Folket i måsahuset er i feriemodus. Fire av oss var det forrige fredag da skoleklokka ringte ut for siste gang, gubben var det først i dag tidlig, da hans første feriedag startet. Vi skal ingen ting. Ikke har vi hytte på fjellet, ikke har vi hytte ved sjøen og ikke har vi en eneste plan for påskedagene annet enn å være sammen. Vi har kost oss likevel, helt frem til i dag.

( Påskefrokosten over alle påskefrokoster. Pannekakekake med blåbær! )
 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Altså, gutteflokken har kost seg  dag også, kanskje mer enn de har gjort i fridagene frem til nå, men ikke jeg. Kald vind, grus mellom tenna, og bittelitt magesjau på campingdo midt i ingenmannsland, er ikke akkurat noen høydare hva ferie angår, ikke for min del ihvertfall, men sånn er det når den spermhaugen man valgte å gifte seg med skøyt blink tre ganger på rappen, og befruktet det ene egget etter det andre med avkom som er over snittet interessert i fart og motorbråk. Mer om det om bittelitt…

Gubben har som sagt jobbet frem til i dag, mens vi andre i måsahuset har sovet lenge, spist lange usunne påskefrokoster, grillet pølser på bålplassen i skogen vår, og bare kost oss med tanken på litt etterlengtet fri fra skolen.

Martin har etter et helt år med intens sparing av puddelrock sveis endelig tatt til fornuften, og latt mutter`n klippe luggen, da han plutselig på mandag fikk en akutt hårkrise og frisøren var på ferie. Med hårklippermaskin og sløv kjøkkensaks forvandlet han seg fra “Rapunsel/ Joey Tempest til (i følge han selv) sykt digg damemagnet på ti minutter. Igjen på badegulvet lå det krøller nok til å donere til foreningen for “Kongepudler på cellegift”, eller noe liknende.

( Prinsesse Rapunsel – En rykende fersk og stuerein labradoodle – Tadaaa…damemagnet med mer selvtillit enn selvinnsikt! )
 

Tirsdag hadde vi fått nok av kaloriholdige frokoster, og gikk en lang tur på Bjørkelangen bare for å “chille”, kjøpe is, og snakke sammen, og onsdag fikk jeg klemt inn en date på strømmen Storsenter med den eldste poden, mens de to andre gutta, som i de senere årene har utviklet samme sykdom som sin far, “store folkemengder på kjøpesentre-allergi”, valgte å bli hjemme for å øve på hitlåten ,- “En hyllest til kattepusen Nelly”, til bandet de akkurat har startet.

( To tomsinger på tur med moder`n )

( Shoppingsenter-date med kidden! )
 

Så mye kos kan man altså klemme inn på tre dager i en helt alminnelig “hjemmepåske”, men som tidligere nevnt…lykken varer ikke evig…

I dag satte vi kursen for Magnor, og et sandtak midt i ingenmannsland. Med piknik-kurven full av trøstemat som kvikklunsj og iskaffe, og hengeren full av crossykler klemte vi oss inn i en gul bil, og satte snuta mot det som for gutta er et påske-eventyr, og for meg, et bittelite mareritt.

( Is it a bird? Is it a plane? No! Tadata-taaaaa…It`s a motocross rider fra Liermåsan!!! )
 

Misforstå meg rett.

Jeg gleder meg over idrettsgleden gutta viser, jeg er stolt av talentet deres, og jeg setter pris på miljøet rundt idretten. Men!!!!! Motocross er best midt på sommeren, når mor kan sitte tilbakelent i en campingstol, med hørselvern og en kald Pepsi Max, og jobbe iherdig med et aldri så lite bikiniskille, mens gutta leker seg på banen.

( Grus og motor, så langt øyet kan se! )
 

I dag var det fler utøvere på banen enn det var mulig å telle, snø og stiv kuling gjorde fingre og tær frosne og kalde, og vinden fylte øyne og tenner med mer grus enn ei gjennomsnittlig sandkasse i en middels stor kommunal barnehage. Magnor mx-bane innfridde som alltid til forventningene, sånn rent kjøremessig, men for en under middels motorsportinteressert kjærring på 40 ble dagen for lang til å ikke trøstespise seg gjennom det ene heatet etter det andre.

( Når kidden din er tøffere enn toget! )

 I kiosken solgte de nystekte vafler, og i bagen hadde jeg tre mocca latte iskaffe og en pakke Tom og Jerry kjeks.

Det skulle vise seg at overfyll av denne kombinasjonen ikke var det aller lureste næringsinntaket for en med antydning til gluten og laktose intoleranse, og etter moccalatte nr tre, og vaffel nr to, var trykket i mellomgulvet høyere enn blodtrykket til gubben på en lørdag ettermiddag i kø på Cubus, på Stømmen Storsenter, og jeg var nødt til å finne en do for å unngå å gå lekk midt i enduroløypa.

( oppblåst blogger med brakkedo-vegring )
 

Når man ikke er et utpreget campingmenneske, og når kroppen under angrep av laktose lager fler lyder man aller helst ikke vil dele med omverdenen, er ikke et brakkerigg med dobåser på rad og rekke å foretrekke. Spesielt ikke om døra til hver bås sitter høyt nok festet på veggen til at en gjennomsnittlig norsk mann på 175 cm kan se rett inn i glufsa om han bare bøyer seg ned for å klø seg på knærne. Det er heller ikke optimalt at brakka er laget av stål, metall og hardplast slik at hver utblåsning fra ulike deler av kroppen gir gjenklang og ekko nok til å nå langt inn i de svenske jaktmarker.

( campingdo med innebygget ekko og minimalt med privatliv! )
 

Men, må man, så må man, og mens tre poder ga stram wire utså crossbanen, ga mor stram wire i dobrakke et steinkast unna. Mens svettedråpene piplet i panna, gjorte jeg mitt aller beste for å være så usynlig og lydløs som ei overvektig dame på 180 cm og løs mage  kan være i det bittelille avlukket kalt bås nr tre. Og mens jeg sitter der og kniper den ene fisen eter den andre, og det blåser av laktosetarmen som ei sliten fløyte sist i 17 mai toget, ankommer et usjenert mannfolk bås nr fire, og fyrer av et tordenskrall av en bæsj, uten så mye som å blunke engang. Normalt ville jeg flyktet foretere enn faen på flatmark, men her måtte jeg bare kaste inn håndle, og utnytte situasjonen og bråket som utspilte seg i båsen ved siden av, løsne fiseringen, og bli med på “fyrverkeriet”! Som på kommando trykket jeg når han trykket, og la inn pauser mens han også hev etter pusten! Det var som om vi synkroniserte hver vår fødsel, der vi gav etter for hver press-rie, i håp om å bli raskt ferdig med et aldri så lite smertehelvete.

( ikke lett å være anonym med eksplosiv tarm og 40 cm åpning under dodøra! )
 

Så satt vi der, en blogger fra Bjørkelangen og en godt voksen mosjonist med oransje cross-støvler fra Eidskog, med bare en skillevegg av tynn finer mellom oss, og dreit om kapp som om det skulle stå om livet… Jeg full av mocca latte og vafler, han av dynamitt…etter omfanget av skaden å dømme.

( Når han i båsen ved siden av deg er hakket mer gal i magen enn deg… #DenFølelsen )

Vi fikk aldri hilst ordentlig. Han ventet høflig ( kanskje også litt flau) i sin bås til jeg hadde kneppet igjen buksa, vasket hendene, og lagt på flukt mot bilen, der jeg ble sittende til gutta hadde kjørt ferdig, og vi kunne sette kursen mot måsahuset igjen.

I ovnen står det nå en skinkestek og godgjør seg, i skapet ligger et påske-egg fullt av marsipan og venter på meg, og akkurat nå har den herlige feriefølelsen kommet tilbake. Resten av kvelden inntas horisontalt på sofaen, og jeg skal få tilbake varmen i kroppen ved hjelp av en kopp te, to lag ull, og en mørk, mystisk og muskuløs rancheier fra Texas, med forkjærlighet for kaldt øl og formfulle kvinner. Skinkestek og kioskroman – det er påske det!

( Ulltøy og kioskroman. Påske assa!!! )
 

Helt på tampen, tusen takk til snilleste og dyktige Thea som har hjulpet meg med litt nytt design på bloggen. Så fint det er å kjenne ungdom som har peiling på HTML og design, når man selv er helt grønn!

Ønsker alle som er innom riktig fine påskedager, helst med litt sol og uten magetrøbbel!

