Nå ville det være veldig politisk korrekt av meg og si noe sånn som, “Åh, ferie er fint det, men nå skal det bli godt å komme tilbake på jobb!”

Jeg mener jo det, litt. Men er det innafor å si at en uke med fri sånn ca midt på høsten er chill eller? For her sitter jeg og nyter den nest siste offisielle feriedagen, (helg er liksom ikke ferie) og tenker at jammen har det vært skrekkelig digg å ikke ha gjort en dr**t hele uka!

Her tusler jeg rundt i ullundertøy og tykke sokker fordi det er litt kjølig inne. Det brenner i peisen, jeg drikker meg mett på kaffe med sukker og fløte, og jeg har lyst til å gjøre absolutt ingenting i noen timer til, og det med god samvittighet.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

I stad ble jeg liggende tissetrengt på sofaen i over to timer. Blæra sprengte så jeg nesten var gul i øynene, men jeg lå liksom litt for godt til å gidde å reise meg opp, før jeg ikke lenger hadde noe valg! Tre fødsler på under fire år gjør det å være tissetrengt til en risikosport! Når magen begynte å romle sprøytet jeg sjokoladekrem rett i munnen, direkte fra sprøytepose, restene etter to dager med baking av franske makroner. Jeg kjørte på med feit sjokoladekrem til jeg ble lettere kvalm, også la jeg meg under teppet på sofaen igjen, og så på gamle episoder av Dynastiet på YouTube.

( Den dobbelthaka kommer ikke av seg selv, for å si det sånn! )

Så joda, for den sosiale delen av livet holder det nok med en uke borte fra jobb for denne dama, men sofasliteren i meg nyter denne siste dagen av høstferien altså, det skal jeg ærlig innrømme.

Litt sånn småfornuftig har jeg fått til denne uka da. Ikke store greiene, men noen turer er gått i nydelig høstsol, masse tid med ungdommen i huset er jo aldri feil, litt bakst hver eneste dag, kom gjennom haugen av single sokker, kaffe på baker`n med en god venn, og malte salongbordet etter et akutt interiørinfall. Men bortsett fra det, kun en uke med deilig latskap, og det med god samvittighet.

Som bare for å understreke latskapen, og trekke det aller siste av feriefølelse ut av uka tor jeg rett og slett jeg logger av, legger meg på sofaen, skviser det siste av sjokoladekremen rett i “brødsaksa”, og Googler meg frem til den episoden hvor Crystal med de fluffy skulderputene vinner tilbake Blake fra den hurpa Alexis!

Ferie er ferie, tross alt! Verden kan vente noen timer til! Latskapen lenge leve.

Blogges da!

Jeg kjenner det igjen med en gang. Den litt rastløse gangen frem og tilbake i stua. Finner ikke helt roen. Mekker seg en brødskive, spiser bare halve. Lusker litt rundt meg slik han har gjort så mange ganger før, når tankene hoper seg opp.

Han er ikke liten lenger. Sjelden han vandrer frem og tilbake nå, jeg kan knapt huske sist. Han har akkurat ringt et tømrerfima. Et lokalt og veletablert firma han har fått anbefalt av dyktige lærere. Han har bedt om plass til å lære der noen uker i vinter, en del av utdannelsen på veien mot drømmen. Av og til synes jeg det er vanskelig å forstå at på denne tiden, om et år, da er han i arbeid, som lærling, om alt går etter planen. Det tror jeg helt sikkert at det gjør, for denne gutten har så mye å bidra med. Så dyktig, så lærevillig. Så løsningsorientert og dedikert.

Men han er ikke like sikker som meg. Ikke så rart. Hvem er det som er skråsikker på seg selv helt i starten av voksenlivet? Da jeg var på hans alder ante jeg ikke engang hva jeg ville bli. Han har kommet langt synes seg, som allerede vet akkurat hva han vil, og har planen klar for hvordan han skal nå målet. Jo, det kommer til å gå bra, han må bare tro det selv.

