Det har tatt meg mange dager å starte på dette innlegget. Uker faktisk. Starter. Sletter. Starter på nytt. Lagrer. Sletter igjen. «Kjør på», sier gubben. Din blogg, du bestemmer. Men jeg er pysete. Skikkelig pysete. Redd, rett og slett.

For å skrive små innlegg og historier om daglige ting som angår meg, det er ganske ufarlig. Liker ikke folk det jeg lager, det jeg baker, tegningene mine, eller bildene jeg tar, så betyr det ingenting.

Jeg skriver jo i all hovedsak for meg selv, og for mine. Dette skulle være vår side. I dag er jeg et par måneder eldre enn min mamma var den dagen hun døde. Jeg har så mange gode minner, et fotoalbum med fine bilder, likevel er det så mye jeg gjerne skulle spurt henne om. Ting som har gått i glemmeboka. Hverdagshendelser, rett og slett, som jeg skulle ønske jeg husket. Gjennom den halvannet år lange sykdomsperioden skrev hun en dagbok. Mye var relatert til sykdommen og behandlingen, men innimellom står det skrevet om små hverdagslige hendelser. Turene ned til Bingsfoss stranden for å kjenne vårsola i ansiktet og det kalde vannet fra Glomma på tærne. Det står om de gode kakene til bestemor, besøket fra tantebarnet, latteren fra syklubbmøtene, og det står nedskrevet en og annen beskjed til meg og pappa, skrevet med ærlig og ekte kjærlighet. Jeg gleder meg over disse små hverdagsminnene, men skulle så inderlig ønske jeg hadde enda flere.

 

(Tenk at en liten setning i en gammel dagbok kan bety så mye. )

Da jeg fylte 40 startet jeg blogg. Min lille dagbok på nettet, med et eneste formål. Dele de små hverdagshistoriene, både de glade og humoristiske, og de litt vanskeligere. Noe å se tilbake på om noen år, for meg og for mine. Jeg kunne selvsagt ha skrevet på papir. En bok som i likhet med mamma sin kunne gå i arv, bare for våre øyne. Så hvorfor dette behovet for å dele?

Hvorfor blogge, slik at vår historie blir synlig for alle? Eksponeringsbehov? Ja, kanskje litt, for det er overraskende artig å nå ut til mange av de som innimellom finner veien til nettopp denne bloggen. Ekstra fint når folk finner inspirasjon til små hobbyprosjekter, kaker, eller rett og slett kjenner seg igjen i de helt vanlige familiære tingene. Det er fint å få tilbakemeldinger, innspill, og noen ganger gode og velmenende råd.

Det gir meg glede, og lyst til å skrive mer. For det å skrive, det å skape noe, tegne litt, det er for meg en ren terapi i en ellers vanlig hverdag. Det kjennes godt å kunne koble litt ut innimellom jobb, foreldremøter, kjedelige hverdagsmiddager, regninger og regnevær. Bloggen er mitt lille fristed, et husmor-spa for en til tider litt sliten hjerne på nippet av overgangsalder og diverse hormonlekkasjer. Den gir meg mulighet til å reflektere over hendelser, og ting som kjennes sårt, når jeg skriver om det. Jeg blir flinkere til å finne gleder i de små tingene, rett og slett fordi jeg dokumenterer dem i form av et bilde, eller med noen korte setninger. Jeg elsker det, rett og slett. Hadde det gitt meg en tilsvarende glede å notere det ned med pen og papir? Ja. Ganske sikkert. Likevel deler jeg på nett, og føler at det gir meg enda mer. Mitt valg, og det står jeg for. (Ihvertfall enn så lenge.)

 

( Blogg. Bare for gøy, eller en egotripp og et enormt eksponeringsbehov? Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad )

Men så kommer vi til det som er vanskelig. Til det som med rette til daglig diskuteres i flere instanser, flere forum, ja til og med i politikken. Eksponering av barn.

Blogg har blitt en stor bransje, og mer enn en blogger tjener store summer på å dele livene sine på nett. Vi overøses daglig av historier og bilder, om livene til barn vi ikke kjenner. Eksponering av barns privatliv slik at mor eller far kan tjene til livets opphold, og i likhet med mange andre der ute er jeg til tider sjokkert over hvordan enkelte så tilsynelatende helt ukritisk bruker barna som statister i eget liv, mot en månedlig utbetaling, eller en saftig sponsorkontrakt.

Selv sitter jeg her og tenker slikt som at «De om det!», og «Det angår jo ikke meg, jeg er ikke sånn»! Mine barn kunne jeg aldri kledd opp i sponsede klær og tatt bilder av i solnedgangen, ikke om jeg hadde betalt dem engang, eller tvunget de med jernhånd. De er for gamle, har altfor sterke egne meninger. Nei, jeg er ikke sånn, dette gjelder ikke meg! Helt til den dagen det tikker inn en melding under et av mine egne blogginnlegg, ( Kan leses HER ) om at jeg gjør akkurat det samme. Ingen direkte ufin melding fra et tilfeldig nett troll hvis utdanning kommer fra «Livets harde skole», eller «Peiling-universitetet» der jeg har merket meg at en stor del av de ivrigste deltakerne i offentlige kommentarfelt har høstet sine diplomer. Ikke vanlige blogglesere med kritiske røster, de er viktige og tar man til seg saklig kritikk og råd vil det gjøre mange bloggere enda bedre, jeg mener heller de som ser sitt snitt til et personangrep eller usaklig drittslenging uten å egentlig ha lest eller satt seg inn i saken de kommenterer. Denne kommentaren jeg her snakker om var rett og slett en saklig kommentar om at jeg deler for mye av mine barns privatliv. Innlegget var på ingen måte ment som en eksponering av ungene mine, noe jeg også tror de fleste leserne forstod. Men at jeg brukte barna, og deres historier for å fremme et poeng, og derfor utleverte de, ja! Svaret er ja. Jeg ser jo det. Så det da også, men valgte likevel, i samtykke med de det gjaldt, å publisere.

Så er det da tid for selvransakelse. For midt i denne lille bloggbobla, hvor jeg har delt smått og stort, om enn ikke det aller innerste, har jeg med jevne mellomrom postet innlegg med både bilder av gutta mine, og delt deres tanker og hverdag. 

Det skal nevnes at alle guttene her i huset er gamle nok til selv å ha tilgang på sosiale medier. Bildene som brukes på bloggen er bilder som godkjennes av gutta, ofte bilder de allerede har publisert selv på sine egne kanaler, og historiene som omhandler dem er skrevet med samtykke fra de det gjelder. Vi har stor takhøyde her hjemme for hva som kan snakkes om og hva som kan diskuteres. Ingen ting er for dumt, eller for flaut. Noe passer seg på blogg, mener vi, annet passer ikke og forblir derfor kun mellom oss. Et innlegg blir alltid gjennomlest mer enn en gang, og godkjent før publisering, noe jeg også er nøye med å nevne avslutningsvis i hvert innlegg. Her kan det jo også diskuteres hvorvidt tenåringer er i stand til å ta gode avgjørelser på egne vegne, når det kommer til utlevering på nett.

Men det forandrer jo ikke på det faktum at det nå finnes mennesker der ute som ikke kjenner mine barn, men som likevel har kjennskap til dem.  Ingen bilder eller delte historier er lite gjennomtenkt, føler jeg selv. Det blir tatt hensyn til at det som vises, og som kommer frem, ikke er noe vi ikke fremdeles kan stå for flere år frem i tid. De brukes ikke som et redskap for inntekt da denne bloggen er skrevet på rent hobbybasis, og ikke er en inntektskilde.

Men er det da enda verre? Tanken har jo slått meg. Jeg eksponerer jo familien min helt frivillig. Jo mer jeg tenker, jo dypere graver jeg min egen bloggs grav. For jeg kan jo skrive en blogg uten å nevne ungene med så mye som et ord, men det kjennes ikke naturlig, ikke med tanke på hva denne bloggen skulle være. Det skulle være vår historie. Ungene er utvilsomt den største delen av vår historie. Om jeg skulle feile med alt annet i livet, så vet jeg at gutta mine, de er flotte, på alle mulige måter. De er reflekterte, sterke, humoristiske og snille!

Gutta er også samstemte og enige i sin sak. «Skriv da mamma! Vi redigerer jo bare bort det vi ikke vil ha med!» Gubben er også enig. «Vårt liv, vår avgjørelse!»

Likevel skal det ikke mer enn et annets menneskes mening til før jeg tviler. Det er egentlig bare positivt. Vi trenger alle å bli utfordret litt innimellom på hvordan vi tenker.

 

( Tre flotte unge menn, som i likhet med alle oss andre, med rett til privatliv. Bryter jeg det? )

Tanken på å publisere dette innlegget er skummel. Det handler jo ikke om noe så overfladisk som en kattefødsel, et humoristisk innlegg om innkjøp av bikini, eller hvordan han møtte henne.