Noen vokser aldri helt fra den barnslige gleden med en helt ny tegneblokk full av kritthvite ark, det å tegne innenfor strekene med flunkende nye spisse fargestifter, den kreative gleden man får når man kan leke seg med farger, saks og lim. Jeg er en av de som aldri blir helt voksen der, og boden, som til gubbens fortvilelse er gjort om til et kaotisk hobbyrom, er fullt av glitter, lim og papirer i alle slags farger og mønstre. Jeg kan sitte i timevis for å lage bursdagskort til en som ikke gidder å lese hva som står i det engang, bare fordi det er moro.

( Eggløsning for oss uten livmor og eggstokker )
 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Skapertrangen kommer ofte like akutt som et sukkersug etter trening, og når den kommer, MÅ den tilfredsstilles. Med en gang! I går klødde det skikkelig i fingrene da jeg var innom Europris for å kjøpe en …eh…proteinshake. ( Jeg kjøpte egentlig Gullbrød og Pepsi Max, men velger å lyve på bloggen for  fremstå som et voksent og sunt eksempel! ) I en kurv ved kassa solgte de små søte påske-egg til 5 kr stykket, og jeg tok med en håndfull. Jeg tror det kan defineres som en sykdom når man betaler for en høyst brukbar vare, for så å ta den med hjem for å rive den fra hverandre, før den får en total makeover, bare fordi det er gøy.

( Ødelegg noe helt nytt, bare for gøy lissom. )
 

Uansett, hele ettermiddagen i går ble tilbragt med en  slags kreativ eggløsning midt på stuebordet, og det resulterte i en liten ladning påske-egg jeg tenkte å dele ut til alle de fine damene jeg deler kontor med i dag, litt sånn “Siste dag på jobb og god påske”-hilsen.

Jeg handlet inn en liten ladning snop også, for å fylle eggene. Litt kjiper`n å gi bort tomme egg lissom, ingen grunn til å være den gjerrigste høna på Bjørkelangen. Den minste poden er alltid overraskende rask til å tilby sin ekspertise og hjelp når det er godteri involvert, så sammen fylte vi eggene, og var nøye med at det skulle være likt i hver.

( Men lakristwisten min får du aldri… )
 

Midt under seansen måtte jeg stoppe poden som var i ferd med å putte to lakristwister i et egg. Jeg forklarte at det ikke er noen av damene på mamma sitt kontor som liker lakris, men sannheten er at jeg egentlig er gnien som pokker. Jeg liker å glede andre, og synes det er gøy å gi bort små gaver, men IKKE ting jeg liker selv!!! Altså, det smerter meg for eksempel å gi bort alt av lakris, og sjokoladeovertrukket marsipan!! Det gjør fysisk vondt å helle twist i en skål, for så å se at noen forsyner seg av lakrisen før jeg har rukket å nappe den til meg! Jeg er slik med flaxlodd og. Jeg kan godt gi de bort, men da må jeg ha skrapet de først og forsikret meg på at det ikke er premie på de…

Jeg lurte ikke poden….

“Du vil bare spise lakrisen selv, du mamma!!!”

( verpesyk…)
 

Avslørt, og skamfull, bestakk jeg poden med to sukkertøy og en “After Eight”, og fikk umiddelbart bedre samvittighet. Så lenge ungen tygger, er det mindre sannsynlighet for at han snakker og avslører skamfulle sannheter. Da alle eggene var stappet og pakket spør poden hvorfor jeg egentlig ville gi bort påske-egg til voksne damer som kunne kjøpe sitt eget lørdagsgodteri, og av en eller annen grunn svarte jeg “karma”… Det åpnet selvsagt for en helt annen type diskusjon, og poden ville gjerne vite hva det betød.

Jeg forklarte kort om “å høste som man sår” osv. Hvordan mennesker som gjør snille ting, ofte får god karma, og at mennesker er snille tilbake, og om at mennesker som ofte gjør ting de ikke skal på et eller annet tidspunkt møter dårlig karma, og får igjen så det smeller. Så la jeg eggene i veska, og dyttet innpå to lakristwist.

Etter godis-utskeielsen og middag fikk jeg med to av tre poder på en liten tur rundt Bjørkelangen. Storebror, lillebror og moder`n. Minsten gnålte i det vide og det brede om karma meg her og karma meg der, ivrig etter å lære mer.

( storebror og lillebror, på tur med moder`n )
 

“Dårlig karma…er det sånn som når du ber pappa om å slutte å fise, også gjør han det en gang til bare for å irritere, også plutselig er fisen blaut og han må skifte underbukser?”

Kidden hadde skjønt det, men som mannfolk flest slutter han ikke å gnåle om noe når det først er noe han synes er fascinerende, og halvveis rundt Bjørkelangen spurte jeg pent, om enn noe oppgitt om vi ikke kunne snakke om noe annet.

Akkurat i det jeg har sagt det snubler jeg i egne føtter, havner i grøftekanten og trer ei halv furu inn i øyet! Ikke for å overdrive, men det var seriøst nok kongler og granbar i tårekanalene til å fore en hel ekornfamilie med dine, mine, våre OG fosterbarn, over vinter`n. Men tror du jeg høstet noe som helst sympati fra 12 åringen??? Nope, i alle fall ikke før den obsternasige og bedrevitende ungen klarte å lire av seg:

“Karma mamma!!! Lakristwist-karma! Hadde kanskje vært en ide å dele likevel?”

( jasså, fikk du “øye på no”? )

Så i dag har jeg hatt eggløsning på kontoret, som en verpende påskehare full av maling, lim og glitter, har jeg hoppet fra skrivebord til skrivebord og lagt egg på plassen til damene som enda ikke hadde tatt ferie.. Hva den gryende blåveisen angår…

I don`t care!!!

Karma kan gå å kysse seg et visst sted. Jeg har verpet mer egg enn påskeharen på en god dag, det er helg, jeg har påskeferie, jeg har inntatt sofaen, øynene mine luker barnål og frisk vårskog, OG jeg har syv lakristwist jeg har gjemt unna, som er bare mine!!!!

( Ronny, det er bare å skynde seg hjem fra jobb…tungekyss med smak av godteri venter 😉 )
 

PS: Jeg har verpet mer egg enn jeg har kollegaer på kontoret, og tenkte derfor å lodde ut to små påske-egg på bloggens facebook side.

Om du vil være med på trekningen, og få en aldri så liten eggløsning i postkassen til uka, kan du delta ved å skrive JA i kommentarfeltet  HER. Vinnerne trekkes lørdag kveld av poden som nylig har lært en del om god og dårlig karma…

Ønsker alle som titter innom en fin helg.

På lørdag hadde vi bursdagsselskap for Martin. På søndag tok vi med poden til Sverige hvor han etter måneder med sparing av lommepenger, og med bukselomma full av rykende ferske bursdagspenger endelig kunne kjøpe seg treningsklær, og et par sko han har ønsket seg lenge. Mandag formiddag forsvant skoene fra guttegarderoben på skolen da poden hadde gymtime med klassen!

Han ringte hjem, og med gråten i halsen kunne han fortelle at skoene var borte. Han og kameratgjengen lette over alt, men skoene var og ble borte.

Jeg ringte skolen, fortvilet og lei meg på Martin sine vegne, men også sint. Sint fordi noen kunne tillate seg å stjele. Stjele noe som noen har spart til og jobbet for så lenge!

Det ble satt i gang en leteaksjon på skolen. Lærer og inspektør lette. Elever lette. Andre lærere spredde ordet, lette gjennom sine klasserom, snakket med elever, men skoene var borte, og da skoledagen tok slutt tok Martin bussen hjem, uten de nye skoene sine.

Det var dårlig stemning i måsahuset den ettermiddagen. To brødre var oppriktig lei seg på Martin sine vegne, og det ble som det har lett for å bli når man er lei seg fordi ting er urettferdig. Man blir rett og slett sint!

Jeg ble også det! Sint, oppgitt og frustrert.

Jeg gikk noen runder med meg selv. Prøvde å tenke at i den store sammenhengen betyr det kanskje ikke så mye. Det er et par sko lissom. Ikke verdens undergang, med tanke på hvor masse annet man kan sette fingeren på i dagens samfunn. Om gubben og jeg roterer litt på bankkontoene, omprioriterer litt, så hadde vi klart å punge ut med 700 kr til et nytt par til poden, men det handler ikke om pris, og verdien på selve varen. Det handler om at de ble tatt! Stjålet fra en som endelig har fått noe han har ønsket seg lenge.

Gutta delte en status på Snap, ba folk om å holde øynene oppe.

Jeg skrev et innlegg på Facebook. Kanskje var jeg sint og frustrert da jeg skrev det, men statusen var saklig. En oppfordring til elever ved skolen, og særlig til foreldre om å følge med litt ekstra. Om noen litt tilfeldigvis hadde fått med seg et par sko de ikke eide hjem, var det fint om noen sa i fra.

