroppen. Men så fikk jeg de altså i klem istedet, og ikke bare en gang, men tre!!!

( Når du skal imponere gubben, og ruller hoftene som en 70-talls tysk pornostjerne, men blir litt for lut i skroget og får oppbrukte, helslappe mammapupper i klem!

Så nå sitter jeg her da, og trøstetygger en dobbel Troika, i en sliten treseter fra IKEA, i en olabukse så trang at bilringen som henger over ene og alene kan fungere som rockering, og med to mørkeblå og lilla godt mørbankede hengepupper tapet fast i hver sin ispose.

Så skulle det vise seg at rockeringen ikke skulle være redningen for sommerkroppen 2018 likevel, men jeg VAR kjempegod!

 Helt sant!

Det har vel aldri blitt lagt skjul på at hele flokken her i måsahuset er veldig glad i de firbente familiemedlemmene våre. Vi har hatt mange pusekatter gjennom årenes løp, og alle har vært spesielle på hver sin måte. For tiden bor det to katter i måsahuset, et søskenpar født i ei gammel trekasse omtrent midt i stua her. Nå har jeg ikke tenkt å gå så veldig inn på pusekattene, med fare for å virke som en sånn “crazy cat lady”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når trærne er fulle av smakfulle ekorn og spurv, men du ikke liker å få snø på potene!

Hus til pus.

Det handler mer om gjenbruk og kreativitet. For som nevnt flere ganger tidligere denne uken skjer det noe med kreativiteten når hjernen er uthvilt, og feriedagene gir oss litt ekstra pusterom i hverdagen. Selv har jeg bakt, malt litt, begynt på et lite veggskilt av gammel plank, laget en lampe til vinduet i yttergangen, og et midlertidig nøkkelskap av potetgull emballasje. I går fikk jeg ryddeånden over meg og gikk løs på boden oppe. De få gangene ryddelysten kommer kaster jeg som regel rubbel og bit av alt jeg har tatt vare på. som jeg en gang var sikker på jeg kom til å få bruk for.

Da den gamle sy-kofferten til Oldemor Klara havnet i kastehaugen var minsten snar om å redde den fra dynga.

“Men den er jo så gammel mamma! Den er for fin til å kastes! Vi må jo heller lage noe av den!”

Og vi lissom: “Hey, vil du flytte på egen hybel eller pus?”, og katta bare :”Jaaaas!”

Mens den fornuftige av de to kattene bare : “Hmmm, skeptisk!”

Etter nøyere vurdering og en liten ide-dugnad stod vi litt fast, helt til vi snudde oss rundt og så to pusekatter sloss om plassen inne i den åpne kofferten. Så da var det avgjort. Kofferten skulle bli pusehus, og mens jeg fortsatte rydde-raidet i boden mens pågangsmotet enda satt fast i kroppen, forsvant den minste poden ned i verktøysbua med oldemors gamle koffert under armen og to overivrige røytende katter på slep.

Fire limpistolpatroner, en skrue, en tapetkniv, et saueskinn og en drøy halvtime senere ropte en stolt pode på meg fra nederste trappetrinn. Hus til pus var ferdig.

Tester ny kåk!

Når du har hjemmealene-fest, men ikke helt ukritisk slipper inn alle som ringer på !

Daybed for to.

Fremdeles mangler det (i følge poden) både dørskilt og ringeklokke, men Baghera og Lillegrå sloss om plassen, og klemmer seg gladelig sammen inni i den nye kåken, så dette må jo være gjenbruk på sitt beste. Få ting gleder meg mer enn når gamle ting får nytt liv, og gutta bruker hodet, og tiden sin til noe nevenyttig og kreativt.

I ovnen står et brett skoleboller, og kaffen koker. Snart er det duket for skiskytterstafett, et lite skravlebesøk fra naboen. Om noen skulle fremdeles skulle være i tvil, så la meg gjenta til det kjedsommelige:

Jeg DIGGER vinterferie!

Heia Norge, og en riktig god torsdag til deg som vrengte innom bloggen.

Vi blogges.

Vi er midt i vinterferien allerede. Vi står opp tidlig, klemmer oss sammen under et pledd i sofaen, drikker varm te og ser på OL sendingene. Vi tusler rundt i pysjen så lenge at det nesten er flaut, og frokosten spiser vi rundt lunsjtider. Man skal absolutt ikke kimse av hjemmeferie, det er helt klart. Gutteflokken er litt mer aktive en mor, og bruker masse tid ute i snøen. Enkel forskning viser at selv store tenåringsgutter leker i snøen.

Mens gutta hopper på miniski i bakken over veien, og med livet som innsats tester ut backflips og halebeinsprolaps, tusler moder`n på kjøkkenet. Vi er brødlei alle mann om dagen, og trenger litt andre alternativer til de vanlige brødmåltidene. I dag ble det saftige ostemuffins av cottage cheese og havregryn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne typen bakverk ble jo så sabla populær på diverse treningsblogger for noen år siden. Lavkarbo og greier. Fint det altså, jeg kjøper jo alt som lover lynrask vektnedgang og oppstaka blodårer jeg, men når alt kommer til alt synes jeg det viktigste er at maten smaker digg og metter godt. Disse muffinsene (kan også legges rett på stekebrettet som rundstykker) er i tillegg kjemperaske å lage (ca 20 minutter inkl steking), og det er suverent når man er akutt skrubbsulten.

Etter diverse jubelrop fra sofaen da Klæbo gikk inn til nok et gull i dag, stakk gutta i bakken for å potensielt knekke et par ryggvirvler og sette et dusin personlige rekorder i vågalt idioti mens mor fikset frokost-lunsj.

Nå er de ferdig spist. To av gutta er tilbake i bakken, mens eldstemann står på kjøkkenet og steker vafler til hele flokken. Var visst viktig med vaffel sånn ca midt på dagen. (Gutten til mammaen sin det tenker jeg!)

Om du også er lei brød og ønsker deg et smakfullt, mettende og enkelt alternativ kommer oppskriften her.

Saftige ostemuffins med havregryn:

Et stort beger cottage cheese

3 egg

5 dl havregryn

1 ts bakepulver

100 gr revet gulost

Ha alt i en bakebolle og elt sammen til en fast masse. Jeg bruker hendene, men en stavmikser eller håndmikser går også fint.

Fordel små baller av deigen i muffinsformer, ha gjerne litt olje i bunnen så de løsner lett fra papiret etter steking, eller sett rett på stekebrettet som rundstykker.

Stekes midt i ovnen på 200 gr i 12-15 minutter, til de har en gyllen skorpe. Avkjøl på rist.

Disse er jo så fulle av smak at de er gode uten noe som helst pålegg, men for litt ekstra smak lagde jeg i dag en egen krydderost.

Denne er så rik på smak, søt og krydret, perfekt på alle typer brødbakst, eller på et helt vanlig knekkebrød.

Rør sammen 4 ss naturell kremost. (Jeg brukte Philadefia) Rør inn 2-3 ss kvernet sitronpepper, eller annet favorittkrydder, og ønskelig mengde finhakket paprika.

Kok deg en kopp kaffe eller te, og nyyyt!

Ønsker alle som titter innom en fin (og smakfull lavkarbo) onsdag. Jeg skal hoppe i vinterskoa og tusle opp i bakken for å se om noen av gutta trenger førstehjelp…

Bare en snurrebart unna bakkerekord, og en nakkevirvel unna ambulanse!

Vi blogges!