Med fare for å høres ut som ei overpoetisk lettrørt sutrekjerring: “Fy flate så masse bra folk det finnes der ute!!!”

At så mange mennesker skulle klare å røre meg (mentalt altså, det er ingen som har gått og plukka på meg lissom) denne uka, det var jeg helt uvitende om på mandagen. Men nå, på tampen av uka er det bare å trekke pusten dypt ned i magen, og være takknemlig for alle de fine folkene som på en eller annen måte har gitt meg så himla mange fine øyeblikk.

Ja, for hverdagsøyeblikkene har stått i kø. Det samme har tårene, både de triste og de glade. Lurer på om det er høytiden som gjør noe med meg, for alle følelsene ligger lissom utenpå kroppen.

Ta mandagen for eksempel, da himmelen vekslet mellom blå, lilla og rosa da jeg gikk til jobben om morgenen. Fint øyeblikk, for jeg blir så fasinert av slike morgener, når lyset og fargene på himmelen danser over bygda. Jeg møtte ikke et eneste menneske hele veien til jobb, enda jeg ikke var særlig tidligere ute enn vanlig heller. Det ar bare stille, og vakkert. Ja, også kjentes det nydelig å være tilbake på jobb etter noen dager horisontalt, med hodet i ei plastbøtte forrige uke. Herlig øyeblikk!

Har du noen gang følt deg på gyngende grunn? Begynt å tvile på din egen kompetanse, kjenne at ting du kanskje burde kunne virker plutselig fryktelig vanskelig. Jeg har en sånn jobb der det ikke finnes noen fasit på noe som helst. Alle vi som arbeider med mennesker vet at en og samme regel ikke ikke nødvendigvis funker for alle, og noen ganger må man tenke utenfor boksen. Det er spennende, men kan også fryktelig skummelt. Så stod jeg plutselig der og viste ikke helt om jeg fikk til jobben min eller ikke. Men så er jeg så heldig da, for jeg har et nettverk rundt meg som er helt enestående, og når man har det, da blomstrer man, og får til likevel. Jeg er så innmari heldig med arbeidsplassen min. Kollegene OG elevene. Herlighet for noen fantastiske ungdommer jeg får tilbringe dagene mine sammen med, og denne uka har de gitt meg det ene nydelige øyeblikket etter det andre. Jeg vil holde de aller fleste av dem for meg selv, tett til brystet, men jeg måtte bare fortelle hvor heldig jeg er, og hvor takknemlig jeg er for alle disse fine øyeblikkene på skolen. Alle stundene, alle klemmene, all latteren. De betyr enormt! Øyeblikkene og menneskene.

Pakke i posten, fra Julenissen. Jepp, det var det det stod på avsender av pakkene. Julenissen, Nordpolen. Så om noen lenger skulle være i tvil på om nissen egentlig finnes, jeg har beviset, og “han” leser tydeligvis bloggen. Så herlige, gjennomtenkte, fine pakker, og så nydelig kort. Og hormonell som jeg har vært denne uka tok jeg til tårene…så klart!

Og da hjalp det liksom ikke at damene på C15, den flotte gjengen med Helse og Oppvekst lærere hadde gått sammen om en gave som ventet på pulten min fredag morgen heller. Er det mulig lissom??? Så da grein jeg igjen da…og nå er jeg like uttørka som en gammel jomfru, for nå har jeg jo felt tårer nok for et helt år- Fint øyeblikk da. Tårevått, men kjempefint.

Da Lena spurte om jeg kunne lage en grankrans til døren hennes. Det har jeg ikke gjort i år, og plutselig ble jeg sånn skikkelig gira på en sånn fin, gammeldags juleaktivitet. Så da ble det krans. Ut å plukke granbar i skogen bak huset, sitte på kjøkkengulvet inne og binde. Herlig aktivitet, også lukter det jo jul i hele huset når lukten av granbar sprer seg. Bolla var som alltid når jeg holder på med noe, selvskreven assistent og kvalitetssjekk-ansvarlig. Fint øyeblikk.

Den dagen tante Mariann antagelig satt og bladde i gamle album, for plutselig tikket det inne en mail med et par gamle bilder. Og da ble jeg så glad!!! For jeg har så få bilder av mamma fra tiden før hun ble syk. Og det var så godt å se henne smile, med hår på hodet, i en helt vanlig hverdagssetting, i vanlige hverdagsklær. Så godt å minnes, så godt å huske henne slik hun var før kreften, for merkelig nok, sev over 20 år etter at hun døde, er det minnene fra sykdomsperioden som er sterkest. Så bilder av mamma, en smilende og frisk, ung mamma, det troner høyt blandt ukas små øyeblikk!

Den dagen jeg bakte lussekatter, og gikk i luciatog på skolen, helt alene. Ja, for det var igen anndre lærere som ville bli med, og det passet meg helt fint, for jeg fikk aldri være Lucia da jeg var liten, så nå var det endelig min tur. For når man går i Luciatok alene er man selvsagt selvskreven Lucia. Jeg gikk fra klasserom til klasserom med et batteridrevet kubbelys på hodet, sang akkurat passe surt, og delte ut boller. Veldig usikker på om det var så innmari fint øyeblikk for elevene, men for meg var det helt topp, for nå kan jeg endelig krysse av den Lucia greia på lista mi over ting jeg skal gjøre før jeg dør.

Kvelden vi pyntet juletreet. Hver jul tenker jeg at “Nå har vel gutta blitt så store at dette ikke er så stas lenger!”, men jeg tar feil! For enkel forskning viser at selv nesten voksne unge menn blir fem år i hodet når grana tas inn og all den gamle julepynten kommer frem. Treet i år er som treet alle år tidligere. Akkurat passe skjevt, og fullt av fine juleminner. Også lukter det så inni granskauen godt. (hahahahaa! Skjønte du`n?) Det var minsten sin tur til å sette stjerna på toppen. Vi har en sånn rekkefølge-ordning på akkurat det, og den følge høytidelig til punkt og prikke. Så slo det meg, da stjerna ble satt på, hvor fort årene går. For det kjennes ut som om det var i fjor at poden satt på skuldrene til måsagubben for å nå trekrona, og nå trenger han ikke å stå på tærne engang. Uansett, små eller store poder, herlig øyeblikk!

Og sånn gikk uka. Tårevått og vemodig, lattermildt og herlig. To kakebokser er fulle av nye kakeslag, og magen er full av priskrig julemarsipan med sjokoladetrekk De aller siste julegavene er pakket inn og ligger klare til å gies bort. Julefilmer hver kveld, i selskap av varm te, og havrekjeks med brunost. Flere netter med søvn enn netter uten (hallelujaaa!), de to rådyrene som forsynte seg grådig av nesa til den falne snømannen i hagen, og på fredag nådde jeg bunnen av skittentøyskurven for første gang på flere uker. Nydelige øyeblikk, alle sammen.

Nå er kaffekoppen tom, og energilageret på topp. Hviledagen skal utnyttes. Her skal det bakes litt, skures litt, pyntes litt, også skal dagen nytes litt! Søndager altså, det er bra dager det!

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?