God morgen, fra Costa del Måsan. Ja, for de siste dagene har det jo kjentes ut som om hele måsahuset har flyttet til varmere strøk. Jeg er en Pina`Colada unna syden. Værmeldingen sier at det ikke blir fullt så varmt i dag, men det er greit. Hodet er uansett innstilt på høst, og andre temperaturer.

Måsahuset er, som alltid på en søndagsmorgen, stille og rolig. Vi er tomme for kaffe, urutinert egentlig, men koppen er fyllt med nype-te, og det er vel så godt det. Frokosten er klar, men blir nok stående fremme enda noe timer, for enkel forskning viser at husets yngste voksne kommer til å sove noen timer til. Måsagubben er allerede i arbeidsbuksa, på vei ut i garasjen. Han mumler om “fattigfolk som oss”, og drømmer om ny bil… Sånn er det alltid når noe på den gamle volvoen må fikses. Jeg er fremdeles pakket inn i pysjen, og har ingen andre planer for dagen enn litt frisk luft, bakst, og å komme til bunns i de sokke-haugen som består av single sokker uten hull på tåa. Tre dager denne uka har jeg rocka ulike sokker, av rein latskap.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Hverdagsuka gikk, slik alle andre uker, overraskende fort. Kalenderen viser tre uker til høstferie. Skoleåret er godt i gang. Noen arbeidsdager denne uka har jeg kommet tidlig på jobb, for å ha ro og tid til å svare på meldinger fra nye og gamle elever. Å komme tidlig, nesten først av alle, gir en god start på dagen. Tid til å koke kaffe, drikke kaffe, sortere oppgavene for dagen, sette tidspunkt for samtaler og møter, en kaffekopp og morgenskravlings med kolleger etterhvert som de kommer. Gode øyeblikk.

Regn den ene dagen, trope-varme og sol den andre. Fredag etter jobb og middag satt jeg meg i stolen nede på plattingen i hagen, og sovna! I bare shorts og BH. Jeg føler meg gammal når jeg innrømmer det. At jeg ikke bytta til bikini engang. Det er sånn jeg husker mormor og bestemor. Shorts og en litt sliten BH som ikke gjorde underverker for de allerede lange og litt slække puppene. Og sånn rusla de rundt hele sommeren. Luka i blomsterbeddene, og solte seg på solsengene, med slappe jur i ei hengekøye av et undertøy…  Og sånn har jeg blitt også. Comfort før alt annet… Meg det er godt da, å vrenge av seg, gi litt faen, for det finnes ikke noen naboer her likevel, og bare sovne i sola på ettermiddagen. Fine øyeblikk.

Ettermiddager med besøk av voffsen. Gleden av å høre fire ivrige poter tasse utålmodig i gangen mens mamsen tar av selen, før hun spurter over parketten for å ta hilserunden, for så å lange i armkroken for kos. Firbeint terapi, og rein pels-glede. Det gjør noe med hele måsahuset at hun er her. Voksen poder blir guttunger igjen, ligger på gulvet, trykker på pipeleker, kaster ball, og trener “gi labb” for en go`bit eller tre. Noen ganger skulle jeg ønske det var like lett å trene gubben. Ett tyggebein, og han traff skittentøyskurven hver gang. Det er lov å drømme!

En morgen lå en pakke ostepop på pulten min. Gave fra en kollega som kan alle de samme slanketriksene som meg. Det var en sånn liten pose. Det stod tilogmed på pakka! “Mini-bag”! Og da er ostepoppen slankende, når den kommer i liten forpakning. For hjernen rekker nesten ikke begynne å telle kalorier før man har spist opp!!! Og da teller ikke de kaloriene. Helt sant! Ostepop, bra øyeblikk! Alltid!

Høst på bordene. Jeg tar stadig høsten lit inn. Noen vaser er fylt opp med rognebærkvister. Noen fat er pyntet med baller av mose og blåbærlyng, og et par Erikaer har blitt med hjem fra butikken, og står nå i potter på fatene, sammen med levende lys. Ikke store greiene, men likevel litt høst. Det er så koselig at det brått er bittelitt mørkere om kvelden, og at det brenner levende lys på bordene. Det blir så koselig stemning av sånt. Fine stunder.

To av fem adventskalendere ble ferdig denne uka. Handlet inne, pakket inn, nummerert, og ligger nå klare i hver sin eske, i påvente av Desember, og overlevering. Gøy å være ferdig. Det kjennes liksom ut som om det er lov nå, nå som høsten har begynt, og det kalde halvåret banker forsiktig på døra, å forberede Desember. Den morgenen tåka lå lavt over hele Bjørkelangen, og lufta var rå og litt kjølig, da kjente jeg ett pittelite snev av julestemning. Kall meg gæær`n, men jeg gleder meg allerede. Fremdeles har jeg igjen å skaffe, og pakke inn omtrent halvparten av guttas kalendere (Nei, de er ikke for gamle for sånt!), men jeg er på god tur der også. Uansett, to av fem kalendere klare til 1. Desember, ganske fine øyeblikk.

Og slik gikk uka! Jeg har rusla under den store paraplyen på vei til jobb, beskyttet mot tunge regndråper, og jeg har ruslet hjem igjen i solskinn så varmt at det svei gjennom buksebena! Jeg vant vinlotteriet på fredag, og fikk biffen ferdig grillet og servert på lørdag. Jeg har laget matpakker med knekkebrød og ost, og matpakker med fancy-smancy sushi-salat.

Jeg har gått på asfalt, i skogen, og på stranda. Jeg har lagt meg i reint sengetøy, vært våken flere netter, tegnet et bilde på bestilling, og ryddet vekk og kastet gamle gardiner og duker. Hverdagsuke, enkelt og greit.

Håper uka som gikk gav deg mange fine, små øyeblikk, og at uka som kommer gir mange grunner til å strekke på smilebåndet. Stell pent med deg sjæl, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen. Ny måned også. Høst på ekte, ikke bare små hint av høst som har fulgt med vinden eller regnet, men høst på kalenderen. Fint å tenke på at den siste augustdagen bragte med seg sol og sommervarme, og værmeldingen har lovet noe tilsvarende i dag, før skyene skal dekke til himmelen resten av uka. Men akkurat nå er det søndag. September-søndag, og på bordet er lysene tent. Kaffen i den store koppen er varm, og rundstykkene står i ovnen. Frokost til storfamilien er klar til de omsider våkner, selv om enke forskning viser at de unge voksne kommer til å sove enda noen timer. Nå er et godt øyeblikk. Huset er stille, men fullt, og selv om jeg fremdeles jobber med å innføre fire-dagers helger i Norge, skal jeg nyte den andre og siste helge-dagen som ligger urørt foran meg.

Hverdagsuka gikk fort. Så fort at øyeblikkene gikk litt i hverandre, og jeg har ikke helt funnet tiden til å stoppe og nyte de. Men, det fine med en sånn søndags-oppsummering er jo muligheten det gir til å hente de frem litt, oppleve de en gang til, på en måte. Mandag morgen lå det en sånn godbit av en mandagshilsen og ventet på meg på pulten min. Og det kunne ikke passet bedre, for det var samme dagen matboksen lå igjen på kjøkkenbenken hjemme. Jeg vet ikke helt hvor jeg har hodet om dagen, men hjemme på benken lå altså en matboks med smurte knekkebrød, og i sekken hadde jeg lagt den tomme knekkebrød-pakka, og en skrapa boks leverpostei…altså søpla. Helt koma!!!! Så midt på dagen smakte det derfor ekstra godt med sjokolade og kaffe! Takk og pris for gode kolleger!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Annenhver kveld denne uka har jeg bakt, og det meste av baksten har involvert epler. Det har blitt eplekaker, eplebrød, eplesnurrer, og eplemuffins. Og det finnes vel knapt noe som lukter bedre enn fersk bakst med eple og kanel! Det lukter høst, og kos. Også er det digg å kunne putte en liten godbit oppe i matpakkene, slik at det blir en liten piff på lunsjene våre hver dag. Eplekake og kaffe til kveldsmat, eller rykende fersk grov eplemuffins i hånda på vei til jobb om morran…gode øyeblikk.

