Har du noen gang brukt så mye energi på å være sint, at det til slutt kjennes ut som om du er i ferd med å bli syk? Stiv i skuldrene, hodepine, dårlig med søvn? Jeg er litt der nå. Eller var…er, vet ikke ikke egentlig. Sint på andres vegne, sint på situasjonen, skuffet. Skulle så gjerne bidratt mer enn jeg kan. Prøver å la det ikke være så altoppslukende, denne følelsen, men det er ikke så lett. Det blir fint til slutt, det har jeg trua på, så jeg prøver å la det være tanken akkurat nå. For selv om man av og til føler for å flekke litt tenner, så finnes det så mye positivt å glede seg over også.

( Når lokalavisa forteller bygda at du er opprørt! Veldig opprørt. Lo godt av denne, blir vel sånn lokal hissipropp nå da, posterplakat for overgangsalder eller noe. Nå er ikke dette grunnen for sinnet denne uka altså, selv om blogginnlegget de her henviser til også var godt å få skrevet ned! Har du ikke lest det, så finner du det HER. )

Akkurat nå sitter jeg og måsagubben litt sånn på tuppen av stolen, klare til å farte innover til hovedstaden om få strakser. Det blir en spennede dag. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal, bare hvor jeg skal møte opp, og når. Forberedelser til direktesendt tv på nyåret. Jeg har takket ja, men ikke uten sommerfugler i magen, og litt anger. Gruer meg, gleder meg, og gruer meg igjen. Hopper i det likevel, livet er altfor kort til å ikke tørre! Uansett, bare det å skulle bruke noen timer i Oslo i dag, bare måsagubben og jeg, det blir fint. Helt sikkert et av ukas beste øyeblikk. Rusle litt rundt, spise litt, bruke tid sammen. Gleder meg.

( Når det er så kaldt at eggene dine fryser…kunne donert et par til forskning etter denne sykkelturen, for å si det sånn! )

Kulda. Våkne mandag morgen til knirkelyden i panelen på husveggene. Fikk jo plutselig en sånn herlig julefølelse. Folk klager så fælt på kulda. Den kommer alltid for tidlig, og den er alltid for kald. Jeg er tidvis enig, men det er noe fint med kulda også. Det er ekstra deilig å komme inn på det varme kontoret etter en sykkeltur i kulda på morningen. Kaffelukta som siver ut i rommet, kjenne fingrene tine rundt en varm kaffekopp. Ullsokker om kvelden, tykke pledd i sofaen. Kulda gir ihvertfall mange fine øyeblikk.

Så kom snøen. Folk klager da også, bilistene blir liksom like satt ut av den første snøen hvert eneste år. Som om snøfall, her i lille Norge er en slags sensasjon. Glatt og kaldt, vått og ekkelt. Men jeg liker det. Snøen gir også mange fine øyeblikk. Gutteflokken, som snart er voksne får liksom stjerner i øynene når de kommer ned om morgenen, og ser snøen. Så får jeg plutselig et sånn glimt tilbake i tid, til da små gutter satt med store øyne ved vinduet og bare frydet seg over det hvite teppet som innbød til lek og moro. Julestemningen kom krypende sammen med snøfallet. Den forsvant omternt like fort som den kom, slik den første snøen alltid gjør, men vi rakk å kaste snøball i nakken på far i huset. Det er tradisjon. Stå klare når han kommer hjem fra jobb, kaste snøball. Like gøy hvert år. Hevnen derimot, den er vi ikke like glade i.

Måsahuset i snøværet.

Mandag fikk jeg vite at en god venn er borte. Liane ble nesten 80 år gammel, og døde på et sykehjem i Berlin. Vi møttes for mange år siden gjennom et fotoprosjekt på facebook, og selv om land og språk, og en hel generasjon  skilte oss i alder ble vi gode venner. Det er så sårt å vite at hun døde alene, likevel er det på mange måter godt at reisen hennes er over, da meldingene det siste året har vært preget av sorg, ensomhet, savn og sykdom. Trist og fint, på samme tid. Riktig, om man kan si det sånn. En flott dame som virkelig satte sitt merke på verden, et forbilde rett og slett!

( Vårt aller første møte med et at de varmeste menneskene jeg har kjent. )

Et par timer på rusletur gjennom skogen før det ble mørkt om kvelden. Koble av, helt alene. Senke skuldrene, og bare gå til føttene er såre. Det var et fint øyeblikk. Neste tur ut i skogen MÅ jeg ta med meg poser. Det er så mye fine kvister, mose og kongler som bare ligger der og venter på å bli årets julekrans på ytterdøra mi. Jeg må utnytte de siste ukene før jeg sitter med foten rett ut, og ikke får gjort stort annet enn å spise marsipanpølser og velte meg i selvmedlidenhet. Joda, tur i skogen, som vanlig, et av ukas fine små øyeblikk.

( Når bygda ligger der i lysningen, men skogen er som en helt egen verden. Hverdagsøyeblikk! )

Enda ei økt på treningssenteret. Jobber fryktelig med å bli glad i denne form for trening, men får det ikke helt til. Men den følelsen når man har unnagjort en økt som har gjort deg passelig mør i kroppen, og greit svett, den er god! Fint øyeblikk.

( Når du går rundt og tror du er digg på trening, men sjekker snappen fra poden og finner ut at du har tatt feil. Veldig feil! Ser jo ut som om jeg har sovna! Forøvrig kan gubben fortelle at det er akkurat slik jeg ser ut når jeg prøver å bestemme meg i Mc. Donalds køen også…”Nuggest eller Mc. Bacon???Hmmm???” )

Som vanlig kunne jeg nevnt enda flere øyeblikk, men hovedstaden venter på måsafruen. Derfor avslutter jeg uten å skrive stort om øyeblikket da jeg delte årets første marsipangris med Mona, på krakken ute i gågata. Jeg skal kke gå innpå den intense gleden over en kopp gløgg sammen med minste poden den eftan det bare var oss to hjemme, eller den kvelden vi blåste liv i minnene om oldefar, og brukte timevis på å se igjennom albumene, og høre på sangene til Kim Larsen. Disse øyeblikkene får forbli uskrevet, nesten.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, håper uka har vært snill med deg, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk. Oslo, her kommer jeg!

Vi blogges!