Følelsen av å ikke helt ha landa for helgen enda, også er det søndag, og jobb igjen i morgen. Karantenejobb faktisk. Den er kjip! Vanligvis tar jeg helg i det sekundet jeg går ut av døra på skolen på fredag, men denne uka ble rar. Pandemi-tid. En beskjed. stengte dører og hjemmeskole. Ny beskjed. Skole annenhver dag. Ny beskjed igjen, skole hver dag. Det er vel innafor å si at hodet spinner og tankene går litt over stokk og stein. Når alt kommer til alt er det uansett fint å kunne jobbe. Jeg kjenner meg heldig som kan det, tross alt, heldig som kan omgåes de fine ungdommene. Noe begrenset nærkontakt selvsagt, og til hver sine dager, men likevel, det er fint. Så da lander vi like greit på det da, at daglig kontakt med ulike fine kolleger, selv om jeg var eneste ansatt på kontoret et par dager i starten av uka, og herlige ungdommer, det er fine øyeblikk!

Det blir mye hjemmekos om dagen. Vi er jo nesten pålagt det nå om dagen. Det å være hjemme altså, kosen er jo relativt valgfri. For en ihugga introvert som meg er ikke det å måtte bli hjemme om kvelden noe stort problem. ikke så lenge jeg kan gå turer, kjenne på høstlufta, også krype opp i sofakroken med god samvittighet etterpå.

Når man har egentid til overs blir man gjerne litt kreativ. Ihvertfall blir jeg det. En ettermiddag denne uka fikk jeg plutselig lyst til å bake, og nå er fryseren fylt opp av grov bakst i mange varianter. Fylte horn og rundstykker med det ene og det andre. Lett for podene å fiske ut av fryseskapet hver morgen, så er matpakka ferdig tint og spiseklar ved lunsjtider. Digger de øyeblikkene jeg kan stå på kjøkkenet og bake, mens radioen skrus opp på full guffe. Fine øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så var det de derre bakestundene på kjøkkenet da. Eller, ikke bare de egentlig. For det gjelder egentlig det meste av stunder. Bolla, etter at de to andre kattene døde i sommer, har blitt så himla mammadalt. Jeg kan ikke bevege meg en meter uten at det kattekreket er hakk i hel! Sitter på do, katta hopper opp på fanget. Sitter og spiser, katta sitter som limt ved bena mine. Sitter i badekaret, katta sitter på badekarkanten og glor på meg. Og her om dagen måtte jeg bare ta bilde av det, for jeg blir søren meg iaktatt bare jeg stikker i kjøleskapet for å fylle på glasset med…ehhh.. vann (egentlig Pepsi Max) også. Men for all del, selv om jeg av og til føler meg beglodd og spionert på, en sånn pusekatt som forguder deg, det gir litt morsomme øyeblikk da!

Og da jeg endelig landet i sofaen igjen, etter å ha tatt meg den frihet å hente noe i kjøleskapet, da hopper katta opp i sofaen, klamrer labbene rundt armen, og tviholder på matmor slik at hun ikke får forlatt favorittplassen enda en gang. Herlig øyeblikk. (Og jada, jeg innser at pandemien har gjort meg til en sånn crazy catlady!)

Å lande foran peisen. Det var en sånn litt kaosdag på jobb. Mye å sette seg inn i, masse nye hensyn å ta, mange elever å forholde seg til på ulike plasser. Tre netter på rappen uten særlig søvn hjalp heller ikke. Så da jeg kom hjem den ettermiddagen, og hele huset luktet nystekt pizza, og stearinlysene allerede var tent, da var det nesten så jeg begynte å grine. Digger poder som fikser middag, og som fyrer i peisen. Rett etter middag forsvant riktignok podene, slik poder i tenårene ofte gjør, for det er alltid biler som skal mekkes, eller basskasser som skal snekres, men det gjør ikke noe. Den roen akkurat i det huset ble tomt, og jeg kunne lande i stolen og varme tærne foran knitrende flammer…magisk!