Jeg vet jeg potensielt utsetter meg for en omstridt diskusjon der mennesker som velger å være anonyme vil kunne fortelle meg at jeg er akkurat som disse andre bloggerne jeg til tider reagerer sterkt på. De jeg selv mener tidvis mangler både selvinnsikt og integritet. Er mine barn kun statister i mammas liv?

Jeg ønsker meg en saklig diskusjon, med synspunkter fra alle hold.

Er det på noe tidspunkt ok å utlevere familielivet, både på godt og vondt, på nett. Hva er greit å dele, og hva bør man unngå?

Hvilke blogger leser du, og hvorfor?

Hvorfor leser du som titter innom nå akkurat mine skriverier, og rister du oppgitt på hodet når jeg deler historier som angår ungene mine? Hva vil du lese mer av, og hva interesserer deg ikke?

Ønsker alle som titter innom en nydelig lørdag. Håper du skal gjøre noe som gleder deg.

Vi blogges.

 

Innlegget er godkjent av hele familien.

Det hender, når jeg er i det kreative hjørnet, at jeg lager noe, poster noen bilder av det her på bloggen, på snapchat eller instagram, og that`s it. Ferdig med den saken lissom. Når man er litt sånn over snittet glad i å mekke sammen masse forskjellige saker, så går både oppskrifter, og hobbyprosjekter fort i glemmeboka, fordi et ferdig prosjekt ofte erstattes av et nytt fortere enn svint.

Men så finnes det sånne fine damer som Majken da. Majken har fulgt denne bloggen ganske lenge nå, og for meg som egentlig bare bedriver disse små skriveriene og delingene på et veldig avslappet hobbybasis, uten et mål om å verken påvirke eller nå veldig mange, blir jeg nesten litt satt hver gang noen er oppriktig interessert. Det er rett og slett kjempestas når noen tester en oppskrift, og sender meg bilder av resultatet. Når jeg får en snap med bilde av ei fristende ostepop-kake,  når noen deler et bilde av julenisseboller i messenger, eller når noen tagger meg på Instagram. Det gleder meg! Det gleder meg skikkelig.

Majken er ei sånn dame, og for noen uker siden sendte hun meg et bilde av en krans hun laget, og lurte på om jeg kunne lage en video på hvordan jeg binder mine kranser.

 

 

Altså, video er kjempefint det, men kameraet legger på 10 kilo lissom, og hver gang jeg hører min egen stemme på film er jeg sikker på at noen prøver å kaldkvele en astmatisk canada-gås , så derfor kjører vi på med en ren bilde-tutorial i stedet.

Derfor, om du har lyst til å lage deg en liten eller stor krans til påske, men er usikker på fremgangsmåten, kan du blad deg nedover.

 

Sank sammen en diger bunt kvister. Ikke for tykke, da de skal kunne bøyes lett, men med nok volum, og gjerne litt småkvist, slik at kransen blir fortere fyldig. Alle typer tresorter funker, min favoritt er bjørk. Det er både på grunn av fargen, og alle småkvister og skudd som skaper volum og fasong på det ferdige resultatet.

 

For en rund krans samler jeg sammen fem bunter, med omtrentlig like mange kvist i hver. Jo tykkere bunter, dess fyldigere krans, men husk at de heller ikke må være så tykke at de blir for tunge å forme.

 

Godt verktøy er viktig. Jeg har en avbiter stjålet fra verktøytavla til måsagubben, og en tynn ståltråd fra Biltema. Kjøpt altså, ikke stjålet!

 

Surr noen runder ståltråd noen cm fra bunnen på hver kvistbunt, slik at den holder seg godt sammen.

 

 

Buntene stikkes inn i hverandre, og festes sammen med ståltråd, til “en lang kvist”. Hvor langt ned i en bunt du velger å feste den neste avgjør hvor stor kransen blir i omkrets. Jo lenger avstand, jo større krans.

 

Form kvistrekka til en rund krans, og fest med ståltråd. Kransen er nå i utgangspunktet ferdig, men jeg liker å flette inn enda flere løse kvister for en fyldigere krans. Flere kvister surret rundt på kryss og tvers vil også skjule ståltråden, slik at kranser ser enda mer naturlig ut.

 

Litt tålmodighet, og mange småkvist senere er kransen klar.

 

Sim-sala-bim! Ferdig, og passelig feit bjørkekrans, klar til å dekoreres etter eget ønske. Egentlig synes jeg slike kranser er fine nok i seg selv, for jeg er glad i det naturlige, uten særlig mye dill-dall, men er det påske, så er det påske, så her må det “stæsjes” bittelitt.

 

Et par hjerter sydde, vatterte stoffhjerter i påskegult og imitert skinn. Akkurat passelig stæsj.

 

Legg til en liten slufse med mesh, naturtråd eller blonder, og påskeharen kan bare komme med nyklekka påske-egg. Jeg er klar!

 

 

Fiks ferdig påskekrans på under en time.

I morgen er siste arbeidsdag før påskeferien. Her hjemme blir det neppe pyntet stort til høytiden, en krans på døren og ei skål med sjokoladetrukket marsipan på bordet får holde. Påske blir det okke som.

Ønsker Majken, og alle andre som titter innom en kreativ aften.

Vi blogges.

 

Har du noen gang tittet bort på han eller henne du har valgt å tilbringe livet med, og tenkt «Hva pokker var det jeg tenkte på?»

Måsagubben er en sånn testosteronbombe av en mann, i alle fall er det det han selv liker å tro. Han har mer hår på ryggen enn en gjennomsnittlig gorilla, klør seg der det klør, uansett hvor det måtte være, akkurat når det passer han, og klipper inngrodde tånegler med vinkelsliper. Han har store arbeidsnever med ru hud på knokene, og går du bak han i motvind vil du kjenne en eim av musk, lær, svette, Axe bodyspray og potetskruer med paprikakrydder.

Han har en myk side også, selv om han har tungt for å innrømme det, og på slike dager hvor jeg tar meg selv i å undres over «hva pokker var det var jeg tenkte?», så er det de myke sidene hans jeg prøver å fokusere på.

 

( Når det kommer lyder fra alle kroppens hulrom mens man lindrer en privat kløe, og hamrer løs på tilfeldige spikre. )

Det at tårene renner hver gang han han ser en episode av Lassie, og at han kryper inntil meg om natten og holder meg i hånden til vi sovner. At han så åpenlyst er så glad i, og ikke minst stolt av guttene våre, og hvordan han smiler og sier «noooomiiin», og «dikke-dikke-dikk» hver gang kattene krabber opp på fanget hans. Det er disse egenskapene, kombinert med en egen evne til å sniffe seg frem til et potensielt motorhavari på ethvert kjøretøy, samt de brede og, akk så hårete skuldrene som gjorde at denne desperate jomfrua, med verkende og skranglende eggstokker, utsultet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, i sin tid hoppet på denne gubben som ei verpesjuk høne, og lovet evig troskap foran sorenskriver`n og et par feststemte familiemedlemmer.

Stort sett får denne mannen fremdeles østrogenet til å syde i årene mine.

Men så kommer det en og annen dag innimellom, etter nå over tjue år som «oss», at jeg titter oppgitt bort på spermhaugen og lurer, «Hva pokker var det jeg tenkte på!?»

 

( Når du har vært gift litt for lenge, og ikke lenger har noen sperrer eller personlige intimgrenser i ekteskapet. ) 

I går var en sånn dag. Jeg vet ikke om det var jeg som var premenstruell, eller han som var ekstra irriterende, men faktum var at hver gang jeg tittet bort på han gjorde han noe som fikk eggstokkene til å krympe seg sammen som en gamle rosiner, og overgangsalderhormonene mine til å koke.

Jeg vet ikke hvilken «manne-greie» som irriterte meg mest. Kanskje var det da han åpnet kjøkkenvinduet, holdt seg for det ene neseboret mens han lente seg ut og skøyt ut en buse som potensielt kunne tatt livet av både småfugl og tilfeldig forbipasserende pensjonister.

Kanskje var det da han løftet på det ene benet, og grafset vekk det som må ha vært tidenes kløe på understellet, før han drakk melk rett fra kartongen, eller da han smurte to feite brødsblingser og satte den tomme smørboksen tilbake i kjøleskapet.

Kanskje var det da han lo høyt, i stedet for å ligge på sine knær og be om nåde da jeg «pent» spurte om han ikke kunne være så snill, å være LITT MINDRE MANN!!!

Av erfaring burde jeg jo vite at et slikt hormonelt utbrudd er som å helle bensin på bålet, for er det noe gubben virkelig elsker, så er det å terge sin småhissige kone. Han endte derfor opp med å finne frem en slik laser med rødt lys vi har kjøpt på Biltema for å underholde kattene med, og lyse med den overalt i stua. Kattene hisset seg som vanlig opp, og jaget den fordømte røde prikken rundt og rundt. De løp opp og ned vegger og gardiner, rev ned lysestaker og fjernkontroller, før gubben plasserte laseren rett på baklomma mi og sendte to spinnville katter rett i kjerringræva! Og fordi forrige ukes katteklor i skinka fremdeles svir når jeg sitter tente jeg på alle plugger, så fyrte jeg av en kruttsalve av en banne-kavalkade til gubben som ikke lar seg gjengi på blogg av hensyn til potensielle sarte sjeler blant eventuelle lesere.

