God morgen, og god søndag, nok en gang. Ukene flyr, selv om man “bare” tusler hjemme. Det er tre uker igjen av skoleferien. For meg da, ungdommene har fire uker til. Jeg burde visst at sommeren kom til å gå fort, for det gjør den hvert år, men her sitter jeg like overraska som alltid, om at det ikke er lenge igjen til vanlig hverdag.

Podene sover, og gubben fikser frokost, mens han gleder seg til Formel 1 og 2 sending utpå formiddagen. enkel forskning viser at det betyr hjemmesøndag. Jeg er halvveis nedi en kaffekopp, og nyter faktisk den ute i hageteltet. En av sommerens mange bonuser er jo nettopp muligheten til å drikke morgenkaffen ute.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Denne uka har jo akkurat den muligheten vært litt vær-avhengig da. Altså, jeg drikker gjerne kaffen i sofaen under teltet mens det regner på taket, det er egentlig bare litt koselig, men ikke i kulda som deler av denne uka har bydd på. Jeg føler at uka som gikk nesten bød på mer enn en årstid, sånn temperaturmessig.

Jeg har gjort mye denne uka. Ikke store ting, men ting som har holdt meg litt i aktivitet. Det har vært helt avgjørende å ha noe å gjøre. Sitter jeg for lenge blir jeg tenkende, så kommer en indre uro jeg synes det er vanskelig å beskriv. Kanskje også litt vanskelig å innrømme. Jeg har aldri vært den som har kjent på uroen. Jeg har vært den som har en ekstra skulder for andre som har kjent på den. Det er nok ikke sorgen over kameraten alene som gjør det. Heller en kombinasjon av et tøft arbeidsår, kombinert med kameraten sin sykdom, deretter bortgang. Jeg tror kroppen siden Januar har gått på sparebluss, om det gir mening. Når uroen kommer er det som en usynlig dirring, inne i kroppen. Noen ganger skjelver hendene som et synlig bevis, men som oftest ikke. Å sitte stille er verst, eller nettene når søvnen ikke kommer. Det er som om løsningen er å løpe det av meg. Spurte til pusten er nesten vekk, men det lar seg jo ikke gjøre, og ihvertfall ikke midt på natten. Ikke er jeg glad i å løpe heller.

Så jeg har tatt på meg skoene nesten hver kveld, og gått. Ikke langt, men noen kilometer i akkurat raskt nok tempo til å bli svett på ryggen. Regnet i starten av uka lot meg grine litt også, og kamuflerte tårene på tur. Det var deilig. Å rusle nede ved elva i regnet, bli svett, og kjenne dirringen forsvinne. Regn, grusveier, store trær og elv, nydelige øyeblikk.

Når jeg ikke kjenner behov for å gå fort har jeg tatt med meg voffsen til podekjæresten. Hun er litt mer sånn sofa-hund enn turbikkje, så rolige turer med innlagte klø på magen og bak øre pauser har blitt vår greie. Den bikkja kunne jo vært psykolog. Turer med en firbeint liten venn som bare lytter, snuser, og bæsjer der det passer seg, helt uten noen form for sjenanse, det er fine øyeblikk det.

Og den natten uroen ikke slapp taket, og bikkja sov, og sunn fornuft sa at ei løs kjerring spurtende bortover gangveien i slippers og pysj vill få meg bura inne, da blanda jeg maling. Blanda meg frem til en sånn lysegrønn som jeg synes passet til fargen på veggen i gangen, og satte i gang å male speil og kommode. Sove kan man alltids gjøre senere, og man kan like gjerne bruke våkennetter til noe fornuftig.

Og det var lurt å male den kommoden, for den dro med seg litt arbeidslyst som jeg egentlig har etterlyst ei stønn. For nymalt kommode fortjener jo ryddige skuffer, og med rydding kommer kasting, og med kasting kommer en sånn tilfredsstillende følelse av plass og renhet. Og da var jeg på kjøret. Badet blei skrubba med den ene dagen, kjøkkenet den andre. Inni alle skap. 13 kjele lokk blei kasta. Enkel forskning vider at vi gjennom årene har kasta kjeler, men aldri t eneste lokk… Tilogmed taket skinner. Så reint er det at rygg og skuldre er støle. Alt fordi en kommode skiftet farge. Gode øyeblikk.

Og fordi 2024 liksom ikke helt slutter å toppe seg selv, så gikk frokosten i gulvet en morgen også… Men så er det jo gleder å finne i slike øyeblikkmogså da. Alle tre knekkebrødene landa med smørsia opp!!! Altså, er ikke det flaks så vit ikke jeg. Burde nesta ha tippa lotto den dagen. Jg spiste alt bortsett fra osten som landa på gulvet, det er jo bare kjentfolk som tråkker rundt her likevel

Podene som dro med mora si ut til Setskauen for å spille disc-golf. Det var fint øyeblikk. Gutta har fått dilla, og reiser ofte ut for å spille på banene rundt omkring. Nå skjønner jeg hvorfor. Så gøy! Kombinasjonen av å være på tur i skauen, sammen med flere, og spille litt. Konkurrere om færrest kast pr kurv. Det var kjempoegøy. Tempo nok til å kjenne svetten i panna, et par gode motbakker, og frisk skau-luft. Ikke bare knuste jeg gutta på første runde (og ja, jeg gnei det inn, slik mammaer skal!”, men blåbæra var jo moden også, så jeg hadde en skeine plate full av blå små godsaker som jeg stadig fylte opp og åt av under spillet. Det var en skikkelig fin formiddag! Kvalitetstid md gutta mine, fine øyeblikk.

Den kvelden storepoden ikke fikk sove han heller, så da stakk vi bort på bensinstasjonen og kjøpte is, også så vi på Madagaskar. Jepp, tegnefilm. Sofistikert familie har vi jo aldri vært likevel. Og det var så gøy å denne filmen sammen med han nå, for nå skjønte han jo all denne “voksenhumoren” som er litt skjult for unger i disse filmene også. Så der lå vi da, tidlig på natta, 23 åringen og jeg, på hver vår sofa, med hver vår bøtte is, og så tegnefilmen han elsket som liten. Så herlig øyeblikk.

Og slik har enda ei uke gått. Mange små fine øyeblikk som gjør en litt uvant hverdag litt bedre, og sakte men sikkert håper jeg å finne meg sjæl igjen. Ikke det at jeg er så godt gjemt altså. Jeg har plukka blomster i grøftekanten og fylt opp vaser og krukker i måsahuset.

Jeg har spist mer is enn jeg har godt av, sovnet på sofaen md en kosevofs i armene, ligget i armkroken til en sovende gubbe midt på natta, og stjælt litt av roen hans. Jeg har lest bok i hageteltet mens regndråpene har trommet på teltduken, skura gulv til jeg har fått vannblemmer i håndflatene, og fylt opp det lille plaskebassenget bare for å kjøle meg ned etter å ha klippet plenen. Hverdagsøyeblikk, sommerversjonen. Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kom kommer blir grei med deg. Det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig søndagmorgen igjen, og ei ferieuke til er over. Halvveis til skolestart allerede. Jeg prøver å nyte dagene, jobber litt med akkurat det, men det har gått seg litt til utover uka. Dørstokkmila har vært lang etter begravelsen til Knut, det er som om alt falt litt sammen da. Som om jeg etter et halvt år med venting kræsj-landa litt. Det har vært best å være inne, hjemme. Ikke helt lurt kanskje, men best. Men så sier fornuften noe annet da, og jeg har lytta til fornuften. Så siste halvdel av uka har jeg føna håret om morran, og tatt på klær i det minste, ikke bare ruslet rundt i pysjen. Har kommet meg litt ut også, Lenger enn postkassa, og det har vært godt. Godt nok til å finne de små øyeblikkene, og de har vært overraskende mange, til tross for veldig rolige dager.

