God morgen, god søndag, og riktig godt nyttår ❤️

Så kom årets første søndag, og årets første blogg, og med det, også årets første siste feriedag. For i morgen er det tilbake på jobb. Jeg er klar, gleder meg stort til å se kolleger og elever igjen, likevel kjenner jeg at jeg fint hadde klart enda flere fridager. For kroppen har nesten gått inn i en hvilemodus jeg ikke helt vet hvordan jeg skal slå av. Jeg, som sjelden sover to hele netter på rad, og aldri lenger enn til kollen syv, ei heller i helgene, gjør ikke annet enn å sove. Fra ti om kvelden, til ti på formiddagen, inkludert en middagslur i sofaen. En liten del av meg frykter at søvnmangelen igjen kommer med arbeidsdagene, noe som kanskje vi bekrefte noe jeg helst ikke vil innse, men tiden får vise. En dag av gangen, det er det eneste nyttårsforsettet mitt i 2026. En dag av gangen, øyeblikk for øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er rolig i måsahuset, slik det har vært hele julen. Minsten sover enda, og har ei uke til med permisjon før han tar fatt på siste halvår i forsvaret. Tenk at han har vært i tjeneste et år allerede. Det skal bli godt å få han hjem for godt, jeg kjenner på det nå, særlig fordi jeg vet at han venter selv. Han er klar for voksenlivet nå, uavhengighet, slik som storebrødrene. Han ønsker å være tømrer, ønsker seg egen bolig, en voksen-hverdag som ikke innebærer uniform og køyeseng. Denne jula har vi hatt mye tid sammen minsten og jeg. Vi har gått lange turer, kjørt rundt på vinterhvite bygdeveier og sett på boliger til salgs, tillatt oss å drømme litt. Vi har stoppet og spist lunsj, trent, og jeg synes det er så fint å ha han hjemme, selv om det føles som om jeg bare har han til låns. Gode øyeblikk.

Jula er så smått ryddet ut av kriker og kroker, og har atter en gang tatt plass i ekser innerst i boden. Det satt litt langt inne å rydde den vekk i år, for jula var så grønn, og lun og fin. Samtidig er det godt å rydde den bort, for stua blir liksom litt større da. Luftigere. Tingene jeg er glad i hele året finner plassen sin igjen, og et par nye ting får en plass. Nyttårsaften shoppet jeg litt Hos ‘Mona, for et gavekort jeg fikk til jul. For første gang på 30 år hadde gubben en mening om dill-dall som skulle få bli med hjem, og vi var, utrolig nok, samstemte om et par lysestaker. Litt nytt, mest gammelt, fine øyeblikk.

Nyttårskvelden var vi bare oss, gubben og jeg. Kjedelig for mange, men for oss en kjær tradisjon. Takk og pris for den tradisjonen akkurat dette året, for jeg hadde et litt uheldig møte med en lilla hårkur som gjorde håret blått akkurat den kvelden…. Litt sånn smurf! Så det ble pysj, god middag, stearinlys, rydding av jul, stjerneskudd og avslapping, vel vitende om at guttene våre feiret med de som de er aller mest glad i det. Det er glede nok i seg selv, fine øyeblikk.

Fryseren er fylt opp med grove brød og pizzasnurrer, klare for årets første matpakker. Og med det fikk jeg bake-ånden over meg, og det som starta med en enkel brøddeig endte med en hel dag på kjøkkenet. Så nå er kakeboksene som for ei uke siden var fulle av julekaker, fylt opp med flatbrød og knekkebrød. Det var nesten så sikring boksen fikk et snev av ADHD da baketakka, og stekeovnen hadde en intern konkurranse om hvem som kunne levere mest. Men sånne dager er så fine. Stå på kjøkkenet, elte og steke, synge til radioen i vinduskarmen, og titte ut på småfulgene og ekornene som gasser seg med de frøene som ikke havna i brødet. Herlige øyeblikk.

Og akkurat i det jeg setter seg ned, kjenner at stillheten sluker meg litt, og savnet etter et fullt hus melder seg, da tikker det inn reinspikka mobbing i familiechatten, også ler jeg rått og brutalt, og kjenner at jammen er det deilig at redet er litt tommere også. Er det noe som holder de svære og litt skjeve tærne mine godt planta på jorda, bortsett fra tyngdekraften utløst av en bred røv og og spenstige bilringer, så er det gubben og unga! Ingen grunn til å bli høy på pæra her. Herlig øyeblikk!

Og slik gikk hverdagsuka. Den siste og første i 2025 og 2026. Et godt år har det vært, tross alt. Sol, snø, regn og vind. Strand, fjell, skog. Latter, smil, tårer og klemmer, flere enn jeg kan telle. Sorg, savn, og glede. Et hav av fine ungdommer, fine kolleger, venner, og familie. Og dere. Og det høres kanskje rart ut, sånn influenser-fake, men jeg mener det. Folkene på nettet, det lille samfunnet jeg får være en del av her inne. Kommentarene, rådene, fellesskapet. Det gir glede, og mange, mange hverdagsøyeblikk.

Nå skal denne skrotten nyte den siste dagen hjemme, og forberede seg på 52 nye hverdagsuker. Takk for året som gikk, takk for følget, takk for øyeblikkene. Godt nytt år. Vi blogges 💕