I løpet av et par timer var statusen delt over 100 ganger, hovedsakelig av elever ved skolen, og foreldre. Responsen var nesten utelukkende positiv, for vårt vedkommende. Noen var sinte, mente skolen burde ta ansvar. Snille mennesker ville samle inn penger til nye sko til poden, men i all hovedsak bestod kommentarene av forståelse over frustrasjonen, og signaler om at denne type oppførsel ikke er godtatt av oss foreldre, og her skulle det snakkes med ungene, tenåringene våre! Noen kalte det “guttestreker”.

Skolen gjorde det de kunne da skoene ble borte. La, det være helt klart. Selvsagt kan det diskuteres hvorvidt garderober burde låses, faste rutiner på hva som gjørs når slike ting skjer, og om det skal legges mer vekt på læren av rett og galt i undervisningen osv, men seriøst folkens!!!

Det er ikke skolen som skal oppdra ungene våre! Allerede den dagen barna begynner i første klasse skal de vite at det å stjele ikke er greit, og det er VI, foreldrene, som har ansvar for å lære dem det!

Jeg vil at lærerne til bara mine skal lære dem å lese og skrive, regne ut arealet av en trekant, om Norges historie og geografi. Jeg vil at de skal gjøre alt de kan for å unngå mobbing på skolen.

Men forskjellen på ditt og mitt, å si takk for maten, å ikke snike i køen, normal folkeskikk…det er da vel for pokker ikke læreren sin oppgave!!!

Det er min!

Og folkeskikken til ditt barn, det er din oppgave!!!

Det er ikke skolen som ene og alene har ansvar for at Martin i går mistet sine sko! Det er den eller de menneskene, sannsynligvis ungdommene, som akkurat i går, tok et skikkelig lite gjennomtenkt og dårlig valg!!! For noen ganger er det sånn, at selv om vi foreldre messer og maser om hva som er lov og ikke lov, så driter ungene seg ut. Sånn er det å bli voksen. Noen lærer saktere enn andre, noen har dårligere forutsetninger for å lære, og noen må gå på ei blemme eller to før de lærer! Og av og til, når poden eller podetten rett og slett har driti seg ut, så må vi foreldre stikke finger`n i jorda, innse at vi kanskje har feila litt med oppdragelsen, la det få konsekvenser, og så starte på scratch. For det blir folk av de aller fleste, bare vi er tålmodige nok, og tydelige nok.

I går delte som sagt over 100 mennesker fra nærområdet denne statusen. Foreldre engasjerte seg. Viste tydelig at dette ikke er akseptabel oppførsel, og resultatet???

Sent i går kveld fikk vi melding om at skoene var funnet, satt tilbake i garderoben de var forsvunnet fra etter skoleslutt, og deretter tatt vare på av en av skolens ansatte.

Dette er foreldrenettverk på sitt beste. Noen ville i går ha hatt et realt forklaringsproblem om de kom hjem med nye sko, når mutter og fatter var noen av de som hadde engasjert seg i saken  tidligere på dagen. Noen har fått “kalde føtter” ( treffende beskrivelse, ikke sant ? ), antageligvis fordi ugjerningen ble så til de grader tydeliggjort, og fordi engasjementet vars så stort.

Og helt til slutt. “Guttestreker”?

Ikke pokker!

Å legge tegnestift på stolen til læreren, det er guttestreker.

Å nappe lua av en kompis, det er guttestreker.

Å knuffe og dytte, gjøre narr av noen i bussrekka, det er guttestreker.

Gjentar du dette over tid, da driver man ikke lenger med guttestreker, da er det vel innafor å si at man driver med mobbing.

Og tar du noe som ikke tilhører deg, uten å si fra, eller å umiddelbart levere det tilbake, ja, da har du faktisk stjålet!

( Et par sko, betalt med skattepenger sommeren 2014. Et par betalt med oppsparte lommepenger. Et par betalt av oldemor som takk for hjelpen med husarbeid en hel sommer. Et par betalt med penger tjent på gressklipping sommeren 2016, og et flunkende nytt par, betalt med oppsparte lommepenger og bursdagspenger fra tante Mariann og onkel Øyvind )
 

Tusen takk til alle som på sin måte engasjerte seg i går. Det er riktig nok kun et par sko, og en bitteliten sak i en stor og tidvis urettferdig verden, men for oss, og særlig for Martin var dette en erfaring vi gjerne skulle vært foruten. Når det er sagt, hva foreldrenettverk og hvordan sosiale medier noen ganger kan brukes til noe positivt angår, er det en erfaring vi er glade for å ta med oss videre!

Vi kan konkludere med at vi kjenner masse fine, snille ærlige og engasjerte mennesker. Lærere, elever og foreldre! Vi kjenner mange flotte foreldre som tar tydelig avstand fra “guttestreker” som dette, og med slike foreldre er jeg sikker på at dagens ungdom, til tross for en del prøving og feiling på veien, en dag vil bli flotte oppegående mennesker, som ikke stjeler sko fra garderoben.

Kjære Martin.

Det finnes ingen i hele verden jeg ler mer av, eller med, enn deg!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

( 15 år, helt unik, skikkelig sløv, innmari snill, og verden hadde vært så kjedelig uten deg! Finingen vår! )
 

For 15 år, fire timer, 36 minutter og ca 7 sekunder siden kom verdens fineste lille pjokk til verden, og i dag tidlig, tradisjonen tro skulle en noe sentimental og rørt mamma fortelle bursdagsgutten om da du ble født. Men du kan tydeligvis historien utenat, og med morratryne og stålånde som bare en slapp 15 åring kan ha tok du over historien… Jeg må innrømme at både fortellerevnen, ironien og sarkasmen din er overraskende god for en som gjør det bare sånn passe bra i både muntlig og skriftlig norsk!

“Jada, jada!! Du og fatter rakk akkurat inn på fødestua før jeg sklei ut av livmora som et glatt såpestykke i våte hender, og lissom bare “Tadaaa, her er jeg!” Bla-bla-bla- lykkelige foreldre, lett fødsel, lite blod og gørr, og alt det der!!!”

Joda, til tross for et noe fantasifullt ordlag forklarte du i grunn din egen fødsel i korte trekk, før du lissom bare måtte legge til:

” Flaks for meg at Petter er så sykt tjukk i hue!!! Etter han blei jo underlivet ditt som ei vannsklie, ikke rart det var lett for meg å bare skvette ut!”

( Skulle bare dele en is med en liten vepsefamilie…også lissom bare stakk de deg på øret… uflaks! )
 

Det finnes ingen som deg Martin, og jeg tør å påstå at livet her i måsahuset hadde vært så innmari mye stillere og kjedeligere uten deg.

Du er og har alltid vært et vemehue uten like, og av en eller annen grunn er ting som andre anser for farlig, for deg en utfordring!

Det finnes ikke en musefelle du ikke har tredd fingrene i, en hekk du ikke har stupt ned i, et gjerde du ikke har satt deg fast i, en høyde du ikke har hoppet fra, en sykkel du ikke har tryna med, en stein du ikke har snublet i  eller et tre du ikke har hengt opp-ned i. Du er en vandrende ulykke “waiting to happen”, og har eget klippekort på akuttmottaket på Ahus. Til tross for armbrudd, hjernerystelser og såret stolthet er du tøffere enn toget, og for hver motbakke blir stuntene bare større og større!

( Kattehviskeren! Finnes ingen jeg kjenner med mer dyretekke enn deg. )
 

For deg er det like naturlig å gå på hendene som på føttene.

Du er en super lillebror, en god storebror, og vennegjengen er stor!

Du er herlig avslappet. Kanskje litt for avslappet. Faktisk så avslappet at mer enn en skolelærer har vært inne på tanken om at du kanskje  muligens har en diagnose eller to… Vi som kjenner deg vet at den eneste diagnosen er “makelig anlagt med tendens til lat”.

I dag fyller du 15, og er prototypen på en pubertetslus av en ungdom. Lang som en flaggstang, tynn som ei reke, 9 hår på overleppa, og en såte av et ullhue som ville fått de mest hardbarka puddelrockerne fra 80-tallet til å dø av misunnelse!!!

Du sliter med å pugge ti engelske gloser, men kan lære deg den ene sangen etter den andre på gitar i løpet av en ettermiddag! Det går så absolutt ikke på evnen, men på interessen. Du er god på ALT du interesserer deg for! På crossbanen flyr du høyere en fugger`n og hopper lenger enn Virkola! På gitaren tar du grepene raskere enn noen andre jeg kjenner, og du har en styrke og en kroppskontroll du slett ikke har arvet fra hverken pappa eller meg! (og det skal du være glad for!)

