Jeg skulle aldri bli en sånn som kastet meg inn i offentlige pågående diskusjoner. Skulle bare blogge bittelitt om meg, mitt og mine. Ønsket ikke å være en såkalt synser med sporadiske meninger om dagsaktuelle temaer, plumpe ut med en og annen uttalelse, snakke ned de med andre holdninger og meninger enn meg. Jeg lot meg fascinere av bloggere som tjente til livets opphold ved å by på kropp og egenpleie, sleivsparkene de til tider ga hverandre, og hvordan de bemerkelsesverdig ofte kunne si en ting, for så å gjøre det motsatte. Bet meg merke i at de ofte inntok offerrollen, når kritiske røster ble høye. Jeg observerte de på avstand. Ristet ofte oppgitt på hodet av, men beundret de nesten litt også, fant det på en måte fasinerende, hvordan de gang på gang, nesten bevisst, gjorde seg til offentlig hoggestabb for lesertall og penger.
En ung bloggers uttalelser i eget kommentarfelt forrige uke fikk meg til å riste på hodet. På spørsmål fra det jeg bare kan anta er en ung leser, om hvorvidt man kan operere inn silikon i brystene før de er ferdige utviklet, svarte bloggeren med umoden selvsikkerhet, at det slett ikke var noe problem. Denne bloggerens uttalelser eller holdninger til det å fikse på kroppen er langt fra enestående, hverken blant norske bloggere, eller det norske folk generelt. Det kan virke som om det er blitt en slags felles oppfatning, at dersom du ikke liker noe ved deg selv, er det bare å legge seg under kniven. At influensere, både de veldig unge, og de noe eldre og mer etablerte bloggerne, mennesker med store lesertall daglig, og med mulighet til å påvirke mange, da særlig unge mennesker, fremmer et nærmest umulig, og delvis uekte kroppsideal, det er intet annet enn urovekkende. Likevel må vi som leser, forbrukerne, ta vår del av ansvaret. Så lenge vi lar oss inspirere, eller provosere, nok til å gi klikk og omsetning, vil markedet for fremming av denne typen innlegg, og inngrep, bestå.
Jeg skulle aldri ta opp den kampen. Har aldri hatt troen på plastisk kirurgi, om det ikke er av høyst nødvendig medisinske årsaker, men det falt meg heller aldri inn å fremme min side av saken på noen som helst måte. Deg om ditt, meg om mitt, og ferdig med det. Når alt kommer til alt er det jo spennende at folk er forskjellige. Vi trenger jo mangfoldet. Likevel sitter jeg nå her og skriver et innlegg, på en liten blogg med relativt få lesere, om mine tanker rundt dette unge mennesker spesielt, og holdninger til egen kropp og eget utseende.
( En av disse småbloggera. Litt tjukk, litt gammel, litt lat, helt usminket, men mer enn bra nok. Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad )
Historien vår, ja for den eies ikke av meg, men av oss som familie, begynner noen år tilbake i tid. Tre gutter fikk vi, på nesten tilsvarende mange år, måsagubben og jeg. Tre fantastisk fine gutter. Alle støpt i samme form, med søskenlikheter som søsken flest, men også så ulike på mange måter, både av utseende og sinn. En mørk og blåøyd, to lyse og grønnøyde. To med krøller, en med stri manke. En rolig og undrende, en aktiv og spørrende, en som var begge deler. En kunstnerisk, en sportslig, en teknisk. Så ulike, men så like. Brødre, uvenner og bestevenner.
Vi så det tidlig, det som senere skulle vise seg å bli et problem for poden. Du trenger ikke vite hverken hvem, eller hva, for det er ikke viktig for historien. For oss var han helt perfekt. Det som skulle vise seg å bli hans store utfordring så vi bare på som noe positivt. Ikke ulik alle andre, likevel akkurat nok til at var spesiell. Spesielt perfekt. En mamma og en pappa må ha lov til å si slikt om sine små. Han var blid, aktiv, morsom og glad. Så seg i speilet, sammenliknet seg med brødrene. «Du ser sånn ut, og jeg ser sånn ut.» Godtatt, slik barn alltid godtar, om noen ikke forteller de noe annet.
