Jeg burde egentlig droppe denne søndagsbloggen i dag. La meg bare si det sånn, om du leser blogger for inspirasjon til livsstil, mote, interiør, mat og fine bilder kan du bare logge deg ut herfra sporenstreks, for denne søndagen vil du ikke finne så mye som et snev av inspirasjon her inne. Det har virkelig ikke vært uka for hverken det ene eller det andre. Ikke at uka har vært direkte dårlig, sånn egentlig. Det er bare det at det jammen ikke har vært særlig mye som har gått riktig veien heller. Så gjenstår det å se da, her jeg sitter og trøstespiser ukas siste mislykkede øyeblikk, om det går an å få noe positivt ut av alle de litt mindre vellykkede øyeblikkene uka har bydd på, og se om det finnes grunner til å være hverdagslykkelig likevel.

Hva spiser jeg, spør du? Franske makroner vel….

 

Likner ikke særlig på makroner, mener du? Hva så?? Hvem gjorde deg til besserwisser over fransk bakverk a??? Ja, neida, så. Greia er den at jeg tenkte at jeg skulle bake noen makroner, putte i fryseren og ha til kakebordet i konfirmasjonen neste helg. Og siden jeg har bakt makroner to ganger før var jeg selvutnevnt ekspert, og trengte ikke oppskrift, for den hadde jeg jo i hue…trodde jeg! Men der tok jeg feil gitt, for i stedet for marengs med mandler og melis mekket jeg visst mandelsuppe, og et brett med 24 makroner fløt ut over langpanna, og ble til en svær kvadrat av mandelmasse istedet. Profft gitt. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe da. For brett nummer en bare rullet jeg sammen med karamell og sjokoladekrem til ei ganske så snasen marengsrullekake, og puttet i frysern. Om ei uke skal den få et lag moccakrem og et marsipantrekk, og om noen i konfirmasjonen spør hva slags kake det er skal jeg med hevet hode kalle den “Det kan du bare drite i å spørre om-rullekake med marsipantrekk!” Fengende navn da, blir sikkert en slager, og det beste av alt. Brett nummer to, det bare brøt jeg opp i biter, og nå har jeg fysemat i flere dager. Smaker godt her jeg sitter og blogger da! Fint øyeblikk, tross alt!

Også var det århundrets bomkjøp da….

 

Det gikk ikke altfor bra den dagen jeg fikk pakka fra Zalando heller, med omslagskjolen jeg hadde bestilt til konfirmasjonen. For en lur dame sa til meg at “Er du usikker, bruk omslagskjole. Det passer til ALLE fasonger!”  Men dama tok feil, så innmari feil! For i denne kjolen var det ikke omslag nok til å dekke noe som helst, ihvertfall ikke på denne kroppen. Her manglet det minst tre meter stoff. Splitten gikk fra låra og opp til haken, og skjulte hverken bever`n, eller mammapuppen. Du vet det er imponerende utringning, når den ender helt nede ved høna. Nei, jeg tror kanskje ikke dette blir kjolen jeg bruker til lørdagen, og ikke var det noen ukas høydepunkt heller. Men vi lo godt da…hele hurven i måsahuset, og det er jo fint. Man skal ikke undervurdere en god latter. Greit øyeblikk, tross alt!

 

Det hjalp litt på humøret den dagen klesstilen ikke satt helt for måsagubben heller.Skulle bare en kjapp tur på butikken litt sent på eftan, og jeg prøvde på min egen diskret måte å si noe om at sokker i slippersene er skrekkelig “harry”, og at han kanskje burde revurdere det før jeg tok han med ut blant lokalbefolkningen.

 

Og måsagubben, veldressert som han er, hørte på konemor, og brukte joggesko istedet. Ikke stort bedre, men ihvertfall representabel nok til en kjapp tur på Kiwi, noe jeg presiserte fornøyd i bilen. Men det viser seg at måsagubben slett ikke er så åpen for kritikk moteråd som jeg trodde, for på pur faenskap dro han shortsen så langt opp i anus at jeg kunne telle hemoroidene der jeg gikk bak han mellom hermetikkhyllene, og skal jeg være helt ærlig så det ikke stort bedre ut forfra…. Nå var jeg så opptatt av å å ikke vedkjenne meg slektskapet til gubben mens vi var på butikken at jeg fikk tatt noe bilde der og da, men måsagubbben demonstrerte gladelig hjemme foran ungene hvordan han hadde stoppet kjeften på måsakjerringa…. Igjen, ingen ukas høydare, men nok en god latter…i ettertid. Greit øyeblikk, tross alt.