Jeg er så innmari glad i deg!

( TB til året før krøllene kom og du forbannet morfars afro-gener herfra til evigheten! )
 

Jeg elsker humoren din, varmen din, omtanken din for andre, hvor treig du er om morran, og hvor utspekulert du er når du egentlig ikke vil legge deg om kvelden. Jeg elsker krøllene i håret ditt som du hater! Jeg elsker at du aldri skjønner vitser, men ler av dem likevel, og jeg elsker alle de kreative unnskyldningene og motsvarene du kommer med når jeg snakker til deg eller vil ha deg til å gjøre noe!

( Det er alltid en “sånn” unge i hver søskenflokk lissom… )
 

Meg: ” Herregud!! Du kan i de minste åpne kjeften når du snakker, sånn at vi forstår hva du sier!”

Du: ” Jeg kan vel ikke no for at jeg er født med delvis lam overleppe og følelsesløse fortenner!!!”

 Meg: “Djiiissses!!! Du stinker! Datt du ned i en sprayflaske med aftershave eller?”

Du.” Det du kjenner nå mutter, det er lukta av en skikkelig damemagnet!”

Meg: ” Åssen i helsikke er det mulig å brekke begge armene på en gang???”

Du: “Veit ikke, men sett deg ned, så skal du få instrukser om hvordan jeg liker å bli tørka når jeg har vært på do! Det er din jobb de neste seks ukene veit du!”

Meg: “Her, ta en serviett og tørk deg, du har noe rundt munnen!”

Du: “Øh, det heter bart!!! Og jeg har spart i 9 uker så den skal pokker ikke tørkes bort!”

Meg:” Klokka er kvart på åtte!! Se til helsikke å få den kroppen ut av senga, og pell deg ned på badet! Bussen går om 15 minutter!”

Du: ” Martin er ikke mentalt til stede! Vennligst legg igjen en beskjed etter pipetonen. Piiiiiip!”

( Kaffepause på crosstrening…kaffekjærring fra treårs alder…koffeintryne! )
 

Gratulerer så mye med 15 årsdagen gutten min!

Jeg digger deg Martin! Elsker deg faktisk!

Søndag kveld, igjen.

Nok en gang setter jeg meg ned for å føre noen ord inn i denne “online dagboken”, og oppsummere ukeslutt og helg, og nok en gang tar jeg meg i  ( med fare for å høres ut som en pensjonist men rullator og blå permanent ) å undres over hvor fort tiden flyr. Det var fredag, så blunket jeg, og plutselig er det søndag kveld, og kroppen skal omstille seg til nok en arbeidsuke.

Familien i måsahuset har i alle fall hatt en fin helg. Fredagskvelden ble brukt til baking, kokkelering og pannikkvasking av bad og yttergang, for på lørdag skulle vi ta imot besteforeldre, tanter og onkler til bursdagsfeiring for den mellomste poden som fyller 15 år om et par dager. Uansett hvor godt man kjenner, og hvor avslappet man er til de som kommer, så blir det alltid til at vi rydder og vasker litt ekstra i forkant av besøket, altså, i den grad man kan kalle det gubben bidrar med for vasking og rydding.

Oppgavene fordelte vi omtrent slik:

Janne baker marsipankake, sjokoladekake og eplekake.

Ronny leser nettaviser.

Janne lager lassagne, spanske kjøttboller, salat, kyllingvinger, gratinerte poteter, karbonader med løk, eggerøre og spekemat.

Ronny dusjer.

Janne vasker bad og do, rydder yttergang samt stue, vasker gulv i hele første etasje, samt trappen opp til andre.

Ronny sjekker værmeldingen for påsken på YR.no.

Janne koker kaffe, setter frem mat og dekker bord.

Ronny soper sand og aske fra peisen under teppet til spisestua.

Janne klager, og synes Ronny bidrar for lite i forkant av familieselskap.

Ronny klyper Janne  i puppen, sier “Beep-Beep”, og tror han med humor og sjarme har reddet dagen til Janne.

Uansett…Feiringen ble akkurat så fin som en bursdagsfeiring pleier å bli. Jeg elsker denne familien. Livlig prat, god mat, masse latter, folk som oppdaterer hverandre på smått og stort av livets hendelser siden forrige gang vi møttes, og en lykkelig og bra bortskjemt snart 15 åring med en lommebok full av rykende ferske bursdagspenger.

Dagen etter slike familiebursdager er alltid bra. Som regel finnes det masser av restekaker og mat igjen i kjøleskapet, og fordi det er allmenn kjent at restekaker ikke inneholder kalorier nesten i det hele tatt, var det helt innafor å starte dagen med et aldri så like (ca 15 cm bredt) stykke marsipankake med mango, valnøtter og sjokolade.

( Frokost…restekaker er som alle vet fri for kalorier, og regelen sier at kakestykkene på være minimum 10 cm brede! )
 

Med magen full av kakefrokost tok vi med den mellomste poden til Sverige slik at han kunne svi av litt bursdagspenger på nytt treningstøy, og slik at måsagubben og undertegnede kunne handle vår og sommersko til guttegjengen.

( Poden og mora på vei til Sverige…vi spiser litt i bilen også, viktig å vedlikeholde muskulaturen i kjeven…)
 

Minstemann var så fornøyd med nye sko at de måtte testes, så poden og mamma tok en lang runde rundt Bjørkelangen i strålende vårsol, med en aldri så lite pit-stop nede ved elven. Lykken er å rusle slik et par timer, og snakken med en åpen 12 åring om alt han måtte ha på hjertet. Det foregår så masse i hodet på denne poden nå om dagen, særlig med tanke på alle de nye utfordringene som står i kø når han skal over på ungdomsskolen til høsten .Han gleder seg og han gruer seg. Gruer seg til å bytte klasse, men gleder seg til å bli kjent med nye elever. Gleder seg til nye utfordringer, men gruer seg til karakterjaget. Vi har snakket om savnet av en skikkelig god bestevenn, gleden i det å ha mange bekjente likevel, og hvor vanskelig det vil bli å si hadet til en lærer som rett og slett er og har vært helt enestående. Når alt kommer til alt tror jeg det kommer til å gå kjempefint, og en ny start blir spennende.

( Mattis-minstemann på tur i vårsola med nye sko. Fin gutt med mange fine tanker, og veldig fine sko 😉  )
 

Poden og jeg hadde i alle fall en kjempefin tur, og vi avsluttet den gode praten her hjemme ved spisebordet over en stor porsjon restemat.

Og mer spennende enn det var ikke helgen, bortsett fra at blogginnlegget jeg postet etter en tur til gynekologen tidligere denne uka fikk en dobbeltside i avisen på lørdag. Jeg viste ikke noe om akkurat det før det haglet inn meldinger på SnapChat fra folk som nesten hadde satt morgenkaffen i halsen da de leste kultursidene til Romerikes Blad, og fikk undertegnedes underliv tredd rett opp i nesa.

( Når du får Snap av stesøster`n din en lørdag formiddag… )
 

Fikk du ikke med deg hvordan turen til “hønseforvalteren gikk, kan du lese det HER.

Og for de som mener dette er i meste laget, og kanskje tror at gutta her i måsahuset synes det er flaut at “høna” til mor er lesestoff for halve Romerike, kan jeg meddele at den midterste poden kom med følgende melding da han så avisa:

“Du har ikke oppnådd noen ting, før “GLUFSA” til mora er klint utover en dobbeltside i avisa! Fett assa! Fint at du ikke brukte ordentlige bilder i bloggen da mutter`n!”

( Har jo alltid drømt om å bli “midtsidepike” lissom… )
 

På tampen av helgeoppsummeringen vil jeg bare takke alle som ikke bare leste, men som tok seg tid til å legge igjen en kommentar til den eldste poden under innlegget der jeg delte hans kåseri. Aldri før har jeg sett poden så stolt, som når den ene hyggelige tilbakemeldingen etter den andre tikket inn. Dere gjorde en 16 åring så innmari rørt, og så veldig fornøyd. Mange har spurt om karakteren han fikk, og på fredag kom poden hjem med årets aller første sekser! Selv tror han at læreren muligens har lest bloggen og følte på presset, men er uansett strålende fornøyd. Vil du lese kåseriet hans om hvordan det er å være tenåring, finner du innlegget HER 🙂

( Meget fornøyd, stolt, en smule overrasket, og ganske så ydmyk 16 åring )
 

Og helt til slutt, en liten historie gubben ikke trodde på, men som er helt sann, og nå skal det bevises.

