Vi er tydeligvis tilbake dit hvor uka bestod av kun to dager. Mandag og søndag. Det kjennes sånn ut, som om forrige søndag var i går, og jeg noterte ned øyeblikkene fra bobilturen, og gru-gedet meg til første arbeidsdag på fredag. Nå er første arbeidsdag over, og tre nye dager med plantid venter til uka, før elevene invaderer skolen på torsdag. Og her sitter jeg da, som alltid på en søndagsmorgen, og lurer på hvor uka blei av! Rakk jeg å snu meg? Rakk jeg egentlig å komme ut av pysjen fra forrige helg, før denne helga kom?

Øyeblikket å er godt. Podene sover. To av dem har vært på festival hele helgen, og kommer til å sove lenge. Minsten sover nok noen timer til før han tusler ut i garasjen for å mekke motor sammen med måsagubben. Jeg nyter stillheten enn så lenge, med raggsokker, pledd og frokost. Hva resten av søndagen bringer vet jeg ikke…Det er ikke så farlig heller, fint med ingen planer innimellom. Og mens jeg sitter her skal jeg hente frem noen av ukas små øyeblikk. Det som er ganske så ubetydelige for resten av verden, men som formet hele uka mi.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Julegave-verksted. Igjen. Jeg tror jeg har pakket  inn julegaver med jevne mellomrom i tre uker nå. Godt med alt som er gjort, særlig når man koser seg med prosessen. Og det gjør jeg. Det gir meg ro å sitte sånn ved borde en kveld, pakke inn gaver, skrive navn og små hilsener på pakkelapper.

Jeg koser meg med kaffekoppen, knitrende gavepapir, pakkebånd av lin og snor og silke, gammelt avispapir, blonder…Det blir jo en hobby, å gjøre bittelitt ekstra ut av innpakningen til mennesker man vet setter spris på det. Hobbykveld med praktisk mening. Stemningsfullt, og fint øyeblikk.

Torsdag våknet vi atter en gang til regn. Vi lå i senga og hørte regnet tromme mot vinduet, og jeg kjente humøret sank med tanke på at den aller siste sommerferiedagen skulle tilbringes inne, under tak. Jeg koser meg inne altså, det er ikke det, men det var siste dagen! Hadde vært så digg med sol! Så gubben sjekket værmeldingen på mobilen, og ba meg pakke badetøy og håndklær. Værmeldinga lovet nemlig sol i Skjærhalden, og vi hadde jo tross alt ferie, enn så lenge! Øyeblikket da vi gikk ut av bilen på parkeringsplassen på Storesand, og kjente sola varme i ansiktet, det var nydelig!!!

Jeg elsker sjøen! Kan rusle rundt på stranda i timevis og bare kikke på skjell og steiner som over lang tid har blitt slipt runde av vær og vind og vann. Jeg plukker stein og skjell til neven og lommene er fulle, og kan sitte lenge å bare studere de. Gubben mener jeg har en eller annen diagnose, for jeg har alltid vært sånn, men det er jo fint også da, og kunne la seg bergta av noe så enkelt. En liten dansede sten-dame med skjell-kjole ble igjen etter oss på stranden. Fint øyeblikk.

Sol, sand, sjø, en gammel kjølebag med smurte brødskiver, og termos på kaffe. Sove en dupp på et gammelt gult teppe mens vinden kiler huden. Nydelig øyeblikk, og perfekt bruk av aller siste sommerferiedag 2023.

Aller første arbeidsdag. Jeg var førstemann på kontoret, og kjente litt på hvor uvandt det var at kollegaen som bruker å være aller først ikke lenger jobber der. Jeg traktet kaffe, kokte te-vann, ryddet på plass nye blyanter og tusjer, og smilte da jeg så at sjefen hadde lagt helt ny timeplanlegger og en liten blomst på hver pult, min inkludert.  Følelsen av nytt skoleår, det er noe eget med den. Hilste på nye kolleger, og gamle travere, jobbet meg gjennom matboksen og arbeidasagen, og kjente meg akkurat passe sliten etter middag fra Pizzabaker`n med hele staben i aulaen etter arbeidsdagen. Syklet hjemover i solskinn, og kjente det var greit at første arbeidsdag var en fredag, og at det atter en gang var helg. Fint øyeblikk.

Den nye klokka. Jeg har siklet på det lenge, sånne pulsklokker. Har hatt lyst til å kjøpe meg en, for å bruke når jeg trener, bare for å avlese antall skritt. Men, de er så dyre, og det har liksom aldri blitt noe kjøp, før nå! Plutselig fant jeg en på tilbud, og selv om man sikkert får det man betaler for, så trenger ikke akkurat denne hobby-late skrotten noe veldig avansert. Og klokka og jeg kommer til å bli bestevenner. Det skjønte jeg da jeg hadde den på mens jeg fønet håret, og klokka telte over 200 skritt! Inne på badet, rolig foran speilet! Snakk om grei klokke da!!! Trenger du en venn som skryter deg opp litt, kjøp en sånn!! Blir jeg ikke syltynn nå, så veit ikke jeg. Bare tenk hvor mange skritt jeg kommer til å gå når jeg henter potetgull i kjøkkenskapet. Slankeklokke, rett og slett. Genialt!!!

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har klippet håret på eldstepoden, og mine egne legger. Det hører liksom med når man skal tilbake på jobb. Leggene altså. Jeg har bakt grove brød til matpakkene for et par uker fremover, og fylt opp fryseren. Hagestua er ryddet og vasket, bare sånn i tilfelle siste del av August blir like våt og kald som første halvdel. Godt med alt som er gjort. Jeg har sovnet om kvelden, pakket inn i nyvaksa sengetøy, tørket på snora ute. DET er lykke det! Jeg har knekt i vinkel av latter da gubben sovnet i sola med solbriller på, og når har så kraftig brilleskille at han ser ut som en fritert vaskebjørn!

Jeg har spist makroner til kveldsmat, fordi jeg har jo tydeligvis kjøpt meg sånn slankeklokke, så kalorier teller ikke lenger. Sola har varmet, og “Hans” har laget store vanndammer på gårdsplassen, likevel har vi vært veldig heldige hva uværet angår. Jeg gleder meg over lykken til minstepoden som har startet andre året i læra i ny bedrift denne uka, og stortrives så langt. Det gjør så godt i mammahjertet.

Nå skal søndagen nytes, og jeg er klar for en ny uke full av spente skoleungdom, klokker som teller kritt mens man føner luggen, og hverdagsøyeblikk som venter. Håper uken din var god, og at uka som kommer er snill med deg. Snakk fint om deg selv, det fortjener du. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

God morgen, og god søndag. Den siste hele ferieuka er over, neste uke er det tilbake på skolen. Eller altså, jeg begynner på fredag da, så det er noen dager til med slaraffenliv, men kroppen gikk liksom i jobbmodus etter en samtale med sjefen denne uka, å hodet er egentlig ikke helt på ferie akkurat nå. Det blir godt å komme igang igjen også, oppstart av nytt skoleår er alltid spennende.