Akkurat nå er et sånt øyeblikk. Minsten og kjæresten sover enda, de to eldste podene er i Sverige med venner, ferdig med festival i dag, og forventet hjem i ettermiddag. Gubben har stekt rundstykker, jeg har traktet kaffe, og nyter at huset er stille, uten å være tomt. Godt øyeblikk. Ja, også spiser jeg potetgull fra i går, til frokost! Bare fordi jeg er voksen og kan ta sånne halvdumme avgjørelser helt på egenhånd!

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Den første kvelden jeg kom meg ut på egenhånd var god. Jeg lånte voffsen til podekjæresten, og rusla en god runde rundt på Bjørkelangen. Fordelen med denne voffsen er at den verken liker å gå langt eller fort, så det ble en fin tur i tusle-tempo. Været var nydelig, og klokka var så seint på kvelden at det knapt var et annet menneske å se. Himmelen var rødglødende av de siste solstrålene, og presejkragene so flokket seg sammen i grøfta strakk liksom hodene mot himmelen for å få med seg siste rest av dagen og lyset. Og da var det godt å være ute. Skikkelig godt, og nydelig øyeblikk.

Det er noe med den voffsen altså. Når den er på besøk, og kryper opp i sofaen for å finne armkroken. Så beroligende, så fint å ha en sånn varm liten venn på besøk. Alltid gode øyeblikk.

Så plutselig formerte den seg. Bikkja altså!  Nesten da. Fordi podekjæresten skulle lufte voffsene til tanten, og tok med seg to ekstra pelsdotter til måsahuset. Så da var det enda flere å kose på, enda flere som ville ha godbit fra godteskapet. Det var jo nesten som å ha fest i stua, herlige øyeblikk.

En av de gamle bilene på tomta, som tok kvelden i vinter, skal endelig på høgger`n til uka. Den har irritert meg så lenge, der den bare har stått og tatt opp plass, og sett stygg ut foran huset. Og da vi fikk dyttet den opp og frem, slik at gubben kunne ta ut det han skulle ha i bilen, poppet det frem en hel liten hage med stemorsblomster, som har tittet opp gjennom grusen, i skyggen under bilen, der man egentlig ikke skulle tro det var liv laga. Og sånne ting gjør meg så glad. Sånn små ting som blomster i grusen. Å sette seg ned på knærne og stirre ned på disse blomstene som nesten smiler til deg med små ansikter. Så fine små gleder, så fine små øyeblikk.

Fredag, så fort gubben kom hjem fra jobb, pakka vi oss inn i volvoen, og satte snuta mot Sverige. Vi skulle ikke handle stort, bare spise litt middag, og la minsten og kjæresten få ha huset for seg selv noen timer. Det var solskinn, grønne åkre, og sommermusikk på radioen, og da vi var gode og mette kjøret vi tilbake over grensa, via Ørje, for å mater ender. Og endene skuffa ikke den kvelden eller. På det meste var det 13-14 ender som vagget rundt oss og spiste frø rett fra hånda. Det er noe så innmari avslappende med å bare sitte sånn på en stein ned ved vannet, og se andungen svømme rundt mens de dykker etter frøene som synker. Fine stunder, og gode øyeblikk.

En liten rusletur til butikken, seint på kvelden. Kjøpte is, storepoden og jeg, også rusla vi den gamle linna hjemover igjen. Og det lukter så herlig langs den gamle linna nå på sommeren. Så søtt liksom. En blanding av blomster, og grønt korn på jordene, blader som blafrer i sval vind, og varmt gress. Det lukter så skikkelig sommer. Gresshoppene spiller langs hele den gamle stien, og elgen beiter borte i skogkanten nesten hver eneste kveld. Den er så vant til å se oss at den knapt titter opp, så lenge vi holder oss på god avstand. Sånne kvelder er så gode. Is, og sommer, og ikkeno haster, for vi kan jo være oppe hele natta om vi vil. Så innmari gode øyeblikk.

Og slik har uka gått. Mye hjemme, kanskje jeg har gjemt meg bort litt i overkant mye, men det har vært trygt og godt, kanskje tilogmed litt trengt akkurat nå. Desto deiligere har det vært de gangene jeg har vært ute, om det så har vært sent på kveld, og bare for å rusle noen kilometer med poder eller voffsen, eller gubben. De små øyeblikkene finnes alltid, og det er så deilig å klare sette pris på dem. En kopp kaffe på trammen når morgensola stiger over skogen bak huset, og gjør hagen varm. Regn utenfor vinduene, og grå himmel som gjør stua så mørk at man kan tenne stearinlys, midt på sommeren. Grillmat i hage-teltet, og pizza fra sjappa i gågata hjemme i sofaen.

Jeg har plukka blomster i grøftekanten, og fylt opp stua med dem. Jeg har lest to bøker, rusla på stranda, sett en hel sesong av Blacklist, vaska gulvene til Bryan Adams på full guffe, og bakt grovbrød til kveldsmaten, flere kvelder på rad.

I dag skal det sages litt i noen busker ute, ei klesvask skal opp på snora, og et par vinduer skal pusses. Alt annet tar jeg som det kommer, det er jo tross alt ferie enda.

Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer fylles opp av fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Det er nesten så jeg savner vinterens knitring i peisen her jeg sitter på morrakvisten. Sommervarmen har forsvunnet litt, og dette gamle huset på måsan er både gulvkaldt og litt trekkfullt, selv om kalenderen viser Juli. Pysj hjelper da. Det samme gjør ulltepper og ullsokker, og kaffe.

Måsahuset er stille enda. Poder og podekjæreste sover, gubben pusler med sitt. På mange måter kjennes det som om det er siste feriedag, fordi gubben skal tilbake på jobb i morgen. Det ble bare to uker sammenhengende ferie sammen i år også. Krysser fingrene for at vi får tre uker neste sommer, det er mange år siden sist. Han skal ha et par uker fri igjen i August, men da skal jo jeg tilbake på jobb.

Men, jeg har fremdeles ferie, selv om jeg kanskje ikke kjenner på den stor feriefølelsen, og jeg skal da klare å få dagene til å gå uten måsagubben hjemme også. Uka som gikk hadde fine øyeblikk. Selv den vondeste dagen hadde fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I går kveld var det også kjølig i måsahuset. Døra hadde stått oppe hele dagen, slik den oftest gjør på denne tiden av året. Da det til slutt, sånn utpå kveldinga begynte å regne, fyra vi faktisk opp litt. Kun noe papir som hadde ligget i vedkurven lenge, og et par kubber. Ikke mye, bare nok til at det ble litt deilig lunk i stua, og lukten av ved fylte nesa. Da var det godt å sitte inne, bare senke skuldrene, og slappe av litt. Godt øyeblikk.

I starten av uka reiste vi over fjellet. på tur hjem fra uka på veien. Turen fra Gålå til Skeikampen, over Peer Gynts vei, slutter aldri å imponere meg. Det er noe med fargene der oppe. Alle nyanser av grønt og blått, lag på lag med stein, gress, mose, vann og himmel. Jeg får liksom ikke helt sett meg mett på naturen. Vi hadde, som alltid, mange stopp over fjellet. Bare for å gå litt innover i fjellheimen, vasse litt i iskalde fjellvann, sitte på en stein og stirre ut i lufta, spise litt. Bare oppdage, og nyte. Da gjør det liksom ikke noe om ferden egentlig går hjemover, når øyeblikkene på veien er så mange.

Å komme hjem. Det er noe med det, borte bra, hjemme best. Det var så godt å komme hjem til podene, klemme dem, snakke med dem. Godt å lage middag på eget kjøkken, vaske klær, og godt å bare hvile på sofaen, under teppet jeg fikk i gave fra Line rett før ferien, og leste første kapittel i boka, også fra Line. Line altså…savner jo kollegene mine allerede jeg. Men ja, å komme hjem etter ei uke på veiene, lande litt i alt som er sitt eget, det var et godt øyeblikk.