Noen ganger er jeg så heldig å få bli kjent med ungdommer som ikke er elever på min egen skole, men som kommer på besøk for å tilbringe noen timer der likevel. På Fredag var en sånn dag, og jeg fikk bli kjent med en gruppe livlige og morsomme ungdommer fra ei bygd litt bortenfor Bjørkelangen. Etter å ha tilbragt noen timer sammen på skolekjøkkenet, og bussen skulle til å ta med gjengen tilbake dit de kom fra, kom en av elevene tilbake inn i klasserommet med sekken på ryggen , mobilen lett tilgjengelig, og verdens herligste smil om munnen.

-“Eh, du Janne, hadde du giddi å bli med på en selfie?”

Ser du Ronny!!!!!! JEG, kona di, ble bedt om å bli med på en selfie!!! AV EN DØDSKUL TENÅRING!!!! Og det var HUN som spurte!!! Jeg tvang henne ikke bittelitt engang!!!

Og her er beviset!!! En filterfri frittalende blogger på 40, og en dødskul tenåring fra nabobygda! Sofie, YOU MADE MY DAY!!!

( Dødskul tenåring og steingammal blogger tar selfie. Både bilde, og innlegget er selvsagt godkjent av både Sofie og mammaen hennes!)
 

Og etter Sofie kom jammen meg enda en råkul tenåring løpende for en selfie hun også, og min dag var komplett!!!

Altså, nå er jeg bare 40 kg og en tannbleking unna å være helt der oppe med de rosa toppblogger`ne!!!

Så sånn er det, når du har tatt selfie med kule tenåringer,  høna di er midtsidestoff i lokalavisa, kjøleskapet er fullt av restekaker, og alle ungene har nye sommersko, da kan man konkludere med at det tross at har vært en bra helg!

Håper helgen din har vært fin, og ønsker deg en knallfin kommende uke.

-«Ja, her var det ikke stort» sier han og smiler blidt.

-« Tusen takk!» sier jeg, og titter bort på han, litt forlegen, men mest fornøyd.

Han humrer litt, og retter: «Altså, ikke sånn «stort», sånn i at det ikke er digert her, jeg mente at det var litt tomt liksom. Hvor lenge siden er det du fjernet livmoren?»

( nyfrisert bever på EU-kontroll hos hønseforvalter )
 

Sånn, da var det gjort. 2,5 minutt tok det denne gangen, etter at jeg krabbet opp på slakterbenken hos gynekologen, åpnet munnen, lirte av meg noe dumt, og er klar for å krype flau sammen i fosterstilling i et hjørne.

«Her var det ikke stort»… Selvfølgelig var ikke det et kompliment basert på areal, omkrets og antallet gjentatte knipeøvelser det siste tiåret.

Jeg har forberedt meg godt til denne seansen. Helt siden innkallelsen dumpet ned i postkassen for flere uker siden har jeg brukt tiden på å styre og stelle, vaske og polere. Som en anleggsgartner-lærling forbereder seg til fagprøven har jeg stusset og trimmet og luket i vegetasjonen i dagevis, og omtrent en kvadratmeter med utemmet «buskas vulgaris» ble før undersøkelsen gjort om til en bitteliten trekant av en parfymert og silkemyk oase.

( Fra jungel til oase, godt forberedt! )
 

Jeg var så forberedt som jeg kunne bli, likevel blir jeg altså så innmari ukomfortabel og nervøs sånn helt på tampen av timen.

Hva er det som får meg til miste all bakkekontakt og sunn fornuft, samt evnen til å kommunisere som et oppegående menneske så fort en fagmann skal ta «EU-kontroll på understellet», som gubben lattermildt kaller det?

( Teknisk kontroll, slapp mangel-lapp! )
 

Jeg synes jeg kunne høre gynekologen humre «der nede». Mulig det bare var magen min som rumlet også, med tanke på at jeg hadde slanket meg i fem og en halv time før jeg skulle dit.

Redd for hvilke andre kroppslyder som måtte komme under resten av undersøkelsen bestemmer jeg meg for å klappe igjen brødsaksa den tiden som står igjen. De som har lest denne bloggen tidligere vet jo at jeg har et snev av selvdiagnostisert nervøs tourettes og løs tunge, og at det i enkelte situasjoner smeller kraftigere fra denne kjeften enn det gjør fra raketter på nyttårsaften, og ingen ting utløser fler uplanlagte grovformulerte gloser fra kjeftenebbet enn i situasjoner der jeg er under middels komfortabel.

Jeg mener ikke å være uhøflig eller ufin, det er bare det at det så altfor ofte faller seg naturlig for meg å lire av meg et par gloser som ville fått de mest hardbarka nordnorske bryggesjauerne til å rødme.

( Litt sånn det føles når du ligger på “slakterbenken” og hønseforvalteren “mekker” på understellet )
 

Uansett, jeg lukket munnen, pustet med magen, og holdt kjeft,helt til hønseforvalteren (altså gynekologen) sier: -«Hvis du bare slapper helt av nå, så skal jeg ta en nærmere titt her.»

Han finner frem verktøy fra ei verktøytavle som ville fått selv den mest erfarne bilmekanikeren på Bertel O. Steen til å dø av misunnelse !!!

 Vi snakker blankt metall og rustfritt stål så langt øye kan se, og når det klirrer og brøler  i noe som likner på en muttertrekker fra Wurth, en sånn svær en, med batterikapasitet på 48 timer, og som normalt brukes til å skru ut girkasser på vogntog der nede ved hønemor, da er det pokker ikke lett å slappe av!!!

Antageligvis spenner jeg musklene mer enn en fleksende bodybuilder, for hønseforvalteren gjentar seg selv. « Jo mer du slapper av, jo raskere blir jeg ferdig!»

Og da klarer jeg ikke ti stille mer. Alle mine selverklærte diagnoser stiger til overflaten, og med høna full av metall smeller det fra fruen:

-«Om du kommer nærmere nå, og jeg skal «slappe av» enda mer, så kommer du til å bli blaut på begge øra!!!»

At jeg aldri lærer!!! Skamfull over egen munndiare legger jeg hodet bakover på «slakterbenken», og rødmer. Hadde det ikke vært for at jeg hadde mer metall i kroppen enn en piercet blitzer fra Grunerløkka hadde i ansiktet på 80-tallet, hadde jeg krabbet ned fra krakken, og forduftet raskere enn Milli Vanilli forsvant fra rampelyset.

-«Sorry altså!» klarer jeg omsider å få sagt. «Jeg er egentlig relativt oppegående, det er bare det at jeg mister kontrollen når jeg er nervøs!»

Hønseforvalteren begynner å le. Høyt og rungende. Og lenge. Han ler skikkelig lenge!

Litt forlegen, men også lettet sier jeg at det jammen er godt han har humor, og at han kan slutte å le snart slik at han får gjort seg ferdig.

Og da titter hønseforvaltern opp fra buskasset der nede, blunker med det ene øyet, og sier:

-« Jeg er ferdig å le jeg! Det er ekkoet du hører fremdeles!»

( Skal bare måle oljen, så kan vil lukke igjen panseret… )
 

Og mens jeg ligger der med bena i været og høna på gløtt, ler jeg så kroppen rister og metallet klirrer. Hønseforvalteren gjør seg ferdig mens han ler så tårene triller, og prøver å unnskylde seg for uprofesjonell oppførsel, men han klarer likevel ikke å dy seg når «EU-kontrollen» endelig er over, og han annonserer høytidelig der nede mellom knærne mine at han er:

«Ferdig?

erdig?

dig?

ig?

ig..

ig.»

Om du vil kan du følge bloggen på Facebook.

Det pågår alltid en eller annen debatt rundt barn, ungdom og prestasjoner. Jeg vet hva jeg mener om den saken, men engasjerer meg sjelden i debatten, eller andre debatter for den saks skyld, på nett. Ikke fordi jeg er spesielt konfliktsky, eller ikke har noe å si, men fordi jeg daglig står midt i en gjeng ungdommer, både her hjemme og på jobb, med alt de måtte ha av tanker og utfordringer. Jeg anser meg selv som særdeles heldig som får ta del i både utfordringene, oppturene og nedturene.

Ja, vi skal absolutt ha visse forventninger til ungene våre, og vi skal være tydelige og klare på det ovenfor dem. Faste rammer og forventninger gir trygge barn, tror jeg.

Nei, vi skal ikke bare dyrke såkalte “enere”, og noen ganger må foreldre, og de som daglig jobber med barn og unge stikke fingeren i jorda, innse at våre løsninger kanskje ikke alltid er de beste, at våre forventninger er med på å gjøre poden usikker, og at ulike barn trenger ulike rammer for å lykkes. Av og til må vi tenke utenfor boksen, justere våre forventninger, og glede oss over prestasjoner som er middels. For noen, også for voksne, er middels en seier! For noen er det å være middels å ha lykkes!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mine barn skal aldri måtte prestere på høyt nivå, for å glede meg. Jeg skal glede meg med dem når de har gjort sitt beste, og føler at de har lykkes. Så enkelt er det.