Men akkurat nå er det søndag, ferie eller ei. Jeg sitter pakket inn i pysj og teppe i den faste sofakroken, og henter frem øyeblikkene fra uka som gikk. Forrige søndag dro vi rett ut på tur ette frokost. Så oss lei på værmeldinger som lovet regn og atter regn, og bestemte oss for å jakte på sola. Og vi fant den vi, i Stavern!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Ligger jo litt i korta at sola dukker opp da, når stedet heter Solplassen. Vårt andre besøk der, var der i pinsen for noen år siden. Vi spiste litt i bilen da vi hadde parkert, så hoppet vi inn i badetøy og ruslet ned til stranda. Hele 35 skritt! Altså, tråkke ut av bilen, og kjenne lukta av salt sjø, og vipps, så var sommerfølelsen tilbake. Det er så rart det der. Kjører vi på fjellet, så tror vi at vi er fjellfolk. Kjører vi til fjorden, så synes vi liksom det er finest, og kjører vi til ei hvit sandstrand, da er det favoritt-destinasjonen. Uansett var strand og vann et veldig godt valg denne gangen. Første skrittene i varm sand, ligge på det gule teppet og høre bølgene skvulpe mot land, fint øyeblikk!

Så mye sol var det på Solplassen av vi ble der det meste av uka. Vi pleier jo som regel å ha en overnatting på steder før vi farter videre, for å se mest mulig, men denne gangen handlet det om å slappe av, og finne roen. Det blir mye fine små øyeblikk av å finne ro også.

Da jeg sovnet på teppet i sanda etter et bad i sjøen, og fikk latterkrampe av noe så dumt som mitt eget puppeavtrykk på håndkle. Lavmål på humor når man er på tur. Men…fy søren så deilig å endelig senke skuldrene så mye at man faktisk sovner i sola, midt på dagen, og sover lenge, bare fordi man kan. Gubben satt og duppet i en stol ved siden av meg. Skikkelig feriemodus. Godt øyeblikk.

Kveldsturer. Vi tok en hver kveld. Tredde på joggesko, pakket en liten sekk med pledd og kald drikke, og gikk. Egentlig ingen planer for hvor vi skulle, vi bare fant noen stier, og satset på at vi endte opp en eller annen plass vi kunne sitte å kikke utover vannet, og bare nyte kveldssola. Kvelden med sjømennenes minnehall var fin. Sol, sval bris, og fantastisk utsikt. Hele plassen var så fin. Frodig og grønn, rein og velstelt, og mange plasser å se og sitte ned. Så vi klatra litt, og ble sittende å bare slappe av og nyte kvelden. Fint øyeblikk.

Middag på brygga i Stavern, to dager på rad. Følte av vi flotta oss no veldig, vi kjøttkake-folka fra måsan. Men gurimalla så deilig å sitte nede på brygga, kjenne sola varme i ryggen, og få nydelig mat servert, også reise seg opp å gå når andre rydder av bordet for deg.

Ikke hverdagskost for oss egentlig, derfor skikkelig feriefølelse. Og maten var god den, skikkelig god, og kyllingsalaten der var en av de beste jeg har smakt. Mett og glad, helt nede ves sjøen, på varme sommerkvelder. Gode øyeblikk.

Og når vi snakker om mat og sånn! Softis på brygga! Hallo lykke!!! Og hallo magesjau en time senere, men verdt det!!! Altså, campingplassen hadde do-båser på rekke og rad, så det gikk fint. Det ER så godt, og så drepen for magen, men er det sommer, så er det sommer! Soft-is, digg øyeblikk!

Det er noe med sånne turer. Man slapper av, senker skuldre, for det er jo ikkeno viktig som venter, eller som burde vært gjort. Man bar er. Og når man bare er, da glemmer man litt tid, særlig sengetid. For man blir ikke trøtt på kvelden på samme måte som hjemme. Man blir bare godt sliten, i en sånn grad at man gjerne sitter oppe enda litt til, når man vanligvis er i seng. En kveld gikk vi bare nedpå stranda før vi skulle legge oss. Litt over midnatt, helt stille over alt. Satt på stranda en stund, vindstille og varmt. Også ble det nattbad, bare fordi vi kunne og hadde lyst. Nydelig vann, nydelig øyeblikk.

Borte bra, hjemme…også bra. Etter flere dager med sol og sjø satte vi snuta hjem mot ferskvann og måsahuset. Fint å komme hjem også. Men, så uteble nattesøvnen igjen da, så da ble det egentid fra klokka fire om natta, og frem til måsagubben og minsten stod opp. Stekte rundstykker til matpakkene til gutta som er tilbake på jobb etter ferien, og så fort de var ut av huset pakket jeg inn noen julegaver som har kommet i posten mens vi var borte. Kaffe, julegavepapir, pakkebånd og bjelleklang på Spotify. Det er sommerferien sin det. Fint øyeblikk.

Lørdag morgen satt jeg egentlig å planla en liten tur i skogen, sånn for å få trent litt, men heldigvis stoppet de planene (jeg hadde egentlig ikke lyst til å løpe) da storepoden spurte om jeg ville bli med til Sverige. En sånn av disse “mor og datter” turene vi tar nå og da. Som vanlig skikkelig 80-talls rock og pop på stereoen, litt shopping, mest vindusshopping, lunsj og bare kos. Jeg elsker de dagen jeg får gjøre sånt med en av gutta, det gir så himla mye! Fin pode, fin tur, fine øyeblikk.

Og så ble det søndag, og det var den uka. Kort oppsummert, i form av de små hverdagsøyeblikkene. Jeg har gått barbeint varm sand, og på varme svaberg. Jeg har samlet fine steiner fra stranda, spist god mat, sittet i en raus armkrok og sett solnedgangen flere kvelder på rad. Jeg har svømt i sjøen, sovet i sanda, lest ferdig en bok, sittet noen timer på cafe og drukket kaffe med en kollega, og gått turer med minsten, Hverdagsøyeblikk.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer får deg til å smile. Snakk pent til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Vet du, jeg glemte helt at det var søndag! Satt der med frokosten, fortsatt trøtt etter natten, og plutselig kom jeg på det! Gurimalla, det er jo søndag lissom. Blogg og sånn! Sånn er det, når gubben også har ferie, og navnet på dagen ikke betyr noe.

Uansett, god morgen, og god søndag. Jeg sitter her da, som vanlig, med føttene oppe i sofaen, og skrotten pakket inn i et teppe. Jeg drikker det aller siste av jule-teen min, og synes lukten av den minner om gløgg. Også spiser jeg knekkebrød og polkagiser fra ukas Harry-handel. Frokost for fintfolk her altså. Ironisk nok har jeg begynt å pakke i julegaver, og startet på adventskalenderen til podene denne uka. Jul i Juli. Kanskje ikke så rart at ukedagene går i ett…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så var det uka som gikk da, og alle de små øyeblikkene som kom og gikk med den. Enda en uke hjemme, enda en uke med mer regnbyger enn hva man ønsker for en sommerferie, men øyeblikkene var mange og fine likevel. En kveld, i øs-pøs regne kjørte vi inn til Lørenskog. Gubben skulle hente noen Volvo deler som han egentlig skulle sandblåse for poden, men ikke rakk før ferien. Det var bare en kjøretur. En drøy halvtime til, og en snau time hjem igjen. Regnet trommet på taket, og mot vinduene, men vi koste oss likevel. Kaffe på thermo-kopp, musikk på anlegget, og tørrskodd inne i bilen mens det regnet nesten vannrett ute. Kjørte en liten ekstrarunde i gamle trakter, kikket på steder vi vanket før det ble hus og unger, og bare nøt å være ute av måshuset litt. Fine øyeblikk, merkelig nok.