Så kom den vonde dagen. Begravelse for kameraten. I et halvt år har vi “ventet” på denne dagen, i den forstand at vi visste den ville komme. Så er det så rart da, at uansett hvor lenge man har ventet, er man liksom likevel ikke forberedt. Det ble snørr og tårer, lenge før vi ankom kirken. Det ble tårer da vi gikk inn, under nesten hele seremonien, og da seremonien endelig var over. Men oppe i det hele var det vakkert. En kirke full av mennesker som var glad i Knut, flotte taler, nydelig musikk, en verdig avslutning på et om enn altfor kort, så alikevel godt liv. Det var noe så innmari vondt, likevel fint, md å se alle podene og gubben bære kisten ut. En siste reis, en siste hilsen. Også var det godt å samles etterpå, spise litt, skravle litt, bare være sammen og minnes. Det finnes gode øyeblikk selv i slike stunder.

Vi kjente fremdeles litt på uroen dagen etter. Det var godt at begravelsen var over, likevel kjente vi plutselig på sorgen. Du vet, perioden mellom død og begravelse er en lags limbo, og når alt er “landa”, da har man tid til å tenke. Så vi dro til Ørje med bilen full av solsikkefrø, for å se etter gakkgakker. Og Ørje leverte, for så fort vi kom ned på svabergene svømte en hel andefamilie mot oss, og vi ble sittende nesten en time i duskregnet og mate nebbete små fjærkre med overprisa frø fra Rema. Men kos var det, for lite slår frisk luft og andunger som vagger rundt føttene dine. Fine øyeblikk.

Så kom smellen. I den grad man kan kalle noe som ikke smeller en smell. Mange rundt meg har sagt den vil komme. Mange sa det allerede i høst, da skoleåret tok en tørn jeg aldri før hat opplevd. Da jobben ble tung, og hverdagene mye. Så kom sykdommen til kameraten oppi alt, og gjorde hverdagene enda fullere av uro. Jeg har nok balansert litt på ei gyngende line, men har klart å holde balanser sånn nogelunde. Dagen etter begravelsen gikk fint. Fredagen også, forsåvidt, selv om søvnen aldri så ut til å slippe taket. Men lørdagen randet det over. Det var som om kroppen skalv av kulde, enda det det ikke var kaldt- Kjeven var nesten i lås, og tårene ville ikke slutte å renne, enda jeg egentlig ikke gråt. Det slapp liksom ikke taket. Så da kjørte vi en tur, gubben og jeg. Sceneskifte kalte han det. På med turtøy, pusse tenna, gre håret, og ut av huset. Vi kjørte ikke lengre enn Lørenskog, rusla litt rundt på turstier der, kikket litt på den lille banen hvor gubben noen ganger kjører racerbil før jobb. Så kjøpte vi oss middag ute, men spiste i bilen, bare vi to, i stillhet. Det var lettere å være hjemme senere på dagen. Som om skyene i hue hadde letta litt.

Jeg kjenner det i dag også. At stunden er litt tung, at tårene liksom presser på,  at kroppen ikke orker. Hodet orker ikke egentlig det heller. Jeg skal litt i dag uansett. Skal lage meg noen øyeblikk. Det skal bakes matpakkemat til gubben som skal tilbake til hverdagen i morgen, Jeg skal ferdigstille en tegning jeg har en bestilling på, lese litt mer i boka fra Line, lufte meg litt, og komme til bunns av skittentøy kurven. Det er jammen med mye hverdagsterapi i ferdig parra sokker altså. Håper uka som gikk ga det noen fine øyeblikk, og mange grunner til å smile, og at uka som kommer gjør det samme. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Da vi kom hjem fra 50 års-laget satt kameraten og halvsov i lenestolen foran TV`n. Litt lego og en togbane på gulvet var det eneste tegnet på at det hadde vært unger i stua, ellers var det stille. Vi var aldri borte fra ungene mange timer av gangen da de var små, men om vi måtte, var kameraten nesten selvskreven barnevakt.

“Har det gått bra?” spurte jeg?

“Jada.” svarte kameraten. En mann av få ord. Hadde det gått dårlig hadde han sagt det. Et enkelt “jada” var et sikkert tegn på at det hadde gått fint.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

“Og de sovna alle tre?” spurte jeg.

“Det blei stille ihvertfall!” svarer kameraten.

Mammaen i meg er trygg på at alle ungene, og barnevakten har hatt det helt fint, ellers ville han jo ha ringt. Men jeg vil jo vite mer. Jeg er jo mamma. Mammaer har behov for å vite, bare fordi. En mamma-ting. Pappaen var mer enn nok fornøy med svaret til kameraten, og dumper ned i sofaen, og løsner den øverste skjorteknappen. Verken han eller kameraten er skjorte-mennesker. De er t-skjorte folk. T-skjorter av gratis-typen. De du jobber i på verkstedet, med verkstedets logo på.

“Minsten da?”, spør jeg. Lurer veldig på om to og et halvt åringen hadde savnet mamma.

“Joa…gikk fint med han! Lå å gjemte seg under stuebordet den første timen da!”

“Hæ? Så lenge? Hvordan fikk du han frem da?”

“Rista litt i ei potetgull-pose! Da kom`n fram!”  Pappaen og kameraten humrer.

Så enkelt, så lett. Potetgull, lego og togbane.

Kameraten var sånn. Rolig som skjæra på tunet, når han ikke kjørte Rally, eller skrudde bil som ikke starta.

Vi titter stadig mot døra, når vi sitter her i sofaen, gubben og jeg. Så ser vi på hverandre, og smiler litt trist. Han gikk alltid rolig i døra. Ringte ikke på, gikk alltid rett inn. Ringeklokka har ikke virket på mange år uansett. Han satt joggeskoa i gangen, tusla inn, og satte seg i sofaen, eller lenestolen. Noen ganger gikk skravla, andre ganger snakka vi nesten ikke noe. Bare var sammen. Begge deler falt seg alltid like naturlig. Han skal ikke gå stille i den døra noe mer. Vi vet det, men har kanskje ikke helt forstått det enda. Han har ikke gått i den døra siden Desember, selv om han gikk ut av tiden for bare en uke siden. Gikk ut av tiden…. Bare en pent innpakka måte så si at noen er døde på. Hvorfor pakker man det egentlig inn?

Presten ringte meg når jeg var ute og gikk i dag. Ville høre litt om kameraten før begravelsen i morgen.

Kameraten har vært kamerat siden han og gubben gikk i bleier. Nesten naboer på det rolige byggefeltet. Lekte i sandkassa, krangla om den litte gule gravemaskinen, gikk sammen til skolen første dag i første klasse, og sammen hjem igjen siste året på videregående. Bestevenner, og alltid klassekamerater. Da jeg møtte gubben fikk jeg kjæreste, og en kompis. Ganske fort en bestekompis. Kameraten kjørte oss til og fra første date, kjørte flyttelasset da vi kjøpte hus, og sovna under salongbordet på innflyttingsfesten. Han hadde eget soverom her til de kveldene det ble seint, og det blei ofte seint.

Kameraten var her da vi kom hjem fra sykehuset med nyfødte små nurk. For gutta var det like naturlig å krype opp i hans fang, som i mamma og pappa sitt. Kameraten var med på treninger, løp, skoleavslutninger, dåp, bursdager og konfirmasjoner. Onkel Tyt, fordi kallenavnet fra barndommen da Knut var for vanskelig å si, alltid ble hengende ved.

Han lo da han var innom i starten av Desember.

“Du er tidlig opp med juletreet ja!” Alltid litt lett mobbing fordi jula var oppe tidlig.

“Sees nærmere jul da.” sa vi da han dro.