Sånn, da har jeg skrevet kort om hva jeg mener, og det på nett til og med, så da er jeg vel offisielt med i debatten likevel da 😉

( Seier er å komme på 5.plass i et løp, være stolt av egen innsats, reise seg og børste støvet av etter fall, og glede seg med han som vant! )
 

Av ulike årsaker har jeg i dag vært så heldig å få tilbringe litt ekstra “kvalitetstid” med den eldste poden. Ting vi skulle tok lengre tid enn antatt, og vi fikk hele dagen sammen, han og jeg. Slike pust i hverdagen åpner alltid for gode samtaler, latter og masse kos, og jeg kjenner at jeg tar meg i å bli like overrasket hver gang jeg innser hvor stor han har blitt.

I går skulle han levere inn en oppgave i Norsk, og for en som nå begynner å bli sliten av 10 års skolegang, var dette en oppgave han faktisk gledet seg over å skrive.  I dag fikk jeg lese oppgaven han har levert, og jeg synes den var så treffende midt oppe i denne debatten jeg nevnte tidligere. Derfor tenkte jeg å dele kåseriet hans, slik at de som vil kan se litt hvordan det er å være 16, og daglig oppleve dette “presset” vi voksne stadig debaterer om.

( Seier er når man klarer å sette ord på det som ikke kjennes greit ut. )
 

Ikke noe press altså.

Så fin alder, sier de. Ungdomstiden, den aller beste tiden. Lek, fest, latter og moro. Det er vist bare å nyte tiden før alvoret begynner. Ja, for alvoret har jo ikke startet enda. Det finnes ikke noe alvor i det å være ungdom, ikke noe press i det hele tatt.

Som om det å sitte midt mellom fire oldeforeldre i et familieselskap ikke er kleint nok, så ønsker de selvfølgelig å ha deg med i samtalen også. Ikke noe press altså, men for guds skyld, vær våken, delta i samtalen, svar på spørsmål om steingamle familiemedlemmer som tok kvelden lenge før krigen, og vis for all del interesse når den ene oldemora etter den andre drar frem lommetørkler for å vise deg hva slags farge det er på busene når man har sittet i den dødsfarlige trekken i mer enn fem minutter. Ikke noe press altså, men smil, sjekk busene, og smil igjen, bare sånn at de skjønner at du virkelig er interessert, og ikke en av disse umulige tenåringene som gir blanke i gamle damer og kun tenker på seg selv.

«-Ikke noe press altså», sier besteforeldrene som setter den ene brødskiva etter den andre foran deg, eller som fyller på middagstalerkenen din før du har fått satt tenna i skinkesteika, og som heller så mye vaniljesaus over desserten at man må være arkeolog for å grave frem  en bit av geleen, «-men nå må du spise masse så du vokser deg stor og sterk». Og neste gang de ser deg klyper de deg i kinnet, ser på deg, og sier : «-Nei, nå må du jammen meg slutte å vokse, nå er du snart like lang som far din!»

Voks deg stor og sterk, men ikke for stor og sterk. Ikke noe press altså.

Det er ikke noe press i det å være ungdom, i hvert fall ikke om man ser bort i fra gruppepresset, vennepresset, sexpresset, mobbepresset, klespresset, og skolepresset. Nei, du verden så deilig det er at alvoret ikke har startet enda. Så godt å kunne stå opp om morran og vite at du kun har noen få ting du skal gjøre utover dagen. Ting som å stå opp tidlig nok til å fikse håret og finne frem de riktige klærne, ikke fordi man liker stilen selv, men fordi man er dritredd for å skille seg ut. Ikke noe press altså, men jo likere man er alle andre, jo mindre sannsynlig er det at noen kødder med deg. Så er det om å gjøre å få i seg en skikkelig frokost, for mora di har jo tross alt stått opp før deg og fikset et sunt alternativ for gutter i voksealderen, og du vil jo ikke skuffe henne og si at du egentlig ikke er så sulten, og at det holder med en yoghurt.

Så skal du ha fremføring i Engelsken for en lærer som ikke ser forskjell på deg og alle andre gutta i klassen, før du skal ha matteprøve om temaer du aldri noensinne kommer til å ha bruk for i arbeidslivet. Ikke noe press altså, men i friminuttet skal du helst henge med alle kompiser og venner, selv om de ikke lenger er på talefot fordi noen har sagt noe om noen som noen andre har hørt, men er usikker på hvem som har sagt, så nå er noen sure på alle, og alle er sure på noen. Fint om du forstår, men ikke noe press altså.

Etter skolen skal det trenes, og under trening bør man legge ut minst et bilde av seg selv med fleksende muskler og hashtag «DiggÅTrene», i det rette lyset, slik at man ser digg ut selv om man egentlig bare er svett og drittlei, og skikkelig sugen på en burger fra grillsjappa på hjørnet. Men det er ikke noe press altså.

Hjemme skal det gjøres et tonn av lekser, og pugges til naturfagprøve, for det er skikkelig viktig at jeg vet formelen til myk plast, og hard plast, og den dødelige gassen James Bond brukte i film nummer to, før jeg må spise middag med familien og smile pent og si «-Neida», når de spør om det er mye press og stress om dagen. For det er ikke noe press altså, bare den herlige bekymringsløse, fordømte ungdomstia.

Så når man endelig kan slenge seg ned på senga eller sofaen for å chille litt før sengetid skal man svare på et tonn av beskjeder på Facebook, og svare alle man både kjenner og ikke kjenner på snap, sånn at ingen blir sure. Men det er ikke noe press altså.

Nei, ungsomstia er super, fri for press og alvor, bare lek og moro, og lekser, og trening, og prøver og innleveringer, og venner som er sure, og folk som legger ut bilder av deg når du ikke ønsker det selv, og foreldre som forventer god oppførsel, og besteforeldre som synes du ikke spiser nok, men vokser for fort, og oldeforeldre som vil holde deg unna farlige ting som trekk, og kompiser som selger hasj, og vil at du skal bli med på en fest hvor du ikke kjenner noen fra før, og folk som synes du har teite sko, og ei naturfagbok full av formler som ikke engang Einstein hadde giddi å pugge.

Det er når man er voksen alvoret starter. Ta norsklæreren min for eksempel. Som akkurat nå sitter og leser dette kåseriet, og skal sette karakter. En karakter som kanskje ene og alene avgjør hvordan vitnemålet mitt ser ut, og om jeg kommer inn på videregående, og får blitt noe mer enn en stakkars kvistete tenåring uten fremtid. Hele min fremtid ligger faktisk i denne læreren sine hender.

 Men det er ikke noe press altså.

Seier er når man er 16 år, og kan takle nedturer så vel som oppturer. Når man klarer å se forbi forventningspress, og er stolt over egen innsats.

Ønsker alle en fin tirsdag, med eller uten debatt 🙂

Hva skjedde?

Jeg kom hjem fra jobben fredag ettermiddag, sovna på sofaen, våknet i en vinkel jeg aldri hadde kunnet knekke meg sammen i i våken tilstand, og med sikkel på sofaputa under kinnet, og plutselig var helgen så godt som over, og i morgen er det på`n igjen. Det sa lissom bare svooosjj, også var helgen så godt som ferdig. Det har ikke skjedd noe som er verdt å blogge om, likevel sitter jeg her og skriver noen ord, bare fordi at slike late helger kan vært verdt å huske de også.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

( Noen har ikkeno å blogge om, men blogger alikevel! Foto: Lisbeth Lund Andresen, Romerikes Blad )
 

Jeg prøvde å spille på guttas samvittighet lørdag formiddag, for å få litt selskap da jeg skulle prøve meg på en runde i skogen, (fremdeles uten rosa joggesko, men iført et par knall oransje, arvet at minsten, fordi poden på 12 vokser fortere en ugress, og har nå størrelse “sykt svær” i bena) men ingen av gutta ville bli med. Det ser ut til at skremselspropaganda som “Men uten trim kommer mamma til å dø av tette blodårer og hjerteinfarkt!”, eller, “Hvis dere ikke blir med på tur kommer mamma til å måtte delta på sånn tv dokumentar om mødre med ekstrem fedme, og da blir dere filmet og!!!!”, ikke lenger virker på noen av podene, så jeg endte opp med å gå alene.

