Så var man ett år eldre enn forrige søndagsblogg. Tusen takk for alle gratulasjoner, det har varmet, og varmer enda. Og det trengs, for jammen er det gulvkaldt i måsahuset. Her vikes det derfor ikke fra fast søndags-antrekk, og dagens øyeblikk blir derfor servert av en femogførr gammel skrott iført digre pysjbukser, gubbens genser og et par litt hullete, dog varme og lodne ullsokker. Livet er godt. Utenfor vinduet ligger morgendisen over hagen, det er rimfrost på gresset, og de få bladene som ikke enda har blåst av trærne lyser i gult, rødt og oransje. Det knitrer fra peisen i hjørnet, og jeg prøver å se for meg hvordan stua hadde sett ut i en litt lysere brun-beige farge… Noen må stoppe meg, eller snakke meg bort fra det, for jeg kjente malelysten komme snikende en kveld denne uka, og det har fremdeles ikke gått helt over.

Uken har vært god. Vanlig og god. Vanlig er godt det, og jeg elsker slike helt ordinære hverdagsuker.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Mandagen. Gurimalla så fint det var å komme på kontoret mandag morgen. skjenke seg en kopp kaffe og snakke med kolleger igjen etter høstferien. Det er jo som om latteren og skravla sitter enda løsere når man ikke har sett hverandre på lenge. Da gjør det liksom ikke noe om mandagen er ekstra lang, og med  litt ekstra møtetid. Å være førstemann på kontoret om morgenen gjør heller ikke noe når man finner en sånn herlig overraskelse på skrivebordet. For på plassen min lå det tre store favoritter, de aller største faktisk. Troika, ostepop og Pepsi Max. Hvem hverdagsengelen er var det ingen hint om, men en ting er sikkert. Mine kolleger er verdens aller beste, og sånn er det med den saken. Fantastisk herlig øyeblikk, og ja, jeg spiste ostepop til lunsj den dagen.

Annerledes-uke på skolen. En hel uke med fokus på psykisk helse, annerledes timer. Fine dager egentlig, selv om jeg er et ihugga vanedyr, og liker svært godt de vanlige skoledagene også. Men å rusle til jobb om morgenen, i det verden er i ferd med å lysne, trekke inn kjølig luft, og vite at man har litt mer spillerom til å se alle elevene i løpet av dagen, det er en god følelsen, og en flott start etter høstferien.

Den dagen jeg endelig klarte å spille de første strofene fra Flåklypa på det gamle munnspillet, uten at dyrepolitiet banket på døra fordi de antok at jeg flådde testiklene til en hane…. Menn sånn seriøst, for en som ble erklært tonedøv av musikklærer Ulven under blokkføløyteuka i fjerde klasse, var det stor personlig jubel i stua da jeg klarte den første strofen. Litt kjipt at jeg var alene akkurat da, for da jeg skulle spille det samme for flokken seinere den kvelden gikk det langt fra like bra, men DET ER SANT! Jeg klarte den en gang! Og det var et sabla bra øyeblikk.

De siste gule bladene er i ferd med å miste den brennende fargen, og greinene på trærne begynner å bli nakne. Kun ett og annet løv klamrer seg fast. Her om dagen ruslet jeg rundt i hagen og raket opp små hauger med løv, og da jeg var ferdig, sånn passe varm i luggen, ble jeg sittende i stolen på verandaen og kikke på de få bladene som var igjen på villvinen. Så hvordan de danset og sloss med vinden på samme tid. Tenk å ha tid til det. Sitte sånn og bare se, vente på at løvet skal falle. Snål kaller noen det, privilegert tenker jeg! Fint øyeblikk.

Fredagen. Skolen, Bjørkelangen Videregående Skole fylte 50 år, og det ble feiret. Pyntede lærere, pyntede elever, pyntet skole, og fest. Fest i hallen, med 700 gjester, og undertegnede var så heldig å fikk lov til å holde tale. Litt skjelven i bena, men det gikk greit nok. Aldri lett å vite hva man kan si som treffer ungdommen. Høydepunktet for meg var likevel lærerbandet, som denne uka dannet eget lærerkor. Jeg var, med mine manglende sangferdigheter, selvsagt ikke en del av koret, men derfor var det ekstra stas å sitte i salen, og se herlige kolleger bjuda på! For en gjeng, og for en arbeidsplass. Stolt og glad.

Det er som om arbeidsplassen, kollegene især står for 90 prosent av ukas små øyeblikk. Fredagen ble litt i overkant mye for en lettrørt sjel, for oppmerksomheten ville liksom ikke noen ende ta. Bursdagshilsner , nydelige varmende kort, og så herlige presanger. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye de betyr for meg. Kolleger som er mer enn kolleger, mennesker jeg ikke ønsker å leve uten. Venner, av beste sort. Så innmari takknemlig

Elevene også. De som sendte melding fredag kveld, da festen var over, og arket med talen lagt i skuffen. Tenk det, at ungdommen tar seg tid til å sende meldinger, på Teams, og sosiale medier, med gode ord. Fremtiden vår er i trygge hender, det er helt klart, for det er verdens beste gruppe ungdommer som skal ta over etter oss, og jeg kjenner de fineste av de fine. Nydelige, varmende øyeblikk.

Da minsten fylte 17. Tenk på det! At det minste lille gullet nå har ett år igjen til han offisielt er voksen. Tradisjonen tro startet vi dagen med skikkelig bløtkakefrokost, minsten og mamma. Mormor, morfar og bestefar kom til lunsj, og for første gang siden pandemien ble det en slags bursdagsfeiring. Det  var fint øyeblikk det. Skikkelig fint!.

Beina på bordet. Du vet, den følelsen. Det å lande om kvelden, noen timer før sengetid. Når dagen har vært lang, gjøremålene mange, og man endelig kan strekke ut føttene, plante beina på bordet, og bare puste ut. Like mye en følelse som et øyeblikk egentlig, men så herlig det er. Den landinga om kvelden. Jeg har hatt noen sånne denne uka, og det er like godt hver eneste gang.

Tente lys, og lukten av kaffe. Hver morgen, og hver kveld. Det er liksom tiden for det. Stirre inn i flammen på et tent lys og nyte den første kaffekoppen om morran, eller nyte det duse lyset om kvelden, før man blåser de ut. Koselig, det er vel egentlig det rette ordet. Høsten er koselig. Fine øyeblikk.

Lørdagkveld. Da jeg endelig hadde landa etter kakebaking, husvask, besøk, og feiring, og satt nydusja og nypysja i sofaen, idet blålysene blinker inn gjennom vinduene og sirenene uler ute på gårdsplassen. Skvatt, skjønte ikke bæret, og smilte fra øre til øre da kollega Martin står smilende på tomta, og serverer verdens største bamseklem. For Martin kjører ambulanse nå og da, og mellom to turer rakk han innom måsahuset for å gratulere med dagen. Sendte meg han og kollegaen sjokoladekake og eplesider, og kunne ikke annet enn å le da ambulansen og spetakkelet kjørte ut fra tomta igjen. Herlig øyeblikk.

Og dett var dett. I kjøleskapet står restene av maten fra bursdagslunsjen i går, og to halve kaker. Jeg skal søke på nett etter varm beige-brun veggfarge, spise restemat til magesekken legger inn protest, nyte blomstene fra Heidi, og rektor, og gutta, og pappa og bonusmamma, og jeg skal være akkurat passe lat. Bortskjemt og lat. Det er ikke dårlig på en søndag. Måtte uken din bli god og full av fine små øyeblikk, også ønsker jeg deg en nydelig søndag. Vi blogges <3