Åkæi.

På ei uke har jeg spydd og skiti min egen kroppsvekt, men nesten ikke gått ned et gram (fordømte bortkasta omgangssyke), spist min egen kroppsvekt i marsipan med sjokoladetrekk (Hallo Nordvang, der har du svaret lissom), og jeg har runda livet. Helt sant!!! Dævver jeg i morra, så går jeg i bakken med tommelen i været! Mer om det senere. ( Hah, skulle vært nyhetsoppleser på statskanalen med uttalelser som det der!)

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, for uka har bydd på så mange øyeblikk at det egentlig har vært nok til et blogginnlegg hver dag.Vi kan jo starte med den julekalendergreia for bygda som jeg har fått være med på. Det er skikkelig ekkelt å snakke til kamera, og å bli filmet. Så med den erfaringen i sekken kan jeg jo bare legge planen om å kapre rollen som Moneypenny i neste James Bond på hylla! MEN, selv om jeg enda ikke har sett en eneste episode der jeg er medvirkende, rett og slett fordi jeg blir flau av å se og høre meg selv, så har jeg selvinnsikt nok til å forstå hvorfor ikke Skavlan har bedt meg som gjest på programmet sitt enda. Jeg har et sånt ansikt bare en mor kan elske (og hun lever jo ikke lenger, så der fikk jeg den lissom),  og det gjør seg ikke på TV. Når det er sagt kan man få skikkelig latterkrampe av å se screenshots av seg selv fra filmingen da. Som den kvelden en elev sendte meg dette bildet, og jeg flira så jeg nesten tippet av stolen. Latter, le av seg selv, når man sikkert egentlig bare burde stikke hue i sanda og bestille en “bli ny-dag” med Jan Thomas, det gir fine øyeblikk. Tross alt.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Å koke smultringer. Sånn ca 2oo stk. Det var et fint øyeblikk. For her hjemme blir det liksom ikke jul før smultringene er kokt, og lagt i fryser`n. Noen poser skal deles ut til familie som ikke baker selv, men de aller leste blir her, og skal nytes i julen. Vi har prøvesmakt. En sånn 10-12 stykker. Det kalles kvalitetssikring faktisk, og det er viktig! Laget litt ekstra små hull i smultringene i år for å ikke kaste bort kalorier. En del av det der spis opp maten prosjektet. (That`s my story and I`m sticking to it!)

Den dagen jeg fikk se historien min på trykk i Julemagasinet til Bjørkelangen. Det var mer stas enn jeg liker å innrømme! Altså, ikke for å skryte (det er ikke sant, for dette er reinspikka selvskryt, men det høres bedre ut å ikke innrømme det så åpenbart), men dette var gøy. Å få være en del av noe, få bidra med noe, om enn bare en liten tekst og noen tegninger. Det ser jo helprofft ut, for Beate har gjort en kjempejobb med redigering og trykk av bladet! Så ja, historien på glanset papir, det var et fint øyeblikk!

Kollegaene mine! Herreminhatt de er fine. Det var den dagen det rant i begge ender og jeg fikk panikk da jeg entret badet og så at det var en dorull igjen. Jeg satt på ramma og flirte litt da jeg innså at om denne gæligheta vedvarte ville jeg snart tørke baken med nisse og dompapp-servietter, og for å dele “morsomhetene” med kollegaene sendte jeg bildet av den enslige dorullen til chatten vi har på facebook. Noen timer senere, i det sola gikk ned, og jeg innså at jeg snart røyk på en pakke juleservietter fra Nille ringte det på døra, og der stod Anne, som på vegne av hele avdelingen hadde vært på storhandel, og shoppa doruller for resten av året, uansett for mye avfall kroppen velger på kvitte seg med. Jeg orket egentlig ikke å le, men lo likevel,og måtte ligge og hvile resten av kvelden. Det var verdt det! For noen damer jeg jobber sammen med, for en gjeng. Vandrende vitaminpiller hele bunten! Herlig øyeblikk!

De øyeblikkene da dere som leser denne bloggen sender meg meldinger, eller bilder av ting dere har laget, inspirert av det som legges ut her. Denne uka hadde Mary-Anne testet deigen og noen av kakene fra juksemakerdeigen min. Jeg synes det er så herlig å se at folk prøver, at folk lager. Blir jo helt rørt, og bittelitt kjempestolt.