Men mens folk la de siste gavene under treet, og ribbene stekte i ovnene rundt omkring, lå kameraten på sykehuset, og han kom aldri hjem igjen. Et halvt år med sykdom så slem at den tok han gradvis fra oss. Et halvt år med en sykdom så slem at selv da han selv sa stopp, så slapp den ikke taket på mange uker. En sykdom så slem at man nesten ønsket døden velkommen, og da den kom var sorgen blandet med en slags lettelse.

Ut av tiden, så lenge før tiden skulle være over. Urettferdig. Likevel er vi så takknemlige for tiden vi fikk.

Så kjære Knut Arild. Takk for festene, hverdagene, turene, samtalene. Takk for tia.

Jeg skal pynte juletreet like tidlig i år.

Så var det søndag igjen, helt plutselig, og jeg er hele 6 dager uti en lang sommerferie. Vi har tilogmed starta, gubben og jeg, md en bobiltur litt rundtomkring. Alt er duket for den deilige, avslappende feriefølelsen. Og her sitter jeg, med en litt sånn uforklarlig tomhetsfølelse. Joda, jeg er klar for ferie, glad den er igang, jeg har tilogmed kost meg litt allerede, men jeg kjenner ikke feriefølelsen slik jeg pleier å gjøre rett etter skoleslutt. Det er så mye annet som liksom burde vært landa litt før skuldrene kan senkes helt, men i år tror jeg rett og slett at vi, her i måsahuset, må leve litt etter den berømte “en dag av gangen”- strategien.

Forrige søndag ble det ingen oppsummering av ukas små øyeblikk her på bloggen, for første gang på veldig mange år. Istedet tilbragte jeg over et døgn på sykehjemmet hos bestekameraten, gubben, søsteren hans, og jeg. Ukas øyeblikk ble ikke viktige i det hele tatt, det gjaldt bare å være i nuet, våke over, stryke på hånda, og i panna, hviske at vi var der, fortelle at vi var glad i han, og fortelle at det var ok å slippe taket nå. At kampen hadde vart lenge nok, Etter en lang våkenatt sovnet han stille inn søndag formiddag. Så vondt, så inderlig vondt, men godt på samme tid. Så tenker man kanskje ikke at det finnes gode øyeblikk i slike stunder, men det gjorde det. Lettelse i sorgen, vite at kampen som allerede var tapt for lenge siden ikke lenger måtte kjempes. Sykepleierne på Lindrende enhet som med sin kunnskap og hjertevarme gjorde tiden hans der så god som mulig, nattevakten som hadde all verdens tid, selv om natten var travel. Når jeg klarer skal kameraten fortelles om her. Jeg må bare fordøye litt først.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Uka før sommerferien gikk, slik den siste uka før skoleferien pleier å gå. Litt stress og kjas, men mest kaotisk kos og moro. Det er ikke alltid kjempelett å motivere ungdommen til å møte på skolen, når ordens og oppførselskarakterer allerede er satt, og skolebøkene er levert tilbake til skolebiblioteket. Men, når fagene liksom er lagt litt på hylla, så får man jo muligheter til å bli kjent med elevene på en litt annen måte. Vi har lekt, snakka, spist is, spilt spill, fotball, og volleyball. Annerledes-dager med fine ungdommer er heller ikke å forakte.

Og sånn plutselig, før jeg visste ordet av det, så var det over. Aller sårest er det alltid å skulle si god sommer til de man vet ikke skal tilbake på skolen til høsten, de du ser for siste gang på avslutningsdagen. Det har blitt felt noen tårer, både i løpet av skoledagene, de siste samtalene, og under skoleavslutningen og seremonien for avgangselevene våre. Men, til tross for snørr og tårer, så var det jo fine øyeblikk også!

Festdrakta gikk på, selv om den absolutt var bedre å stå i, enn å sitte i, i år! Fint øyeblikk.

Med meg hjem de siste skoledagene var poser fulle av kort og brev med gode ord fra ungdommer jeg er så glad i, og som jeg kommer til å savne så innmari mye. Jeg ønsker de alt godt på veien videre, og jeg vet at de vil gjøre det godt, men den lille egoisten i meg skulle gjerne beskyttet de under vingene  (også kalt grevinnehengene) et år til. Gaver fra de unge håpefulle, valgt meg kjærleik, nok til å gjøre dette lettrørte gamle skroget om til foss av tårer…fine øyeblikk.

Gaven fra kollega Roald. Altså, gaver fra mange kolleger, faktisk. Herlighet så heldig jeg er, som er omringet av venner på jobb. Det er bare det at akkurat Roald sin gave fikk meg til å le så høyt, og det dagen etter alt det som var så vondt. Og det var så godt å le med magen, bare timer etter at vi mistet kameraten. Spøken er intern, for intern til å forklare, derfor ekstra gøy. Vin med hjemmelaget etikett….får jo aldri drukket den vinflaska. Den må bare stå til utstilling.

Den dagen vi bar pakket og dro, måsagubben og jeg. Det var dagen etter at kameraten gikk ut av tiden…som egentlig bare er en pent innpakka måte å si at noen er død på… Vi tenkte vi skulle bli hjemme, kjente på dårlig samvittighet for å dra. Hvorfor skulle vi kjøre rundt på jakt etter sol, og fjell og strand, og late dager, når vi nettopp hadde mistet en som betydde så mye. Men gutta g\hjemme ba oss reise. Ta en tur for oss selv, og en tur for “onkel”, så da gjorde vi det. Og selv om sorgen henger over oss, og tårene renner nå og da, så har vi hatt gode dager. Vi har ledd tilogmed! Masse!

Særlig den dagen vi satte på oss de ufattelig grelle bobil-dressene på campingplassen, og sprada rundt bare for moro. Planen var å sende et par snapper til gutta hjemme. Få de til å flire litt, men også få de til å bli litt flaue. Det er jo en forelders jobb, tross alt.  Så vi øvde inn en liten dans, og lo så magen ble støl! Grilldress, dans, og latter, herlige øyeblikk.

Det blir aldri mørkt på sommeren, ihvertfall ikke sånn dystert mørkt. Og denne uka har lyset gjort godt. Kvelden vi rusla rundt ved Loen ved midnatt, da hele campingen var stille, da fjellene speilte seg i blikkstille vann, og sola kasta røde og oransje skyer over himmel og vann. Et spektakulært skue, og vi ble bare stående å se. Nyte øyeblikket.

Måsagubben som stadig trakk inn i grilldressen bare for gøy, og litt for å gjøre meg flau. Da han stod og avkjølte føttene i vannet, med Espa-bolle capsen, og et knippe tyske bobil-turister åpenlyst fotograferte gubben og ikke landskapet…gøye øyeblikk.

Og slik har dagene gått. I en v\blanding av sorg og små gleder. For selv om det kanskje ikke virker sånn når livet butter som mest, så går alltid verden videre. Og når man logger seg på, puster inn litt og åpner øya, så skjer øyeblikkene. Vi har kjørt gjennom så nydelig landskap. Vi har bada i iskaldt bre-vann, og i lunken salt sjø. Vi har grilla middag hver dag, spist oss mette og sovet middag. Vi har hatt lange rastestopper langs veien, nyti sjøsprøyten på ferga, og sovna både i sola og skyggen.

Nå skal snart vaskemaskinen få ta seg av en ukes reisetøy, før vi pakker inn i bobilen igjen. Om noen uker, når gubben har bittelitt mer ferie, reiser vi igjen. Men først blir det begravelse, mer tårer, også skal vi lande litt sammen her hjemme. Det kommer til å bli fine øyeblikk av det også, helt sikkert.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr deg på gode øyeblikk. Ta vare på hverandre. Ta vare på deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Kan du gjøre meg en tjeneste?