En laaaang gåtur med minstepoden en kveld. Det ble seint før vi kom hjem, og føttene våre var ømme, men det gjør ikke noe, for det var så koselig. Vi gikk gjennom Bjørkelangen, på stier vi sjelden går, fant et par stolper til stolpejakta, satt på en krakk og dinglet med beina, kjøpte is på butikken, og trasket rundt mens vi myste mot sola. En sånn herlig kveld med kald drikke i tursekken, og masse, masse skravling. Kvalitetstid med minsten, så innmari fine øyeblikk.

Dyra i den svære inngjerdingen oppe ved Festningsåsen. De er så fine, og det er liksom så sommer når det går dyr på beite der oppe. Enda en tur med poden, bare for å rusle forbi der. De breker når vi kommer, og strømmer i flokk nedover mot gjerdet, bare for å tigge etter blomster og gress fra grøfta der vi går.

Det hender poden innfrir ønskene, og byr på markblomster og grønt gress fra utsiden av gjerdet. Blir skikkelig populær. Så rusler vi videre, og dyra følger etter oss et lite stykke, før de rusler oppover sletta igjen. Fine små sommerøyeblikk.

Flmdag på Skulerud. Javier, produsent og ressigør ville filme en liten sekvens i den gamle Lokstallen, så vi dura litt innover i bygda, gubben og jeg. Og i den gamle lokstallen var det liv. Nesten full cafe av lokale og tilreisende, masser av kunst og håndverk for sag, og et par kjente fjes. Møtte på bonden Petter som jeg skal være gardskjerring hos en dag litt senere i høst, og det ryktes om at han har stua full av kattunger nå. Gleder meg! Vi fikk filmet det vi skulle både ute og inne, fine øyeblikk.

Det ble tid til både kaffe, vaffel og kokosbolle inne i lokstallen, og mett mage er alltid et godt øyeblikk. Og for en vaffel!!! Et helt måltid jo, med friske bær, krem, marsmallows og makron. Drømmevaffet!!!

En time på brygga. Man må jo opp og ut når sola først titter frem. Så vi reiste til brygga, bare for å sitte der, se på båtene, høre vannet slå mot brygga, og duppe tærne i vannet. Vi rakk det. En hel time mer sol og måkeskrik før mørke skyer rullet over himmelen, og regnet skyllet over vann og vei. Den timen, et langt, fint øyeblikk!

Med under to uker igjen av ferien har jeg begynt å forberede meg på neste skoleår. Pennalet er fylt opp av nye penner og nyspissa blyanter. PC veska er rydda, og nesten ferdig pakket og klar, og da jeg var nede på butikken  for å handle inn nytt viskelær, gikk jeg like gjerne veien gjennom skolegården bare for å få et blikk av papp-Paul i vinduet! Så lo jeg for meg selv da, av papp-Paul, det at han står sånn og skuer utover skolegården hele sommeren, og at en så enkel gave kan gi meg så mye moro. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Hjemme, litt sol, mye regn, og mange små øyeblikk rikere, til tross for at vi egentlig ikke har gjort stort. Kveldsturer i sola, balansere mellom sølepyttene fra regnet som falt tidligere på dagen. Fine øyeblikk.

Burgere på grillen, og krone-is i fryseren. Svømmetur på Mangen, lese bok i sofakroken, legge seg sent, sove lenge, og se en ny episode av Outlander. Små ting, fine ting, gode øyeblikk.

Nå skal bagen pakkes med akkurat nok klær for et par dager på landeveien. Gubben og jeg skal jakte på solglimt, og om vi er ekstra heldige, kanskje litt salt sjø. Værmeldingene gjør oss ikke akkurat til utprega optimister, men vi tåler jo å sovne til regndråper som trommer lett mot taket i bobilen også. Et døgn eller to vekk fra måsahuset blir sikkert fint, uansett vær. (men kryss fingrene for at vi i det minste får oppholdsvær da!!!)

Håper uka som gikk gav det gode øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Kalenderen viser fremdeles juli, men gradestokken er litt mer sånn September. Greit om natta, for jeg sover utvilsomt bedre når det er litt kjølig på rommet, men at det liksom frister å fyre opp i peisen nå på morrakvisten, det er litt kjipt. Jeg er frøsen, gulvene i måsahuset er kalde, men jeg har pakket meg inn i den utvaska flanellspysjen, ullsokker, og sitter under det gule gamle teppet og drikker varm te av stort krus. Det er et fint øyeblikk likevel, til tross for en litt småfrøsen kropp. Alle podene sover, og det er stille i stua. Elsker denne roen på søndagsmorgenene, før verden liksom våkner opp og lager liv.

Forrige søndag kveld leita jeg etter brillene en times tid. Skulle lese litt, og ser bare dårligere og dårligere. Burde helt klart vært og tatt en synstest, men foreløpig har det klart seg med sånn billigbriller fra butikken. Etter å ha leita lenge uten hell, satt jeg meg i sofaen for å furte litt, og kjente en skarp stikkende smerte i rumpeballa… Jepp, undertegnede kjøtthue hadde satt seg på brillene. Tidligere i sommer hadde jeg sitti med solbriller med bare ett brilleglass over hele sognefjellet før jeg merka noe. Virkelig ikke min brillesommer.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Derfor, mandag morgen, spurte størstepoden om vi ikke skulle ta en av disse “mor og datter” turene våre. Vi dura til storsenteret på Strømmen, målet var å kjøpe oss solbriller. Og solbriller ble det, sånne skikkelig fete shades til drøye hundrelappen, men det er jo ikke prisen det kommer an på, det er hvor chill man ser ut med dem. (podens logikk) Og så ble liksom hele utflukten et kjempefint øyeblikk. Vi shoppa litt, spiste lunsj, kikka på folkemengden, rusla rundt å bare kikket, og kjørte full guffe med rock`n roll hele veien hjem igjen. Sånne utflukter med podene altså…så fine øyeblikk.

Tirsdag syklet jeg ned på cafeen på senteret for å ta en kaffekopp med en kollega som gikk av med pensjon nå i sommer. Så rart at hun ikke skal møte opp igjen på kontoret om noen uker, men heldigvis finnes det alternative møteplasser, slik som cafeer! Vi drakk kaffe, spiste kake, og skravla bort over halvannen time, og det var så koselig. Et lite avbrekk fra enda en litt døll hjemmeuke. Fint øyeblikk.

Den natten podekjæresten overnattet, og hadde med svigervoffsen. Det er så koselig det, når en lykkelig liten hårball ikke får av seg halsbåndet fort nok når hun kommer hit, løper bort og møter oss, legger seg i armkroken og bare venter på å bli klødd bak øret. Ganske likt måsagubben egentlig. Så herlig med en liten voffs som sover i fotenden av senga, og som blir med på en luftetur på morrakvisten.  Tenk så mange fine øyeblikk disse pelskledde skaper.

Filmdagen. Den dagen jeg, Lars Jørgen og Javier tok turen til Momoen for å filme et par sekvenser til  neste film. Vi skulle teste ut både fotballgolf og tennis, og for ei som faktisk går i minus når det gjelder idrettstalent var det litt av en utfordring. Men artig var det, begge deler, selv om talentet ikke akkurat var stort. Gøy å prøve enda mer av alt det bygda har å by på, også fikk vi dokumentert det med film også. Fine øyeblikk.

Sykkelen mangler dekk, så jeg har tydd til gode sko og rask gange de gangene jeg har trengt noe på butikken denne uka. Litt sånn sniktrening egentlig, uten at det kjennes sånn ut. Men det er deilig egentlig, å rusle bort på butikken tidlig om morran, handle ferske rundstykker og litt pålegg, rusle hjem med sola i ryggen, og lage frokost til podegjengen før de våkner. Sommerøyeblikk.