Den dagen varmegradene tok over for kulda og all snøen på trærne ble gjort om til glitrende isdiamanter. Altså, jeg tuller ikke når jeg sier at trærne som hang tungt over porten ute ble til et levende, massivt klokkespill av istapper. Vinden tok tak i grenene, slo isklumpene mo hverandre, og hørtes ut som et bjellekor. Et glitrende isbjellekor. Jeg ble stående under trærne en halvtime etter å ha hentet posten, som en sånn tomsing med tomt blikk og åpen munn, og bare lytte, og se. Nydelig øyeblikk, har aldri opplevd noe liknende!

Den dagen fagbrevet jeg tok i våres kom i posten. Jeg hadde glemt det litt. Ikke at jeg tok fagbrevet, men at det skulle komme, i papirform. Ble jo nesten litt høytidelig da jeg åpnet det. Vurderte et kort øyeblikk å ha en sånn seremoni hjemme alene for meg selv, med overrekkelse og greier, men droppa det. Uansett, måtte ut å kjøpe ramme og greier. Ble brått litt stolt av det fagbrevet en gang til lissom. Fint øyeblikk!

Den dagen jeg runda livet!!!! De som kjente meg i tenårene vet at jeg på et tidspunkt (i flere år enn jeg kommer til å innrømme her på bloggen…ok da, sånn ca 10 år) var dødelig dødsforelsket i han som spilte Paul i såpeoperaen Neighbours som den gang gikk på TV3. Vi skulle gifte oss, få 2,3 barn, dra på kjærlighetsferier på tropiske øyparadis, og leve ykkelig i alle våre dager. Problemet var bare at han ikke var klar over det…det at det satt en kjærlighetssyk uttørka jomfru på et lite pikerom et sted på Sørumsand, og dagdrømte. Så da ble det ikke oss to da, selv om jeg reiste helt til England en sommer sammen med Gry, og kjedet oss gjennom tre uker med språkskole, kun for å få kjøpt singelen hans, som de ikke hadde i butikkene der engang, for etterhvert traff jeg jo måsagubben, og gav jomfrudommen min til han istedet.

Men denne uka dere, denne uka, begynte han å følge meg på instagram. Riktig nok 25 år for sent, for jeg er jo relativt lykkelig i dette A4 livet med måsagubben her på Måsan, men om jeg hvinte litt høyt da jeg fant det ut? Jah… Om jeg danset litt spontant rundt i stua med armene i været…eh, jah…for fjortisen i meg liksom bare kom fram, og tok litt av et sekund eller to. Uansett, nå har jeg runda livet, sirkelen er avsluttet. Kleint, men DØDSKULT øyeblikk.

Den formiddagen jeg og minste poden ruslet rundt på julemarkedet på Bjørkelangen. Vi skulle egentlig bare kikke litt, suge til oss julestemning før julegateåpning og tenning av grana i sentrum, men vi fikk shoppa litt likevel. Trasket rundt sammen, bare minsten og jeg, hilste på et snodig dyr, og drakk varm gløgg fra pappbeger. Fint øyeblikk.

Den dagen minsten kom hjem med 10.klasse bildene. Da jeg ble sittende å studere klassebildet, og innse at alle disse små gullungene jeg engang kjente har blitt store fine ungdommer, og det uten at jeg har blitt så mye som en dag eldre. Rare greier! Også poden da. Fine minste poden, han som aldri helt følte at han fant sin plass i klassen. Han som tok i mot da de andre var leie, uten en mine, men som lot tårene falle når han kom hjem. Han som var så stille og sjenert, som følte seg andreledes og litt utenfor, som nå smiler til meg fra bildet som en neste “voksen mann”. Så trygg på seg selv, så rolig, snill som dagen er lang, også så innmari grom. På bildet ser jeg en gutt som vet han er god nok, uansett. Og da ble jeg så rørt, og så glad, for selv om jeg ser denne poden hver eneste dag, så ble det så ekstra tydelig for meg da jeg fikk se bildene! Fine, fine minsten vår! Gurimalla så heldig jeg er som får være mammaen hans!

Og sånn gikk uka. Mer på do enn jeg skulle ønske, men fine øyeblikk like vel. Myk pysj, og dyne på sofaen. Julefilm på tv, og jule-te i koppen. De fine adventsblomstene jeg fikk av “B” for en uke siden som står akkurat like flott enda, og gjør meg glad langt inni sjela hver gang jeg går forbi dem.

Lukten av klementiner i fatet på bordet, pusekatter som sloss om en plass på fanget så fort man setter seg. Tre poder som snekrer julegaver midt i stua (litt rot får man tåle i julestria), pizza fra Pizzabaker`n, julestjerna i vinduet bak oldemors gamle blondegardiner, og hånda til måsagubben som stryker meg på ryggen til jeg sover.

Mange, mange herlige hverdagsøyeblikk!

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?