Men gubben bare flirer, og lirer av seg noe så umodent som at « Men Janne da, katta må jo få jakte på mus!», mens han fniser av egen dårlige vits som en rampete fir`åring, mens jeg koker innvendig!

Uten nevneverdig anger skrudde gubben av laseren, mens han humrende tuslet ut på badet for å ta kveldsstellet. I stua ruslet jeg rundt og ryddet i nedrevne lysestaker og fjernkontroller, forbannet både katter og mannfolk med mer testosteron enn vett, og ristet oppgitt på hodet da jeg kunne høre gubben le høyt av sin egen promp som ga gjenlyd og ekko i dusjen. På det tidspunktet var jeg så lei den hårete testosteronkula at østrogenet svei som syre der det rant gjennom årene, mens jeg ba en stille bønn til høyere makter om at Karma måtte komme og gi mannfolket en lærepenge.

I det gubben skrudde av vannet og skred ut av den dampende dusjen gjennom dusjforhenget, som en mannlig stripper med mer selvtillit enn nødvendig strider ut på scenen før en forestilling, følger to kattekrek som enda er høye på tørrfor og rød laser etter meg inn på badet da jeg skal pusse tennene.

De surrer rundt bena mine som to spinnville pelsdotter fulle av adrenalin på jakt etter noe å sette tennene i og kvesse klørne på, og idet gubben, som har overutviklet skrekk for potensiell fotsopp, løfter det ene benet opp på kanten av badekaret for å tørke mellom tærne, og lar den  skrukkete pungen dingle som ei fristende blank kubjelle mellom hårete lår, da smeller det!

 

( Når det dingler like fristende som ei blank juletrekule, og fristelsen er stor. )

Herfra går det så fort at jeg knapt rekker å ta tannbørsten ut av munnen for å advare eieren av bjellene, før den oppspilte katta kitter til pungen som om den var en boksesekk hengende fra taket i et lugubert treningslokale i en Amerikansk bakgate tidlig på 80 tallet, og katta er Rocky Balboa!

Fra kanten av badekaret høres et rungende brøl! Sånn skikkelig mandig jungelbrøl som gir assosiasjoner til regnskog, jokkapalmer og Tarzan som slår seg på brøstkassa! Katta har trukket seg to forsiktige skritt bakover, fremdeles uredd og ivrig leken, men skeptisk til matfars reaksjon på balle-klasket. Storøyd ser både katta og jeg på gubben, som vanligvis ikke er spesielt tøyelig eller bøybar, mens han bøyer seg så langt forover at hemoroidene kan spottes fra Google earth, griper tak i pungen, drar den fremover mellom lårene, og sjekker tilstanden.

 

( Når pungen er like fristende å hamre løs på som Ivan Drago, og du nesten kan høre katta rope: “Adriaaaaan!!!” )

Sakte reiser han seg opp og svaier litt. Ansiktsfargen går fra nydusjet lyserosa til askegrå mens han ser på meg som et hjelpeløst barn med vidåpne øyne, og spør : «Blør jeg?»

For er en ting som får den ellers så mandige måsagubben ut av fatning, sånn bortsett fra en og annen litt trist episode av Lassie, så er det blod!

«Kan du bare se etter for meg?» spør han med lys stemme.

Sakte bøyer jeg meg ned, griper forsiktig tak i den litt blålilla skrukkete kroppsdelen som i sin tid innehold flere spreke svømmere enn det er på Frognerbadet om sommeren, og oppdager et aldri så lite rift mellom skrukkene.

«Jepp!», sier jeg! «Du blør!»

Og mens jeg står der med pungen i hånda, hold lett mellom to fingre som om den var et delikat vinglass av krystall, høres et feminint lite hvin fra den ellers så mandige mannen, før han skvetter litt unna i det understellet omtrent kryper opp og inn i magen, mens han ser på meg og klager. «Er det mulig å være så kald på henda da!!!»

Sakte huker han seg ned, breibeint som ei kalvende ku, og setter seg helt på kanten av baderomskrakken for at understellet skal dingle løst, og ikke komme i klem.

«Sjekk om det er djupt da.» sier han spakt.

 

( Når en fjær blir til ti høns, og hypokonderen i deg frykter for akutt pung-amputasjon, og ufrivillig steinras! )

Mellom bena hans sitter jeg på huk og løfter på den ene flenga etter den andre, i dette virrvaret av et forplantningsorgan, for å finne en rift som i følge gubben må være like djupt som et skuddsår!

 

«Det svir så jævlig!» ynker han seg, og ser anklagende på katta som fremdeles beundrer sitt nye leketøy fra bakkenivå borte ved døra, og akkurat i det jeg ikke tror mannen kan bli mindre mandig spør han: «Går det an å sette på et plaster eller no, trur du?»

Jeg sliter med å holde latteren tilbake over den hjelpeløse stakkaren som for bare minutter siden var en vandrende testosteronbombe full av faen og dårlige påfunn, men som nå er redusert til en patetisk stakkar, en ynkelig liten hypokonder med våte tær og rift i pungen.

 

( Shit snitt happens. )

Det finnes neppe noe som helst i førstehjelpsskrinet som vil hjelpe særlig, eller feste seg i skrukkene, og alt jeg kan tilby er et lite plaster med Disney motiv over riften. «Det lille plasteret der??? Holder det a? Det kjennes jo ut som om hele sekken har revna!» Det er tydelig at adrenalinet koker i hodet på mannen, som frykter at katta har snittet hele pungen på tvers, og at stenene er i ferd med å drøsse ut på badeomsgulvet som smågrus og singel i et sandtak! «Slapp av a!» sier jeg. Så smått som det er mellom beina dine er det jo en bragd av katta å i det hele tatt treffe blink! Der er bare en bitteliten rift! Ikke stort mer enn et papirkutt!» Gubben er slett ikke overbevist, da det i følge han kjennes ut som om hele snoppen er så godt som amputert med en sløv håndsag.  Med bekymret mine tar han en ekstra titt mellom bena før han forsiktig tuller seg inn i et håndkle og stabber stivt og bredbent gjennom stua og inn i senga, som om han skulle hatt en kaktus av dimensjoner hengende mellom bena. Før han sovner som ei sjøstjerne, med alle lemmer spredt godt utover dobbeltsenga, Googler han «Rabies», «Stivkrampesprøyte i snoppen», og «Hvordan lage fatle til pungen», mens han vurderer en tre-dager borte fra jobben, i verste fall en sykemelding .

Det blir verken det ene eller det andre, for neste dag kler han forsiktig og modig på seg den aller største boksershortsen i skuffen, og breibeint som en innridd cowboy fester han beltet rett nedenfor hoftebena, og sagger med arbeidsbuksa som en Amerikansk rapper, for at innersømmene ikke skal gnikke mot Donald Duck plasteret vi klistret på kvelden før.

Uten så mye som et snev av sympati ler jeg rått av cowboy-gangen før jeg lirer av meg en dumhet på nivå med humoren til gubben.

 

( Howdy partner! )

«Ser ut til at det ikke bare er mus katta jakter på!» sier jeg. «Kan virke som om de har sansen for rotte også!»

Gubben ser på meg. «Hæh?» svarer han.

« Jepp! PUNG-rotte!» knegger jeg, mens gubben fnyser furtent, retter på understellet og tusler noe redusert ut i bilen, klar for jobb.  

Ja, det hender jeg titter bort på han jeg har valgt å dele livet med, og undrer hva pokker det var jeg tenkte på! Og selv om jeg tidvis, i min premenstruelle boble, kan lure på hva det var jeg i utgangspunktet falt for, så er jeg i hvertfall grådig sikker på hva det er som får meg til å bli. Karma!

Livet med måsagubben er ihvertfall aldri kjedelig!

“Jeg fant, jeg fant!”, sa askeladden, eller i dette tilfellet måsakjerringa, da gubben skulle fyre i peisen. For mens han satt der og rota i asken, for å klargjøre peisen til en ny ladning brennbare stubber, ble jeg sittende og rote entusiastisk i den blå IKEA bagen som var full av gammel plank. Gubben bare kikket skrått på meg og ristet oppgitt på hodet, som han ofte gjør når frua blir akutt kreativ, og så ivrig at lemmene skjelver.

 

Det har vært en lang og kald vinter, og vedlageret bak uthuset er nå tomt. I frykt for å fryse på labbene har vi nå gått over til reserveløsningen, og gubben har kappet opp diverse gammel plank av ulikt sortiment, og en og annen euro-pall. Samma det vel, det er tørt, brenner godt, og holder familien varm. Ingen grunn til å være fin på det sånn på tampen av vinter`n, ved er ved.