Regn og regn og regn. Det kjennes sånn ut, selv om sola titter frem innimellom også. Og selv om jeg mye heller gjerne ville brukt tid ute, så er det noe fint med helt mørke skyer, og regn også. Jeg benytter muligheten så fort den kommer til å tenne lys på bordet, pakke meg selv inn i sofahjørnet, og lese bøker. Det er jo en del av sommeren det også, regnvær, innetid, og ingen planer. Slike øyeblikk er fine de og.

Alderdommen… Jeg var 26 år da de første grå hårene kom…tusen takk mamma og pappa for de genene lissom… Nå er jeg 46, og har farget håret i 20 år. Nok er nok. I våres bestemte jeg meg for å bare la alderdommen synes, og la håret forbli grått. Det er litt av en prosess, å la det vokse ut, så jeg tok saken i egne hender og lysnet tuppene litt for at ikke overgangen skulle bli så hard, og nå er topplokket snart helgrått. Det er uvant. Fryktelig uvant, men det kjennes litt godt også, å bare gi litt faen. Nå matcher håret smilerynker, og åreknuter og alt annet åra drar med seg, og sånn får det bare være. Å la alderdommen syntes, helt fint øyeblikk.

Og slik har uka gått, uten de helt store hendelsene, bare masse fine små hverdagsøyeblikk verdt å glede seg over. Jeg har trent på gymmen med to fine kolleger, gått barbeint gjennom gresset for å ta inn tøy fra snora nederst i hagen, sittet musestille mens ekornet klatret over stolryggen min, og gått en lang kveldstur med minstemann bare for å skravle. Jeg har endelig sett bunnen av skittentøyskurven, og fylt den opp igjen. Jeg har spist oliven og sjokoladepudding til frokost, fått en AC-DC t-skjorte i posten, og betalt strømregninga. Hverdagen…med grått hår.

Jeg håper du nyter søndagen, hvor enn du er, og at uka som gikk ga det fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag fra måsahuset. Sola skinner, og jeg er straks klar for enda en dag på stranda. TULLA!!!! Det er vått og grått, bikinien har ikke sett sola på aldri så lenge, og planene for dagen er tilnærmet ikkeno! Skal jeg gjette, vil dagens mest spennende hendelse bli å matche ca 200 sokker…alle hvite eller sorte, men av ulik merke og fasong. Skulle ønske “blogger-livet” var så glamorøst som ungjente påstår, men den gang ei. Likevel er akkurat nå, som vanlig, et fint lite øyeblikk. Som alltid på en søndagmorgen, kaffe, frokost, pysj og det gule gamle teppet. Det har blitt en vane dette her, skrive på ukas siste morgen, om alle de fine små øyeblikkene som uka inneholdt.

Nå skal det sies da, at uka som gikk kanskje var en av de minst begivenhetsrike så langt i år…Jeg har vært hjemme, knapt nok på matbutikken lissom. Gubben har vært på jobb, og podene har alle sin første ferieuke, så de har snudd døgnet. Eller, to av dem har det, den minste er en sånn tidlig i seng type, og står opp omtrent i det jeg er ferdig med frokost. Likevel er det tid med podene som har stått for de aller fleste av ukas fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Mandag ble jeg bedt med på tur av minstepoden. Han hadde nemlig vært med kjæresten og badet et sted i bygda dagen før, og der hadde jeg aldri vært før. Poden ba meg derfor med på sightseeing i Aurskog-Hølands dype skoger. Vi kjørte til Mangen kapell først. En bitteliten rødmalt kirke sånn ca midt i skogen. Vi gikk og rusla rundt der, så på gamle graver, grubla på kjente etternavn, og snakket om de vi har kjær, men som ikke finnes blant oss lengre. Sånt fint lite øyeblikk med fin prat og rom for ettertanke.

Så gikk vi ned til badeplassen. Der satt vi helt alene, tydelig at de fleste bader på de mer populære badestedene. Nå skinte ikke sola fra skyfri himmel eller da, men det var 25 grader og vel så det, så vi la på svøm i herlig vann! Etter badet ble vi sittende på en diger trerot nære vannkanten, pakket inn i tjukke håndklær som har tørket i sola på snora, og lukter av sånn sommerfrisk tøymykner. Sånn satt vi lenge, gravde føttene ned i sanda, drakk kaffe fra termos, skravla, og lette etter flate stener for å sette ny personlig rekord i fiskesprett. Tenk å ha sånne poder, som gjerne vil ha tid med en mamma, bare for å skravle, le, og bade. Heldige meg! Fint øyeblikk.

Neste dag hadde jeg kjeda meg hele morran og formiddagen, så da mellomste poden landet i sofaen etter å ha våknet sånn ca midt på dagen, gg hadde tredd et rosa pjusktete hårbånd rundt panna for å få krøllene vekk fra fjeset, da så jeg mitt snitt til en sånn “mor og datter greie, med sønnen. De ville krøllene er både en forbannelse og en velsignelse…jentene synes det er fint, poden synes de er i veien, og jeg synes de er gøyale.

Poden ble med på mor og datter tid han, for han “hadde ikke noe bedre å gjøre” akkurat da… Så jeg fant frem rettetanga fra den tiden (en million år siden) jeg hadde langt hår, og tredde poden ned i en stol foran speilet. Så drakk vi kaffe, og skravla mens jeg rettet ut krøllene hans, og når vi var ferdig lo vi så tårene rant! “Dæven å kjekk jeg blei nå a!!!” smalt det var den kanskje minst ydmyke av gutta! “En sånn sein 90-talls Bon Jovi lissom!!!” Også lagde han det der “dra til-trynet” sitt sånn at jeg fikk tatt bilde for å sende pappsen og morfar. Veldig gøyalt øyeblikk!

Minsten har brukt noen feriedager til å pusse opp rommet sitt. Han har malt tak og vegger, lagt helt nytt gulv, og handlet inn litt nye møbler. Fint med sånn unge tømrerspirer som kan øve seg litt i yrket selv når det er sommerferie fra læretia. En dag midt i oppussinga hadde han en avtale hele dagen, og rommet var bare noen timer unna å være ferdig. Da gikk eldstepoden til verks. Menslillebror bar borte listet han ferdig langs gulvet, og skrudde sammen et par av hyllene han hadde kjøpt. I tillegg stakk vi bort på butikken, for storebror vill spandere noe stæsj til det nye rommet. Litt pynteting, nye hodeputer til senga, fine bilder til veggen, og da minste kom hjem på kvelden var det klart til å flytte inn. Så glad lillebror, og så velfortjent. Herlig øyeblikk.

Regnværskveld. Kjedelig, for selv om jeg liker kvelder hvor det er helt innafor å sitte inne og bare høre på regnet uten å løfte en finger, kan mange slike kvelder på rad bli litt kjedelig. Så vi satte oss i bilen, gubben og jeg, og kjørte fire og en halv mil for en milkshake og en frappe. Verdt det! Det er så koselig å kjøre over skauen til ei annen bygd når det regner mot bilruta, og det jaller gammal pop fra stereoen. Da trenger man liksom ikke mer enn hverandre. Prater god. Stillheten i tospann er god. Bremse ned for en elg, to rådyr, og ei dame i regnfrakk med regnbuefarger. Drikke laktose med sukker hele veien hjem, også kan man liksom sitte i sofaen resten av kvelden med god samvittighet, for man har jo tross alt vært ute en tur. Herlig øyeblikk.

