Mandagen kom som julekvelden på kjerringa. Ikke med pakker og stas, men overraskende fort. Det var liksom en sånn mandag som bare tynget fra vi stod opp. Gubben og minsten var i dårlig form, og måtte rett og slett bli hjemme fra jobb og skole, Den som sist hadde spist kveldsmat kvelden før (trenger ikke nevne navn,RONNY) hadde glemt å lukke brødposen, slik at matpakkebrødet hadde rukket å bli sånn udelikat tørt i kantene. På badet stod vi i tissekø, og morgenstell og tannpuss ble det så som så med der vi trippet rundt hverandre, vi tre som skulle gjøre oss klare til jobb og skole. Vi snublet i haugen med rene klær ingen hadde rukket giddet å brette, og utenfor stuevinduet stod to gjennomblaute katter og ulte fordi de ville inn, og unnslippe regnet som høljet ned utenfor måsahuset.
Sykkelturen til jobb ble en historie for seg selv, for kjededrevet hostet som et gammelt damplokomotiv, og dobbelthaka kom i klem i låsen på hjelmen. På ettermiddagen måtte gubben med sur mage og fruen ut på et ærende vi helst ville unngå, minsten snorket seg igjennom diverse symptomer i andre etasje, mellomste poden rev seg frustrert i håret over enda en uke full av tentamener og pugging, og kattekrekene som nektet å bli våte på labbene raserte heller stua i et forsøk på å få ut litt innestengt energi!
( Når du legger deg på bordet selv om det ikke er lov, for folka i huset er for late til å oppdra deg. )
I sofaen tidlig på kvelden satt vi bare i hvert vårt hjørne og skulte på hverandre under lave, bustete øyebryn, mens magene rumlet. For alle var vi sultne, men for sure til å lage middag, og sendte hverandre slike blikk som uten et ord fortalte at “Ikke pokker om jeg rikker meg fra denne flekken, og starter på middagen først!”
Det var med andre ord en skikkelig møkkamandag.
Men så spinner det i grusen ute på gårdsplassen, slik det ofte gjør når en motorfrelst pode i tenårene kommer kjørende hjem med en gammal moped. En breisladd og et bremsespor senere kommer en lykkelig 17 åring inn i stua. Skolesekken slenger han lekent fra seg på gulvet i gangen, jakka like så. Gudene vet hvorfor vi i det hele tatt har knagger i dette huset. Og selv ikke de sureste trynene får poden i dårlig humør, for han har hatt elevsamtaler med flere lærere, fått bare positive tilbakemeldinger, og er strålende fornøyd.
Og sånt smitter. Det skal ikke mer enn en “blidfis” til før hele stemningen begynner å snu. Måsagubben er den første som letter på droget, og tar med seg et par tomflasker og litt oppvask på vei inn mot kjøkkenet. Jeg finner frem en diger kjele, og sammen med den minste poden som har hanglet seg ut av senga koker vi e diger kjele risgrøt. Enkelt, men godt, og nok til alle. Matlukta gjør noe med humøret til den mellomste poden som rydder vegg alle bøkene i hoved og sidemål, og begynner å dekke bordet. Eldstemann drar moppen raskt over gulvene, og tenner noen stearinlys mens gubben blander to mugger fulle av rød saft.
( Når tenåringene kapitulerer etter skolen, i en sliten sofa fra IKEA! )
Så blir det middag på alle, samlet rundt spisebordet, ikke så innmari sure lenger. Ute bøtter det fremdeles ned.
“Kjedelig vær da!” sier jeg!
“Øvelseskjørevær!” sier de to eldste gutta i kor.
“Vri åtter vær!” sier minstemann.
Så sånn blir det.
(Kanelbolle-foccachia. Ikke dårlig å en litt råtten regnværsmandag. )
Gubben og de største gutta kjører en tur rundt i en våt og regntung bygd, mens minsten og jeg spiller kort i blafringen fra stearinlysene, mens favoritt tv-programmet durer og summer i bakgrunnen. Vi varmer restene av bolle-foccachian vi bakte i går, og bunkrer oss sammen under to ullpledd. Unger og katter, og to ikke lenger så slitne og sure foreldre avslutter dagen i sofaen, mens Ylvis rapper om Mette Marit på tittekassa. Det skulle altså ikke mer enn en “blidfis” til, en 17 åring med godt humør, til å redde restene av en slik regnværsdag, og selv om sola skinner i dag vet jeg at mange år fra nå, når jeg er gammel og grå (gråere) er det slike mandager, slike regnværsdager jeg aller helst vil huske. De er nemlig ikke så aller verst likevel.
For et halvt liv siden hadde jeg et puppestell som mer eller mindre snudde livet til gubben på hodet. En sjenert og litt røslig unggutt som tidligere ikke hadde justert stort annet en forstillinga på en gammel rustrød Opel Ascona, fikk plutselig justere litt på «hyllene» til en desperat jomfru fra Sørumsand, og omtrent før vi rakk å få sukk for oss hadde vi gjeld til banken, hus med hage og en liten skokk med smågutter flygende rundt i huset.
Han var ikke akkurat vanskelig å lokke med seg, denne litt unnselige gutten fra Lørenfallet, med ungdommelig nysgjerrighet på det motsatte kjønn, og denne frua hadde i sin tid mer enn nok å lokke med. Ikke mange centimter`ne nedenfor skuldrene hang nemlig et knakandes fint sett med puppestell i en raus størrelse 75 C. Omtrent en håndfull hver seg, faste som to solmodne tomater, med lyserøde knopper som stolt struttet nordover, og strakk seg opp mot solen.
Det var på den tiden jeg bare kunne gå inn i en hvilken som helst butikk, raske med meg undertøy i en bestemt størrelse fra restekasser og salgsstativ, og velge og vrake fra en velfylt undertøysskuff hver eneste dag. Det var da jeg kunne danse rundt på pikerommet til en LP plate med Madonna, med formfult og fast puppestell tredd inn i to små kjegler av sort lær med dusk på tuppen, akkurat som mitt store idol, mens jeg sang «Like A Virgin» til halsen var sår og naboen klaget.
( Når du er 19 år, fast i fisken, og digger Madonna. )
Det var på den tiden av nittitallet da undertegnede, i sko med brede, høye såler danset rundt til tecnomusikk på alle nattklubber, puber og diskoteker på hele nedre Romerike. Da jeg fremdeles hadde minimalt med uønsket hårvekst strategisk plassert på ulike steder av kroppen, og det ikke fantes spor av rynker. Da jeg kunne hoppe og danse BH-løs i en kort magetopp uten av puppene fløy veggimellom, og åle slanke lår inn i en sånn litt trang slengbukse av myk trikot, og sprade rundt foran en fortvilt og litt gammeldags pappa som dro seg i håret og ropte: «Du kan da ikke finne på å vise deg ute blant folk i de «PÅMALTE BOLLEMMUS-BUKSENE» der!!!»
Men det kunne jeg, og det gjorde jeg, og en kald Januarkveld i 1998, på datidens kanskje mest blodharry pub på Strømmen, ei lita bule kalt Roots, danset jeg vågalt rundt på dansegulvet med en rusbrus i hånden, og jeg, og det strøkne puppestellet mitt snudde opp ned på livet til måsagubben.
( Når du danser rundt med rusbrus, platåsko, magetopp med blonder, trikotbukser, og hele livet ligger foran deg. )
Men da nittitallet tok slutt gjorde puppestellet det samme, for med et fast forhold kommer også et realt forfall. Det startet for alvor da den tidligere så forsiktige og sjenerte ung-gutten plutselig ble modigere, og befruktet frøkna lenge før hun blei frue. Og under svangerskapet ble det ene vågale undertøysettet etter det andre for lite. Det var slutt på små trekanter av delikate blonder og kjegler av frynser og lær. Skulle jeg danse som Madonna måtte jeg tre to trafikk-kjegler utenpå to melkesprengte jur, og hekte de fast med jekkestropp! Jeg hoppet fra en snerten 75 C til en 90 D på ni måneder, og gubben gned seg frydefult i hendene over «utviklingen» og godsakene som ville fått en hvilken som helst midtsidepike i Vi Menn til å dø av misunnelse. To dager etter fødselen nådde forstillinga nye høyder med en melkesprengt størrelse 95 dobbel F, og innen en seks måneders periode var vi tilbake i en litt slapp og noe lengre str 85 C med strekkmerker.
Det var på den tiden vi fikk oftere unger enn vi fikk tilbake på skatten, og etter å ha gjentatt prosessen tre ganger på mindre enn fire år hadde de engang, akk så jomfruelig spretne brystene, forvandlet seg til et sett utsugde vrengte baklommer. De solmodne tomatene med lyserosa knopper som strakk seg nordover og opp mot solen hang nå som to slitne saccosekker fra Jysk sengetøyslager betraktelig lengre ned på brystkassa. De kom ofte i klem i bukselinningen, og de tidligere lyserosa nordgående knoppene var nå to møkkbrune sølepytter dryppende mot parketten. De solmodne tomatene var intet annet enn billig tomatpure på boks.
