God morgen og god søndag. Prøver å lande litt, men kjenner at det ikke er helt enkelt. Store deler av uka har vært preget av følelsen av å være litt “hang over” etter for mange netter uten å få sove. Og ja, jeg har prøvd alt, også medisiner legen har bedt meg teste, men til liten nytte. En natt går fint, to også, men tre og fire er i overkant mye. Mulig det var derfor jeg var mer mottakelig for sår hals, feber og hoste akkurat nå. Kan faktisk ikke huske sist jeg hadde halsbetennelse, men det har jeg nå. Tre covid-tester er tatt, alle negative. Godt er det!

Vi skulle vært i konfirmasjon i dag, men det blir sofatjeneste for meg og minsten. En helg under dyna bør gjøre susen. Det er ikke så gæli akkurat dette øyeblikket, faktisk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå unner jeg meg en rolig time under ullpleddet i sofakroken. Pysjen er fremdeles på, ullsokkene også, og koppen er full av te med ingefær, og to knekkebrød med brunost ligger og frister meg på asjetten. Nå skal det blogges, ukas små øyeblikk skal oppsummeres, og varme hjertet litt en gang til. Det er det beste med denne søndagsbloggen for min del. At øyeblikkene oppleves to ganger. Først i nuet, da de skjer, og så på søndagen, da jeg henter de frem, og skriver de ned. Litt hverdagsglede en søndagsmorgen også, dobbel dose. Det er fint det.

Hverdagsuka er tilbake. Etter høstferie og deretter livsmestringsuke på jobb er hverdagsskolen tilbake. Flott det også. Man trenger disse rutinene i hverdagen, tipper det er flere enn meg som liker det. Men så, midt i det vante og hverdagslige dukket det opp en invitasjon til noe litt utenom det vanlige, en klasserevy, i tredje økt, en helt vanlig skoledag. Digger det. Det er liksom ikke så ofte man ser skolerevyer, eller klasserevyer lenger, og for en gammel amatørteater-entusiast var dette ekstra stas. Derfor, en revy, midt i arbeidsdagen, midt i uka, med flotte ungdommer, flott avbrekk, og herlig øyeblikk.

Snøen, så lenge det varte. Det er alltid litt herlig med den første snøen, til tross for at det betyr våte sko, folk som svetter i trafikken, og en stor overdose av bilder med snødekte trær på sosiale medier. Da jeg snudde meg i innkjørselen da jeg skulle rusle på jobb den morgenen den første snøen falt, og så måsahuset ligge der stille i morgenmørket, omkranset av nysnø, da fikk jeg jo reine julestemninga. Så ille var det at jeg, til tross for at snøen smeltet midt på dagen, kjøpte årets første boks med pepperkaker og knasket villig på dem hele ettermiddagen og kvelden. Jul altså, jeg gleder meg, og snø i innkjørselen, herlig øyeblikk.

Så ruslet jeg mot jobben, godt gjemt under en stor rød paraply, og kjente at sokkene ble litt våte. Skulle hatt vintersko den dagen, men samma kan det være. Måtte stoppe litt på gangveien opp mot skolen, bare for å nyte synet av stille gater og våte snøfiller. Nesten så jeg kunne høre Skomaker Andersen når jeg lukket øynene. Det første snøfallet er nostalgisk altså, uansett hvor kort snøen blir liggende.

Og som om ikke julestemninga allerede hadde sneket seg innpå den dagen fikk jeg plutselig en melding om at det lå pakke og ventet på meg på postkontoret også. Og hva var det i pakka??? Adventskalender!!! Altså, fikk jo ikke blitt mer perfekt på en dag som det eller? Snakk om øyeblikk. Så kjære Nina fra Drøbak. Tuuusen hjertelig takk for nydelig overraskelse, og tilsvarende herlig kort i posten. Satt der, rørt og glad, og litt våt på sokkene, og tenkte at verden er full av rause mennesker, og jeg sitter midt blant de beste av dem. Nydelig øyeblikk. Desember kan egentlig ikke komme fort nok.

Det lå pakke i postkassen dagen før også. Et aldeles nydelig, og herlig mykt hjemmestrikket sjal. Et sånn man kan pakke rundt seg som en varm klem, en klem som varer hele dagen. Kjære Marianne, tusen takk for gave som varmer, på alle mulige måter. Sjalet er i bruk, daglig, og jeg elsker det.

Så var det disse våken-nettene da. Det er så frustrerende å ligge sånn og stirre ut i mørket. Kjenne at hodet er slitent, at kroppen ikke roer seg, og at rastløse ben gjerne skulle løpt et maraton, selv om hjernen vet veldig godt at denne kroppen er bygget for myke landinger, og ikke lange distanser. Det er bedre å stå opp, de fleste netter er det bedre å faktisk gjøre noe, pusle litt rundt, lese litt, et eller annet, bare ikke ligge og stirre i lufta. En natt malte jeg peisen. Den har trengt et strøk maling en stund, og planen var at den skulle bli grå, men den natta ble den altså sort istedet. Kall det gjerne et øyeblikks galskap, men jeg liker det, enn så lenge. Det tar omtrent en halvtime å male den, så om jeg angrer plutselig får den ny farge igjen. Men det å male peis midt på natten, drikke te med honning, og tusle rundt i pysjen, det er ganske fine øyeblikk det også.

Den barnslige, herlige følelsen av å være den aller første som får knuse isen på en frosset søledam. Du vet, når en liten pytt ligger forran føttene dine på veien, med et lag is i vannskorpa, så tynn at man vet den ikke tåler vekta di. Det er gøy det. Da er jeg fire år i hodet igjen, nåe jeg finner en slik urørt frossen pytt. Lyden av is som knitrer og sprekker under skoa, og følelsen av kald høstluft som kiler i neseborene. Ja, jeg vet det er bagateller, men om vi ikke kan glede oss over slike småting, da blir hverdagene jammen mye kjedeligere.

Tøfla til måsagubben. Han har fått sånne mjuke bestefartøfler av mjukt saueskinn, og jeg ELSKER dem!!! Jeg, som egentlig er sånn ullsokk-dame stjeler disse tøflene så fort han durer ut i garasjen. Jeg tuller ikke, det er som å tre føttene inn i rompa på en sau. Varmt, mjukt…digg! Stjele tøfler, altfor store bestefartøfler, herlige øyeblikk!

Jeg tror jammen jeg runder av her. Kjenner trøtten komme, utrolig nok, og tror rett og slett jeg bare skal gi etter, og ta en dupp på sofaen. Akkurat nå tas all søvn imot med glede, uansett når i døgnet den kommer. Satser på en god og rolig søndag, og en kommende uke full av små, fine hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.