Og sånn gikk uka. Fryktelig mange netter på rad uten av søvnen kom på overnattingsbesøk. Slitne og trøtte dager, med vonde skuldre, stiv nakke, og litt sånn surmuling fordi man blir så sliten av å ikke sove og av å kjenne hjertet løpe maraton. Men…det er ferie, og dagene KAN faktisk brukes inne i måsahuset, til omtrent ikkeno, og det hjelper. Jeg har hatt en venninne på kaffebesøk, og planlegger lunsjdate med en tidligere elev neste uke. Det gledes. Jeg stekte medisterkaker, og prøvesmakte den som så ut som et hjerte mens jeg smilte for meg selv. Jeg har, da jeg endelig duppet av på morrakvisten etter våkennatt, drømt så levende om morfar at jeg kunne kjenne både lukten av han, og følelsen av skjegget på kinnet etter klemmen da jeg våknet. Så nært at tilogmed grein en skvett. Jeg har meldt meg på ungdomsskole-reunion i September, og vet ikke helt om jeg gruer eller gleder meg… Alt dette, i en litt regntung, søvnløs, men fin uke.

Håper uka som gikk brakte deg øyeblikk som fikk deg til å smile, og at uka som kommer gjør det samme. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen, og den eneste grunnen til at jeg vet det, er at gubben sin ferie er over for denne runden, og han skal på jobb igjen i morgen. Dagene går i surr, sånn de pleier å gjøre i ferier. Heldigvis er det bare to arbeidsuker før vi kan nyte noen nye feriedager sammen, og i mellomtiden skal jeg drive på litt her hjemme.

I dag inntas frokosten inne i måsastua, nederst i sofakroken, under det gule teppet. Det er godt å pakke seg inn litt, til tross for at det er sommer, for måsahuset er alltid litt sånn huskaldt. Uka som startet med en sånn skikkelig blåmandag endte godt. Mammaer slutter jo aldri å bekymre seg, selv om unga blir store. Kjærlighetssorg, arbeidsledighet….det er alltid noe, og gutta trenger en mammaprat, en lang gåtur, en trygg havn hvor mammaen liksom har kontroll, og fornuftige råd. Inni meg griner jeg med dem. Men, uka har, tross alt, vært full av fine øyeblikk, og ting, uansett hva man står i, virker alltid litt enklere når man får de litt på avstand.

Denne helgen har vi vært så heldige å få passe voffsen til podekjæresten, for hun har jobbet hele helgen. Det gir en sånn herlig ro med en sånn pelsball i huset. Voffsen er rolig som skjæra på tunet, selskapssyk som få, og svært bestemt hva antall kilometer på kveldsturen angår. Ja, jeg endte opp med å bære bikkja på tur. Men åh, så herlig det er, med en sånn tillitsfull liten skapning som kryper opp i armkroken så fort hun har muligheten, og som titter opp på deg som om du skulle vært det safigste kjøttbeinet i hele verden. Måsagubben og jeg har hatt pelsball i senga hele natta, vært på Røytjern å bada med voffsen, og gått lange turer på svale sommerkvelder. Herlige øyeblikk!

En liten tur innom kirkegården på Skedsmo, den dagen mormor skulle fylt år. Det er så rart å tenke på at det begynner å bli mange år siden de ble borte, mormor og morfar, for de er fremdeles så nære. De er med oss i tankene, i samtaler…nære. Likevel er det ikke trist å være på grava. Vemodig kanskje, men ikke trist. Sånn er det når minnebanken er proppfull av de fineste minner. Det understreker jo bare viktigheten av å skape slike minner mens man kan. Ettertanke og fint øyeblikk.

Kvart over tre var jeg sånn passe fornøyd med den beige fargen i stua mi. Ti på halv fire var jeg møkklei nevnte farge. Fire var ny maling kjøpt inn, og innen klokka 10.30 dagen etter var stua ferdig malt og møblert igjen. Nå er stua grønn, alle veggene. Det er en sjukdom eller noe….Når skuldrene er litt høye, og tankekjøret holder meg våken om nettene, da kjenner jeg behovet for forandring. Det er så rein terapi å male vegger. Se forandringa, planke for planke. Hadde så lett malt stuer i hele bygda i bytte mot en kopp kaffe! Blir sånn akkurat passe godt sliten i kroppen også, vinn-vinn. Foreløpig veldig fornøyd med ny farge i stua, og spent på hvor lang tid det tar før gubben oppdager det. Male-terapi, fint øyeblikk.

Da varmen kom tilbake. Den dagen sola skinte og varmen gjorde skrotten svett og varm, og vi kjørte opp til tjernet for et bad. Det ble en lang og herlig svømmetur, forfriskende, selv om vannet var varmt nok til at det ikke engang var et problem å “hæle”. Så herlig det er, å sitte på varm stein, nedkjølt av vannet, og drikke kaffe fra termos, og spise tørre kjeks som ikke frister hjemme, men som smaker som en tre-retters Helstrøm opplevelse bare fordi man er ute og nybada. Herlig øyeblikk.

Da minsten fikk ny læreplass. Jeg har jo skrevet et eget innlegg om det, men jeg må bare nevne det igjen. Tusen takk!!!! Da jeg delte et innlegg om at poden mistet læreplassen halvveis mot svennebrevet, og ikke hadde hell med å skaffe ny plass, tok liksom alle blogglesere affære. Innlegget ble delt gang på gang, vi fikk så masse tips, så mange navn, så mange telefonnummer, og i løpet av halvannet døgn var ny læreplass i boks. Et tonn av uro raste ned fra skuldrene våre, og en stødig tømrermester fra Sørum har allerede ordnet overgang til nytt firma via opplæringskontoret. Etter tre uker sommerferie starter poden på siste etappe, og neste sommer venter svennebrev. For et engasjement, for noen mennesker det finnes der ute. Igjen, tusen, tusen takk! Ukas aller beste øyeblikk!

Ny sesong av Outlander. Egentlig har det gått så lang tid siden sist vi så en episode, at jeg har glemt serien litt. Men så satte gubben på sesong syv, også ble vi sittende å se et par av de nye episodene som nå kan streames. Herlig avslappende tidsfordriv, når dagen har vært rar og travel. Hjalp med kaffe og sjokolade også….

Og slik gikk uka. Den startet med stress og sår ungdom, og endte med litt lavere skuldre og gladere sinn. To av podene er på festival, en av podene nyter første helg av en tre uker lang ferie. Jeg har båret en trassig hund på tur, og jeg har sovet med en lodden voffs i armkroken. Jeg har syklet på butikken, spist is i sola, og tent i peisen mens styrtregnet trommet mot alle vinduer, og tordenværet dundret over Måsan.

Jeg har tegnet litt, bakt litt, gått mange lange turer med gutta, og jeg har sovet på sofaen akkurat når trøtten har kommet, bare fordi jeg kan, fordi det er ferie! Hverdagsøyeblikk, på rekker og rad.

Håper uka som gikk fikk deg til å trekke på smilebåndet, og at uka som kommer blir god. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

For et par dager siden var minstepoden langt nede etter å i flere måneder har ringt rundt til bedrifter, i søken etter nytt sted å fullføre læretiden. Målet om svennebrev er bare et år unna, nå nært at man nesten kan kjenne lukta av nyhøvla plank og lønn på konto hver måned.

