Når man trives med ting sånn de er, når man er lykkelig i sin egen lille boble, og synes livet stort sett sklir på trauste, men relativt trofaste og glatte skinner, og hverdagen er akkurat sånn man hadde sett for seg at den skulle være, er det trygt å hoppe ut i ukjent farvann da? Denne lille bloggen var i utgangspunktet ment å være mitt lille kreative fristed. En online dagbok som dokumenterte hverdagen til meg og mine, med en knippe filterløse bilder slik at vi i fremtiden kan minnes de hverdagene som til slutt utgjør et liv. Jeg antok at jeg ville ha om lag to til tre faste lesere. Tante Malla, Tante Mariann og gubben…
Men så fattet en redaktør i lokalavisa interesse for historien om det litt løse ludderet av ei katte vi har tatt til oss, deretter publiserte han historien om musa til gubben (ikke den snuskete historien du umiddelbart så for deg akkurat nå!), og så begynte ballen å rulle. Det toppet seg da han tuklet med bloggoverskriften, og lot store deler av landet tro jeg hadde en fortid som pornostjerne…. I går kom han hit på kaffe. Inn i et bittelite hus ved utkanten av Bjørkelangen kom sjølveste redaktør`n av Romerikes Blad. En godt voksen mann med tonnevis av aviserfaring, varmt håndtrykk og sjarmerende gløtte mellom fortenna.
( jeg tok ingen bilder av sjølveste redaktør`n, men tok meg friheten av å skissere mannen for å gi eventuelle lesere et “ansikt” til redaktør-tittelen)
Magne, som redaktør`n egentlig heter skisset visuelt et forslag om sampublisering av blogginnleggene fremover. Jeg lyttet fasinert, om enn noe usikker, til særdeles profesjonell og erfaren manns tanker om blogging, aviser på nett og i papirutgaver, nytenkning og lesertall, og alt dette mens han fortærte en kopp kaffe, et stykke pizzasnurr-pizza med pølse og løk, en halv skolebolle, og med tre katter klatrende opp og ned ryggtavla hans.
Jeg må seriøst ha hjelp til oppdragelse av de kattene…
(hmmm…en redaktør??? Han må jeg bite i leggen!!!)
Så er spørsmålet da…vil jeg dette? Tør jeg dette? Skal jeg by enda mer på meg selv og mine i tiden fremover? Denne bloggen var ikke, og kommer aldri til å kunne bli en blogg med fine “selfies”, tre etasjes muffins med rosa smørkrem fra økologisk oppdratt ku og glaserte bringebær (herremin nå ble jeg fysen), eller med bilderaid av tre veloppdratte gutter i matchende lyseblå skjorter poserende på en strand i Maldivene. Skal jeg skrive, og fortsette å dele, så må det bli rett fra levra, hverdagene, de gode som de dårlige.
(ser du bildet ovenfor? Det er litt sånn det føles…skal man prøve å presse seg frem i en verden som allerede er full av erfarne bloggere med stramme lår og blendahvite smil? )
For det er der jeg er så himla usikker. Er ikke egentlig dette såkalte bloggmarkedet mettet? Jeg kan ikke et døyt om mote, og om jeg hadde kunnet det passer ikke denne bloggerens kropp inn i noe uten stretch etter vertikale striper uansett. Jeg er en middels god kokk med forkjærlighet for posesuppe og alt som kan trylles frem av gjærdeig, marsipan og fløte ( hvilket er en av grunnen til at jeg ikke har sånn bloggriktig motekropp), og vil derfor aldri kunne bli en stor matblogger heller. En typisk mammablogg får jeg heller ikke hatt, for mine hormonbomber av noen tenåringsunger er på god vei inn i puberteten, og som mamma har jeg i hvert fall ikke fasiten på oppdragelse! (jeg klarer jo ikke engang å få kattene til å slutte å klatre på sjølveste redaktør`n)
Så hva har vi igjen da? En lettere overvektig trebarnsmamma fra landsbygda, midt i livet, gift med en litt lodden driftstekniker fra Lørenfallet, og i skrivende stund innehaver av en ettervekst av grå hår tilsvarende “Berit Bislet”, hu “dama” fra Coop Prix reklamene.
-“Men kanskje det er akkurat det som kan fenge noen av leserene våre!” sa redaktør`n.
Så da, etter litt tid i tenkeboksen, et møte med en garva avismann, lange samtaler med hormonbombene (les: sønner) og lodden mann, enda et par runder med meg selv, og med en fersk skolebolle i magen er avgjørelsen tatt. Jeg fortsetter å blogge om “ikkeno”, for det er det livet jeg kjenner til, det er det livet jeg lever. Helt A4, passelig kjedelig, og helt filterløst og uredigert. Jeg blogger slik jeg hadde tenkt i utgangspunktet, for meg selv og mine, men ønsker likevel med stor glede et samarbeid med Romerikes Blad, og eventuelle nye og ukjente lesere velkommen.
Jeg hopper i det. Vil du være med, så heng på!
( Bildet tatt i sommer. Skal illustrere “lettere overvektig kvinne med lite gjennomtenkt tatovering på skulderen som hopper i det” )
Jeg har kjent litt på den følelsen, du veit, den følelsen når både du og gubben har bikka 40, når tyngdekraften og uønsket hårvekst på kroppen er dine verste fiender, og romantikken forsvinner i et hav av hverdager, kjedelige rutiner og jakt på hybelkaniner!
Livet blir fort en vane, hverdagene til rutiner, og selv om man trives med det, tar man seg selv i å av og til ønske seg litt mer spenning og romantikk. I hvert fall er jeg sånn. Jeg klandrer et titalls amerikanske venner på Facebook og handelsstanden. I et par ukers tid har postkassen min flommet over med reklame for kjærlighetsdagen over alle kjærlighetsdager, og butikkene bugner av hjertesjokolade, røde roser og bamser med røde hjerter hvor det står “I LOVE YOU” med sirlig løkkeskrift. Når man får tredd alt dette nedover hodet bare man stikker nesa ut døra, og i tillegg er godt gift med Bjørkelangens kanskje mest uromantiske fyr, synes jeg slett ikke det er rart at jeg lar meg friste.
(Jeg tillater meg å illustrere dagens blogg med blyant, da vanlige bilder i dette tilfelle kan føre til impotens og mindre sinnslidelser for enkelte lesere)
Derfor har jeg den siste uka titt og ofte hintet til gubben om både hjertesjokolade og blomster, uten at han har tatt nevneverdig notis av det. Likevel, dum som jeg er, våknet jeg i dag tidlig med et snev av håp for Valentinsdagen…denne Amerikanske tradisjonen vår generasjon og handelsstanden har adoptert, og som gir tusenvis av kvinnfolk over dette langstrakte landet forhåpninger om konfekt, blomster og kjærlighetserklæringer håndskrevet på kort.
Jeg tenkte at om jeg hintet lenge nok ville Ronny finne frem sin indre “Don-Juan”, og overraske undertegnede med en bukett blomster, nydusjet kropp og kanskje til og med noen skikkelig “fete dansemoves”!
(romantikk er blomster foran busken)
Jeg tok feil. Til tross for en uke med krystallklare hint i hytt og gevær var gubben i går kveld akkurat like uromantisk, ustelt og mentalt fraværende som på en hvilken som helst annen ukedag. Med bare timer igjen før Valentinsdagen begynte bestemte jeg meg for å virkelig sette inn støtet.
Mens han satt ved spisestua med nesa bare millimeter fra PC-skjermen, fordypet i en av disse B-filmene med helten sin, Steven Segal, i nok en rolle som overavslappet, dog dødskul pensjonert politimann som med bare kyttnevene avverger narkotikahandel og en tredje verdenskrig, dro jeg glidelåsen på Kari Traa ullgenseren akkurat langt nok ned til at en liten kløft mellom puppene kom til syne, og nærmest hvisket med sånn sexy “Hanne Boel- blues-stemme”:
-“Du Roooonny???? Vi skulle ikke sprette korken på den First Price Shampo flaska fra Kiwi da? Og satt oss litt i badekaret sammen før vi skal legge vårs???”