Den kvelden vi slang sammen sveler på den store takka, fordi det var tomt for brød i brødboksen. Gutta  ar sultne etter trening, podekjøresten kom rett ra vakt i ambulansetjenesten, og jeg og gubben var egentlig bare fysne…som alltid.

Jeg koser meg så stort det kveldene det er fullt rundt spisebordet. Når vi kan dekke på, sitte helt til sengetid å fylle magene med noe godt, mens praten går, og latteren sitter løst. Dette er det jeg kommer til å savne aller mest når “redet blir tomt”. Fine øyeblikk.

Den kvelden nordlyset plutselig danset over bygda. Gubben og jeg skulle bare lufte voffsen før vi gikk til sengs, og da turen var ferdig og vi nærmet oss måsahuset endret plutselig himmelen farge. Stjerneklart, dansende grønt lys, og rosa stråler.

Så ble vi bare stående der på grusveien, og se opp på himmelen over huset vårt. Stille høstnatt, og en dansende Aurora. Fint øyeblikk.

Den ettermiddagen sola skinte, og varmet så godt, at det ble for dumt å plassere stjerten i sofaen etter middag. Da ble det musikk på øret, og joggesko på føttene istedet. Dørstokkmila er egentlig litt lang om dagen, men det er jo godt så fort man tar seg selv i nakken, og kommer seg ut, og det gjaldt denne kvelden også. Nesten ei mil ble det, i greit tempo. Nok til å bli litt svett. Bygda er vakker på sånne kvelder hvor sola skinner gjennom tett løvverk, og det er så mange fine stier å ta av, selv i sentrum. Også er det så digg når det er gjort. Når man kommer hjem, hopper i dusjen, så inn i pysjen. Kveldsmaten smakte ekstra digg den kvelden. Godt øyeblikk.

Så er det voffsen da, som innimellom camper her i måsahuset, og bringer med seg masse kos, og enda noen grunner til å ko0mme seg opp og ut. Terapi på fire bein. Nå er ikke akkurat denne voffsen spesielt begeistra for verken høyt tempo, eller mange kilometer, men slike snuseturer i rolig tempo er fint det også. Kosete pels-ball gir så mange fine øyeblikk.

Den dagen jeg klippet og raket litt nederst i hagen, og plutselig befant meg midt imellom sommer og høst. Altså, det luktet høst. Det luktet våte blader og våt jord, friskt og luftig, men lydene var sommer. Flere humler som summet og og flakset mellom blomstene der jeg holdt på, og fugler som kvitret om kapp oppe i bjørketoppene. Og da ble jeg bare stående der da, å hvile haka på skaftet til raka, mens jeg lukket øynene og bare tok inn øyeblikket. Så fint var det, at jeg kan kjenne lukta, og høre lydene enda, når jeg ser på bildet jeg tok. Så godt, lite øyeblikk.

Og slik gikk uka. Hektiske jobbdager, men da går jo arbeidsdagene også raskt. Jeg har stoppet hver morgen og ettermiddag for å lukte på den enslige solsikken som har blomstret ved postkasse-stativet.

Jeg har vært på epleslang, stjålet et eple to dager på rad, men bare de som henger laaangt på utsiden av gjerdet altså…og huset med eplehagen står tomt, så grovt tyveri er det ikke… Jeg har våknet til lyden av skurtreskeren på et jorde lenger nedpå måsan, spist is på vei hjem fra butikken, blitt kjent med enda flere nye elever på skolen, og sovnet på sofaen etter jobb. Helt vanlige hverdagsøyeblikk i ei helt vanlig uke, og godt er det!

Håper uka som gikk ga deg mange stunder å smile av, og at uka som kommer er raus. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Enda en søndag. De kommer på rekker og rad, ukene går fortere og fortere. Det må være alderen. I gamledager varte sommerferien nesten evig, og det var månedsvis mellom hver helg. Men ikke nå lenger. Selv om ukene går fort, er det likevel godt med helg. Skolestart er hektisk. Det er hektisk for elevene, og det er hektisk for de ansatte. Uka har vært farget med nye elever, gamle elever, organisering, relasjonsbygging, høye skuldre, tydelig stemme, og masse, masse god energi!

Men akkurat nå, denne søndagsmorgenen, er det godt å bare være! Være i egen sofa, i eget hus, med den faste kaffekoppen, ullsokker og pysj. Jepp, ullsokkene er tilbake, for plutselig runda vi midten av August, og det ble gulvkaldt i dette gamle måsahuset igjen. Det har sin sjarm det også. Kalde gulv, og tjukke pledd og mjuke puter i sofaen. Sånne øyeblikk er bare gode.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Mandag var første skoledag. Det er alltid stressende for unge og gamle, men for en pangstart vi fikk. Erfarne folk på plass for å ta imot ungdommene, spente, men gromme og blide, og imøtekommende, nysgjerrige ungdommer. Magefølelsen for dette nye skoleåret er god. Korridorene myldret av kjente og ukjente ansikter, og det ble bare bedre utover uka. Første skoledag var fryktelig slitsom, beina ble møre, og stemmen ble hes, men jeg var proppfull av gode inntrykk, og gode øyeblikk.

Hele den første skoleuka har i hovedsak gått med til å skape relasjoner. Både mellom elevene innad i klassene, på tvers av klassene, og relasjoner mellom ungdommer og voksne. Torsdag var det aktivitetsdag, og et par av oppgavene var i skolens uterom, et herlig avbrekk for hue mitt, selv om de fleste av tenåringene sikkert helst skulle vært innendørs. Det er så deilig å ha den gapahuken i skolegården, et uterom som kan brukes både til undervisning og fristed. Sånne små avbrekk er ihvertfall avgjørende for meg på travle dager. Utetid i naturen, midt i arbeidsdagen, det er fine øyeblikk!

Alle podene her i huset jobber som tømrere for hvert sitt firma, og innimellom har de oppdrag hos kunder som raust deler av plassene de bor på. I fjor fikk mellomste poden med seg krukker med honning fra en gardsbruker med bier, og denne uka kom storepoden hjem med en diger pose full av epler fra hagen til en kunde. Sånt kommer jo mamsen til gode også. Jeg har alltid ønsket med bærbusker og epletrær, men har aldri planta noen. Gleden var derfor stor da vi kunne fylle det gamle trauet på kjøkkenbenker med epler. Den lukta!!!! Søte epler i fleng! Jeg har spist mange, og skal lage syltetøy av flere. Også blir det igjen noen til et par eplekaker også. Tipper den første eplekaka står klar til dessert i dag. Da er det liksom plutselig litt høst, nåe hele måsan lukter epler og kanel. Det gledes, gode øyeblikk!

I helgen lot vi bobilen hvile hjemme på måsan, og vendte heller snuta mot hovedstaden. Fredag etter jobb toget vi innover til Oslo, og sjekket inn på Thon hotell. Vi slappet av litt på hotellrommet mens vi ventet på at regnet skulle avta, og jeg sovna tvert! Ferdig oppredd seng, og sjokolade på puta…luksus!

Så avtok regnet og vinden, akkurat slik Yr hadde lovet, og det ble tilogmed antydning til sol. Vi rusla ut i bylivet da regnbuen pekte nedover mot Aker brygge, så vi brukte like gjerne den som kompass.

Det ble middag på restaurant, byvandring, vin på bar, og en smak av et uteliv som har gått litt i glemmeboka for oss middelaldrende, litt kjedelige bygde-mennesker. Men fint var det. En kjærestetur, bare for å være sammen. Gå hånd i hånd, se på folk, stå under tak mens småbyger av regndråper gjør gatene nok våte til at bylysene speiler seg i asfalten. Kysse litt under en parasoll, og rusle tilbake til hotellet for å spise nattmat i senga, og sove. For en fredag, og for noen fine øyeblikk.

