Ukas små øyeblikk!

God morgen, god søndag, og takk for sist. Så fløy ei uke til forbi, og her sitter jeg og lurer på om verden har hoppet over en dag eller fire, for tiden går fortere enn pensjonister med fotformsko når det er salg på salt flesk og leggevann til kjøpekrøller. Man glemmer det litt i sommerferien, for da består ukene av mange like dager, men så fort man starter på jobb igjen, og rutinene innhenter oss, består uka av mandag og søndag, sånn ca.

Sitter her under det gule, tykke pleddet i sofakroken, med pc i fanget, og frokosten på bordet ved siden av meg. To uker har gått siden Bolla døde, men enda kjennes det rart, og ikke minst veldig tomt, at hun ikke ligger på fanget søndagsmorgenen, mens jeg oppsummerer uka. Hele huset kjennes tomt uten en pus. Uvant. Vi jobber med å bli vant til tanken.

God morgen fra måsahuset.

Og når huset føles tomt, hva gjør man da? Fyller det opp. Av folk, og kanskje en ny vase fra butikken til Mona. God gammel trøsteshopping der altså. Neida..eller joda…men denne hadde jeg nok handlet uansett. Høsten er litt sånn synes jeg, at man fpr lyst til å pusle mer inne, ominnrede litt, bytte litt farger, pakke seg inn i hjemmet sitt på en måte. Så denne uka, etter å ha skravla litt med Mona bak disken i butikken, ble en ny vase med meg hjem. Og med ny vase følger selvsagt blomster, og blomster trenger jo å stå på en plass som synes, og da må man flytte på noe annet, og plutselig, tre og en halv time senere var stua ominnredet, vasket og stæsjet litt, og mor hadde ro i sjelen et øyeblikk eller to. Så deilig å lande i sofaen på slike kvelder. Fint øyeblikk.

Til Janne, fra Janne.

Ahola! Fredagen hadde elevrådet bestemt at det skulle være Hawaii dag på skolen. Gyllen mulighet til å være litt eksotisk for en dag. Så da ble det blomster i håret, og skjerf rundt hofta. Det er så herlig med slike dager, vanlig skole i litt uvanlige arbeidsantrekk. Digger det! Kollega Line døpte meg om til “Juanita” den dagen, fant ut at det ble sånn ca “hu Anita” på hølandsk…Vi lo…elevene himla med øya. Det har liksom ikke vært en bra uke før en eller flere tenåringer synes du har skikkelig teit humor! Gøy øyeblikk!

Skolestart er hektisk. Andre uka også! Lange dager, mange stemmer. Også kommer man hjem til fullt hus. Poder, podekjærester, gubbe, venner….koselig det altså, skikkelig også, men noen ganger koker hodet nesten over for en som er avhengig av alenetid for å slappe skikkelig av. Og når det ikke finnes et eneste ledig rom for alenetid i det lille måsahuset, da hjelper det å dure ut på tur. Og sånn ble det, den dagen hodet trengte luft. På med joggeskoa, opp trappene til hoppbakken, innover i skogen. En drøy time i naturen, passe svett på ryggen, og mye mer uthvilt i hodet selv om kroppen var sliten. Nydelig øyeblikk.

Akkurat det øyeblikket lukten av denne suppa spredte seg rundt i huset. Jeg kjenner liksom på et behov for å nesten fremskynde høsten om dagen, ihvertfall følelsen av den, og da jeg handlet en ettermiddag denne uka ble det så fristende å hamstre inn litt grønnsaker, og koke fersk suppe til middag. Fersk suppe er høst! Og lukten av fersk grønnsakssuppe tar meg rett hjem til mormor og morfarhuset. Til overnatting, til huler og slott bygget av puter og pledd i stua, til armkroken til mormor, og historiene til morfar. Det er jammen mye minner i lukten av fersk suppe. Og slik er det visst for neste generasjon også, for mens suppa kokte kom en etter en av podene innom kjøkkenet, løftet litt på lokket, snuste litt på suppa, og liret av seg strofer som: “ååååh, minner meg om gamledager!” Litt slag i mammafjeset å vite at de anser 2009 som gamledager….men sånn ere blitt. Uansett, suppe, fint øyeblikk. og det beste av alt, suppa smaker jo enda bedre dagen etter, og jeg lagde en diiiiger porsjon!