Han har hatt et fantastisk læreår i en bedrift etter to år med byggfag på videregående, men da firmaet han startet læretiden nå avvikler, hastet det med å finne ny læreplass. Lettere sagt enn gjort. Nedgangstider i byggebransjen, og hard konkurranse om læreplassene gjorde det vanskelig, og jo nærmere sommerferien vi kom, jo tøffere ble det for poden. “Hva skjer til høsten? Hva, hvis, om, når?” Avslag på avslag, vanskelig for en som så gjerne vil jobbe, en som brenner for faget, en som er faglig dyktig.

Opplæringskontoret var på saken, men kommunikasjonen var så godt som enveis, og de ringte kun firmaer poden allerede hadde vært ikontakt med, og fått avslag fra. Noen ganger gir det bedre resultater å ta saken i egne hender.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det satt langt inne for poden å si ja da mammaen spurte om å få dele på sosiale medier, i håp om at noen kjente noen som kjente noen. Men desperate tider og alt det der…så mammaen fikk dele. For en respons!!!! FOR et engasjement!!!! På under et døgn var det over 3000 delinger fra ulike sosiale medier, i all hovedsak Facebook. Allerede etter ti minutter tikket de første meldingene inn. Folk som kjente noen, som viste om noen. Direkte nummeret til ledere i bedrifter, link til nettsider. Og poden ringte rundt, var i intervju hos lokal bedrift som gjerne ville ansette, men var usikker på om det var nok tømrerjobb å oppdrive i forhold til svenneprøven. Likevel et lysglimt, det skulle ihvertfall ikke stå på jobb.

Tilbud om å snekre i Lofoten i sommer, hotell og flyreise og måltider betalt. Poden skulle nesten ønske han var eventyrlysten nok til å takke ja, men læretiden veide mer.

Så kom et firma i Sørum, nabokommunen på banen. En telefonsamtale ledet til en prat, og i dag, siste arbeidsdag på gammel arbeidsplass var et solid håndtrykk fra ny sjef bevis for ny læreplass i August. Ryddig, faglig sterk, og lang erfaring med lærlinger. Kjente og ukjente har bare godt å si om nytt firma, og poden gleder seg.

Nå venter noen uker med sommerferie, så siste året som læregutt i tømrerfaget. Det har ordnet seg!

Her hjemme i måsahuset senker vi skuldrene, og puster med magen. Og ja, denne mammaen har felt noen lettrørte tårer det siste døgnet også.

Så igjen, tusen hjertelig takk til alle som har engasjert seg, til alle som har delt innlegget slik at det nådde ut, og takk for alle meldinger! Det nytter! Familien siste tømrerspire skal få fullføre utdannelsen. Takk!

God morgen og god søndag. Og god sommer, uansett om du har ferie eller ei.  Vi har akkurat lagt en uke på veien bak oss, og mange mil har det blitt. Det er godt å sitte hjemme i et hus som ikke har hjul, og innta frokosten med litt armslag rundt seg. Digg å endelig kunne strekke ut beina i natt, og snu seg i senga uten å skalle i et vindu eller en lav hylle. Fint å kunne sitte lenge på do, uten av det står en haug med tyske eller japanske turister utenfor og venter på tur. Så ja, søndagsmorgen hjemme i måsahuset, fint øyeblikk.

Men jammen har det vært fine øyeblikk på veien også. Mange, nesten hele tiden, hver dag. Mandag kjørte vi lenge. LENGE! Første stopp ble Beitostølen, og det var bare for å strekke på beina, og spise litt av matpakka oppe på fjellet. Det finnes knapt noe vakrere enn fjellheimen i solskinn og varmegrader. Det er noe med den søte lukta av lyng, den varme vinden, lyden av brusende bekker. Første stopp, altså lunsjpausen, midt oppe på Valdresflya, nydelig øyeblikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg vet liksom ikke helt hvilke øyeblikk som skal velges ut denne uka, for om jeg tar alle får jeg skrivekrampe, og søndagsbloggen blir omtrent ei mil lang. Den første kvelden, etter mange mil på veien slo vi camp på Dønfoss. I en drøy time etter parkering ble jeg liggende på en av de flate steinene nede ved fossen og bare nyte. Nye bruset fra rennende vann, iskalde dråper på varme føtter, og sola. For sola varmet noe voldsomt den dagen og det var så digg! Herlig øyeblikk, når man liksom lander litt etter en lang kjøretur.

Pizza fra restauranten, deretter is og kaffe nede ved vannet. Der satt vi til sola gikk ned bak fjellet, og enda lenger. Satt der og bare nøt stillheten, og hvordan stenene vi satt på var varme lenge etter at sola gikk ned! Enda et fint øyeblikk.

Da vi la oss i senga med takluka åpen, bare skravlet til vi var så trøtte at øynene ikke klarte å holde seg åpne lenger. Det siste vi så før vi sovnet var rosa bomullsskyer so sakte svevet over himmelen. Også lå vi der da, og bare kikket, og innimellom var det sånn: “Ooooohh, så fint!” og, : “Oooooh, nå var et enda finere!!!” Sommerhimmel over takluke i trang seng i liten bobil….herlig øyeblikk.

Iiiiiskaldt rennende fjellvann, midt oppe på gamle strynefjellsvei. Vi stoppet for å rusle litt i fjellet, med matpakke i sekken. Litt nede i en bitteliten dal rant en sildrende bekk, brei som en elv, med iskaldt klart vann, med brede snøfonner på begge sider. Så da gikk vi dit da, for vi er jo litt sånn som unga, tiltrekkes av vann og steiner. (og smågodt) Og kontrastene var enorme. SÅ himla varmt i være at svetten rant nedover ryggen, og SÅ himla kaldt i vannet at det stod en kjølig bris opp fra bekken. Også skjer det no inni hue mitt da, hver gang jeg ser vann. Blir helt akutt Lars Monsen lissom, MÅ teste grensene. Så Lars Monsen skrelte av seg shorts og t-skjorte, og vasset uti isvannet i bare bikinien.

Planene om å dukke helt under, ble skrinlagt så fort tærne mista følelsen, hvilket tok nøyaktig fire sekunder. Men gøy var det, å ligge å sole seg i snøen midt oppe på fjellet, som en ur-kvinne fra steinalderen eller noe. Bortsett var at denne urkvinnen hadde både iskaffe, belgisk sjokolade og ferdigsmurte lefser i ryggsekken da…  Herlig øyeblikk.

Sogndal. Det var sånn ca midt på natta da jeg angret på det siste glasset med brus. Så jeg klatrer over gubben, ut av senga, ut av bilen, og ruslet bort til sanitæranlegget for å lette på trykket. Klokken fire om natten var alt helt stille. Fjorden var speilblank, og nattelyset magisk gult. Det var bare så vakkert at jeg satte med litt nede på et skjær og ble sittende noen minutter og bare nyte roen, fargene og sjøen. Blir de av dere som bor sånn til, med en slik utsikt, noen gang lei av den? Slutter man å legge merke til den, eller å nyte den? Jeg tror jeg aldri hadde gått lei. Øyeblikket var et av ukas aller fineste.

Fra sommer til vinter på bare noen kilometer. Været fascinerer meg alltid.  Å reise fra sola i Skjåk, over Dalsnibba i skikkelig vintervær, og ned igjen til sommer`n i Geianger. Bare måtte stoppe oppe på fjellet og se på utsikten…som egentlig bare var snø og is og tåke. Skuffa turister i turistbuss ristet på hodet og klaget på været. Jeg elsket det! Ikke nødvendigvis snøen og kulda, men forskjellene.