Ta deg en velfortjent ferie. Unn deg selv det! Senk skuldrene. Nyt sola, la den varme deg både uttapå og inni! Stikk nesa opp mot skyene på regnværsdager og kjenn, virkelig kjenn, varmt sommer-regn i ansiktet! Drit i om regnet ødelegger perfekt malte øyenbryn, hvem bryr seg, sånn egentlig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tillat deg selv å klarne tankene. Noen ganger er det faktisk ok å gjemme unna det vonde, det vanskelige, det triste. Du trenger ikke glemme det, bare lov meg at du leter like mye etter alt det gode som alt det vonde. Det vil gjøre deg godt, jeg lover.  Start litt på nytt, prøv på det. Husk at du ikke er en diagnose, selv om du kanskje har en. Selv om du kanskje har mange. Presenter deg selv først, både når du ser deg selv i speilet, og når du møter nye folk. Det er jo DEG folk vil bli kjent med, ikke journalen du har på HelseNorge. Når du møter folk vil du jo helst vite navnet…ikke «Hei, hyggelig å møte deg  jeg har åreknuter, litt slarkete livmor, kronisk sengevæter, ubehandla herpes og sporadisk fotsopp…. Også heter jeg Janne…

Fikk du god karakter på eksamen? Så bra! Klapp deg selv på skuldrene, hold lenge på den gode følelsen.

Gikk det dårlig på eksamen? Det går helt fint! Helt sant! Tro meg altså. Been there, done that! De er kjipt der og da, men det går over. Det kommer nye muligheter. Noen ganger «bæsjer du på leggen», andre ganger er du helt sjef. Det er livet!

Vitnemålet ditt, karakterene dine, de definerer ikke deg!!! Du er så himla mye mer enn et tall mellom 1 og 6!  Du er en tier i så mye annet!!!! En tier i vennskap, en tier i streak på snap, en tier i trøst, en tier på fest, en tier i å dette bakover fra baren, en tier i hangover! Du er en tier trege morgener, og i seine kvelder! En tier i smil og latter og hverdagsøyeblikk.

Noen av dere har hatt det beste året. Ting har gått på skinner, vennskap blomstrer, kommentarene på TikTok er snille, hjemme er det trygt og god. Så heldig du er.

Noen av dere har hatt det ok. Gode dager, dårlige dager. Gode karakterer, mindre gode karakterer. Noen nye vennskap er skapt, noen gamle vennskap er avsluttet, eller satt på pause. Du har folk hjemme som er uendelig glad i deg, de er bare så himla teite innimellom.

Noen av dere har hatt det verste året, og det så tidlig i livet. Noen har mistet sine nærmeste, mistet en del av seg selv. Tenk at du sitter her i kveld, tenk at du kom deg gjennom. Vær stolt av deg selv. Det er i motgang det tyngst, når motbakken gjør at melkesyra nesten knekker deg…. Husk at de leggmusklene du bygger da vil gjøre at du står stødigere neste gang livet butter.

Takk! Takk for at vi har fått være sammen med deg i tiden din her på BVS! Takk for at vi har fått se deg, høre deg, og lære deg å kjenne. Noen mer enn andre selvsagt, for sånn er ungdommer, sånn er folk. Noen er mye, andre er mindre, alle er like mye verdt. Noen roper høyt, andre visker knapt, noen går fremst i rekka med rak rygg, andre smyger seg langs veggen, i et håp om å ikke synes. Vi har sett dere alle, selv om det ikke alltid har kjentes sånn for akkurat deg.

Noen ganger er du så innmari god til å skjule hva du tenker.

Andre ganger synes følelsene dine lang vei. Noen ganger ligger alle følelsene dine utenpå kroppen. Vi voksne ler litt da. Ikke av deg altså, jeg lover, men vi ler gjenkjennende. Vi har vært der. Ikke det du vil høre der og da, når kaoset raser i kroppen og i hodet ditt, men vit at en dag vil du kjenne på den indre roen du savner akkurat nå. Jeg lover. Det er kanskje det aller beste med å bli voksen. Roen.

Du er flink til å ta vare på andre. Flinkere enn oss voksne var, når vi var på din alder.

Du har så lett for å snakke åpent. Sende en melding. Gi en klem. Du og vennene dine. Dere krangler, åpenlyst. Og dere blir venner igjen. Drama egentlig. Unødvendig drama har vi tenkt ofte. Noen ganger har vi vært oppgitt over deg. Noen ganger har vi sagt det, kanskje av og til i en litt krass tone.

Du har ledd av oss da. Sagt at det er vi «gamlinga» som er «dramatiske». At alle krangler hele tiden, også blir de venner igjen. At sånn er det å være ungdom. Vi gamle må jobbe med oss selv, vi skjønner jo det. Vi ER gammeldagse. Dette er din verden, her er vi bare en tilskuere. Noen ganger en gjest, heldige som blir invitert inn i din verden. Takk, takk for at vi av og til blir invitert inn. Fortsett med det, så kanskje vi kan lære enda mer av hverandre!

Det skjer så mye rundt deg hele tiden. Du blir sliten. Alle forventer noe av deg. Mamma og pappa, besteforeldrene, søsken, vennene, lærerne, følgerne. Så mange roller du villig tar på deg, så mange roller du må spille. Når er du bare deg selv? Og når du er det, er det da det rakner litt?

Det er det du sier. At det er når du er alene det er mørkest. At det er når du kan senke skuldrene at du blir mest andpusten.

Vi forstår det. Vi ser det. Vi ser deg!

Derfor vil jeg du skal gjøre meg en tjeneste.

Nå som skoleåret om få minutter er over. Senk kravene til deg selv. Senk kravene andre har til deg. Våg å si nei, gled deg over å kunne si ja, de gangene du kjenner at det er det du vil. Sett grenser, for deg selv og andre.  Nyt de små øyeblikkene, når du legger de sammen vil du se at de til sammen utgjør så mye glede. Ikke legg lista så høyt. «Chill» litt lissom. De små gledene kan gjøre stor lykke. Brune føtter i hvite tøysko, hullete jeans, brownies og is, dyppe tærne i vannet, gå barbent i gresset, se en hel serie på Netflix i løpet av en dag, lås deg inne på rommet og spill høy musikk, syng når du er alene, høyt! Ikke slett den kleine TikToken, ei den!!!! Sov lenge, vær våken hele natten. Forelsk deg i det mennesket du liker aller best, forelsk deg litt i livet, tillat deg å kjenne sommerfuglene virvle i magen! Gjør du det? Kan du gjøre meg den tjenesten?

Og når du senker skuldrene litt, så smil av deg selv, vær stolt av deg selv, den du har vært, den du er, og den du kommer til å bli. Du er bra bruh, okeh…du er dritbra mann! Og send oss en tanke, oss gamlinga her på skolen, og vi at vi unner deg alt godt, det beste livet kan gi, og vit at vi er så innmari stolte av deg, og så innmari, skikkelig, glad i deg!

God sommer!

Så ble det nok en søndagsmorgen, helt plutselig, nesten rett etter tirsdag. Ikke egentlig, jeg vet jo at jeg har vært gjennom alle ukedagene, men det kjennes virkelig ut som om forrige søndag var i forigårs. Jeg har krabbet ut av senga, og kravlet opp i hjørnet av sofaen. Det var litt ork å stå opp i dag, men etter ganske mange våkentimer i natt fristet ikke senga lenger heller. Det fine med søndager som dette er jo at det er fint lite som haster. På planen står det ikkeno, helt blankt, og jeg har bare tenkt til å fylle den med øyeblikk når det passer meg. Det skal bakes til ukas matpakker, og det frister med hjemmelaget pizza til middag. Jeg fant frem ark og tusjer i går, og om lysten kommer kasta på meg, så skal jeg tegne litt. Ellers skal jeg ingen verdens ting, sånn i utgangspunktet, og det passer meg helt utmerket.