Men så er det ikke så lett å få varmen i kroppen likevel da, når undertegnede har utviklet en slags form for gammal planke-fetisj, og aner konturene av et hobbyprosjekt i hver halvråtne planke som kastes på flammene!

“Nei!!! STOPP!! Ikke brenn den! Eller den! Eller disse!” , og “OOOOOOHH, disse var dødsfine da, de kan sikkert brukes til noe!”

 

( Når du ser et hobbyprosjekt, der andre ser søppel! Kanskje ikke rart han var skeptisk! )

Så glad er jeg i værbitt treverk at jeg over flere perioder har hatt gamle låvedører og grisetrau hengende på veggene i måsahuset, og gubben som kanskje ikke deler min entusiasme for det han så fint kaller “gammal drit”, har mer enn en gang truet med å innrede denne kåken på egenhånd. Kunne jeg ha ei svær låvedør på veggen, skulle jaggu han ha et gammalt, rustent Opel Ascona panser over sofaen og. Heldigvis ble det med tanken.

Uansett, mens gubben satt og blåste liv i gamle glør ( i peisen altså, ikke metaforisk for å piffe opp ekteskapet vårt lissom) plukket jeg ut noen slitne planker fra haugen og startet et lite hobbyprosjekt. Det er så gøy med slike prosjekter man ikke MÅ lage, men som man bare vil. Planker i ulike størrelser og av ulikt treverk fikk en liten omgang med pussemaskin. Jeg har laget mange skilt tidligere, og alle har blitt malt. Denne gangen synes jeg det værbitte treverket var så fint i seg selv, at det fikk holde med litt pussing, og en real vask.

 

 

I en periode var det jo også veldig populært med slike veggskilt i butikkene, derfor føler jeg at mye tekster på en måte er litt “oppbrukt”, at det går igjen mye av det samme. Derfor saumfarte jeg Pinterest etter ideer, og satt sammen et par favoritter, oversatte til norsk, og 16 skruer og en sprittusj senere var skiltet klart. En ting er i alle fall sikkert, ingen i Norge har akkurat makent.

 

 

Nå må jeg bare gjemme det unna frem til den nye eieren av skiltet kommer for å hente, så ikke gubben fyrer opp hele sulamitten. Ute bak skuret står det en snart 100 år gammel sengebunn i massiv plank, (vi hadde to, og den andre er nå sengegavl i elskovsredet…eller soverommet da, som noen også kaller det ) og jeg skal vri hodet litt for å finne ut hva den kan brukes til før den havner i vedkløyver`n…må bare ikke si noe til gubben. Da ender jeg opp med ei girkasse-lysekrone over spisestuebordet, med tilhørende kamaksel vegglampetter.

 

Ha en kreativ dag! Vi blogges.

Hvor ofte ler du så magen verker og du nesten mister pusten? Sånn skikkelig latterkrampe over en tullete ting, som de fleste andre ikke ser humoren i engang! Og har du en sånn venn som setter alle kluter til for å beskytte deg mot potensielle farer, som er villig til å risikere liv og lemmer for ditt ve og vel?

“Er du veldig knytta til det saueskinnet?” Den mellomste poden kikker fra saueskinnet i sofakroken og bort på meg. Han har det med å plutselig komme på ting han skulle ha gjort sånn ca klokka fem over leggetid, hver eneste dag.

“Eh…JA! Hvorfor spør du?” spør jeg, og frykter at han mistet det pizzastykket dynket med ketchup han insisterte på å spise til kveldsmat opp ned på hele armlenet der saueskinnet ligger.

“Næh. Skulle egentlig bare ha ordna meg noe skjegg til i morra.” sier han, og gnir seg på haka. “Skal jobbe litt med den der filmen skjønner du!”

 

( Noen ser litt overpriset interiør, andre ser et potensielt skjegg! )

Og fordi jeg virkelig brenner for at barn og unge skal få lov til å utfolde seg kreativt vurderer jeg faktisk å ofre litt av interiøret. For filmen poden snakker om er et prosjekt i Kunst og Håndverk faget på skolen. En del av tiende klasse pensum. Og det er så fint, for midt i det siste skoleåret på grunnskolen, når skolehverdagen stort sett dreier seg om teori og prøver, fremføringer og muntlige høringer, tentamener og eksamener, blir det fort så mye stress og forventningspress på de unge håpefulle. Det skal presteres i alle fag, og det skal jaktes på, og jobbe for karakterer som skal hjelpe deg inn på videregående.

Og midt oppe i alt karakterjaget, lekselesingen, og puggingen er det så inderlig viktig at de unge får utfolde seg litt kreativt, også på skolen. Derfor er nettopp dette filmprosjektet så viktig, og så velkomment. Selvsagt handler det om å prestere her også, karakterer skal settes, men jeg bare elsker at de får jobbe med noe helt nytt, og så annerledes . Det skulle vært så mange flere kreative fag i den norske skolen, og om ikke annet burde det legges enda mer vekt på de kreative fagene vi allerede har. En av mine hjertesaker, rett og slett.

Skolen til gutta setter av mye tid til dette siste store prosjektet i Kunst og Håndverk, og det er så herlig. Det skal lages manus, det skal filmes og redigeres, og helt til slutt, når bjørketrærne blomstrer og sommerferien er rett rundt hjørnet, da avslutter de prosjektet med en høytidelig Oscar utdeling.

 

 

Og skal man kunne forvente at ungdommen gjør en skikkelig innsats, ja så må man som foreldre vise litt interesse og entusiasme og. Derfor endte det opp med at den mellomste poden og jeg en kveld i forrige uke, sånn ca kvart over sengetid, satt og klippet opp det fine saueskinnet mitt, for å lage skjegg. Poden er en del av en liten gruppe på fire. Fire fine gutter som har holdt sammen i mer eller mindre ti år på skolen, og som nå skal få avslutte et av fagene, og ti års skolegang sammen. De er allerede godt i gang. Manuset er nesten ferdig, ideene er mange, og planene er klare.

Det skal filmes på tomta, og bak i skogen rundt måsahuset.

Tidlig neste morgen ringer det på døra med jevne mellomrom. En etter en tramper de inn i måsahuset, med bagger fulle av kostymer, og hodene fulle av kreative ideer og ungdommelig pågangsmot. Jeg kan ikke annet enn å smile. I stua mi sitter fire gutter jeg har kjent fra de var bittesmå førsteklassinger, da de manglet fortenner og synes jentelus var det skumleste i verden. Nå sitter de samlet i sofaen og diskuterer filmprosjektet med mørke mannsstemmer, mens de spiser vaffel og drikker kaffe. KAFFE lissom!! Hva skjedde med rød saft og jentelus???

 

( Når det eneste beviset på at du har tenåringer i hus er et redusert saueskinn, oppvaska og et manus! )

Jeg blir jo reint vemodig og tårevåt av å se denne guttegjengen som plutselig har vokst meg over hodet, så for å ikke skjemme ut egen pode med sånn klein, moderlig sipping tusler jeg ut på badet for å brette klær. Da jeg etter en stund kommer tilbake ut i stua er gutta forsvunnet. Igjen i huset står tomme kostymebagger, tomme kaffekopper og et film manus.

Så ringer mobilen, og nummeret til naboen lyser på skjermen. Den sindige rolige naboen.

“Er du hjemme????”

Jeg rekker ikke engang å si hallo før hun begynner å snakke.

“Ja, jeg er hjemme, hvordan d…”

“Det flyr en gjeng halvgamle sulliker rundt på tomta di og snoker. Faens tjuvpakk!!!” Jeg kan nesten høre naboen frese som et speilegg i varm panne!

“Helvete!” tenker jeg!!! Fjorårets tyveri har jeg fremdeles ferskt i minne. Gutta hadde spinket og spart til nye tråsykler, og to dager etter at de var kjøp ble det stjålet fra sykkelstativet bak huset. Snørr og tårer. Enda har vi ikke hatt mulighet til å erstatte de. “Faens tjuvpakk!”

Naboen er hissig som en furie! “Frekke jævler altså!!! Jeg skal fader meg løpe over veien og banke livsskiten ut av pakket!” fortsetter hun. Den vanligvis så blide og rolige naboen er forvandlet fra en bollebakende, middelaldrende dame til en slosskjempe av dimensjoner, klar for å brette opp ermene, løpe over veien og skremme faen på flatmark.

Det er da jeg begynner å le. Ikke litt, men en sånn kneggende latterkrampe jeg ikke klarer å avslutte før jeg higer etter pusten. For rett utenfor stuevinduet står fire fine tenåringer, utkledd som slabbedasker i tresko og med saueskinn på haka, og filmer mens de desperate prøver å holde maska, og manus, og på den andre siden av veien står en dampveivals at en nabo, proppet av hissig adrenalin, klar til å gi hele bunten litt skikkelig juling!

