God morgen, og god søndag fra oss to gamliga i måsahuset. Jeg sitter her i sofakroken min, i julepysjen, godt pakket inn i dyna. Vinduet bak meg står åpent, og det lukter friskt regn og våt skog. Skal ikke skryte av skikkelige sommertemperaturer akkurat i dag, selv om deler av uka har bydd på skikkelig sol og sommer også. Kaffekoppen er full, gubben har stekt rundstykker, og vi går inn i enda en av søndagene i tospann, som vi har begynt å venne oss til. Også er det fridag i morra også. Akkurat det er kjempedeilig å tenke på. Eksamensukene på skolen er ekstra hektiske, følelsesladde ungdommer over hele linja, og miljøarbeidere som har skuldre høye som fjell på slutten av hver arbeidsdag. Uka som kommer vil gå i akkurat samme tralten, med møter, eksamen, oppkjøring til avslutning…men i morra, da er det fridag. Gode øyeblikk.
Uka har hatt så mange fine hverdagsøyeblikk. Alt fra sol til regn, latter til tårer, salat til sjokolade. Små øyeblikk, en salig blanding av arbeidskaos, og nedtelling til sommerferie. Mandag morgen stod jeg og en kollega i miljøteamet ute og hilste på elevene da de kom. Vi var skjønt enige om at vi sikkert hadde de kuleste skoene på hele skolen, og synes egentlig at fargerike sko burde være et kriteria i vår og sommerhalvåret.
Dagen etter brukte jeg de hjemmelagede regnbue skoene mine for første gang i år. Måtte jo matche flagget i flaggstanga på skolen. De skoa er så kule at jeg ser ned hele tiden mens jeg går. Fargerike sko gir gode øyeblikk. Ferdig snakka.
Skoleuka har bydd på et gavedryss uten like. Har aldri opplevd maken. Litt bannking på døra til kontoret, lure smil. Elever som har plukket blomster i midttimen, bakt blåbærmuffins til lærerne, eller tegnet noe til oppslagstavlen min som jeg har på veggen bak pulten min. Minneveggen kaller jeg den. Så mange koselige øyeblikk.
Flere kvelder denne uka har vi rusla på tur, gubben og jeg. Tanken er at jeg sover bedre, om vi går en lang tur på kveldene. Enkel forskning viser at det stemmer omtrent halvparten av gangene, men deilig å gå en tur i kveldinga er det uansett. Bjørkelangen er helt ok alle årstider, for det finnes plasser som er vakre på hver sin årstid, men når det begynner å gro til på sommeren, da blir liksom alle steder vakre. Gubben blir gitt oppgitt over kjerringa som stopper opp hver 50`nde meter for å gestikulere med armene, og si: “Ååååiii, se så pent det er her da, Ronny!!”, mens han bare : ” Det er da vel for pokker akkurat den samme grøfta og det samma jordet som det var rett borti her!!!” Vi har ulikt syn på grøftekanter og spirende jorder, gubben og jeg, men fine øyeblikk er det uansett.
Borte i skråningen ved den gamle HV leieren, har geitene kommet på beite igjen. Å gå forbi der gir nesten følelsen av sommerferie på fjellet. Dyr på beite gjør meg glad, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Det er bare noe befriende med å stoppe og se på dyra som rusler rundt på jakt etter gode vegetarmåltider, som tar livet med ro, og ikke har en eneste bekymring bortsett fra at noen i kompisgjengen kanskje har driti litt i matfatet… Tenk å leve så enkelt, og så godt.
På den ene turen denne uka kom en liten pusekatt løpende ut fra gresset i grøftekanten, og klatret nesten opp på beina våre for å få litt kos. Gubben klarer ikke å gå forbi en katt uten å sette seg ned, klø den bak øret, og snakke med den. Sånn skikkelig samtale liksom, av typen: “Næmmen, hvor kommer du fra da? Har du noe navn? Så fin du er, er du ute på tur helt alene du da?” Høres jo ut som om han er på speed-dating i regi av “De Ensliges Forbund” ellerno. Men kos er det da, når en liten pusekatt følger deg på deler av kveldsturen, bare for å holde deg med selskap, før den smyger deg inn i gresset igjen. Gode øyeblikk.
Ukas gøyeste øyeblikk var fredag, i midttimen. I auditoriet skulle det være premieutdeling etter fotball cupen som har pågått hele skoleåret. Jeg har jo vært så “heldig” å få være målvakt for det ene lærerlaget. Laget vårt tapte alle kampene i sesongen, og scoret 1 mål! Kun et mål. Jeg ble toppscorer på laget… Så da skjønner dere hvor dårlige vi var. Men plot twist!!! Gjett hvem som ble årets kvinnelige spiller, og fikk pokal og greier???? Jeg! Og her har nok både elever og lærere stemt med en god dose humor og ironi, men den tar jeg lett altså, for jeg skulle bli 48 og et halvt år før jeg fikk livets første pokal! Fikk to tilogmed, men den andre husker jeg ikke hva var for, for jeg var fortsatt så gira over den første. Takketalen min var særdeles ydmyk! “Noen vinner i fotball, noen vinner i livet. Jeg vinner i begge deler. Takk for meg!” Rein poesi! Vaktmester Stian fikk også pokal! Dette lever vi leeenge på! Knall øyeblikk!
Stolt av premiene og utnevnelsen sendte jeg bilde til tidligere fotball trener fra sesongen 89/90 på Sørumsand jenter 14, også kjent som pappaen min, for å skryte litt! Det gikk så som så… Han er en sånn sjel av den gamle skolen som mener at ærlighet varer lengst, og at kritikk bygger selvbilde… Jeg tror han er grunnen til at jeg trøstespiser ostepop seks av syv kvelder i uka!
Lørdag, sånn ca midt på dagen, kom vi på at vi hadde bryllupsdag. 23 år som lovlig ektefolk, og ca 28 år sammen. Tenk det a! Vi begynner å bli gamle, mer enn et halvt liv har vi vært sammen. Tren unger, en enebolig, bobil, og et helt hav av hverdagsøyeblikk. Lenge leve kjærligheten, selv om man husker bryllupsdagen lovlig seint.
Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Hverdagsøyeblikk som perler på ei snor. Nå skal søndagen nytes. Det skal bakes, to poder som har vært på Iron Maiden konsert med lillebror i helgen skal hentes på Gardermoen, to klesvasker skal brettes, sprell til skolens avslutninger skal forberedes, og fryseren skal fylles opp med brød og rundstykker. Hverdagsting.
Håper uken som bød på grunner til å smile, og at uken som kommer er raus med øyeblikkene. Smil bredt til deg sjøl i speilet, husk at du var den spermen som vant. Vi blogges.