( Vår i skogen…og Johnny Logan på repeat )
 

Det var herlig med en skogtur så lenge foten holdt, og jeg rakk å bli akkurat så svett og anpusten man kan bli når bakken er slakk og spillelista på øret består av “Hold me now” med Johnny Logan på repeat. Uansett, trim ble det, og skogen var full av fuglesang, uåpnede kondompakker lagt strategisk på stien slik at lettere overvektig 40 åringer kan skli på dem og slå halebeinet, og en herlig følelse av vår.

( Når du sklir på en kondom, sender snap til kidden, og han sender tilbake og prøver å legge skylda på broren sin… søskenkjærlighet 😛 )
 

Vel hjemme, og særdeles fornøyd med trimrunden bakte jeg en terte jeg lenge har gått med ideen til i hodet, for å belønne min egen slankeinnsats den formiddagen. (det er jo lettere å holde vekta lenger om man ikke går for fort ned, derfor er det viktig å spise seg opp etter turer i skog og mark !!!)

I et kaos av sukker, fløte, peanøtter og sjokolade så en Snickers terte dagens lys lørdag formiddag, og undertegnede forsynte seg grådig med et over middels stort stykke. Fyttikatta så digg, men OMG så sykt mektig.  Det er ikke ofte jeg må kaste inn håndkle halvveis inne i et kakestykke, men det måtte jeg faktisk her!

( Snickers terte. Egner seg ikke for pyser med sarte mager etter allerede trange blodårer! )
 

Jeg var mett til langt utpå kvelden, og en ekstra liten rusletur på ettermiddagen med ei venninne hjalp heller ikke. Men den som gir seg er en dritt, så når klokken ble kveld prøvde jeg å døyve kvalmen med enda et stykke, mens jeg krøllet meg opp i sofaen for å se en DVD jeg fikk tilsendt fra California. Charlie, en usedvanlig jovial og hyggelig fyr og som jeg tidligere har tegnet en del for, har hatt en liten gjesterolle i en TV-serie, og fordi serien ikke går her i Norge fikk jeg tilsendt et opptak.

( Mett, slapp, litt kvalm, og veldig lett å underholde )
 

Charlie (Charles Shaughnessy) , noen husker han muligens fra komiserien “The Nanny” fra 90-tallet, der han hadde hovedrollen sammen med Fran Drescher, er en kunstner hva skuespilleryrket angår, og selv om ikke akkurat denne serien er noe jeg vanligvis ser mye av er jeg mektig imponert over evnen til å spille to roller i samme serie, og så til de grader “naile” begge to.

( Flere som så denne serien på 90 tallet? Lite visste jeg da at han mamma siklet på en kveld i uka viste seg å være verdens mest trivelige fyr. Vil du følge facebook siden hans, så finner du de HER 🙂  Bilde fra Google )

( Det er ikke skikkelig Amerikansk såpeopera før man kan spille sin egen tvillingbror…og seg selv! Men talentet, det er det ingen ting å si på! Way to go, Charlie! )
 

Uansett, mens Charlie lekte seg gjennom flere episoder på tv-skjermen, måtte jeg kaste inn håndkle her også, kaka ble rett og slett for mektig, selv for en erfaren kakespiser som meg.

Da kaken helt uventet ikke fristet i dag tidlig heller bakte jeg i stedet en skinkeomelett pai til frokost, og satset på å nyte søndagen til det fulle.

( Frokost…og lunch 😉 Skinkeomelett-pai )
 

Det har vi klart. Søndagen har badet i sol og nydelig vårtempratur. Det ble en lang og deilig frokost med gutta før gubben satte snuta mot garasjen, og jeg og minsten vasket  verandaen og klargjorde hagemøbler. Den mellomste poden har som vanlig øvd inn puddelrock låter fra det glade 80-tallet på gitaren, sprengt en basskasse og ei tromhinne, og 16 åringen har brukt dagen på å mekke moped, og å klargjøre den for hans aller første sesong som trafikant på veien.

( 16 år, egen moped, og vår i lufta…. hans drøm, mamma sin store skrekk! )
 

Og mens mor bakte en aldri så liten bolle-foccachia, men vaniljekrem og hvit sjokolade, prøvde de to eldste gutta å påføre hverandre en aldri så liten hjerneblødning ute på trampolina. Det er jo ikke vår før en eller annen av Nordvang gutta sitter på legevakta med selvforskyldt skade av uklart omfang.

( blolle foccachia…for vi har jo ikke spist nok denne helgen lissom…)

( Tenåringer med mer hormoner og dårlige ideer enn godt folkevett…flere som har sånne??? )
 

Nå går det mot kvelden. Mopeden er så blank som en gammel moped får blitt, hagemøblene er vasket og testet ved ettermiddagskaffen. Vi er fulle av nye fregner etter en dag i sola,  magene er mette av nybakt snadder, og skadene på de lettere teite tenåringene som har mer hormoner enn vett er så små at de lett kan behandles hjemme.

( Tomsete 16 åring, lettere skadet, men som alltid like blid etter brytekamp på trampolina, med tilsvarende tomsete lillebror )
 

Lukten av lassagne sprer seg i måsahuset, og snart samles vi rundt bordet til middag. Jeg vet ikke hvor helgen ble av, men om jeg skal oppsummere, så ser jeg jo at den har vært passe begivenhetsrik likevel.

Fredag-svooosjj-mandag.

Nå blir det mat, bad, pysj, bena høyt i noen timer før sengetid, og så er jeg klar for en ny mandag og en ny uke. Det blir spennende å se hva den vil bringe med seg!

Håper du har hatt en knakandes god helg. Ønsker deg en fin søndagskveld.

Meg: Du ??? Visste du at jeg egentlig er ei heidundrandes flott dame. Sprek og sexy som bare rakkern !!! Jeg har bare ett lettere vrangsyn når det kommer til egen kropp !!! Visste du det ??

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Gubben: ??? Hæh ??? Sprek og sexy? Du ???  Eeh, har du sett på sånn selvhjelpsprogram på den der lyserosa livsstilkanalen igjen nå heller ???

( Snasen middelaldrende blogger poserer for sexy sms og snapchat til gubben )
 

Jeg hadde ikke det altså, sett et sånt program (selv om jeg tidvis og slavisk sitter gjennom timesvis med sånn «Elsk deg selv-program- maraton» mens jeg konsumerer store mengder kaffe latte og napoleonskaker). Neida, jeg hadde bare tatt til meg, og tygget lenge på en hyggelig kommentar fra en kollega tidligere på dagen.

 For før første økt, mens jeg satt og ventet på elevene i et lite grupperom, tredde en trivelig og særdeles morgenglad kollega hodet inn døren og skrøt uhemmet av bloggen, samtidig som hun fortalte meg at jeg nok til tider har et aldri så lite vrangsyn på meg selv.

Nå sa hun riktignok ikke at jeg var både snasen og sexy, slik jeg presenterte det for gubben, men at hun så på meg som en helt normal, sprek og oppegående dame. (det med oppegående er heller tvilsomt med tanke på forrige ukes blødmer både med kattedoen og høneblafringa på sportsbutikken, men så absolutt, ihverfall for mitt vedkommende, et kjærkomment kompliment)

Når slike fine komplimenter kommer fra kollegaer som er så små, nette og så søte at jeg bevisst nekter å stå ved siden av dem på personalbildene til skolekatalogen, varmer det utvilsomt et  hjerte på god vei inn i midtlivskrisen.

Så satt vi der i sofaen på kvelden, gubben og jeg, og diskuterte hvorvidt jeg er skikkelig usexy, eller om jeg i en årrekke har vært rett og slett rå-deilig, et realt stykke mannemagnet, uten å vite om det selv. Gubben, som ikke er like rå med komplimenter som kollegaen fra grupperom 202 lirte av seg en strofe om at jeg i hvert fall hadde blitt tilbedt i India (fordi der er kuer hellige), og at jeg den eneste gangen jeg vil kunne ansees som skikkelig heit er under en eventuell kremasjon.

( Elsk deg selv…)

Uansett! Det skal jo sies at selvinsikten til undertegnede er noe bedre enn den til tider fremstilles her på bloggen, og selv om det absolutt finnes et forbedringspotensiale i denne middelaldrende  bloggskrotten, så har jeg blitt så gammel, og så glad i kalorier og hurtige karbohydrater, at jeg mer eller mindre godtar forfallet. (Sett bort ifra intense salat og agurk-kurer dagene før jeg skal inn i festantrekk eller bikini)

Derfor, da jeg i går kveld la meg under dyna, tett inntil den over gjennomsnittlige lodne mannen med total mangel på kompliment- og sosialkompetanse bestemte jeg meg for noe.