Forfallet skjedde gradvis, og godt kamuflert av min hjemmeværende mamma-uniform, som i all hovedsak bestod av bukser med elastikk i livet og måsagubbens slitne og romslige hettegensere. Det var ikke før jeg etter mange år senere fant frem magetoppen og den mye omdiskuterte «påmalte bollemus-buksa» jeg forstod hvor ille det virkelig stod til. Det antrekket som en gang i tiden lokket til seg en våryr unggutt slik tisper med løpetid lokker til seg lausbikkjer, ville ikke engang lenger kunne lokke til seg en blind mann med lommene fulle av Viagra. For magetoppen var morken og mange størrelser for liten, og buksa så trang at den kom med egen underlivssopp-garanti. Her var det bare å bytte ut rusbrusen med en irriterende svie og en tube Canesten.
( Når antrekket er det samme, men kroppen ikke er det, og rusbrusen må byttes ut med en tube Canesten. )
På daværende tidspunkt fantes det ikke lenger håp for det engang så heftige puppestellet, og i stedet for å friste et og annet stakkars mannfolk ble de nå brukt som ren underholdning i en og annen festlig sammenkomst, uten videre hell. Onkel Øyvind for eksempel, var sykemeldt i fire uker med traumer, og har fremdeles et anstrengt forhold til brus etter at jeg på en liten familiesammenkomst viste hvordan hengepupper fint kan brukes til å bære to fulle halvannen liters flasker med Pepsi Max uten hjelp av hendene. Med klar beskjed om å aldri melde meg på Norske Talenter med det jeg trodde var et skuddsikkert partytriks dalte selvtilliten bare ytterligere, og siden den gangen har jeg kviet meg for å kjøpe undertøy, da særlig BH. Lite passer, ingenting sitter pent, og det meste gnager på steder jeg ikke engang viste jeg hadde.
( Når du kan tidenes feteste partytriks, men ingen lar seg imponere, og Onkel Øyvind utvikler en personlig angst for leskedrikk med kullsyre. )
Det har gått flere år uten så mye som et eneste BH innkjøp, men forleden måtte jeg bite i det sure eplet, og ta en tur innom den lokale klesbutikken, da den aller siste BH`n var så morken i stroppen at den røyk midt i kontortiden og sendte venstre pupp ut på tur på egenhånd slik at den veltet kaffekoppen og kortsluttet tastaturet på PC `n.
Krom i ryggen og lut i skuldrene gikk jeg flau rundt i undertøysavdelingen mens jeg desperat prøvde å unngå de unge ekspeditrisene med fremdeles intakte struttepupper og feilfri eyeliner. Sånne små snertne sneller med livet foran seg, som sender deg medlidende blikk når du tusler ut av prøverommet med enda en bukse som er for trang, og trøster deg med fraser som: «Passet den ikke? Så shiiipt da! Men du ser ikke så shjukk assa, helt serr!»
Inn i prøverommet hvor speilet avslører hver eneste skavank under sylskarpt neonlys, kledde jeg av meg på overkroppen for å prøve et titalls BH`er med og uten blonder og vatterte skåler. Jeg hadde ikke engang pløyd meg gjennom en brøkdel av dem før jeg svetta mer en pappa gjorde det året han skulle til Malorca med ferskenfarget badebukse i blank sateng, og trimma aerobic hjemme i stua til Jane Fonda på VHS, hele forsommeren!
For finner jeg en BH med mer vatt i skålene enn en overmadrass til dobbeltseng, en som klarer å holde puppestellet oppe i riktig høyde kan du banne på at stroppen bak gnager seg inn i ryggflesket, lager dobbelt valk over og under, resulterer i en såkalt trekkspill-rygg , så fremtredende at du får plutselig tilbud om sommerjobb som omreisende torader for et dansebænd fra Gjøvik.
( Når du bare skal prøve en BH, men ender opp som vikar-torader i et dænsebænd fra Gjøvik. )
Finner jeg en med nok elastikk og regulerbar ryggjustering kan du banne på at skålene er for små slik at det danner seg en ekstra pupp under hver arm foran, og jeg blir spradende rundt som en Engelsk Setter med nok jur til å fore et helt valpekull av små fuglehunder.
Jeg testet en BH uten stropper, men den rullet seg sammen som et av disse refleksbåndene man slår rundt ermet, sa svopp og smakk, og ble sittende som en sammenrullet elastisk pølse rundt bringa! En rød liten sak i dristig og moteriktig blonde fikk det til å se ut som om puppene var dekket av kløende eksem, og etter det som kjentes ut som en hel evighet og ei real treningsøkt samlet jeg undertøyet, hang det tilbake på stativene og listet meg ut av butikken, mens jeg sterkt vurderte å kjøpe meg en lilla poncho, pannebånd, og bli hippie på heltid, med «fri puppene» som kampsak.
( Når du finner en BH som passer bak, men som lager ekstrapupper under armene foran. )
I mangel på pågangsmot og bedre alternativer tuslet jeg inn på Rema 1000, og dro med meg den største trenings BH`en fra Pierre Robert. Ikke løfter den, og ikke former den, men den holder i det minste «hyllene» sånn delvis samlet og på plass, og hindrer de fra å gå i klem i bukselinningen. Ei heller vil stroppen ryke og sende en og annen pupp på avveie i kontortiden, og forårsake ytterligere skade på Fylkeskommunes eiendeler.
Forfallet er et faktum. Surt, men sant, og nesten ikke til å unngå. Det er bare å innfinne seg med at struttpuppen som i sin tid snudde livet til gubben på hodet er borte for alltid, med mindre jeg ikke bare velger å snu mitt eget liv på hodet fra nå av, og heller la tyngdekraften jobbe for meg…
( Når du vil tilbake til den struttende puppe-perioden men tyngdekraften ikke lenger er på din side. Da må man finne alternative løsninger. Gå på henda for eksempel! )
Tror kanskje det blir slitsomt i lengden!
Ønsker alle som titter innom en riktig god helg, enten du fremdeles er sprek eller under forfall.
Greit gutten min, her kommer det. Du er kul! Kjempekul faktisk, og som vanlig, hver gang en av dere gutta har bursdag, så sitter jeg her og mimrer som ei gammal oldemor, og gråter nesa sår og rød over tiden som gikk alt for fort. For det kjennes ikke lenge ut siden i det hele tatt, at du kom som ei kule den vårdagen det var så varmt i været at både bjørka og hestehoven spratt omtrent samtidig.
Så satt vi der, en tidlig formiddag en herlig vårdag, og beundret den nye fine gutten vår, både pappa og jeg.
Fatter`n var stolt som en hane, og kalte opp sønn nummer to etter Martin Schanche, og mutter`n gikk bare rundt og var helt og holdent stormforelsket i de myke kinnene, det bløte håret, og den lille oppstoppernesa.
Makan til mammadalt hadde verden knapt sett maken til, men sakte men sikkert våget du deg litt rundt omkring på egenhånd, og i dag er du kanskje den mest selvstendige av alle gutta i måsahuset. Din evne til å se positivt på livet, til å ha trua på at det meste ordner seg, og din viljestyrke er beundringsverdig. Jeg har enda til gode å se deg feile på noe du har bestemt deg for! Du får til ALT du vil, og det meste av det du ikke vil.
Med en selvironi andre bare kan lete lenge etter, og med humor og stå-på-vilje, ligger verden for dine føtter. Det er bare å erobre!
Du har ventet lenge på denne dagen, og var kanskje ikke helt fornøyd da den måtte tilbringes med en litt uønsket Engelsk tentamen, men kjenner jeg deg rett klarer du å gjøre det beste ut av nettopp det også.
16 år, selvstendig og stor, men fortsatt mammas «lille» gutt. Måtte du aldri forandre deg Martin. Måtte du fortsatt dele ut varme klemmer, og spre smil og latter til alle rundt deg. Måtte du alltid elske åpenlyst av hele ditt hjerte, slik du gjør nå, og for alltid verdsette familie og venner i like stor grad som du gjør i dag. Måtte du fortsette å finne glede i alle de små tingene, trene hardt for å nå målene dine, og unne deg selv smaken av seier.
Snill, morsom og raus. Min Martin. Min aller fineste Martin. I dag skal det koses og klemmes, mimres og snufses over årene som har gått, og det skal gledes over dagen, og alt det fine du har foran deg.
Gratulerer med dagen gutten min, måtte alle dine ønsker for dagen gå i oppfyllelse. Vi fikset ihverfall et blogginnlegg om hvor kul du er!
Elsker deg!
Klem fra mamma.
Tekst og bilder i innlegget er som alltid godkjent av en rykende fersk ( og skikkelig kul ) 16 åring.
Planen var klar. Sove lenge, spise frokost under et pledd i sofakroken, gå tur i solskinnet med ei venninne, og lese siste kapittel i boka jeg har pint meg gjennom i påsken. Endelig skulle morderen avsløres. Den siste dagen av påskeferien skulle virkelig nytes.
Men så gikk det slik det som regel går, når man i en årrekke lot seg befrukte av en motorinteressert mann. Alenetid er et fremmedord, og planer om latmannsliv må vike for pålagte familieaktiviteter, kamuflert som kvalitetstid. Tre gutter var kjøresugne, og gubben som nesten sklir av setet hver gang han kjenner lukten av totaktsolje hadde allerede lempet tre crossere bak i hengeren, klar for enda en dag i et avsidesliggende grustak midt i Eidsmarka, nær svenskegrensa! Lite sugen på å bruke siste feriedag på gjørmete vannhull, motordur og klaustrofobiske små utedoer lot jeg meg likevel lokke, dum som jeg var, med en aldri så liten Harry-handel når vi først var på de kanter. Som den konstant søtsugne overgangsalderpurka jeg er, lot jeg meg friste av muligheten til et par poser polkagriser og et brett Pepsi Max på boks, og en drøy neve småmynt i døra på passasjersiden av bilen holdt lovnader om en bitteliten vaffel eller to i den provisoriske lille kiosken i klubbhuset på Magnor.