Det er tydelig at Steven Segal, mannen med lærjakke av ekte bison, og hestehale bak høye viker er meget mer spennende enn kjærringa som flirter fra sofakroken, for gubben lettet ikke på øyebrynet engang mens han svarte :
-“Sist vi satt i det badekaret sammen var det nummeret før vi måtte ringe brannvesenet og få de til å komme å skjære oss ut!”
Så titter han så vidt på meg fra bak PC-skjermen før han fortsetter:
-“Og vi veier vel ikke akkurat noe mindre nå enn den gangen…gjør vi vel???”
(romantikk er to tjukke mennesker i et bittelite badekar)
Og selv om en del av meg har lyst til å tre hele rassen til Steven Segal nedover hue på gubben , vet jeg at han har rett…
Det er om lag tre år siden sist vi satt sammen i det lille blekkfatet av et badekar, og det var ingen suksess. Vi hadde akkurat rukket å såpe hverandre inn med billig sjampo da gubben, i det jeg lente ryggen mot han og lukket øynene, fyrte av en real kruttsalve med tre kjappe fiser på rappen og ropte “-BOBLEBAAAD!!!”
I ren refleks var jeg i ferd med å sprette opp som en naken, innsåpet ninja, men lite badekar + mye vann + store kropper = vakum, og vi satt begge som limt til hverandre og badekaret, og kunne ikke flytte oss så mye som en millimeter. Og mens fiseboblene sakte men sikkert fant veien mellom vinterbleike kropper mot overflaten, og en etter en sprakk og spredte lukten av gammel hamburger fra Shell og karbonadesmørbrød fra kantina på Bertel.O. Steen, grep jeg i panikk dusjforhenget for å pakke den rundt meg som en baderoms-burka og stenge lukta ute. Så satt vi der, limt fast i hverandre og metallbalja, inntullet i vått dusjforheng, med lukten av pill råtten tarm hengene over oss som en fare for ozonlaget, mens vi ventet på at badekaret skulle tappes nok til at vi kunne komme oss helskinnet ut derfra uten hjelp fra det lokale brannvesenet.
Med badekatastrofen nå friskt i minne drar jeg glidelåsen opp igjen på ullgenseren, og skuler noe smalt bort på gubben som nå har beveget seg bort fra Steven Segal, og er langt inn i enda en klassiker fra tidlig 90-tallet, denne gang med Dolf Lundgren (som han for øvrig ønsket å oppkalle vår førstefødte etter) i hovedrollen. Han registrerer nok min misnøye, for han titter kjapt i min retning og sier:
-“Å herregud, erru sur nå a? Bare fordi jeg gir en lang f**n i den Valentines-greia!?”
Som kvinnfolk flest innrømmer jeg aldri at jeg er sur, jeg bare furter til han tar hintet og ber om unnskyldning, enda han ikke vet hva han gjorde galt. (ikke det at han har gjort noe galt eller, men av ulike grunner gagner det meg at han tror det)
-” Nei!!! Jeg er ikke sur!!! Jeg bare synes at du kanskje skulle joine meg på sofaen, og tilbringe litt mer tid med mora til unga dine (Å si ting som “mora til unga dine”, i stedet for “meg” spiller mer på beskytterinstinktet i gjennomsnittsmannen, og gir dårligere samvittighet, noe som ofte fører til at kvinnen får viljen sin raskere) i stedet for Dolf Lundgren!!!”
Gubben ser på meg, og setter Dolf på pause…Da er det alvor! Han pauser ikke 90-tallets største slosshelter sånn uten videre! Også kommer det!!!
-“Jeg er faktisk ganske romantisk hele tiden jeg, men halvparten av tiden ser du det ikke, og den andre halvparten bare klager du fordi jeg ikke er romantisk nok!!!”
(romantikk er å motarbeide tyngdekraften sammen)
Så er det Dolf som er i fokus igjen, og jeg blir sittende å tenke!
Romantikk…når kysset han meg sist? Søndag formiddag, faktisk. Han prøvde seg på et sånn litt hissig tungekyss man ser på kino, og hva gjorde jeg?
Trakk meg unna, tørket leppene med håndflata, og sa :
-“Æsj, det var litt som å bli sleika av ei bikkje som lukter at du har spist leverpostei…!”
Romantisk eller ikke, han gjorde i hvert fall et forsøk. Kanskje det faktisk er det han prøver på, alle de angene han på en litt flåsete måte byr seg frem i de sene kveldstimer. Kanskje utsagn som:
-“Pass opp!! Storbonden Nordvang er klar for å harve over åker`n din!”
og
-“Nå kjære? Er du klar for at gruvearbeider Nordvang skal lyse opp grotta di? faktisk er ment som flirting, og at det er JEG som har misforstått dette spede, dog noe oppfinnsomme forsøk på romantikk?
.
For det er faktisk sånn, om jeg går litt i meg sjæl, og ser forbi besettelsen av Steven Segal og hvordan han ikke tar fem øre for å slippe en fjert eller to i mitt nærvær, så er kjærlighetstegnene der hver eneste dag. Kanskje gubben faktisk er mer romantisk enn jeg gir han cred for! Ikke at han sier det med store ord, blomster og sjokolade, men han sier det jo med handling. Hver eneste dag!
(romantikk er hverdagskjærlighet)
Han sier det når han slenger sammen burgere til hele familien, selv om han er sliten etter jobb, og har kommet hjem mye senere enn meg.
Han sier det hver gang han går ut, starter opp, og varmer bilen fem minutter før jeg kommer, bare fordi han vet jeg er en skikkelig “fryspinn”.
Han sier det hver kveld når han koser meg i håret eller kiler meg på ryggen til jeg sovner.
Han sier det hver gang han tar med gutta ut noen timer slik at jeg får noen timer alene på hobbyrommet.
Han sier det hver gang han oppriktig sier “kos deg i kveld!”, når jeg skal ut med jentene, og han skal være hjemme med gutta.
Han sier det når han skifter kanal og ser den ene romantiske komedien etter den andre fordi jeg liker den type filmer.
Han sier det når han sender melding og skriver “Gå forsiktig, det er glatt ute!”
Han sier det hver gang han jobber overtid for å tjene noen kroner ekstra i de månedene hvor regningene hoper seg opp.
Han sier det hver gang han bretter et teppe over meg når jeg har sovnet på sofaen!
Han sier det hver eneste dag. Med handling. Det er hverdagsromantikk det! Og det slår blomster og sjokolade , lett!
Så da tenkte jeg da, at siden det er Valentinsdagen i dag, og gubben har gjort det ganske klart at han ikke vil gi etter for kravene om blomster og sjokolade, at det kanskje kunne være min tur til å gjøre noe litt romantisk for han i stedet. Det står da ikke skrevet i stein at det er mannfolka som skal stå for romantikken!
(romantikk er nettingtruser på en tirsdag)
Derfor har jeg i dag brukt noen formiddagstimer på å forberede en romantisk aften for gubben og meg. Jeg har funnet frem den bittelille nettingtrusa, dekorert bordet med levende lys og et par skrutrekkere (ingenting tenner en mann mer en verktøy!), fylt opp kjøleskapet med Villa Farris , funnet frem den Rocky filmen med Dolf Lundgren på Netflix, og handlet inn hjertesjokolade på Nille for ca 70 kroner…
Så hvis ikke gubben tar en titt på nettingtrusa i kveld, og lirer av seg noe slikt som:
-“Vil du at gartner Nordvang skal trimme hekken din?”… ja,,da veit ikke jeg.
Skal jeg dømme utfra tekstmeldingene der han ber gutta gjøre seg klare til kveldstrening i skogen, ser det ut til at jeg blir sittende alene i kveld. Det er helt ok. Mer pai til meg!
