Jeg er litt slått ut om dagen kjenner jeg. Rart egentlig, for jeg har i grunn en god del energi når hver dag begynner, men så går lufta ut av ballongen så fort jeg lander i sofaen hjemme etter jobb. Det er et ork å lage middag, ork å skulle gå ut igjen av døra på kvelden, ork å skulle trene, ta seg av andre, ork å være sosial. Jeg legger meg med feber, svetter ut på vei til jobb, harker litt med sår hals, setter inn siste giret i siste arbeidsøkt, også punkterer jeg litt på kvelden.

Likevel smiler jeg denne søndagsmorgenen, for livet er skikkelig fint om dagen. Bitteliten feber, sår hals og stresshøye skuldre er bagateller egentlig. Det er ingenting i den store sammenhengen, bare en dump i veien. Hva som gjør dagene så fine likevel er det vanskelig å sette fingeren på, det er en kombinasjon av så mye. Mye små hendelser, mange små hverdagsøyeblikk. Som om hver lille begymring blir slått ned av større gleder. Det er godt.

Mandag satt Baghera i blomsterkassa under vinduet, og ventet på oss da vi kom hjem fra jobb og skole. Det passet seg sånn av jeg møtte alle gutta på parkeringsplassen etter jobb, også tok vi følge hjem. De små gledene kom som perler på ei snor. En pode hadde klart teoriprøven på biltilsynet, en hadde fått god karakter på en prøve på skolen, og en var bare skikkelig glad på brødrenes vegne. Da vi ruslet inn porten til måsahuset satt pusegutten i blomsterkassa og ventet på oss, og innafor døra landet vi alle sammen i samme sofa. Det var så fint å slumre litt i sofakroken før middag, gutta, katta og jeg. Sånne øyeblikk er så fine!

 

( Planta litt blomster i kassa…sånne som tåler kulde, og trenger minimalt med gjødsel. )

Tirsdag avspaserte jeg. Planen var å bruke dagen på alt jeg syntes jeg burde ha klart til jeg humper rundt på krykker, men jeg er vist skrekkelig dårlig på å følge planer. Istedet for vindusvask handlet jeg nye julegardiner, og istedet for rengjøring av badet stekte jeg ribbe! Og mens ribba stekte lå jeg rett ut på sofaen og bare nøt lukten, sånn omtrent helt til det var på tide å mekke sausen og potetene. Etter middag var jeg for mett til å gjøre noe som helst, og konkluderte egentlig med at det å avspasere fra jobb gjør meg skikkelig lat, og at det er helt greit. For den kvelden var vi mange rundt bordet, og koste oss med skikkelig juelemiddag, og det øyeblikket var verdt alt sammen. Mer skulle ikke til den dagen!

 

Jeg gleder meg så masse over kreativiteten til podene. At de ikke blir sittende inne på ettermiddagene og kveldene, men er ute med venner, trener, eller rett og slett er kreative. Jeg digger at de bruker kroppen, og fantasien. Minste poden har brukt uka på å snekre krakk av den store grana som blåste over ende i stormen i sommer. Digger det!!!

 

( Gjenbruk er tingen. Nå bli det ny krakk foran bålpanna! )

 

 

Onsdag tok jeg enda et skritt ut av komfortsonen, tredde på meg modelltrusa med sånn hold-in effekt, og rocka scenen på kjøpesenteret i regi av “Damenes aften”. Sammen med et knippe andre flotte kvinnfolk spradet jeg rundt på catwalken iført klær fra butikken til Mona, og resten av kvelden gikk med til skravling, høy føring av glass med sprudlebrus, og til å bare glede meg over disse små hendelsene som bygda byr på med jevne mellomrom. Fin kveld, proppet av fine øyeblikk, og litt shopping. Årets penbukse til alle juleselskapene jeg ikke skal i, er i boks!