En liten tur i barndommens gater brakte frem minner. Har du opplevd det noen gang? At en lukt, en lyd, eller hvordan noe føles når du tar på det bringer frem minner fra barndommen? Vi ruslet litt rundt i Lillestrøm en ettermiddag denne uka, og av en eller annen grunn så jeg ned i stedet for rett frem mens vi gikk. Og foran føttene min lå det plutselig en kastanje med skallet på. Jeg plukket den opp, og plutselig strømmet minnene på. Litt på grunn av nøtten, og litt fordi jeg gikk der jeg engang i tiden gikk hver eneste dag. Gatene har ny asfalt, huset jeg bodde i er revet, og nabolaget ser annerledes ut, men kastanjetrærne kaster fremdeles nøttene mot bakken på denne tiden av året. Jeg og venninnen min samlet lommene fulle under disse trærne. Hjemme fikk vi tannpirkere vi stakk i nøttene, slik at de fikk armer og ben, så lekte vi med kastanje-menneskene i hagen. Fra 2024 til 1983 på et blunk. Jeg gikk lenge med denne kastanjen i hånden, kjente på minnene. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har vært lange arbeidsdager med mange inntrykk, og kvelder men slitne føtter om bomull mellom øra i sofaen. Uka jeg har vært så spent på, kanskje tilogmed fryktet litt, har gått over all forventning, og det kjennes så bra. Savnet av kameraten lurer fremdeles i bakhodet, travle dager gir mindre tid til å kjenne etter. Jeg vet ikke om jeg rømmer litt fra det, eller om dette sakte men sikkert er veien videre. Jeg holder en knapp på det siste.

Jeg har kost meg så masse i selskap med alle de fine kollegene, latteren sitter igjen løst gjennom arbeidsdagene. Jeg har spist lunsj med nye og gamle elever, gått kveldsturer i både sol og regn, kommet nesten til bunns i haugen reine klær som skal brettes, og jeg har fylt opp fryseren med matpakke-bakst. Jeg har sitti på fortauskanten i byen og sett mennesker haste forbi, jeg har vært tidlig i seng hver kveld, og jeg har litt våken noen netter og løst verdensproblemer i mitt eget hode. Hverdagsuke.

Nå skal det bakes med epler fra en hage i nabobygda. Så skal sokker uten make finne en passende match, og resten av søndagen får overraske etter hvert som timene går. Håper uka som gikk bød deg fine øyeblikk. Ta godt vare på deg selv. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Jeg sitter her under dyna bak i bobilen, og venter på at gubben skal servere frokost. Det er jo han som er kokken når vi r på tur. Vi bare dro vi. Igjen. Når ting ble litt mye, og litt tungt, da pakka vi sammen og dro. Ikke for å “rømme”, men for å lufte hodene våre, kjenne lukta av sjø, bare være oss to, og lade batteriene litt. Og når vi først har denne bobilen, og muligheten til å reise akkurat når det passer, hvorfor ikke. Det var ihvertfall et fint øyeblikk, å fredag etter jobb, bare kaste en liten bag med klær inn i bilen, og sette snuta mot havet.

Mandagen…Første arbeidsdag etter ferien. En mjuk start da, for hele uka har bestått av plandager, og mandagen var bare ledelsen, og noen få andre på jobb. Skolen er så stor og tom uten folk, og fra morran var jeg alene på kontoret. Som sagt, en mjuk start. Så var det møte med miljøteamet, deretter lunsj. Jeg har gjort dette i 14 år. Jeg liker oppstartsdagene. Derfor ble jeg så satt ut av kroppens reaksjon da jeg gikk på do før lunsj. For da jeg skulle vaske hender, kikket jeg på meg selv i speilet, og plutselig skalv hele kroppen. Ikke bare sånn innvendig skjelving, men hender og lår ristet. Jeg pustet rolig noen strakser, slo meg selv litt i kinna, og gikk for å spise lunsj. Og…. det gikk helt fint. Koselig tilogmed, lunsj med kolleger.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Så gikk jeg ned på kontoret igjen, og der hadde to av de fineste kollegene jeg vet om ankommet, og de kjenner meg for godt. For de så på meg med sånne oppriktig bekymra kollega og venner-øyne, og spurte hvordan ting “egentlig” gikk, med vekt på egentlig, og da kom tårene. Og de renner nå når jeg skriver om det også. Ikke fordi det er så himla trist, men fordi jeg er så heldig å ha noen som ser, godtar, lar meg grine litt, også kan dagen gå videre. En ting er ihvertfall sikkert. Fjorårets litt annerledes-år på jobb, og det å miste kameraten har gjort noe med meg. En dag av gangen, i morgen fyller gamle og nye elever opp klasserommene igjen, og jeg gleder meg. En ny start, med de samme gamle fine folka. Det er en god kombinasjon.

Å rusle under den rosa paraplyen på vei til jobb, den morran det regnet, det var et fint øyeblikk. En følelse av rutine, selv om det lå an til å bli en rolig dag. Litt kjøligere om morran enn det var midt i sommerferien, men mer enn varmt nok likevel, til å kaste jakka. Lukta av våt og varm asfalt, og vått gress, kombinert med biler som durer innover, og mennesker på holdeplassen, som venter på bussen. Bydga våkner til liv igjen, nytt arbeidsår. Godt øyeblikk. Og ja, den rosa, store paraplyen gjør meg så glad, men nå er den jammen meg begynt å synge på siste verset. Jeg må se meg om etter en ny paraply, en fargeklatt. Kanskje jeg skal leite etter skikkelig fargerike gummistøvler også.

Den dagen podekjæresten luftet hundene til tanten, og tok de med innom oss. Tre fine små pelsballer som tusler rundt i stua på jakt etter kos og gjemte godbiter. Det gir gode øyeblikk, en varm snute i ansiktet, og en hengiven voffs i armkroken. Så gira var var de på godbit at de gladelig satt stille mens poden brukte de som hattestativer også. Fine øyeblikk.

Når arbeidsåret er igang igjen er det bare å starte opp med matpakke-bakinga også. Det har blitt noen ettermiddager med brødbaking denne uka, og hele huset har lukta fersk gjærbakst. DT er fine øyeblikk det. For det blir jo ikke bare matpakker av det, det blir kveldsmat også! Og nystekt brød samler hordene. Poder og gubbe kryper ut av hulene sine, går etter lukta, også ender vi opp rundt bordet, seint på kvelden, med kald melk, og nystekt brød med smør, brunost og syltetøy! Sånne øyeblikk er så fine!

Fredag var en kollega som har vært borte litt innom jobben, og hun hadde med gave til meg. En pose med godsaker, en gave som likner på en varm, lang klem. Rødvin, hjemmelaget ripsgele fra Goro, ei sånn fargerik dame jeg bare kjenner gjennom beskrivelsene til Mimmi, og en håndskrevet hilsen som fikk tårene til å renne, igjen. Folka jeg jobber med veit hvilke knapper de skal trykke på… Og rødvinen og ripsgele fra Goro ble med på camping. Glam-camping lissom, alkohol og lokale bær! Gode øyeblikk.

Måsagubben er i overkant glad i grillen og airfryeren sin, og er alltid den som lager mat på tur. Når han i tillegg smetter inn i grilldressen er det knapt en eggstokk på hele campingplassen som ikke skjelver. For en drøm det er å være gift med dette støkket av en mannfolk. I går nøys og prompet han samtidig, også lo vi av det til vi fikk vondt i magen. Gøy øyeblikk.