(romantikk er å ikke telle kalorier)
Og skulle det vise seg at mitt forsøk på litt Valentinsdag-moro skulle være mislykket, så skal nok dette forholdet overleve det og! For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det meg han sovner med hver kveld, og meg han våkner med hver morgen. I det lange løp er det romantikk nok.
Det er søndag, og det er snø!!! Ikke masse snø, men akkurat nok til å endelig få tatt årets første vikingbad ute i hagen. Det har blitt en tradisjon her i huset. Vi ruller oss halvnakne rundt i snøen (nakne om vi går ut etter at det har blitt mørkt) som griser i et gjørmebad, før vi kaster oss på tur i badekaret, for så å drikke kakao foran peisen i pysj og sokker fra oldemor Reidun.
Gubben feiga som vanlig ut, og rømte ut i garasjen fortere enn en mexikaner på flukt fra Donald Trump, rett etter frokost. Mor og sønner derimot, kledde seg i minimalt med tøy og småløp ut i hagen for årets aller første vikingvask.
Så lå hun der , Fru Nordvang, og laget engler i snøen, like grasiøs som en blåhval på land, mens fettsvølken på ryggen i samarbeid med sideflesket laget vakum mot bakken, og kroppsvarmen smeltet akkurat nok snø til at kroppen festet seg som en sugekopp på baderomsfliser på den snødekte bakken, og gjorde det å reise seg til et sant lite helvete…
-“Hei, gutter!!! En hjelpende hånd til mora deres eller??? Jeg tror jeg er litt stuck her!”
Men den yngste poden som tok ansvar for bildene bare lo, og de to eldste kledde av seg mens de foran hverandre øvet seg på å posere, flekse biceps osv.
Det ble raskt klart at blåhvalen måtte jobbe videre på egenhånd, og mens poden fortsatte å ta bilder, til tross for svake protester bra den iskalde mora, måtte jeg løfte bena, spenne fra og satse på at tyngdekraften var på min side, og at sidefleskvakumet løsnet. Det funket. Det funket skikkelig bra faktisk, og inni mitt hode fikk jeg rullet meg grasiøst over på magen før jeg kunne starte på prosessen med å komme opp i knestående før jeg kunne tømme underbuksa for snø. Bildebevisene taler dessverre for seg selv, og avkrefter at jeg var hverken spesielt rask, eller grasiøs. Jeg er glad det er lite innsyn til den delen av tomta, for å si det sånn, for dersom en forbipasserende skulle finne det for godt å titte inn til oss akkurat i det dette bildet ble tatt, kunne overskriftene i morgendagens lokalavis blitt noe sånn som:
Flodhest føder trillinger i hage på Liermosen!
Men nå får det jo ikke blitt verre, tenker du?
Det får faktisk det, for fotografen fanget også sin hval av en mor i det hun endelig kommer opp i stående stilling, og prøver å finne balansen på et nyreparet ben på isglatt føre… Egner et slikt bilde seg på en blogg? Neppe, men det postes alikevel, som en påminner til meg selv hver gang jeg i tiden fremover skulle bli fysen på no godt, eller føle trang til å kle av meg i dagslys igjen.
Så, mens mor hinker på holkeføre bort til slippers og badekåpe er de eldste podene i full gang med vikingvask, posering, fleksing og snøballkrig. Uansett hvor store disse gutta blir, er de lissom alltid fem år i hodet så for det kommer litt snø, og snøballkrig er obligatorisk!
Underbukser, ski og snøball. Helt normalt.
Badehette er et must når man bader i snøen. Nesten like viktig som det er å posere riktig!
Ikke kaldt i det hele tatt….og for den som tror at slik flexing og heftig positur kommer naturlig for fjortisen kan jeg bare si at dere tar helt feil. Her ligger det mange timers intens jobbing bak, for i utgangspunktet er han egentlig like grasiøs og klønete som sin mamma!
(I rest my case!)
Rett på snørra etter snøballangrep rett i bakhodet fra den et år eldre broren med ski og badehette.
Mens den mellomste “bodybuilderen” varmet seg under et teppe i sofaen, tente de to andre et bål i skogkanten bak huset, og grillet pølser og løste et par verdensproblemer. Jeg må bare si, sånn helt alvorlig, at det varmer et mammahjerte å se hvor mye glede disse gutta mine har av hverandre, og hvordan de koser seg sammen som venner fordi de vil, og ikke fordi de er i familie og “må”.
Jeg lot gutta sitte foran bålet mens jeg tinte min egen kalde rumpe på kjøkkenet. Til søndagskaffen i kveld blir det krydderkake med ostekrem og karamell-popcorn.
En salig og herlig blanding av søtt, salt, seigt og sprøtt.
Jeg digger at ei kake kan se ut som et takras, ikke være bloggbar i det hele tatt, men likevel smake så godt!
Mektig, skikkelig mektig, men veldig slankende! Jeg har nemlig hørt han karbohydrat-kongen, Fedon Lindberg, si at skal du først ha noe godt, så er popcorn noe av det sunneste du kan spise. Nå sa han riktignok ikke noe om at popcornet verken skulle karameliseres eller brukes som topping på en kake, så jeg holder fast ved min teori om at dette er en rein slankekake. Popcorn er dessuten laget av mais, hvilket er en grønsak, så i beste fall vil denne kaken kunne regnes som en av 5 om dagen!!!
Og i påvente av at gubben skal komme inn fra garasjen, at gutta skal bli ferdig å løse verdensproblemer rundt bålet, at de hjemmesnekra burger`ne vi skal ha til middag marineres, og at kroppen forbrenner “grønnsakskaken” jeg nettopp prøvesmakte, sitter jeg godt plassert foran peisen, og varmer frosne viking-tær foran varme flammer og med oldemors ullsokker.
En riktig god søndag ønskes alle fra pusekatter, bodybuildere, garasjeflyktninger, og en frossen ugrasiøs blåhval av en kakespiser i måsahuset.
Forrige lørdag hadde vi familielag i Måsahuset, og feiret 16 års dagen til den eldste poden. Jeg liker slike dager. Jeg lager alltid litt for mye mat og kaker, panikkvasker badet, feier støvet under gulvteppene og gleder meg over tre-fire timer med selskap fra familien. Vi har ingen søsken, hverken gubben heller jeg, og med stort frafall av besteforeldre de siste årene er det blitt enda viktigere for meg å holde fast på disse få dagene i året hvor vi møtes, spiser, ler og koser oss. Guttas besteforeldre, og den siste oldemoren er selvskrevne gjester, men det er også mine tanter og onkler på mamma sin side. De har stilt opp som reservetanter og onkler siden gutta ble født, og fordi de alltid stiller opp virker ikke familien vår så veldig liten alikevel.
Jeg hadde egentlig ikke regnet med at disse “gamle” tantene og onklene leste denne bloggen, men så viste det seg at akkurat den sykehus og medisin-rus historien, den som skapte “Pornostjerne overskrifter” i lokalavisen, den hadde de fått med seg! Ikke er de spesielt fine på det heller, så her satt latteren løst, og i forkant av bursdagsfesten hadde de gode ideene kommet som perler på ei snor. Den mest galante ideen hadde den sindige og rolige onkel Øyvind. Han hadde visstnok aldri vært på besøk hos en pornostjerne før, så han hadde stoppet på en blomsterbutikk og kjøpt med en diger bukett langstilkede roser.
Meget classy onkel Øyvind! Meget classy!
De står på stuebordet, nøyaktig en uke senere, og er akkurat like fine. Ved middagstider hele uka har jeg skøvet de irriterende nærme gubben og lite diskret hintet om at det heldigvis finnes en mann i livet mitt som har vett på å komme med blomster. (Riktig nok en inngiftet 60 år gammel onkel med høyt hårfeste og en forkjærlighet for ryper kun av det slaget du finner på fjellet under høstjakta, men like fullt en mann!) Gubben som ikke er av det spesielt romantiske slaget har fremdeles ikke tatt hintet, for det eneste han har kommet hjem med denne uka er møkkete hender, løs mage og øyekatar…
Tante Malla derimot hadde tatt turen nedom turistsjappa i Karl Johan etter jobben en dag, og gått til innkjøp av det hun mente var undertøy av det slaget som er en “pornostjerne” fra Aurskog-Høland verdig. Den ble høytidelig overrukket av Tante Malla, og hennes svigerinne, kona til blomster-onkel, Tante Mariann.