Med fokus på vaffel og polkagriser tuslet jeg ut på badet for å klargjøre kroppen for noen timer i vårsola mens gutta kjørte noen heat og gubben telte rundetider med begge hendene.
Klok av tidligere skade viste jeg at til tross for solskinnet lar vårlige temperaturer vente på seg, så under overtrekksbukse og jakke klemte jeg kroppen inn i det litt for snaue ullsettet fra Kari Traa, det gubben både kokvasket og tørketromlet for noen uker siden. Til tross for at buksa bare når til midt på leggen, og genseren nå er en litt snau magetopp, varmer det fremdeles greit på nærmere 60 prosent av kroppen, og alt er bedre enn ikkeno. Ulempen er jo at det knapt er plass til undertøy under fordi ulla nå sitter som et pølseskinn. Derfor droppet jeg like gjerne trusa. Det sies jo at ull varmer best rett mot kroppen, og det er jo greit at høna unngår fugleinfluensa (blærekatar) sånn på tampen av vinter`n. Og siden jeg først droppa trusa lot jeg like gjerne BH`n ligge hjemme og. Den eneste BH`n jeg har røyk jo knapt ei uke før ferien, og provisorisk løsning med en stropp i sikkerhetsnål gir likevel ganske skjev fordeling av jura sånn rent høydemessig, samt at den utgjør en viss fare for punkterte lunger dersom nåla spretter under raske bevegelser. (Ikke det at denne kroppen beveger seg spesielt fort lenger.) Nei, jeg skulle uansett ha ei romslig boblejakke utenpå, og muligheten for å treffe på kjentfolk var relativt liten. Her gikk vi for frittgående pupp! Det var tross alt ferie.
Utenfor sto tre gutter midt i en runde av «stein-saks-papir», og konkurrerte om hvem som skulle sitte foran. Dreven mamma som jeg er smøg jeg meg inn i forsetet mens de diskuterte, og henviste alle tre til den bakre delen av bilen. Er så lei den evige krangelen om hvem som skal sitte foran.
Med ulla rett mot kroppen og en kopp reisekaffe til turen i hånda, i en overfylt, rusten og litt trang kassebil, satte vi kursen mot Magnor, gjørme, grus og en Toro posevaffel med jordbærsyltetøy.
Vi hadde ikke kommet lenger enn Setskauen da uhellet skjedde. Etter en usedvanlig lang og kald vinter hadde gjort det som tidligere er kjent for ikke bare bygdas, men Norges verste vei enda verre, med et tælahiv som gjorde en helt vanlig landevei mellom Liermåsan og Svenskegrensa om til en berg og dalbane av dimensjoner. Det rista i kjerra så innvollene bytta plass, og lagde krøll på både tynn og tykktarmen, og akkurat i det du trudde det verste var over kom ei ny dump, så djup og så skarp at jeg dro på meg en aldri så liten ufrivillig nakkesleng, kjørte fortenna ned i lokket på termokoppen fra Shell så lokket skvatt, og varm kaffe skvulpet ut av koppen og opp i panna. Så varm kaffe at jeg kunne høre det frese mellom øyebryna, og kjenne huden prelle av i et to ganger to cm svær brannblemme.
( Når gubben kjører i tælahiv og du trøkker to tenner ned i lokket på termokoppen, og ender opp med kaffeblemme i panna! )
«Ro ned kjærra da for pokker!!!» skriker jeg til gubben som hugger inn bremsen, og forårsaker enda en skvulp kaffe mellom låra, før jeg får skrudd på korken igjen.
«Det var da faen til tælahiv da!» sier gubben litt unnskyldende, før han legger seg inn bak en gammel Mazda, hvis sjaffør har bart, hatt, og baksetet fult av gamle kjerringer med kjøpekrøller, på vei over grensa for billig kjøtt og rulletobakk!
Resten av turen ligger vi og trøkker bak «turistkjerra», som en kjernefamilie på søndagstur, med tid til å høre på fuglesang og lukte på rosene mens vi kjører. Veien blir bare verre og verre, enda vi ligger i knappe 50 km i timen, selv over de mest åpne slettene. Her er det ingen grunn til å ta sjanser.
Vel fremme på crossbanen lar jeg gutta og gubben seile sin egen skute mens jeg leter igjennom førstehjelpskrinet etter brannsalve til blemma i panna, før jeg setter meg til rette i en campingstol for å nye sola og roe nervene.
En drøy time senere bråvåkner jeg i stolen etter en spontan høneblund, og kjenner meg herlig uthvilt, lettere rød i kinnene av vårsola, og i betraktelig bedre humør. På banen briljerer gutta, og på sidelinja står en stolt pappa og noterer rundetider. Alt er fryd og gammen, og med lomma full av mynt ra passasjerdøra rusler jeg bort i kiosken for innkjøp av posevaffel og traktekaffe.
Enkel forskning viser at det skal vanskelig la seg gjøre å kjøpe bare en vaffel når man har nok penger til fler, og til tross for nøye planlagt viljestyrke røyk jeg på to. Med opparbeidet sult av ufrivillig mye frisk luft stappet jeg ansiktet fult av halvfabrikata vaffelhjerter, skylte ned med lunken traktekaffe, og nøt et par timer til med motorsport før gubben og ungene pakket sykler og utstyr i bilen, klare for en snartur over svenskegrensa før hjemturen. Men med en tarm som i de senere årene har utviklet en reell angst mot gluten og laktose begynte jeg å kjenne det svi litt rett over hemoroidene, og småløp mot den eneste utedoen på Magnor for å rense avløpet, men etter fem hele dager med tilreisende campingturister med magene fulle av sur kaffe og grillpølser var doen så full at den nesten rant over, og det fantes ikke så mye som en flik av et dopapir å se noe sted. Her var det bare å ta i bruk alle innøvede knipereflekser, og trippe på tærne med sammenknepne rumpeballer bort til bilen, hive seg inn i forsetet og rope «KJØR!!!»
( Når Toro posevaffel i trassig tarm skal kombineres med overfylt campingdass på et forlatt grustak i gokk! )
Gubben og unga kjenner igjen både det desperate utrykket og lukta av sur fis, for de kaster seg inn i bilen og gubben klemmer gasspedalen i bånd.
«Glem Sverige!» sier jeg!!! «Kjør rett hjem!!!»
«Har`u eti vaffel igjen nå eller?» spør gubben, og jeg kan ikke engang nikke som svar, i frykt for at en kraftig rykning i nakken vil jekke ut det jeg desperat prøver å knipe inne.
Ut fra Magnor og over Skotterud er det minimalt med trafikk, og med lovlig toppfart er vi bare snaue 45 minutter unna egen do. Dette lover godt! Takk Gud for mange år med iherdig øvelse i ufrivillig løs mage, for rumpemusklaturen er sterk nok til å knipe av en ølkork på glassflaske.
Men rett etter Skotterud, på vei mot Vestmarka begynner helvete. For tælahivet som bare var så vidt overkommelig i lav fart er så ille at bånnpanna på Vito `n skraper langs asfalten og lager mer gnister enn billig fyrverkeri nyttårsaften, og i forsetet letter tjukka med kjerringkroppen fra setet i hver eneste dump. «Hva er den lyden?» spør gubben og kikker ut mot panseret, mens han referer til klaskelyden som kommer hver gang løspuppene treffer haka, deretter lårene.
( Når tælahivet gjør at grusen skvetter om kapp med frittgående pupper! )
Det er ingen biler hverken foran eller bak, så gubben gasser enda litt mer over tælehiv, dupmer og sprekker i asfalten djupe som fjorder, med en rusten varebil som er stivere enn Stoltenberg var da Giske bød på kos og klem, og har mindre fjæring enn hoftene til en 90 år gammal benskjør jomfru. Bak kjerra rister en skaphenger verre enn en stivfrossen turist på Svalbard. Og mens jeg kniper med stumpen, og løspupper flyr så det klasker mellom sladrespeil og sidevindu prøver jeg så godt det lar seg gjøre å sette solbrillene på nesa samtidig som jeg diskret vendt mot høyre prøver å grave ut en litt irriterende størknet buse som piper på innpust og kiler på utupust, men i det det alle fire hjula lander i asfalten etter en liten flytur over ei dump punkterer jeg nesten øyet med stanga på solbrillene, og fingeren i nesa butter med bihulene.
( Når du endelig får igjen for all smugspisinga, og kan brife med en bandasje av gammal kjeks-embalasje! )
Neseblodet fosser ut av venstre nesebor og i en panisk jakt på tørkerull eller dopapir ender jeg opp med en sammenrullet gammel kjeks-embalasje jeg fant under setene, oppe i nesegrevet for å stoppe den verste blødningen. I baksetet sitter tre tenåringer med mobil og øreplugger i hver sin Spotify-koma og aner fred og ingen fare. Knipehelvetet er bare minutter fra å være over når vi akkurat har runda Setskauen og nesten kan kjenne lukta av Bjørkelangen, idet gubben hiver inn bremsen på kjerra, og sender løspupper og blodig kjekspapir som ei kule mot dashbordet. For der, rett i grøftekanten står et drøyt tonn med rykende ferske elgkarbonader på fire bein og rauter. En snau halvmeter fra sidevinduet ser jeg rett inn i en litt vintermager, dog diger og ragget elgokse, og etter uttrykket dens å dømme er jeg mer redd enn den. For den blir stående å se dumt på meg gjennom vinduet mens den sakte tygger på det som ser ut til å være en død bjørkekvist, og gjør ingen tegn til å flytte på seg før gubben oppgitt og anpusten, med begge henda på rattet lener panna mot hornet slik at det gir fra seg et langt og høylytt tuuut!