Den fine, glade gutten begynte på skolen. Fikk venner, masse fine venner. Elsket livet, lekte seg gjennom dagene, helt til han plutselig, en ettermiddag, nesten helt ut av det blå kom gråtende hjem. De store gutta på skolebussen hadde vært slemme, sagt ting, pekt og ledd. Vi trøstet. Det skjedde igjen. Og ganske snart var det som aldri hadde vært et tema, den lille tingen som gjorde akkurat han til han, ikke ulik de andre, men ikke helt lik heller, blitt til noe vondt.
( Brødre, støpt i samme form. Like og ulike. Ikke perfekte. Mer enn bra nok. )
De store guttene sa ikke noe mer, voksne ansvarlige og flotte mennesker ordnet raskt opp i det, men de hadde allerede plantet en usikkerhet, en spire av noe vondt, som vokste seg større jo eldre han ble. Noen dager var det aldri et tema, noen måneder glemte vi det litt bort, så ble det vanskelig igjen.
En dag var det ikke lenger synlig. Jeg kan ikke si akkurat når, for jeg har jo aldri egentlig sett det, altså virkelig SETT det. Han var jo, for meg, bare den fine gutten min. Men en dag kunne man altså ikke lenger se det med det blåtte øyet. Barn vokser, forandrer seg, blir unge voksne, kroppen er i endring.
Men poden selv, han så det, hver eneste dag. Det de hadde sagt, disse store guttene. Det de hadde ledd av den gangen for alle disse årene siden, det så han fremdeles. Tenkte på det hele tiden. Spiste han opp innvendig. Ville fikse det! En dag kom han bare og sa, «Mamma, nå vil jeg gjøre noe med det!».
Diskusjonen var lang. Den varte og varte. Jeg ville ta han på alvor, men klarte ikke være enig i at han trengte å fikse på noe som helst. Likevel bestilte jeg time hos legen.
Ventetiden var lang. Et brev fra sykehuset fortalte oss at vi kunne forvente time til utredning om 12-14 måneder. Jeg jublet stille, tenkte at innen den tid ville jeg ha fått gutten på andre tanker. Men poden selv var fortvilet. Han, som endelig, etter alle disse årene hadde opparbeidet mot nok til å be om hjelp, orket ikke tanken på enda et år i uvitenhet, enda et år med stadig synkende selvtillit, og jeg kjente meg egoistisk. Hvem trodde jeg at jeg var, som kunne sitte her å juble når gutten min var fortvilet? Så gjorde jeg det mammaer gjør, når barna ikke har det bra. Jeg kjempet. Ringte, skrev brev, og plutselig en dag satt vi på venteværelset på sykehuset på Elverum. Lang vei å kjøre, slitne, men verdt det. Satte mine egne meninger og følelser til side, prøvde etter beste evne å være der kun for han. Jeg preppet poden. «Husk å være ærlig. Si det som det er!» Poden bare lo, for det var da vel ikke noe annet alternativ. Han var glad, hadde liksom en ny glød over seg, snart skulle «problemet» fikses.
( Brødre. Finnes det noe finere? Ubetinget kjærlighet. )
Vi håndhilste på legen. Jeg ble henvist til en stol på siden av rommet, han rett foran henne. En voksen, direkte dame. Hun satt rett ovenfor han, ansikt til ansikt. Øyekontakt, jeg tror ikke den ble brutt en eneste gang mens vi satt der. Jeg var som luft. Uten at det ble sagt med ord kjente jeg at her skulle poden snakke, ikke mamma.
Hun spurte, han fortalte.
Og så, da poden var ferdig snakket, lente legen seg bakover og snakket med rolig, men bestemt stemme.