Med flagg og greier. Man kan jo være både sexy, og patriot skal du vite. Ihverfall var det det tantene sa!
Det ble høytidelig overrekkelse av undertøyet på kjøkkenet, foran koldtbordet og kakene… Sånn er det å være stjerne!
Det er alltid så kult å stille opp på bilder når man ser ut som en elefant ved siden av den nette tanta som er 20 år eldre enn undertegnede: Heldigvis er det likevel jeg som har overtaket, for selv om det er Tante Mariann som har skiftet bleier på meg, og stått for utømmelige mengder av nystekt loff med rørte jordbær , samt klippet håret mitt i moteriktig piggsveis med hockey i nakken gjennom hele 80 tallet, er det hun nå (som ifølge bildet) er totalt “starstruck”, og full av beundring over sex arbeideren av ei niese.
Gotta love family!
Så da, der på kjøkkenet foran salater og spekemat og marsipankaker, tok selvtilliten litt av, og høy på meg selv og beundringen fra familien sa jeg selvsagt ja til en lite fotoshoot i de nye underbuksa mi. For lesere med sarte øyne, eller ønske om å noen gang tenne på noe som helst igjen, ber jeg dere vennligst slutte umiddelbar å scrolle nedover, og klikke dere inn på bloggen til en mer profilert toppblogger med “fastere fisk” i stedet.
For dere andre, her kommer det. Den uretusjerte sannheten om en middelaldrende kropp som aldri var ment å bli pornoskuespillerinne i utgangspunktet.
Sexy undertøy, kjøp på Karl Johan for en tier, her halvt skjult under en bilring proppet av bursdagskake, og rekesmørbrød med majones. Det begynner å gå opp for meg hvorfor gubben ikke har for vane å kjøpe med blomster hjem. Jeg burde vel strengt tatt være fornøyd med at han ikke i stedet kommer hjem med Nutrilett-barer og hold-in truser. Sexy eller ikke, familieselskapet var trivelig, vi ble mette, og vi fikk oss en god latter.
Hva kroppen og dens form angår har jeg tydeligvis korttidsminne, for selv om jeg var fast bestemt på en slankekur etter å først ha sett dette bildet, så ble jeg fysen i går, og fordi det var fredag, og poden skulle ha med kjæresten hjem, og det lå en pakke gjær i kjøleskapet og visket navnet mitt som et gjenferd fra fortiden, så bakte jeg litt. I skapet stod også en halvfull pose med karamelltopping til is fra forrige helg, og en ny ide lissom bare kokte i hodet.
Denne MÅ jo bli skikkelig digg i ei bolle tenkte jeg, og som sagt så gjort, og
OMG!!!!
La meg presentere min nyeste oppfinnelse: Salt karamell og hasselnøttsnurrer!
Vanlig bolledeig, kjevlet ut og fylt med salt karamell topping til is, lys sirup, og knuste hasselnøtter. Fantastisk godt til en kopp Latte med ekstra sukkerbit.
Det var fredagen sin det, og siden vi ikke har noen planer denne helgen, og hadde tid til en skikkelig god gammeldags familiefrokost, svingte jeg meg på kjøkkenet i dag tidlig og, og slang sammen to stk frokost pizza.
Et grovt foccachia brød bakt i rundform, delt på midten, ble til to stk ulike sandwich pizzaer til glede for tre frokostklare gutter, og et sett foreldre, lykkelige selv med bilring rundt midjen.
Frokostpizza med eggerøre. spekemat og avokado. Sykt digg!
Frokost en amatørblogger verdig, servert med salat og rømme. Absolutt å anbefale.
Guttas favoritt ble den andre versjonen, laget av gårsdagens tacorester og grillet kylling!
Ikke var dette så gæli usunt heller, så med et stykke fra frokost, og et stykke fra lunsj godt plassert i magen, stikker jeg nå bort på butikken for å handle inn litt lørdagsgodt til bilringen (må jo sørge for å holde patriot-trusa stram). Dessuten tok jeg en sånn teit test på Facebook, en sånn jeg av og til tar men aldri publiserer, fordi jeg ikke skal innrømme at jeg bruker verdifull kvalitetstid med gutta på tull. Donald Trump har laget en ny lov. Tyngdehkraft og cellulitter vil herved ikke affektere Janne Nordvang. Og har Trump sagt det, så veit du at det stemmer!!!
Her er det bare å handle inn godis!
Går også med planer om ei sykt digg sjokoladekake til søndagskaffen i morgen. Må huske å kjøpe popcorn. Sjokoladekake med popcorn. Må jo bli bra!
Ønsker alle en riktig god lørdag, med eller uten bilring, roser og trang truse!
Da vi for mange år siden kunngjorde graviditet nummer tre kunne jeg telle på en hånd de gratulasjonene som ikke inneholdt :
“Nå håper dere vel på ei jente!”
Den gangen var svaret nei! Jeg håpet på enda en frisk liten baby, og det var alt. I min familie finnes det flere som er ufrivillig barnløse, og ikke en eneste gang har jeg tatt det for gitt at det å få barn er en selvfølge. At jeg skulle være så heldig å få tre friske små er noe jeg er takknemlig for hver eneste dag, selv de dagene testosteronet ligger som ei tjukk tåke over måsahuset og eimen av guttefis slår imot meg som en ørefik hver gang jeg åpner dørene inn til gutterommene i andre etasje.
Etter hvert som minsten vokste til, lærte seg å rive ned duker og lysestaker fra alle kommoder og bord, og de to eldste spiste sand fra sandkassa som om det skulle vært kakestrø fra skapet til oldemor, så hendte det jeg likevel tenkte om det ville vært annerledes med ei jente eller to i ungeflokken.
(tidlig krøkes den som stor tulling skal bli – helt til venstre)
I går var det noen som sa det igjen. Egentlig helt tilfeldig i en samtale ved fruktdisken på butikken, med en jeg absolutt ikke kjenner godt i det hele tatt.
“Tre gutter ja…ikke rart det går mye mat hjemme hos deg! Du skulle ha hatt ei jente vet du! Synd det ikke ble sånn!”
Vedkommende mente ikke noe vondt med det, det er jeg helt sikker på, og ikke fant jeg kommentaren sårende, eller tok den til meg heller. Jeg bare tok meg selv i å lure på det nok en gang, hvordan det ville vært med jenter i stedet for denne gutteflokken.
For det er nemlig sånn at mine gutter, til tross for at de har skuffene fulle av klær, aller helst vandrer bukseløse rundt i huset fra skoleslutt til leggetid. Jeg vet ikke om det er overproduksjon av testosteron og pubertet som gjør de til miniatyr utgaver av gamle halvfulle sjømenn på perm, eller om det rett og slett er mangel på oppdragelse hjemmefra. (I så fall er jeg åpen for både kritikk og forslag!)
Mens en datter kanskje vill tatt et deilig boblebad og luktet som en nyfrisk vår ved leggetid, tar mine sønner en armhuleskjekk på hverandre der de snuser inn ca 24 timer med mannelukt, før de tømmer en boks med Axe-bodyspray, og er klare for en ny dag!
En datter ville sikkert ha plassert et par kritthvite Converse tøysko i str 38 pent i skohylla, mens mine gutter tråkker ut av et par slitte skatesko i str 45 rett innafor døra slik at gud og hvermann og undertegnede snubler ugrasiøst i flytebryggene, trer tenna inn i veggen og lirer av seg ei lekse om pubertetsbomber og kjøtthuer som i hvert fall ikke er spesielt bloggbart!