 

( Gjengen, sullikene, tjuvpakket… de fine tenåringene. Bildet og omtale er selvsagt godkjent av alle fire gutta, og deres foreldre.)

Og innimellom latterhikst, tomme kaffekopper, og et redusert saueskinn slår det meg hvor heldig jeg er. For selv om det er vemodig å tenke på hvor store gutta blir, og at de en dag, om ikke så veldig lenge vil være her og passe den gamle mora si, og holde henne med selskap, så skal  jeg fremdeles bo ved siden av en nabo som er tøffere enn toget, og villig til å skremme faen på flatmark, om noen skulle prøve seg på ugang! Skal ikke kimse av modige naboer, si!

Ønsker deg en god mandag.

PS: Ingen tenåringer ble verken angrepet eller skadet under filmingen 😉

 

 

Noen ganger bare bobler det over av slik kreativ energi, og de som har lagt meg til på Snapchat vet at jeg har hatt en sånn dag. Mens gubben og gutta har ommøblert litt i garasjen, og laget et lite snekkerhjørne til kreative poder, fikk mor sjøl også ånden over seg, og startet en hel liten drøss med kreative prosjekter på egenhånd. Her har det blitt snekret skilt av gammel plank, det har blitt bundet påskekranser, jeg har stekt matcha og havreloff, laget vafler, og jeg har hatt eggløsning. Ikke en sånn premenstruell verping langt oppe i den halvgamle, tørre skrotten, men en kreativ en.

 

 

Et helt vanlig påske-egg ble malt og dekorert, før det ble fylt med litt sånn utradisjonelt påskefyll for kvinnfolk som digger personlig velvære, og nå ligger det her og venter på ei ny tuppe.

Så derfor lurer jeg på om du kjenner et skikkelig realt kvinnfolk, ei knakandes flott og litt nebbete høne som fortjener en liten oppmerksomhet nå før påske. For uansett hvor artig det er å vinne noe til seg selv, så har jeg enda mer trua på å glede andre.

 

 

Om du kjenner ei sånn dame som fortjener sitt helt eget påske-egg, bare fordi, da kan du legge igjen en liten påskehilsen på JanneNordvangBlogg på facebook, under innlegget som linker til nettopp denne “eggløsningen”, eller du kan legge igjen en kommentar her på bloggen. Vinneren blir trukket i morgen, mandag 19. Mars kl 20.00, og kontaktes raskt etter det for å avtale overlevering eller sending.

 

 

Da er det bare å kakle i vei! Glad påske, lissom!

 

Hallo søndag! Fy filler`n så amputert uka blir når man ligger horisontalt på sofaen halvparten av den. Ukas små øyeblikk blir færre og, av naturlige årsaker. Det blir helt tydelig at det er du som finner øyeblikkene, og ikke de som finner deg. Man blir liggende og tenke litt på slike dager hvor kroppen er litt uggen, og ikke helt samarbeidsvillig. Tanker om hvor glad man er for de små tingene man vanligvis tar for gitt. Det å kunne sitte oppreist. Spise et helt vanlig knekkebrød. Kjenne vinteren bite litt i nesa. Små dagligdagse ting som man brått savner så fort de er litt utilgjengelige, eller satt på vent mens kroppen sloss mot bakteriene. Derfor kjennes det ekstra fint å kunne starte den siste dagen i uka med et fint øyeblikk, for er det en ting jeg virkelig har blitt glad i, så er det å sette meg ned på søndagene, tenne lys, koke te, og knotte løs på tastaturet. Sette meg ned og bruke litt tid før ungeflokken står opp til å reflektere over ukas små øyeblikk. I dag ble jeg vekket av to idiotkatter som spant rundt i senga på jakt etter en rød flekk fra en slik laser gubben stod å lekte seg med i stua mens han humret som en liten utspekulert unge, mens han var akkurat like irriterende som han typen fra den Flaxlodd reklamen. “Blir du blenda? Blir du blenda nå?? Nå???” Suppegjøk. Måtte karma komme og bite han i bak!

 

(Når mann og pus rotter seg sammen for å vekke mor i huset…hevnen er søt, bare vent!)

Ukas første øyeblikk verdt å huske var de uniformerte sexgudene. For uansett hvor mye trøbbel de brakte med seg, (egentlig var alt selvforskyldt, men det er lettere å skylde på andre) så er det ingenting som forandrer på den vassekte gleden det er å se en mann spankulere rundt i uniform. At jeg stirret så fælt at jeg gikk så til de grader på snørra, slo ei tann litt løs, og trasket rundt med litt blå og hovne knær resten av uka var bare en litt uheldig bonus. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe….tanna har festet seg, og gubben fikk tatt frem beret`n og bladd igjennom noen fotoalbum fra tiden i førstegangstjenesten. Fint øyeblikk, å se gubben sitte og småhumre over gamle bilder, mens han mintes ungdomstiden.

 

( Når kneskåla er dobbelt så svær som vanlig, bare fordi du mister balansen når du ser karer i uniform! Verdt det! )

 

Ukas andre glede kom med posten tidlig tirsdag morgen. I det humøret var like synkende som formen dukket det opp en pakke i postkassa, og ingenting slår slike pakker som kommer overraskende, i grå konvolutter med håndskrevet avsender. Man blir jo rent nostalgisk av slikt, og i et lite øyeblikk ble jeg bare sittende med pakken foran meg på bordet mens jeg drakk en kopp te. Så fint, å bare sitte der med en uåpnet pakke, klemme litt, og gjette hva det kan være. Bevare spenningen litt, som en unge som drøyer i det lengste for at julaften skal vare bare bittelitt lenger. I pakken lå det vakreste skjerfet jeg noen gang har eid. En nydelig gave, litt håndlaget magi, fra fineste Grete.

 

( Når du egentlig hater selfier, men prøver og se yndig ut likevel, fordi man tross alt blogger lissom! )

 

( Fineste gaven!!! )

Så fint var det, at jeg kostet på meg en aldri så liten selfie, til ære for skjerfet, og bloggen, enda så kleint det er å poste slike sjølknipsa bilder! Helt merkelig det der, hvordan man umiddelbart spotter alle de skavankene man liker minst med seg selv, så fort man ser inn i mobilkameraet. Uansett, det var et fint øyeblikk, for jeg var så oppriktig glad, og ikke så reint lite rørt, over den fine gaven.

På onsdagen var vi sengeliggende både minsten og jeg, og selv om vi lå der på hver vår sofa og konkurrerte i selvmedlidenhet, ble det en ganske koselig dag. Når man ligger der under hver sin dyne, med hver sin pus i fanget, og ikke gjør annet enn å stirre i taket og snakke om alt og ingenting, da er det fint å bare være sammen. Snakke litt, sove litt, snakke litt mer. Ikke måtte noe, bare være. Ganske fint, egentlig. Tenne lys i den nye favorittlykta fra butikken til Mona, og krølle seg sammen. Null stress, bare tid til å kjenne på nuet.

 

( Tenne lys midt på dagen, mens man ligger under teppet, og skravler med minsten om alt og ingenting. Fint. )

Torsdagen var kvalmen borte, men feberen satt fremdeles igjen. Vi kunne fint ha gjort ikke noe denne dagen også, men i stedet kledde vi oss godt, bar med et par vedkubber til den lille bålplassen rett bak huset, og grillet ostesmørbrød over åpne flammer mens sola varmet ansiktene. Det var så herlig å sitte der, kjenne at matlysten kom snikende tilbake, og at bålet varmet føttene. Frisk luft, etter noen dager inne. Det var fint det. Hverdagsmagi.

 

 

( Varme kinn og feberblanke øyne, men likevel så herlig å være ute i fint vintervær. Hverdagsmagi! )

Fredagen fant vi hverdagslykken i nystekte kanelboller, og at hele gutteflokken var hjemme samtidig. Ingen som skulle til kjæresten, ingen som skulle på klubb. Bare tre gutter med all verdens tid til å henge litt i stua med to ukule foreldre. Spise boller, drikke kakao, se film. Det er sånne stunder jeg bare nyter, fordi jeg frykter at det ikke er så mange av dem igjen. Gutta blir så store, tiden har gått altfor fort!

Lørdagen endte med et spontant cafe-besøk under rulletrappa (som bare går oppover) på senteret, med Tove,  en av barndomsvennene fra Sørumsand. Med hver vår doble kaffe mocca og et stykke Oreo-kake som bare bugnet av deilige kalorier slo vi i hjel et par fine timer mens skravla gikk og latteren satt løst. Så heldige vi er, som etter alle disse årene fremdeles har like mye å skravle om hver gang vi møtes. Venner er gull verdt, ingen tvil om det.