( Når du nesten kan kjenne lukta av potetstappe og viltgryte, men er for sur i magen il å ha matlyst! )
Da skvetter både oksen og jeg. Den glemmer alt som heter veivett og bykser over til den andre grøfta, jeg glemmer alt som heter kniping?og driter på meg!
Det som til vanlig kanskje kunne kamufleres som en liten smyger gir fra seg en litt for skarp skvalpelyd etterfulgt av en lukt som river litt skikkelig i nesa. Gutta i baksetet har akkurat tatt av seg ørepluggene da gubben, fremdeles med panna mot hornet sakte snur seg mot meg og sier: « Men faen da kjerring, finnes det ikke et eneste høl på kroppen din som ikke er lekk i dag???»
I svingene nedover fra Røytjern til Bjørkelangen sitter tre gutter i baksetet og jamrer og bærer seg over lukta, og i forsetet sitter jeg og skammer meg mens jeg kniper det jeg kan for å unngå ytterligere skade. Vel hjemme tipper gubben meg ut av bilen rett foran trappa, og breibeint som kalvende ku får jeg låst opp døra og kommet meg inn på badet. Stilongsen fra Kari Traa står ikke til å redde denne gangen, da den neppe tåler enda en kokevask.
Den siste dagen av påskeferien ble ikke på langt nær så avslappende som jeg hadde sett for meg, og med et brannsår i panna, solbrilleskille, punktert hornhinne, skrubbsår på bihulen, nesten elgpåkjørsel og rennebæsj i ullbuksa ønsker jeg hverdagen velkommen. Ikke fikk jeg handla polkagriser hos «Søta Bror» heller!
( Når det ikke lenger er håp for det en gang så dyre og deilige ulltøyet. )
Om man skal se det positive i alt dette må det jo være at det fra nå av er helt slutt på guttas krangling om å få sitte foran i bilen. Det lukter vist dritt av forsetet…
Hver høst tenker vi det samme, gubben og jeg. Når crosser`ne parkeres, og hjelmene legges på hylla for en liten stund. Da snakker vi i timevis, dag etter dag, kveld etter kveld, og konkluderer med litt trist sinn at denne sesongen, det var nok den siste. Men så er det ikke lett da, ikke lett i det hele tatt, å måtte legge noe man ikke ønsker på hylla. Hadde det bare angått han, gubben og meg, hadde det ikke vært noe problem, men å ta den avgjørelsen på vegne av ungene, det er pokker ikke lett. Så bruker vi vinteren, alle de kaldeste snødagene, på å spinke og spare, vri på hver eneste krone, for å kanskje, bare kanskje, klare en sesong til. En sesong til med lange kjøreturer med en gammel sliten varebil og en henger på slep. En sesong til med tanken full av drivstoff, grusbaner så langt øyet kan se, timer og lange kvelder i garasjen for å skru og for å holde ved like. En sesong til uten råd til en skikkelig sommerferie eller fancy vintersko og nye ski. En sesong til uten å spise middag på en stilig restaurant. En sesong til med pølser på en kulegrill på et eller annet bortgjemt sted blant andre motorsportentusiaster. En sesong til med glade ungdommer, massevis av iherdig trening, mye familietid, bekymringer og idrettsglede.
For i høst gjorde det ekstra vondt, tanken på å måtte fortelle ungene at det var på tide å legge opp. Spesielt da den mellomste poden avsluttet sesongen med seier i et stort løp på hjemmebane. Kan leses HER. Så flink, så dyktig, endelig betaling for iherdig egeninnsats, og med så mye potensiale for å bli enda bedre. Men det koster. Det er ingen billig idrett gutta bedriver. Ikke bare er utstyret kostbart, men hver trening, hvert løp er et pengesluk. Vi kan absolutt ikke klage. Det var vi foreldre, eller egentlig bare gubben, som startet det hele, med innkjøp av motorsykkel lenge før de var ferdige med smokken og bleia. Gutta har det i blodet. Interessen for alt som durer og går, talent, ikke minst, og drømmen om å en gang bli skikkelig god.
( En ung mann, med et mål, og en drøm. )
Men i denne idretten når man sjelden toppen uten midlene vi mangler. For skal du bli best må du kjøre, og å kjøre koster penger. Vi, en familie på fem skal ha et liv utenom idretten også. Regninger skal betales, skole skal fullføres, garasjen står enda uten panel og takstein, 15 år etter byggestart. Alt vi har til overs går til idretten. Og forrige høst skulle være den siste, det kunne ikke gå lenger.
Vi er dårlige til å søke spons, synes det føles som tigging, som å stå med lua i hånda. Noen ganger har vi prøvd, men lokale bedrifter støtter allerede andre utøvere. Jeg er full av beundring for de som får det til, de som byr på seg selv, og klarer å hente inn slike ekstra midler. Vi har sendt brev til de alle større organisasjonene som støtter lag og foreninger, år etter år, uten hell. Statoil, som utad støtter “Morgendagens helter”, en bedrift som ironisk nok livnærer seg på drivstoff støtter ikke motorsport. Avslag på avslag gjør det vanskelig å ikke gi opp. Det spinkes og spares i stedet. Gutta klipper gresset for naboer, tar på seg små jobber for litt ekstra bensinpenger. Det er greit det og. Ungene har utvilsomt godt av å måtte jobbe for noe, se at ting ikke kommer av seg selv. Det er fin læring, rett og slett, Men det er også tidkrevende, og det brukes masse energi.
Jo, fjorårets sesong med den flotte avslutningen var så ut til å bli den siste.
Men så gikk vinteren. Syklene står i garasjen enda. Det ble kjørt noen få treninger, både for å holde syklene og kroppen varm. Og hva skjer da? Jo, idrettsgleden holdes varm den også. Den mellomste poden har knapt hatt en treningsfri dag i hele vinter. Egentrening på Avancia, styrke. Løpetrening hver eneste kveld, alt med et mål for øye. Drømmen om bare en sesong til. Bare en sesong til for å bevise hva han er god for. For det er helt klart den mellomste poden som satser mest, det er han som har de største ambisjonene, og det er intet annet enn rørende å se hvordan brødrene backer han opp! Ekte idrettsglede på andres vegne.
( Medaljens bakside… )
( Motocrosslivets bakside, for crossmammaer med ufrivillig hyppig vannlatning og slarkete blære. )
Fremdeles var ingen avgjørelse tatt. Dette var det året vi skulle legge opp. I går skulle vi bare, tradisjonen tro, kjøre en liten påsketrening på Magnor. Møte gamle og nye motocross entusiaster. Spise grillpølse fra kulegrillen, kjenne lukten av drivstoff, og høre brummingen fra små og store sykkelmotorer.
Og i strålende solskinn på en plass midt i ingenmannsland et sted nær svenskegrensa stod vi der, gubben og jeg, og tenkte “hvordan i all verden skal vi kunne nekte gutta dette?” For ute på banen kjørte gutta som knapt har sittet på en sykkel siden i høst, som om de aldri skulle har gjort noe annet. Vinterens egentrening har gitt resultater. De er utholdende, teknisk gode, og de kjører med en sånn iver og glede at alle tanker om ta dette fra dem blir gjort til skamme. Om få uker skal den mellomste poden kjøre sin første NM runde i år i etappe enduro. Hans drøm, som han har jobbet for det siste halve året, og hvordan kan vi ta fra han det?
( Så møkka spruter! )
For gutta her hjemme krever aldri noe. Aldri! De går mer enn gjerne i arvede klær, ferie for dem er et sykkelsete i et avsidesliggende grustak, og en varm pølse rett fra en gammel kulegrill er alt de trenger for å virkelig være lykkelige. Virkelig lykkelige. Og lykkelige barn betyr glade foreldre. Enkelt og greit. At det fremdeles ikke er takstein på garasjen betyr ingen ting. Ei heller at den gamle varebilen er rusten. De ønsker bare en ting. At vi sammen gleder oss over idretten, og deler hverandres drømmer. Det være seg drømmen om bare en eneste skikkelig god rundetid i enduroløypa på Magnor, komme over det store platåhoppet i Eksismoa, eller å bli Norgesmester på Rømskog i slutten av April.
Hvem vet, om noen år tar det sikkert slutt, men i gårdsdagens solskinn og motorbrus ble vi enige om “bare en sesong til”. En sesong til med rusten varebil og tre gutter klemt sammen i baksetet. En sesong til med stinkende utedoer og grus mellom tenna. Vi skal spinke og spare, snu på hver krone. Vi har klart det før, og vil skal klare det igjen. Med nyinnkjøpte brukte crosstøvler, med en liten sparebøsse full av oppsparte feriepenger, og med litt tippemidler fra familie og venner som har valgt å støtte Nordvang Motorsport med sin grasrotandel tar vi fatt på en ny sesong, forhåpentligvis den beste så langt. For midt oppe i alle bekymringene finnes det noe som veier tyngre, noe som betyr enda mer enn fin sommerferie og fancy merkeklær. Der finnes veien mot drømmen, og ekte idrettsglede, og dette skal vi få til!
