Løper hit og løper dit. Skuldre så høye at ørene hviler på dem. Dårlig samvittighet for at jeg ikke har tid til, og alt jeg skulle gjort. Tårene kommer helt uanmeldt, helt ukontrollert, bare fordi ting hoper seg opp, så bjeffer jeg litt til noen som ikke fortjener det, også får jeg dårlig samvittighet.

Setter meg ned, trekker pusten, tørker tårer, starter på nytt. Alt går, må bare bruke tid, stresse litt mindre.

Setter over potetene, fyrer i peisen, putter føttene i gubbens alt for store tøfler, drar strikkejakka til bestefar godt rundt meg, og tusler over veien til postkassa. Irriterer meg over å måtte ut i kulda igjen. Herremin så susete det går an å bli, burde jo bare tatt med posten inn nåe jeg kom fra jobb, men hadde mer enn nok med å balansere handleposer, nøkleknipe og pc-veske.

Regninger og reklame. Som alltid.

Slenger posten på stuebordet, og skrur ned plata med de kokende potetene. Legger inn enda en vedkubbe, og forbanner dette gamle huset. Gulvkaldt så fort det blåser ute.

Poden blar igjennom reklamekatalogene på stuebordet, stopper opp litt, holder opp en papirlapp, myser litt, og sier : “Øøøh, du mamma? Tror du har fått post fra julenissen!”

” Morolkumpen!” svarer jeg bare, fortsatt med ryggen til, prøver å få litt futt i flammene i peisen.

“Jeg tuller ikke sier han!” og holder opp en papirlapp. “Den lå her mellom reklamene fra Coop og Mekk!”

Og han tuller ikke. I hånda har han en hentelapp ra Posten. Til Janne, fra Julenissen.

Jeg ler litt, og han ler. Julenissen, den var ny. Tror ikke det har stått til Janne fra Julenissen på noe siden 1982. “Hva tror du det er?” spør poden, men jeg aner ikke. Vi lar lappen ligge på bordet . Potetene er ferdige, og resten av flokken samler seg rundt middagsbordet. Vi blir sittende å snakke om hentelappen. Noen tror det bare er tull, at noen bare har hatt det litt moro på min bekostning. En annen er helt sikker på at det er fra Trine, ei venninne som av og til putter sånne ting i postkassa som hun vet at jeg kommer til å like, eller le av. En begynner nesten å tro på julenissen igjen!

Etter middag er selv måsagubben så nysgjerrig at han setter podene til å rydde bordet, slik at vi kan dure bort på posten og hente hva enn det er Julenissen har sendt.

Og joda, den unge mannen bak kassa har en pakke til meg gjemt bak disken. “Jasså.” sier han. “Vært snill jente i år du da?”, og jeg flirer litt. Pakka er stor, og det rasler spennende i den.

Hjemme igjen blir den stående på bordet en liten stund. Tre spente poder, snart voksne gutter, lurer fælt på om de ikke bare skal hjelpe meg å åpne… Plutselig blir liksom julemagien, og troen på Julenissen levende igjen. En liten del av meg vil egentlig bare la esken bli stående sånn en stund til. Vil nyte spenningen, og bevare magien. Det funker ikke lenge, for er det noe jeg er særdeles dårlig på å motstå, sånn bortsett fra stort sett alle kaker og George Clooney, så er det spenning! Så vi pakker opp, sammen, hele måsafamilien.

Og så plutselig senker de høye skuldrene seg. Alle tanker om stress og det å ikke strekke til bare glemmes. Tårene som renner nå kommer like ukontrollert som tidligere, men bare fordi jeg er tvers igjennom rørt, og skikkelig, skikkelig glad!

I esken ligger det 24 små pakker i pent papir, sirlig dandert. De lukter tilogmed godt. Såpe, eller parfyme. Vet ikke. Det lukter jul. Gjemt under pakkene, i bunnen av esken ligger det aller beste. Et håndskrevet kort, fra en fremmed.

“Vi har aldri møttes, vi kjenner ikke hverandre…”

I år har jeg, for føste gang siden mamma døde for 21 år siden, fått min helt egne julekalender. Det er vanskelig å skulle sette ord på hvor takknemmelig jeg er. For en fantastisk hyggelig gest, og det av en helt ukjent. Tenk at det finnes et menneske der ute, så hjertevarm og god, som har laget denne til akkurat meg. Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene det, og jeg føler meg så heldig, så glad, og så veldig rørt.

Og nå bare går jeg her og gleder meg til advent, for hver eneste dag frem til julaften får jeg igjen oppleve den barnlige spenningen, og gleden av en ny overraskelse.

Det finnes engler der ute, og min er kledd i hverdagsklær. Jeg vet ikke hvem det er, hvor vedkommende kommer fra, eller hvorfor han eller hun er så snill med akkurat meg, men jeg vet en ting.

Jeg vet at et annet menneske har gjort meg gladere enn på lenge, og jeg vet at selv om vedkommende sikkert egentlig ikke er Julenissen, så brakte de julemagien tilbake til meg. Så til deg, du fantastisk rause fremmede. Jeg skulle så gjerne gitt deg en klem, men jeg håper du leser her istedet.

Tusen, tusen takk!