Jeg tilhører nok en av de som så på campingentusiaster som en gruppe litt oversosiale og lettere primitive mennesker. Min erfaring med bobil og campingvogn-livet begrenset seg til hva jeg hadde sett på diverse statskanaler i det som betegnes som «utenfor beste sendetid». Programmer som gjerne hadde litt skrå vinkel på kameraene, og hvor regissører klippet filmen i hytt og gevær for å få mest mulig ut av fint lite. Programmer som viste overfylte campingplasser med ektefeller i matchende grilldresser i blank polyester, bygdeoriginaler med hjemme-mekkede kulegriller med påhengsmotor og eget stativ til batteridrevet manuell pølseklype og fingerheklede grytekluter i alpakkagarn fra vill-alpakka i nedre Odalen.

Slike programmer som viser særdeles frittalende campingentusiaster med spikerfrie spikertelt, elsykkel med kurv i sykkelstativ, sokker i sandaler, badedrakt med foldeskjørt og rynkekant, og solskille på steder man ikke skulle tru at nokon kunne bu.

Mennesker som helt uten hemninger stoppet på hvert hjørne av campingplassen for å slå av en prat om vær, vind og politikk med mennesker de aldri har møtt, og som tilsynelatende har null problemer med å stifte bekjentskap med folk og fe fra ulike sosiale lag og settinger.

 

Så har du meg da. Ei sånn litt selektivt forhåndsdømmende middelaldrende selvdiagnostisert introvert, som etter mange år med prøving og feiling i felten har funnet ut at hun trives aller best i eget selskap, eller i samvær med den tilsvarende usosiale gubben. Og jeg, jeg skulle aldri bli bitt av campingbasillen.

Bare tanken på grilldress og sosial omgang med andre i samme plagg, eller i badedrakt med rysjer virket fremmed og uaktuelt.

Men så handlet svigerfar bobil, og overtalte gubben til en helg på hjul, og dett var dett.

Vi så den norske fjellheimen i høstfarger, matet sau på vidda, hørte fisken sprette i iskaldt fjellvann, og så solnedgangen over Jotunheimen, og på under en helg var det helt hallelujastemning i heimen. Vi var bobilfrelst!

 

At jeg ble sosialt anlagt over natten vil være en overdrivelse, for fordelen med bobil er at man kan kjøre rundt med senga på slep helt til det er på tide å ta kvelden, og med det kan man sjekke inn på campingplasser så sent at man unngår de fleste sosiale settingene, slik som tilfeldig snakk om været, akutt vinparty ved Bjølseth`n på plass 87, eller minigolf ved aktivitetsanlegget, men likevel rekker en dusj på sanitæranlegget uten å møte på så mange. Genialt for en selvdiagnostisert introvert.

 

Så utprega usosiale er både gubben og jeg at da vi så antydning til grillfest den kvelden vi ankom campingplassen i Evje, tok vi turklærne på og utforsket tettstedet i stedet.

Evje viste seg å være en fin liten plass der folk stort sett holdt seg i egne hus eller hager, og de få vi møtte snakket med bløte konsonanter i en vennlig tone. Da duften av friterte strimla poteter med klassisk grillkrydder nådde nesene våre nede i gata, falt vi begge for fristelsen. Etter fire dager i bobil, med diett bestående av knekkebrød med brun og gul ost, samt enkle pastaretter tilberedt på gass, bestemte vi oss for å sette til livs hver vår meny fra det lokale gatekjøkkenet. Blant lokale bløte konsonanter og andre introverte campingturister nøt vi kveldssolen akkompagnert av marinerte kyllingstrimler, rifla pomfritt, og en ukjent mengde dressing av ymse sort!

 

Mette og glade ruslet vi tilbake til campingplassen, og innså med dårlig skjult glede at det kommende regn og tordenværet hadde satt en stopper for alle sosiale campingsamlinger, og fornøyde kunne einstøingene tre inn i den parkerte bobilen, og med god samvittighet nyte eget selskap frem til sengetid.

 

Det var rett over midnatt da jeg våknet av det jeg trodde var et kraftig tordenskrall, men som kjapt viste seg å være en høylytt protest fra en kraftig misfornøyd tarm! Et snaut minutt senere kjente jeg en luftansamlig i nedre mellomgulv som uten forvarsel fant veien ut nærmeste nødutgang, og som svei så til de grader i nesa ar flimmerhårene krøllet seg.

En liten stund forsøkte jeg å ligge helt rolig i håp om at smerten skulle avta, men enkel forskning viser at fritert fjærkre i feriemage som regel ikke samarbeider nevneverdig. Å sette seg på en liten bobil do på under en kvadratmeter, hvis bobil egentlig tilhører svigerfar, i underkant av 25 cm under senga der gubben lå, for å tømme tarmen for fjærkre og syrnet dressing var uaktuelt! Ekteskapet hadde rett og slett ikke tålt den påkjenningen. Heldigvis var campingplassen stille, lyset i hytter, biler og vogner slått av, og nøkkelkortet til sanitæranlegget lett tilgjengelig i dashbordet.