Det ble altså en rekke fine øyeblikk denne uka likevel, til tross fint lite på agendaen. Vi har snakket om oldefar, og kost oss med de gode minnene på det som skulle vært hans bursdag. Kattene har gasset seg med gourmet mat fra Silo`n, og naboen har bevist at hun har nerver av stål…tror nesten jeg må fortelle om det i et eget innlegg senere. Jeg har kjent på stillheten av å være alene i måsahuset, og jeg har gledet meg over et hust stappfullt av fine tenåringer. Gleden av å snike seg ut av huset med måsagubben etter å ha kokt kjedelige wienerpølser til gutta, og kjøpe hamburger på Shell`n! Når de blide jentene som jobber der kjenner deg igjen, og vet akkurat hva du vil ha. Det er fint det. Litt flaut, men mest fint. Uka har vært riktig så fin den, tross alt.

 

( Når jentene på grillen yter service og smeller til med en kanonburger. Digger det!! )

Nå skal jeg nyte siste rest av helgen, og bruke opp litt kreativ energi.  Planker skal pusses, og et skilt skal mekkes. Et påske-egg skal dekoreres og fylles, kanskje blir det en lite “gi-bort” på bloggen før uka er omme.

Ønsker alle som titter innom en fin ny uke. Måtte den bli full av fine små øyeblikk!

“Det er ikke ofte jeg griner”, sa gubben. ” Men når jeg satt der i bilen og forbanna den fordømte køen i Rælingstunellen, så spilte de plutselig den sangen vet du, også bare rant tårene, fordi da tenkte jeg på han!”

Gubben er ikke en kar som ofte tyr til tårene. Han er varm, kjærlig og raus med alle oss som står han nærmest, men knytter seg ikke alltid lett til nye mennesker. Likevel skulle det ikke mer enn en gammel dansk vise til for å fremkalle savnet over han. For han var helt spesiell.

“Han” er min morfar. Ikke var, men er, selv om det nå er flere år siden han ble borte. Han var et sånt menneske man ikke kunne unngå å bli glad i. Det er vanskelig å skulle sette fingeren på nøyaktig hva det var som gjorde han så spesiell. For meg var det nok det at han alltid var der, og at han var så veldig tilstede. Ikke med et slikt påtrengende nærvær,  bare lyttende, smilende og lekende.

For andre var det kanskje latteren og den lette stemningen som alltid var rundt han, og hvordan han alltid bød på seg selv.  Noen husker entusiasmen for livet. Hvordan han nøt hvert sekund, hvert lille øyeblikk.

 

 

Jeg tror han var spesiell for alle, og et forbilde for mange. I dag sitter jeg her og mimrer, på det som skulle vært hans bursdag. Jeg er ikke lei meg, har ikke behov for å sitte alene og minnes litt ekstra i dag, likevel sitter jeg her og deler tankene mine, og minnene om han med andre. Hvorfor? Av ren takknemmelighet. Av glede over å ha hatt denne mannen i livet mitt. Jeg unner alle å kjenne en som han.

Fordi hver gang jeg tenker på morfar, så går jeg litt inn i meg selv. Ransaker sjela litt, som om jeg er en eller annen poetisk hippie på jakt etter meninga med livet. Jeg tenker på hvordan det har seg at enkelte mennesker minnes med så mye glede, selv mange år etter at de ble borte, mens andre knapt ofres en tanke i den travle hverdagen. Og midt i denne selvransakelsen sitter jeg jo her, og tenker at når min tid her på jorda er over, så håper jeg de som en gang var glad i meg minnes meg med den samme gleden og entusiasmen. Så hva er det da som gjør at akkurat morfar var, og er så inderlig spesiell for meg, og alle de andre som fikk gleden av å bli kjent med han.

Jo, det er hvordan han han levde livet.

Det er hvordan han forlot Danmark, og hele sin familie, for den store kjærligheten i Norge. Det er hvordan han i alle år holdt kontakt med venner og familie, slik at både barn, barnebarn, og oldebarn nå lenge etter hans tid, fremdeles har et stort nettverk i et annet land.

 

( Å feire kjærligheten, den som har seiret i så mange år. )

 

Det er arbeidsmoralen. Hvordan han arbeidet så hardt, år etter år, for å bygge et hjem og fostre opp fire barn. Hvordan han på et vis alltid hadde nok til alle, uansett hvor lite det var å ta av. Det er hvordan han så åpenbart gledet seg over andres fremgang, og hvordan han alltid heiet entusiastisk på sidelinja.

Det var hans evne til å se det positive i alle mennesker, og hvordan han på strak arm kunne tilgi de som noen ganger såret.

Det var hvordan han så åpenlyst gråt og sørget da mamma, hans datter, ble dårlig, og hvordan han kjempet for henne. Hvordan han gjennom egne tårer tok vare på mormor da de begge så åpenbart sørget over tapet av et barn, men likevel klarte å finne så mange gleder i den tunge hverdagen.

Det er hvordan han med åpne armer tok imot pappa sin nye kone, som om han med den største selvfølge ønsket et nytt menneske velkommen inn i familien, uten at det måtte erstatte noen.

Det er hvordan han holdt et nyfødt oldebarn i armene sine med tårer i øynene, og gledet seg over hvordan familien stadig ble større. Hvordan han i timevis kunne ligge på gulvet og leke med de små guttene, helt til han måtte ha hjelp til å komme opp igjen. Hvordan han aldri spyttet i glasset, og var så til de grader entusiastisk over “en lille en”, en “skikkelig gammel dansk”! Hvordan han danset på korte, og vonde bein hver gang akkurat den sangen spilte på radioen. Hvordan han tuslet rundt i hagen, og luket stolt blant nysådde gulrøtter og redikker. Hvordan han nøt solmodne jordbær rett fra planten, og hvordan bena dinglet når han satt på krakken i hagen og tittet på småfuglene på fuglebrettet. Hvordan bukseselene alltid holdt buksene oppe, og hvordan rullingsen alltid var lett tilgjengelig i skjortelomma.

 

( Å sitte på en krakk i hagen. Dingle med bena, og kjenne solen varme. En liten gutt, og en oldefar. )

 

Hvordan han bannet som en full bryggesjauer, og lo av de groveste vitsene. Hvordan han nøt livet, og hvordan livsgleden smittet over på alle han møtte.

Det var samtalen han tok med oss alle når sykdommen rammet, og livet var i ferd med å ebbe ut. Når vi måtte love å ta vare på mormor den dagen han ble borte. Hvordan han så lett og åpent snakket om døden, som om det var den naturligste tingen i verden. Ikke skummelt, ikke farlig, bare en avslutning på en helt fantastisk reise.

Det var hvordan han klemte meg litt ekstra i hånden da han pustet ut for siste gang. Det var stemningen rundt sengen hans da livet var over, hvordan vi alle samlet oss der, strøk på det gråe håret, og kjente på den kalde hånden. Hvordan ungene mine for første gang fikk oppleve døden, ikke som noe farlig, bare som noe endelig. Hvordan denne mannen kunne gi oss alle disse opplevelsene, og lære oss noe, selv når han ikke var blant oss lenger. Hvordan begravelsen, til tross for mange tårer, også ble en feiring av livet.

 

( Den aller siste timen. )

 

Og nå sitter jeg her i dag, på det som ville vært hans bursdag, og tenker at det må jo være det som er meninga med livet. At vi nyter de søte jordbærene rett fra plantene. At vi dingler med bena på krakken mens sola varmer kinnene. At vi banner grovt, og skåler med en gammel dansk! At vi lar tårene renne når dagen er vanskelig. At vi elsker med hele hjertet, og at vi ikke er redde for å vise det.

Så i dag skal jeg spise jordbær, danse på stuegulvet til den sangen du vet. Jeg skal skåle for han som ikke er her lengre, og glede meg over alle de gode minnene som har erstattet sorgen.

For deg morfar, SKÅL!

 

Og han lissom: “Hei, det er fra lokalavisa her, har du tid til en liten prat?”

Og jeg bare: “Ja-ja, seff!”

For det var jo ikke akkurat sånn at jeg hadde noe annet å ta meg til den lørdagskvelden. Pizzaen var fortært, kaffen på kanna var på vei til å bli kald, ikke hadde Geroge Clooney bedt meg med på party denne helgen heller, og skrotten var nydusja og klemt inn i en litt sliten flanellspysj, og en av gubben sine slitne arbeids t-skjorter med Bertel O. Steen logo på brystet.

Det skrikes så høyt i mediene om det glamourøse bloggerlivet til disse som til stadighet poster detaljer fra livene sine på ulike plattformer. Det postes bilder fra sponsede turer til kritthvite strender og kokosnøttpalmer, det deles oppdateringer fra negle salonger og den røde løperen.  Nå er det vel strengt tatt ikke slik at jeg går rundt og drømmer om en  liten daglig dose sprøyteinjeksjon i sinnarynka mellom øynene, men av og til tenker jeg at det kunne vært spennende å se litt mer av hva verden har å by på, enn innsiden av de gamle tømmerveggene i måsahuset. Slik ble det ikke denne lørdagen eller.

 

( Når du er åpenlyst stolt av kjerringa fordi du øyner at hun endelig kan bringe litt etterlengtet glæm inn i forholdet, så du sender snap til alle tre vennene dine på Snapchat!)