Så våknet den mellomste poden i dag opp med feber og sår hals, og fordi han er gutt, snart mann, helt klart sin fars sønn, og har arvet det velkjente
Så, mens fjortisen ligger langflat på sofaen og pleier feber på fjortismåten, med energidrikk, Sørlandschips og Skam episoder på mobilen, og jeg ligger rett ut på den andre sofaen og drømmer om døtre med musefletter og strutteskjørt, ringer det på døra. Før jeg rekker å panikkrydde i usortert post, tomflasker og posen med trøstesmågodt fra Europris, står minste poden i gangen, ett etterfulgt av skolens rektor!
Poden har tryna i gymtimen, blitt plastret og bandasjert, og så kjørt hjem for en kyndig mammavurdering om hvorvidt kneet bør stripses eller sys. Makan til service skal du lete lenge etter, kjørt hjem og fulgt inn av selveste rektor! Tommel opp for skolen i bygda, og alle de som jobber der. Det er godt for en ung mann med blodig kne og mammaen hans å bli tatt på alvor når uhellet er ute.
Uansett…rektor setter snuta tilbake til skolen, poden inntar sofaen med oppbrettet bukseben, og doktormamma vurderer skaden. Med en hormonbombe med feber i 3-seter`n, og en blødende 12 åring i 2-seter`n sukker jeg oppgitt, og lirer av meg en skikkelig dumhet!
-” Åssen skal jeg finne plaster som er stort nok til de kuttene her???Det hadde ikke vært så sabla mye blod og skit overalt om dere hadde vært jenter!!!!
Og da ler poden!
“Herregud mamma, chill a!!! Om vi hadde vært jenter hadde vi hatt mensen hele tiden og det hadde vært blod over alt!”
Så må jeg flire jeg også, og med mensen som stikkord vet jeg plutselig hvordan vi skal plastre og bandasjere et gutte-kne med tre dype kutt.
I hylla på badet ligger ei pakke med truseinnlegg fra Always Ultra. GENIALT!!! Ikke bare suger de mer blod enn en tørst vampyr, de er også hygieniske og svære nok til å dekke høner i alle aldre og størrelser. PERFEKT på kneet! Militært spesialplaster , sa jeg til poden. Bestilt på Forsvarets overskuddslager, og spart til spesielle anledninger som dette! Poden svelget historien, smilte fra øre til øre og krysser i skrivende stund fingrene for et dødskult arr!!!
Så med truseinnlegg på kneet, halter poden ut til den feberfrie av de to storebrødrene. De har startet et eget lite snekkerfirma, og spesialiserer seg på småhyller av drivved.
De har kanskje ikke musefletter og små nette tøysko. De har gule arbeidsbukser, lukter billig deodorant og promp, de bruker mer plaster enn en gjennomsnittlig ulykkesfugl og skoene tar flere kvadratmeter av yttergangen enn ønskelig. MEN…
De er fine gutter! De er mine gutter! Og det kommer med så mange fordeler!
(dagens produksjon fra “På riktig hylle A/S)
De kommer med gratis hyller i ulike størrelser. De beskytter mammaen sin som soldater i krig. De har store, herlige og litt skjeggete bamseklemmer. De kan le av egne feil og særheter. De er aldri langsinte eller kranglete. De godtar et nei for et nei, og etter 11 år har de endelig lært seg å tisse innafor doringen!
Og i stunder som dette…
Når jeg tråkker inn på badet, og finner to av dem foran speilet, hvor den eldste tålmodig lærer den yngste kunsten å kunne barbere seg, da flommer hjertet over av morskjærlighet, og jeg kjenner at det å være guttemamma er det aller beste i hele verden!
-“Du mamma??? Når jeg har bursdag, da får jeg et eget blogginnlegg eller???”
Og selvfølgelig får du det Petter! Faktisk kan jeg ikke komme på noen som fortjener det mer. Så nå, mens jeg sitter sammenkrøllet under et teppe i sofakroken og spiser kake fra bursdagsselskapet i går til frokost, og du er ute med pappa og øvelseskjører for aller første gang, skal jeg ganske kjapt si gratulerer med dagen, og fortelle deg akkurat hvor bra du er!!!
For du er bra!!! Ikke best, ikke perfekt, men så innmari bra!!!! Bra nok! Eller som du kaller det, “på god norsk” -Føkkings awesome!!!
Hvert år på denne dagen forteller jeg deg den samme historien, og du lytter som om det skulle være første gang du hører den. Den om hvordan du kom til verden, liten, rynkete og illsint, om hvordan pappa ikke klarte å slutte å gråte da han holdt deg, om hvordan vi ble vettskremte første dagen vi var alene med deg da vi kom hjem fra sykehuset. Om hvordan du endret livet til to kjedelige unge mennesker til det bedre, og gleden og stoltheten vi følte over å ha ønsket nettopp deg velkommen til verden.
(Tatovering av tusj! Lillegutt får selvsagt ikke blekk på kroppen før han er ca 35!)
Også, helt plutselig, nesten som lyn fra klar himmel ble du 16, og nå sitter jeg her og prøver å huske alle årene imellom da og nå, men de er liksom borte i en tåke av hverdager , sorger og gleder. En ting skal være sikkert, og det er at hvis det er en ting vi kan være sikre på å ha lykkes med, pappa og jeg, så er det deg! Du gir så mye av deg selv, og heldige er de som får ta del i ditt liv. Du verner om de du er glad i, er sjenerøs med gode klemmer og komplimenter, du lytter og forstår. Følelsesmessig er du lenger fremme enn mange på din alder, og du har en helt egen evne til å vise både empati og sympati. Kanskje er det fordi du på så kort tid og i så ung alder lærte at livet ikke er evig, da vi mistet så mange du var, og fremdeles er glad i. Kanskje er du bare en sånn type som kan lese mennesker og forstå følelsesspekteret i større grad enn mange andre. Hvem vet, uansett er det en god egenskap å ha, selv om du selv kanskje blir sliten til tider av å være så mentalt pålogget hele tiden.
Uansett, du er bra!
(mafiaboss med pusekatter og bukseseler)
Du er sliten akkurat nå. Sliten av dette året. Du har så store drømmer, og er så rett for å ikke oppnå dem at du sliter deg litt ut. Jeg ser det. Jeg ser deg. Jeg forstår deg! Vi snakker om det. Vi snakker om det nesten hver dag, likevel skal jeg si det igjen! Du kan aldri gjøre bedre enn ditt beste, og du er bra nok!!! Jeg vil du skal nå målene dine, jeg vil du skal ha gode karakterer så du får den skoleplassen du ønsker deg til høsten, og jeg vil du skal nå drømmen om å bli tømrer, men mest av alt vil jeg at du skal ha det bra. Jeg er ikke bekymret. Jeg vet du gjør så godt du kan, og mere til, og jeg vet at ting vil ordne seg for deg. Om dagen i morgen blir slitsom, så vet jeg fremtiden din blir lys. Vet du hvorfor?
Fordi du er bra nok!
Du er bra!
Jeg beundrer viljestyrken din! Jeg beundrer pågangsmotet ditt, evnen til å sette deg mål, og gi jernet for å oppnå dem, enten det er på skolen, på crossbanen er på gitaren. Jeg elsker når du trer på deg cowboyhatten og synger surt for meg i stua fordi du har lært ei ny låt. Jeg elsker at du lukker øynene på startgrinda før et stort løp og snakker med oldemor, oldefar og mormor Elin om at det må passe på deg så det ikke skal gå gæli, og jeg elsker at du er trygg nok på meg til å fortelle meg dette. Vi er like, du og jeg. Jeg snakker med dem jeg også gutten min, selv om de ikke er her lenger! Jeg elsker at du kan klemme en lærer som gir deg motivasjon, jeg elsker at du vet når mammaen din trenger en klem, jeg elsker at laget med Nugatti er tykkere enn brødskiva du smører den på! Jeg elsker deg. Du er bra!
Jeg beundrer til evne til å reise deg når du faller! Både fysisk og metaforisk. Du kan bli sint, frustrert, og du kan gråte. Tøffe gutter gråter også! Så fint, å ha evnen til å reflektere over en situasjon, for så å børste støvet av skuldrene og gå videre. Ikke alle på 16 klarer det!