( Mamma og Martin. Sammen om drømmen, i en sesong til. )
Den eldste poden spurte i en litt sarkastisk undertone, som svar til mitt spørsmål “Skal du bare ligge der i hele kveld eller?” Også lo vi litt begge to, vel vitende om at det fantes absolutt ikke noe å blogge om, for vi hadde ikke gjort en “damn shit”! (Pardon my French lissom!)
“Næææh.” svarte jeg. “Finnes vel lite å blogge om i dag vel!“, sa jeg og strakte meg etter den siste ruta med en litt småsvett melkesjokolade, la den på tunga og lot den smelte uten å tygge, bare for at den skulle vare enda litt lenger. Vi lo litt begge to, veltet oss rundt på hver vår sofa i en sånn påskeferie-rus, og kniste litt av hvor late det det egentlig går an å bli.
( Når man bare kan ligge på sofaen og gjøre ikkeno! )
Men så begynte vi å tenke litt da, poden og jeg, snakke litt om hvor mye vi egentlig hadde fått gjort i løpet av dagen. Ting vi ikke alltid tar oss tid til, ting vi ikke alltid har tid til når jobb og skole opptar dagen. Ting vi gjør som vanligvis føles litt som “ekstra”, men som på fridager bare er syssel og gøy, uten at det “opptar tiden” vår på noen måte. Ting vi gjør fordi vi vil, også går timene uten av vi merker det, og fordi dagen er en time lengre, og kvelden enda en time lysere kjennes det ikke ut som om alt vi har gjort er annet en daffing og latmannsliv, når sannheten er at vi faktisk har fått gjort en hel del likevel. En god del med herlig ikkeno.
Å sove til klokken ti, og å våkne til solskinn. Det er ren luksus, selv om temperaturen ikke akkurat står i stil med solskinnet. Å kunne pakke seg inn i ei varm jakke, sette seg ned i solveggen i hjørnet ved garasjen, drikke en kopp varm kaffe og myse mot sola bak hjerteformede solbriller (fant ikke de andre), det er en fin måte å bedrive ingenting på.
Høre måsagubben skru på en gammel moped i den lille verksted-delen av skuret, mens minstepoden står i sitt lille snekkerhjørne av garasjen og snekrer en liten bokhylle til rommet sitt, og dreier et skaft til en ostehøvel av en gammel tørr vedkubbe. Fine lyder som vitner om ting vi vil men ikke må, ferielyder. Bli godtesyk og kakefysen midt på formiddagen, enda man nettopp har spist frokost, og snoke i skapene. Bli lykkelig når man finner både fløte og en pose med slike “muffins på 1-2-3 fra Toro, og mekke sammen ei ostekake av det man har i kjøkkenskapene, bare fordi.
( Å henge litt i sitt eget hjørne av garasjen, og gjøre ikkeno. )
Nyte enda noen minutter i solveggen, smøre knekkebrød med brunost til gutta i garasjen, og spise litt sammen i sola. Rote litt i plankehaugen, og bli skikkelig inspirert av “søppelet” bak uthuset. Pusse litt, male litt, snekre litt. Pynte ostekaka mens malingen tørker, snekre ferdig mens kaka avkjøles. Multitaske som en proff husmor, synge høyt til spillelista på Spoitify, og danse som Tina Turner over parketten.
( Når du kan slenge sammen ei kake av nesten ikkeno. )
Slippe inn vårglade katter gjennom stuevinduet gang på gang på gang, bare for å se de løpe rett ut i gangen og ut inngangsdøra som står åpen for første gang i år. Kjenne at det er så kaldt på gulvene at tærne blir stive selv i de tykkeste ullsokkene, men at det likevel lukter herlig av frisk og vårlig gjennomtrekk i det lille røde huset.
( Sliten, av å løpe ut og inn og gjøre ikkeno. )
Være lykkelig over at du nettopp har brettet sammen det fjellet av en haug med rene klær på badet da minsten kommer løpende inn døra og roper “Mormor og morfar har kommet!” Kjenne at man er oppriktig glade for å se de igjen, at det er altfor lenge siden sist, enda de bare bor en halv time unna. Kunne overlate vaffelsteking til den eldste poden mens man drikker kaffe og snakker med en bonusmamma som har tid til å lytte ute på trappa, mens gutta nærmest kaster seg over en morfar som ivrig spiller gitar og forteller gamle skrøner i sofakroken inne. Mimre sammen om “gamle dager”, og le så magen gjør vondt av gamle historier, både de sanne og usanne, og kjenne at man er skikkelig glad, på en helt vanlig torsdag.
Spise middag sent på kvelden. Taco klokken 19.30, med hele flokken samlet rundt bordet. Sette en brøddeig til heving i kjøleskapet over natten, slik at man kan nyte nystekt brød til frokost dagen etter. En frokost som mest sannsynlig ikke vil starte før rett etter lunsjtider, men det gjør jo ikke et døyt, for vi må ingen ting.
( Lage et par skilt av omtrent ikkeno. )
Ligge på sofaen i kveldinga og se at utenfor stuevinduet tar månen over for sola. Kikke bort på den eldste poden og spørre “Skal du bare ligge der resten av kvelden eller?”, mens han kniser og litt sarkastisk spør tilbake, “Skal du blogge i dag eller?”.
Også lo vi, for som jeg sa, vi hadde jo ikke gjort noen ting. “Ikkeno”.
( Fiks ferdig ostekake av nesten ikkeno. )
Sånn var det i går, og sånn blir det i dag. Enda en feriedag med herlig latmannsliv. Vi skal ingenting. Gubben er i garasjen igjen, fikser noen dempere på en gammel moped som snart må være kjørbar. Minsten snekrer et gitarstativ. Den mellomste skal treffe en kompis, kanskje grille litt bak i skogen. Størsten spiller gitar. Jeg har en bolledeig til heving på benken, en halvspist ostekake i kjøleskapet, og et brød i ovnen. Ute skinner sola, og det er duket for en kaffekopp i solveggen. Snart blir det frokost, selv om det egentlig er lunsjtider. Nok en kjedelig, herlig dag med absolutt ikkeno! Ingen ting å blogge om. Det gledes.
Bare for å ha det på det rene, jeg nekter ALL form for skyld!!!
Det starta da jeg gikk på do i fire tiden i natt. Det er en plage egentlig, hvordan jeg hver eneste natt våkner av at jeg må på do. Som om blæra, til tross for minimalt med kaffe og Pepsi Max etter kl 17.00 hver kveld likevel suger til seg mer væske enn Titanic, blåser seg opp til en stappfull og sprekkeferdig vannballong, som et eller annet sted mellom to og fire på natten må tømmes for å unngå katastrofe. I natt kunne jeg faktisk ha knepet meg i søvne frem til klokken syv, hadde det ikke vært for at jeg våknet da gubben “listet” seg ut av senga i samme ærend lenge før klokka ringte. Når en mann på den størrelsen “lister” seg gjør han det ikke særlig stille. Det knaker i kroppen når han ruller seg mot venstre og ut av senga, slik det knaker i et 40 meter høyt grantre i det det gir etter for motorsagen, knekker på midten og deiser i bakken. Ute i stua kyler han ei lilletå inn i tv-benken og bryter ut i et ikke akkurat rolig “SATANS HELVETTE!!”, før han går på do, gjør det han skal, og tusler tilbake til sengen for et par timer mer hvile.
I halvsøvne, og med ei blære som er sporadisk lekk etter tre tette fødsler med påfølgende knipevegring tusler jeg også på badet, tømmer kroppen, og kryper tilbake opp i senga. I det jeg legger hodet på puta kan jeg så vidt høre gubben knise, før jeg skvetter himmelhøyt at et høylytt “Gakk-gakk!!!”. Under puta har gubben lagt en sånn gummiand fra Biltema, ment som hundeleke for hunde-eire med nerver av stål og høreapperat, i sin tid innkjøpt for å skremme en kollega med fugleskrekk og nedsatt hørsel.
( Når denne får deg til å skvette…i dobbelt forstand! Det var da som f.. )
Gubben ler hysterisk på sin side av senga mens jeg prøver å gjenvinne normal hjerterytme, før jeg kitter til gubben med ei gummiand, snur meg mot høyre og prøver å sove. Nytter ikke. Oppspilt, sur, og veldig oppmerksom på den våte flekken på lakenet etter skvettinga (i dobbelt forstand) ligger jeg bare å venter på at dagen skal starte. Natta er uansett ødelagt.
Da gubben omsider reiser på jobb, etter ytterligere to timer med provoserende dyp søvn med tilhørende snorking, står jeg opp og setter på ei klesvask. Kan jo like gjerne vaske sengetøyet lissom. Jeg kjenner at det allerede er i ferd med å bli en sånn dag. En sånn dag hvor jeg lar meg provosere av alt og alle.
( Og katta bare…”Få deg et liv a, kjerring!” )
Dr. Phil på tv er et kommersielt kjøtthue, katta som klorer på spisestuestolen får en sammenrullet sokk kasta etter seg og legger seg deretter provoserende på spisestuebordet med et sånn blikk som kunne drepe, og jeg forbanner de tre gutta som fremdeles sover for at de ikke satte inn glassene sine i oppvaskmaskinen før de la seg i går. Jeg er i ferd med å bli ei sånn skikkelig overgangsalder-purke, med en skikkelig dårlig dag. I det jeg slipper ut kattene ser jeg gjennom vinduet at postmannen står ved postkassene, og har ei pakke under armen. Plutselig endrer humøret seg noe, for nå er det ganske lenge siden jeg bestilte sånne flate ballerinasko fra Kina, og jeg har gledet meg skikkelig til de kommer. Var så heldig å finne en sånn nettside som solgte sko i store størrelser. Bestilte til og med en størrelse større enn jeg vanligvis bruker for å være på den sikre siden, etter diverse anbefalinger fra tidligere kunder på nettsiden. Ivrig og forventningsfull løper jeg over Kompveien i bare pysjen, og tømmer postkassa for pakker fra Kina. YES!!! Kommer til å bli en bra dag likevel!
Men neida!!! For i tillegg til en sånn konstant slapp og lekk blære med knipevegring er jeg også født med unormalt svære føtter. På kjøkkengulvet prøver jeg desperat å tre et sett gedigne, overdimensjonerte fleskeføtter med ufrivillig hårvekst på tre av tærne inn et par plastikksko fra Kina i størrelse 43 (!!!!), men det er jo som å presse en elefant ut av en menneskevagina! DET GÅR IKKE!!! For trangt!!!!
( Kinasko og fleskeføtter. Hater livet! )
Og overivrig som jeg var da jeg trodde jeg skulle gå sommeren i møte med små nette jentesko slik som andre normale kvinnfolk, bestilte jeg like gjerne et par i hver farge som finnes, og nå sitter jeg her med seks par sko jeg ikke får brukt, og to svære fleskeføtter som ikke duger til annet enn å dra denne feite kroppen ut på kjøkkenet for å diske opp en real bøtte trøstemat!
Så da gjorde jeg det eneste kunne komme på, det jeg alltid gjør når livet suger og jeg deler seng med ei høylytt gummiand, jeg lager noe digg!
Og noe digg ble det, for i et hav av kremfløte og sjokolade pisket jeg vispene til det nesten stod blårøyk opp fra miksmasteren, og laget noen dessertglass med sjokoladelassagne, kamuflert som fruktsalat under et dryss av granateple og ei lita mangorose. Blir jo ikke tjukk av salat!!! Og siden det eneste som får meg i bedre humør enn sjokolade er et ryddig kjøkken, svingte jeg meg like gjerne rundt med vaskekluten, og gnukket og gnidde både benker og skap mens oppvaskmaskinen jobbet selvstendig på de ene siden av kjøkkenet, og kjøleskapet go`gjorde desserten på den andre. Og mens jeg plystret til radioen, tenkte jeg at siden jeg likevel koste meg på kjøkkenet, fant jeg ut at jeg skulle teste den ostekaka jeg har gått og tenkt på de siste ukene. Kjekt å ha noe digg i fryser`n til påske lissom.
( Sjokolade-lassagne. Fruktsalat. )
Jeg hadde akkurat stekt ferdig bunnen da jeg skulle piske sammen kremfløte og ost, men fant ikke miksmasteren noe sted! Leita og leita, ble surere og surere, og ikke så rent lite fortvila, for jeg hadde jo nettopp brukt den til sjokoladelassagnen. En stund tvilte jeg sterkt på min egen mentale helse da jeg for n`te gang raserte meg igjennom skuffer og skap, og oppgitt og helt ufortjent “kjefta” på minsten som nettopp hadde våkna, fordi han gikk i veien for den desperate leteaksjonen min.
Det gikk ei kule varmt da jeg tuppet til seks par miniatyrsko fra Kina mens jeg i drittsinne raste bort mot oppvaskmaskinen for å slå av det irriterende “Jeg er ferdig” pipet disse moderne dingsene har, og i det jeg reiv opp døra på maskinen kunne jeg bare kapitulere. For der, blant glass og bestikk så nyvasket og rent at det fortsatt dampet varmt fra små perler av vanndråper lå en gullende ren og nyvasket miksmaster også!
Det var da som f…
( Når du er litt for god på å rydde lissom… )
Nå er det vel ingen hemmelighet at slike elektriske små saker verken tåler spesielt mye vann eller såpe, så å fortelle dere at den ikke lenger virker er vel heller unødvendig. Det blir ingen ostekake i påsken så sant jeg ikke setter enten gubben med gummianda, eller kineseren som tror at en kinesisk skostørrelse 43 er det sammen som en norsk 38, til å piske hele kakeskiten for hånd!
Enkel forskning viser at overkokte damehjerner ikke fungerer optimalt. Jeg fraskriver meg all skyld, og henter meg et lite dessertglass med sjokoladelassagne fruktsalat, og trøstespiser. Klokka er tross alt bare drøyt 13.30, og det finnes enda mange potensielle møkkatimer igjen av dagen. Best å være rustet!
Jeg skulle bare rusle en tur bak uthuset, og samle litt ved til peisen. Skulle bare fyre opp litt, få varmen i huset. Men bak skuret stod den ene av i alt to gamle sengebunner, som vi for mange år siden fikk av morfar, da han bygget om morfarhuset. Sengebunnene var for korte til at vi fikk bruk for dem, kun 180 cm lange. Folk var tydeligvis stuttere før om åra, for disse sengebunnene har tilhørt dobbeltsenga på gjesterommet til mormor og morfar, og har stått der så lenge jeg kan huske.
Jeg satte fra meg vedsekken. Skulle bare ta en nærmere titt på denne sengebunnen, for den hadde liksom fått en slik sliten og værbitt patina de årene den har stått der ute bak uthuset. Fin altså…jeg har jo som tidligere nevnt en litt sånn småsjuk fetisj for gammel plank. Klarer liksom ikke kaste det, eller brenne det. MÅ bare spare på det, kan jo sikkert brukes til noe!
( En gammel sengebunn, full av uante muligheter. )
Jeg skulle bare bære sengebunnen foran huset, slik at jeg kunne se litt nøyere på den. Var litt mørkt bak uthuset, og det er lettere å ta slik plank i nærmere ettersyn i sollyset. Glemte å stoppe på gårdsplassen, og bar plutselig hele greia inn i gangen. Skulle bare la den stå der litt slik at jeg kunne fundere på hva den kunne brukes til, men så tenkte jeg at hvis gubben kom hjem og så at jeg hadde dratt inn igjen “den driten” som han svetta og peste som russisk kulestøter for å få ut, så hadde han på reint trass dratt inn igjen den girkasselysestaken han lagde, som jeg svetta og peste for å kaste på hengeren…
Så kom jeg på at jeg hadde kjøpt noen nye rammer til et par gamle bilder som enda ikke var hengt opp, og at jeg lenge har tenkt at jeg ikke er helt fornøyd med den bildeveggen jeg har laget over sofaen. Den er helt grei liksom, men kanskje litt for symmetrisk og kjedelig. Så da fant jeg ut at jeg like gjerne bare skulle bruke den gamle sengebunnen som ei slags bildetavle. Bruke den som bakgrunn for favorittbildene. Lage litt kaos med orden, og orden med kaos.
( Nye rammer på gamle bilder og en tom flaske Pepsi Max… velkommen til måsahuset! )
Skulle bare legge ut bildene på plankene mens de enda lå på gulvet, for å se hvordan det skulle bli, og så smelle hele plankehaugen opp på veggen. Lett som en lek, ferdig på null komma nix. Hang greia på veggen, men skulle bare omrokkere litt på bildene, så det tok bittelitt lenger tid enn planlagt.
( Når du liksom plutselig blir helt Egon. “Jeg har en plan!” )
Skulle bare ha med et par bilder mer enn jeg hadde tenkt, så da var det ikke lenger plass til lampene. Skulle bare skru ned de, men spå mista jeg den ene skruen bak sofaen.
Skulle bare dra frem sofaen litt for å finne den skrua, men så var det så himla mye støv bak der. Ikke litt heller. Vi snakker en liten støvplantasje lissom, der skitten grodde fritt, nok til å ta livet av samtlige astmatikere i hele bygda. Skulle bare støvsuge litt når sofaen likevel var dratt ut, og siden jeg først var i gang kunne jeg like gjerne støvsuge litt under sofaputene og. Fikk rensa sofaen for sånn ca en halv kilo gammel ostepop, fant fire kulepenner, og ble 12 kr i kronestykker rikere. Skulle bare skyve sofaen tilbake mot veggen og riste litt i putene da jeg fant ut at jeg plutsellig synes sofaen ble litt mørk, og at det kanskje hadde vært greit å bytte trekk nå som det er vår, og jeg likevel var i siget. Skulle bare tre de beige trekkene utenpå de grå, men de hadde jeg vist “glemt” å vaske sist jeg bytta, så de måtte en tur i vaskemaskinen, og en snartur innom tørketrommelen først.
( Når du egentlig skulle bare… )
Skulle bare bytte sofatrekket, men tenkte likevel at kroken kanskje ble litt mørk uten de lampene jeg tok ned tidligere, så da skrudde jeg ned de små lampene i spisestua, og skrudde de opp på veggen over sofaen i stedet.
Skulle bare ta en liten pust i bakken med de nye trekkene tørket, men feis av på sofaen med en pusekatt i fanget, og våknet en time senere av at jeg siklet på ei pyntepute og av at det plinget i tørketrommelen. Skulle bare sette på det nye trekket, men måtte jage den mellomste poden som hadde gått i påskeferiedvale på den ene treseteren, og bestikke han med en omelett for å reise seg.