Fosseturen i Geiranger. Ikke spesielt lang, ikke særlig slitsom heller, bare passe bratt og passe lang, og veldig, veldig fin. Vi rusla sakte, gubben og jeg. Stoppa på nesten hvert platå, kikket begeistra ned i fossefallet, og tok inn utsikten.

Enda en unnskyldning til å putte kaffe på termos i sekken, og røre litt på kroppen etter mange timer i bil. At jeg har verdens fineste turkamerat å reise med er hevet over enhver tvil. Måsagubben altså. Fine øyeblikk med veldig fin fyr.

Den innpåslitne sauen! Vi parkerte midt oppe på fjellet for å gå en tursti opp til et utkikkspunkt, og ble etterfulgt av en sau som tydeligvis hadde for vane å livnære seg på turisme. Tjuvpakket stakk hele hue ned i lommer og sekker på leting etter alt annet enn gress og buskvekster, og endte til slutt opp med å stikke av med ei halv skolebolle, til tross for iherdig dragkamp fra min side. Jeg ropte skjellsord som Grethe Roede-sviker, lav-karbo-ullhaug, og lusekofte-dyr,  men den brydde seg lite. Sauetyv, gøy øyeblikk.

Og slik gikk bobiluka. Jeg sitter igjen med så mange bilder. Både de mentale, og de på mobilen. Øyeblikket da to verdener møtte hverandre oppe på Sognefjellet, nesten som Narnia. Magisk!

Bading i isklart isbrevann i vakre Olden. Fantastisk!

Lunsj på fjellet med utsikt over fjorden. Sitte ved siden av hverandre på et skjør og se sola gå ned i fjorden. Frokost på en fjelltopp. Og sist, men ihvertfall ikke minst, å bli løfta opp ra bakken, svingt rundt, i verdens beste bamseklem fra miinstepoden da vi kom hjem. Herlighet som man kjenner hvordan man har savnet gutta i slike øyeblikk. Fint å være på ferie, fint å være hjemme!

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Ønsker deg en nydelig søndag. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

..

Så var det sommerferie. På ekte denne gangen. Ikke bare en prøvesmak av sol, og inneklemte fridager, men ferie. Mange dager på rad, flere uker etter hverandre.

Om ikke mange minuttene setter vi oss i bobilen og reiser på tur. Hvor vet vi ikke. Planen  var en ukes tid på veien, men så er ikke været meldt all verden, og bobilen til svigerfar er liksom hakket for liten for to å “bo i” i mange dager, dersom det bare skulle regne. Tanken på å utsette, se an være neste uke har slått oss, men neste uke er det ingen garantier for noe. Verken for været eller hvorvidt gubben må jobbe eller ikke. Så planen er nå å hoppe inn i bobilen, følge hjertet, sola og svingete veier, og gjøre det beste ut av det som møter oss. Det kan hende vi er hjemme igjen før vi vet ordet av det. Time will show.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Akkurat nå skinner sola inn i måsastua, og det til tross for at skogen rundt måsahuset er ganske så tett. Fint øyeblikk. Når dører og vinduer står åpne for å få inn litt etterlengtet luft, og en sval bris tar med seg en eim av nyklippet gress og søt lukt av stemor i bøtter på trammen. Sola kaster striper over peisen og oldefarklokka, og varmer stua omtrent like mye som knitringa i peisen gjør de andre delene av året.

Mandag var siste arbeidsdag. Elevene var ikke på skolen, kun de ansatte. Først et par økter med oppsummering og planlegging, deretter lunsj i aulaen, med avtakking av de som av ulike årsaker ikke skal være der neste år. Så var det den vanlige og litt kjipe runder med klemmer og ønsker om god sommer. Rart egentlig, å allerede savne folk man har sett hver dag et helt skoleår, når man vet at man sees igjen til skolestart. Men sånn er. Savn og sommer går hånd i hånd, og det var unektelig deilig å rusle over skolegården i sola da dagen var over, og vite at alarmen på klokka kunne skrus av for mange uker fremover.

Så var det den innebygde alarmen da. Den skrur seg jo ikke automatisk av, slik du kan gjøre med klokka på mobilen. Så flere dager denne uka har jeg våknet i tidlige morgentimer, og ruslet bort på gymmen på skolen rett etter frokost. Selv om jeg hater prosessen med å komme over den dørstokkmila når det gjelder trening, så er det skikkelig digg når man er ferdig å trene, særlig når man vet at det enda bare er tidlig på morrakvisten, og at man fremdeles har hele sommerdagen foran seg. Svett, sliten, og ferdig trent før klokka ni på morran, fine øyeblikk.

Det var egentlig ikke før maten var på bordet at noen av oss innså at det var St.Hans aften. Fredag ble det plutselig litt spekemat og godt drikke på balkongen til Tine, samen med tre flotte kvinnfolk. Sola varmet (veldig), maten var god, og selskapet enda bedre. Elsker sånne kvelder, når man kan legge beina høyt i godt selskap, og bare nyte kvelden. Musikk, og latter og fjas!

To av oss avsluttet kvelden med å rusle ned til puben for å ta et siste glass vin der, før størstepoden hentet oss, og kjørte oss hjem. Tenk å kunne rusle rundt seint på kvelden, i kjole og sandaler, og kjenne at det enda er varmt! Magiske øyeblikk.

Solnedgang over bygda. Å sitte på sommerkvelder, høyt oppe i åsen, og se at sola går ned bakom Bjørkelangen. Så fine øyeblikk.

Den dagen Lars Jørgen og Kenneth og jeg dro opp i skauen for å filme en sekvens til vår-filmen av prosjektet vårt. Temaet vår påske… Så da vandret vi oppi skauen da, i 25 varmegrader, ikledd turbukser og ullgensere. Det må jo være det man kaller å ofre seg for rollen. Varmt som et uvær, men dronepilot Kenneth er proff til fingerspissene, og etter seks opptak var vi klare! Svette, men fornøyde, og nå gjenstår det bare et par intervjuer før nest siste film er klar for storskjermen. Fint øyeblikk.

Og mindre varmt var det ikke den ettermiddagen jeg klippet gresset. Pes og fandenskap og øyne som renner og nese som nyser, og klegg som biter! Jeg er ikke skapt for hagearbeidet, kun for å eie hagen. Men fordi jeg ikke er millionær med egen gartner må jeg klippe selv. Fordelen med å bli møkklei, allergisk, svett og sliten, er at gleden over å kunne legge seg langflat i plaskebassenget på plattingen etterpå er desto større! Og sånn ble det! Så sliten og varm kropp i solvarma plaskevann, og en kald brusboks i hånda, det var lykken på jord! FINT øyeblikk!

Mandag morgen stod en flaske bobler og et så koselig kort på pulten min jeg dag kom på jobb. Anne Grethe er verdens blideste renholdsarbeider, og skinner om kapp med sola lenge før klokken syv hver morgen, Hun er en sånn som stopper opp og snakker med elevene, lytter, smiler, bidrar og deltar. Skolen er et bedre sted på grunn av nettopp henne, og det er hun som burde fått bobler av meg, ikke omvendt. Uansett, en sånn skikkelig koselig overraskelse før ferien. For en gjeng jeg har rundt meg hver dag.