«Du er akkurat sånn du skal være! Det er ingen ting feil med deg. Du er ikke perfekt. Det er det ingen som er. Hva er perfekt? Forandringen du ønsker deg vil ikke gjøre deg lykkelig. Ikke i lengden. En slik kirurgisk forandring vil aldri se 100 % ekte ut. Stemmene inne i hodet ditt som sier du ikke er bra nok, de tar feil. Du er bra nok! Du er akkurat sånn du skal være»
Hun sa mer, mye mer. I samme rolige stemmeleie, brøt aldri øyekontakten. Fortalte om komplikasjoner, prosedyren i sin helhet. Tok han på alvor, hele tiden. Han lyttet, virkelig lyttet.
«Dra hjem, og tenk på det en gang til!» sa hun til slutt. «Om noen dager, om du fremdeles ønsker det, ringer du meg. Da er det greit!»
«Hva tenker du?» spurte jeg da vi vandret gjennom sykehuskorridorene og ut i våren. Han var så stille, virket ikke så oppglødd lenger. Bare trakk litt på skuldrene og sa, «Jeg tror jeg dropper det!»
«Jaha.» svarte jeg. Usikker på om jeg skulle spørre så mye mer akkurat da. «Er det komplikasjonene hun snakket om som bekymrer deg? For de skjer veldig sjelden altså, det er bare sånn legene må opplyse om!»
«Neida, men hun sa jo at jeg er helt fin. Helt normal. Akkurat sånn jeg skal være!»
«Ja, men det har jo pappa og jeg sagt til deg bestandig!», sa jeg.
«Ja, men hun legen, hun er proff! Hun vet hva hun snakker om. Og hun kjenner meg ikke, er ikke glad i meg, så da vet jeg jo at det er sant! Jeg har bare liksom alltid tenkt at jeg er annerledes, fordi de gutta sa det den gangen! Akkurat som om det sitter inne i hodet mitt, at jeg ikke er bra nok. Men jeg er jo det. Hun sa jo det!»
Kjøreturen hjem fra sykehuset var lang, men fin. Aldri har vi snakket så mye på en gang, poden, pappaen og jeg. Snakket åpent om hva vi ikke liker ved oss selv, lo litt av hverandre. For ofte er det jo slik at det vi liker minst ved oss selv er akkurat det som gjør oss spennende, og unike, i andres øyne. Vi stoppet på en bensinstasjon, og spiste is i sola. Strakk litt på bena. Kjørte videre. Snakket om hvor mye ord kan såre, hvor mye en liten kommentar kan henge ved deg i så mange år, og spise deg opp innefra. Hvor mye vi lærer mens vi vokser og eldes, hvordan store ting blir små bagateller, med tiden til hjelp.
Vi ringte aldri legen tilbake, men hver eneste dag sender jeg varme tanker til en voksen, direkte og faglig dyktig dame som tok en ung manns tanker på alvor. Hun som aldri pakket inn sannheten, og som ikke var redd for å være ærlig. En som ikke skodde seg på en annens usikkerhet, men som heller med klare ord ba han jobbe med seg selv, si til seg selv at han var bra nok.
For gutten min er det! Bra nok. Mer enn bra nok, og endelig begynner han å tro på det selv. Jeg er ikke i tvil om at de dystre tankene fra tid til annen vil komme, men det er greit. Hvem er det av oss, som ikke innimellom snakker oss selv ned? Sånn er det å være menneske, og all verdenes kirurgi fikser ikke det.
Så til den unge kvinnen som nylig søkte råd hos en ung blogger. Vent. Vær så snill. Oppsøk riktige mennesker, snakk med de som er glad i deg, men også fagpersoner som tør å være brutalt ærlige. De som ikke tjener seg rike på din usikkerhet. For jeg er helt sikker på at du er mer enn bra nok, og med tiden, om en stund, vil du med en moden selvsikkerhet kunne si det til deg selv også.
( Innlegget er skrevet sammen med, gjennomlest, og godkjent av hele familien. )