Du er så bra!
Jeg digger hvor lite høytidelig du tar deg selv!
Jeg digger din evne til å overtale den gamle mora di til å bli med på noen av dine mange dumme stunts! Du gjør meg bedre. Ikke bare som mamma , men som menneske, og det er bare fordi DU er så bra!
Og helt til slutt, selv om du nå har fylt 16, må kjøpe voksenbillett på bussen, kan øvelseskjøre, og staten har bestemt at du har lov til å gjøre ting som mammaen din nekter deg å gjøre likevel, så digger jeg den barnslige gleden du har i så mye, spesielt i forhold til forventningene til bursdager!
Håper dagen blir alt du ønsker den skal være. Kjør pent, jeg vil ha både deg og pappen din trygt hjem etter første tur bak rattet.
Tirsdag ettermiddag lå det en mail fra redaktøren i lokalavisa i innboksen med følgende spørsmål:
“Kan vi publiserer sykehushistorien din på våre nettsider? Gøy da du presenterte deg som pornostjerne!”
Jada, tenkte jeg, avisa har jo lånt noen av blogginnleggene før, bare hyggelig! Onsdag morgen, før fuggær`n feis, sola hadde stått opp og alt det der kokte mobilen på nattbordet! Det rant inn med varsler fra Facebook , det raste inn venneforespørsler og Twitter meldinger. Da jeg endelig i halvsøvne fikk fiklet nok med telefonen til å komme inn på Romerikes Blad sine nettsider forstod jeg hvorfor! Ikke bare hadde de sent kvelden i forveien publisert blogginnlegget, de hadde også “frisket opp overskriften” med et sitat fra selve innlegget.
“Jeg har spilt i en del pornofilmer! Mulig du har sett meg i en !”
Umiddelbar latterkrampe!!! Og det passer så sykt dårlig med en nattefull blære hvis eier har vært sløv med knipeøvelser etter tre tette barnefødsler tidlig på 2000 tallet. Så mens jeg ler, og lekker, rister jeg desperat i gubben som fremdeles snorker på den ergonomisk riktige puta ved siden av meg, og hvisker så mykt jeg kan mot øret hans :
-“Nå pusen min…åssen er det å være gift med ei pornostjerne a?”
Og gubben lissom bare åpner det ene øyet, rynker på nesa, snur seg demonstrativt andre veien og svarer:
-“Hadde vært bedre om du ikke hadde hatt så jævlig stålånde! Fy fader, det lukter som om du har skiti med kjeften!”
Så der, like fort som jeg hadde tatt av fikk jeg igjen bena godt plantet på jorda…
Morgentimene gikk som vanlig. Matpakker ble smurt, gubben dro på jobb, gutta stakk på skolen, og ei venninne kom hit med lunsj til et par timer med god gammeldags slarv og sludder. Men…det slutta lissom aldri å pipe i mobilen, og plutselig, på en eller annen måte hadde innlegget på bloggen og i avisen tatt helt av. Min påståtte karriere som “hønse-forvalter” (det er det vi her hjemme kaller de som lever av å selge sine mest snuskete eiendeler, slik at vokabularet til 12 åringen skal forbli noelunde uskyldig noen år til) fenget fler en de vanlige faste 24 leserene mine, og plutselig ville avisen gjøre et intervju. Jeg hadde 3 timer og 20 minutter på å bli syltynn før en journalist med kamera og notatblokk stod på døra!
Jeg rakk to sit-ups og en proteinshake før en supertrivelig dame med fotoapparat, kulepenn og usedvanlig godt kattetekke stod på døra. Hun drakk kaffe, spiste kanelboller, spurte om litt av hvert, hjalp en katt ned fra gardina, og hadde skrevet ferdig og publisert artikkelen før jeg rakk å innse at buksesmekken var åpen på alle bilder hun hadde tatt, og den ene spilen på Bh`n hadde sklidd ut slik at venstre pupp var betraktelig flatere og minst 7 cm lenger enn den høyre.
Også skjedde det jeg ALDRI hadde verken trodd, forutsett eller ønsket. Kort tid etter at intervjuet ble publisert kom tallene på antall visninger av bloggen frem. Jeg har ikke peiling på sånt, så jeg hadde akkurat flatet ut på sofaen og satt tenna i enda en kanelbolle da det tikket inn en chat på Messenger fra nabojenta på 16. Heldigvis jobber jeg med ungdom og snakker derfor språket deres, ellers hadde jeg aldri skjønt et plukk av hva hun skrev.
Det var lissom “OMG,WTF, serr sykk ass, bloggen har tatt av, du er på lista, lizm bare forran hu sykt fine fra Paradise, OMFG, det er HUGE lizm!!”
Også chattet vi litt frem og tilbake, og jeg spilte bare så “cool”, og lissom bare var helt “chill”, når sannheten er jeg egentlig satte kanelbolle i halsen, stod på ett ben i sofaen, og hinket opp og ned så puppen i den BH-delen uten spile bare skvatt veggimellom.
Og sånn fortsatte kvelden. Den ene fjortisen etter den andre, elever fra klassene mine, venner av gutta og den sykt chille nabojenta sendte meldinger og snaps og bilder, og gjorde det helt klart for en 40 åring med åpen buksesmekk at dette var kult!
Ingen har finere elever enn meg! Og hvis noen av dere leser dette, så vit at jeg savner dere masse nå disse ukene jeg sitter hjemme med foten i fatle, og gleder meg til å se dere igjen!
Og til alle dere andre som har lest, delt og lagt igjen fine kommentarer:
TUSEN TAKK!
Jeg har ikke ord! Det var ALDRI planen å havne på blogglista, og jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg på noe tidspunkt kommer til å holde meg der, men du verden så morsomt det var at de skjedde. Det kjennes litt uvirkelig faktisk.
Så da varslene på Facebook og bloggen fortsatte å renne inn, og jeg fremdeles var litt høy på all oppmerksomheten, stakk gubben og jeg på Kiwi for å handle inn til en sen middag, og fordi vi har null viljestyrke, og fordi det var Torsdag, som er nesten Fredag, som er veldig nære helgen stoppet vi ved smågodthylla for å fylle en liten pose, og der bestemte gubben seg for å teste ut dette “blogg-kjendis-fenomenet”!
Mens vi stod der med hver vår plastikkskuffe og heiv sure hodeskaller og kokossjokolade oppi hver vår pose klemmer han ut av seg, akkurat høyt nok til at alle på butikken hører det:
-” Du skal vel bare ha litt rosenkål du som er kjendisblogger og må passe på vekta!”
Han rakk akkurat å hoppe unna da jeg var på vei til å skyve den ene krykka så langt opp endetarmen at broddene hadde stukket hull på drøvelen, før han roligere forklarer meg at han pare tester ut populæriteten til daværende innehaver av 3.plassen på Norges blogglister. Jeg resonerer meg frem til at det jo kunne vært interessant å vite, men det er altså ingen som reagerer!!! Ikke et eneste menneske på butikken har verken rullet ut den røde løperen, eller står klar med boblende Champagne ved kassa og venter på meg. Så Ronny prøver seg igjen.
-” Neei, er det no mer vi trenger her på denne butikken da??? Såpe? Selv pornostjerner må jo vaske seg!!!”
Fremdeles ingen som spretter champagnekorken eller ruller ut den røde løperen! Så da er det bare å konkludere med at kjendis statusen varte i nøyaktig 24 timer. Jeg ble verken rikere, tynnere eller spesielt lykkeligere, men jeg hadde det skikkelig kult i litt over et døgn, og det er pokker meg ikke dårlig det heller. Så i påvente av innbringende suksess, røde løpere og boblende champis øver jeg med på “duckface” selfier foran alle butikkvinduer og speil på offentlige toaletter!
Jepp, kun litt mer øvelse nå, så sitter det. Det lukter Blog Awards lang vei… Eller forresten, det lukter noe annet!