Nok en uke har vært preget av litt uro, det merkes, og det er ingen grunn til å legge skjul på det. Likevel har uka vært full av små øyeblikk, for sånn er jo livet. Øyeblikkene skjer, uansett, og det er jo opp til hver og en av oss om vi vil overse dem, eller stoppe opp litt, ta de inn, og nyte dem. Små sekunder kan bety så mye for en dag.

For eksempel da… på fredag var det lys på kontoret da jeg gikk over skolegården, men døra til kontoret var likevel låst da jeg gikk inn. En kollega var tidlig på`n for å gjøre klart til det aller siste kullet med praktisk eksamen, og drev å klargjorde klasserom, og høringsrom. Det var helt tydelig at hun hadde multitasket da hun skulle sette frem til munngodt til sensor, for rett uttafor kontordøra lå tre Twist som hadde falt ut av bollen. Altså!!! Hverdagslykke!!! Og bare sånn for å toppe øyeblikket, det var tre av favoritt bitene mine! Ikke en eneste banantwist! (For hvem var det som tenkte at det å blanda banan i en sjokolade var en god ide liksom????) Så jeg bøyde meg ned, skuffa opp tre Twist i handa, kokte kaffe, og hadde sjokoladefest alene på kontoret klokken kvart over syv! Små ting gir gode øyeblikk!

Mandagen var litt lang! Jeg var på kontoret før sju, for jeg hadde uansett vært våken hele natta, og så ingen grunn til å kjede meg mer hjemme. Så ble dagen sånn typisk mandag, hvor alt skjedde samtidig. PC og mobil skulle klargjøres til tanking på grunn av overgangen til Akershus, (kjøss meg bak!) og jeg suger når det gjelder alt sånn teknisk. Så hadde jeg samtaler og turer med elever fulle av eksamensnerver, et par møter, og innen vi skulle starte avdelingsmøtet på slutten av dagen, var energien brukt opp. Jeg trodde jeg liksom hadde klart å skjule hvor drittlei jeg var der jeg satt i hjørnet mitt nederst på kontoret, men neida!!! På skolen vår kan man alltid stole på at en kollega minner deg på hvor muggen man ser ut når man sitter i egne tanker, så jeg mottok en snap-film av meg selv, fra dama på nabopulten. Så ble det en god latter av det også, for muggen kjerring har selvironi faktisk! Gøy øyeblikk.

Fredag kveld var gøy! Kanskje ukas gøyeste øyeblikk. Jeg var invitert til Nannestad for å underholde på damenes aften under Nannestad-dagene. Jeg har grua meg skikkelig!!! Sånn inn i gampeskauen skikkelig!  For selveste Christine Koht skulle på scenen og underholde før meg, og det blir jo litt som å hoppe etter Ruccola… (pappavits!) Men det gikk helt fint, faktisk! For damene i Nannestad hadde glassene fulle av vin, og klokka var 22.00 og stemninga på topp da jeg entret scenen, og før jeg visste ordet av det hadde jeg preika en time om livet og sånn, og folk lo og kosa seg. Og når det var over, da letta den mentale ryggsekken på skuldrene, for nå har jeg ikke sagt ja til noe ekstra på langt tid. Så deilig å kjenne på det også. Så kjære damer i Nannestad, (og de fire mannfolka som hadde forvilla seg inn på damenes aften) takk for herlig mottagelse, og iskald Pepsi Max backstage! Takk for øyeblikkene!

Og på lørdagen traff jeg litt bakken, sånn metaforisk. Sikkert fordi jeg endelig kunne lande litt. Jeg kom meg aldri ut av pysjen den dagen, men det gjorde ikkeno. Jeg rusla rundt i pysj og raggsokker, drakk kaffe og spiste ibux, også sovna jeg i stolen på trammen, mens poder jobba litt, polerte biler, og snekra litt. Og det var så godt å bare få være i fred, md de gode menneskene mine rundt meg. Fine øyeblikk.

Solsikken fra Ragnhild. En sånn hverdags-overraskelse som gleder så innmari. Solsikker er noe av det fineste jeg vet, og nå står den på bordet og lyser opp stua litt. En stor blomst farger liksom rommet, og fem knopper venter på å springe ut. Gule gleder, gule øyeblikk.

Når minstepoden lager middag. Han har blitt en sånn grillkonge, den gutten, og det passer meg helt strålende. Flere ganger denne uka har vi kjørt bort og handla inn grillmat og tilbehør, og når vi kommer hjem styrer han sjappa. Jeg er tidvis møkka lei av å lage middag, og det er helt nydelig at det står en parat til å ta over. Denne uka har han flesket til med grillribbe, kyllingburgere, bacongrill, sommerkoteletter og masse digg tilbehør. Middagen servert, det er alltid gode øyeblikk!

Og slik gikk enda ei uke. Ventetid, sorger og gleder. Jeg har besøkt kameraten, spist burger på en parkeringsplass i Sørum, og klippet gresset i regnvær. Jeg har lent meg tilbake og lyttet til guttas gitarspill, startet på en tale til avgangselevene våre, og spist julesjokolade fra gaveposen jeg fikk av en kollega.

Jeg har sovnet til lyden av regn mot ruta, og våkna til solskinn og fuglekvitter. Hverdagsøyeblikk i fleng. Nå håper jeg uka som kommer byr på muligheter til å “lande” enda litt til, og at du finner glede i de små øyeblikkene. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges, og riktig god søndag.

Så våknet man opp til enda en søndag. Det er kaldere i lufta rundt måsahuset i dag, enn det har vært de siste ukene. Ullsokkene er på igjen, og det er nesten så man kunne fyra litt i peisen. Men bare nesten. Det greier seg med ull på føttene og resten av skrotten krølla opp under et tjukt teppe, her innerst i sofakroken. Ukas små øyeblikk skal oppsummeres, en drøy halvtime skal gå med til litt erindring og skriblerier, samtidig som dagens første kaffekopp skal nytes. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Poder og podekjæreste sover, og måsahuset er stille. Det er en så fin følelse det. Nyte stillheten, men vite at huset likevel er fullt av folk man er glad i. Gubben pusler med sitt. Ukene er preget av litt indre uro for oss alle, men søndags morgen gir likevel ro. Godt øyeblikk.

Det er eksamensdager på skolen. De siste par ukene har vært prege av det, uka som kommer blir også slik. Det er en litt annen stemning i korridorene, blant ungdommen. Noen er lette til sinns, klare for opptrekk uansett fag, bare krysser fingrene for at de ikke kommer opp, og lever godt med det. På andre sitter nervøsiteten nesten utenpå, og Flere av de som øver til praktisk eksamen er liksom stressa og chill på samme tid. Jeg rusler mellom klasserommene, mellom elevene, veileder litt, trøster litt, avleder litt, og leker litt! Helt utrolig hva en runde gjemsel kan gjøre, selv for de som har runda 18. Denne uka har jeg spilt volleyball, bakt muffins, gått turer, lekt boksen går, gjemsel, og hoppet strikk. Pauser med fysisk aktivitet klarner hodet for unge og gamle, også gir det gode øyeblikk. Skikkelig gode øyeblikk. Selv om man ligger på ryggen i et blomsterbed, og venter på at en tilfeldig ungdom skal rope “BOKSEN GÅÅÅÅR!!!”

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Et lite besøk av den firbente vennen, og en gyldig grunn til å rusle en tur tidlig på morgenkvisten. Det er så deilig det! Å stå opp, pusse tenna, ta på skoa, og rusle en tur med voffsen langs grusveien. Kjenne på lukta av vått grøftegress, plukke med seg noen markblomster, skryte uhemmet av dyret som bæsjer i grøfta, og rusle hjemover med blomster i den ene hånda, og en pose bæsj i den andre. Fin måte å starte dagen på, og frokosten smaker bedre når kroppen både har fått luft og rørt litt på seg. Fine øyeblikk.