Mamma og pappa jugde om alt mulig rart da jeg var liten. Som voksen, og som mamma selv, skjønner jeg hvorfor. Små løgner for å holde ungene opptatt, slik at man kan få noen etterlengtede minutter med ro. Da jeg var på stranda som liten sa mamma alltid at jeg måtte lete etter gule og oransje stener, fordi de kunne være verdifull rav som man kunne lage smykker av. Jeg leita etter gule stener, i håp om å bli rik, ved tjern midt i skauen også…. Mamma kjøpte seg mye fritid der. Og selv om jeg vet det nå, så plukker jeg fremdeles “skatter” på stranda, sel om jeg vet at det ikke er noen rikdom i det. Det gir bare en sånn barnlig glede, å finne fargerike skjell og stener, samle dem, se på dem, også la de ligge igjen til den neste oppdageren som kommer. Rolige, fine øyeblikk. PS: øynene dine blir ikke firkanta om du sitter for lenge og ser på tv, uansett hva faren din har fortalt deg! Og nå er jeg litt nysgjerrig! Hvilken løgn, i beste hensikt, ble du fortalt som liten?

Å ligge på stranda, på det gule teppet, og høre bølgene slå inn mot land! Sovne i sola, og måtte spole tilbake podcasten for å få md deg om Magnhild og Tjostolf ble henretta eller ikke, fordi man sovna halvveis i fortellinga…gode øyeblikk. Nattevakta på sykehjemmet der kameraten var anbefalte henrettelsespodden, og jeg er hekta. Fin avkopling fra alt.

Se solnedgangen over vannet, mens man sitter innpakka i et varmt pledd, med kaffekoppen i hånda, nede ved stranda. For en ro det gir!!! Solnedgang er jo rein medisin, ei lykkepille! Så godt øyeblikk.

Og slik gikk uka. Sol og ren, tårer og smil, grovbrød og is. Nå skal campingfrokosten inntas, før vi durer hjemover, klare for et nytt arbeidsår. Håper uka som gikk ga de noen gode øyeblikk, og at uka som kommer gir grunner til å smile litt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Værmeldingen har lovet sol, og det hadde passet utmerket på den aller siste sommerferiedagen. Om ei uke kommer elevene tilbake på skolen, men fra i morgen starter hverdagene for skolens ansatte. Ihvertfall for noen av oss, og på tirsdag er alle tilbake, klare for planlegging av nytt skoleår. Jeg har blanda følelser angående jobbstart, for aller første gang, men holder en knapp på at dette kommer til å bli bra. Jeg gleder meg iallefall til å se kolleger igjen. Venner og kolleger. Men først er det søndag, og søndag r fridag. Planer for i dag…Kaffe i sola, lunsj i sola, klesvask, også får vi bare se hva annet dagen bringer. Akkurat nå er ihvertfall et godt øyeblikk. Kaffe, frokost, stille hus. Jeg nyter det som nytes kan.

Den siste ferieuka ble brukt til avslapping, soving, og småturer hit og dit for å fikse litt, og for å oppleve bittelitt. Ikke noe stort, bare slike små hverdagsøyeblikk som jeg er så glad i. Mandag var vi fremdeles på veien, bobilen tok oss mange mil fra strand og sjø, over hardangervidda, mot Odda, og videre mot Eidfjord. Vi savna stranda allede det sekundet vi satt oss i bilen, men turen over vidda var vakker, og bød på fine øyeblikk i vakker natur. Kvelden ble tilbragt i ullgenser ved fjorden. Litt kontrast fra badetøyet vi gikk med kvelden før, men likevel fint. Grilling og ullgenser. Ganske bra det også.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vi kjørte innom Vøringsfossen, og da var vi var fremme var vi glad vi har vært der før, og sett fossen i all sin prakt i go`vær. Tåke gjorde at vi kun hørte fossen, men akkurat det gjorde oss så lattermilde. Vi så utenlandske turister som klamra seg til gjerdene og fotoapparatene på vei nedover stiene, i håp om å få et glimt av brusende vann. Vi gikk tilbake til bilen og satte snuta mot Hallingdal.

Været var slik værmeldinga hadde advart. Regn. Nok til at det ikke var gøy å gå tur, men såpass lite at det var avslappende å sitte i forteltet til bobilen med en bok, og en kopp kaffe. Dagen etter lettet skyene, og vi satte snuta hjemover. Det fine med bobil er jo å kunne stoppe akkurat der vi har lyst, og turen hjem tok lang tid, fordi vi ønsket det sånn. Flere rastestopper, bading i tjern og innsjøer, lunsj på vakre rasteplasser nede ved vannet. Det er så fint når hjemturer også gir så mange gode øyeblikk.

Det var godt å lande hjemme i måsahuset igjen også, etter over en uke på veien. Godt å pakke ut, dusje på eget bad, klemme podene, gratulerer podekjæresten som har kommet inn på drømme studie og har startet på veien mot å bli paramedic. Fy flate jeg er så stolt av den jenta. Også kom voffsen på besøk, hoppet rett opp i sofaen, og ble liggende der vet fotenden mens vi pakket oss inn i pledd, og avsluttet hjemreisedagen med noen episoder av Blacklist. Godt å være på tur, godt å komme hjem også.

Selv om ikke sola har trengt gjennom skylaget hver eneste dag, har været vært ok, og det har vært varmt og deilig. Vi har kjørt en tur hver dag, spist lunsj eller middag ute, stort sett medbragt, noen ganger på kroer eller mindre restauranter. Tirsdag havnet vi atter en gang i Ørje, med nistemat i veska, og solsikkefrø i en pose under armen. ‘Og endene svikter ikke. Jeg tror måsagubben r på sitt mest lykkelige når han kan sitte på et svaberg og kaste frø til ender som nesten sloss om maten. Så beroligende, så fine stunder.

Den morran det banket på døra da jeg fremdeles stod i pysjen og pusset tennene. På trappa stod ei damen med favnen FULL av solsikker, og et nydelig håndskrevet fort. Det tok meg noen sekunder å dra kjensel på dama, jeg registrerte ikke hvem hun var før hun var på vei ut porten, og jeg tror jeg var så sjokka at jeg bare klarte å stotre frem et litt forundret “takk”! FOR en bukett!!! For en fantastisk fin ting å gjøre, og tror meg, jeg har ikke gjort noe for å fortjene det. Men jeg ble så glad! Så innmari rørt og glad. Og nå står de på bordet, den store buketten med gul glede! De lyser opp hele stua. Tenk så heldig jeg er, tenk så herlig det er at det finnes sånne mennesker. Fantastisk overraskende, og rørende øyeblikk.

Fredagen spiste jeg lunsj med ei venninne, og det var så koselig. Det er vel første gang i sommer jeg egentlig har begitt meg ut på noe annet enn sammen med gubben og unga. Ja, jeg har låst meg litt inne, og jeg vet det ikke er helt sunt, men dette var et skritt i riktig retning, og det  ar så koselig. Latter og tårer, fleip og alvor, kaffe og salat. Det gikk noen timer, det letta noen skyer. En skikkelig hyggelig formiddag, og en fin start på helgen. Godt øyeblikk.

Hjemme hadde klesvaska hopet seg opp litt, og kjøkkenet trengte ei skuring, så da låste vi døra og kjørte til Sanngrund på Vormsund for å spise middag der, gubben og jeg. Vi begynner å bli litt for gode på å utsette all form for rydding og renhold, men søren eller, det var jo siste ferieuka. Vi kapret et bord med utsikt over Glomma, bestilte Fish and chips, og bare nøt å være borte fra klesvaska noen timer. Overraskende nok var den der fremdeles når vi kom hjem, men da var vi for mette til å dale med den, så den tok vi lørdagen istedet.

Og siden vi gjorde en så god jobb med klesvasken lørdag formiddag, kjørte vi til Mysen, og belønnet oss selv med softis etter en liten ukeshandel på Obs. Softis med tuttifrutti strø, for 47 og et halvt år er ennå ungt. Det har jeg bestemt.

