Alt er egentlig som det pleier. Jeg sitter i sofakroken under teppet mitt, nyter en kopp te og noen stille morgentimer før resten av flokken i måsahuset våkner. Vanligvis på en slik søndagsmorgen er skuldrene lave, hodet så klart som dette hodet får blitt (er født litt tåkete, si!), men for første gang på lenge kjenner jeg på at helgen godt kunne vart ei stønn til. En dag eller to til på å slappe av, hente seg inn litt, det hadde vært fint nå.  Det uka har vært travel, på godt og vondt. Godt fordi noe av det travle er ting jeg har takket ja til, ting som gjør meg glad og gir energi, men det er jo like fullt ting som tar tid, som må bli gjort. Vondt fordi noen ganger kjenner man at man kommer til kort, uansett hvor mye man jobber, hvor mye man gir. Av og til tenker jeg at det hadde vært fint å jobbe med maskiner. Finne feilen, bytte en del, problemet løst. Sånn er det ikke når man jobber med mennesker. Man skifter ikke ut en del på en sårbar ungdom, for så å sende dem ut i verden og vite at da funker de fett frem til neste service, eller neste EU-kontroll.

Men oppe i det hele da, midt oppe i følelsen av å ikke strekke til, så sitter jeg i en klynge av gode folk. Kolleger som har vært ute ei vinternatt før, gjort seg noen verdifulle erfaringer de gladelig deler, og som har slike lyttende ører som burde kommet på resept. Og det gir mange gode øyeblikk det! Som da jeg stod opp til albuene i kaos, og glemte et teamsmøte som ble plottet inn for lenge sia. Når du jobber med folk som bare “Hah, det ordner seg, vi tar det senere, og god helg!” Befriende øyeblikk!

Ut i skogen. Det at dagslyset varer lenger og lenger gir muligheter for etterlengtede skogsturer. selv etter jobb. Når dagene har vært litt trå, og kroppen er litt muggen, da er det så himla digg å knyte på seg traske-skoa og gå rundt på en av turstiene i skogen. Finne en liten avstikker der folk sjelden tråkker, klatre litt i ulent terreng, bruke kroppen litt skikkelig. Bli passe svett på ryggen, skravle med minsten som stadig takker ja til en treningsrunde med moder`n, og komme hjem akkurat passe sliten, likevel merkelig uthvilt. (ihvertfall i hodet!) Fine øyeblikk.

Kveldsmat. Vet ikke hvorfor jeg synes det var så fint. Kanskje fordi det bare var storepoden og meg som var hjemme akkurat da, og det at vi ble sittende ved spisebordet og skravle en halvtime. Jeg spiser sjelden kveldsmat. Ikke sånn typ- dekke på bordet, og spise kveldsmat- kveldsmat ihvertfall. Det blir stort sett middag, også et knekkebrød i hånda senere på kvelden. Men denne dagen, eller kvelden da, fristet det nystekte brødet som var ment for matpakker så veldig, så vi dekket bordet, poden og jeg, og spiste nystekt, varm skalk med smør og brunost, og drakk iskald sjokolademelk til. Så fint å ta seg tid til slike stunder. Herlig øyeblikk.

Da Bolla kom hjem. For etter nesten fem døgn uten å ha sett snurten av pusen som sjelden er ute lenger enn tre kvarter var vi sikre på at hun var borte for godt. Ikke løpetid, ingen god grunn til å vandre, så ulikt henne. Men det er jo denne farlige veien da, en evig grunn til bekymring for puse-eiere. Og akkurat i det jeg sitter ved middagsbordet og forteller poden og pode-kjæresten at det sitter langt inne å rydde vekk matskålen, for da er det så endelig, da dukker et bittelite, desperat og loddent hode opp i stuevinduet. Jubel i stua! Hun var tynn, ekstremt kosete, og luktet motorolje og garasje. Mistenker at hun har vært innestengt en plass. Siden tirsdag har hun vært ute på do, og løpt inn igjen. Sovet på armen, spist, og i våken tilstand har hun sittet stort sett 25 cm unna nesa mi, og stirret på meg til jeg gir etter og klør henne bar ørene. Så ja, da Bolla kom hjem, herlig øyeblikk!

Knitring i peisen, og lukten av appelsin. Den ettermiddagen det nesten ble litt påskestemning i stua. Vanskelig å utdype det noe mer enn det, kan ikke helt forklare hvorfor det var et fint øyeblikk. Det bare var sånn. Når dagen har vært lang, og man endelig kommer hjem. Når minsten har fyrt opp i peisen, og laget kakao, og man endelig kjenner varmen bre seg i kroppen. Legg til senkede skuldre, og lukten av appelsin, og tadaaa, fint lite øyeblikk! Det er ofte ikke mer enn det som skal til.

På tur med gubben. Pakke sekken, kle godt på seg, kjøre en liten tur til et av sommerens favorittplasser, og spise nistepakke nede ved vannet. eller isen da, som det så fint heter på denne tiden av året. Trengte ikke mer enn den tiden det tok å spise matpakke før vi ble sånn passe kalde i baken og litt stive i ansiktet av den kalde vinden, men det var fint åkke som. De små avbrekkene, da man bare gjør noe helt annet, det er fine stunder!

Og sånn var det! Hverdagsuka. Full av fine små øyeblikk, og det til tross for at jeg startet søndagen med litt små-snurt klaging og offing og jamring. For uka har bydd på drøssevis av fine små øyeblikk. Bursdagsfeiring på jobben for den flotteste femtiåringen jeg vet om, middag, ballonger og tale! Det var fint. Komme hjem til varmt og rent hus, uten at noen av delene er min fortjeneste, jeg bare nyter! Smør og nugatti på brødskiva, et bittelite glass rødvin (og denne vinen var faktisk god) til middagen lørdag kveld, pakke bena inn i de varme labbene fra Lena, den første kaffekoppen på kontoret hver morgen med Torunn, snuse inn iskald luft mens sola gnistrer på himmelen, og en helt rykende fersk og ubrukt søndag foran meg! Mon tro hva den skal brukes til…

Har du tatt vare på noen små øyeblikk denne uka?

Vi blogges.