Kjeeeedelig! Visste jeg bare burde legge vekk den holdninga med en gang, men klarte ikke helt. Kjeeedelig! Stod opp mandag morgen, sendte podene på skolen, kjørte inn til sykehuset. Kjeeedelig! Klarte ikke tenke på annet enn ukene jeg hadde foran meg. Stillesittende, og ja…kjeeeedelig!

Men pokker heller, skjerpings kvinne! Det slo meg ganske så fort hvor heldig jeg er! For på sykehuset svirrer det rundt av sykepleiere som gjør alt de kan for å legge til rette for at ting skal gå bra. En dyktig kirurg gjorde jobben sin, og tok seg tid til en prat etter narkosen. På vei hjem, med lomma full av piller og bagasjen full av krykker kjører gubben. Den snille, rause, gromme gubben som uten å blunke, og som med de største selvfølge har sittet og tvunnet tommeltotter på venteværelset i mangfoldige timer. Tålmodigheten selv, han som har sørget for nistemat og godt med drikke til veien hjem.

( Groggy og bleik, men enda ikke kjedelig! )

Vel hjemme venter den yngste poden som har redd opp sofaen, dandert putene og det varmeste pleddet. “Bare legg deg du mamma”, sier han, og brer teppet over meg. “Si fra om du trenger noe!”

Så henter han en sekk ved og tenner opp i peisen. Største poden sender melding. ” Stikker innom butikken på vei hjem. Noe du trenger?”

Mellomste poden varmer ei skål med suppe fra i går. Serverer med flatbrød. Ikke kjeeeedelig. Kjenner meg bare heldig.

Gubben tar en feriedag dagen etter også. Fint å være to den første dagen, blir med ut på en kjøretur bare for å få litt luft. Kjøper nystekte rundstyker, og spiser lunsj sammen hjemme. Heldig.

( God Morgen Norge og ostesmørbrød. Heldig! )

Alene hjemme den tredje dagen. Kjeder meg ikke. Trodde jeg skulle det, men leser litt i boka jeg startet på i høst. Sovner litt med foten høyt. Hinker ut på kjøkkenet og setter en bolledeig. Minste poden har satt en krakk og en stol der ved benken. Sitter og ser på at “Bodil” elter deigen. Tar meg selv i å lure på hva jeg gjorde før jeg fikk kjøkkenmaskin. Baker kringle, sittende ved kjøkkenbenken. Har all verdens tid. Drikker kaffe, mellomste poden traktet før han stakk på skolen, og den er fremdeles varm. Heldig.

Svigerfar kommer innom med en bunke bilder han har printet ut for meg. Var visst tomt for blekk på skriveren vår. Hva gjør vel det, når andre bare fikser. Får endelig satt bildene av minste tantegullet i rammer. Største poden fikser skruer på veggen, så henger vi de opp. Heldig.

Surfer litt på nettet. Blir stadig avbrutt av varsler fra Snapchat. Bilder av pusekatter, snødektet trær, julepynt, regnvær og gummistøvler. Mange som ønsker god bedring. Heldig.

Finner frem notatblokka, og skriver ned et par ting som må huskes før jul. Det er ikke mye, det meste er klart. Fyser på makroner. Franske makroner. Så da lager jeg det, bare fordi jeg har tid. Fryser ned de fleste, sparer en til minste poden. Drikker te og spiser makroner sammen når han kommer hjem fra skolen. Spør om tentamen gikk bra, og han nikker. “Helt ok, lissom. ” Det er bra nok. Heldig.

Pakker foten inn i plast og gaffatape, hviler den på kanten av badekaret mens resten av kroppen dupper i skummende varmt vann. Herlig! Føler meg ren, det er digg det. På med ulltøyet igjen, selv om temperaturen ute ikke er langt så kald som i går.

På bordet står en rykende fersk kransekake. Sjefen var innom i stad. Kranskekake istedet for blomst, en varm klem, ønsker om god bredring, og en liten oppdatering på kollegaer og elever. Savner dem alle allerede.

(

( Det er alltid noen som er mer sliten enn deg 😉 )

I morgen har de eldste podene, og gubben fri. Bare minsten skal på skolen. Det blir en stille morgen, og en deilig dag. Jeg skal møte ei venninne til en kopp kaffe, fraktes til døra av gubben, han henter igjen også. Jeg skal ut av joggebuksa, inn i jeans, ut og treffe folk. Til helgen starter advent. Mye å se frem til. Det er ikke kjedelig. Kjenner meg bare heldig!

Vi blogges!