Og slik gikk uka, de siste feriedagene. Jeg har vaska litt, men ikke for mye. Jeg har spist sunt og usunt, bada i saltvann og ferskvann, fått blomster på døra, og jeg har handla inn nye småsaker til pennalet, Skolestart er jo skolestart, enten man er elev, eller ansatt i skolen. Nå skal søndagen nytes, og skrotten omstilles til hverdager. Jeg krysser fingrene for at hverdagen vil gjøre godt. Håper uken som kommer gir deg gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til deg. Vi har nettopp våknet opp i vakre Eidfjord, og nyter utsikten ut av vinduene på bobilen. Det er vakkert, selv om ikke sola skinner akkurat nå.

Vi har hatt ei uke på veien i dag, og blir ute et par dager til, før vi skal hjem, og jeg skal forberede meg på årets første skoleuke. Det betyr altså at det er nøyaktig ei uke igjen av sommerferien. Akkurat nå er livet godt! Alle følelser av utilstrekkelighet, all dårlig samvittighet for ting som burde vært gjort, vonde tanker om liv som ender for tidlig, de er liksom lengre bak i hodet når vi er på tur. Som om det betyr mindre, for jeg får jo ikke gjort noe med det uansett, nå som bilen er hjemme, og alt jeg trenger finnes i skapet under senga. Deilig! Endelig litt lavere skuldre.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg sitter i senga, på mjuk madrass, pakka inn i ei gedigen grønnstripete dobbeldyne, mens gubben pusler med frokosten i kjøkkenkroken. Straks lukter det kaffe. Vi dura på landeveien i mange timer i går. Fra Strand og sol og sjø, over fjell og daler.

Om litt skal vi kjøre videre. Vi er ikke helt sikre på hvor enda, men det gjør ikke noe. Det er liksom ingen ting som “gjør noe”, og det er så deilig.

Ukas små øyeblikk kommer altså fra landeveien, alle som en. Det aller meste av uka ble tilbragt ved sjøen. Forrige tur var mest fjell og daler, denne gangen har lysten på sol og salt sjø lokket oss mot kysten. Det var noe av det lureste vi har gjort, for vi hadde hele seks dager på rappen med knallvær. Skikkelig sommer!

Solplassen på Stavern ble en favoritt for noen år siden, og dette er tredje gang vi har parkert der for noen dager. Vi ankom søndag formiddag, og det første jeg gjorde var å smøre meg inn med solfaktor, ta med meg det gule teppet og den gamle strandveska full av smurte lefser og Pepsi Max, og la meg godt tilrette på stranda. Gubben kom og holdt meg med selskap etter at han hadde rigget på plass alt rundt bilen. Så fort jeg kunne grave tærne ned i mjuk sand slappet jeg av. Sånn skikkelig. Luken av saltvann, lyden av bølgeskvulp, og sand mellom tærne. Nydelig øyeblikk.

Det er ingen ting som haster når man er på tur. Ikke kjeder jeg meg heller. Jeg kan ligge timevis på strandas og bare lytte til unger som leker på stranda eller i vannet. Jeg sovner litt, leser litt, lytter til podcast, og sovner litt igjen. All den tiden!!! Så gode øyeblikk.

Og blir kvelden lang, eller kroppen støl av for mye horisontal velvære, da setter vi på oss skoa og rusler en tur. En kveld gikk vi de korte meterne ned på brygga, og bare satt der. Satt der og kjente den ytterste delen av brygge bevege seg frem og tilbake i sjøen, kjente den gynge litt med bølgene, og bare satt slik og dinglet med bare bein over vannflata, med nesa vendt opp mot en lyserosa himmel. Så fine øyeblikk, og så herlig avslutning på kveldene.

For å bryte opp strandlivet litt tok vi beina fatt inn mot Stavern sentrum en formiddag. Med sekk på ryggen, sånn i tilfelle det ble litt shopping, og solkrem på nesa trasket vi kystveien frem og tilbake. Det ble lunsj på brygga, is i solveggen, og litt sightseeing. Like vakkert som i fjor, som en sommerdrøm. Gode opplevelser, gode øyeblikk.

Videre kjørte vi mot Omlistranda ved Helgeroa. Første gang vi er her, selv om gubben påstår at vi har sykla gjennom her for mange år siden, mens gutta var små. Jeg husker ikke…mulig han har rett. Vi var like heldige med været her, og selv om det var tettere med folk fikk vi likevel mer enn nok luft mellom øra. Det gir så ro å stå så nære sjøen. Når stranda og bølgene er det første du ser når du drar til side gardinene i frontruta.

Hver morgen har det blitt frokost ute, deretter stranda. Mange flere timer med podcast på øret, og to hele bøker utlest. Jeg sover på stranda, i skyggen, og om natta. Sover og sover, som om kroppen tar igjen alle de søvnløse nettene fra resten av året. Hver kveld har vi sittet i sanda og sett på solnedgangen. Vakre øyeblikk.

Rett før leggetid har også stranda lokket. Når det er så mørkt av sjøen er helt svart, og lyset fra alle campingvogner, bobiler og hytter maler mønster i vannet. Sjelefred, rett og slett. Tilogmed jeg som er så mørkredd har helt glemt det bort, og bar nyti utsikten. Fiiine øyeblikk.

Jeg har samla steiner, blanke og runde etter årevis i vannet. Jeg har plukket skjell, studert dem, og lagt de fra meg igjen. Jeg klarer liksom ikke la være og plukke opp skattene når jeg rusler langs vannet. Studerer dem, lar de hvile litt i hånda. Barnslig, men fint.

Også har jeg spist is. Mye mer enn jeg har godt av, men hvor ofte er det ferie da? Cappuccino isen i kiosken på Omlistranda var 12 av 10, og jeg fikk dilla! Ikke var de sparsommelige med størrelsen på kulene eller!!! Aaah, det søte liv. Spise is i sola!!! Bare fine øyeblikk.

Og slik har uka gått…eller rulla da! Vi er jo på hjul. Ro og hvile, sandstrand, og lange svømmeturer i salt sjø. Kveldsturer i solnedgangen, kapitler lest, grillmat til middag, is til dessert. Jeg har funnet roen, ledd mer enn på lenge, og jeg nyter det, fordi jeg ikke vet sikkert at det varer. Jeg gidder ikke tenke mer på det akkurat nå, bare nyter det som nytes kan. Hverdagen kommer når den kommer, men enn så lenge, noen dager til, er det ferie.

Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Nå skal denne skrotten ut av senga, og frokosten skal nytes, før vi setter snuta mot landeveien igjen. Vær grei mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Her står bobilen ferdig pakket for tur, og om litt, når frokosten er ferdig, og ukas små øyeblikk er oppsummert, durer vi avsted. Første stopp er Stavern, og jeg krysser fingrene for litt sommervær. Etter det aner jeg ikke hvor ferden går, planen er bare å komme seg litt bort fra alt, før det er tilbake på jobb. Jeg sitter her og tenker på damen foran meg i kassa på Kiwi i går kveld. Hun smilte til meg, og sa det var godt å se meg ute, spurte om det gikk bra. “Jeg følger jo med på det du skriver, vet du.” sa hun. Jeg ble litt tatt på senga, også ble jeg så rørt. Ute i bilen kom tårene, glade tårer. Folk i bygda her er så fine ❤️

Det er stille og rolig i måsahuset akkurat nå. Podene sover sikkert så lenge de kan, utnytter den muligheten den aller siste feriedagen sin. Voffsen snorker i armkroken min. Hun har vært her hele uka, og det er så fint med en sånn liten koseball boende. Akkurat nå er et godt øyeblikk.. Varm kaffe, pakket for ferie, og ferske rundstykker med smør og honning. Det er kun to søndager igjen, med påfølgende mandagsfri, og jeg nyter.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Så var det øyeblikkene da, i uka som gikk. Det har vært mange. Noen har jeg notert ned i den mentale minneboka, noen har jeg stoppet opp og tatt bilde av, og noen har jeg sikkert allerede glemt. Og det beskriver egentlig uka godt. Noen dager er hodet lett, og kroppen villig med på hverdagen, andre dager er huet fullt av sus og bomull, og skrotten orker knapt å gå på dø før det virkelig kniper, men hver dag inneholder noe fint. Jeg klamrer meg litt til det, og gleder meg over alt som er fint, for det er mye. Aktivitet har vært nøkkelen denne uka. Det hadde blitt mye mindre av det om det ikke hadde vært for gutta her hjemme. Heldig er jeg, som blir invitert med hit og dit, på ditt og datt.