Det lukter noe helt annet. Vi som kun var på blogglista et døgn gjør litt mer på et offentlig toalett enn bare å stå foran speilet!
Dag to av sykemelding, og planene på morgenkvisten var store. Jeg skulle logge meg inn på nettsidene til Bikuben, bestille det jeg trengte til invitasjoner til vårens konfirmasjon, tegne skisse på bordkort, betale to regninger, sy opp en liftgardin til kjøkkenet, og sortere neste års allerede innkjøpte kalender og julegaver i plastbokser og få de på plass på hyllene i hobbyhulen. Masse fine stillesittende aktiviteter for krykkeavhengige damer i 40 åra.
Men så dro gutta ut døra for å starte skoledagen, også ble jeg fysen…
Sånn fysen som bare ei lettere overvektig kjærring med treningsfobi og salatangst kan bli. Så da ble det bakedag istedenfor, med påfølgende nabobesøk og slarvetime, samt tilførsel av gluten til en allerede utilpass tarm.
Noen ganger, sånn ca fem til seks ganger pr uke tar bakelysten overhånd, og eneste kur er forkle, kjevle, sukker og kanel. Jeg tror det er et innebygget husmor-gen, arvet fra generasjoner av mat og bakeglade kvinnfolk på begge sider av slekten. Noen ganger er jeg flink, og kan styre meg inn på grove brød og rundstykker, men i dag ville jeg leke meg litt med en god gammeldags søt gjærdeig.
I dag ble en enkel bolledeig til tre ulike typer gjærbakst. Bilderaid kommer her!
(Kanel og eplerose-kake)
En del av deigen tilsatte jeg eplebiter og et glass eplemost. Synes den blir ekstra saftig og smakfull da, og den holder seg mange dager i kjøleskapet etterpå. (ikke det at noe blir stående særlig lenge i kjøleskapet med så masse ungdom i huset!)
Epleskiver blir surret inn i srimler, som når man baker kanelsnurrer, og dynkes med sirup, sukker, kanel, og malte mandler, før snurrene settes sammen i en paiform, og stekes som en kake. 225 grader, midt i ovnen, ca 15 minutter,
Epleskivene er sprøstekte når kaken er ferdig, men inni er eplebitene porøse og myke. Lukter syyykt digg!!!
Et stykke er nok. (bare løgn, et stykke av noe som helst av fersk gjærdeig er ALDRI nok!) Serveres med et dryss av melis, og en dæsj pisket krem eller ei skuffe vaniljeis.
Det er viktig å huske på at denne kaken er en av fem om dagen, siden den inneholder epler, og den ville sikkert vært anbefalt av leger over hele verden, og Grethe Roede som en typisk slankekake. Min teori er ihverfall at man blir skikkelig tynn av denne bollekaken, som nesten bare består av frukt. Jeg tok derfor to stykker, mens jeg bakte del to av dagens bolledeig-prosjekt!
(Sjokoladeknuter)
Når man tenker etter, og legger godvilja til, er også disse sjokoladeknutene ganske slankende! Jeg har brukt Nugatti som fyll i disse bollene. Nugatti består av nøtter og sjokolade. Nøtter anbefales alle på slang for de er fulle av naturlige oljer og langsomme karbohydrater, altså energi! Sjokolade kommer fra kakaobønner, HALLO???? Bønner!!! Det er nesten å regne som salat. Kjempesunt! Ergo, man skal spise mange av disse bollene før det legger seg rundt midjen!!!
Servers nystekte med et dryss av melis, bare for at man skal ha følelsen av å skeie ut…ikke no kult å føle at man sitter å spiser nystekte salatboller lissom. Jeg spiste to, mens jeg satte i gang med tredje og siste del av dagens bolledeigprosjekt!
(Kanel og appelsinsnurr-kake)
Egentlig bare en gedigen vridd kanelsnurr stekt i kakeform, fylt med kanel, sirup og appelsinmarmelade. Lukter himmelsk, selvsagt full av C-vitaminer. Av denne blir man både syltynn og ikke forkjølet.
Jeg tok bare ett stykke av denne. For det første er det jo greit å ikke ta helt av med dette slankehysteriet og all denne sunne maten, dessuten kom naboen på slarvebesøk, og hun hadde med sjokoladekake. Måtte jo ha plass til både et realt stykke av den, og en halv liter Pepsi Max også. Akkurat nå er jeg litt kvalm. Jeg burde komme meg opp av sofaen og sette i gang med kjøttkakene gubben skal få servert når han kommer hjem fra jobb, men all denne slankematen har rett og slett gjort meg litt uvel, og oppblåst i magen…Sånn går det, når man dytter innpå med for mye frukt og proteiner…
(Tirsdagens samlede verker)
Jeg skal rulle med ned fra sofaen, hinke ut på kjøkkenet og gjøre koneplikten min, som gubben så eplekjekt kaller det. Middag må man ha, selv om kroppen jobber seg syk etter overinntaket av helsekost. Ønsker alle en riktig fin kveld, med eller uten boller i ovnen.
Noen ganger blir det langt mellom hvert blogginnlegg, rett og slett fordi hverdagen kommer litt i veien og tiden ikke strekker til. Skal man likevel ha en sånn “dagbok” på nettet bør den oppdateres innimellom, så hvorfor ikke nå? Ronny og de eldste podene har reist til Karsby for årets første mx trening, minsten er ute i skogen og bygger hytte, og jeg sitter godt plassert i sofaen med foten høyt, og får ikke gjort stort annet enn stillesittende aktiviteter likevel.
På onsdag var jeg på Coop Prix for å handle inn litt nødrasjoner før en ny operasjon Torsdag morgen. Jeg skulle bare ha det mest nødvendige.
To til tre typer sjokolade, nok Pepsi Max frem til lørdag, kioskromaner nok for ca tre uker og ei ny truse til formiddagen på dagkirurgisk. (denne gangen var jeg forberedt og hadde ingen planer om å stille i ei sliten mammatruse med slapp elastikk falmet skritt)
I det jeg står med nesa godt plassert inn i osteskapet på leting etter cheddar til kveldens nachos prikker en yndig liten dame meg på skulderen og spør om det er jeg som er Janne Nordvang. Av erfaring vet jeg at når noen spør om det skal de enten selge noe, verve meg inn i en sekt, eller kjefte, så jeg svarte nok litt nølende og avvisende at “Ja, jo, det er vel meg…!”
Men, denne trivelige damen presenterte seg som en sambygding, bestemoren til en klassekamerat av fjortisen ,og ville bare si at hun var ivrig leser av bloggen.
Jeg ble helt satt ut, men tror jeg klarte å stotre frem et slags “Takk, så hyggelig”, før jeg relativt flau dykket inn i osteskapet igjen, tok med en pakke feil ost i det flaue kaoset som for igjennom hodet mitt, og løp til kassa for å betale, slik at jeg kunne synde meg tilbake på jobb for å skryte til en kollega av å ha blitt “gjenkjent” på butikken!
Så til deg som tok kontakt på Coop, tusen takk! Det var veldig hyggelig, jeg ble bare helt satt ut, og la igjen manerene mine mellom fetaosten og kjøttdeigen..
Så altså, Torsdag morgen, før fuglene feis og sola stod opp, i bitende Januarkulde satte gubben og jeg kursen mot Sandvika, tilbake til dagkirurgen på Martina Hansens hospital for å reparere ben nr to… De som har lest denne bloggen før vet jo at jeg under forrige runde, i narkoserus presenterte meg som tidligere pornostjerne, og gruet meg derfor noe il neste runde med samme lege… Det slapp jeg.
(gubben snapper)
Til tross for at legen denne gangen så ut som en nordisk gud, med bred brystkasse og smilehull dype nok til å drukne i, beholdt jeg fatningen under hele presentasjonen, og holdt klokelig munn helt til jeg sovnet på operasjonsbordet. Heldigvis har til og med jeg evnen til å lære av mine feil.