(Og poden bare: “Joa, kan fløtte meg jeg, hvis du fikser mat til meg!” Pokker så god på å snurra mora si rundt lillefinger`n! )
Skulle bare slenge sammen noe raskt å spise på kjøkkenet, men tømte oppvaskmaskinen og satte på en ny vask samtidig, før jeg fant frem for til kattene.
Nå sitter jeg her og furter i en nyvasket sofa, under en ny bildevegg, i ei nyvaska stue, for jeg hadde gjort klar en hel forsvarstale slik at gubben ikke skulle fnyse på nesa av plankehaugen han egentlig har kasta, som jeg har dratt med inn igjen, men gubben så det ikke engang!
Ikke bildeveggen, ikke sofaen som har skiftet farge, ikke lampene som har bytta plass. IKKENO!
( Når du har vært skikkelig husmor, men gubben ikke merker noen ting. )
Og jeg fryser, for det er jo ikke fyr i peisen.
Jeg skulle bare hente ved, men det glemte jeg jo!
Men stua er ihvertfall ren da!
Når katta furter fordi det ikke er flere hybelkaniner under sofaen å jage…
Bilde og omtale av poden er godkjent av poden selv.
Noen ganger kaster livet en skikkelig skruball, når du minst venter det. Det er så rart det der, for du kan se at den kommer, er forberedt, og ser hvor den kommer fra. Så stiller man seg opp, klar til å ta imot, klar for å fange den skruballen med begge nevene. Men det er nå slik med skruballer, at uansett hvor forberedt man er, så sneier de hånden din i det du skal fange den, skifter retning, og flyr til siden. Så ender man opp med å leite litt i grøfta i stedet, famle litt i mørket før man endelig finner ballen.
Det har vært en litt sånn uke. En skruball vi så komme men ikke hel klarte å fange. Og selv om den er funnet så blir man jo litt tappet for energi, når man må sortere tanker, og gi plass til litt mer en man hadde tenkt i utgangspunktet. Og det er nettopp i slike situasjoner jeg stopper opp litt, eller vi stopper opp litt, og tenker over hvor mye vi har å være glad for. For når en av oss er litt ekstra sliten, da er gleden i å være to enda større, og det er vi takknemlige for.
Ikke bare det at vi kan snakke i timevis uten å gå tom for samtaleemner, eller at vi kan le til tårene triller av helt ubetydelige og ganske dumme ting, men at det kjennes like fint å bare sitte i samme rom, uten å si så mye som et ord, og enda vite at ting er bra. Sitte i samme sofa, lene hodet bakover, lukke øynene, og bare være stille sammen. Da kjenner man hvor godt livet er, skruballer eller ei.
Denne uka har vi vært ekstra flinke til å lete etter de små øyeblikkene, fordi vi har hatt behov for å se de, og jeg sitter her med en kopp te og et halvspist knekkebrød (og noen skikkelig kule sukkertøy jeg har fått av ei venninne ) og prøver å tenke tilbake på noen av de små øyeblikkene, så jeg kan dele de med dere.
( Søndagsfrokost. Varm te, og kule sukkertøy fra butikken til Mona. Hverdagslykke. )
En ettermiddag denne uka stilte jeg morfarklokken vi har stående i stua. Denne klokken betyr så mye for meg, for hele flokken i måsahuset egentlig. Det er morfar som har laget den, og da mormor døde for noen år siden var jeg så heldig å arve den. Ubetydelig sak for alle andre, bare et vanlig møbel, men veldig meningsfull for meg. Vi har den bare til pynt, og har aldri dratt den opp, for dette er en sånn klokke som dinger høyt og uhemmet hver time, og fordi måsahuset er så lite at gubben og jeg sover bare en tynn plankevegg unna klokka, vil vi ikke risikere å våkne av et kjempe ding hver time hele natten. Men en ettermiddag denne uka trakk jeg den opp. Helt alene i huset satt jeg i sofaen og tittet på klokka, ventet spent på at viserene skulle slå over på en hel time. Så kom “dinget”, og plutselig var jeg liksom tilbake i morfarhuset. Det var som om jeg kunne kjenne lukten av kaffe, kamferdrops, leggevann til kjøpekrøller, og rullings. Som om jeg kunne høre gamle danske viser på radioen på kjøkkenet, og latteren til morfar. Så rart hvordan kun en lyd kan sende deg flere år tilbake i tid, og fremkalle minner som perler på ei snor. Rart, men kjempefint. Et av ukas fine øyeblikk, helt klart.
( Ikke bare et fantastisk stykke håndverk, men gode minner. Mange gode minner. )
Gleden av å tusle til jobben i tøysko. Nå har det vært dårlig med vinterstøvler på denne frua de siste årene, og tynne sko har fått kjørt seg i et og annet snøbelagt fortau, men derfor var et ekstra godt å tusle til jobb i slutten av uka, på bar asfalt. Et sikkert vårtegn, selv om brøytekantene fremdeles er høye. Jeg er skikkelig klar for våren nå kjenner jeg, selv om jeg har klart å virkelig nyte vinteren dette året. Sol, varme og hestehov skal bli skikkelig fint!
Alle de gavmilde menneskene menneskene som finnes der ute. Ikke bare de jeg kjenner, men helt ukjente mennesker også! I postkassen tidlig i denne uka lå det en pakke adressert til meg. Et langt og koselig brev, og herlige velværprodukter. Jeg lo rått da jeg jeg leste etiketten på den ene tuben, for her er den en som har fått med seg den bittelille brunkrem-ulykken jeg hadde for et par uker siden, og nå raust har spandert på meg en tube som lover gyllen glød uten ettersmak av Donald Trump! Tusen takk Gro Anita! Ikke bare lukter den godt, men jeg har testa den et par dager, og er ikke lenger like vinterhvit som den gamle hekleduken til oldemor. Dette lover bra!!! Regner med å være brun og blid før jeg vet ordet av det!
( Nå skal det tænnes…brun og digg på rekordtid. Her lukter det ny selfie lang vei! )
Den morgenen vi hadde så god tid, både minsten og jeg, at vi kunne ta følge til skolen. Side om side på skoleveien, sluntre avgårde med all verdens tid. Gå igjennom glosene og et par matteregler før prøvene han skulle ha den dagen, skli litt på isbelagte vanndammer, bestemme hva vi skulle lage til middag. Bare snakke hele veien til skolen. Det var skikkelig fint. Hverdagslykke, rett og slett.
( Når minsten er blitt større enn deg, og du har fått kvise midt på nesetippen, men livet er ok likevel. )
Pusekatten som hopper opp i vinduet i yttergangen hver gang vi låser døra for å dra på jobb og skole, og som alltid sitter der og venter på oss når vi kommer hjem. Som om hun har en slags innebygget klokke, eller en sjette sans som gjør at hun vet når vi kommer hjem. Det er fint det. Jeg kjenner jo at jeg smiler, helt ubevist, hver gang jeg ser henne titte frem fra bak gardinene. Om det ikke er sånn at hun rett og slett sitter pal hele dagen og venter da…da er det jo egentlig bare trist… Tviler på det altså, for i løpet av en dag rives ting på magisk vis ned fra hyller og benker, og garn-nøster lever sitt eget liv rundt omkring på gulvet…vil jo tro katta bidrar litt der også. Uansett, fint med slike ting små og lodne ting som får frem smilet.
( “De garn-nøstene og den knuste kaffekoppen? Næh, det har jeg ikke hørt om. Har bare sitti her i syv timer og venta på dere jeg” … )
Lørdagen skulle egentlig tilbringes i Oslo, for måsagubben og jeg. En liten legetime og MR, etterfulgt av en ettermiddag i byen. Helt uten planer, annet enn litt rusling i gatene og en matbit på en litt bortgjemt pizzasjappe. Skruballen som ble nevnt tidligere gjorde at vi utsatte turen, og lørdagen ble tilbragt hjemme i stedet. Det var fint det og. Hele familien samlet under samme tak, hjemmelaget pizza, ungdommer på besøk, gitarspill og sang på rommene, og kald Pepsi Max og Rambo på tv`n for oss “gamle”. Oslo går ingen steder, det tar vi igjen senere. Det var godt å bare lade batteriene hjemme.
Mer kan nevnes. Å oppdage en ny godisfavoritt. Å finne ut at “påskeharen” har vært i Sverige, funnet sjokolade med polkagris, og levert det i postkassen. En tur på den nyåpnede Plantasjen med naboen. Male et skilt, grille pinnebrød på bålpanna i hagen, følelsen av å komme inn døra fredag ettermiddag og vite at det er påskeferie! Øyeblikkene er mange, og jeg kunne skrevet så mye mer, men sola skinner, gubben tusler rundt på gårdsplassen og prøver å gi førstehjelp til ei gammal girkasse, og jeg vil ut i finværet og gjøre om en sengebunn til ei diger bilderamme.
( Når påskeharen har vært på Harry.handel og funnet en sjelden kulinarisk god-bit! Oh lord, sier jeg bare! Blir ikke syltynn denne påsken heller! )
Jeg håper dagen din er fin, at du har funnet mange små gleder i uka som gikk, og at du ikke måtte ta imot altfor mange skruballer. En riktig fin påskeuke ønskes deg og dine.
Det har tatt meg mange dager å starte på dette innlegget. Uker faktisk. Starter. Sletter. Starter på nytt. Lagrer. Sletter igjen. «Kjør på», sier gubben. Din blogg, du bestemmer. Men jeg er pysete. Skikkelig pysete. Redd, rett og slett.