Det var, med andre ord, en helt vanlig lørdagskveld i måsahuset. Gutta spilte gitar oppe på gutterommene så basskassene nesten sprengtes, og veggene ristet.  Gubben klikket seg fra den ene videoen etter den andre på YouTube, videoer om vedlikehold av dempere til diverse crossere, og jeg tygget på en litt gammel og hard lakris mens jeg prøvde å vri kroppen rundt som et slangemenneske for å finne ut om den flekken bak på låret var en litt skummel føflekk, eller en bit smeltet sjokolade.

Kort fortalt, ja! Jeg hadde så definitivt tid til en prat med lokalavisa. Faktisk var jeg så skravlesjuk etter å ha blitt dumpa av gubben til fordel for dødskjedelige videoer på YouTube at jeg omtrent tok telefonen før den ringte, og et eller annet sted midtveis i samtalen hadde jeg i hodet mitt fått en ny bestevenn i den stakkars journalisten i den andre enden av røret. Jeg svarte på spørsmål på inn og ut pust, og den stakkars fyren i andre enden fikk ikke gjort stort annet en å supplere med et og annet “hah”, “uhuuum”, og akkurat!”.  Etter drøyt 20 minutter takket min nye bestis for samtalen, og la på røret, før han antageligvis løp rett til fryser`n etter en pose frosne erter, for å avkjøle øret. ( Jeg vurderer å sende stakkaren blomster, eller ei halvflaske himkok!)

Så er det nå engang sånn da, at denne dama er velsignet med en informasjons og hukommelsesavstøtende hjerne. Gjort er gjort, og spist er spist, og ikke noe jeg har sagt er særlig viktig før det plutselig hopper opp og biter meg i rumpa.

Min nye bestis fra Indre Akershus Blad ble brått litt glemt et sted mellom lørdagens potetgull bonanza, og søndagens spontane slankekur, og jeg ante fred og ingen fare helt til det plinget høyt i facebook alarmen på mobilen, og gubben hadde tagget meg i et innlegg. Min nye bestis hadde jobbet på spreng, skrevet så blekket spruta, og publisert intervjuet på avisens nettside.

 

 

 

 

 

Akkurat i det jeg trodde tilværelsen som hobbyblogger var i ferd med å bli litt mer glam (jeg hadde tross alt blitt telefon-intervjua, og jeg hadde holdt ut den nye lavkarbo-dietten helt siden kl 80.30 den morran med tanke på fremtidige sponsormøter og pessefotografering på røde løpere ), så smeller lokalavisa til med en overskrift som sender meg rett tilbake virkeligheten med et brak!

“Dvask kjerring fra Måsan!”

Og selv om “bestisen” bare gjorde heftig journalistarbeid, og mer eller mindre ordrett refererte fra intervjuet, innså jeg jo mer jeg leste at her ville de mest sannsynlig verken renne på med gratis Botox eller invitasjoner til premierefester. Min tid i rampelyset var over.

Men akkurat i det hverdagen innhentet meg, og en aldri så liten omgangssyken tok bolig i kroppen og resulterte i en aldri så liten selvmedlidenhetskrise, ringte mobilen enda en gang fra ukjent nummer.

Skeptisk svarte jeg med et forsiktig: “Ja, hallooo???”, og i andre enden hørtes en sånn grom og lattermild småhes og sexy herrestemme, som brått kunne tilhørt George Clooney, om han bare ikke hadde snakket norsk, med klar østlandsdialekt!

“Ja, mååårn du! Erè du som driver og blogger?”

“Eeeh, ja!!??”

“Ja, nå skal du høre! Jeg ringer fra Felleskjøpet sitt kontor, og nå har det seg sånn at det er en del avis-abonenter som har lest et slikt intervju i Indre, og de har ringt meg  og sagt at vi burde jo gitt deg en liten oppmerksomhet!”

 

( Når du er litt for skravlesjuk og sleivkjefta og folk tar deg på ordet… )

Plutselig lukter det spons lang vei, og mellom spybøtta og en skål tørre, salte kjeks reiser jeg meg litt i sofaen, retter på frisyren, skyter puppene litt frem, lager trutmunn, og prøver å se for meg hva det er jeg skal stå modell for på Felleskjøpet. Skal jeg stå modell for hageriver og spader? Halvnaken liggende mellom tre høyballer med ei hekkesaks mellom beina? Fotografert i bikini, med felleskjøpet caps, tredd skrevs over en sittegressklipper??? Spenningen er til å ta og føle på! I et kort øyeblikk priser jeg den pågående omgangssyken, og tenker at den er et kjærkomment kickstart til bråslankingen jeg nå må igjennom før en eventuell fotoshoot. Jeg rekker akkurat å se for meg en millionkontrakt og glitrende grønn felleskjøpet-kjole på rød løper, før mannestemmen i røret sier:

“Ja, så om du synes det er greit vil vi gjerne få lov til å spandere på katta di, et par poser med tørrfor!”

 

( Når katta er kjendisblogger, blitt moteriktig weekend-veganer, og har utviklet diva-nykker! Ny type tørrfor? Hmmm…skeptisk! )

KABLAAANG!!! Rett ned på jorda igjen!!! Nok en mann som slett ikke var interessert  i denne sugga av en bygdeblogger, men som bare ville være snill med katta! Kattefaen, som klorte opp halve rassen til undertegnede i forrige uke, og som mer enn gjerne lever av døde jordrotter og ekornkadavere, skal plutselig bli påspandert gourmemat som en eller annen bloggkjendis, mens jeg fortsetter å tygge på en litt gammel lakris og en skål med puffa ris!

Verden er og blir urettferdig!

 

( Ligg unna maten vår din pr-kåte kjerring!)

Så mens de glupske kattene gasser seg med for som om de er en eller annen pompøs kjendisblogger, sitter jeg her og leser på posen som både lover blank pels og minimalt med nyrestein for kastrerte kattepuser, og tenker at i mangel på oppmerksomhet og spons burde jeg kanskje tatt meg ei skål tørrfor jeg også. Jeg som både er kastrert, ikke særlig sugen på nyrestein, og som mer enn gjerne kunne tenkt meg blankere pels…

Nei, det glamourøse bloggerlivet er vist ikke ment for alle. Her er det tilbake til hverda`n. Tilbake til kloring av doen etter noen dager med spysjuken, tilbake til jobb og kjedelige middager, tilbake til rensing av sluk og støvtørking.

 

Tilbake til det uglamourøse bloggerlivet på bygda. (For noen av oss!)

Og til de som lurte, flekken bak på låret var sjokolade. Hater når det skjer!

 

 

PS: Sendte mail til forbrukerrådet, og spurte om det måtte merkes og skattes av osv når katta hadde fått en pose for av Siloen på Bjørkelangen. De svarte: “Hehe! Nei, det går nok bra!”

Ingen som tar bloggere seriøst lenger 😉

 

 

 

 

Innlegget er illustrert med penn og papir i stedet for bilder, med tanke på en eventuell lesers mentale helse.

Når man har brukt de siste tjue årene på aktivt kroppslig forfall med minimalt vedlikehold, da sier det seg selv at det går lenge mellom hver gang man har «en god dag». Ikke i den forstand at man går rundt og er dypt ulykkelig til enhver tid, men at det går lenge mellom hver gang alt liksom klaffer kroppslig, sånn rent estetisk, og man kan gå ut av huset og føler seg vel fra topp til tå. Nå skal de sies at dette kroppslige forfallet, og den manglende selvtilliten det bringer med seg ikke skyldes noen andre enn meg selv, om man ser bort i fra de helt naturlige årsakene som man får gjort fint lite med, slik som alder, og naturens gang.

For det er lenge siden jeg bare måtte innfinne meg med det faktum at det å bli smelt på tjukka i hytt og gevær har satt sine spor på det som i sin tid var en passelig stram og normal, ungdommelig kvinnekropp. Når man føder med ni måneder og et kvarters mellomrom i tre år på rad, sier det seg selv av mageskinnet til slutt vil henge som ei slaskete markise over høna, til evig påminnelse om den spermhaugen av en mann som ikke gikk glipp av en eneste eggløsning tidlig på 2000 tallet. Så løst er dette overflødige mageskinnet, at jeg selv ikke har hatt fritt innsyn til egen høne på et drøyt tiår.

 

( Når du ikke har sett høna di på et drøyt tiår, men vet den er der fordi den kakler hver gang du ser en mann i uniform!)

 

Utsugde hengepupper etter årevis som ei vandrende melkeku, et levende matfat, og grå hår, er det heller lite man får gjort med, da dette forfallet er forårsaket av helt naturlige årsaker, årsaker jeg ikke for alt i verden ville vært foruten. Ei heller et keisersnitt arr fra hofte til hofte er det noe å få gjort med. Sigende skinnfiller hengende til mer besvær enn til utstilling på brystkassa, ei slaskete markise over hønemor er et resultat av tre problemfrie svangerskap og verdens flotteste unger, og de grå hårene er en daglig påminnelse om at jeg har levd, og lever. Alternativet er så mye verre, og tankene går til min egen mamma som døde før hun rakk å bli grå i håret. Det naturlige forfallet er små skavanker jeg etter hvert ikke bare har fått et avslappet forhold til, men som jeg også har lært meg å bli glad i! Hvert arr, hvert strekkmerke, hver rynke og hvert gråe hår forteller min historie, og den historien er jeg stolt av.

