God morgen, og riktig fin søndag til deg. Vi har nettopp våknet opp i vakre Eidfjord, og nyter utsikten ut av vinduene på bobilen. Det er vakkert, selv om ikke sola skinner akkurat nå.
Vi har hatt ei uke på veien i dag, og blir ute et par dager til, før vi skal hjem, og jeg skal forberede meg på årets første skoleuke. Det betyr altså at det er nøyaktig ei uke igjen av sommerferien. Akkurat nå er livet godt! Alle følelser av utilstrekkelighet, all dårlig samvittighet for ting som burde vært gjort, vonde tanker om liv som ender for tidlig, de er liksom lengre bak i hodet når vi er på tur. Som om det betyr mindre, for jeg får jo ikke gjort noe med det uansett, nå som bilen er hjemme, og alt jeg trenger finnes i skapet under senga. Deilig! Endelig litt lavere skuldre.
Jeg sitter i senga, på mjuk madrass, pakka inn i ei gedigen grønnstripete dobbeldyne, mens gubben pusler med frokosten i kjøkkenkroken. Straks lukter det kaffe. Vi dura på landeveien i mange timer i går. Fra Strand og sol og sjø, over fjell og daler.
Om litt skal vi kjøre videre. Vi er ikke helt sikre på hvor enda, men det gjør ikke noe. Det er liksom ingen ting som “gjør noe”, og det er så deilig.
Ukas små øyeblikk kommer altså fra landeveien, alle som en. Det aller meste av uka ble tilbragt ved sjøen. Forrige tur var mest fjell og daler, denne gangen har lysten på sol og salt sjø lokket oss mot kysten. Det var noe av det lureste vi har gjort, for vi hadde hele seks dager på rappen med knallvær. Skikkelig sommer!
Solplassen på Stavern ble en favoritt for noen år siden, og dette er tredje gang vi har parkert der for noen dager. Vi ankom søndag formiddag, og det første jeg gjorde var å smøre meg inn med solfaktor, ta med meg det gule teppet og den gamle strandveska full av smurte lefser og Pepsi Max, og la meg godt tilrette på stranda. Gubben kom og holdt meg med selskap etter at han hadde rigget på plass alt rundt bilen. Så fort jeg kunne grave tærne ned i mjuk sand slappet jeg av. Sånn skikkelig. Luken av saltvann, lyden av bølgeskvulp, og sand mellom tærne. Nydelig øyeblikk.
Det er ingen ting som haster når man er på tur. Ikke kjeder jeg meg heller. Jeg kan ligge timevis på strandas og bare lytte til unger som leker på stranda eller i vannet. Jeg sovner litt, leser litt, lytter til podcast, og sovner litt igjen. All den tiden!!! Så gode øyeblikk.
Og blir kvelden lang, eller kroppen støl av for mye horisontal velvære, da setter vi på oss skoa og rusler en tur. En kveld gikk vi de korte meterne ned på brygga, og bare satt der. Satt der og kjente den ytterste delen av brygge bevege seg frem og tilbake i sjøen, kjente den gynge litt med bølgene, og bare satt slik og dinglet med bare bein over vannflata, med nesa vendt opp mot en lyserosa himmel. Så fine øyeblikk, og så herlig avslutning på kveldene.
For å bryte opp strandlivet litt tok vi beina fatt inn mot Stavern sentrum en formiddag. Med sekk på ryggen, sånn i tilfelle det ble litt shopping, og solkrem på nesa trasket vi kystveien frem og tilbake. Det ble lunsj på brygga, is i solveggen, og litt sightseeing. Like vakkert som i fjor, som en sommerdrøm. Gode opplevelser, gode øyeblikk.
Videre kjørte vi mot Omlistranda ved Helgeroa. Første gang vi er her, selv om gubben påstår at vi har sykla gjennom her for mange år siden, mens gutta var små. Jeg husker ikke…mulig han har rett. Vi var like heldige med været her, og selv om det var tettere med folk fikk vi likevel mer enn nok luft mellom øra. Det gir så ro å stå så nære sjøen. Når stranda og bølgene er det første du ser når du drar til side gardinene i frontruta.
Hver morgen har det blitt frokost ute, deretter stranda. Mange flere timer med podcast på øret, og to hele bøker utlest. Jeg sover på stranda, i skyggen, og om natta. Sover og sover, som om kroppen tar igjen alle de søvnløse nettene fra resten av året. Hver kveld har vi sittet i sanda og sett på solnedgangen. Vakre øyeblikk.
Rett før leggetid har også stranda lokket. Når det er så mørkt av sjøen er helt svart, og lyset fra alle campingvogner, bobiler og hytter maler mønster i vannet. Sjelefred, rett og slett. Tilogmed jeg som er så mørkredd har helt glemt det bort, og bar nyti utsikten. Fiiine øyeblikk.
Jeg har samla steiner, blanke og runde etter årevis i vannet. Jeg har plukket skjell, studert dem, og lagt de fra meg igjen. Jeg klarer liksom ikke la være og plukke opp skattene når jeg rusler langs vannet. Studerer dem, lar de hvile litt i hånda. Barnslig, men fint.
Også har jeg spist is. Mye mer enn jeg har godt av, men hvor ofte er det ferie da? Cappuccino isen i kiosken på Omlistranda var 12 av 10, og jeg fikk dilla! Ikke var de sparsommelige med størrelsen på kulene eller!!! Aaah, det søte liv. Spise is i sola!!! Bare fine øyeblikk.
Og slik har uka gått…eller rulla da! Vi er jo på hjul. Ro og hvile, sandstrand, og lange svømmeturer i salt sjø. Kveldsturer i solnedgangen, kapitler lest, grillmat til middag, is til dessert. Jeg har funnet roen, ledd mer enn på lenge, og jeg nyter det, fordi jeg ikke vet sikkert at det varer. Jeg gidder ikke tenke mer på det akkurat nå, bare nyter det som nytes kan. Hverdagen kommer når den kommer, men enn så lenge, noen dager til, er det ferie.
Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Nå skal denne skrotten ut av senga, og frokosten skal nytes, før vi setter snuta mot landeveien igjen. Vær grei mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