For å skrive små innlegg og historier om daglige ting som angår meg, det er ganske ufarlig. Liker ikke folk det jeg lager, det jeg baker, tegningene mine, eller bildene jeg tar, så betyr det ingenting.
Jeg skriver jo i all hovedsak for meg selv, og for mine. Dette skulle være vår side. I dag er jeg et par måneder eldre enn min mamma var den dagen hun døde. Jeg har så mange gode minner, et fotoalbum med fine bilder, likevel er det så mye jeg gjerne skulle spurt henne om. Ting som har gått i glemmeboka. Hverdagshendelser, rett og slett, som jeg skulle ønske jeg husket. Gjennom den halvannet år lange sykdomsperioden skrev hun en dagbok. Mye var relatert til sykdommen og behandlingen, men innimellom står det skrevet om små hverdagslige hendelser. Turene ned til Bingsfoss stranden for å kjenne vårsola i ansiktet og det kalde vannet fra Glomma på tærne. Det står om de gode kakene til bestemor, besøket fra tantebarnet, latteren fra syklubbmøtene, og det står nedskrevet en og annen beskjed til meg og pappa, skrevet med ærlig og ekte kjærlighet. Jeg gleder meg over disse små hverdagsminnene, men skulle så inderlig ønske jeg hadde enda flere.
(Tenk at en liten setning i en gammel dagbok kan bety så mye. )
Da jeg fylte 40 startet jeg blogg. Min lille dagbok på nettet, med et eneste formål. Dele de små hverdagshistoriene, både de glade og humoristiske, og de litt vanskeligere. Noe å se tilbake på om noen år, for meg og for mine. Jeg kunne selvsagt ha skrevet på papir. En bok som i likhet med mamma sin kunne gå i arv, bare for våre øyne. Så hvorfor dette behovet for å dele?
Hvorfor blogge, slik at vår historie blir synlig for alle? Eksponeringsbehov? Ja, kanskje litt, for det er overraskende artig å nå ut til mange av de som innimellom finner veien til nettopp denne bloggen. Ekstra fint når folk finner inspirasjon til små hobbyprosjekter, kaker, eller rett og slett kjenner seg igjen i de helt vanlige familiære tingene. Det er fint å få tilbakemeldinger, innspill, og noen ganger gode og velmenende råd.
Det gir meg glede, og lyst til å skrive mer. For det å skrive, det å skape noe, tegne litt, det er for meg en ren terapi i en ellers vanlig hverdag. Det kjennes godt å kunne koble litt ut innimellom jobb, foreldremøter, kjedelige hverdagsmiddager, regninger og regnevær. Bloggen er mitt lille fristed, et husmor-spa for en til tider litt sliten hjerne på nippet av overgangsalder og diverse hormonlekkasjer. Den gir meg mulighet til å reflektere over hendelser, og ting som kjennes sårt, når jeg skriver om det. Jeg blir flinkere til å finne gleder i de små tingene, rett og slett fordi jeg dokumenterer dem i form av et bilde, eller med noen korte setninger. Jeg elsker det, rett og slett. Hadde det gitt meg en tilsvarende glede å notere det ned med pen og papir? Ja. Ganske sikkert. Likevel deler jeg på nett, og føler at det gir meg enda mer. Mitt valg, og det står jeg for. (Ihvertfall enn så lenge.)
( Blogg. Bare for gøy, eller en egotripp og et enormt eksponeringsbehov? Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad )
Men så kommer vi til det som er vanskelig. Til det som med rette til daglig diskuteres i flere instanser, flere forum, ja til og med i politikken. Eksponering av barn.
Blogg har blitt en stor bransje, og mer enn en blogger tjener store summer på å dele livene sine på nett. Vi overøses daglig av historier og bilder, om livene til barn vi ikke kjenner. Eksponering av barns privatliv slik at mor eller far kan tjene til livets opphold, og i likhet med mange andre der ute er jeg til tider sjokkert over hvordan enkelte så tilsynelatende helt ukritisk bruker barna som statister i eget liv, mot en månedlig utbetaling, eller en saftig sponsorkontrakt.
Selv sitter jeg her og tenker slikt som at «De om det!», og «Det angår jo ikke meg, jeg er ikke sånn»! Mine barn kunne jeg aldri kledd opp i sponsede klær og tatt bilder av i solnedgangen, ikke om jeg hadde betalt dem engang, eller tvunget de med jernhånd. De er for gamle, har altfor sterke egne meninger. Nei, jeg er ikke sånn, dette gjelder ikke meg! Helt til den dagen det tikker inn en melding under et av mine egne blogginnlegg, ( Kan leses HER ) om at jeg gjør akkurat det samme. Ingen direkte ufin melding fra et tilfeldig nett troll hvis utdanning kommer fra «Livets harde skole», eller «Peiling-universitetet» der jeg har merket meg at en stor del av de ivrigste deltakerne i offentlige kommentarfelt har høstet sine diplomer. Ikke vanlige blogglesere med kritiske røster, de er viktige og tar man til seg saklig kritikk og råd vil det gjøre mange bloggere enda bedre, jeg mener heller de som ser sitt snitt til et personangrep eller usaklig drittslenging uten å egentlig ha lest eller satt seg inn i saken de kommenterer. Denne kommentaren jeg her snakker om var rett og slett en saklig kommentar om at jeg deler for mye av mine barns privatliv. Innlegget var på ingen måte ment som en eksponering av ungene mine, noe jeg også tror de fleste leserne forstod. Men at jeg brukte barna, og deres historier for å fremme et poeng, og derfor utleverte de, ja! Svaret er ja. Jeg ser jo det. Så det da også, men valgte likevel, i samtykke med de det gjaldt, å publisere.
Så er det da tid for selvransakelse. For midt i denne lille bloggbobla, hvor jeg har delt smått og stort, om enn ikke det aller innerste, har jeg med jevne mellomrom postet innlegg med både bilder av gutta mine, og delt deres tanker og hverdag.
Det skal nevnes at alle guttene her i huset er gamle nok til selv å ha tilgang på sosiale medier. Bildene som brukes på bloggen er bilder som godkjennes av gutta, ofte bilder de allerede har publisert selv på sine egne kanaler, og historiene som omhandler dem er skrevet med samtykke fra de det gjelder. Vi har stor takhøyde her hjemme for hva som kan snakkes om og hva som kan diskuteres. Ingen ting er for dumt, eller for flaut. Noe passer seg på blogg, mener vi, annet passer ikke og forblir derfor kun mellom oss. Et innlegg blir alltid gjennomlest mer enn en gang, og godkjent før publisering, noe jeg også er nøye med å nevne avslutningsvis i hvert innlegg. Her kan det jo også diskuteres hvorvidt tenåringer er i stand til å ta gode avgjørelser på egne vegne, når det kommer til utlevering på nett.
Men det forandrer jo ikke på det faktum at det nå finnes mennesker der ute som ikke kjenner mine barn, men som likevel har kjennskap til dem. Ingen bilder eller delte historier er lite gjennomtenkt, føler jeg selv. Det blir tatt hensyn til at det som vises, og som kommer frem, ikke er noe vi ikke fremdeles kan stå for flere år frem i tid. De brukes ikke som et redskap for inntekt da denne bloggen er skrevet på rent hobbybasis, og ikke er en inntektskilde.
Men er det da enda verre? Tanken har jo slått meg. Jeg eksponerer jo familien min helt frivillig. Jo mer jeg tenker, jo dypere graver jeg min egen bloggs grav. For jeg kan jo skrive en blogg uten å nevne ungene med så mye som et ord, men det kjennes ikke naturlig, ikke med tanke på hva denne bloggen skulle være. Det skulle være vår historie. Ungene er utvilsomt den største delen av vår historie. Om jeg skulle feile med alt annet i livet, så vet jeg at gutta mine, de er flotte, på alle mulige måter. De er reflekterte, sterke, humoristiske og snille!
Gutta er også samstemte og enige i sin sak. «Skriv da mamma! Vi redigerer jo bare bort det vi ikke vil ha med!» Gubben er også enig. «Vårt liv, vår avgjørelse!»
Likevel skal det ikke mer enn et annets menneskes mening til før jeg tviler. Det er egentlig bare positivt. Vi trenger alle å bli utfordret litt innimellom på hvordan vi tenker.
( Tre flotte unge menn, som i likhet med alle oss andre, med rett til privatliv. Bryter jeg det? )
Tanken på å publisere dette innlegget er skummel. Det handler jo ikke om noe så overfladisk som en kattefødsel, et humoristisk innlegg om innkjøp av bikini, eller hvordan han møtte henne.
Jeg vet jeg potensielt utsetter meg for en omstridt diskusjon der mennesker som velger å være anonyme vil kunne fortelle meg at jeg er akkurat som disse andre bloggerne jeg til tider reagerer sterkt på. De jeg selv mener tidvis mangler både selvinnsikt og integritet. Er mine barn kun statister i mammas liv?
Jeg ønsker meg en saklig diskusjon, med synspunkter fra alle hold.
Er det på noe tidspunkt ok å utlevere familielivet, både på godt og vondt, på nett. Hva er greit å dele, og hva bør man unngå?
Hvilke blogger leser du, og hvorfor?
Hvorfor leser du som titter innom nå akkurat mine skriverier, og rister du oppgitt på hodet når jeg deler historier som angår ungene mine? Hva vil du lese mer av, og hva interesserer deg ikke?
Ønsker alle som titter innom en nydelig lørdag. Håper du skal gjøre noe som gleder deg.