Mandag tok vi en tur over svenskegrensa, minsten og jeg. Planen var å kjøpe en fresbe kurv å ha her hjemme. Gutta har jo fått dilla på sporten, og ville spleise på en kurv til hagen, slik at de kan øve litt på puttinga. Så minsten og jeg dro på shopping. Og med shopping følger det gjerne med en lunsj også, og plutselig har det gått noen timer av formiddagen. En lang kjøretur, bagasjen full av smått og stort fra butikken, og magen mett av god mat. Sånne turer er så fine, alenetid med en av gutta, masse skravlings og fremtidsplaner, og drømmer. Jeg er så takknemlig som får innblikk i tankene, og som får oppleve slike øyeblikk med de unge herrene. Gode øyeblikk.

Hjemme ble kurven satt opp, og resten av uka har det klirra i kjetting hver gang noen treffer. Tre voksne gutter som kaster, og konkurrerer, ler av hverandre, og teller poeng. Ja, jeg er litt bitt av basillen jeg også. Nok til at jeg har gått til innkjøp av egne skeineplater, og blir med på en runde nå og da. Aldri hadde jeg trodd at jeg fortsatt skulle ha “unger” som leker i hagen, lenge etter at de har runda tjue, men det har jeg faktisk. Herlige øyeblikk.

Og når det er trent teknikk på “putting” her hjemme, så må nyvunnede egenskaper testes ut i skikkelige løyper.. Enkel forskning viser at dette er ikke noe man blir god på over natta, så når løypa ligger i skauen, da bruker amatører som oss virkelig HELE skauen! Men det er jo trening det også da, og det gjør jo skogturen litt morsommere. Fine øyeblikk.

Utefrokost. Jeg nyter å ha den muligheten så lenge jeg kan. Snart er det jobb igjen, og såpass kalde morninger, at frokosten må nytes inne, men enn så lenge er det herlig å kunne dekke på ute, og nyte maten sammen med fuglekvitter og humlesus og sol. Maten smaker alltid noen hakk bedre ute, og det er liksom sånne småting som virkelig gjør sommeren god. Hverdagsøyeblikkene som frokost i hageteltet. Ekstra kos når voffsen okkuperer en plass rundt bordet.

Så er det de dagene jeg ikke har hatt ork til nesten noe, de dagene bare det å stå opp av senga har vært litt utfordrende. Noen kvelder og netter tar liksom ikke tankekjøret noen pauser. Jeg tenker på kameraten, døden, lenestolen han satt i sist gang han var her, stolen som nå bare er i veien, og virker malplassert i stua. Det er teit, jeg veit det, for andre sitter også i den stilen. Så tenker jeg på jobben forrige høst, hvor liten og hjelpeløs jeg følte meg i en periode, også kommer den dårlige samvittigheten over alt jeg takker nei til, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg bare orker å være alene Men selv sånne dager har gode øyeblikk, En dag denne uka kom jeg ikke ut av pysjen før klokken halv halv tre, Sånne dager funker likevel, på sett og vis. Jeg laget te, pakket meg inn i et pledd, leste bok, laget pizza fra bunnen av….og ved middagstider snudde det litt. Så var det ut av pysjen noen timer, spise litt, rusle en tur, og inn i pysjen igjen lenge før leggetid, men litt lettere til sinns. Jeg satt tilogmed litt i lenestolen. Fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei uke. Late dager, aktive dager, vaskedager, ryddedager, tunge dager, og fin-fine dager. Jeg har stått med stjerten i været på gangveien, og tittet på sneglene med gule sneglehus. De er så fine. Husene altså, ikke egentlig sneglene. Små skapninger med all verdens tid, må jo være verdens mest hjemmekjære dyr…når de bærer hjemmet på ryggen sånn. Dyrenes svar på bobil kanskje…

Jeg har sittet i sola, og jeg har sittet foran peisen. Sommer Norge er uforutsigbart, men jeg liker det. Raggsokker og sandaler samme uka, forandring fryder.

Nå skal jeg pakke skrotten min ut i bilen, også setter vi snuta uttabygds. Håper uka som gikk bød deg på mange fine øyeblikk, og at uka som kommer er raus med deg. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, nok en gang. Ukene flyr, selv om man “bare” tusler hjemme. Det er tre uker igjen av skoleferien. For meg da, ungdommene har fire uker til. Jeg burde visst at sommeren kom til å gå fort, for det gjør den hvert år, men her sitter jeg like overraska som alltid, om at det ikke er lenge igjen til vanlig hverdag.

Podene sover, og gubben fikser frokost, mens han gleder seg til Formel 1 og 2 sending utpå formiddagen. enkel forskning viser at det betyr hjemmesøndag. Jeg er halvveis nedi en kaffekopp, og nyter faktisk den ute i hageteltet. En av sommerens mange bonuser er jo nettopp muligheten til å drikke morgenkaffen ute.

Denne uka har jo akkurat den muligheten vært litt vær-avhengig da. Altså, jeg drikker gjerne kaffen i sofaen under teltet mens det regner på taket, det er egentlig bare litt koselig, men ikke i kulda som deler av denne uka har bydd på. Jeg føler at uka som gikk nesten bød på mer enn en årstid, sånn temperaturmessig.

Jeg har gjort mye denne uka. Ikke store ting, men ting som har holdt meg litt i aktivitet. Det har vært helt avgjørende å ha noe å gjøre. Sitter jeg for lenge blir jeg tenkende, så kommer en indre uro jeg synes det er vanskelig å beskriv. Kanskje også litt vanskelig å innrømme. Jeg har aldri vært den som har kjent på uroen. Jeg har vært den som har en ekstra skulder for andre som har kjent på den. Det er nok ikke sorgen over kameraten alene som gjør det. Heller en kombinasjon av et tøft arbeidsår, kombinert med kameraten sin sykdom, deretter bortgang. Jeg tror kroppen siden Januar har gått på sparebluss, om det gir mening. Når uroen kommer er det som en usynlig dirring, inne i kroppen. Noen ganger skjelver hendene som et synlig bevis, men som oftest ikke. Å sitte stille er verst, eller nettene når søvnen ikke kommer. Det er som om løsningen er å løpe det av meg. Spurte til pusten er nesten vekk, men det lar seg jo ikke gjøre, og ihvertfall ikke midt på natten. Ikke er jeg glad i å løpe heller.

Så jeg har tatt på meg skoene nesten hver kveld, og gått. Ikke langt, men noen kilometer i akkurat raskt nok tempo til å bli svett på ryggen. Regnet i starten av uka lot meg grine litt også, og kamuflerte tårene på tur. Det var deilig. Å rusle nede ved elva i regnet, bli svett, og kjenne dirringen forsvinne. Regn, grusveier, store trær og elv, nydelige øyeblikk.

Når jeg ikke kjenner behov for å gå fort har jeg tatt med meg voffsen til podekjæresten. Hun er litt mer sånn sofa-hund enn turbikkje, så rolige turer med innlagte klø på magen og bak øre pauser har blitt vår greie. Den bikkja kunne jo vært psykolog. Turer med en firbeint liten venn som bare lytter, snuser, og bæsjer der det passer seg, helt uten noen form for sjenanse, det er fine øyeblikk det.

Og den natten uroen ikke slapp taket, og bikkja sov, og sunn fornuft sa at ei løs kjerring spurtende bortover gangveien i slippers og pysj vill få meg bura inne, da blanda jeg maling. Blanda meg frem til en sånn lysegrønn som jeg synes passet til fargen på veggen i gangen, og satte i gang å male speil og kommode. Sove kan man alltids gjøre senere, og man kan like gjerne bruke våkennetter til noe fornuftig.