 

 

( På catwalken på det lokale kjøpesenteret på onsdag, fortsatt ikke signert noen modellkontrakt…skjønner ingenting jeg! Foto: Mona Vangen, modelmamma og butikkeier. )

Når man likevel ikke får gjort alt man skulle er det like greit å gjøre noe helt annet. Lunsj med en god venninne denne uka var skikkelig fint. Et rundstykke med leverpostei ved kjøkkenbordet, en kopp varm te. Skikkelig fint øyeblikk. Bare sitte sånn og skravle litt, flire litt, lufte litt ideer og tanker, og fore bikkja hennes med leverpostei når hun ikke ser. Sånne små hverdagsavbrekk som bare gir energi, det er så godt.

 

( Roser og rundstykker. Hverdagsglede! )

Den kvelden jeg flata ut i sofaen og lo meg skakk av sesong ni av “Modern Family”. Jeg digger den serien! Noen ganger er det fint å se på noe som er så hjernedødt og dumt at man ikke trenger å tenke, bare le høyt noe som er så absurd teit. Det var et fint øyeblikk, et lite hverdagsavbrekk.

Eller den morran jeg og gubben sendte noen snapper frem og tilbake, og det slo meg at vi kanskje er det minst romantiske paret jeg vet om. Det er fint å kjenne på at man elsker noen så høyt, at det er greit å være skikkelig ufine med hverandre, og likevel vite at ting er bunnsolid. Sært, men fint! Lykke og kjærlighet kan definitivt være mer enn rosa skyer, enhjørninger og hjerter!

 

( Når kjærligheten tåler brutal ærlighet! )

Små reisebrev fra Marit som for tiden befinner seg i Afrika. Det er fine øyeblikk! Leve meg litt inn i hennes verden, se på bilder! Det er gøy det! Herlighet hva den dama ser og opplever i løpet av et år. Nytter liksom ikke å briefe med elg i hagen, og ekorn i takrenna, når venninna di har en sjiraff på skulderen! Missunnelig? Jeg? JA!!!

 

( Er det bare jeg som nynner introsangen til Løvenes konge inne i hodet nå eller? )

 

Den dagen jeg fikk være med to elever på gresset bak N-blokka på skolen, og “kjøre” drone. Dødskult! Lill læring, mest moro, og sånne ting som gjør arbeidsdagen variert og spennende! Gutta tok bilder med dronekamera, og jeg lovet å bruke et av de som profilbilde på bloggen! Burde sikkert valgt det som ble tatt rett før jeg fikk ei drone planta i panna og landa på rassen i det våte gresset, men gikk for et annet istedetfor. Uansett, spennende med noe jeg aldri har gjort før, fint øyeblikk!

 

( Når ei drone tar sikte på det vannkopp-arret panna di, da er du litt utsatt! )

Og der har du uken min, kort oppsummert. Stress og fine øyeblikk, i en salig og passelig fin blanding.

Mye av stresset får jeg ikke gjort noe med, det er litt utenfor min kontroll, og av og til må man bare tlpasse seg situasjoner, og gjøre det beste ut av dem. Noe av stresset er ene og alene min egen feil. Om ei drøy uke sitter jeg med foten høyt, og skal gjøre det helt ut Desember. Det passer ikke, selv om jeg har vært forberedt lenge. Det er litt kjipt å skulle akseptere at hele Desember blir stillesittende, for det er så mye jeg gjerne vil gjøre akkurat da, og før jeg blir sofasliter er det enda maer jeg gjerne skulle hatt ferdig. Kontrollfreaken i meg må rett og slett bare puste med magen, dessuten blir det jo jul selv om det ikke er skinnende rent i hver krok.

Men før den tid har jeg enda en ny og ubrukt uke forran meg, og den skal utnyttes til det maksimale. Jeg gleder meg til å finne de små øyeblikkene. I dag tenner vi et lys i måsahuset og tenker litt ekstra på henne vi mistet i sommer,  hun vi skulle ha feiret i dag. Sånn ble det ikke. Vi har fine dager likevel, og det er godt.

 

Håper din uke har vært full av fine øyeblikk, og at dagene som kommer blir fulle av morgendagens beste minner. Nyt de små øyeblikkene, det er jo de som er selve livet.

Vi blogges!