Annonsørinnhold

Gavetips: 25% på parfyme og deodoranter

Firmaet kunne ikke umiddelbart si ja til utplasseringsplass. “Har du ikke hørt fra oss innen 14 dager, så ta kontakt med oss igjen!” Ingen lovnad om praksisplass, men ikke blankt avslag heller. Likevel nok til å trigge usikkerheten. Skulle så gjerne hatt et endelig svar, begynt å legge planer, sortere gjøremål og tanker. Han liker aller best å være forberedt denne unge mannen. En fin egenskap synes jeg. Forutsigbarhet er viktig.

“Er det mye akkurat nå?” spør jeg, som for å liksom starte en samtale, selv om jeg allerede vet svaret.

Han nikker. “Jah, litt. Kjøretimer, skole, praksisplass, kveldsjobb. Blir jo en del!” svarer han.

Jeg nikker. “Skal vi gå en tur?” spør jeg, som så mange ganger før. Gå tur er liksom vår greie, har vært det helt fra han var småpjokk.

Så tar vi på oss joggesko, og trasker ut i sola. Lufta er kald, men sola varmer i nakken når vi tråkker på kjente stier innover mot vannet.

Vi skravler som to gamle kjerringer, denne unge fine mannen, og jeg. Igjen tar jeg meg selv i å tenke på hvor stor han har blitt. Myndig, om få strakser. Tenk at jeg ikke har små barn lenger. Han kan knapt kalles ungdom engang. Ung voksen, det er det han er.

Vi snakker om kjøretimer og førerkortet. Turene vi skal ta til Sverige når han får lappen. Handle og spise hamburger ved grensa, han og jeg. Vi snakker om skolen. Alt han mestrer om dagen. Tenk at han som pugget i dagevis for en karakter midt på treet nå får toppkarakterer, og det kommer liksom så naturlig. Vi snakker om hvor heldig han er, som fant “sin greie” så tidlig. Vi snakker om praksisplassen. Blir det et nei derfra, er den neste han spør heldige som får akkurat han. Det ordner seg.

Og så løsner det. Et sted midt i skogen, på stedet hvor bakken er grønn av tykk mose, og solen finner veien mellom høye grantrær, der løsner det. Som så mange ganger før.

Lufta, sola, samtalene, det hjelper alltid. Selvsagt gjør det det. Å dele tankene med noen gjør at flere kan se løsninger, og at man ikke er alene om å se hindringene.

Vi er slitne i føttene når vi går inn døra hjemme. Lillebror har laget kakao, og vi sjenker oss hver vår kopp før vi hviler føttene på hver vår skammel.

Så sitter han rolig igjen, og skuldrene er senket. Går ikke lenger urolig frem og tilbake. Kjenner seg sulten, og setter til livs to store ostesmørbrød, med stor appetitt.

Vi trekker pusten og ser på hverandre. Er det ikke rart hva en tur ute kan gjøre? Gå litt, snakke litt, få litt nye perspektiv på ting. “Så stor han er blitt!”, tenker jeg igjen. Snart uavhengig og voksen, snart er mamma så godt som overflødig. Fint og vemodig på samme tid, men enn så lenge gleder jeg meg over enda en tur, og håper at vi rekker mange flere før han tar et langt skritt ut i voksenlivet.

“Det ordner seg!” sier han og smiler, og jeg smiler tilbake.

“Klart det gjør!”, svarer jeg. Og vi vet begge at det er sant.

Innlegget er lest og godkjent av en ung voken pode.

Den litt “barnslige” gleden over Oktober sitter igjen etter barndommen. Sommerfuglene i magen når det nærmet seg busdag. I dag er ikke lenger bursdagen viktig. Å ha runda førr er ikke like spennende som å bli seks, å skulle starte på skolen, eller bli 13, å være tenåring. Men Oktober er fremdeles den måneden jeg kanskje setter alle høyest, om jeg måtte velge. Du vet, dersom månedspolitiet la kniven på stupen, og sa “Velg, eller dø!”, lissom.