Jeg holdt foredrag denne uka. Det er halvannen måned siden sist. Jeg har liksom takket nei til alt i Mai, i et forsøk på å lande litt. Da er det alltid rart å på en måte skulle prestere noe igjen, etter å ha hatt noen  “fri-uker”. Men det gikk så fint så. Flotte damer fra sykehjemmet på Hemnes hadde arbeidsmiljø-dag, og det var så fint å kunne bidra.

Neste fredag skal jeg på scenen igjen, denne gangen i Nannestad! Og akkurat det gruer jeg meg til. Ikke bare er det seint på kvelden, men sjølveste Koht skal på scenen før meg! Frykter at all latteren og engasjementet til publikum er brukt opp innen jeg skal på, MEN…. Den flyeren, med bilde av meg og henne på samme side, den lever jeg lenge på! Kult øyeblikk. Wish me luck!

Fredag minte gubben meg på at vi hadde bryllupsdag. 22 år! Jeg hadde helt glemt det! For første gang på 22 år hadde jeg glemt det, og gubben husket det. Gjett om han er stolt a, og jeg skal love deg at han veit å gni det inn! Vi feira med risengrynsgrøt fra pose til middag… Fintfolk veit du!  Også ble vi enige om at vi heller får ta en middag ute seinere i sommer. Når verden ikke spinner like fort, og når feriepengene er på konto. Uansett, 22 år som kona til måsagubben, det er ganske fint faktisk. 22 år med hverdagsøyeblikk.

Kjøretur i regnet. Det hender vi gjør det, etter middag og litt utpå kvelden. Bare for å komme seg ut, klarne hodene litt. Det er så godt å ta med en kaffekopp i bilen, høre på radioen, se regnet tromme mot frontruta, og bare titte ut på de grønne jordene. Stoppe ved et vann, lukke øynene litt, skravle og le litt. Og om det passer seg sånn, stikke innom et sted å kjøpe en is ellerno. Det ble en sånn tur denne uka, og det var skikkelig fine øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har knipset mindre øyeblikk enn jeg pleier, tror kanskje øyeblikkene har kommet mens jeg har holdt på med ting, for så å forsvinne igjen før jeg har foreviget dem. De skjedde jo likevel. Jeg har laget middager til alle fem i måsahuset, og jeg har fått middager servert av poder og gubbe. Jeg har gått en lang tur i regnet under den rosa paraplyen, og jeg har spist lunsjen min ute i sola midt i skolegården. Jeg har bakt litt, strikket litt, tegnet litt, og vært på besøk hos kameraten. Hverdagsuke. Det telles ned til sommerferie, men før det venter enda to hverdagsuker med fine ungdommer.

Håper uka som gikk bød på noen fine øyeblikk, og at uka som kommer vil deg vel. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig enda en ny søndagsmorgen, og jeg veit ikke helt hvor denne uka ble av heller. Men jeg sitter jo her da, pakka inn i flanellpysjen og ullsokker, som vanlig en søndagsmorgen, og er klar for å “gjenoppleve” ukas små øyeblikk. Nyte de en gang til, bare fordi jeg kan, og litt fordi jeg trenger å minne meg selv på alle de fine små øyeblikkene som kommer midt oppe i den hektiske hverdagen.

Det er tidlig på morrakvisten enda, men vinduer og ytterdør står åpne. Dette gamle huset trenger en real gjennomtrekk innimellom, Den litt søte lukta av vått gress og skog siver inn. Ikke er det kaldt heller, bare svalt og deilig, til tross for at uka har bydd på både sol, og små sommerstormer. Men altså, den lukta av sommermorgen, den er det lite som slår. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Forrige søndag våknet vi opp til en pode med bandasje, og et ukjent antall sting i en vond finger. Kvelden før hadde han fått fingeren i klem, og skjønte fort at her hjalp det ikke med plaster. Så tidlig på natta stakk hele brødregjengen på legevakta med mellomste bror, men far og mor lå hjemme og sov uten noen anelse om en splitta finger, og selv om han ble ivaretatt etter alle kunstners regler der, fikk han beskjed om å reise på Ahus i løpet av søndagen. Som sagt så gjort. Og fingeren var virkelig ødelagt… Allerede onsdag ble det operasjon. Nå er det jo ikke en ødelagt finger og lang sykemelding som er det gode øyeblikket her da, men… Brødrene som fikset alt på egenhånd da uhellet var ute, fordi de vet at pappaen og jeg står i mye om dagen, og at vi trengte hvile den natten. Morfaren til gutta som plukker opp pode og kjører han til Ahus, slik at pappaen kan jobbe noen timer før han møter poden på sykehuset. Nettverket vårt. Det er lite, men det er oppe og går, og det er jeg så takknemlig for. Når det er sagt, DET HOLDER NÅ!!! Pakker familie og venner inn i bobleplast slik at det ikke skjer noe mer med det første. Uansett, en familie som tar vare på hverandre, gode øyeblikk.

Den dagen Rusta tok inn et parti med ungdomstid på flaske!!! Jeg fikk hamstret en liten dose Jane Helen såpe og body lotion denne uka, og nå har jeg gått rundt og sniffa på ungdomsårene i fire-fem dager. For en lykke!!! Jeg tok med et par flasker til Line på jobben også, for gjennom de siste åra har vi med jevne mellomrom snakka om akkurat den lukta fra den såpa, også ble vi sittende på kontoret og sniffe og mimre begge to. Et lite skjær i sjøen at en ni år yngre kollega meddelte at det luktet sånn koselig mormor-såpe, men jeg er glad i dama, så jeg lot det passere, og tok bare litt hevn med å “drite” henne bittelitt ut på instagram. Såpe og hevn, fantastiske øyeblikk.

Sommerstormen. Vi hadde akkurat kommet hjem fra besøk hos kameraten på sykehjemmet da himmelen åpnet seg. Lyn, torden, vind og regn som slo så hardt i bakken at det spratt opp igjen. Jeg ble stående i døra å titte ute i flere minutter. Dammer av pollen rant ned innkjørselen, og regndråper på blomstrende syrin kastet sommerlukta gjennom hagen. Kaotisk og vakkert på en gang. Sommerstorm var et nydelig øyeblikk.

Den dagen lærerne laget innhold til sommeravslutning for avgangselevene våre. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Vi har et par lærere på avdelinga som tydeligvis sitter på et hittil ukjent skuespillertalent, og jeg blir så glad når folk “bjudar på” seg selv. Vi brukte omtrent ei økt på å lage innhold, og kan selvsagt ikke dele det før elevene har sett det om noen uker, men herlighet altså, ukas gøyeste øyeblikk.. Frykter at noen blir krenka…

Sommerfest på jobben. Jeg hadde pønta meg med ny kjole og greier! Gulere enn en påskekylling!

Det ble tidlig kvelden på meg, men dagen var jo likevel lang. På jobb kl syv om morran, hjem igjen halv åtte…på kvelden da! Hodet verket, og tankene er konstant hos kameraten. Men jeg koste meg med festleker, en drink, og kollega Martin stod for grilling av diverse kjøttretter. Sommerfest… Det er så rart å tenke på at skoleåret snart er over.

