Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne. Når du hopper av bussen, rusler sakte over parkeringsplassen og skolegården med nesa ned i mobilen. Når du litt sjenert hever blikket, ikke helt ser meg i øynene, men likevel stille sier «Hei!» Se hvor nydelig du er.

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne når du glemmer deg bort,  nynner til musikken du har på øret, gjemmer deg i tonene og teksten i airpodsene dine, når overkroppen din danser selv om underkroppen sitter pent og pyntelig ved pulten. Se hvor glad du gjør andre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne når jeg ser du kan svaret, men likevel ikke tør å rekke opp hånda. Da ville du sett ditt eget potensiale, og forstått at frykten som hindrer deg i å snakke høyt bare sitter i ditt hode, at alle andre rundt deg kjenner på akkurat det samme, og at du, om du rakk opp hånda, ville være et forbilde for så mange. At du, ved å rekke opp hånda, var en de andre beundret for å tørre.

Tenk om du svarte feil. Tenk om du turte å svare, selv om svaret kanskje var feil. Tenk for en bør du tok vekk fra andres skuldre da, om du “tok en for laget”, når du viste alle at verden ikke går under selv om du et øyeblikk trodde at 4+4 kanskje var 9, at du blandet verb og substantiv,  eller at andre verdenskrig sluttet i 1965.

For du tror kanskje at det å svare feil er det samme som å drite seg ut, men det er ikke det. Det å svare feil er en del av å lære. Du er ungdom! Du skal ikke kunne alt. Om du kunne det, hva pokker skal verden med lærere da?

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne. Sett hvor vakker du var. På innsiden og utsiden. For du er ikke bare fin, du er fantastisk. Helt unik, enda så godt du prøver å passe inn i mengden. A work of art. Et ufullstendig kunstverk, et som kanskje aldri vil bli helt ferdigstilt, men som likevel allerede klart for utstilling. Du fortjener å skinne, fortjener å synes. For hele deg er flott, hver skramme, hver kurve, hver kant, og hvert penselstrøk gjør deg hel. Tenk om du kunne se hvor verdifull du er.

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv gjennom mine øyne. At du så det potensiale som ligger i deg selv, det du selv tror ikke finnes, men som skinner igjennom hele deg. Jeg skulle ønske du så talentene dine, at du satte pris på dem, og brukte dem, slik jeg vet du kan.

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne, hvordan de rundt deg lyser opp når du ser dem, når du smiler, når du hilser, når du ler, og når du inkluderer. Se hva du betyr for så mange.

Jeg skulle ønske du så sjarmen med tannreguleringa, de litt keitete bevegelsene, sjenansen, trangen til å være som alle andre, å ikke synes, men likevel med et ønske om å bli sett. Jeg skulle ønske du nøt alle de små gryende forelskelsene, selv om de ikke ble gjengjeldt, for om noen år fra nå vil alt dette bare være minner, og du vil angre om du ikke steller pent med deg selv, om du ikke er snill med deg selv.

Jeg skulle ønske du så deg selv med mine øyne. Da ville du hevet blikket, snakket høyt, rettet ryggen. Da ville du vært så stolt!