Det sies at når det stormer som værst, da står man stødigst…eller noe i den duren. Er fryktelig dårlig på ordspråk, grønnere gress med ugler i mosen og ti tommeltotter på taket, og alt det der! Greia er den at jeg har vært fryktlig sliten en stund, på grensa til lei. Når skal det slutte og hope seg opp liksom? Jobben har krevd mye den siste tiden, mer enn vanlig, og når ettermiddagene kommer og dørene på skolen låses, da har jeg vært helt ferdig, både i hodet og kroppen. (ikke det at hodet kke er en del av kroppen altså! )

Men når sant skal sies har jeg vel heller aldri fått utfordre meg selv så mye som jeg har gjort den siste tiden, og når man utfordrer seg selv, så lærer man, og når man lærer, da utvikler man seg. Og litt sånn har det vært. Det har kommet så mye positivt ut av det hele, og akkurat det gikk opp for meg på fredag da jeg satt på kontoret og skrev et par meldinger til noen elever og kollegaer. Og det var et fint øyeblikk det, kjenne at man kommer styrket ut av det som noen ganger tar helt pusten fra en!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

( Alene på kontoret littegrann en fredags ettermiddag. Sliten, men ganske så fornøyd likevel. Fin jobb, spennende jobb, fine øyeblikk. )

Å gå til jobben når når pusten lager frostrøyk, rådyrene spurter over veien og opp i lia, og gresset og trærne er fulle av rim. Fint øyeblikk. Fra varmegrader til kuldegrader på under et døgn, votter og skjerf den ene dagen, tøysko den andre. Ullgenseren henger fremme hele tiden, deilig å pakke seg inn i etter jobb. Vurderer å kjøpe meg kofte, på husflidene eller noe. En sånn kofte som kan henge fremme hele året, og brukes hele vinteren, og på kjølige sommerkvelder. Akkurat det drømmer jeg om nå. Koften mamma strikket til pappa for 30 år siden ligger i skapet, men er så tynnslitt at den snart detter fra hverandre. Tror jeg skal ta den frem igjen, la den henge til pynt på knaggen ved trappegangen fra nå av.

( Sånne kalde vintermorgener. Det er fint det! )

For en uke det har vært egentlig, en sånn som jeg vil tenke tilbake på som en av de fineste ukene dette året. Tror jeg har grått mer enn på mange år, men bare gledestårer. Tenk å være så heldig, være omgitt av så fine folk hele tiden. De av dere som følger bloggen fikk kanskje med dere innlegget om Pappa Vangen og nissene på kubbestolene? Da grein jeg litt. Tårene rant da en gavemild fremmed sendte meg julekalender også, signert julenissen. Herlighet, for en glede. Rause, flotte mennesker, sånne som gleder bare for å glede, ikke for å skinne eller høste ros. Tenk at de finnes, disse hverdagsenglene. Tror det er det jeg ønsker meg aller mest for 2019, at fler slår et slag for hverdagsgledene, og de små øyeblikkene. Det skal ikke så mye til å oppdage dem, ofte er de rett foran øynene dine.

( Og jeg bare, “Bring it on!”, denne har jeg sett før. Bli`kke no grining her ihvertfall! )

Jeg grein litt på onsdagskvelden og…herremin fnatt, dette må jo være den uka jeg har vært mest dehydrert, så mye snørr og tårer jeg har tømt kroppen for. Det starta egentlig bra, den ettermiddagen. Gubben skulle liksom være snill, og litt romantisk, så han stakk bort på Europris etter middag, og kom hjem med ei bøtte smågodt, og “Mamma Mia 2” på DVD, og plutselig var det duket for filmkveld i sofaen. Siden vi allerede hadde sett filmen på kino i sommer , var jeg i det minste denne gangen forberedt på at Meryl Streep hadde “tatt kvelden”, og lente meg selvsikkert tilbake i sofaen for å kunne nyte filmen og musikken skikkelig denne gangen. Men neida!!! Det MÅ jo være noe hormongreier, for jeg grein like pokker så fordømt mye denne gangen, at ansiktet ble mer rødt og hovent enn enn solbrent engelskmann på påskeferie på Mallorca! Men filmen var fortsatt fin da, for all del, og musikken like så…fint øyeblikk, egentlig!

( Jadaså, neidaså… Janne Hormonella Nordvang. Ikke akkurat sånn yndig litta snelle som er pen selv når hun griner ihvertfall! Ser ut som ei nyfødt ørkenøgle med kaktusallergi! )

Jeg gleder meg til jul. Skikkelig og, selv om Desember blir en lite aktiv måned for min del. Så mye gleder jeg meg, at jeg saumfarer instagram og pinterest for inspirasjon til kaker og dekorasjoner, og i går klarte jeg ikke å vente mer. Jeg hadde lovet podene at julegardinene skulle opp. De nye vi kjøpte i forrige måned, de som har ligget i en pose på skrivebodet under trappen. Røde julegardiner til hele stua. Har ikke hatt røde gardiner siden 1996. Det blir bra, en liten tyvstart på julepyntinga. Tidlig kanskje, men skitt au! Da gardinene var oppe hadde jeg så julestemning at jeg laget en liten krans til ytterdøren også. Gjør jo ikke noe om man tyvstarter litt med julepynten på trammen heller.

( Ei litta julekrans på døra, kjekt med epler om man har låst seg ute og har lavt blodsukker lissom…  Skulle tro jeg var speider! Alltid beredt! Eller bare alltid litt fysen. )

Og etter alle de fine små øyeblikkene uka kunne by på, som hjemmelaget lassagne etterfulgt av is med varme skogsbær til dessert på en helt vanlig ukedag, lunsj på baker`n med ei venninne som også deler den oppfatninga at man blir akutt kjempeslank av å spise napoleonskake, bare man spiser litt salat først, pinnebrød på bålpanna med podene, og rusletur rundt Bjørkelangen med gubben når kveldsmørket legger seg over bygda, så ble det søndag, og her sitter jeg.

( Når du og venninda di har like stor selvtillit som dere har appetitt, men selvinnsikt er mangelvare! )

Kaffen min er blitt kald, men det gjør ikke noe, for det er mer på kanna. Vi blir mange til middag i dag, og skinkesteken er ferdig saltet og pepret. Lista over gjøremål som må være ferdig innen i kveld er nesten halvert, og selv om det er kjølig ute skal jeg logge av her, ta på meg joggesko, og gå. Gå, og gå, på stien rundt stigtjern, bare fordi jeg fremdeles kan! Travelt, men herlig likevel. Jeg tror denne søndagen vil stå i stil med resten av uka, jeg er sikker på at den vil bli full av fine øyeblikk.

Håper du har laget deg noen fine minner de siste dagene, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk.

Vi blogges.