Ikke for det…Desember er herlig! Et julemenneske som meg kan knapt vente! Og Juli…som lukter varmt gress og salt sjø, og grillmat…sukk!

Men akkurat nå er det Oktober, og Oktober er herlig. Hadde jeg vært en sånn skikkelig karrierekvinne med livet på stel nå, hadde måneden vært fullbooket av gjøremål og aktiviteter, for høsten er utvilsomt en travel tid for de aller fleste. Men jeg er i grunn en enkel trebarnsmor fra Måsan, og ser frem til en måned omtrent helt uten planer, slik at jeg kan ta ting på sparket, og nyte den aller siste, og flotteste høstmåneden.

Okober starter med en ukes høstferie fra jobb og skole. Bedre blir det neppe. I dag stod jeg opp sammen med måsagubben, kysset han på kinnet, så bilen kjøre ut av porten, og så la jeg meg igjen!  Latmannslivet! Herlig. Fikk ikke sove, men det var greit. For dyna var fremdeles varm, og så kunne jeg bare krølle meg sammen under den, og høre på fuglekvitter, trafikken etter de som kjører til jobb, og den sprengkåte nabokatta som har ult utenfor soveromsvinduet vårt hver morgen i havannen uke. Jeg kunne ligge der å planlegge en dag, en hel uke, med absolutt ingenting. Må ikke noe, skal bare gjøre ting jeg vil.

Med Oktober kommer også en legetime på sykehuset jeg har gruet meg til. Om noen uker vet jeg om føttene er så bra som de kan bli, eller om det blir enda en runde på sykehuset. Blandede følelser. Vet ikke hva jeg håper. Skulle selvsagt bare ønske at føttene var reparert, at jeg ikke kjente noe ubehag lenger, men sånn er det ikke. Så da er spørsmålet om de skal oppereres en gang til, og kanskje bli bedre, eller om de skal væe som de er. Som sagt, jeg aner egentlig ikke hva jeg håper. Tiden vil vise.

Vi skal feire tre bursdager i måahuset også. Ingen storslåtte feiringer, ingen runde tall, men jeg gleder meg til å spise bløtkake med jordbær til frokost den dagen minsten og modern fyller år, og jeg gleder meg til å spise ute med måsagubben på hans dag. Og familieselskap. Det er alltid fint. Samle familien, spise, le, og drikke bøttevis med kaffe sammen den fineste gjengen jeg vet om.  Snart på tide å handle gave til minsten, men ønskene forandrer seg fra dag til dag. Like greit å vente til siste liten, når den kommende fjortisen sliter med beslutningsvegring.

( Tenk at denne lille moroklumpen snart er en vassekte fjortis, og at det er 11 år siden dette bursdagsbildet ble tatt. )

Jeg vil ut i skogen og opp i bakkene. Se bygda fra toppen av slalombakken på en fargerik høstdag , når Bjørkelangen bader i sol. Det hører med til Oktober. Jeg vil glede meg over fargene på nedfalne bjørkeblader, og kaste konger i blikkstille skogstjern. Jeg vil puste inn kald luft helt til det svir litt i lungene, og blåse ut frotsrøyk, slik vi gjorde som barn. Jeg vil knuse islagte sølepytter med føttene, og kjenne kaldt høstregn på nesa. Jeg vil varme tærne foran flammene i peisen, og krangle med gubben om det er kaldt nok til å fyre eller ikke. Jeg vinner alltid. Det er alltid kaldt nok til å fyre.

Jeg vil ligge på sofaen med en lodden pus i fanget, og spise fersk gjærbakst med god samvittighet. Bikinisesongen er så langt unna likevel. Jeg vil ta lange, varme bad, og la legghårene gro. Her blir det ikke korte skjørt før til våren 😉

Så velkommen skal du være, Oktober. Jeg har ventet på deg!

Har du noen planer for høsten?

Vi blogges!