Og det var lurt å male den kommoden, for den dro med seg litt arbeidslyst som jeg egentlig har etterlyst ei stønn. For nymalt kommode fortjener jo ryddige skuffer, og med rydding kommer kasting, og med kasting kommer en sånn tilfredsstillende følelse av plass og renhet. Og da var jeg på kjøret. Badet blei skrubba med den ene dagen, kjøkkenet den andre. Inni alle skap. 13 kjele lokk blei kasta. Enkel forskning vider at vi gjennom årene har kasta kjeler, men aldri t eneste lokk… Tilogmed taket skinner. Så reint er det at rygg og skuldre er støle. Alt fordi en kommode skiftet farge. Gode øyeblikk.

Og fordi 2024 liksom ikke helt slutter å toppe seg selv, så gikk frokosten i gulvet en morgen også… Men så er det jo gleder å finne i slike øyeblikkmogså da. Alle tre knekkebrødene landa med smørsia opp!!! Altså, er ikke det flaks så vit ikke jeg. Burde nesta ha tippa lotto den dagen. Jg spiste alt bortsett fra osten som landa på gulvet, det er jo bare kjentfolk som tråkker rundt her likevel

Podene som dro med mora si ut til Setskauen for å spille disc-golf. Det var fint øyeblikk. Gutta har fått dilla, og reiser ofte ut for å spille på banene rundt omkring. Nå skjønner jeg hvorfor. Så gøy! Kombinasjonen av å være på tur i skauen, sammen med flere, og spille litt. Konkurrere om færrest kast pr kurv. Det var kjempoegøy. Tempo nok til å kjenne svetten i panna, et par gode motbakker, og frisk skau-luft. Ikke bare knuste jeg gutta på første runde (og ja, jeg gnei det inn, slik mammaer skal!”, men blåbæra var jo moden også, så jeg hadde en skeine plate full av blå små godsaker som jeg stadig fylte opp og åt av under spillet. Det var en skikkelig fin formiddag! Kvalitetstid md gutta mine, fine øyeblikk.

Den kvelden storepoden ikke fikk sove han heller, så da stakk vi bort på bensinstasjonen og kjøpte is, også så vi på Madagaskar. Jepp, tegnefilm. Sofistikert familie har vi jo aldri vært likevel. Og det var så gøy å denne filmen sammen med han nå, for nå skjønte han jo all denne “voksenhumoren” som er litt skjult for unger i disse filmene også. Så der lå vi da, tidlig på natta, 23 åringen og jeg, på hver vår sofa, med hver vår bøtte is, og så tegnefilmen han elsket som liten. Så herlig øyeblikk.

Og slik har enda ei uke gått. Mange små fine øyeblikk som gjør en litt uvant hverdag litt bedre, og sakte men sikkert håper jeg å finne meg sjæl igjen. Ikke det at jeg er så godt gjemt altså. Jeg har plukka blomster i grøftekanten og fylt opp vaser og krukker i måsahuset.

Jeg har spist mer is enn jeg har godt av, sovnet på sofaen md en kosevofs i armene, ligget i armkroken til en sovende gubbe midt på natta, og stjælt litt av roen hans. Jeg har lest bok i hageteltet mens regndråpene har trommet på teltduken, skura gulv til jeg har fått vannblemmer i håndflatene, og fylt opp det lille plaskebassenget bare for å kjøle meg ned etter å ha klippet plenen. Hverdagsøyeblikk, sommerversjonen. Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kom kommer blir grei med deg. Det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig søndagmorgen igjen, og ei ferieuke til er over. Halvveis til skolestart allerede. Jeg prøver å nyte dagene, jobber litt med akkurat det, men det har gått seg litt til utover uka. Dørstokkmila har vært lang etter begravelsen til Knut, det er som om alt falt litt sammen da. Som om jeg etter et halvt år med venting kræsj-landa litt. Det har vært best å være inne, hjemme. Ikke helt lurt kanskje, men best. Men så sier fornuften noe annet da, og jeg har lytta til fornuften. Så siste halvdel av uka har jeg føna håret om morran, og tatt på klær i det minste, ikke bare ruslet rundt i pysjen. Har kommet meg litt ut også, Lenger enn postkassa, og det har vært godt. Godt nok til å finne de små øyeblikkene, og de har vært overraskende mange, til tross for veldig rolige dager.

Akkurat nå er et sånt øyeblikk. Minsten og kjæresten sover enda, de to eldste podene er i Sverige med venner, ferdig med festival i dag, og forventet hjem i ettermiddag. Gubben har stekt rundstykker, jeg har traktet kaffe, og nyter at huset er stille, uten å være tomt. Godt øyeblikk. Ja, også spiser jeg potetgull fra i går, til frokost! Bare fordi jeg er voksen og kan ta sånne halvdumme avgjørelser helt på egenhånd!

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Den første kvelden jeg kom meg ut på egenhånd var god. Jeg lånte voffsen til podekjæresten, og rusla en god runde rundt på Bjørkelangen. Fordelen med denne voffsen er at den verken liker å gå langt eller fort, så det ble en fin tur i tusle-tempo. Været var nydelig, og klokka var så seint på kvelden at det knapt var et annet menneske å se. Himmelen var rødglødende av de siste solstrålene, og presejkragene so flokket seg sammen i grøfta strakk liksom hodene mot himmelen for å få med seg siste rest av dagen og lyset. Og da var det godt å være ute. Skikkelig godt, og nydelig øyeblikk.

Det er noe med den voffsen altså. Når den er på besøk, og kryper opp i sofaen for å finne armkroken. Så beroligende, så fint å ha en sånn varm liten venn på besøk. Alltid gode øyeblikk.

Så plutselig formerte den seg. Bikkja altså!  Nesten da. Fordi podekjæresten skulle lufte voffsene til tanten, og tok med seg to ekstra pelsdotter til måsahuset. Så da var det enda flere å kose på, enda flere som ville ha godbit fra godteskapet. Det var jo nesten som å ha fest i stua, herlige øyeblikk.

En av de gamle bilene på tomta, som tok kvelden i vinter, skal endelig på høgger`n til uka. Den har irritert meg så lenge, der den bare har stått og tatt opp plass, og sett stygg ut foran huset. Og da vi fikk dyttet den opp og frem, slik at gubben kunne ta ut det han skulle ha i bilen, poppet det frem en hel liten hage med stemorsblomster, som har tittet opp gjennom grusen, i skyggen under bilen, der man egentlig ikke skulle tro det var liv laga. Og sånne ting gjør meg så glad. Sånn små ting som blomster i grusen. Å sette seg ned på knærne og stirre ned på disse blomstene som nesten smiler til deg med små ansikter. Så fine små gleder, så fine små øyeblikk.

Fredag, så fort gubben kom hjem fra jobb, pakka vi oss inn i volvoen, og satte snuta mot Sverige. Vi skulle ikke handle stort, bare spise litt middag, og la minsten og kjæresten få ha huset for seg selv noen timer. Det var solskinn, grønne åkre, og sommermusikk på radioen, og da vi var gode og mette kjøret vi tilbake over grensa, via Ørje, for å mater ender. Og endene skuffa ikke den kvelden eller. På det meste var det 13-14 ender som vagget rundt oss og spiste frø rett fra hånda. Det er noe så innmari avslappende med å bare sitte sånn på en stein ned ved vannet, og se andungen svømme rundt mens de dykker etter frøene som synker. Fine stunder, og gode øyeblikk.

En liten rusletur til butikken, seint på kvelden. Kjøpte is, storepoden og jeg, også rusla vi den gamle linna hjemover igjen. Og det lukter så herlig langs den gamle linna nå på sommeren. Så søtt liksom. En blanding av blomster, og grønt korn på jordene, blader som blafrer i sval vind, og varmt gress. Det lukter så skikkelig sommer. Gresshoppene spiller langs hele den gamle stien, og elgen beiter borte i skogkanten nesten hver eneste kveld. Den er så vant til å se oss at den knapt titter opp, så lenge vi holder oss på god avstand. Sånne kvelder er så gode. Is, og sommer, og ikkeno haster, for vi kan jo være oppe hele natta om vi vil. Så innmari gode øyeblikk.