Øyeblikket med den lille fjærkledde som satt foran døren på trappa da jeg kom hjem fra trening. I mange minutter satt vi sånn på terrassegulvet og titta på hverandre. Hvorfor den måtte hvile der vet jeg ikke, men veldig skadet var den neppe. Litt fortumla, kanskje etter et møte med en blank vindusrute. Da jeg strøk pekefingeren forsiktig over hodet lente den seg mot hånda, og lukket øynene. Sånn satt vi, og bare var tilstede i øyeblikket, før vinden blåste i dunete fjær, og pippipen lettet og fløy. Sinnsro og hverdagsøyeblikk.

Og helt til slutt. En liten stripe tatovert på underarmen, til minne om mamma og morfar. Sangen de begge sang til hver gang den kom på radioen, på klingende dansk. Flotte Nora, ei venninne av podene har eget studio, og satte av tid til meg denne uka. En sånn ting jeg har ønsket meg lenge, men aldri helt turt å gjøre. Føler meg for gammel på en måte…Men hallo! Mamma rakk aldri engang å bli gammel, så hvorfor ikke gjøre litt mer av det man vil, mens man kan?! Hverdagsglede.

Og slik gikk uka, øyeblikk for øyeblikk. Svette, kalde, glade, vemodige, boblende, fine øyeblikk. Nå pakker vi sammen siste rest, sier hadet til poder for noen dager, og vender nesa mot landeveiene i en liten bobil. Om du er en av de som henger rundt på instagram finner du nok, som vanlig, deler av turen der. Kryss fingrene for oppholdsvær og ingen flate dekk.

God søndag, vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Det er for varmt til å sove. Morgenkaffen er flytta ut i hageteltet. Det lukter varmt litt fuktig gress, og fuglekoret fra trærne er høylytt, på grensa til ekstremt. Når vi mekka fuglebrett for halvannet år siden hadde vi ikke sett for oss at det skulle bosette seg hele kolonier med småfugl her, men det gjorde det!

Det ryker av kaffekoppen, og knekkebrødene er bytta ut med spekemat og melon, rester fra en jentekveld på fredag. Det kjennes ut som sommerferie, nesten….

For i morgen er det arbeidsdag, sånn nesten ihvertfall. Halv dag med planarbeid, resten med felles lunsj, så er det ferie. Fredag morgen var jeg først ute med å låse meg inn i c-blokka, og nedover korridoren ved klasserommene var det sikreste tegn på at det var siste skoledag. Skapene var åpne, og elevene, de fleste av dem hadde rydda med seg alt. Vemodig og rart, særlig for en stakkars middelaldrende dame som har blitt i overkant glad i årets kull med ungdommer.

Så ankom elevene klokken halv ni, klare for en siste økt klassevis, før de ruslet ut i sommer`n. Det ble mer tårer på elevene enn jeg klarte å deale med, så da åpnet mine sluser seg også. År når de først var åpne, da sluttet de jo aldri. De var så mange lange bamseklemmer, tårer på skuldrene mine, krampegråt og smil om hverandre, og ikke før de var ute av skolegården rant det inn sommerhilsner på Teams. Så joda, ferie blir fint, men jammen kommer jeg til å savne dem også. Heldigvis er det en dag igjen med kolleger, sånn at jeg kan si skikkelig hadet til dem også .

Mandag i avdelingsmøte tiden satte vi kursen mot hytta til avdelingsleder på Rømskog. Planen var ikke å jobbe, men å holde en liten avslutning for kollega Torunn som har sin aller siste arbeidsdag i morgen. Pensjonist tilværelsen venter. Det blir så uvant til høsten, å vite at Torunn ikke skal sitte der hver morgen, på pulten ved siden av min. Hytta badet i herlig solskinn, vannet hadde badetemperaturer (sier de som bada), og på menyen stod reker, loff og spekemat.

Det ble en sånn nydelig ettermiddag! Latter og fjas, alvor og taler, solskinn og bading og teambuilding. Alt dette på ei lita naturperle bare noen minutters kjøring fra arbeidsplassen. Så mange fine øyeblikk med så mange fine kolleger. Nydelig ettermiddag og kveld.

Så var det eftan vi satte kurs mot Ørje. Ingen andre planer en middag et sted langs veien, og å finne oss et skjær hvor vi kunne sitte og kaste frø til gakk-gakkene til gubben. Vi fant skær, og vi fant ender, og dermed var kvelden komplett. Enkle gleder og det der. Så satt vi der, duppet føttene i vannet, drakk iskald brus fra kjølebag, og kastet frø til ender så tamme at de krabbet opp mellom oss. Sommerlykke, og hverdagsøyeblikk.

Litt filminspilling på skolen, den siste sekvensen til film nummer 3 om Aurskog Høland. Jeg skulle intervjue en ung håndballspiller, som også tilfeldigvis er elev på skolen, og dermed passet det bra å spille inn i gymsalen. Fint lite øyeblikk, selv om det var gørvarmt i lånt hettejakke, som var tre størrelser for liten.

Storfint besøk av firbeint liten skatt. Det er så koselig når podekjæresten har med seg voffsen når hun kommer innom. Måsagubben er ikke mindre begeistret og har handlet inn go`biter til pelsballen, så nå er nederste hylle i skapet i stua fylt opp hundesnaks. Må jo være lov å skjemme bort “barnebarna” bittelitt. Jeg kjenner det langt inne i hjerterota, hvor mye jeg savner firbeinte i måsahuset, hver gang voffsen hopper opp i sofaen og egger seg til på fanget, eller legger labben på armen for å få oppmerksomhet. Fine, fine øyeblikk.

Jentekveld med barndomsvennene. Fredag kveld var fire dødskule førtiser som engang i tiden var fire ukule fjortiser, samlet på Sørumsand, i hagen til Marit. God sommermat, vin i fargerike stetteglass, og skravling til langt utpå kvelden. Jeg kan ikke tenke meg en bedre kombinasjon enn Tove, Marit, Gry og vin! Latterkuler, mimring og gode samtaler. Herlige øyeblikk!

Jeg hadde egentlig lagt meg til halvveis i skyggen av teltet på nederste platting. Skulle slappe av litt, kanskje sove en sånn liten cowboystrekk før middag. Men planer endres fort når man har unger i hus, selv store unger. For på vei inn i drømmeland bråvoknet jeg av latter og vanndråper som fløy over plattingen og landet på meg. De eldste podene skulle på byfesten i Lillestrøm, og vorset med hver sin øl i bassenget. Så da ble jeg sittende der og bare nyte fjas og ungdommelig livsglede, og tok rollen som verneombud og HMS ansvarlig på alvor. Fine øyeblikk, men to blide smågærne festklare poder.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har funnet frem litt hobbysaker, og laget noen kort som skulle gis bort. Alltid gøy å slappe av med litt hobby på kveldene.

Jeg har svetta nesten bort i varme, og fryset i iskaldt vann, som i følge usikre ungdomskilder slett ikke var iskaldt i det hele tatt. Jeg har funnet en glemt parykk i bunnen av skuffen da jeg skiftet gardiner i stua, plukket store blomsterbuketter fra grøftekanten på vei hjem fra jobb, og poppet et par allergipiller fordi jeg egentlig ikke tåler blomster fra grøftekanten. Jeg har grått og sagt hadet til elever jeg ikke ser igjen, og sagt god sommer og på gjensyn til elever jeg møter igjen til høsten. Jeg har brukt bunad i 30 varmegrader, og spist flere is enn jeg kan telle. Hverdagsuke, proppfull av øyeblikk.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer gir deg fine øyeblikk, og som alltid….vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.