 

Og da kunne jo ikke mer gå galt eller? Joda, det kunne det. For da jeg bladde gjennom kamerarullen på mobilen for å poste bilde av pusekattene på instagram, fant jeg ut at jeg slett ikke hadde tatt bilde av pusekattene likevel. For som tidligere fortalt, med lys i ryggen, møkkete mobilskjerm, og hornhinner som krangler om plassen hadde jeg klart å knipse en hel serie bilder av meg selv istedet, og jeg fikk for første gang se hvordan jeg ser ut når jeg konsentrerer meg. Og DET VAR IKKE NOE VAKKERT SYN!!!

Så hvis det er dette trynet alle mine kollegaer eller elever ser hver gang jeg konsentrer meg om jobben, ja da er det bare å beklage. Mer uintelligent ansikt skal du lete lenge etter. Men atter en gang, en god latter forlenger livet…og etter denne uka er det bare å innse at jeg kommer til å bli steingammal! Greit øyeblikk, tross alt.

 

Men oppe i alt dette virrvarret av et liv har uka bydd på noen overkommelige øyeblikk også! Mange turer i skogen, og opp til Høgåsen, og nesten hver eneste dag har jeg møtt Oddveig, som var lærer`n til eldste poden de første barneskoleårene. Og da smiler jeg, for jeg minnes alt det hun betydde for poden. Hun han snakket om med stjerner i blikket. Læreren som alltid var snill og glad, og som luktet blomster og spaghetti. Og det var fine øyeblikk, hver gang jeg møtte Oddveig, for slike minner er gull verdt.

 

 

Så var det treningsrunden med June, og marsvinet hennes, Stella!

June påstår fremdeles at Stella er en hund, men jeg er fortsatt usikker!!! Uansett, det var fint å svette litt, skravle litt, le litt, trene litt, og få litt kjeft for at jeg skravlet for mye når jeg egentlig skulle vært andpusten. Det må jo bare bety at formen er stigende, når jeg kan skravle mer enn jeg peser. Fin tur, fint marsvin, fint øyeblikk!

 

Den kvelden jeg ble sittende i sofaen og skravle med mellomste poden. Han er alltid så opptatt. Ute og flyr, ute og trener, henger med venner, trener enda mer. Men denne kvelden hadde han endelig tid, helt uoppfordret til å “henge” litt med moder`n, og det var herlig. Så ble vi sittende slik, han med hodet i faget mitt, og jeg kunne pjuske han i håret, bare nyte litt tid med denne fine poden. Fint øyeblikk, sånn skikkelig fint.

( kvalitetstid! )

 

Den dagen jeg nesten blåste bort. Etter mange uker med skikkelig vår, nesten sommervarme, kom en kald vind nesten kastet over oss denne uka. På vei til jobb frøs jeg så mye at det tok lang tid å få tilbake varmen, og det samme skjedde på vei hjem. Men det var litt deilig likevel. Tråkke hjem i så sterk motvind at jeg nesten mistet balansen. Da var det ekstra digg å komme hjem til måsahuset, det å vite at så fort jeg fikk låst opp den døra ventet lodne tøfler, matpakken jeg hadde glemt i kjøleskapet, og en kopp varm bringebær-te! Og det var et fint øyeblikk. Glede seg til å komme innendørs, glede seg til å finne varmen. Herlig!

 

( Når du nesten tipper over i vindkastene, men varme tøfler bare er noen meter unna! Fint øyeblikk!)

Og flere øyeblikk kunne vært utdypet mer. Nyte sola i ansiktet og en kopp kaffe på knausen inne i skogen, helt alene en kveld midt i uka, pusekattene som synes marihøna i vinduskarmen var kjempeskummel, stekt sopp og squash til kveldsmat istedet for knekkebrød.

Podene som setter nye banerekorder med gamle crossere, og som gleder seg over våren og cross-sesongen, buketten med hvitveis som står i vinduet på kjøkkenet, lukten av sengetøy som har tørket ute på snora, sjokoladekake og kald melk, eller skikkelig høy musikk på høytaleren mens jeg moppet stuegulvet.

( Flink gutt, for all del. Men, sokker i slippers??? Trengs ingen DNA test for å vite at han er sønnen til måsagubben ihvertfall!)

Bilde av poden delt med tillatelse!

Joda, til tross for en solid mengde tabber har uka bydd på fine øyeblikk også. Nå skal talen til konfirmanten finpusses før jeg skal lete i skapet etter en kjole som overlater litt mer til fantasien enn bomkjøpet tidligere i uka. Håper du får en strålende søndag, og at uka som kommer blir full av gode øyeblikk.

Vi blogges!