Halvveis påkledd i en delvis åpen morgenkåpe, og i gubbens sine slippers, løp jeg det en middelaldrende kvinne med akutt diare klarer å løpe over plassen mot do og dusj- anlegget, låste meg inn, fant nærmeste do-bås, og priset meg lykkelig for at det var midt på natten, og ikke i verste rush-tid.

Det faktum at slike do båser kun har en skillevegg bestående av tynne finerplater mellom seg, og vegger som stopper 15 cm over gulvet har jo liten betydning om man har hele campingdoen for seg selv. Med magesyre helt oppe i drøvelen, og et pågående tordenskrall i mageregionen rakk jeg knapt å lande på skåla før det smalt skikkelig! Et drønn av den sorten som gjør meg forlegen selv alene på doen hjemme, etterfulgt av et salig «Aaaaahhhh….»

 

Jeg kjente et nytt trykk bygge seg opp, og skulle akkurat til å løsne på knipemekanismen da jeg hørte en kvinnestemme i båsen ved siden av meg.

«Grillmat?»

I sjokket over å oppdage at jeg ikke var alene i bygget likevel, og i rein akutt sjenanse over kroppslyder som hører hjemme i skrekkfilmer, knep jeg så brått at jeg mistet pusten, og måtte holde meg fast i dosetet for å ikke lette.

 

«Eeehhh…gatekjøkken!» hvisket jeg, da jeg omsider fikk summet meg litt, fremdeles livredd for å slippe opp trykket som bygget seg  opp der bak.

 

«Skjønner!» svarte en forståelsesfull stemme i nabobåsen. «Sommerkoteletter her….»

 

En pinlig stillhet som virket å vare lengre enn et vondt år oppstod. Alt som hørtes var tung pust fra bås nummer 1 og 2, og et og annet smertefullt stønn.

 

Til slutt hadde jeg knepet så hardt og så lenge at jeg nesten så stjerner, og magen brummet som en gammal senket Volvo 240 med revehale og høl i potta. For selv om denne dama er introvert så det holder, finnes ikke tarmen det minste sjenert, noe som har vist seg å være en heller uheldig kombinasjon, særlig på offentlige toaletter med tynne vegger.

 

«Jeg er lei for det!» hvisket jeg stille, «Men jeg er helt nødt til å slippe opp nå, og det kommer ikke til å bli pent!»

« Åh, gudsjelov!!! Samme her! Skal vi bare si klar-ferdig-gå?»  spurte eieren av nabotarmen, og der og da ble jeg overbevist om at det finnes engler iblant oss, og at hun var en av dem!

Så satt vi der, to arme sjeler med feriemage, i hver vår do-bås, vegg i vegg, midt på natten på en campingplass i Evje, og lot det stå til. I kor hvisket vi «Klar-ferdig-gå!» før vi begge slapp opp, og holdt «konsert» i synkron-skiting og tandem-tarm. Etter langt og lenge, og lenger enn langt hørte jeg det trekkes i dopapir i båsen ved siden av, omtrent samtidig som jeg, andpusten og svett, strakk armen bak for å spyle ned.

 

«Du kan vaske hendene, og rusle ut først du. Om du kjenner deg ferdig da!» hører jeg engelen ved siden av meg si, med en stemme full av sympati og forståelse.

«Takk.» svarer jeg, tar en rask håndvask, og går mot døren.

Jeg snur meg idet jeg lukker opp døren og rusler ut i natten. «God bedring!» roper jeg.

«Takk for selskapet!» svarer engelen, fremdeles gjemt i bås nummer 1..

 

 

Etter en lett frokost, fri for frityr og tvilsom dressing, spenner vi sikkerhetsbeltene fast og kjører sakte mot resepsjonen og utsjekking. På veien durer vi forbi et lite folkehav av stereotypiske camping gjester i matchene polyester grilldresser, badedrakter med rysjer, og sokker i sandalene. Jeg tar meg i å smile. For bak fasaden, bak kulegrillene og solbrillene finnes det skikkelige bra folk. Folk som er sosiale selv midt på natten, engler med sarte tarmer, og forståelsesfulle stemmer. En av disse damene som rusler rundt her har jeg delt ting med, ting jeg aldri vil, eller håper å dele med noen andre. «What happens in Evje, stays in Evje!»

«Da drar vi!» smiler gubben. «Ut på veien igjen, mor! Klar-ferdig-gå!» Jeg får assosiasjoner til nattens strabaser i do-bås nummer to, men kan ikke annet enn å smile likevel. Det er noe eget med campinglivet altså.