Gitarkonsert i egen stue. Med tre tenåringer i hus er det alltid en eller annen form for musikk som spilles på en eller annen høyttaler. Noen ganger er det bråk. Noen ganger er det fint. Heldigvis har de litt gammeldags smak når det kommer til hva de lytter til, så innimellom når det ljomer som verst mellom veggene her er det som å gå 30 år tilbake i tid, og skli rett inn i tenåra. Men når podene, en eller alle, drar frem kassegitaren og drar et par låter i stua, da koser jeg meg. Kassegitar er ALDRI bråk, og når det spilles Bruce Springsteen eller Uriah Heep, da blir jeg bare sittende å lytte, og nyte. Det er fine øyeblikk det!

Jeg fikk en så innmari hyggelig forespørsel denne uka. Et spørsmål om jeg kunne donere noen av tegningene mine til et sykehjem i Oslo, der de denne julen skal gjøre litt stas på sine ansatte etter et langt og vanskelig år med nye hensyn til Korona. Sånne ting liker jeg. Ekstra hyggelig å kunne bidra med noe. Noe så lite egentlig. Skulle bare mangle, så jeg sa selvsagt ja, og ble overrasket med verden hyggeligste førjulsgave da tegningene ble hentet på fredag formiddag. Ble så rørt! Og nå vurderer jeg veldig om det ikke er kjempelurt å kanskje sette opp denne adventsstaken allerede nå, slik at den liksom får vent seg til å bo i måsahuset, litt før advent. Tror jammen meg jeg skal sette i lysene senere i dag, bare fordi. Gave, fra fantastisk hyggelig dame, fint øyeblikk ❤❤❤

Ungdommer. Altså, jeg digger denne arten! Noen dager har jeg skuldre som er nedgrått av unge tårer, andre dager gjør magemusklene vondt etter å ha ledd i timevis. Noen dager har jeg begge deler. Så var det fredag denne uka, da noen klasser hadde av smittehensyn vært lukket i samme rom, med samme lærer og medelever i tre dager, at jeg tilbudte meg å rusle ned på butikken og handle for alle de som hadde “glemt” matpakka. Nå er dette selvsagt ikke en greie som er morsom for alle andre, men jeg lo så fælt da jeg ruslet nedover mot Rema med handlelista, for aldri før har jeg hatt mer enspora kost i en handlekurv. Konklusjon, iskaffe og energidrikk er det som holder ungdommens mot og energinivå oppe i disse dager. Artig øyeblikk. Og bare så det er sagt, selv om det ikke stod på lista, så handlet meg med klementiner, bananer og pærer i store poser, og all frukten ble spist opp! Det er håp 😉 (og når sant skal sies går ikke akkurat denne fagarbeideren foran som et godt eksempel heller, når jeg ikke klarer å begrense verken lakris eller marsipaninntaket!)

Lo også godt av ungdommen den dagen jeg kom opp trappen til andre etasje der design linjene har sine klasserom, og skvatt så jeg skvetta litt i undertøyet da jeg ble møtt av denne karen midt i korridoren. Det tok meg noen sekunder å innse at nissen er en utkledd utstillingsdukke, og han har sittet der hele uka og delt ut håndsprit til lærere og elever. Julestemning og smittevern…det er ungdommen sin det. Undertøyet mitt, og ufrivillig skvettlekkasje derimot, different story!

Og det var noen av ukas små, fine øyeblikk. Jeg kan legge til sesongens første kopp med Gløgg, alltid et fint øyeblikk å tjuvstarte litt. En løpetur i sko som matchet løpebanen var en liten høydare, vi leker jo ikke influenser lissom! Den natten jeg leste ut boka fordi jeg ikke fikk sove, en halvtime på telefonen med den fine kollegaen som flyttet langt unna i sommer, og den kvelden jeg sovnet på sofaen mens gubben (undersotten) masserte føttene mine. Små gleder, i en vanlig, litt uvanlig hverdag. Jeg håper du har hatt en fin uke, og at søndagen blir god.

Ta vare på de små øyeblikkene. Vi blogges ❤