Helt feilfritt gikk det likevel ikke, og fordi reaksjonen på narkosen denne gangen ikke var helt optimal, og fordi man i det man våkner blir mer eller mindre tvunget til å klemme ned et glass saft og ei halv skive med gulost, klarte jeg å kaste opp på legens sko da han kom med resept å smertestillende og ei sykemelding… Resten av torsdagen forløp dessverre slik. Sove, kaste opp, sove….
Ikke alle bloggere våkner opp nysminkede og “freshe”….noen våkner opp like hvite som sykehus-skjorta…
Når det er sagt, tommel opp for helse Norge. Vi klager for mye. Jeg er i alle fall strålende fornøyd med både reparasjon og oppfølging.
Relativt nybarberte legger skal nå hvile noen uker, og så…så er det full fart. Etter 12 år med mye vondter gleder jeg meg stort til å kjøpe de kuleste joggeskoene jeg finner. Jeg skal gå, og gå, og gå….og kanskje løpe, hvis jeg gidder!
Kvalmen avtok i løpet av fredagen, akkurat tidsnok til å nye gaven fra to snille venner og kollegaer.
Tusen takk Trine og June! Dere er sykt diggbare!!!
Melkehjerter ble en fin dessert etter lunsjen den snille naboen min kom med. (julemarsipan)
Da var det gjort, kanskje tidenes kjedeligste bloggoppdatering, men what the heck lissom, det er jo dette som er livet. Nå kal jeg hinke ut på kjøkkenet, sette en bolledeig, og bake ei saftig kringle til gutta mine kommer hjem fra skauen. Jeg har tenkt til å nye helgen med de jeg liker aller best, etter en hektisk uke for oss alle. Håper du også har noen å nyte helgen med, og hvis ikke, velkommen innom på kringle i ettermiddag
Du var nok ikke klar over det da du stod opp og dro på jobb i dag tidlig, selv om jeg minte deg udiskret på det da vi gikk tur søndag kveld, at i dag markerer vi 19 år som du og jeg. Datoer og merkedager betyr ikke stort for deg, du gjør ikke et stort nummer av jubileer, og du kommer sjelden hjem med blomster og sjokolade. (Det med sjokolade er ikke helt sant…du kommer egentlig ofte hjem med det…og derfor er jeg betraktelig tyngre nå enn da vi møttes!)
Du hater oppmerksomhet, selv av den gode sorten, men i dag får det briste eller bære, for akkurat i dag får du ditt helt eget blogginnlegg, bare fordi du fortjener det!
Vi møttes i 1997, via felles venner, fordi felles venner hadde en liten flirt, og vi ble lissom sittende litt i midten. Kjærlighet ved første blikk? Neppe, men det var noe ufarlig og komfortabelt med det begynnende vennskapet, og da jeg klarte å se forbi de gedigne mokasinene med dusk og frynser, og du endelig klarte å snakke i hele setninger og ikke neandertalske lyder som “øøøøh”, og “uuuummm”, eller duuuuh”, da begynte sommerfuglene å komme i magen, og en spirende forelskelse vokste sakte men sikkert frem.
På senhøsten satte du skikkelig inn støtet, og våget deg til å be om en aldri så liten date i regi av julebordet til Bertel.O. Steen, Så, 3 Januar 1998, for nøyaktig 19 år siden ble vi sammen, i ei rønne av en pub, kanskje tidenes mest harry utested på Strømmen. Da du fulgte meg til døra den kvelden sparket du litt i grusen med venstre mokasin mens du litt nølende spurte . ” Er vi lissom sammen nå, eller ikke?”
-“Jo, vi er vel det “, svarte jeg.
Du fortsatte å sparke grus mens du stille mumlet: -“Fett!!!”
(så himla romantisk…)
Og så var vi sammen.
Jeg har vel alltid tenkt at den første kjærligheten sjelden varer, og da du kun to uker inn i forholdet dro det velkjente “dra meg i fingeren-trikset” ( du vet, når du samler opp nok luft i tarmen til å blåse en liten landsby i Botswana over ende, ber noen dra deg i fingeren, for så å sleppe en kruttsalve av ei bønne som kan skremme faen på flatmark, og nå nyhetene grunnet høy måling på Richters skala!) tvilte jeg helt ærlig på om du egentlig var kjærestemateriale!
Men da vi noen uker senere fikk vite at mamma kun hadde kort tid igjen å leve, og du så til de grader gikk inn for å bli kjent med henne, slik at jeg i tiden fremover ville ha noen å dele minnene om henne med, da viste jeg at du var den rette!
Etter bare to år sammen fikk vi felles gjeld og gikk til innkjøp av et lite hus på Bjørkelangen. Galskap mente noen, men vi trivdes her da, og vi trives her nå. Det er ikke et stort hus. Ikke er det spesielt fint heller. Det ligger nære veien, garasjen er ennå ikke ferdig, og titt og ofte tillater folk seg å spørre når vi skal flytte litt opp i høyden…Komme oss bort fra myra, og denne rønna. Jeg vet at det gjør noe med deg, følelsen av å ikke ha alt på stell hele tiden, kjenne litt på kritikken, følelsen av at alle andre har det litt finere enn oss. Men vet du hva Ronny? Det gjør ingen ting!
For her i dette huset vokser det opp tre glade gutter. Her spiser vi middager sammen, ler av dårlige vitser, feirer barnebursdager og familielag. Her er guttas kamerater og venninner alltid velkomne. Skogen er både slagmark, cowboylandsby og sykkelbane. Gutta kan snekre trehytter, har volleyballkamp på gresset, ruse med mopeden, og alt dette uten å være til sjenanse for naboen. Her er det bra nok, enn så lenge, og tid til oppussing blir det senere, når gutta forlater redet. (eller rønna ) Og frem til da vet jeg at den litt sky og stille mannen jeg falt for i 1998, vil fortsette å være den snille og gode voksne fornuftige mannen jeg fortsatt er forelsket i. Du er den best tenkelige pappaen for dine barn. Du er rettferdig, litt sær, du tar deg selv aldri høytidelig, og du stiller alltid opp for gutta. 110 %
Du er min beste venn. Vi ler av de samme vitsene, selv om jeg alltid skjønner de før deg. Vi kan le med hverandre, og av hverandre.
Vi kan sitte i samme rom i timevis uten at noen av oss sier et ord, og det er greit. Det er trygt å kunne være stille sammen!
Sammen har vi mistet mange kjære de siste årene, og sammen har vi grått. Alikevel er du en klippe når mine tårer kommer, og selv om du er trist selv er du varm og stødig! Dine muskuløse armer (egentlig har du pinglete overarmer i forhold til skuldrene, men jeg vet du setter pris på flatterende uttalelser om kroppen din) kan romme meg og gutta våre samtidig, og bare tilstedeværelsen din er nok til at ting blir lettere.
Den sjenerte gutten er borte.
Du tar ikke fem øre for å fise foran meg, løfte på in dyne for å slippe en smyger innunder den før du lukker dyna og stenger smygeren inne. Du klør deg på private kroppsdeler i full offentlighet, synger falskt i dusjen, banner som en bryggesjauer når “alle i hele verden” er på kjøpesenteret samtidig med deg, og argumenterer med barnslig og oppsternasig logikk når vi diskuterer politikk!
Jeg liker deg likevel!
Ganske mye egentlig.
Så Ronny-Ponny…på denne lille jubileumsdagen som du har glemt…
Tusen takk for familien du har gitt meg. For alle fine stunder når det bare er oss to. Takk for at du har tatt min familie til deg som din egen, og latt meg få ta del i din. Takk for at du løfter de tyngste posene fra Kiwi og ut i bilen (mest fordi du er redd en del av manndommen blir borte om noen skulle se jeg bar mest! ), og helt til slutt…
Takk for at du alltid viser hvor glad du er i meg.
For hvor sære, rare, tjukke, møkkete og snåle vi enn måtte være, så vet jeg at vi alltid er to.
Og selv om romantikken kanskje uteblir ved de “store” merkedagene…