Og slik har uka gått. Mye hjemme, kanskje jeg har gjemt meg bort litt i overkant mye, men det har vært trygt og godt, kanskje tilogmed litt trengt akkurat nå. Desto deiligere har det vært de gangene jeg har vært ute, om det så har vært sent på kveld, og bare for å rusle noen kilometer med poder eller voffsen, eller gubben. De små øyeblikkene finnes alltid, og det er så deilig å klare sette pris på dem. En kopp kaffe på trammen når morgensola stiger over skogen bak huset, og gjør hagen varm. Regn utenfor vinduene, og grå himmel som gjør stua så mørk at man kan tenne stearinlys, midt på sommeren. Grillmat i hage-teltet, og pizza fra sjappa i gågata hjemme i sofaen.

Jeg har plukka blomster i grøftekanten, og fylt opp stua med dem. Jeg har lest to bøker, rusla på stranda, sett en hel sesong av Blacklist, vaska gulvene til Bryan Adams på full guffe, og bakt grovbrød til kveldsmaten, flere kvelder på rad.

I dag skal det sages litt i noen busker ute, ei klesvask skal opp på snora, og et par vinduer skal pusses. Alt annet tar jeg som det kommer, det er jo tross alt ferie enda.

Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer fylles opp av fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Det er nesten så jeg savner vinterens knitring i peisen her jeg sitter på morrakvisten. Sommervarmen har forsvunnet litt, og dette gamle huset på måsan er både gulvkaldt og litt trekkfullt, selv om kalenderen viser Juli. Pysj hjelper da. Det samme gjør ulltepper og ullsokker, og kaffe.

Måsahuset er stille enda. Poder og podekjæreste sover, gubben pusler med sitt. På mange måter kjennes det som om det er siste feriedag, fordi gubben skal tilbake på jobb i morgen. Det ble bare to uker sammenhengende ferie sammen i år også. Krysser fingrene for at vi får tre uker neste sommer, det er mange år siden sist. Han skal ha et par uker fri igjen i August, men da skal jo jeg tilbake på jobb.

Men, jeg har fremdeles ferie, selv om jeg kanskje ikke kjenner på den stor feriefølelsen, og jeg skal da klare å få dagene til å gå uten måsagubben hjemme også. Uka som gikk hadde fine øyeblikk. Selv den vondeste dagen hadde fine øyeblikk.

I går kveld var det også kjølig i måsahuset. Døra hadde stått oppe hele dagen, slik den oftest gjør på denne tiden av året. Da det til slutt, sånn utpå kveldinga begynte å regne, fyra vi faktisk opp litt. Kun noe papir som hadde ligget i vedkurven lenge, og et par kubber. Ikke mye, bare nok til at det ble litt deilig lunk i stua, og lukten av ved fylte nesa. Da var det godt å sitte inne, bare senke skuldrene, og slappe av litt. Godt øyeblikk.

I starten av uka reiste vi over fjellet. på tur hjem fra uka på veien. Turen fra Gålå til Skeikampen, over Peer Gynts vei, slutter aldri å imponere meg. Det er noe med fargene der oppe. Alle nyanser av grønt og blått, lag på lag med stein, gress, mose, vann og himmel. Jeg får liksom ikke helt sett meg mett på naturen. Vi hadde, som alltid, mange stopp over fjellet. Bare for å gå litt innover i fjellheimen, vasse litt i iskalde fjellvann, sitte på en stein og stirre ut i lufta, spise litt. Bare oppdage, og nyte. Da gjør det liksom ikke noe om ferden egentlig går hjemover, når øyeblikkene på veien er så mange.

Å komme hjem. Det er noe med det, borte bra, hjemme best. Det var så godt å komme hjem til podene, klemme dem, snakke med dem. Godt å lage middag på eget kjøkken, vaske klær, og godt å bare hvile på sofaen, under teppet jeg fikk i gave fra Line rett før ferien, og leste første kapittel i boka, også fra Line. Line altså…savner jo kollegene mine allerede jeg. Men ja, å komme hjem etter ei uke på veiene, lande litt i alt som er sitt eget, det var et godt øyeblikk.

Så kom den vonde dagen. Begravelse for kameraten. I et halvt år har vi “ventet” på denne dagen, i den forstand at vi visste den ville komme. Så er det så rart da, at uansett hvor lenge man har ventet, er man liksom likevel ikke forberedt. Det ble snørr og tårer, lenge før vi ankom kirken. Det ble tårer da vi gikk inn, under nesten hele seremonien, og da seremonien endelig var over. Men oppe i det hele var det vakkert. En kirke full av mennesker som var glad i Knut, flotte taler, nydelig musikk, en verdig avslutning på et om enn altfor kort, så alikevel godt liv. Det var noe så innmari vondt, likevel fint, md å se alle podene og gubben bære kisten ut. En siste reis, en siste hilsen. Også var det godt å samles etterpå, spise litt, skravle litt, bare være sammen og minnes. Det finnes gode øyeblikk selv i slike stunder.

Vi kjente fremdeles litt på uroen dagen etter. Det var godt at begravelsen var over, likevel kjente vi plutselig på sorgen. Du vet, perioden mellom død og begravelse er en lags limbo, og når alt er “landa”, da har man tid til å tenke. Så vi dro til Ørje med bilen full av solsikkefrø, for å se etter gakkgakker. Og Ørje leverte, for så fort vi kom ned på svabergene svømte en hel andefamilie mot oss, og vi ble sittende nesten en time i duskregnet og mate nebbete små fjærkre med overprisa frø fra Rema. Men kos var det, for lite slår frisk luft og andunger som vagger rundt føttene dine. Fine øyeblikk.

Så kom smellen. I den grad man kan kalle noe som ikke smeller en smell. Mange rundt meg har sagt den vil komme. Mange sa det allerede i høst, da skoleåret tok en tørn jeg aldri før hat opplevd. Da jobben ble tung, og hverdagene mye. Så kom sykdommen til kameraten oppi alt, og gjorde hverdagene enda fullere av uro. Jeg har nok balansert litt på ei gyngende line, men har klart å holde balanser sånn nogelunde. Dagen etter begravelsen gikk fint. Fredagen også, forsåvidt, selv om søvnen aldri så ut til å slippe taket. Men lørdagen randet det over. Det var som om kroppen skalv av kulde, enda det det ikke var kaldt- Kjeven var nesten i lås, og tårene ville ikke slutte å renne, enda jeg egentlig ikke gråt. Det slapp liksom ikke taket. Så da kjørte vi en tur, gubben og jeg. Sceneskifte kalte han det. På med turtøy, pusse tenna, gre håret, og ut av huset. Vi kjørte ikke lengre enn Lørenskog, rusla litt rundt på turstier der, kikket litt på den lille banen hvor gubben noen ganger kjører racerbil før jobb. Så kjøpte vi oss middag ute, men spiste i bilen, bare vi to, i stillhet. Det var lettere å være hjemme senere på dagen. Som om skyene i hue hadde letta litt.

Jeg kjenner det i dag også. At stunden er litt tung, at tårene liksom presser på,  at kroppen ikke orker. Hodet orker ikke egentlig det heller. Jeg skal litt i dag uansett. Skal lage meg noen øyeblikk. Det skal bakes matpakkemat til gubben som skal tilbake til hverdagen i morgen, Jeg skal ferdigstille en tegning jeg har en bestilling på, lese litt mer i boka fra Line, lufte meg litt, og komme til bunns av skittentøy kurven. Det er jammen med mye hverdagsterapi i ferdig parra sokker altså. Håper uka som gikk ga det noen fine øyeblikk, og mange grunner til å smile, og at uka som kommer gjør det samme. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.