Når det gjelder det resterende forfallet på dette kvinnfolket, så er det bare jeg, og jeg alene som kan ta ansvaret for det, for når man har tusla rundt den samme gubben, som stort sett er fornøyd med slik og ingenting, i over 20 år, er det fort gjort å la seg selv forfalle.

Særlig nå på vinterstid, når verden er full av mørketid og kald snø, og bikinisesongen fremdeles er flere måneder unna, da går denne frua rundt i en sånn kroppslig dvale, og alt av vedlikehold blir satt på vent.

Årevis med profesjonell jo-jo-slanking har resultert i intet mindre enn tre dobbelthaker og et grevinneheng det står respekt av, samt slike pløsete poser over knærne, og etter å ha ostepoppet meg opp enda en buksestørrelse i vinter har jeg nå en imponerende samling hudfolder under BH-stroppen bak på ryggen, så dype at de lett kunne blitt brukt til smugling av polvarer over svenskegrensa.

 

(Smugler-vin? Nei, det har jeg ikke sett!!!)

I tillegg suger kroppen mer vann en Titanic, og det som i sin tid så ut som to helt vanlige legger og ankler ser nå ut som to stutt-tjukke lår, tredd rett ned i skoa, og om man er helt musestille, kan man nesten høre det skvulpe i hovne bein for hvert skritt jeg tar.

Det toppet seg forleden kveld da gubben som skulle massere de slitne føttene mine, fasinert ble sittende å gre midtskill i hårene på leggene i stedet.

Det var på tide å ta tak i forfallet. For sannheten er jo, at selv om det har blitt trendy å hylle hverdagskvinner, med alt som følger med av ekstra kilo og naturlig hårvekst, så handler det jo også om personlig velvære. Og om man ikke engang lenger engang prøver å gjøre det beste ut av det man har, ja da går det lenge mellom hver gang man føler seg vel.

På Europris ble det handlet en økonomipose med engangshøvler, og på badet høvlet jeg av mer hår enn det finnes på en gjennomsnittlig stor bever. Håret på hodet fikk en solid runde med glansvask i fargen «Deep chocolate», og jeg nappet monobrynet til tårene spratt før jeg kjørte på med fuktighetsgivende ansiktsmaske og deodorant.

 

( Når du tar en aldri så liten oppussing av kroppslig forfall hjemme på badet.)

Og det hjalp! Etter en god natts søvn følte jeg meg som et nytt menneske. Ikke det at jeg plutselig ble dødsdigg og syltynn over natten, men det gjør unektelig noe med humøret og selvtilliten når kroppen både er nybarbert og blankpolert. Så fjong følte jeg meg at jeg våget meg ned i ei litt for trang hold-in truse fra Lindex, og spradet rundt på jobben en hel dag med hevet hode og fornyet selvtillit.

Med nyvunnen selvtillit bestemte jeg meg for å ta turen innom senteret etter jobb for å kjøpe en lyserosa lipgloss, liksom for å «toppe verket» mitt. I joggesko med  altfor glatt såle slet jeg litt med å holde balansen på speilblank is i gågata, i det jeg øyner to uniformerte politimenn i utgangen av senteret. Jeg kjenner en akutt hjertebank og merker at rødmen kommer stigende, for er det noe jeg virkelig er svak for, så er det menn i uniform! Jeg vet ikke om det er uniformen i seg selv, eller om det er den maskuline myndigheten de utstråler de som bærer dem som jeg finner så fascinerende, men faktum er at så fort jeg får øye på en litt autoritær person med stripe på skjorta og militærstøvler forvandles jeg til ei skrulle av et kvinnfolk. Jeg mister totalt fatningen! Kinnene blir flaut røde, og hetetoktene så overveldende at jeg svetter oppover. Man kan høre det skrangle i eggstokkene på flere mils avstand, og kroppen vrenger seg i en akutt eggløsning mens jeg tripper rundt purken som ei verpesjuk høne, og nærmest bønnfaller om å bli lagt i håndjern.

 

( Når det rasler helt ukritisk i eggstokkene bare du ser en mann med etikett på skjorta!)

Nå hjalp det jo ikke akkurat at jeg nettopp denne dagen var både nybarbert og velduftende heller, for med nyvunnen selvtillit følger ofte reinspikka idioti, og som en sexgal middeladrende tuppe ble jeg så besatt av å smugtitte på de uniformerte herlighetene da de gikk forbi at jeg vridde på hodet til jeg ikke lenger så hvor jeg satte føttene, sklei på isen, mista balansen, og gikk i bakken med et fall som slo ut på Richters skalaen!

For denna dama er ikke akkurat liten, og når nærmere 100 kilo kvinnfolk fordelt på drøyt 180 cm lut holdning går i bakken, da smeller det. Først sklir om lag halvannen meter lange bein ut i hver sin retning, og forårsaker en underlivs-strekk som vil gi ufrivillig vagina-slark i mange uker fremover, og når det første man tenker på i et slikt fall er at man Guds skyld del ikke må få snø på mobilen, og holder armen opp og ut i stedet for å bruke den til å dempe fallet, ja da går man på snørra!!! Med nesa først.

Og mens jeg lå der og kavet i snøfonna rett foran senteret kommer de uniformerte sexgudene løpende for å hjelpe. De haler og drar i dette slaktet av et fallent kvinnfolk til jeg etter langt om lenge kommer meg opp på knærne, og blir stående som ei parringssyk tispe med løpetid, med ei drøyt kvadratmeter stor rompe i været, mens den ene purken ser medlidende ned på meg og spør om det går bra.

 

( Når du kaver rundt i snøen som et forslått kadaver, men hjernen fortsatt roper : “Kom å ta meg din uniformerte Don Juan! )

 

Flau, og redd for å tape mer ansikt enn nødvendig koker hodet over av en salig blanding av selvmedlidenhet og fullstendig uniform-fetisj, og det eneste jeg klarer å lire av meg, i en litt eplekjekk tone er: «Jada, det går kjempefint. Det er ikke første gang jeg faller for menn i uniform!»

Først da lovens lange arm har forlatt åstedet og forsikret seg om kadaveret av et kvinnfolk har det bra, får jeg tid til å samle meg. Jeg tusler hjemover uten å gå innom butikken. Lipgloss er plutselig ikke viktig lenger, for leppa er hoven og sprukket. I tillegg til såret stolthet verker det i knærne som traff isen, og vel hjemme kan jeg kjenne antydning til neseblod som har dannet en liten mørkerød Hitler-bart under nesa, og har jeg slått et skal av fortanna, som også kjennes litt løs ut!

Borte er det glattbarberte glansbildet jeg følte meg som tidligere på dagen. Med mørke ringer under øynene og en avskalet løs fortann er jeg bare en hjemmesnekret banjo og en krokodille-kotelett unna hovedrollen i neste sesong av Norske Rednecks!

 

( Bare en banjo og en krokodille-kotelett unna neste sesong av Norske Rednecks! )

Gubben er som vanlig full av sarkastisk sympati når han ser «medlidende» bort på meg der jeg sitter lut og trist i sofaen, og rugger på ei småløs tann.

«Pusen min da!» sier han. «Ikke vær så deppa da! Du er fortsatt deilig i mine øyne!»

Jeg fnyser av den påtatte medlidenheten. «Dust!», svarer jeg.

Gubben humrer litt mens han setter seg ned ved siden av meg, og stryker meg litt oppover låret!

« Nå går du og vasker deg under nesa og ruller opp den markisa di, så går jeg og tar på meg beret`n jeg brukte under førstegangstjenesten, også møter du meg på soverommet!»

Litt tent på tanken om å dele seng med en mann med et snev av uniform (selv om det i realiteten bare er ei grønn lue full av pins fra OL på Lillehammer og Mikke Mus klubben), vrenger jeg av hold-in trusa og slipper magen(e) løs, og bråvasker bort neseblodbart før jeg setter et plaster på kneet og hopper til sengs. Mer usexy blir det ikke, men hva gjør vel det. Det var herlig så lenge det varte.

Mens jeg ligger der i armkroken til måsagubben minner jeg meg selv på å bestille en tannlegetime dagen etter, bare sånn for å forsikre meg om at skadeomfanget på fortanna ikke er verre enn det kjennes ut, og jeg tar meg selv å smile da det går opp for meg at tannleger også bruker uniform? Så var kanskje ikke denne dagen og alt plunderet bortkasta likevel. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe, si!

Håper bare jeg ikke sklir av tannlegestolen!

Vi blogges.