Hver eneste dag når jeg står opp, skal jeg se meg i speilet, å finne en ting jeg liker med meg selv. Et litt sånn «møt deg selv i døren og slipp deg inn» prosjekt. Jeg skal altså se forbi det faktum at jeg får svetteutslett på knærne når jeg er naken, fordi puppene legger seg over dem som et klamt teppe når jeg sitter. Jeg skal glemme at rumpeballene er så slappe at de trenger spesialtilpasset støttehjul, og jeg skal ikke henge meg opp i at neseborene er så gedigne at småfugl som spurv og dompap søker tilflukt i dem på kalde vinterdager, og at de står for kontinuerlig kronisk gjennomtrekk i toppetasjen

Fra og med i dag starter prosjekt : «Elsk deg selv!»

Etter en god natts søvn , og med dette i tankene, satte jeg kursen for speilet med en gang klokka ringte i dag morges, klar for å forgude mitt nye jeg, og jobbe med mitt nye selvbilde.

Prosjektet er AVLYST!

( Når fjeset er klinisk blottet for selfie-kompetanse, men man som blogger føler seg forpliktet til å levere den daglige dosen “duckface” likevel! )

For hva er vel mer demotiverende på dag 1 av et slikt prosjekt, enn en verkebyll av et øye på størrelse med Mount Everest???

Hallo øyekatar, farvel prosjekt sexy blogger!!!

( Når et øye ser ut som verdens største og mest overbetente kvise )

Og hvor er den søte kollegaen med de fine komplimentene når man kommer på jobb og ser mer ut som Rocky Balboa etter en runde i ringen med Dolf Lundgren, enn en stakkars litt småsnasen elevassistent med vrangsyn på egen kropp? Hun er som forduftet for solen, og erstattet av en annen litt mindre optimistisk, noe eldre kollega som trekker på skuldrene og sier:

«Bare vent til du kommer i overgangsalderen! Da blir at annet bare bagateller!»

Så jippi. Jeg kan nesten ikke vente. Trangsynt, vrangsynt, nærsynt eller ikke, livet går altså fra vondt til verre. Det er bare å innse at glansdagene er over, sexy er forbi, snasen er oppbrukt, og selvironien vil fra nå av være min faste følgesvenn.

Derfor har jeg funnet frem et sett gjennomsnittlig sexy undertøysett av blonder, bakt sjokoladekake, trøstespist et Gullbrød, og sendt en smågæær`n melding med bilde av et betent øye til gubben, slik at han vet hva han har i vente i kveld. For det å flirte, og å niholde på spenningen i et A4 ekteskap som tidvis er blottet for komplimenter, romanse og franske tungekyss, det kan jeg fremdeles!

( Når du prøver å gjøre gubben sjalu, men han ikke svarer på meldinga engang…)
 

( Sjokolade fikser alt. Trøstespising, here I come! )
 

Og selv om jeg kanskje høres en smule bitter og negativ ut akkurat nå, så klarte jeg faktisk å finne en positiv ting med meg selv i speilet i dag tidlig.

Det røde og betente øyet får faktisk de gedigne neseborene til å se litt mindre ut!

( snasen blogger med fritt innsyn til hjernen )

Ønsker alle en feiende flott torsdag.

Møt deg selv i døren og slipp deg inn!

Mars var alltid den måneden jeg forbant med fest, moro og familie.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Så mange i min familie, både på mors og på fars siden hadde bursdag i Mars, og som liten husker jeg at hele måneden var en stor fest, et eneste stort etegilde der vi kjørte Romerike rundt, fra den ene bløtkaka til den andre. Vi feiret søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, og mamma.

I dag skulle mamma fylt 60 år.

(Mamma og mormor. Åh…90 tallet, bare elsker kombinasjonen av farger og rysjer 😉 )
 

I dag hadde vi sikkert feiret henne, om ikke sykdommen hadde tatt henne fra oss så alt for tidlig.

I går var det to år siden mormor sovnet stille inn med alle sine nærmeste rundt seg, og på fredag skulle morfar ha feiret sin fødselsdag, om han fremdeles levde.

(Mormor. Fine, snille mormor)
 

Mars er ikke lenger en måned full av fest og bløtkaker, og tre av de jeg hadde aller kjærest er ikke her lenger.

Lenge lå sorgen over å ha mistet mamma som en altfor tung kappe på skuldrene, og store deler av tiden gikk med til å tenke på hva som kunne ha vært, ta hensyn til hva hun ville ha gjort, og hvordan hun hadde ønsket at jeg skulle være. Det er så enkelt å pakke seg inn i sorgen, å gjemme seg litt bak den for å slippe å ta steget ut i verden uten de menneskene du er redd for å leve uten. Lenge var jeg også redd for å ikke kunne leve opp til hennes minne, fordi jeg viste, og fremdeles vet hvor mye hun betydde for så mange.

Den første sommeren syklet jeg nesten daglig til graven hennes, og kunne sitte der lenge av gangen og snakke med henne, gråte til krampa tok meg. Jeg er nesten aldri på graven lenger. Jeg føler ikke behov for det, hvor egoistisk og kaldt det enn måtte høres ut. Hun er ikke der. Mamma er ikke der.

Hun er her, akkurat hvor jeg er, uansett hvor jeg måtte befinne meg, hver eneste dag.

( Lykken er å finne små kjærlighetserklæringer i mamma sin dagbok )
 

Hun er et varmt minne. Et minne jeg ikke engang trenger å lete frem. Hun er en naturlig del av samtalene i de store familiebursdagene, og jeg tenker på henne hver gang jeg baker etter oppskrifter fra hennes kokebok.

Jeg savner henne ikke lenger på samme måte jeg gjorde før. Skulle jeg ønske hun fremdeles var her?

Ja, helt klart. Jeg savner det illrøde håret. Jeg savner latteren. Jeg savner lukten av parfymen hennes, og jeg savner de gode, lange klemmene. Jeg skulle ønske hun hadde blitt kjent ungene mine, jeg skulle ønske hun hadde rukket å bli enda bedre kjent med Ronny. Jeg skulle ønske jeg viste hva den hemmelige ingrediensen i ostekaka hennes var.

Likevel er livet bra. Så innmari bra, og fordi ting ble som de ble har jeg i dag mennesker i livet mitt jeg ikke ville vært foruten. Mennesker jeg kanskje aldri ville blitt kjent med om ting hadde vært annerledes. En fantastisk ste-mamma som elsker guttene slik bare en mormor kan. En kjekk stebror og to fine stesøstre med sine fine familier.

Savnet etter mormor og morfar kjennes i dag større enn savnet etter mamma. Jeg antar at det er fordi jeg fikk ha de lenger, og fordi de var så til de grader en del av guttenes liv, og at vi derfor er flere om minnene. Et sett lekne, gode og hjertevarme oldeforeldre, av den typen de fleste bare kan drømme om. Men selv om savnet etter dem begge fremdeles er stort, overskygger de gode minnene sorgen.

(Oldefar og Mattis. Tenk å være liten gutt, og ha en oldefar som kan snekre trebåter, bygge togbane og som kan holde på all verdens hemmeligheter)
 

Jeg var så heldig å få være hos dem alle sammen, da de døde. Jeg fikk holde dem i hånden da de sovnet stille inn, både mamma, morfar og mormor. Døden er ikke skummel. Døden er naturlig. Det som er skummelt er å skulle leve uten de som blir borte, men det kommer en dag da de gode minnene overskygger sorgen, og savnet blir en naturlig, men ikke altoppslukende del av hverdagen.

Litt lenger innover i landet finnes det nå en bitteliten jente. En vakker liten skatt som jeg er så heldig å få være tante til (selv om det ikke kanskje er den korrekte tittelen sånn rent slektsmessig ). En nydelig liten jente oppkalt etter mamma, og for en kjærlighetserklæring det er! Det er så godt å vite at akkurat min mamma betydde så masse for et annet menneske, så mye at hun i dag har valgt å oppkalle sin lille datter etter henne.

Tante Elin var noe spesielt for Thea, og Thea var noe helt spesielt for tante Elin. Hun hadde vært så ufattelig stolt av denne nye, bittelille skatten av et menneske.

Vesle Elin er et synlig bevis på at livet går videre.

Elin, en bitteliten, kjempestor lykke.

Det blir ikke noen feiring i dag. Det føles ikke naturlig å markere bursdagen til en som ikke er her lenger, men jeg skal mimre litt. Jeg skal lese litt i dagboken hennes, bla litt i albumene, vi skal snakke om henne, og jeg skal smile! For selv om hun ikke er her lenger, så var jeg så heldig å få ha verdens beste mamma i 20 år, og det er absolutt noe å smile for.

( Særdeles ung “blogger-in-the-making” og dronningen av 70-tallet. Min mamma.)
 

Ønsker alle som er innom en riktig god mandag. Håper du gir en klem til noen du er glad i.