I går var vi igjen hos kameraten på formiddagen. Ingen av oss, gubben og jeg, fikk sove på morran. Gubben forsvant ut i garasjen før klokka var seks. Innen klokka var sju hadde jeg satt på en klesvask, en oppvask, og moppet gulvene. Da vi reiste hjem fra kameraten midt på dagen kom trøtten over oss begge. Gubben gikk i bua si igjen for å pusle litt med småbilene, jeg sovna i stolen ute, og da jeg våknet igjen var det ettermiddag. Jeg var halvveis i drømmeland da lukten av kyllingburger kilte i nasan, og der på samme platting som jeg sov stod to av podene å grillet middag til hele fammen. De hadde tatt seg av innkjøp og matlaging, og det var spå herlig! Så herlig at jeg gladelig tok oppvaska. Noen ganger er det så digg at andre mekker middagen, og i går var det ekstra deilig å få maten servert. Nydelig øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Eksamenskjøret er igang på skolen, og arbeidsdagene går med til en salig blanding av veiledning og oppmuntring. Sola skinner det ene øyeblikket, regnet pøser det i det andre. Jeg sitter ved vinduet på kontoret og registrerer sol i et friminutt, regn i det neste. Jeg har måttet kaste et par utslitte pensko, og er på jakt etter nye. Vanskelig når man er kjerring med svære føtter. Jeg har drukket Cola fra glassflaske, en liten kveldsgave fra eldstepoden, og jeg har drukket lunken kaffe fra pappkrus. Jeg har danset med ungdommer og pensjonister i et klasserom, ryddet klesskapet og spist vafler til kveldsmat. Jeg har hatt besøk av podekjærestevoffsen, og spist is i en mattetime. Hverdagsøyeblikk

Nå skal enda en søndag få bringe ukas siste øyeblikk, før nok ei uke hvor jeg teller ned til sommerferie. Ta vare på de du er glad i, det høres ut som en klisje, men øyeblikkene teller. Vi merker det så innmari på kroppen om dagen. Også må du være litt raus med deg selv, for det r du verdt. God søndag. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Vanligvis når jeg sitter her på søndags morgenkvisten, pleier jeg å synes at uka har gått så fort, men denne søndagen er ikke det tilfelle. For en gangs skyld synes jeg at uka har vært litt lang. Til tross for jobbfri på mandag har uka vært litt lang. Det har vært noen netter uten nevneverdig søvn, mange morgener som starter før fem, noen sene kvelder, og ganske fullpakka dager. Ja, også er det alltid noen jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha brukt tid med.

Men, nå er det søndag, hviledag, og jeg skal bruke den til så lite jeg kan. Eller, jeg skal bruke den til det jeg har lyst til egentlig, og det jeg har lyst til er jo å komme ajour med flere ting som har stått på vent, så det blir en sånn vinn-vinn søndag. Det skal bakes, snekres litt, tegnes litt, og hvis været er fint må jeg ut av huset litt også….lufte skrotten. Bare det å tenke på det gir et godt øyeblikk. På plenen ligger maaaange meter drensrør, for gubben bygger bilbane. Godt med stor hage, si…så “unga” for utfolda seg….

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Så var det de andre øyeblikkene da. Alle de små hverdagsøyeblikkene som gjorde kom og gikk, og ga rom for å trekke på smilebåndet midt i hverdagen. Mandagen for eksempel. Jeg tilbrakte hele dagen på sykehjemmet hos kameraten, og to en sen buss hjem. Var ikke på Bjørkelangen før rundt kl 10 på kvelden, og mens jeg satt på bussen de siste kilometerne kjente jeg på stresset. Ville at bussen skulle kjøre bare bittelitt fortere, hoppe over noen stopp, kjøpe meg noen minutter ekstra av kvelden før jeg skulle stupe i seng. Stressa på tanken av å kanskje ikke få noe den natta heller, når det var jobb dagen etter. Men så gikk jeg av bussen, og kjenner plutselig på en deilig ro når jeg ser på veien nedover mot måsahuset. Og plutselig var jeg glad for stunden. Glad for den varme vinden som strøk over huden, enda det var så sent. Glad for lyset som på en måte gjorde en sen kveld litt mindre sen. Glad for muligheten til å spasere sakte hjemover, og for å snuse inn den søte lukta av løvetannen som strakk seg mot kveldens siste solstråler. Ro en mandagskveld, tross i all uroen som sitter i kroppen i disse dager. Et aldeles nydelig øyeblikk.

Tirsdag morgen kom Mimmi på jobb med blomster til meg fra hagen, plukket av de med gossine, rampete, og grommeste små barnehender du kan tenke deg. De har stått på pulten min hele uka og luktet sommer, og gitt farge til et rimelig beige kontorlandskap. Gurimalla så mye glede det finnes i blomster, særlig de som er plukket fra gamle hager. Fine øyeblikk.

Onsdag var en av mange kommende annerledes dager på skolen. Våren er sånn. Proppfull av tema og fagdager for ungdommen, og skolen flytter litt ut i sola. Onsdag var førstehjelpsdag på avdelinga, og det er så gøy å se ungdommen lære hverandre, og hva de får til. Det er sånne øyeblikk som gjør de småsure frasene som “ungdommen nå til dags” til skamme! Jeg hadde ansvar for sminken, og det er alltid så gøy å få leke seg med litt blod og gørr! r spesielt fornøyd med å ha servert en av elevene et åpent beinbrudd! Fett øyeblikk!

Den firbeinte skatten har hatt noen dager i måsahuset igjen, og det i seg selv gir jo nok hverdagsøyeblikk til å fylle ei hel uke. En å gå tur med, en å spise godbit sammen med, selv om jeg ikke er like begeistra for tørr tyggepinner da! Det er så fint med en som sover på fanget og som ALLTID er kjempeglad for å se deg. Også er den bikkja innmari fotogen da! Firbeint pelskledd liten venn, alltid fine øyeblikk.

Jeg blir så rastløs når men den uroa i kroppen, og selv om kroppen skriker etter hvile, funker det ikke sånn. I stedet gjør jeg ting, gjerne ting jeg ikke kan. I går, etter besøk hos kameraten, fant jeg frem en liten haug resteplank, og snekret meg et plantebord. Jeg er INGEN snekker, men avslo tilbud om hjelp fra de tre tømrerne i huset. Bordet ble verken rett eller symmetrisk, men det funker. Og etter noen timer med plank og sag og skruer, var skrotten akkurat nok sliten til å klare å ramle ned i stolen noen timer. Fint øyeblikk. Nå mangler jeg bare planter.

Og når vi snakker om planter. Popcorn-gresset mitt vokser! Endelig noe grønt tilogmed jeg får til. Det er gøye øyeblikk!

Også syrinene da, som endelig blomster. Alle de fine syrinbuskene i hjørnet av hagen svaier i sommervinden, og sprer lukten av alle barndommens somrer rundt i hagen, og inn gjennom vinduene. Jeg tror ikke jeg vet om en mer sommerlig lukt. Tror nesten at den slår liljekonvallen også.

Fredag kom en sykemeldt kollega innom jobb for å ta en morgenkaffe, og trur du ikke dama hadde bakt med seg kake??? OMG! Altså, å starte dagn med kake og friske bær, og kaffe og skravlings, DET var ukas beste øyeblikk. Tenk så heldig jeg er, som kan reise på jobben og finne ro blant venner og kolleger, når hverdagskaoset surrer rundt. Det er sånne ting jeg er så uendelig takknemlig for. Kakefrokost, sånn i innspurten til helgen, fantastisk øyeblikk!

Og slik gikk hverdaguka. Jeg fant en ostepopp formet som en J, og tenkte det var skjebnen som ville at jeg skulle tømme opp i litt ekstra ostepop i skåla, så da gjorde jeg det. Viktig å leite etter grunner veit du.

Jeg har plukka markblomster, sett tre sesonger av Bridgerton, bakt midt på natta, sovet i sengetøy rett fra tørkesnora, og syklet til jobben i kjole. Jeg har spist salat og is til samme måltid, sitti midt i skolegården klokken kvart over sju, myst mot sola og drukket kaffe. Jeg har holdt en sliten hånd, og ligget i armkroken til gubben midt på natta, og bare lyttet til pusten hans. Hverdagsøyeblikk.

Men, nå skal fridagen nytes. Tror jammen jeg skal sjekke om jeg finner forbokstaven min i den ostepopposen som ligger i skapet også. Med litt flaks ligger den i bunnen av posen. Håper uka som gikk bød deg på noen fine øyeblikk, og at uka som kommer gir grunner til å smile. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.