God morgen, og riktig god søndag. Værmeldingen har lovet sol, og det hadde passet utmerket på den aller siste sommerferiedagen. Om ei uke kommer elevene tilbake på skolen, men fra i morgen starter hverdagene for skolens ansatte. Ihvertfall for noen av oss, og på tirsdag er alle tilbake, klare for planlegging av nytt skoleår. Jeg har blanda følelser angående jobbstart, for aller første gang, men holder en knapp på at dette kommer til å bli bra. Jeg gleder meg iallefall til å se kolleger igjen. Venner og kolleger. Men først er det søndag, og søndag r fridag. Planer for i dag…Kaffe i sola, lunsj i sola, klesvask, også får vi bare se hva annet dagen bringer. Akkurat nå er ihvertfall et godt øyeblikk. Kaffe, frokost, stille hus. Jeg nyter det som nytes kan.

Den siste ferieuka ble brukt til avslapping, soving, og småturer hit og dit for å fikse litt, og for å oppleve bittelitt. Ikke noe stort, bare slike små hverdagsøyeblikk som jeg er så glad i. Mandag var vi fremdeles på veien, bobilen tok oss mange mil fra strand og sjø, over hardangervidda, mot Odda, og videre mot Eidfjord. Vi savna stranda allede det sekundet vi satt oss i bilen, men turen over vidda var vakker, og bød på fine øyeblikk i vakker natur. Kvelden ble tilbragt i ullgenser ved fjorden. Litt kontrast fra badetøyet vi gikk med kvelden før, men likevel fint. Grilling og ullgenser. Ganske bra det også.

Vi kjørte innom Vøringsfossen, og da var vi var fremme var vi glad vi har vært der før, og sett fossen i all sin prakt i go`vær. Tåke gjorde at vi kun hørte fossen, men akkurat det gjorde oss så lattermilde. Vi så utenlandske turister som klamra seg til gjerdene og fotoapparatene på vei nedover stiene, i håp om å få et glimt av brusende vann. Vi gikk tilbake til bilen og satte snuta mot Hallingdal.

Været var slik værmeldinga hadde advart. Regn. Nok til at det ikke var gøy å gå tur, men såpass lite at det var avslappende å sitte i forteltet til bobilen med en bok, og en kopp kaffe. Dagen etter lettet skyene, og vi satte snuta hjemover. Det fine med bobil er jo å kunne stoppe akkurat der vi har lyst, og turen hjem tok lang tid, fordi vi ønsket det sånn. Flere rastestopper, bading i tjern og innsjøer, lunsj på vakre rasteplasser nede ved vannet. Det er så fint når hjemturer også gir så mange gode øyeblikk.

Det var godt å lande hjemme i måsahuset igjen også, etter over en uke på veien. Godt å pakke ut, dusje på eget bad, klemme podene, gratulerer podekjæresten som har kommet inn på drømme studie og har startet på veien mot å bli paramedic. Fy flate jeg er så stolt av den jenta. Også kom voffsen på besøk, hoppet rett opp i sofaen, og ble liggende der vet fotenden mens vi pakket oss inn i pledd, og avsluttet hjemreisedagen med noen episoder av Blacklist. Godt å være på tur, godt å komme hjem også.

Selv om ikke sola har trengt gjennom skylaget hver eneste dag, har været vært ok, og det har vært varmt og deilig. Vi har kjørt en tur hver dag, spist lunsj eller middag ute, stort sett medbragt, noen ganger på kroer eller mindre restauranter. Tirsdag havnet vi atter en gang i Ørje, med nistemat i veska, og solsikkefrø i en pose under armen. ‘Og endene svikter ikke. Jeg tror måsagubben r på sitt mest lykkelige når han kan sitte på et svaberg og kaste frø til ender som nesten sloss om maten. Så beroligende, så fine stunder.

Den morran det banket på døra da jeg fremdeles stod i pysjen og pusset tennene. På trappa stod ei damen med favnen FULL av solsikker, og et nydelig håndskrevet fort. Det tok meg noen sekunder å dra kjensel på dama, jeg registrerte ikke hvem hun var før hun var på vei ut porten, og jeg tror jeg var så sjokka at jeg bare klarte å stotre frem et litt forundret “takk”! FOR en bukett!!! For en fantastisk fin ting å gjøre, og tror meg, jeg har ikke gjort noe for å fortjene det. Men jeg ble så glad! Så innmari rørt og glad. Og nå står de på bordet, den store buketten med gul glede! De lyser opp hele stua. Tenk så heldig jeg er, tenk så herlig det er at det finnes sånne mennesker. Fantastisk overraskende, og rørende øyeblikk.

Fredagen spiste jeg lunsj med ei venninne, og det var så koselig. Det er vel første gang i sommer jeg egentlig har begitt meg ut på noe annet enn sammen med gubben og unga. Ja, jeg har låst meg litt inne, og jeg vet det ikke er helt sunt, men dette var et skritt i riktig retning, og det  ar så koselig. Latter og tårer, fleip og alvor, kaffe og salat. Det gikk noen timer, det letta noen skyer. En skikkelig hyggelig formiddag, og en fin start på helgen. Godt øyeblikk.

Hjemme hadde klesvaska hopet seg opp litt, og kjøkkenet trengte ei skuring, så da låste vi døra og kjørte til Sanngrund på Vormsund for å spise middag der, gubben og jeg. Vi begynner å bli litt for gode på å utsette all form for rydding og renhold, men søren eller, det var jo siste ferieuka. Vi kapret et bord med utsikt over Glomma, bestilte Fish and chips, og bare nøt å være borte fra klesvaska noen timer. Overraskende nok var den der fremdeles når vi kom hjem, men da var vi for mette til å dale med den, så den tok vi lørdagen istedet.

Og siden vi gjorde en så god jobb med klesvasken lørdag formiddag, kjørte vi til Mysen, og belønnet oss selv med softis etter en liten ukeshandel på Obs. Softis med tuttifrutti strø, for 47 og et halvt år er ennå ungt. Det har jeg bestemt.

Og slik gikk uka, de siste feriedagene. Jeg har vaska litt, men ikke for mye. Jeg har spist sunt og usunt, bada i saltvann og ferskvann, fått blomster på døra, og jeg har handla inn nye småsaker til pennalet, Skolestart er jo skolestart, enten man er elev, eller ansatt i skolen. Nå skal søndagen nytes, og skrotten omstilles til hverdager. Jeg krysser fingrene for at hverdagen vil gjøre godt. Håper uken som kommer gir deg gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.