Jeg har tatt høsten litt inn også, i form av en av disse plantene jeg dreper på rekordtid hvert år. Skal de vannes? Skal de tørkes? Uansett, de er fine så lenge de står, og de minner meg om høst, og om mamma, og om en årstid jeg liker bedre enn noen annen. Høsten inn, lun stemning på bordet, også fine øyeblikk.

De små tingene. De andre kanskje ikke ser, de som er ment for deg, og bare deg. En liten gest, gratis, også kan de ha så stor betydning. Jeg er omgitt av fine mennesker, hver dag, er kjempeheldig sånn. Og mandag morgen hadde et av disse menneske lagt igjen en liten hilsen på skrivepulten på kontoret. En blå lapp. Tenk at en liten blå lapp kan bety så mye, glede så stort. Skulle ønske alle kunne tenke litt på det, være litt rausere med ordene vi velger, tenk hvor mange vi hadde gledet om vi bare gikk inn for det. De små tingene, på blått papir. Skikkelig fint øyeblikk!

Poden i garasjen. Minsten som skrur og mekker og pusser og lakker på bilen han kjøpte forrige uke. Jeg beundrer arbeidsmoralen til den poden. Det går litt over stokk og stein om dagen, og mammaen må rett og slett passe på at han tar pauser, og at han får i seg mat gjennom dagen. Skole, rett på jobb, også rett ut i garasjen etter jobb, så vidt han rekker en dusj før sengetid, for så å gjenta det det hele dagen etter, hele uka. Poden og pappaen har garasjetid sammen, hver kveld, og jeg er usikker på hvem av dem som koser seg mest…de har stort sett stjerner i øya begge to, hele tiden. Og når podene er glade, er mammaen det også. Egen bil, lykkelig minstemann, fine øyeblikk!

Og slik var uka. Hverdagsuka. Kroppen er støl etter mange timer volleyball med nye elever…hadde glemt hvor gøy det var, og hvor vondt det var!! Gode kolleger minner meg stadig på at 45 årsdagen nærmer seg, jeg har blanda føleleser rundt akkurat det! Jeg har spist grønnsakssuppe, og skyldt den ned med varm eplekake og is, jeg har gått lange turer i skogen, og liggi flatt på sofaen og vært herlig lat. Jeg har funnet frem ullsokkene, og leita eter stoppenålen…visste jeg burde reparert sokkene i sommer, men latskapen tok overhånd. Angrer nå!!! I dag skal ny eplekake mekkes med epler fra hagen til en god kollega, og jeg skal finne frem kassen med skjerf. Det er jo skjerfsesong igjen!!! Endelig! Skjerf er mitt absolutte favorittplagg, sammen med ullsokker. Får aldri nok.

Ønsker deg som titter innom en strålende søndag, også håper jeg at uken som kommer fylles opp av fine små øyeblikk. Husk å vær raus med ordene dine.

Vi blogges.

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Jeg også elsker volleyball!! Det er så gøy, men det går altfor lenge mellom hver gang jeg får spilt det….. Nå ble jeg sulten her Janne, tror nok det blir suppe her i heimen denne uka også 🥰 Og eplekake! Er helt enig med deg om den hersens lyngen. Må bare ha den på høsten, men gud så fort den blir tørr som halm😂 Alenetid ja, det er så viktig det🤩 Det er noe jeg har hatt lite av , men nå når siste arving er ute av huset, er det plutselig litt rart ! Men sånn er livet, nå er det bare gubben og jeg, blir bra det🥰 Nå må vi nyte høsten Janne, tror jeg er like glad i den som deg♥️ Tusen takk for nok en herlig start på søndagen, takk for at du er du 🥰 klem 🌺

      1. Det går omtrent ti år mellom hver volleyball match her også, og denne uka spilte jeg på sandbane. Er støl enda, tror jammen jeg er ca 90 år i kroppen. Verdt det da, kjempeartig 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg